På nytt har jeg et maskinlag i skogen for å avvirke sitkagran. Og her går det unna, opptil 300 kubikk blir hogd på en dag. Flere naboer får også hogd sitkagran i disse dager, feltene er rundt 50 år gamle. Og tømmerbilene går i skytteltrafikk til Brønnøysund der tømmeret blir skipet til Tyskland. Tyskerne vil gjerne ha sitkagran, men i Norge er det visst helt umulig å finne kjøpere til dette virket. Driftsforholdene i skogen er nesten optimale nå, så de tunge maskinene etterlater seg svært lite spor i terrenget. Og det må også legges til at det er svært profesjonelle folk som kjører maskinene. Ved antydning til at vegen begynner å briste, er de raske til å kjøre på bar som forsterker vegen. Baret av sitkagrana er veldig sterkt og seigt å kjøre på. Jeg kunne her og nå ha startet en opphetet debatt om sitkagrana. For jeg har meninger om den, men akkurat nå tror jeg ikke at jeg gidder å ta den diskusjonen. Faktisk er det få ting det er så stor uenighet, og så steile fronter om, som sitkagrana. Akkurat nå er jeg mest fornøyd med å få avvirket feltene på en god måte.

Her går det unna, tømmerbilen henter og lassbæreren fyller på med nytt tømmer fra skogen.

Sånn ser det ut etter at hogstmaskina har gjort sitt, men de aller verste kvistmonstrene i kantskogen måtte jeg kviste selv med motorsag. De fleste trærne er lange, slanke og nærmest kvistfrie, men de største kan neppe kalles slanke. To graner i kanten av feltet var på over 3 kubikk hver.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Helt på tampen med utkjøring fra denne teigen, lassbæreren går omtrent døgnet rundt nå.

Fine forhold i skogen nå, her har lassbæreren som veier 50 tonn med lass, kjørt mange ganger.

Nytt lass med sitkagran framme ved vegen.

En liten ulempe er at vegen blir sperret mens lasting av tømmerbilen pågår. Men lastingen går så raskt og effektivt, at det ikke blir store forsinkelser i trafikken.

Et ny liten teig skal avvirkes, men her var det så bløtt at hoggeren vil vente på kuldegradene før har tar resten. Karene fra firma Monrad Lassemo vil helst etterlate seg minst mulig med spor og terrengskader.

I gårkveld hadde vi den store og udelte ære av å være tilstede i Gutviks herostratisk berømte vannverksjef Jan Tillers 70-årsdag. Og som det sømmer seg når man feirer en celebritet, foregikk feiringen i dannede og sømmelige former, dog ikke helt blottet for munterhet. Vannverksjefen ble utsatt for et surpriseparty, men det skulle vise seg at det ble mer surprise utover kvelden. For plutselig dukket deler av den lokale svinmærforeningen opp. Jeg har store problemer med å forklare hva en svinmærforening er. Men ut fra det jeg kan se, er det et slags husmorlag som vektlegger en kombinasjon av gamle dyder, 60-tallets estetikk blandet opp med vår egen tids sviktende moral. De hadde uansett bestemt seg for å gjøre stas på vår kjære Jan, og det gjorde de med bravur. I hyllesten inngikk både sang, massasje, ømme kyss og mye omsorg.

Svinmærene Trine Pettersen, Kristine Kjeldsand og Lisbeth Borgen visste virkelig å hylle Jan Tiller.

Svinmærer byr på seg selv, noe Jan Tiller ikke har det minste i mot.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Også øyekontakten var tilstede.

Å bli hedret av svinmærer, setter sine spor på både kropp og sjel.

Kristine Kjeldsand i klassisk svinmærpositur.

Lisbeth Borgen og Trine Pettersen står ikke noe tilbake hva posering angår.

Hvem ville vel ikke ha ønsket seg en hyllest av disse på sin 70-årsdag?

Jan Tiller ble også utnevnt til Årets vannmann av Svinmærforeningen.

Svinmærforeningen er fanatisk opptatt av renhold og hygiene, her får jeg en omgang med støvkostene.

Jubilantens kone Bjørg, ble generøst innlemmet i Svinmærforeningen.

Svinmærer har også stor omsorg for bevegelseshemmede, Trond Hiller som for tiden benytter krykker i sin framdrift, nyter her godt av denne omsorgen.

Men først og fremst var det Jan Tiller som var gjenstand for svinmærenes omsorg denne kvelden, her får han øremassasje av Lisbeth Borgen.

I går kveld var det igjen kino på ungdomshuset vårt, og det ble nok en opptur hva publikumstilstrømning angår. “Mannen fra Snåsa” trakk hele 140 skuelystne til Vonheim. Dette er nøyaktig samme publikumstall som vi oppnådde med “Bølgen” i fjor høst. Noe som var nest beste publikumstall i løpet av de 22 årene vi har holdt på med dette. Bare “Jul i Flåklypa” har oppnådd høyere publikumstall. Skal jeg si noe om “Mannen fra Snåsa? Vel, jeg skal ikke her si noe som helst om tro eller ikke tro på hans evner. Men filmen syns jeg var vellykket, overraskende mye humor, og jeg syns filmen i stor grad bidro til å avmystifisere Joralf Gjerstad. Men for meg er det først og fremst gledelig at det kommer filmer som trekker mye folk til Bygdekinoens forestillinger. I disse ulvetider, er det usedvanlig viktig at publikum synliggjør Bygdekinoens berettigelse. Denne gangen var det mange som jeg sjelden eller aldri ser på kino, håper noen av dem også tar turen innom når andre skikkelser enn Snåsamannen fyller lerrettet.

Et forventningsfullt publikum legger sine varme hender på hverandre, som en fin innledning til filmen om mannen med de varme hendene.

Også denne kvelden hadde vi mange på kaffe og vafler. Helen Elvheim, lengst til høyre, er like gammel som Snåsamannen, men hun er enda sprekere enn ham.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mange kjøpte snop i kinokiosken før filmen ble vist.

Og så fikk Joralf Gjerstad utfolde seg på lerrettet den neste halvannen timen.

På bakrommet kunne en utmattet maskinist Jan Ove Brøndbo, etter å ha solgt 140 billetter, ta noen viktige telefonsamtaler, samt gjøre unna det omfattende papirarbeidet.

De fleste hadde nok noe å prate om etter å ha sett filmen om Snåsamannen.

Ingen ble i dårlig humør av å se denne filmen.

Som så mange ganger før, også denne gangen var det velvillige publikummere som uoppfordret hjalp til med å stable stoler og rydde salen etter endt forestilling. Her Lisbeth Margrethe Borgen og Hanne Marit Reppen. Og det beste av alt, de så ut til å like det.

Det kan ha vært det nylakkerte golvet som gjorde at Lisbeth Borgen og Ståle Antonsen ble liggende langflat på golvet.

Det skal mer enn et lite uhell til for å ta fra disse to humøret.

Ved starten på et nytt år er det vanlig å ta et lite tilbakeblikk på året som har gått. I denne sammenhengen blir det mitt år på bloggen. Det har vært et veldig morsomt år i bloggsammenheng. Jeg har blitt spurt om å bidra med diverse former for underholdning i mange forskjellige sammenhenger, og noe har jeg sagt ja til. Og det fører med seg at jeg treffer folk jeg ellers aldri ville truffet. Det er noe av det som gjør det morsomt å blogge. Ellers har Morten Ulrichsen også dette året hatt en sentral rolle, uten ham hadde det ikke blitt det samme. Jeg har plukket ut et bilde fra hver av de 12 månedene et år består av, et vanskelig valg. Det er så mye mer jeg ville hatt med, men slik ble det denne gangen. Og hvem vet, plutselig dukker det opp nye historier her på bloggen.

I januar viste Morten Ulrichsen fra sitt utvalg av bredbånd, hos det som enda var Matkroken Bogen.

I februar fortalte jeg om svært hyggelig besøk av Felleskjøpets tonnvareselger Tone Aune.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I mars fikk jeg muligheten til å underholde på meierifest på Steinkjer. Og måtte selvfølgelig ha bilde sammen med disse fremtredende tillitsvalgte i norsk landbruk, Asbjørn Helland, Lars Petter Bartnes og Inger Hovde.

I april kom nyheten om at Nord-Koreas leder Kim Jung Un hadde besteget landets høyeste fjell i frakk. Morten og jeg kunne ikke være dårligere, og besteg vårt høyeste fjell, Heilhornet, iført frakk. Vi var i tillegg barføtt. Dette vakte berettiget oppsikt, og ble til og med omtalt i NRK Trøndelag.

I mai handlet det blant annet om kuslipp.

I juni oppsto det akutt mangel på splitterter hos Joker Bogen, Morten og jeg tok på oss å splitte erter manuelt.

I juli testet Morten og jeg ut hvordan det var å være døvstumme selgere av treleker. det var morsommere enn vi hadde forestilt oss.

I ausust fikk jeg muligheten til å være konferansier under Kolvereiddagene i tre hele dager. Her tar jeg siste brief før åpningsshowet sammen med Idolvinner Ingvard Olsen.

I september fikk vi besøk av Anita Bøygard og Trond Sverre Horn som ville ha meg med i en liten valgkampvideo for Brønnøy Senterparti. Sjelden har noen gjort så stort inntrykk på meg, på så kort tid, som disse to.

I oktober dokumenterte jeg at jeg kan posere som Andrea Badendyck. 

I november kunne Morten stolt vise fram Joker Bogens nye vare, nemlig fyrstikker for venstrehendte.

I desember fikk jeg kjemperespons på bildene der jeg viser hvordan jeg jukser med bildene på beste Sophieelise-vis.

En av romjulens hyggeligste tradisjoner her i bygda, er at feststemte folk i alle aldre samler seg ved ungdomshuset på kvelden 6. juledag. Godt kledd, og gjerne med spekemat og god drikke i sekken. Så setter vi kursen mot nabogrenda Gutvik, der skytterlagets tradisjonelle fest arrangeres. Turen er 8 km lang, og underveis møtes vi av folk fra Gutvik som har tent bål og laget gløgg som de spanderer på de turglade. Denne festmarsjen har vi gått hver 6. juledag siden tidlig på 90-tallet, og jeg vil for nesten ingen pris være dette foruten. Og gledelig nok, etter svak deltakelse i fjor, var det i år deltakelse på gammelt godt nivå. Over 60 spreke og feststemte mennesker gjennomførte marsjen i fin, men dog varierende stil. 

Her er de fleste marsjdeltakerne samlet ved ungdomshuset på Sørhorsfjord, klar for avmarsj til Gutvik.

Ann Kristin Halsen og Signar Berg-Hansen gleder seg til å legge ut på turen. Signar var en av initiativtagerne til denne utrolig hyggelige romjulstradisjonen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Peeter Sormul fra Steinkjer har hytte i Bindal, og får med seg det meste av moro her i bygda. Festmarsjen til Gutvik har han gått utallige ganger.

Eli Dullum og Lars Berg-Hansen var to som virkelig så fram til turen.

Lett å se at folk gleder seg til turen.

Midtveis i marsjen venter folk fra Gutvik med flammende bål og varm gløgg. Det er et usedvanlig godt forhold mellom våre grender.

Vel framme i Gutvik, unnet John Arne Engan og jeg oss en alkoholfri akevitt.

Jeg klarte også å overtale den ellers så mediesky Morten Ulrichsen, til å bli med på et bilde i lysskjæret av bålet i Horsfjordbotnet.

En viktig ingrediens denne kvelden, er at vi samles i garderoben på loftet på grendehuset i Gutvik og spiser opp resten av spekematen vi har med oss. Her poserer Lisbeth Borgen og jeg med en aldeles nydelig spekepølse.

B-gjengen fra Bindal sørget for helt utsøkt festmusikk denne kvelden.

For første gang i mitt liv har jeg laget lutefisk i år. Jeg har ikke gjort det alene altså, Morten Ulrichsen har vært svært delaktig i produksjonen av denne fantastiske delikatessen. Fisken har vi selv fisket, tørket og til slutt foredlet til lutefisk. Og alt dette har foregått innenfor en avstand på mindre enn 5 kilometer, så her snakker vi om virkelig kortreist mat. Eller lokalmat som det vel helst skal omtales som nå. Morten er nokså dreven i lutefisklaging, så han må nok få æren for at resultatet ble helt strålende.

Første ledd i prosessen er å legge tørrfisken i bløtt i dagevis. Ettersom vi kom så sent i gang med vinterfisket, valgte vi å flekke fisken og ta ut ryggbeinet. Det var nok lurt, for de få fiskene vi hengte opp hele, var ikke egnet til lutefisk.

Dette er jo egentlig første ledd i prosessen, å fiske torsken.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter å ha ligget i bløtt, delte vi fisken opp i høvelige stykker.

Enkelt å skjære fisken i biter når den er bløtt opp.

Her tømmer Morten fisken opp i den nøye tilmålte blandingen av vann og kaustisk soda.

Etter tilmålt tid i luta, har fisken est opp, og er nå klar for utvatning i rennende vann i flere dager.

Og endelig, ferdig lutefisk. Vi lutet også noen hele sider, for det var så morsomt hevdet Morten.

Første porsjon klar for ovnen, forventningene er på topp.

Og endelig, lønn for strevet. Lite som slår lutefisk med bacon, erterstuing og mandelpoteter fra Overhalla. Og det blir ikke helt det samme uten juleøl og akevitt heller da.

Etter et litt labert første halvår, har vi opplevd kjempegod publikumstilstrømning på kinokveldene med Bygdekinoen på ungdomshuset vårt denne høsten. Gode filmer og publikum som setter pris på dette fantastiske tilbudet, må ta æren for dette gode resultatet. Vi har faktisk solgt godt over hundre billetter pr. kveld denne høsten, og det er svært gode tall på en av Bygdekinoens aller minste spillesteder. Og et morsomt poeng er at to tredjedeler av billettene er solgt på norske filmer, norsk film har virkelig vært i vinden denne høsten.

Å få være lokalt vertskap for Bygdekinoen, er en av de morsomste hobbyene min kone og jeg har. Ikke bare er det et meningsfullt dugnadsarbeid, vi treffer også masse hyggelige folk fra bygda, og også fra nabobygdene. Kinokveldene er en viktig del av pulsen i bygdelivet, slik har det vært i over 20 år nå. Men også tidligere var Bygdekinoen tilstede i bygda vår. I går fikk vi vist fram vimpelen som hang i akterstavnen på Bygdekinobåten Skarv. Denne båten ble eid og driftet av Armand Kjeldsand som bodde like ved der vi i dag har kino. Denne båten gikk i fast rute på Helgelandskysten og lengst nord i Trøndelag først på 60-tallet. Jeg antar at det den gangen var en enda større begivenhet når Armand kom og viste film på anløpsstedene, enn i dag. Men fremdeles er det en begivenhet med de månedlige kinokveldene, så vi er villige til å strekke oss langt for å beholde dette unike tilbudet. Jeg vet at jeg har gjentatt dette til det kjedsommelige, men jeg sier det igjen uansett. Bygdekinoen er en av Norges aller fineste kulturinstitusjoner.

Kinomaskinist Jan Ove Brøndbo og Kristine Enora Kjeldsand foran plakatene med Julekongen og James Bond. Og ikke minst vimpelen fra Bygdekinobåten Skarv. Kristine er datter av Armand Kjeldsand, som var skipper og kinomaskinist på denne båten. Hun fant nylig vimpelen under en ryddesjau, og både Jan Ove og vi syntes det var stas å vise fram dette klenodiet fra en svunnen tid. Årene går, men Bygdekinoen består!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I går fikk vi hjelp av selveste Morten Ulrichsen til å steike vafler.

Det går med noen vaffelplater på en godt besøkt kinokveld. Det har nok gått med over tusen liter vaffelrøre de snart 22 årene vi har holdt på med dette.

Et stort publikum koste seg med Julekongen på stort lerret i går. Mange av dem fra nabokommunen Leka. At lekaværingene tar ferga over fjorden, og kommer på kino hos oss, setter vi stor pris på.

James Bond-fansen fylte på med vafler og kaffe før filmvisningen, og stemningen må sies å være god. Det er ikke uten betydning med noen sosiale møteplasser på et lite sted som her.

Fatet med vafler sendes rundt, og denne gangen ble det nok vafler til alle som ville ha.

Ikke så rent sjelden, er det en eller flere fra vårt herlige publikum som hiver seg rundt og hjelper til med opprydding etter kinoen. Her er det Martin Ulrichsen som feier gulvet for popcornrester og andre etterlatenskaper.

Min kone ga Morten et kurs i sammenlegging av kinolerettet, og Morten viste seg svært lærenem. Den mannen behersker det meste.

Her er jobben nesten fullført, med svært pent resultat.

På denne tiden av året har rekene rogn. Jeg har lagt merke til at mange helt overser denne delikatessen når de spiser reker, og det er intet mindre enn en skandale. Rekerogna er svært velsmakende, og jeg går ut fra at den har en rekke positive og helsebringende effekter på kropp og sjel. Og ettersom rekene har rogn på denne tiden av året, kan den også brukes til å avsløre juks i fiskedisker. Min kone kjøpte for ikke lenge siden “ferske reker” i en fiskedisk i en by ikke så alt for langt herfra. Og hvilken skuffelse det var, myke, dvaske og nesten smakløse reker uten rogn. Her har fiskehandleren åpenbart drevet med svindel, uten tvil frosne reker som var tint opp og solgt som ferske. Vi handler aldri reker der igjen. Hos rekebåten “Brønnøyværing” derimot, kommer vi nok til å være stamkunder. Denne båten kommer innom vår nærmeste fiskerihavn Gutvik i ny og ne. Og da snakker vi om kvalitetsreker, og nå på denne tiden av året er de fulle av rogn. Og prisen på 80 kr literen, er slett ikke avskrekkende for denne delikatessen.

Slik ser en kvalitetsreke ut på undersiden på denne tiden av året.

Enkleste måten å få i seg rekerogna, er kort og godt å slurpe og suge den i seg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er bare å lukke øynene og nyte.

Ombord på “Brønnøyværing” selges det bare kvalitetsreker.

Jevnt sig av kunder når rekebåten kommer til Gutvik.

En fornøyd Bjørg Haltvik Lysfjord har sikret seg en pose med reker med rogn.

Aldri er vesthimmelen finere her enn i november. Så noe bra er det da med denne utskjelte måneden. Her er noen bilder fra i ettermiddag.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så stormer det rundt First House igjen. De har kommet i medienes søkelys igjen, denne gangen for en millionkontrakt med Telemark fylkeskommune. Disse millionene fikk gutta boys i First House for å skape nye arbeidsplasser i Telemark. Sikkert vel fortjent, selv om det ikke har blitt en eneste arbeidsplass av det. Men mange har reagert på at de også har fått dekket både alkoholenheter, Snickers, ostepølse, Red Bull og softis med strø fra skattebetalernes midler. Dette kan godt være reaksjoner som bunner i den norske misunnelsen, for hvem skulle vel ellers betale for nødvendig livsopphold til de ansatte i First House. Det er tross alt ikke for ingenting at vi er verdens rikeste land, vi må da også kunne ha råd til å holde oss med denne typen fornemme parasitter. Men når dette er sagt, finner jeg grunn til å understreke at Morten Ulrichsen og mitt konkurrerende rådgivningsbyrå Second Cabin, ikke belaster skattebetalerne når vi inntar våre alkoholenheter og vårt beskjedne inntak av snop. Det kan blant annet forklares med at vi har alternative, og til dels ærlige måter å skaffe inntekter til det daglige brød og den daglige snop.

Hva er galt med norsk presse, kan ikke de stakkars rådgiverne i First House engang unne seg en softis på skattebetalernes regning uten at det blir avisoppslag av det?

Disse alkoholenhetene som vi inntok på Bogen bru, ble i sin helhet betalt av oss selv.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Selv champagnen betaler vi av egen lomme.

Ett lite unntak, da Morten ga råd til kaptein Einarsen på hurtigruteskipet Finnmarken, fikk han en skje tran, uten å betale for den.

Da vi ga råd til Lekaordfører Per Helge Johansen, vanket det kaffe på oss. Men det var ikke Lekas skattebetalere som ble sittende med regningen.

Også under stiftelsesmøtet for Second Cabin vanket det en alkoholenhet på deling, også denne selvfølgelig betalt av egen lomme.