I nesten alle innleggene her på bloggen min prøver jeg å være morsom, munter eller fortelle koslige historier om for eksempel dyrene på gården. Det jeg skal fortelle nå er ikke noen av delene. Forresten, lenge var det jo det. For litt over to år siden ble det født en knøttliten kalv ute på beitet. Kalven ble født tre uker før termin, og det er ganske mye hos storfe. Alle, inklusive Ina, barnebarnet mitt som var to år den gangen, syntes at det var den søteste kalven i verden. Derfor måtte den jo få et søtt navn, Melis. Melis ble en veldig kjælen og kosete kalv, livskraftig og frisk. Både i fjor sommer og nå i sommer har hun gått på det samme beitet som hun ble født på forrige sommer. For rundt to uker siden hentet vi henne heim, da det begynte å nærme seg at hun selv skulle kalve. Hun hadde da fått stort jur, og det dryppet melk fra spenene. Så vi skjønte at hun nok kom til å kalve før termin, uten at det bekymret oss. Neste morgen lå Melis på siden, synlig syk og med høy feber. Vi tilkalte dyrlege som raskt konstaterte jurbetennelse av det aggressive slaget, han satte antibiotika rett i blodet, og feberen ga seg ganske raskt. Uten at det hjalp på formen til kua. Bakteriene som hadde infisert juret, hadde produsert gift som hadde gått i blodet. Og ganske sikkert påvirket indre organer. På kvelden dro vi i samråd med dyrlegen, ut kalven. Dessverre var den dødfødt. På tross av oppfølging og behandling av dyrlegen flere ganger i dagene som fulgte, ble ikke Melis frisk. Formen svingte litt opp og ned, hun drakk vann, men spiste svært lite. For å gjøre en trist historie kort, på lørdagen fikk hun feber igjen. Hun ble kortpustet og sluttet helt å drikke. Vi måtte ta den tunge, men eneste rette belutningen, om å avlive henne. Jeg fikk en god kollega og kompis til å gjøre slutt på lidelsene. Egentlig hadde jeg planlagt at hun snart skulle bli Ukens ku, der jeg skulle fortelle om den snille kalven og kviga, som nå hadde blitt ei kjempebra melkeku. Slik gikk det ikke, men noen ganger er det akkurat så brutalt å eie dyr.
Fra i fjor sommer, Melis med 0442 på øremerket.
Mai i år, på tur ut på beite.
Her så alt lyst ut.
Her ligger Melis under pallene i påventa av at kadaverbilen skal komme. Jeg kunne ha vist bilder av ei syk ku på båsen. Jeg kunne vist bilde av henne utildekket. Jeg kunne vist bilde av at hun ble heist opp i kadaverbilen. Men jeg lar det være, dette får holde. Så håper og tror jeg at det blir muntrere blogging framover.
Denne ukens ku, Ute, er helt fersk som ku. Ute er født 20. juli i 2011, og fikk sin første kalv 17. juli i år. Kalven hun fikk er den første kukalven vi har fått etter 10617 Skei, og det syns vi er litt ekstra stas. Barnebarnet mitt, Ina på 4 år, så på at kalven ble født, og kalte den konsekvent for “den fødte kalven”. Men den har fått et navn, den heter Tone etter hun som var matmor for 10617 Skei da den var kalv. Ute er datter av 10565 Garvik, en kollet okse med brukbar avlsverdi. I likhet med begge foreldrene er også Ute kollet, men hun har nokså store nyvler. Hun er ei rolig og grei ku som er uproblematisk å ha med å gjøre. Navnet har hun fått etter en tysk venninne som var på besøk her på gården dan hun ble født.
Jeg har tidligere blogget om Lona bru og den svært idylliske bussholdeplassen ved brua. Jeg har også utlyst en fotokonkurranse der poenget er å ta det beste bildet på eller i umiddelbar nærhet av Lona bru og bussholdeplassen der. Jeg har nå fått noen fantastiske bilder fra et anonymt meksikansk reisefølge som har tilbrakt glade feriedager ved Lona bru. Jeg har lenge lurt på hvem mine 20 – 100 utenlandske lesere som jeg har daglig, er. Nå tror jeg at jeg vet svaret, det er meksikanere som er på utkikk etter eksotiske og samtidig rimelige norske reisemål. Jeg er veldig glad for å ha bidratt til at reiselivet på Kongsmoen nå ser ut til å ha fått et oppsving. Vil tro at omsetningen av taco og lignende har skutt i været på Coopen på Kongsmoen. Legger ut noen av bildene nå, men alle blir vurdert når den store vinneren av “The Lone Bridge and Bus Holding Place Photo Competition” blir kåret. Det er fremdeles god tid til å sende inn bidrag.
Alle har tradisjonelle meksikanske outfits. Sydlandske kvinner har ofte en svært sensuell utstråling, selv når de står ved et rekkverk og ser på et veiskilt.
I Os i Østerdalen fant jeg en fantastisk gangbru over elva i sentrum der. Brua har et fantastisk overbygg i tjærebredd furu, og er et oppsiktsvekkende landemerke. Jeg ble dypt fascinert over dette byggverket, så jeg bestemte meg for å finne ut litt mer om den. På Os kommune sine hjemmesider er den ikke nevnt med et ord. Diverse gamle hus, kirke med mere fra 1800-tallet er nevnt i fleng. Så det har nok sneket seg inn en holdning om at ting må være virkelig gamle for at de skal ha verdi som turistattraksjoner. Med all respekt for de gamle husene i Os, de fleste steder har gamle hus som vi kan se på når vi måtte ønske det. Men en slik arkitektonisk perle som denne overbygde gangbrua, er det ikke mange plasser som har. I det hele tatt er vel overbygde bruer svært skjeldne i Norge. Jeg vet bare om Hammer bru på Høylandet i Nord-Trøndelag, den er over 100 år gammel. Hvis det finnes flere overbygde bruer i Norge, så vil jeg gjerne ha tips om det. Og legg gjerne inn fakta om denne brua i kommentarfeltet.
Mon tro om dette arkitektoniske mesterstykket var omstridt på den tiden det ble bygd, og at det derfor ikke blir omtalt og skrytt av i dag. Eller skjønner man ikke hvilken perle man har i kommunen?
Hvis man hadde hatt 100 år gamle bilder av brua, hadde den blitt mer påaktet da?
Hammer bru på Høylandet har en mer tradisjonell overbygning, men er vel verdt et besøk. Det er noe dypt fascinerende med overbygde bruer.
En av de overbygde broene i Madison County, verdensberømt gjennom boken og ikke minst filmen med Clint Eastwood og Meryl Streep i hovedrollene.
Jeg har vært på reise i Nord-Østerdal, og der er det mye fint og se og oppleve. Noe av det som har gjort sterkest inntrykk på meg var en rasteplass mellom Brekken og Røros. Der var det lagt til rette for at veifarende kunne få en velfortjent hvil, og dekket andre basale behov.
Informasjonstavler er overraskende gode å støtte seg til.
Stolene er så solide at man godt kan stå på hendene oppå dem.
Godt å ha noe å hvile hodet på nå man tar en siesta i blomsterenga. Eneste minus var en ubehagelig kloakklignende lukt.
Et klart ankepunkt er at utedoen er alt for høy til at eldre mennesker kommer seg oppå den uten hjelp.
Men med god hjelp, så går det meste.
Alt i alt vil jeg si at denn plassen er vel verdt et besøk hvis man er på Røros. For ordens skyld legger jeg til at jeg ikke er sponset av turistnæringen i området. Denne reklamen gjør jeg på eget initiativ og for egen regning. Jeg slår gjerne et slag for både det ene og andre uten betaling jeg!
Etter at jeg tidligere i sommer fikk en sprittusjtatovering på magen, fikk min voksne sønn inspirasjon til å skaffe seg en helt ekte tatovering. Oppvokst som han er på et lite landsens gårdsbruk fikk han utarbeidet et motiv med høygaffel og ljå. I tillegg fikk han tatovert et sitat av USA sin 3. president, Thomas Jefferson. Thomas Jefferson er en av de mest markante skikkelser i USA sin historie. Det var han som førte Uavhengighetsærklæringen i pennen. Sitatet som min sønn Tor Martin fikk tatovert er “The small landholders are the most precious part of a state”. Dette er ment som en hyllest til alle norske bønder. Det som er litt morsomt oppi det hele er at Thomas Jefferson langt fra var en “small landholder”. Han eide en plantasje på 20.000 dekar. Det er Kjetil Moe hos Kjetils tattoo på Rørvik som er hjernen og hånden bak tatoveringen. Han har blitt en meget velrenomert mann i bransjen, det er opplest og vedtatt at hvis du går til Kjetil, så blir du fornøyd med resultatet. Har begynt å lure på om jeg skulle få meg en tatovering selv, og ekte denne gangen. Men jeg vil sikkert være mer moderne enn Tor Martin, et sitat av Bill Clinton tror jeg ville passe meg bedre.
Etter min deltakelse i Juvika rundt, også omtalt som Dovreløpet, var det klart for premieutdeling på Rørvik kai. Premieutdelingen foregikk fra scenen som var rigget opp ved Sommeråpentbåten som lå til kai der.
På kaia traff jeg Tore Strømøy, tidligere topputøver i kappgang. For ordens skyld, det var jeg som spurte om bilde.
Premien min var en unik G-sport drikkeflaske.
Leder i Nord-Trøndelag skikrets, Tor Bach, var seremonimester under premieutdelingen. Her diskuterer vi korrekt bruk av drikkeflasker under utøvelse av idrett. Det morsomme er at Tor og jeg var naboer til vi var rundt 10 år gamle. Det er svært skjelden vi treffes nå, det måtte en premieutdeling til. Tor er forøvrig far til den kjente skiløperen Ole Marius Bach. Så han er vant til å omgås topputøvere.
Som jeg tidligere har meldt her på bloggen, har jeg startet på en karriere som løper. Her kommer det noen bilder fra min debut som konkurranseløper. Løpet gikk under Rørvikdagene i strålende vær, samtidig som havtåka kjølte ned lufta slik at det ble behagelig å løpe. Jeg valgte den korte løypa på 5 km, da jeg er litt usikker på om jeg er så veldig utholdende.
Her registrerer jeg min deltakelse hos løpets sekretæriat. Løpsantrekket var Matkrokens T-skjorte, kilt og seler fra Blåkläder, og mine velbrukte Kangaroos joggesko med borrelås. Lisser er fortsatt noe dritt.
Før løpet ble jeg intervjuet av speaker Hallgeir Martin Lundemo. Han var imponert over at jeg så så veltrent ut. Nevner bare at han er en av Petter Northugs nærmeste støttespillere!
Fra starten av løpet, jeg måtte konkurrere både mot syklister og kvinner med barnevogn.
Her kommer jeg i mål midt i et folkehav, på tiden 17,58 på 5 km. Tiden er helt korrekt, enkelte har allerede dratt løypelengden i tvil. Dette synes jeg er utidig, og kan bidra til at jeg allerde nå legger opp som aktiv.
En synlig imponert Lundemo intervjuer meg etter målgang.
Gratis banan etter løpet, jeg benytter meg alltid av tilbud om gratis mat.
Senere på dagen var det premieutdeling på kaia, med Sommeråpentbåten som kulisse. Kommer med et eget blogginnlegg om den begivenheten.
Jeg har blitt invitert til å delta i noe som heter Dovre-løpet. Det foregår ikke på Dovre, men derimot på Rørvik i Vikna, helt ute i havgapet. Jeg har nesten bestemt meg for å delta, langt inni meg et sted er jeg jo idrettsmann. Så en sånn mulighet må jeg jo bare gripe. Derfor har jeg i dag begynt å trene meg opp til løpet, det er jo ikke før på fredag det arrangeres. Jeg gjør for ordens skyld oppmerksom på at det kun er treningsantrekk jeg opptrer i på disse bildene. Foretrekker også å trene med Muckboots, da føles det mye lettere når jeg snører joggeskoene i forbindelse med konkurranse. Eller ikke snører da, jeg foretrekker som noen kanskje vil huske, joggesko med borrelås. Lisser er noe dritt, det er nesten et livsmotto for meg. Og det forekommer meg også veldig gammeldags og da. Men som sagt, konkurranseantrekket vil nok framstå som langt mer sofistikert enn dette da. Løpet foregår under Rørvik-dagene, og må vel sies å være høydepunktet under disse dagene. Selv om Kaizers-konserten kvelden før, samt Sommeråpentsendingen samme dag som løpet, også vekker en viss interresse. Jeg har billett til Kaizers altså, bare så det er sagt.
Denne gangen er det 429 Mina som er ukens ku. Mina er født 16/10 – 2010, og kalvet første gangen 14/11 – 2012. Da fikk hun en oksekalv. Mina er ei rolig og noe reservert ku som det er lite styr med. Hun har melka godt, men har en stor minus. Hun har korketrekkerklauver, dette er en arvelig svakhet som hun nok har arvet etter sin far 10912 Jare. Vi har ikke hatt kyr med denne svakheten tidligere. Og vi ønsker heller ikke å få slike arvelige skavanker inn i besetningen. Derfor kommer ikke Mina til å få flere kalver, og hun kommer nok til å bli utrangert i løpet av høsten. Det høres kanskje brutalt ut, men thats life i fjøset. Men for all del, hun har fått stelt klauvene og har det bra.
