Da har turen kommet til 397 Veronica i serien ukens ku. Hun er født 20/12 – 2008, og er oppkalt etter mitt barnebarn Sigurd sin mor. Veronica er svart og staselig (kua altså),og hun er en bestemt dame. Men hun er grei å ha med å gjøre, men enkelte ting vil hun bestemme selv. Hun godtar for eksempel ikke å bli klippet når vi setter kyrne inn for vinteren. Hun har hatt 3 kalver, hun fikk en kukalv 31/12 i 2010, en oksekalv 7/3 i 2012, og nå 17/4 i år fikk hun enda en oksekalv. Etter en lei jurbetennelse i sommer, melker hun bare på 3 spener. Så framtiden hennes er av den grunn noe usikker. Veronica er datter av 10039 Haga, en okse som kommer fra Østfold, mens hun som kua er kalt opp etter kommer fra Vestfold. Veronica melker sånn midt på treet, men utmerker seg med høyt innhold av fett og protein i melka.
I kveld hadde Matkroken Bogen besøk av en hel busslast revmatikere fra Brønnøysund. Torlaug og Morten åpnet butikken på bestilling, og serverte kaffe og kransekake. Jeg var invitert for å forevige denne begivenheten, dette var nok ny rekord når det gjelder antall revmatikere på en gang hos Matkroken Bogen. Det jeg lærte i løpet av kvelden, var at revmatikere nok er litt stive i kropp og muskulatur, men lattermuskelen er veldig lett og ledig hos de fleste. Er det noen som vet hva Norgesrekorden i antall revmatikere på ett brett lyder på? Dette her er nok ingen Norgesrekord, men muligens kretsrekord.
Her har noen av revmatikerne samlet seg rundt bordene og inntar kveldsmaten.
Reiseleder Ellinor deler gladelig kveldsmaten med Morten.
Torlaug sørget for at gjestene hadde kaffe i koppene. Hos Matkroken Bogen er det ofte vanskelig å avgjøre om man er gjest eller kunde.
Søte mennesker, ikke sant?
Reiseleder Ellinor er tydelig begeistret for Morten, men så er de jo tross alt opprinnelig Lekaværinger begge to. Morten er mest glad for å ha fått det siste polarbrødet etter kveldsmaten.
Her har reiselederen fått sine medreisende inn i bussen, og så spør hun pent om hun kan få ta med seg Morten heim. Og det er nok ikke lett å si nei til denne damen. Men Morten ble ikke med altså, bare så det er helt klart.
Dette innlegget er skrevet av fotografen, etter oppfordring av bloggeren selv 🙂
For tiden er det silolegging her på gården, hvilket betyr at det ikke er så mye tid til å lage blogginnlegg. Personlig både liker og misliker jeg siloslått. Jeg gjør fjøset da, og det synes jeg er koselig. Dog ikke like koselig å stå opp klokka 7 i sommerferien. Det er nok bare en på gården som virkelig liker siloslåtten, og det er oksen Marius. Siden jeg er hjemme og gjør fjøs uansett tok jeg med Marius på en 2timers-tur, blant annet bort dit de holder på å legge utedunge.
Å spise på turen er obligatorisk for dette matvraket. Her har de pause mens de venter på neste lass, og selvfølgelig måtte Marius tigge litt. Mamma (wow, hun sa for første gang på over et år ja til å avbildes på bloggen) gir Marius smultringer. Det var populært.
Bloggeren selv tok seg også tid til å stoppe og kose litt med Marius.
Marius er forresten med i Tine sin fotokonkurransse. Bidraget ser dere HER 🙂
Også i år har jeg fått potetgull fra Kims, de anser visst at jeg kan betraktes som potetgullekspert. Det er jeg ikke, jeg lander nesten bestandig på potetgull med salt. Og de variantene jeg fikk i fjor må jeg si ikke fristet til gjentakelse, var alt for mye rar smakstilsetning. Men må vel innrømme at årets varianter var flere hakk bedre. Huff, nå høres jeg ut som Kims nyttige idiot, og det er jeg sikkert også. Men dette er jo en fredagsduell, så derfor bestemte jeg meg for å f***e opp hele opplegget til Kims. Jeg prøvesmakte på SØNDAG. Så vill og gal kan jeg være når jeg kommer på det. Det hadde nok ikke Kims regnet med!
Først litt smisking, de tror visst at det hjelper. Og det gjør jo det da.
Her er alle tre variantene det dreier seg om denne høsten.
Litt skeptisk til creme fraiche og havsalt, men den var ikke så verst.
Grilled paprika er riflet og lett å brekke til i fasongen man måtte ønske.
Grilled paprika ble min favoritt, men de andre i familien hadde andre favoritter. Og resultatet hadde sikkert blitt helt annerledes hvis det hadde vært fredag.
Tenkte bare at jeg kunne ønske alle mine hyggelige lesere god helg, skulle vel ha skrevet alle supersøte lesere, dere betyr alt for meg. Men det overlater jeg til de bloggerne som er enda mer rosa enn meg. Legger ved noen sommerbilder som vi ikke har funnet anvendelse for på bloggen tidligere.
Da jeg var på min runde hos Matkroken Bogen i går, kom jeg over en skatt fra det gamle lageret. Er litt usikker på hva jeg skal kalle objektet, det ligger vel i skjæringspunktet mellom håndveske og stresskoffert. Noe som gir det et klart unisexuttrykk. Alle kan bruke denne. Den er nok svært vellagret, noe som gjør at den i dag framstår med en eksklusiv og klokkeklar hot retrostil. Det er svært skjelden jeg har vært mer fornøyd med et innkjøp.
Med en sånn veske i hånden, føler jeg meg nesten som Mette-Marit i Afrika.
Mette-Marit, gå og legg deg. De drittveskene dine kan ikke måle seg med denne uansett. Baleno-limousinen i bakgrunnen.
Innvendig framstår den som om mulig enda mer eksklusiv enn utenpå. Elegant uten å være prangende.
Her får man plass til alt man trenger på kortere reiser.
Prisen er det heller ikke noe å si på, men for 30 år siden var det kanskje mye. Jeg har ikke dermed sagt noe om hva jeg betalte for den. Er forsiktig med det, jeg vet jo at skattemyndighetene følger intenst med på hva som rører seg i bloggverdenen. Vil jo helst ikke få skattesmell på grunn av en veske!
Og så må dere hive dere på Matkrokenkonkurransen, det kar kommet noen riktig fine kommentarer. Men det er rom for mange flere, og vinnersjansene er store.
I dag tråkker vi til med konkurranse igjen, og premiene er av det eksklusive slaget. Tenk det, Matkroken Bogen slår til med 4 originale Matkroken-t-skjorter som premier. Dette er plagg som du ikke får kjøpt, men nå kan du altså vinne den her på bloggen. Det du må gjøre er å trykke på likerknappen nederst i innlegget. I tillegg må du kommentere innlegget med et slagord eller annen god kommentar om Matkroken Bogen eller noen av de ansatte der. Det aller beste slagordet vil bli hengt opp i butikken og jeg lover å vise bilde av det her på bloggen. Vinnerne blir kåret av en bredt sammensatt jury fra Terjes Superblogg og Matkroken Bogen. Vinnerne får også naturligvis med en av de ettertraktede signerte Matkrokenposene. Når det gjelder størrelse på skjortene, vil vi så langt det er mulig etterkomme vinnernes ønsker. Heng dere på med en gang, dette er en unik mulighet.
I nesten alle innleggene her på bloggen min prøver jeg å være morsom, munter eller fortelle koslige historier om for eksempel dyrene på gården. Det jeg skal fortelle nå er ikke noen av delene. Forresten, lenge var det jo det. For litt over to år siden ble det født en knøttliten kalv ute på beitet. Kalven ble født tre uker før termin, og det er ganske mye hos storfe. Alle, inklusive Ina, barnebarnet mitt som var to år den gangen, syntes at det var den søteste kalven i verden. Derfor måtte den jo få et søtt navn, Melis. Melis ble en veldig kjælen og kosete kalv, livskraftig og frisk. Både i fjor sommer og nå i sommer har hun gått på det samme beitet som hun ble født på forrige sommer. For rundt to uker siden hentet vi henne heim, da det begynte å nærme seg at hun selv skulle kalve. Hun hadde da fått stort jur, og det dryppet melk fra spenene. Så vi skjønte at hun nok kom til å kalve før termin, uten at det bekymret oss. Neste morgen lå Melis på siden, synlig syk og med høy feber. Vi tilkalte dyrlege som raskt konstaterte jurbetennelse av det aggressive slaget, han satte antibiotika rett i blodet, og feberen ga seg ganske raskt. Uten at det hjalp på formen til kua. Bakteriene som hadde infisert juret, hadde produsert gift som hadde gått i blodet. Og ganske sikkert påvirket indre organer. På kvelden dro vi i samråd med dyrlegen, ut kalven. Dessverre var den dødfødt. På tross av oppfølging og behandling av dyrlegen flere ganger i dagene som fulgte, ble ikke Melis frisk. Formen svingte litt opp og ned, hun drakk vann, men spiste svært lite. For å gjøre en trist historie kort, på lørdagen fikk hun feber igjen. Hun ble kortpustet og sluttet helt å drikke. Vi måtte ta den tunge, men eneste rette belutningen, om å avlive henne. Jeg fikk en god kollega og kompis til å gjøre slutt på lidelsene. Egentlig hadde jeg planlagt at hun snart skulle bli Ukens ku, der jeg skulle fortelle om den snille kalven og kviga, som nå hadde blitt ei kjempebra melkeku. Slik gikk det ikke, men noen ganger er det akkurat så brutalt å eie dyr.
Her ligger Melis under pallene i påventa av at kadaverbilen skal komme. Jeg kunne ha vist bilder av ei syk ku på båsen. Jeg kunne vist bilde av henne utildekket. Jeg kunne vist bilde av at hun ble heist opp i kadaverbilen. Men jeg lar det være, dette får holde. Så håper og tror jeg at det blir muntrere blogging framover.
Denne ukens ku, Ute, er helt fersk som ku. Ute er født 20. juli i 2011, og fikk sin første kalv 17. juli i år. Kalven hun fikk er den første kukalven vi har fått etter 10617 Skei, og det syns vi er litt ekstra stas. Barnebarnet mitt, Ina på 4 år, så på at kalven ble født, og kalte den konsekvent for “den fødte kalven”. Men den har fått et navn, den heter Tone etter hun som var matmor for 10617 Skei da den var kalv. Ute er datter av 10565 Garvik, en kollet okse med brukbar avlsverdi. I likhet med begge foreldrene er også Ute kollet, men hun har nokså store nyvler. Hun er ei rolig og grei ku som er uproblematisk å ha med å gjøre. Navnet har hun fått etter en tysk venninne som var på besøk her på gården dan hun ble født.
Jeg har tidligere blogget om Lona bru og den svært idylliske bussholdeplassen ved brua. Jeg har også utlyst en fotokonkurranse der poenget er å ta det beste bildet på eller i umiddelbar nærhet av Lona bru og bussholdeplassen der. Jeg har nå fått noen fantastiske bilder fra et anonymt meksikansk reisefølge som har tilbrakt glade feriedager ved Lona bru. Jeg har lenge lurt på hvem mine 20 – 100 utenlandske lesere som jeg har daglig, er. Nå tror jeg at jeg vet svaret, det er meksikanere som er på utkikk etter eksotiske og samtidig rimelige norske reisemål. Jeg er veldig glad for å ha bidratt til at reiselivet på Kongsmoen nå ser ut til å ha fått et oppsving. Vil tro at omsetningen av taco og lignende har skutt i været på Coopen på Kongsmoen. Legger ut noen av bildene nå, men alle blir vurdert når den store vinneren av “The Lone Bridge and Bus Holding Place Photo Competition” blir kåret. Det er fremdeles god tid til å sende inn bidrag.
Alle har tradisjonelle meksikanske outfits. Sydlandske kvinner har ofte en svært sensuell utstråling, selv når de står ved et rekkverk og ser på et veiskilt.
