Vi har slett ikke mørketid her på grensa mellom Trøndelag og Nordland, selv om noen påstår det. Dagslyset varer ikke så lenge som på sommeren selvfølgelig, men de timene vi har lys, skifter lyset mer enn på noen annen tid av året, og det er både vakkert og fascinerende. Her er noen bilder jeg har knipset de siste dagene, der jeg prøver å få fram nettopp det. Men som vanlig, virkeligheten overgår bilder med god margin.
Lørdag var jeg igjen tilbake til det som jeg nesten betrakter som mitt andre hjemland, Leka. Anledningen var julemessa som ble arrangert på Skei Kulturtun/Lekamøya Spiseri. Der stilte lokale produsenter av alskens håndtverk og diverse produkter som relaterer seg til både jul og helårs bruk. Storsalen på Spiseriet var fylt til randen av utstillere, og spesielt tidlig under arrangementet var det trengsel rundt bordene. Salget så også ut til å gå godt. Selv var jeg tiltrodd oppgaven med å hjelpe til med salg av min fotografdatters kalendere og diverse andre fotoprodukter. Alt en aldrende far kan brukes til. I den andre delen av spiseriet gikk praten livlig over kaffekopper, julebakst og juletallerkener. En riktig så trivelig dag på sagaøya ble det, ikke at det kom som som noen som helst overraskelse på meg da.
Ole Hamnes solgte sin og Leif Rune Jensens årvisse utgivelse, Lekakalenderen. Jeg fikk også en lang og hyggelig prat med Ole, om både kyr og fotografering.
Kirsti Østby hadde et stort utvalg av blant annet strikkeprodukter, til meg var hun naturlig nok ivrig på å vise fram kuvottene.
Selv var jeg betrodd oppgaven med å være “assisting sales manager” for Fridas kalendere, kjøleskapsmagneter og julekort.
Mange kikket på de utstilte varene, og mang en handel ble gjort i løpet av dagen.
Mye fint håndtverk var utstilt denne lørdagen.
Søstrene Østby solgte strikkeprodukter, i tillegg produserte de nye produkter underveis.
Mang en handel ble gjort i løpet av noen ettermiddagstimer.
Det gamle ungdomshuset på Skei, har blitt til Lekamøya spiseri.
Overalt var det julepyntet, også på trappa.
På døra til WC står det “Verdens minste galleri”. Jeg ser ikke bort fra at de har sine ord i behold.
Arnfinn Holand sikret seg en kalender med Heilhornan hos oss.
Greta Granås og Bjørn Harald Martinsen er vertskap på Skei Kulturtun/Lekamøya Spiseri. Der driver de med turisme, servering, kulturarrangementer og alt som hører til. Denne lørdagen inviterte de altså til julemesse og servering av julemat. Og de to tok i mot de besøkende på en svært vennlig, hyggelig og uformell måte.
Da har jeg for første gang kjørt forbi rasstedet på andre siden av fjorden, for første gang siden raset gikk. Jeg tilhører ikke den store gruppen bilister som har trosset skilt og sperringer, og kjørt før det ble offisielt åpnet. Jeg anstrenger meg jo til det ytterste med å være lovlydig. Men i går passerte jeg altså forbi, ikke bare for å gjøre det, jeg hadde faktisk ærend på andre siden av raset. Og selvfølgelig knipset jeg noen bilder av åstedet.
Øverste del av det grundig renskede rasfeltet, Fjellet består av skifer.
Sånn ser vegen ut når man kommer nordfra.
Mye av fyllinga ligger utafor rekkverket.
Nesten helt slett fjell helt til topps.
Masse bolter holder det lagdelte fjellet på plass nå.
Fra sørlig synsvinkel.
Endelig fikk Skodaen passer lovlig forbi raset.
Endelig fikk jeg se heimplassen min fra Kvernaengan.
Høstkonserten 2018 i Bindal, ble preget av at Bindalseidet Songlag ble tildelt kommunens kulturpris for 2018. Songlaget fyller 75 år i år, og framstår mer vitale enn på lenge. Så da er det høyst fortjent at de ble denne hederen til del akkurat i år. Bindalseidet songlag sammen med elever i kulturskolen sto også for konsertens soleklare musikalske høydepunkt da de framførte Eric Levis Ameno på fortreffelig vis. Man får både gregoriansk sang og elektronikaelementer i en svært stemningsfull og fengende pakke. Veldig bra! Ellers fikk vi korpsmusikk fra de tre skolekorpsene i kommunen, alle er å anse som generasjonskorps nå, en nødvendighet for å holde korpsene i gang. Vokalensemblet Kviin hadde også en avdeling der de framførte tre av nummerene fra sin forestilling “Æ e nordlending Æ”. En hyggelig ettermiddag med fin underholdning, gode rundstykker og kaker. Men der altså Bindalseidet Songlag tok kaka!
Ordfører Britt Helstad overrakte diplom, gavesjekk og blomster til kulturprisvinner Bindalseidet Songlags leder Ann Kristin Halsen.
Ordføreren holdt tale til prisvinnerne, og framhevet blant annet kontinuiteten gjennom 75 år.
Arrangørkorpset Fønix skole- og ungdomskorps, her forsterket av Bindalseidet skolemusikk, åpnet konserten med tre nummer.
Bindalseidet skolemusikk består kun av fem musikanter i år, men de har mange aspiranter, så det er håp om bedre tider.
Høstkonsertens klare høydepunkt var da Bindalseidet Songlag, sammen med strykere, trommeslagere og dansere fra kulturskolen, framførte Amena.
Kristine Enora Kjeldsand har i en årrekke markert seg med sitt særegne fiolinspill, men dette var faktisk første gangen at hun spilte på en høst/vårkonsert i Bindal. About time!
Bindals svært anerkjente vokalensemble Kviin, framførte tre sanger fra sin populære forestilling “Æ e nordlending Æ”. Som vanlig overbeviste de.
Både Kjell Stokland selv, og publikum var glade for at dirigentlegenden var tilbake etter et års sykefravær.
Kjell Stokland i kjent positur.
Terråk Skolemusikk, som Kjell Stokland dirigerer, består i likhet med de andre korpsene i Bindal, av en god del musikanter som har passert skolepliktig alder.
Det er altså på dagen 6 måneder siden raset i Årsetfjorden gikk. Det har nok vært et vanskelig og utfordrende arbeid å utbedre skadene. Og jeg har stor respekt for de som har gjort det praktiske arbeidet i raset. Det tror jeg alle er enige i. Fullt så imponert er ikke alle over framdriften med hensyn til planlegging og administrasjon. Det har vært lange perioder der lite har skjedd. Ekstra provosert ble nok mange da Statens Vegvesen i begynnelsen av juli fortalte at de da tok sommerferie fra planleggingen. Og skulle samle seg etter ferien for å prøve og finne ut hvordan de skulle gjøre det. Svært mange er av den oppfatning at hadde dette skjedd på en mer sentralt beliggende veg, hadde vegen forlengst vært utbedret og åpnet. En oppfatning jeg er tilbøyelig til å være enig. Selv er jeg lite berørt av raset, det er ikke så ofte jeg er på “bytur”, mens andre, både næringslivsaktører og pendlere, har hatt både økonomisk tap, og kraftig merbruk av tid. Nå er altså vegen ferdig, riktignok mangler asfalt, men ennå ikke åpnet. Etter sigende er det en endelig rapport fra geologer som mangler. Men jeg har god tro på at vegen blir åpnet i løpet av dette året, som det ser ut nå. Og for å ta med en veldig god ting, kjempebra at ingen har blitt skadet, verken da raset gikk, eller under anleggsarbeidet.
Fikk knipset dette bildet enda mens det raste, og støvskyen bredte seg utover.
Vegen helt sperret av jord- og steinmasser.
Dagen etter ga selve veglegemet etter for tyngden, og raste ut i fjorden.
Etterhvert ble det satt i gang geologiske undersøkelser, her fra lekter utenfor raset.
Her har det kommet gravemaskin på plass på toppen av reset, for å renske bort løst fjell og løsmasser. Det ble også rensket manuelt av fjellklatrere og noe sprenging.
Ingen jobb for pyser dette.
I slutten av juni ble brannslukningshelikopter brukt for å skylle ned løsmasser.
I slutten av august kom denne lekteren på plass. Den ble sentral i arbeidet med å bygge ny veg forbi raset.
Så fulgte en ny runde med vannbombing.
Det meste av raset ryddet bort, og påbegynt fylling over rasgropa.
Etter at hele fyllinga var ferdig, raste deler av den ut i sjøen.
Fjellet øverst i raset er sikret med bolter.
I dag står vegen ferdig, rekkverk er på plass, skilting også, men fremdeles er vegen stengt.
I følge den gamle primstaven har vi den første vinterdagen i dag. Og selv om jeg begynner å bli en aldrende mann, kan jeg ikke huske å ha stått opp til en sånn “første vinterdag” før. 17 varme og vennlige grader var det som møtte meg på tur til morgenstellet i fjøset i dag. Og et lys så magisk at man nesten bare blir stående og måpe. Kyrne fikk finne seg i å vente litt på meg i dag, mens jeg etter fattig evne prøvde å fange inntrykkene på et minnekort. Og ikke minst måtte jeg ta meg tid til å nyte inntrykkene. Det varer ikke nødvendigvis så mange minuttene, dette lyset, og man vet aldri hvor lenge det er til neste gang. En magisk morgen var det i alle fall, og etter at kyr og kalver hadde fått sitt stell, hadde temperaturen krøpet helt opp til 20 grader. Snakk om vinterdag!
Helt magisk lys over Årsetfjorden denne søndagsmorgenen midt i oktober.
Få minutter senere har jeg kommet meg så langt som til fjøstrappa, og lyset og fargene har skiftet.
Heilhornans siluett mot en alltid skiftende bakgrunn, blir jeg aldri lei av å se på.
Fra rosa til oransje tok ikke lang tid.
Heilhornet.
Jeg deler skjebne med svært mange andre voksne menn. Det jeg tenker på her er den omfattende “bellyshaming” som veldig mange blir utsatt for. Også Morten Ulrichsen er rammet av det samme samfunnsproblemet. Hva “bellyshaming” er? Jo, det er andre menneskers stadige påpeking og kommentarer om at “nå har magen din vokst gitt”, “du lever godt”, pirking borti midjepartiet og så videre. Man skal ikke ha mange gram opplagsnæring rundt midjen før man får høre det. Og ja, det er et fenomen som rammer menn. Ikke fett rundt midjen altså, det rammer helt uavhengig av kjønn, men kommentarene rammer utelukkende menn. Vi snakker her om et omfattende likestillingsproblem. Hva skal man så gjøre med det? Det ene alternativet er at vi begynner å påpeke kvinners valketendenser helt uhemmet, eller at menn får ha sine velbygde midjepartier fri for kommentarer. For å være helt ærlig, jeg verken vil eller tør begynne å kommentere kvinners midjemål, det framstår faktisk som en veldig dårlig ide. Så da blir svaret at det må bli slutt på at mannfolk blir “bellyshamet”, og at menn heller bærer sin mage med stolthet. Derfor mener jeg at det nå må være rom for en ny hæsjtagkampanje, etter et helt år med #metoo, er det nå på tide med #mybellytoo.
Morten Ulrichsen blir ofte bellyshamet, sånn som her av Bondefrøken. Hadde hun fått Morten under sitt treningsregime, hadde magen vært borte på ei helg, mener hun.
Sjokk og vantro preger Bondefrøken, men Morten tar det ikke så tungt, han vet hvor mye som kreves for å bygge en kropp som sin.
I motsetning til mange andre, synes ikke Bondefrøken at min minimale mage gir grunn til bekymring.
Det er ikke bare kvinner som påpeker menns pondus, også radmagre veltrente menn, som Bjarne Holmberg, strør salt i magesåret.
En mage som i all hovedsak er bygd opp med hjelp av frukt og grønt, er ikke bekymringsfull, sier Morten Ulrichsen.
Vi har bestemt oss for å være stolte av våre mager, hva er egentlig så fint med innhule midjer hos voksne mannfolk?
Her er beviset på at jeg faktisk ikke lider av bukfedme, grensen går på 100, og jeg ligger langt under det!
Sopinfestivalen på Kolvereid, Norges minste by, er normalt et utendørsarrangement, arrangert av Bondelagene i distriktet, og har fokus på mat, matproduksjon og lokal identitet. I år var værutsiktene så dårlige at man valgte å flytte arrangementet innendørs til Nærøy kulturhus. Og det var et sjakktrekk, for utendørs både regnet og blåste det mesteparten av dagen. En lang rekke produsenter av lokalmat, og andre utstillere med tilknytning til landbruk og matproduksjon hadde sine stands, mange salgsutstillinger, og noen mer preget av å komme i kontakt med kunder og publikum. Høydepunkter under dagen var utvilsomt utdelingen av hele to priser. Anita og Johan Marø fikk utdelt årets Medmenneske pris av Nærøyordfører Steinar Aspli. Her må det skytes inn at de, og særlig Anita, har vært svært sentrale i både årets, og tidligere Sopinfestivaler. Litt senere på dagen kunne en overrasket og rørt Britt Kristensen motta årets Sopinpris fra Viknaordfører Amund Hellesø. Britt driver Britts Hjemmebakeri, og er bestandig å finne på messer og arrangementer i Ytternamdalen, der hun selger sine sagnomsuste lefser til en trofast skare av kunder. Ingen tvil om at denne prisutdelingen var populær hos publikum. Arrangørene sa seg veldig godt fornøyd med dagen, det samme gjorde de utstillerne jeg snakket med. Og selv er jeg både glad og fornøyd med at jeg fikk lov til å være litt konferansier innimellom. Og faktisk få ut nyheten om at Steinar Aspli går for ordførerjobben i Nærøysund, det anser jeg som et nyhets-scoop 🙂
Britt Kristensen fra Britts Hjemmebakeri fikk tildelt årets Sopinpris av Viknaordfører Amund Hellesø under årets Sopinfestival.
Anita og Johan Marø ble tildelt hedersprisen Årets medmenneske i Nærøy 2018, av Ordfører Steinar Aspli, for sin lange, store og uegennyttige innsats for barn og unge, for lag og foreninger og for sitt lokalmiljø. Velfortjent og svært populær tildelig!
Før Aspli delte ut prisen til Anita og Johan Marø, fikk jeg i kraft av min rolle som konferansier, en prat med ordføreren på scenen. Der klarte jeg å lokke ut av ham nyheten om at han sikter seg inn på ordførerjobben i nye Nærøysund kommune. Noe som nesten umiddelbart førte til dette oppslaget i Namdalsavisa.
De aller fleste salgsutstillingene med unntak av maskinforhandlerne, hadde fått plass innendørs i kulturhuset. Men de legendariske tørrfiskselgerne fra Kolvereid mannskor, hadde av naturlige grunner blitt henvist til en utendørs bod. Her er det Rune Arstein og Øivind Guntvedt som fallbyr tørrfisk til festivaldeltagerne.
Olav Wendelbo serverer Tone Aune Sandnes en porsjon eplesuppe fra Hagelagets meny.
Tidvis var det stuvende fullt mellom salgsutstillingene i Kulturhuset, og handelen så ut til å gå strykende.
Geir Olsen får en smakebit av røkelaksen fra Gjerts Gourmet, og han bekrefter uoppfordret at den var meget velsmakende.
Tone Rennemos lokalproduserte iskrem fra Leka fikk bein å gå på, Her er det Kristin Floa som betjener en ung kunde. Tone står med ryggen til på bildet.
Michael Bucksath fra fjorårets Sopinprisvinner Nubdalsenget Gård, var også tilstede med sine økologiske produkter fra gården.
Svein Håpnes fra Skånaliseter Gårdsysteri i Røyrvik forvalter en flere generasjoner lang tradisjon med ysting av geitost. Til Sopinfestivalen hadde han med seg et stort utvalg av geitoster.
Terje Sørvik var en av mange som sikret seg geitost fra Skånaliseter.
Det var også flere innslag med korsang og korpsmusikk i løpet av dagen, Kolvereid Mannskor er nesten mer kjent for sitt tørrfisksalg, men de behersker også meget godt å fly på sangens vinger.
I storsalen Folla, var det et meget godt besøkt moteshow med høstens nyheter i fire av byens klesbutikker. Her er det Jorunn Eiternes Dolmen som viser fram noe av høstens hotteste plagg. I bakgrunnen skimtes moteekspert og konferansier Greta Aarseth Nordbøe.
For noen å siden kjøpte Merete Berg-Hansen og Martin Kjølstad det fraflyttede småbruket Granheim på Nordhorsfjord i Bindal. Noe av innmarka var da helt gjengrodd av lauvkratt og skog, og noe var i ferd med å bli tatt over av krattskogen. I årene etter at de overtok har de brukt mye tid å krefter på å rydde kratt og åpne opp det gamle kulturlandskapet. De små, og nokså bratte, jordlappene er lite interessante i det moderne landbruket, så derfor begynte de å se på muligheter for å skaffe seg dyr som kan beite og holde lauvkrattet nede. Geiter pekte seg fort ut som de beste kulturlandskapspleierne, men geiter er som kjent nokså krevende i forhold til gjerdehold. Når det gjerdeløse “gjerdet” Nofence endelig ble godkjent for geit, var ikke valget vanskelig. Seks boergeiter ble kjøpt inn fra Vesterålen, og seks Nofence-klaver ble samtidig kjøpt inn. Det fungerer på den måten at geitene har et beite som man avgrenser på et elektronisk kart på telefonen, og geitene har en klave rundt halsen som avgir lydsignal når de nærmer seg grensen av området de har. Lydsignalet øker i styrke desto nærmere grensen de kommer, og hvis de kommer for nært får de et lett strømstøt, støtet er ikke særlig kraftig, omtrent halvparten så kraftig som støtet fra et ordinært strømgjerde. Det er bare to uker siden geitene kom til Granheim, så foreløpig går de i et konvensjonelt gjerde og blir tilvendt Nofence-systemet, men snart skal de over på et beite der de blir holdt på plass av den moderne teknologien. Geitene lærte veldig raskt å forholde seg til systemet. Foreløpig skal geitene til Merete og Martin pleie landskapet på Granheim, men de ser ikke bort fra at det etterhvert blir mulig å leie geiter hos dem, om noen skulle ha behov for å pleie kulturlandskap andre steder.
Nyslått geitebonde Merete Berg-Hansen med flokkens eldste geit.
Geitene ville også gjerne hilse på min langt bedre halvdel.
På telefonen har man full oversikt over geitene, man kan flytte “gjerdet”, man ser batterinivå, hvor geitene er osv.
Det er ikke geitenes skyld at telefonstolpen står på skakke, det skyldes en overivrig kantslåer.
Mektig natur omgir de nye “innbyggerne” på Nordhorsfjord.
Merte Berg-Hansen og Martin Kjølstad har allerede tilegnet seg stor kunnskap om både geiter og Nofence, en kunnskap som de helt uhemmet delte med min kone.
De seks boergeitene har funnet seg godt til rette på saftige beiter hos Merete og Martin.
Merete og Martin ser lyst på framtida som “geitebønder”. De har satt i stand det gamle fjøset på småbruket, der får geitene vinterkvarter, etterhvert sammen med høner.
Ettersom Martin er fisker, finner de det naturlig å kalle virksomheten sin for Granheim geit & kveit.
I går stilte jeg mitt legeme til disposisjon for forskningen. Neida, jeg har ikke donert kroppen min bort til forskning, jeg stakk bare innom HUNT4 på Kolvereid, For uinnvidde så står den forkortelsen for Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag. Og 4-tallet betyr at det er fjerde runde med denne typen befolkningsundersøkelse i det som en gang var fylket Nord-Trøndelag. Dette er faktisk en av de største undersøkelsene av befolkningshelse i hele verden. Data fra HUNT er ettertraktet av forskere fra hele verden, og gir faktisk viktige bidrag til store medisinske framskritt både nasjonalt og internasjonalt. Og i tillegg får du en grundig sjekk av flere aspekter ved din egen helse. Og farlig er det i hvertfall ikke, tvert i mot syns jeg det var veldig hyggelig, blide og trivelige damer, ja jeg traff kun på damer, møtte meg på alle “postene” jeg var innom. Og selv om jeg stakk innom på et helt annet tidspunkt enn jeg hadde fått time, var det ingen venting i det hele tatt. I resepsjonen ga de uttrykk for en viss bekymring over litt svakt oppmøte, og det er jo synd. Desto flere som deltar, desto bedre grunnlag har forskningen når de de skal løse medisinske gåter og utvikle nye medisiner. Så jeg videreformidler gjerne, og stiller meg helhjertet bak, oppfordringen om å møte opp til HUNT4, både i Nærøy og overalt ellers i gamle Nord-Trøndelag.
Denne hyggelige damen sjekket meg fra topp til tå, og ville gjerne ta en selfie med meg, i forskningens tjeneste selvsagt.
Blodtrykk var en av tingene som ble sjekket, forøvrig var mitt trykk helt perfekt.
Jeg må innrømme at jeg skvatt litt da jeg ble bedt om å kneppe opp og dra ned buksa. Jeg er bare ikke vant til å høre det, men det var altså bare for å teipe fast en aktivitetsmåler. Den, og en som er teipet fast på ryggen, skal jeg gå med i en uke. Jeg merker ikke at jeg har dem på engang.
Jeg donerte også betydelige mengder blod til forskningen.
Her er utvalget med blodprøver som ble tappet ut av min venstre arm.
Etter at jeg hadde vært innom og testet lungekapasiteten, som også var utmerket, fikk jeg også testet hørselen. Den bærer litt preg av at jeg har blitt en aldrende mann, men slett ikke så ille som enkelte familiemedlemmer hevder.
Fikk også selfie med hørselskontrolløren, også det i forskningens tjeneste selvfølgelig.
Disse hyggelige damene risikerer du å møte når du kommer til HUNT4 på Kolvereid.
Når du er ferdig med undersøkelsene, kan du gi tilbakemelding på en tilbakemeldingsautomat. Og jeg kan avsløre at jeg trykket på den aller grønneste knappen.
