Etter at Felleskjøpet Rørvik i samarbeid med Bondelaget i fjor for første gang inviterte til slåttegraut, gikk det i år over til å bli en kjær tradisjon. De fleste i distriktet her er nok ferdig med slåtten nå, selv om det for mange ble en langdryg affære å få andre- evt. tredjeslåtten i havn. Det er en stor lettelse når en er ferdig med slåtten etter opptil flere værpauser. Derfor syntes jeg faktisk at jeg kunne unne meg en tur til Rørvik i dag, spise rømmegraut og treffe folk. Dette er et veldig hyggelig tiltak som Fellekjøpet, ved sin alltid strålende opplagte tonnvarekonsulent Tone Aune Sandnes, skal ha all ære for å stå for. Også den allesteds nærværende bondeleder og ledestjerne Anita Marø, var sterkt delaktig i dagens grautfest.
Ildsjeler bak grautfesten, Tone Aune Sandnes fra Felleskjøpet, og Anita Marø fra Nærøy Bondelag.
Jeg klarte ikke å legge skjul på at det smakte godt med slåttegraut. I likhet med flere andre, har jeg en tendens til å dukke opp når det er gratis servering.
Klauvskjærercowboy Kjell Østrem fra Ryum koser seg med kaffe etter grauten.
En gjeng stappmette viknaværinger i sivilisert samtale.
Tone Aune Sandnes har svært sikker sleivføring, behøver ikke å se på engang.
Alf Dekkerhus og Ole Jørgen Stavang i munter passiar.
Lukket valnøtt til kaffen var midt i blinken for denne bonden i hvertfall. Oda Jünge Lænn er mesteren bak disse kakene.
For kort tid siden skrev jeg om rasteplassen på Årsandøya, som nærmest var gjengrodd av lauvskog og kratt, og der en eventuell fin utsikt bare var noe man i fantasien kunne forestille seg. Men her er det tydeligvis noen som har hivd seg rundt i det siste. Det har helt sikkert ingen sammenheng med at jeg skrev om det, men likevel hyggelig å observere. Forleden, en regntung kveld, var jeg innom og fikk se at det meste av kratt og lauvskog var ryddet bort. Det var god mulighet til å se sjøen, og i det hele tatt føltes det lettere å puste. Det var på høy tid at noe ble gjort, men for å helle litt malurt i begeret, ingen må tro at jobben er gjort en gang for alle. Såfremt man ikke har tenkt å holde beitedyr på plassen, kreves det nærmest årlig rydding for å holde krattskogen i sjakk. Det vet alle som har en smule erfaring med våre lauvtrær. Uansett, honnør til de som står bak ryddingen, og de som har utført jobben. pent arbeid så langt jeg kunne se.
Selv en regntung kveld sent i august, stopper det utenlandske turister på rasteplassen på Årsandøya.
Min norsksvenske venn Lars Elvheim kommer hver sommer hjem til sin barndoms trakter, Gutvik, for å sikre sin mor, som er noen år eldre enn ham selv, vinterforsyning med ved. Tidligere har dette vært et nesten uoverkommelig slit for Lars, men i år ble det andre boller. Ferdig ved i sekker, syns Lars er helt fantastisk. Det er stor utvikling i framskrittet, konstaterer Lars. Nå har Lars dratt tilbake til Trollhättan etter tre måneders jobb med veden, men ikke bare det, han har også latt seg avbilde i lokalavisa som kafèvert på Gutviks sommerkafè. En mann med uvanlig bredt spekter av talent, med andre ord.
Lars gjør en heroisk innsats for å sikre sin mor vinterbrensel. Kappsaga ved siden av er nå konvertert til pyntegjenstand.
Nå har arbeidet med å mudre selve Valveita startet opp. Dette er siste etappe av jobben, etter at strekningen mellom Valveita og og Kjærststadstraumen og selve straumen, ble mudret i vår. Årsaken til at det har vært en lang pause i arbeidet, er nok sammensatt, og det vet jeg for lite om til å komme inn på her. Men det er veldig hyggelig å kunne konstatere at nå nærmer det seg en avslutning på en lang og kronglete prosess med å få gjennomført dette prosjektet.
Nå syns jeg oppriktig synd på Statens vegvesen. Problemene tårner seg opp for den statlige giganten. Som om de ikke hadde nok å stri med her i området fra før. Jeg tenker på raset i Årsetfjorden i april, og som de fremdeles ikke har funnet noen løsning på. Når de så satte opp nye skilt i Bogen, må det være et tungt slag i mellomgulvet på Statens vegvesen, når den første lille tendens til høststorm blåser skiltene helt ut av stilling. Og det er jo på ingen måte sikkert at de har budsjettmidler igjen til å rette opp skaden. For alt jeg vet må de hente skiltekspertise fra Oslo for å vurdere tiltak for å få skiltene på rett kjøl igjen. Uansett er det tøffe tider for etaten.
Etter den første lille tendens til høststorm, står det nye skiltet ved Bogen bru nokså kraftig på skakke.
Sommeren er tiden for å gjøre ting som man gjorde forrige sommer, og sommeren før det. Tradisjoner kalles det, nå er ikke jeg noen stor stor tilhenger av å holde tradisjoner i live bare for at det er en tradisjon. Men når tradisjoner oppleves meningsfulle og givende, er det svært verdifullt. For meg har det blitt en sommertradisjon å dra til Brønnøysund på Rootsfestivalen, og da er det eneste obligatoriske å få med seg, konserten til Trond Horn & Anita Bøygard og Stålfolket. De spiller utelukkende musikk som Johnny Cash og June Carter har spilt. Både deres mest kjente klassikere, men også mer ukjente sanger. Men tro endelig ikke at dette er et show der Cash/Carter etterlignes. Selvfølgelig er konserten sterkt preget av Horn/Bøygards store respekt og beundring for sine forbilders musikk og liv. Men år for år gjør de dette stoffet mer og mer til sitt eget. Ikke minst gjennom det dristige, og svært vellykkede grepet de har gjort med å oversette tekstene til norsk. Tekstene, som i første rekke handler om kjærlighet, men også om motgang og humpete levd liv, blir enda nærere og mer personlig når vi får dem servert på klingende halling- og brønnøydialekt. Vi skjønner at dette materialet betyr mye for disse strålende artistene, og at de på mange måter ser sitt eget liv og kjærlighet i Cash/Carters univers. Det ble atter en gang en konsert til å bli revet med av, til å bli varm om hjertet av, til å slå opp latterdøra av, og til å få en tåre i øyekroken av. Ikke alle sangene blir ytt rettferdighet i en sånn setting, til det er festfaktoren for høy hos en del av et festivalstemt publikum, men pytt, det blir bagateller. Men jeg skulle gjerne sett dette nydelige konseptet i kulturhuskonsert-format. Det tror jeg hadde funka, for å bruke et understatement. Til slutt, to ord om bandet Stålfolket, dette kan knapt gjøres bedre!
Trond og Anita legger ikke skjul på sin kjærlighet til verken hverandre, eller til musikken de framfører.
Trond og Anita sammen med sitt bunnsolide band, Stålfolket. Fra venstre Arne Flatmo, Trond Horn, bak trommene skimtes Roger Svartvatn, Anita Bøygard, Freddy Aspmark og Sindre Lefdal Kvam.
Trond Horn under framføringen av “Personal Jesus”, opprinnelig framført av Depeche Mode. Men selvfølgelig er det Johnny Cash sin berømte versjon av sangen som er utgangspunktet for Horns norske oversettelse. Trond Sverre har gitt den tittelen “Min egen herre”.
Arne Flatmos lyriske og vakre gitarspill var som vanlig med og løftet opplevelsen til uante høyder.
Bassister er ofte de kuleste i musikkverdenen, Freddy Aspmark er nok ikke noe unntak.
Sindre Lefdal Kvam er forholdsvis ny i Stålfolket, men det skulle man ikke tro.
Stappende fullt i det store teltet under teltkonsertene.
Kommentar overflødig!
Spilleglede, kommunikasjon og stor musikalitet, ligger i bunnen som et bunnsolid fundament for denne gjengen.
Så fikk jeg altså oppleve Sommerfesten på Horn i år også. Og jeg var så utrolig privilegert at jeg fikk oppleve det hele fra innsiden. Jeg fikk faktisk fornyet tillit som konferansier, og det er en utrolig hyggelig oppgave å ha på et sånt arrangement. Sommerfesten på Horn er et utrolig arrangement på det lille stedet Horn, nord for Brønnøysund. Nordbygdens Ungdomslag og bygdefolket løfter i flokk og lager en fest for store og små som en knapt kan tro er mulig. Og det hele er et eneste stort spleiselag. Man betaler den inngangsbilletten man ønsker, eller bidrar med mat. Og da får man et 12 timers forrykende musikalsk show, man spiser grillmat og kaker uten å betale noe, og man blir en del av et svært inkluderende og hyggelig fellesskap. For er det noe folket på Horn kan, så er det å få folk til å føle seg velkommen og inkludert. Artistene som spiller på Sommerfesten, stiller opp gratis. Til gjengjeld får de et backstagerom med en service og bevertning som de knapt får andre steder. Bitten Elisabeth Pigato hadde dette som sitt ansvarsområde, og jeg skulle gjerne likt å sett den som gjorde dette etter henne. Ellers er det vel vanskelig å unngå å framheve betydningen Horns store sønn, Trond Sverre Horn, og hans makker både privat og på scenen, Anita Bøygard, har for arrangementet. De trekker i de trådene det er mulig å trekke i, og de trekker riktig. For dette ble et usedvanlig vellykket event. Men uten en dugnadsgjeng som sto på som bare rakkern, hadde det naturligvis ikke gått an å få til dette. Det er nok å nevne dem som sto og grillet mat i 12 sammenhengende timer. Dagen etter sommerfesten drar hele dugnadsgjengen og artistene, i hvertfall de som kan, på tur for for å feire vel blåst Sommerfest. I år gikk turen til vakre Vega. Det er ingen grunn til å legge skjul på at stemningen var god, og tildels stigende utover dagen. Og jeg kan bare si hjertelig takk for at jeg får lov til å være med på dette.
Trond Sverre Horn og Anita Bøygard er selvfølgelige og høyst populære artister på Sommerfesten, med sitt Carter/Cash-show med norske tekster.
Tove og Anita Bøygard utgjør duoen Bøygard, og er garantister for vakre harmonier, nydelige melodier og meningsfulle tekster.
Barna hadde mye å glede seg over, både aktiviteter utendørs, og i festivalteltet. Her n titt bak kulissene der Morten Horn og Rune Brennvik laget et populært barneshow.
Arne Flatmo overbeviste nok en gang med sitt eminente gitarspill.
Den svenske folkrock-artisten Johan Piribauer opptrådte for fjerde gang på rad på Sommerfesten, og skuffet ingen denne gangen heller.
Trond Horn og Stålfolket med sin K.M. Myrland-tribute. De gir virkelig nytt liv til Myrlands gamle klassikere.
Kystrockerne Trond Nilsen og Bjørn Peder Johansen i herlig samspill.
“Fire herrer” er en samling musikere med stor erfaring og høy musikalsk kompetanse.
Engla & banditta, fikk æren av både å åpne og avslutte Sommerfesten. De behersker alt fra vake vare viser, til fyrverkeriaktig rock`roll.
Gruppebilde med dugnadsgjeng og artister samlet på Sundsvollen på Vega dagen etter Sommerfesten.
Sundsvollen med utsikt mot Søla er slående vakker, og for oss som aldri hadde vært der før, var det en stor opplevelse.
Johan Piribauer var full av lovord om Vega, og nøt opplevelsen i fulle drag.
Christian Amundsen måtte til slutt gjøre seg streng for å få med seg Johan Piribauer, når bussen skulle videre til neste stopp. Nåja, så alvorlig var det nok ikke.
Sundsvollen ble fylt av musikk denne vakre sommerdagen.
Sommerfesten er også stedet for å treffe gamle kjente. Her har jeg møtt på ingen ringere enn selveste Ellinor Alette Pettersen. Det er jo en fest i seg selv.
Fredagskvelden var det storslagen åpning av Ivarshallaren Amfi på Leka. Dette amfiet er en svært forseggjort og uvanlig utformet bygning på utsiktspunktet Ivarshallaren midt i Skeisneset. Dette området er et gammelt kulturlandskap med kystlynghei, gamle gravrøyser og mye annet. Området var sterkt truet av gjengroing av lauvskog og ikke minst pøbelen sitkagran. Denne arten har ingenting å gjøre i et sånt landskap. I 25 år har grunneiere og lokale og sentrale myndigheter jobbet sammen for å gjenskape det unike kystlandskapet. En rekke turstier er etablert, og storfe og ikke minst utgangersau holder vegetasjonen nede. Uten beitedyr er det helt bortkastet å drive rydding av lauvskog, den kommer raskere opp igjen enn det man klarer å rydde. Kronen på verket i Skeisnest er Ivarshallaren Amfi. Det er nærmest som et signalbygg å regne, på det høyeste punktet i området. Med sin spesielle arkitektur og sitt værgrå ytre glir det elegant inn i omgivelsene, og oppleves på ingen måte som et fremmedelement. Stiene som er etablert i området er av høy standard, og er utformet sånn at også rullestolbrukere lett kommer fram. Et fantastisk flott område som også er et nasjonalt utvalgt kulturlandskap. En tur hit anbefales på det varmeste. Et utmerket eksempel på at landbruk og reiseliv henger tett sammen.
Selve arrangementet på fredagskvelden var av det akkurat passe høytydelige slaget. Musikk og fanfarer av to korps, flott sang av blandakoret på Leka, og taler av både lokale helter og tilreisende notabiliteter. Kvelden ble avsluttet med servering av fantastisk god mat og drikke på Lekamøya spiseri, der alle var velkommen til gratis servering.
Grunneier og leder i beitelaget, Per Otto Furre, ønsket alle velkommen, og ga en god orientering om arbeidet med Skeisneset og Ivarshallaren.
Både Fønix skole- og ungdomskorps og Sømna hornmusikk deltok under arrangementet. De stilte opp på parkeringsplassen, og spilte og marsjerte langs stien helt fram til Ivarshallaren Amfi.
Kristin Floa som går fremst til venstre, har vært en sentral skikkelse i arbeidet med å etablere området.
To musikkorps marsjerende gjennom kystlynghei samtidig, er et veldig uvanlig syn, selv på Leka.
Framme på Ivarshallaren spilte korpsene flere nummer, også fanfare i anledning åpning av amfiet.
Fylkesagronom Anders Mona ledet arrangementet ved Ivarshallaren.
Per Otto Furre foran amfiet under sin tale.
Etter sin tale, ble Per Otto Furre omringet av et samlet pressekorps, som for anledningen kun besto av Namdalsavisas friluftsekspert Birger Aarmo.
Mye folk hadde samlet seg på utsiktspunktet for å være med på åpningen.
Også ordfører Per Helge Johansen holdt tale. “Oslo har operaen, vi har Ivarshallaren amfi”, sa han. Ja, han sa mye mer også da.
Utsikten er formidabel i alle retninger. Her mot Austra og Lekafjorden, der en seilbåt passerte denne kvelden.
Torghatten i det fjerne, er også en del av utsikten. Men utsikten kan vanskelig beskrives med ord og bilder, den må oppleves.
Selve åpningen av amfiet var av det symboltunge slaget. En stokk av sitkagran ble sagd over som et symbol på bekjempelsen av sitkagrana som var i ferd med å ødelegge Skeisneset. Kari Stuberg fra Landbruksdirektoratet, og tidligere fylkesagronom Erik Stenvik sto for sagingen, mens Per Helge Johansen og Bernt Erik Thorvik bisto med å holde stokken i ro.
Leka blandakor deltok også på arrangementet. Deres opptreden ble avsluttet med at de ledet allsang med Ulf Lundells “Öppna landskap”. En bedre sang til denne anledningen kunne de knapt ha valgt. Det ble nesten en gripende stemning akkurat da.
Etter arrangementet på Ivarshallaren, gikk turen til Lekamøya Spiseri/Skei Kulturtun. Der var det gratis servering til alle, fantastisk mat utviklet og tilberedt spesielt for anledningen av Tone Rennemo og hennes team. Kjøtt av utgangersau, syltede rotgrønnsaker og norske poteter var noen av ingrediensene.
Fra flere hold har jeg blitt oppfordret til å gjøre min 17. maitale på Leka i år, tilgjengelig. Det gjør jeg herved på denne måten.
Det finnes ikke større ære enn å få holde 17. maitale på Leka. Leka er den fineste plassen på jord, her bor de beste folkene, her har dere den beste ordføreren, det er så lett å puste her, kort sagt, alt er best på Leka. Som dere sikkert skjønner, så har jeg hatt hjelp av Morten Ulrichsen med innledningen. Men fra nå av må jeg selv stå inne for det jeg sier. Jeg er veldig glad for, og ikke så rent lite smigret over å få lov til å holde 17. maitalen her på sagaøya i dag. Leka er ei øy og en kommune som jeg har fått et stadig sterker forhold til i godt voksen alder. Jeg er altså en Austraboer som er veldig glad i Leka. Dette er fjerde året på rad at jeg feirer 17. mai på Leka. Det har naturligvis sammenheng med at jeg dilter i hælene på korpset, der både kjerringa og Morten Ulrichsen spiller. Korpset som nå består av av musikanter fra Nærøy, Bindal og Leka. Fredskorpset blir de spøkefullt kalt. Men det er jo et utmerket eksempel på samarbeid over grensene, folk blir kjent med hverandre, og broer blir bygd. Og jeg får påskudd for å feire 17. mai her sammen med dere.
Resten av talen skal jeg bruke på kommunereformen. Neida, jeg ser ikke bort fra at det kan finnes folk i salen som begynner å bli aldri så lite lei av den reformen. !7. mai skal jo være en dag som samler folk, og det har jo tidvis fulgt en viss splittelse i kjølvatnet av debatten om kommunesammenslåing. Som en lekaværing sa til meg for en stund siden. Han hadde diskutert kommunesammenslåing med kjerringa. De ble så uenige at kjerringa truet med å reversere hele ekteskapet. Jeg må vel legge til at det ble fortalt med et stort glimt i øyet.
Jeg må komme inn på et tema som er aktuelt i disse dager. Nå i mai er det 50 år siden studentopprøret i Paris. Et opprør som i utgangspunktet handlet om protest mot strenge regler for besøk av det motsatte kjønn i studentboligene. Og som videre ble en protest mot autoritære forhold ved universitetene, og etterhvert utviklet seg til opprør mot mangt og meget. Alt fra Vietnamkrigen til tilstivnede samfunnsstrukturer og den offentlige moral. Vi tenker nok ikke over det til vanlig, men vi er og veldig sterkt påvirket av begivenhetene i Paris for 50 år siden. Norge på 60-tallet var på mange måter et samfunn som var veldig gammeldags og preget av tilstivnet moral og normer. Det var ingen kultur for å si i mot autoriteter. Nesten alle som giftet seg, gjorde det fordi de måtte. Uekte barn, eller lausunger, var frem,deles en skam. Homofili var forbudt, i tillegg ble det regnet som en sykdom. Tenk på det, så primitivt var samfunnet, at det var lovforbud mot noe som var en psykiatrisk diagnose. Skjønnlitterære forfattere som skrev erotisk litteratur ble dratt for domstolen, i det heletatt var det god kutyme at det offentlige regulerte folks moral. I dag har vi nesten glemt dette. Nå gifter folk seg når de har lyst, og nå lager de barn når de har lyst. Og ingen vil vel finne på å si at en unge er uekte, eller at det er en lausunge. Homofiles situasjon er totalt forandret, de har nå i stor grad de samme rettighetene som heterofile, og det skulle blott bare mangle!
Jeg må få lov til å komme inn på kommunereformen en gang til. Sist vi hadde en stor kommunereform, i 1964, ble kommunekartet tegnet opp av sentrale myndigheter, og det var lite protester. Man opponerte ganske enkelt ikke mot de som var høyere oppe i hierarkiet. I skarp motsetning til hvordan det er i dag. Også det tror jeg er en arv etter 68, og det som blir kalt 68-generasjonen. En generasjon som på tross av latterliggjøring, og som paradoksalt nok fikk noen autoritære avleggere, har gitt oss et mer åpent, tolerant og fritt samfunn. Det er langt større rom for å være seg selv nå, enn det var i det tiåret som jeg er født i.
Vi tar det for gitt at vi har den friheten og ytringsfriheten vi har i Norge. Sånn er det ikke alle steder i verden. Det finnes land der lokale ledere, som Per Helge, ville blitt kastet i fengsel for sin opposisjon mot sentralmakta. Og journalister som våget å skrive om det, ville risikert å bli skutt. Denne friheten og ytringsfriheten må vi aldri kompromisse om.
Så har vi denne dagen da, 17. mai, Norges grunnlovsdag. Dagen som blir feiret med å gå i tog med så sjarmerende uorden at man bre må elske det. Korpsene som er så inkluderende at du får være med selv om du nesten ikke kan spille, for de har ingen innbytterbenk. Neida, jeg tenkte ikke på Morten Ulrichsen, ok, kanskje litt da. Rare leker som bare foregår akkurat denne dagen. Dagen som er full av tradisjoner og norske flagg. Nå er ikke jeg så redd for å kutte ut noen tradisjoner for å gi plass til nye. Og jeg bli i hvertfall ikke redd om det dukker opp et flagg fra et annet land i toget. Jeg blir ganske oppgitt over at facebook fylles med saklig, men mest usaklig diskusjon om det skal være tillatt med andre enn det norske flagget på 17. mai. Det er vel det som kalles i-landsproblem.
Norge er et mangfoldig land, og Norge er et godt land for de aller fleste av oss. Det er store og små byer, og det er små kommuner og grender spredt utover. Naturlignok er jeg mest glad i de små grendesamfunnene. Jeg er ikke noe bymenneske, jeg synes Kolvereid er alt for stort, og at Bogen er akkurat passe. Og et av de viktigste kvalitetstegnene på de små grendesamfunn, er frivilligheten. Det er utrolig mange som bidrar til at de mange små tannhjulene i samfunnsmaskineriet går rundt. For det er det som det er snakk om, uten lag og foreninger, uten dugnad og frivillighet, vil samfunnet vårt bli mye fattigere. Det ville blitt et samfunn vi ikke ville kjent igjen, og heller ikke likt. Så derfor, gi en klapp på skuldra til de som gjør en ekstra innsats for vårt felles beste. De er gull verdt, og vi blir utrolig fattige uten dem.
Gratulerer med dagen kjære lækkværinger, takk for tilliten, og takk for oppmerksomheten.
Fra årets 17. maitog på Leka.
Sånn tok det seg ut da jeg holdt talen for et stort og vennligsinnet publikum.
I dag har Bondefrøken, eller Hilde Kyllo som noen kaller henne, bursdag. Hvor mange år hun blir, er helt uvesentlig, men det kan ikke være særlig mange. I anledning hennes bursdag, var Morten Ulrichsen og jeg innom hos henne i går for å gi henne litt oppmerksomhet. Det er nå et halvår siden sist vi besøkte henne, så vi hadde litt Hilde-abstinenser begge to. Vi dro fra Hilde med vissheten om at vi hadde gledet et medmenneske, og det er jo en god følelse. For ordens skyld, hun gledet oss også!
Her har vi overrakt blomster og gave til Bondefrøken.
