Frisk hud

Det vil for noen være en kjent sak at bloggere noen ganger får tilsendt ting de kan promotere på bloggen. Det er ikke så ofte det hender meg, men nå har jeg vært heldig å få Dr. Rolah O. Lønnings bok "Frisk hud" tilsendt. Her er det informasjon og tips til alle som har hud. Nå har jo jeg som blogger hatt skarpt fokus på huden, så jeg er vel ikke den som trenger så mye hudtips, for å være ærlig. Men jeg er jo smigret over å ha blitt valgt som promotør for en bok som heter "Perfekt hud", og velger å ta det som et kompliment.


Det meste av innholdet er jo kjent for meg, men noe nytt får jo også en hudfrik som meg, med meg.


Skikkelig fin bok med stive permer, og den er ikke i salg før 1. mai.


Ingenting å utsette på bloggerens håndflatehud!


Heller ikke knehuden er det noe å utsette på etter min mening.


Ett tips i boken er å unngå å lage grimaser, det ødelegger huden i ansiktet. Så her har jeg litt å gå på.


Bortsett fra et par rynker rund øynene, må vel dette kalles perfekt hud.

 

Mer Lona bru

Jeg merker en stadig økende interesse for busskuret ved Lona bru. Jeg mottar med ujevne mellomrom bilder fra stedet, det har åpenbart blitt et yndet sted for fotoshoots. Og jeg oppfordrer alle som har et kamera, eller kamera på mobilen om å sende bilder til meg. Særlig vil jeg oppfordre brudepar til å legge bryllupsfotograferingen til busskuret ved Lona bru. Her legger jeg ut den siste bildeserien jeg har fått.




Markus

Bare noen dager etter at vi solgte Marius, STN-kalven vår, fikk vi en ny STN-kalv i fjøset. Og han er altså broren til Marius. Og nå har den yngre generasjon funnet ut at han skal hete Markus. Og i dag fikk han sin første luftetur ut i det fri. Og det så absolutt ut som at han satte pris på det.


Det så absolutt ut som at Markus likte å komme ut og løpe.


Markus er nesten helt hvit, bare litt rødt på ørene, mulen og nederst på framføttene.

Barnebarn på påskeferie setter stor pris på å ta med kalver ut.


Ina koser med Markus.

Emma synes også Markus er god å ta på.


Ikke gamle karen, men vital som bare det, og det må vel også sies at han har utseende med seg.

Påskepub

Påsken har også sine tradisjoner i bygd og by. Her i bygda er det fast tradisjon med pubkveld på ungdomshuset Vonheim på påskeaften. Det er en flott møteplass for bygdefolk, hyttefolk og ikke minst skoleungdom og utflyttere som er hjemme på påskeferie. Der møtes de for å ta en pils eller et glass vin, og ikke minst for en svingom på dansegolvet. I år kan de gjøre det til musikk av bygdas egne musikerhelter. Our Generation heter bandet, og dette er musikere av meget godt format. Jeg fikk være med da de startet på med rigging, lydprøver og øving i går kveld. Og det er ingen tvil om at dette kommer til å bli bra på påskeaften. Det er nok flere enn jeg som gleder seg til påskeaften på Vonheim Sørhorsfjord.


Her har gutta i Our Generation kommet godt i gang med øvingen.


Jonas "Basic" Engan på bass.


Andrè "Drumstick" Øvergård på trommer.


Edgar "Guitareagle" Hermanstad Dahl på gitar.


Adrian "Pineapple" Jørgensen på vokal. Lurer på om han har inngått sponsoravtale med Opplysningskontoret for frukt og grønt!?


Adrian har en fortid som trommeslager, og har vanskelig for å holde seg unna trommesettet. Alle som spiller i band er jo egentlig litt sjalu på trommeslageren. Trommeslageren har den kuleste og mest sexy rollen i de fleste band. Men Adrian har innfunnet seg med at han må synge når det kommer til stykket.


En liten collage av de fire meget flinke musikerne.



Til Stamsund med frakk 7

Her kommer de siste bildene og historien om den siste biten på heimturen fra Stamsund. En usedvanlig vellykket tur går mot slutten, inntrykkene er mange. Og aller sterkest inntrykk gjorde nok innseilingen til Stamsund. Det var helt magisk. Og det morsomste, jo det tror jeg også var Stamsund. Vi hadde planlagt å drikke øl på puben, men endte opp med riskrem på fiskarheimen. Og så må jeg ikke glemme alle møtene med hyggelige folk underveis, det gjorde reisen ekstra fin. Jeg er også evig takknemlig for at Morten oppførte seg så bra under hele turen.


Brønnøysund var siste havn før Rørvik, der vår reise både startet og sluttet.


- Hei, jeg heter Morten Ulrichsen og er på hurtigrutetur. Morten la stor vekt på å komme i kontakt med lokalbefolkningen på turen.


Mannen het Arne Hansen, og fortalte villig vekk om Brønnøysund og livet der.


Da vi spurte om hva som var den største severdigheten i Brønnøysund, var ikke Arne i tvil. Det måtte være det kombinerte båt- og busskuret nede på kaia.


Like utenfor Brønnøysund ligger det ødelagte fjellet Torghatten.


Fra Dolmsundet, ved flaggstangen kan dere se vår gode venninne Anne Brit Bøkestad Skillingsås som står og vinker til oss.


På kaia i Rørvik måtte jeg ta farvel med en hyggelig kar som ble et trivelig reisefølge nedover Helgelandskysten. Dessverre har min teflonhjerne glemt fornavnet, men han het Bragstad til etternavn. Og kommer fra Sparbu, men bor på Jessheim.

 

Til Stamsund med frakk 6

Sandnessjøen ligger midt i det mest spektakulære kystlandskapet på Helgelandskysten, og er kjent for skikkelser som Thorolf Kveldulfson, Petter Dass, Bjørn Jens og Jon Åge Rønning. Alle har satt sitt preg på området. Denne dagen lå hurtigruta en halvtime ekstra ved kai i denne sjarmerende kystbyen, så vi fikk litt ekstra tid til å rusle rundt i havnekvarteret.


Helgelandsbrua ved innseilingen til Sandnessjøen.


Selvfølgelig måtte vi hilse på Petter Dass. Han tilbragte jo sine barneår på Nærøya, i samme kommune som vi bor i. Morten hevder også at han er etterkommer etter Petter Dass. Og det finner jeg helt sannsynlig, da Petter Dass og Morten Ulrichsen har samme kroppsbygning. For øvrig er Morten og jeg femmenninger, så kanskje jeg også stammer fra Petter Dass.


Sandnessjøen kino er, eh..... flott, legg merke til søylen på fronten av bygget, den skaper assosiasjoner til filmpalass, kinopalè og lignende begreper. Det er også nylig gjort vedlikeholdsarbeider under vinduet.


Dessverre ble det ikke tid til lunsj i Sandnessjøen, men kjøt kake med blant annet tyteberg kunne ha gjort godt.


Morten er svært kunstinteressert, men jeg er usikker på om han er i slekt med denne skikkelsen.


Sandnessjøen ligger midt i et øyrike, så her har man ambulanse på kjøl.


Her vinker vi farvel til Sandnessjøen, og setter kursen for Brønnøysund.

 

Til Stamsund med frakk 5

På hjemturen sørover Nordlandskysten hadde vi et fantastisk vær hele tiden. Og uansett hvor vi vendte blikket var det storslagen natur å se. Vi heiv oss også med på trandrikking sammen med tyske og nederlandske pensjonister. Apropos tyske pensjonister, en av de sterkeste opplevelsene vi hadde på turen handler om en eldre tysk kvinne. Til frokosten på søndagsmorgenen ble det servert speilegg lekker dandert med stekte baconskiver oppå hvert egg. Men denne tyske kvinnen syntes ikke det var nok med en skive bacon til egget sitt. Så hun plukket like godt baconet av alle eggene som lå der, med tysk grundighet. Tusen takk til henne, for vi ble jo et minne rikere. Neste stopp på turen blir Sandnessjøen, en kjempemorsom liten by, skulle det vise seg!


De nordnorske fjellene er noe helt eget.


Mange idylliske plasser langs kysten.


Hele nordlandskysten er overstrødd med spektakulære fjell.


Uendelig vakker kyst vi har.


Vi oppførte oss som ordentlige turister, og deltok i polarsirkelseremonien. Den gikk ut på å drikke ei skei med tran, og skeia fikk vi beholde som en souvernir.

Vi fikk også en prat med kaptein Einarsen på MS Finnmarken. Som gammel sjømann kunne Morten gi ham noen gode seilingsråd.


Hele tiden noe fint å hvile øynene på fra hurtigrutedekket.


Ved anløp Nesna, bet vi oss spesielt merke i Nesna innkjøpslag B/A.

 

Trøbbel ved Lona bru

Da jeg for ikke lenge siden stoppet opp ved busskuret ved Lona bru, kunne jeg ikke unngå å legge merke til det nye rekkverket som har kommet der. Det er sikkert fornuftig, Kongsmofloden flyter tross alt forbi like nedenfor. Men det som bekymrer er at busskuret åpenbart har vært flyttet på i forbindelse med arbeidet. Og det er ikke til å legge skjul på at å flytte sånne klenodier ikke er uten risiko. Blant annet ble en planlagt flytting av vikingskipene på Bygdøy skrinlagt på grunn av faren for at de ikke ville tåle en flytting. Spørsmålet er om det har vært gjort sånne vurderinger før man flyttet på busskuret ved Lona. Jeg vil oppfordre Riksantikvaren, Statens Vegvesen og andre ansvarlige myndigheter til å vise ansvar. Dette signalbygget må reddes før det er for sent.


Siden sist har det kommet nytt rekkverk ved busskuret ved Lona bru.

Busskuret har åpenbart vært flyttet på. Her har man lag mellom et tilbrukket trestykke.

Tilstanden til busskuret etter flyttingen er bekymringsfull.


Slik bør ikke et signalbygg som dette framstå.


Taket har også begynt å lekke etter flyttingen.


Hvis ikke noe blir gjort, er det vanskelig å se for seg slike begivenheter i framtida.


Busskuret vil også få problemer med å forsvare sin plass i turistguider hvis ikke tiltak blir satt inn snart.

Til Stamsund med frakk 4

Jeg kan nå avsløre formålet med reisen til Stamsund, vi ville nemlig finne ut av et hardnakket rykte om at det ligger en Matkrokenbutikk der. Og ikke langt fra hurtigrutekaia fant vi butikken. Dermed slapp vi å spekulere mer på det. Vi hadde også gjort litt etterretningsarbeid på forhånd, og funnet ut at det var en åpen pub i havna der. Men på tross av at både en tilreisende fotograf, og bestyrerinnen på fiskarheimen, hevdet at puben skulle være åpen, forble den stengt under hele vårt opphold der på lørdagskvelden. Men kaffen, vaflene og riskremen på fiskarheimen var meget velsmakende, så vi led ingen nød. Og Morten visste som vanlig råd når det røyner på. Jeg får vel også legge til at på sørgående hurtigrute Finnmarken, var ikke puben stengt!


Reisens store mål, vi fant Matkrokenbutikken i Stamsund. Riktignok var den stengt når vi kom, men bare å ha sett den med egne øyne var nok for oss.


Etter å sett Matkrokenbutikken, satte vi kursen for puben på brygga, her skulle det drikkes øl.


Men ingen åpen pub, vi måtte nøye oss med idylliske omgivelser.


Fiskerne i havna var i ferd med å ta kvelden, de kunne nok også tenke seg en pils på puben.


Denne usedvanlig hyggelige fotografen fra Aukra mente også å vite at puben skulle være åpen.


I stedet for øl på puben, ble det kaffe og riskrem på fiskarheimen. Kjempegod riskrem, og vi ble meget vel tatt i mot der.


Til slutt fikk Morten nok av tørken, og åpnet bar på hurtigrutekaia. Utvalget var begrenset, kun gin tonic. Men du verden så godt det smakte.

Til Stamsund med frakk 3



Dette blogginnlegget handler kun om innseilingen til Stamsund. En av de vakreste opplevelser jeg noensinne har hatt. Naturen, Tore Ljøkjels musikk, været, lyset, ja alt var perfekt. Jeg legger dette ut i erkjennelsen av at hverken ord eller bilder kan beskrive opplevelsen på en god måte. Men er det noe jeg kan anbefale, så er det å være med nordgående hurtigrute inn til Stamsund.





 

 

 






 

Bondevenn

Norges Bondelag kjører i disse dager en kampanje der de utnevner bondevenner i lokallagenes områder. Og i dag ble Morten Ulrichsen og undertegnede utnevnt til bondevenner av Horsfjord Bondelag. Æren ble oss til del under en høytidelig seremoni ved Matkroken Bogen. Det er i grunnen litt beklemmende å skrive så mye mer om det, annet enn at vi føler oss beæret.


Her har Morten Ulrichsen fått på seg forkleet som betyr at han nå er offisiell bondevenn. Mona Øvergård og Eli Horsberg fra Horsfjord Bondelag sto for utnevnelsen.


Offisielt bilde, Morten med potetsekk fra Ranum gartneri. Dette er Mortens favorittvare i butikken, og også en favoritt hos mange av kundene. Så dette er en norsk råvare Morten har vært flink til å fronte.


Også Namdalsavisas kjendisreporter Birger Aarmo var tilstede og dekket begivenheten.


Her har både bondevennene og potetene havnet på sokkel.


Mer "bondevennlig" enn dette kan det vel neppe bli.

Nye kalver

Her er en liten fotoshoot med de to yngste kalvene i fjøset, de er nokså jevngamle. Aurora, den røde kukalven er ca 2 uker gammel, og den hvite oksekalven av STN-rasen ble født nå i helga. Aurora er den største kukalven jeg kan komme på at vi har fått. 67 kilo veide hun da hun ble født. Den hvite STN-kalven veier nok ikke mer enn halvparten, det på tross av at han ble født 14 dager etter termin. Men begge er friske og spreke kalver.


Aurora heter hun, og er en frisk og fin kukalv, og ikke minst er hun stor.


Her er Julie Desembers nye kalv, fotografen har ikke klart å bestemme seg for navn enda. Men at STN-kalver er søte, er det ingen tvil om.


Ei flaske melk er foreløpig favorittmaten.


Aurora poserer villig så lenge hun får suge på fingrene.


Men å få begge to til å posere samtidig viste seg å bli en stor utfordring.


Dette var det beste vi fikk til av posering, bildet gir et lite inntrykk av forskjellen i størrelse.

Til Stamsund med frakk 2

Bodø hadde vi store forventninger til, Nordlands hovedstad hadde vi hørt mye bra om. Norges mest vindfulle by skal det visstnok være, men det merket vi ikke noe til, regn derimot, var det plenty av. På tross av regnet beveget vi oss helt opp til glasshuset. Egentlig var det ganske dristig av oss, for vi kunne jo slett ikke være sikre på at vi fant tilbake til hurtigrutekaia. Men heldigvis gikk også det greit, selv om Bodø byr på langt større forhold enn Bogen. Der orienterer vi oss lett uten så mye som å tenke oss om.


For en NRK-entusiast som meg, var det stort å få se bygget til NRK Nordland.


I Bodø har Senterpartiet og Unge Høyre gått sammen om å drive hud- og fotsalong.


Herlig lunsj på tairestaurant i Bodø.


Både Morten og jeg ble stappmette av den nydelige maten.


Utenfor tairestauranten traff vi sambygdingen Karstein Horn. Han er flyger i Widerøe, og var i Bodø i anledning selskapets 80-årsjubileum.


Morten har lenge gledet seg til å se Glasshuset i Bodø. Han hadde også lyst til å prøve å kaste stein i glasshus, for det hadde han hørt så mye om. Men heldigvis fikk jeg ham fra det. I stedet fikk jeg forklart ham hva som menes med uttrykket, og da ble alt greit for Morten også.


Vi hadde hørt at glasshuset var flere kilometer langt, men det var det ikke, bare noen hundre meter tror jeg. Men fint med tak over gata en regnværsdag.


På tur tilbake til hurtigruten i regnværet, med Stamsund som neste anløp.

Med frakk til Stamsund



Nå har vi gjennomført den lenge planlagte reisen til Stamsund i Lofoten, og sitter igjen med masse inntrykk fra en fantastisk reise med Hurtigruten. Turen startet på Rørvik fredagskvelden, og da Trollfjord gled inn mot kai hørte vi fantastisk vakker saksofonmusikk. Vi var sikre på at det var musikk på boks, men til vår store glede og overraskelse var det en ekte saksofonist som sto på øverste dekk og spilte for reisende, og folk på kaia. Det var sopransaksofonisten Tore Ljøkjel som spilte ved alle anløp på turen. Vi valgte å kalle denne ekspedisjonen "Med frakk til Stamsund", noe både Morten og jeg var svært tilfreds med i starten. Men for Morten ble det for mye etter hvert. Vi så nok så velkledde og velstående ut, at vi stadig fikk tilbud om å bytte til suite, spørsmål om vi ville ha champagne osv. Så Morten gikk etter hvert over til allværsjakke, mens jeg fullførte reisen i frakk. Dette til tross for at Morten er kjøpmann, og nok må sies å tilhøre et høyere sosialt lag enn jeg gjør. Vi sitter igjen med så mange inntrykk og bilder etter reisen, at jeg må fordele det over flere innlegg.


Nordgående og sørgående hurtigrute ligger til kai samtidig i Rørvik, her er Nordlys på sør og Trollfjord på nord.


Lørdagen opprant med regn og tåke, her like før Ørnes.


Tore Ljøkjel spilte også ved anløp Ørnes, og gjorde at selv regn og tåke ble vakkert.


Småbåthavn og fergeleie i Ørnes.


Vi benyttet selvfølgelig anledningen til å slå av en prat med Tore Ljøkjel, han var en veldig hyggelig og imøtekommende fyr. Han fortalte at ved anløp Nesna grytidlig på lørdagsmorgenen hadde en bakfull nesnaværing ringt Hurtigruten og bedt om å få slutt på musikken. Ikke alle som verdsetter vakker musikk.


En tankefull Morten ser utover Ørnes havn.


Og dette er det han ser på.


Denne karen satte øyensynlig pris på Tore Ljøkjels saksofonmusikk.

 

Hurtigrutereise

Jeg holder nå på å forberede meg på en reise som for meg har et større omfang enn jeg er vant til. Jeg skal nemlig ta hurtigruten fra Rørvik til Stamsund og tilbake igjen i løpet av helga. Og det som gjør dette ekstra spennende er at Morten Ulrichsen blir med på turen. Vi tenker å gjøre strandhugg i alle havner der Hurtigruten har anløp, og det er ikke umulig at det kommer reportasjer fra disse havnene på bloggen etter hvert. Hvis det er noen som har tips om ting jeg bør ta bilde av, så er det bare å melde fra. Og om det er noen som vil bli tatt bilde av, så er det bare å møte opp. Men fram til avreise i morgen kveld, blir det fullt opp med å forberede reisen. Forberedelsene har for øvrig allerede pågått en stund.


Det er de to nyeste hurtigruteskipene, Trollfjord og Finnmarken vi seiler med.


Man må ha med seg nok drikke på en sånn tur, her ferdigblandet saft.


Vi planlegger å reise i frakk, men etter råd fra min svigerfar, som har reist mye med hurtigruten, kommer vi også til å iføre oss benklær.


Morten reiser aldri noen steder uten tubaen sin.


Morten har også skaffet fine svipptursekker som vi kan bruke når vi går i land.


Denne strømpebuksa blir ikke med på turen. Også etter råd fra min reisevante svigerfar. Han kan mye mer om hva som passer seg og ikke, enn det jeg gjør.

 

Marius på flyttefot

Da har gårdens kjæledegge Marius Sarius Katarius flyttet fra oss. Og det er nok det beste, i hvertfall for Marius. Han er i skrivende stund snart framme i Malm, der han skal begynne i fast stilling som førsteelsker og avlsokse i ei STN-besetning der. Jeg har fortalt ham om de lekre damene som venter på ham der, det var nok grunnen til at han sprang rett inn på dyrebilen. Uten så mye som et sekunds nøling.


Før Marius reiste fikk han en pose boller som et siste måltid her på gården. Fra nå av blir det andre boller på han.


Marius koser seg med en siste bolle før han reiser.


Uten å nøle sprang Marius inn på dyrebilen.


En fornøyd livdyrbilsjåfør Morten Flågan kan konstatere at dette var en grei kar å få inn på bilen. Morten Flågan er også en usedvanlig grei kar, som har godt lag med dyrene. Han har kjørt livdyr rundt i Nord-Trøndelag en årrekke. Og det har han tenkt å gjøre så lenge det er dyr å kjøre. Med andre ord trives han med jobben, og jeg tar vel ikke for hardt i når jeg sier at det gjør også hans to- og firbente oppdragsgivere.


Et par signaturer og en hyggelig prat må til før ferden kan gå videre.


Og her har Marius startet på reisen til Malm.

Aprilsnarr

Joda, det var aprilsnarr, det blir ikke noe minipol på Matkroken Bogen. I hvertfall ikke i nærmeste framtid. Så alle som fryktet at strikkegarnet måtte vike plassen i hyllene, kan ta det helt med ro. Og til leserne av bloggen, dere behøver ikke å frykte at det skal bli mer tull og tøys i framtida. Fra nå av er det tilbake til den sedvanlige seriøse blogginga.


Ingen skal beskylde oss for å være sure i hvertfall.


Morten ler seg nesten skakk ved tanken på hva Torlaug vil si når hun får vite at strikkegarnet skal ut av hyllene.


Bildet taler for seg selv.


Så får Morten en telefon fra Torlaug, og da blir det slutt på fliringa. Han får streng beskjed om å rydde opp etter seg.


Og like etterpå er alt ved det gamle igjen, flaskene er borte, og strikkeoppskriftene er på plass igjen.

Minipol på Matkroken Bogen

I morgen åpner et nytt tilbud hos Matkroken Bogen. Det er Vinmonopolets nye forsøksordning med minipol som kommer i gang. Dette er nærmest "vin i butikk" å regne, og er et av den nye regjeringens valgløfter som nå blir realisert. I første omgang er det et svært begrenset vareutvalg som blir å finne i hyllene, men Morten forteller at det bare er å bestille fra hele polets utvalg. Han håper at salget av polvarer etter hvert tar såpass av at de kan kvitte seg med strikkegarnet. Slik at polvarene kan få hylleplassen alene i den delen av butikken.


Den nye ordningen med minipol har vært planlagt lenge.


Her viser Morten fornøyd fram noen av vinflaskene han kan by sine kunder i morgen.


Jeg fikk lov til å se på varene i dag, men Morten er nøye med reglene. Ingen handel før tilbudet trår i kraft fra i morgen kl. 0900.


Foreløpig må det begrensede utvalget dele plass med strikkegarnet i hyllene.


Både bloggeren og kjøpmannen er fornøyd med det nye tilbudet hos Matkroken Bogen.

Misunnelse i fjøset

I det siste har jeg lagt merke til at ei av kyrne, Celine, har kastet misunnelige blikk bort på Isabell. Isabell har nettopp kalva og har stort og staselig jur. Mens Celine er tørr for tida, og kan kun smykke seg med et tomt skinn der Isabell har et svulmende jur. Hvis disse to kyrne hadde vært bloggere antar jeg at Celine hadde "tatt" silikon ved første og beste anledning. Og Isabell hadde nok daglig kommet til å lagt dristige selfies.


Celines jur er intet imponerende skue for tiden.


Isabells jur derimot kan skape sjalusi selv blandt de heftigste rosabloggerne.


Heller ikke fra siden er Celines jur særlig imponerende.


Mens Isabells jur også fra siden er et flott og svulmende syn.

Kino med No Consentration

Dette hørtes kanskje ikke så bra ut, men forklaringen er enkel. Det var bygdekino igjen på ungdomshuset vårt i gårkveld, blandt annet med Doktor Proktors prompeulver som publikumsmagnet. Og det store publikummet koste seg virkelig med filmen, tror det var full konsentrasjon. Og når vi har storfilmer på lerretet, kommer det gjerne mange fra øya Leka, så også denne gangen. Det er kjempehyggelige gjester som vi setter stor pris på. Og mellom disse var rockebandet No Consentration som ladet opp med kino i går, før de setter kursen for Verdal. Der deltar de i fylkesmønstringen i Ungdommens kulturmønstring. Så på en måte kan en si at kulturlivet på Leka tok seg en tur og besøkte kulturlivet på fastlandet. For Bygdekinoen er en av landets fineste kulturinstitusjoner, dette er en påstand jeg gjentar så ofte jeg kan. Og besøket hos Bygdekinoen er bra, både sett under ett, og hos oss. Vi har kino på en veldig liten plass, men faktisk har vi samme gjennomsnittsbesøk pr. forestilling som kinoen i Namsos hittil i år. Så dette er et tilbud vi skal gjøre alt for å beholde i bygda.


Mange biler på parkeringsplassen ved Vonheim da det var kino i går kveld.


Og masse folk i salen under visningen av Doktor Proktors prompepulver.


Dette synet er ikke så vanlig, kinomaskinist Jan Ove Brøndbo avslår tilbudet om vafler. Kanskje ikke så rart i og med at han nettopp hadde lagt innpå 10 vaffelplater.


Her stiller jeg opp på fotografering sammen med unge lekaværinger, samt et par stykker fra fastlandet. Trivelig gjeng!


Rockebandet No Consentration for har planer om å gjøre furore på fylkesmønstringen i UKM. Fra Venstre, Terje Theodor Pettersen, Sigve Thorvik, Astrid Laurence Danielsen Reppen, Helene Pettersen og Anne Stine Holand Floa. Og ikke og forglemme bandets karismatiske vokalist og frontfigur foran, OLE TOBIAS HOLAND FLOA.

Fin dag

I dag har det vært en strålende dag. Jeg har tilbragt dagen utendørs med vedarbeid i fantastiske omgivelser. Og kunne ikke unngå å tenke over hvor fantasisk flott det er å bo på en sånn plass. Joda, det er utkant, og kanskje skjer det ikke så mye spennende her. Men når jeg tenker meg om, så må jeg innrømme at noe skjer det jo. I går morges fikk jeg en ny kalv i fjøset, den største kukalven jeg noen gang har fått. På lørdagskvelden var vi 17 gode revyvenner samlet i stua hos oss for å feire julas revysuksess, det ble fest av de skjeldne. I kveld skal jeg på styremøte i bondelaget sammen med gode kolleger. På onsdagskvelden er det kino igjen bl.a. med Doktor Proktors prompepulver. Og til helga får vi besøk av barnebarn som vi vet gleder seg til å komme og være med i fjøset. Og når som helst kan jeg dra til Bogen og få meg en kaffekopp på verdens beste Matkroken, eller hos Hilde på YX-stasjonen. Joda, det er i grunnen ikke så verst å bo her, og det jeg har nevnt er bare noen av grunnene til akkurat det!

Resultatet av vinterens dager i skogen.


Bakgrunnen er storslagen, fint å bo med utsikt til Bindal.


Sånne dager blir lunsjen inntatt utendørs, både maten og kaffen smaker ekstra godt ute.


Litt jobbing blir det også.


Hestehoven er ikke tung å be om å titte fram på sånne dager.


Gåsunger er det overalt nå.

Brøyting hos Matkroken

Denne vinteren har vært veldig spesiell, jeg har ikke brøyta gårdsvegen siden november. Ja, og så nå da, midt i mars kom årets første snø. Og jeg innrømmer glatt at det har vært en behagelig vinter på den måten. Brøyting er ikke det morsomste jeg vet. Morten Ulrichsen hos Matkroken Bogen har det helt annerledes, han elsker å brøyte. Så for han har det vært en kjedelig vinter. Men nå som det har kommet snø, har han fine dager. Han kan knapt vente med å komme seg i brøytinga.


Her er Morten på brøytetraktoren sin, eller motorsykkel som han foretrekker å kalle det.


Forbløffende effektivt brøyteredskap.


At Morten mangler bukser er ikke fordi han vil være tøff. Han er ganske enkelt så ivrig på å komme seg ut å brøyte at han ofte glemmer å ta på seg bukse.


Dette koser Morten seg med.


Ikke mange brøytere som er tøffere enn Morten.


Ingen tvil om at Morten er stolt av utstyret sitt, brøyteutstyret altså.

Bananforskning

Ettersom jeg starter hver eneste dag med å spise en halv banan før jeg går i fjøset, er jeg ganske opptatt av kvaliteten på banan. Og jeg har ofte ergret meg over at bananene blir for fort brune og overmodne. Derfor ble jeg veldig glad da kk.no bragte nyheten om at det var utsondring av etylengass fra bananens stilk som forårsaket at bananene ble brune. Og at bananer skulle oppbevares hver for seg. Derfor har jeg gjennomført et forsøk med oppbevaring av banan i klase, og stilkemballert hver for seg. Bildene nedenfor taler vel for seg.


Bananene oppbevart i klase ser heller miserable ut, lite delikate og med en emmen alt for søt smak.


Dette er jeg veldig misfornøyd med.


Den single stilkemballerte bananen på kua i stua ser mye bedre ut.


Også bananen bak fjernsynsapparatet (ja jeg kaller det for det) har klart seg godt.


Selv bananen i vinskapet har beholdt kvaliteten, ved 12 graders varme. Jeg trodde dette kanskje var for kjølig, men neida.


Kjempefornøyd med resultatet av bananforskningen. Og husk å spørre etter singel stilkemballert banan neste gang dere er på butikken. Dette er fremtiden.

 

Heggkvist

Når det endelig kom litt snø, måtte jeg benytte anledningen til å få ryddet litt etter Hildes herjinger før jul. På denne plassen må jeg dra veden etter grusvegen et stykke, og da er det best at det er litt snø. Ellers blr ved full av grus og småstein, og det er lite gunstig når det skal kappes. Men for å nå i det som er vindfelt, måtte jeg hogge noen hegg som sto i vegen. Og hegg er virkelig Fandens makt og Satans verk. Kvisten er helt motbydelig, henger seg fast i alt, nabotrær, klær støvler. Det eneste godt en kan si om hegg er at den er hard i veden, og derfor god ved. Det har sikkert sammenheng med at Gammel-Erik har bruk for god favnved, sånn som har fyrer. Joda, jeg leste for ikke så lenge siden at Helvete er i ferd med å få sin renessanse. Og jeg er helt overbevist om at hegg er foretrukket fyringsved der i gården. Men jeg fyrer med hegg jeg og da.....


Klar til å gyve løs på heggen og den j***a heggkvisten.


Heggen henger seg fast i andre trær nærmest uansett, så her må jeg til med vinsjvaieren for å få den ned. I bakgrunnen bjørk som Hilde har veltet over ende.


Heggen er full av av ekkel, motbydelig kvist.


Men her har jeg fått has på heggen.


Heggkvist på svensk, eller Häggkvist da. Hun er ikke Fandens verk, tvert i mot Guds tjener. Noen vil til og med hevde at Carola er Guds gave(r).

Utemelk hos Matkroken

I dag har det vært tilløp til krise hos Matkroken Bogen, kjøleanlegget for melka og de andre meieriproduktene gikk heden da en av tre strømfaser falt ut i gårkveld. Men Morten er vanligvis ikke tapt bak en vogn, akkurat som bonden noen ganger er nødt til å gjøre, er han flink til å finne løsninger når problemer oppstår. Denne gangen ble løsningen å starte utendørs melkeutsalg. Temperaturen er helt ideell for tiden, så dette må sies å være en perfekt løsning.

Morten bak sin improviserte melkedisk.


Slik ser det ut i den ordinære melkedisken i dag.


Morten leverer ut melk med et tilfreds smil om munnen.


Melkekunde Lars Torvik får også sin forsyning av melk fra Morten.


Selv om Lars Torvik er storforbruker av Tineprodukter, syns han det blir nok nå. Morten kan i enkelte tilfeller bli overivrig.


Her er beviset på at melkesalget foregår under betryggende temperaturforhold.

Oppbevaring av banan

I går brakte kk.no den oppsiktsvekkende nyheten om at bananer ikke skal oppbevares i klaser, men tvert i mot hver for seg for å holde på kvaliteten lengst mulig. De utsondrer faktisk etylengass gjennom stilken, noe som bidrar til å gjøre nabobananen brun. Etylengass er noe som alle bananelskere frykter mer enn noe annet. Derfor bør helst stilken pakkes inn i plast for å unngå denne uønskede bruningseffekten. Merkelig nok sto det ingenting om at mennesker kan bli brune av å oppholde seg i nærheten av ubeskyttede bananer. Dette må det forskes på. Da jeg var innom Matkroken Bogen tidligere i dag, var Martin Ulrichsen i full gang med å ta grep for å høyne kvaliteten på butikkens bananer.


Tenk at folk er så dumme at de oppbevarer banan i klaser.


Her pakker Martin inn bananstilkene med plastfolie for å begrense utsondringen av etylengass.


Heretter vil bananene bli å finne enkelvis overalt i butikken." Neutralisiert odours" står det her, jeg tror nok de bidrar til å nøytralisere den fryktede etylengassen også.

Krydderbanan.


Lommene på varmekjeledressen er ideellt for oppbevaring av bananer, ifølge Martin Ulrichsen.


Bananer trives sammen med de fleste varetyper.


Gul tusj kan også gjøre underverker for banankvaliteten.

 

Drittdag

Noen dager er drittdager, her regner det i bøtter og spann. Ekstremværet Kyrre gjør det vått og ufyselig og heslig ute. Og den første som sier at det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær, får jeg lyst til å slå i hodet med noe hardt. Uttrykket er så håpløst at jeg oppriktig mener at det skulle vært fengselsstraff for alle som gnåler om det. Og jeg vil heller ikke høre at bakom skyene skinner solen. For det vet jeg ikke er sant. Og ikke nok med at at hel****s fu**ings Kyrre er her, selvfølgelig måtte Geno bruke denne dagen til å gi avslag på tilbudet om å kjøpe Gollum. Det tror jeg er en stor tabbe, de kommer sikkert til å angre seg, men nå er det for sent. De kan bare glemme å få kjøpe ham uansett. Og for å gjøre dagen til en komplett drittdag kom nyheten om at bananer ikke skal oppbevares i klase, men hver for seg. Det betyr jo at jeg må ha bananer over hele huset, og gå og lete når jeg skal ha en banan. DRITTDAG!!!!


Sånn er drittværet i dag, Kyrre heter det.


Og sånn, forsatt hel****s Kyrre.


Så måtte Geno selvfølgelig velge denne dagen til å avslå å kjøpe Gollum, kunne de ikke ha valgt en solskinnsdag?


Alt arbeidet til Aslaug helt bortkastet....


Klarer ikke engang å ta en ordentlig deppeselfie. Drittdag!


Se her Morten Ulrichsen, du kan ikke ha bananene liggende samlet i klaser, du må dele dem opp enkeltvis og ha dem overalt i butikken. Da blir de ikke brune!!!!!

Lagsmesterskap i skyting

I kveld var det avslutning på innendørssesongen i Gutvik skytterlag. Og samtidig skulle det kåres lagsmester. Og som så mange ganger før var det superveteranen Paul Guttvik som trakk det lengste strået, med resultatet 247. Selv kom jeg på en hederlig 8. plass med 240. Hele 20 skyttere deltok i kveld, og i kveld var det ikke bare skyting det handlet om. Det var også kake- og pølsespising. Der mener jeg at jeg kapret en knepen pallplass. Ellers ble Matkroken Bogen beste dagligvarebutikk i kveld, med Martin Ulrichsen på 3. plass, og Morten Ulrichsen på 5. plass.


Den allestedsnærværende Morten Ulrichsen var standplasskommandør under lagsmesterskapet i kveld. Han ledet skytingen med forholdsvis sikker hånd.


Her ligger jeg og skyter min serie.


Morten fikk også sjansen til å skyte om mesterskapstittelen.


Her ligger Morten i skarp tvekamp med en av Gutviks skytterlegender, Børge Lysfjord.


Tvekampen vippet såvidt i Børges favør med to innertiere mer.


Etterpå koste de to skytterne seg med kaffe, eventyrbrus og kake.


Etter skyting og kakespising tok lagets leder oppvasken under skarpt oppsyn av kveldens mester Paul Guttvik og en annen skarpskytende veteran, Jan Tiller.

Kvinnedagen 8. mars

I dag er det den internasjonale kvinnedagen, og da er det helt naturlig for meg å rette søkelyset nettopp på kvinnen. Dagens kvinner er ikke som gårsdagens kvinner. Og det er jo helt naturlig at også kvinnerollen utvikler seg. Som blogger er det helt innlysende for meg å ha et spesielt blikk for bloggende kvinner. Kvinner som har gjort bloggingen til et levebrød og som bør være forbilder for alle andre kvinner. Bare det å skape sin egen arbeidsplass avtvinger stor respekt. Dette er også kvinner som ikke finner seg i hva som helst, ingen av disse har for eksempel funnet seg i at de fra naturens side er utstyrt med mindre pupper og smalere lepper enn de selv helst hadde sett. De har nemlig gjort noe med det, istedet for å gå og ergre seg over det. Dette burde flere kvinner ta innover seg, det skaper også arbeidsplasser rundt omkring på norske klinikker. Gratulerer med kvinnedagen alle sammen, og så foreslår jeg at alle går inn på bloggene til disse sterke kvinnene, og får litt tips om kropp, hår, klær og mote. Her er det noe å lære for de aller fleste. Dette er bloggere som har titusenvis av lesere daglig, og som er med på å forme den neste generasjon av kvinner.


Sophie Elise blogger blant annet om hjertesaker, extensions, silikon og andre viktige ting. Hun har også gitt ansikt til sexy nordnorsk knirkestemme.

TCMN er en annen viktig nordnorsk kvinnestemme, blogger om silikon, hår, tatoveringer og andre viktige ting fra et kvinneperspektiv.


Andrea Badendyck har en noe mer neddempet stil enn de to øverste, sikkert på grunn av sin vestkantbakgrunn. Hun bare tar silikon uten å gjøre så stort nummer av det.


Rannveig Heitmann blogger om livet som ung småbarnsmamma, i tillegg til å blogge om mote, silikon og og andre viktige ting. Og gjør det på utsøkt smakfullt vis. Rannveig Heitmann er også en av de nye nordnorske stemmene som gir landsdelen ny stolthet og identitet, Nord-Norge er ikke bare fisk og reinsdyr liksom.

Korpsøving

I gårkveld fikk jeg være med på korpsøving til korpset vårt, Fønix skole- og ungdomskorps. Tiden nå framover er hektisk for korpsene. Vi kan godt si at korpspresset er stort fram mot 17. mai. Oppmøtet i gårkveld var ikke all verden, men likevel ble det god lyd fra de som var der. Mange tenker kanskje ikke over alt arbeidet som ligger bak, når de ser og hører korpsene på 17. mai. Men det er faktisk år med øving for den enkelte, og for korpset som helhet. Jeg fikk også prøve meg som korpsdirigent i gårkveld, og jeg må faktisk si at jeg tror at jeg fikk tilført korpset et par nye elementer som nok vil bli merkbart når vi kommer til17. mai. Jeg legger spesielt vekt på høy trompetføring og andre visuelle ting. Riktignok er lyden viktig, men det visuelle inn- og uttrykket er også av stor betydning. Som dere ser er det også i denne sammenhengen stort fokus på Morten Ulrichsen, nettopp med tanke på det visuelle. Morten er umulig å ikke legge merke til.


Her står Morten Ulrichsen og venter på skyssen for å komme seg på musikkøvelse. Noteveska er det han kone som har sydd.


Men er det ikke selveste The Hornblowers? Joda, de er fast inventar i Fønix skole- og ungdomskorps.


Dirigent Eivind Sommerseth instruerer og formaner de unge korpsmusikantene. Eivind har vært dirigent for dette korpset i mange år.


Her har de fått svung på sakene, selv om de ikke var så mange på øving denne kvelden, svingte det godt av denne.


Morten tar spillingen på største alvor.


Jeg fikk også prøve meg som dirigent, blant annet innførte jeg høyere trompetføring.


Jeg fant meg fort til rette som korpsdirigent, dette kan jeg kanskje gjøre mer når jeg blir pensjonist. det er tross alt ikke lenge til.



Gamle trær

Å hogge i skogen syns jeg er et meningsfullt og nyttig arbeid nå på vinteren. Er nokså opptatt av å holde lauvskogen i sjakk der den sperrer for ellers fin utsikt. Man skal på ingen måte være redd for å hugge trær, mange steder er det alt for mange trær. Men store gamle trær fascinerer meg også. I går begynte jeg å tenke på to store grantrær som jeg ofte var og beundret som guttunge. Allerede den gangen var de nok mer eller mindre sluttet å vokse. Måtte bare ta en tur og se hvordan det sto til med de gamle kjempene, og jeg måtte konstatere at de ikke hadde det så bra. Begge var avgått ved døden, det ene treet hadde nok vært dødt ganske lenge. Men det kommer til å gå mange år før disse trærne er borte for godt. Uansett tilstand, så syns jeg fremdeles det er noe dypt fascinerende med store trær.


Noen år siden det var liv i denne kjempen. Har aldri målt den før i går. 305 cm i omkrets i brysthøyde.


Ikke så mye igjen av fordums storhet, hos treet altså.


Nabograna har også avgått ved døden, men den står enda, og har heller ikke mistet barken. 301 cm målte vi den til i brysthøyde.


Mens det enda hadde baret i behold, var dette treet med sine lange og mange greiner et fantastisk ly for dyr. Spor på bakken tyder på at elgen fremdeles bruker det som nattely.

Disse gamle og noe medtatte seljene står helt nede i fjæra noen kilometer nord for Bogen, på vegen mot Gutvik og Leka.


Det er bra dimensjoner på disse også, i hvertfall nederst. Men det er nok lenge siden de har vokst noe særlig.

 

Les mer i arkivet » April 2014 » Mars 2014 » Februar 2014
hits