Ukens ku, Anja

På oppfordring kjører jeg en ny runde med ukens ku. Jeg bruker min datters bilder av kyrne, hun har spesialisert seg på å ta bilder av dyr, og det er veldig fine bilder etter min oppfatning. Første ku ut er 465 Anja som er født 24. mars 2013. Hennes første og hittil eneste kalv fikk hun 1. september 2015, en kukalv. Anja er ei svært snill ku, hun har aldri løftet en klauv i forbindelse med melking. I tillegg er hun både frisk, og melker svært godt. Hun er rask å melke, uten at hun lekker melk utenom melkingene. Og som bildene viser, er hun pen også. For spesielt interresserte, kan jeg opplyse at hun er datter av 10540 Eik, og hun har en avlsverdi på 19.


Anja ute på beite ei lys sommernatt.


På de fleste beitene har kyrne våre tilgang til skogholt.


Hvis man tenker etter, så ser Anja like snill ut som det hun er.

Bondefrøken gifter seg

Dagens store begivenhet i regionen er at Hilde Kyllo, alias Bondefrøken, gifter seg med sin utkårede Jo Arne i dag. Bryllupet vekker stor oppmerksomhet, det er blant annet hovedoppslag i dagens utgave av Namdalsavisa. Som noen har fått med seg, så er Bondefrøken en god venn av Morten Ulrichsen og meg. Dessverre hadde vi verken helse eller anledning til å kunne delta i den store begivenheten, men i går kveld hadde vi en liten samling der vi så for oss hvordan det kunne gå for seg når Bondefrøken blir smidd i hymens lenker. Fra oss går de hjerteligste lykkeønskninger til Høylandet, til det som er det nærmeste vi kommer et kongelig bryllup på våre kanter. 


Slik tror vi kanskje det vil fortone seg når Hilde og Jo Arne har sagt ja foran presten.


Vi tror at Hilde kommer til å ta av helt nedover kirkegolvet, mens Jo Arne kommer til å være mer fattet.


Det er et år siden jeg ble kjent med Hilde, dette er bildebeviset på at jeg traff Hilde før Morten, han har i det siste begynt å besøke henne uten at jeg får være med.


Hva Hilde viser Morten på mobilen sin må gudene vite, men morsomt er det tydeligvis.


Jeg ble vist den store tillit å få slippe fri høna til Hilde, men dessverre døde den etter en tid.


Hilde har enorm omsorg for Morten, hun har sympati med ham fordi han er så mye eldre enn meg.


Noen ganger er det oppløftende for Hilde å få besøk av oss.


Som dere ser, det er meg Hilde stoler på når det gjelder å lage sunn og næringsrik mat.

Himmelblå og Ylvingen

Så fikk også jeg oppleve Ylvingen og Himmelblåkafèen. Dagen etter Sommerfesten på Horn, var alle artister og dugnadsfolk invitert til Ylvingen på middag og hyggelig samvær på Himmelblåkafèen. Denne kafèen er i full drift nå, og jeg skal ikke legge skjul på at det var veldig morsomt å komme dit sammen med de fantastiske folka som laget Sommerfesten på Horn. Da tenker jeg både på artister, festivalledelse og ikke minst fotfolket som sto på som bare rakkern hele lørdagen. Det ble en kjempeflott dag i Himmelblålandet, preget av musikk, latter, trivelig samvær, i tillegg til overveldende inntrykk av natur og kystmiljø. 


På fergeleiet ble vi møtt av Ylvingen-taxien.


Vel framme ved Himmelblåkafèen måtte vi ta inn alle inntrykkene, det var her en av tidenes mest populære TV-serier ble spilt inn.


Morsomt øyeblikk å gå inn døra hos Himmelblå.


Himmelblå er et hyggelig spisested med alle rettigheter og fantastisk atmosfære.


Det varte ikke lenge før musikken var i gang inne i kafèen, til stor begeistring for alle i følget, og også for de andre turistene som kom innom. På bildet er Venja Ruud Nilsen, Christelle Ravneberget og Harald Thune. Christelle og alle andre ler hjertelig av Venjas fantastiske spill på kastanjetter.


Lorentz Warholm underholdt oss med sine egne, og svært underholdende viser.


Gråvær og regn ble avløst av sol og himmelblå himmel, så det ble mer fristende å trekke utendørs. Her nyter Christian Amundsen, Joar Heimstad og Audhild Johansen tilværelsen.


I havna lå seilbåten på rekke og rad, tviler vel egentlig på at dette er flåten til lokalbefolkningen.


Gammel og ny tid møtes på Ylvingen.


Også utendørs ble det masse herlig sang og musikk, fra venstre Anita Bøygard, Jeff Wasserman og Trond Sverre Horn. Caroline Waters sikrer seg opptak av det hele.


Tøger Dag Tøgersen og Jeff Wasserman var svært hyggelig og muntert selskap for en overveldet blogger fra Årsetfjorden.


Turen tilbake til fergeleiet foregikk med hjelp av apostlenes hester, helt perfekt transport i godværet.

 


 

Mitt sommereventyr på Horn

Lørdagen hadde jeg den store ære, og udelte glede av å være konferansier på Sommerfesten på Horn. Og for en dag det ble. Sommerfesten er en strålende musikkfestival med kvalitetsartister fra begynnelse til slutt. Og alle stiller opp gratis, bygdefolket jobber gratis, de spanderer mat og de innlosjerer artistene i sine hjem. Et eneste stort spleiselag er det. Å få lov til å være en del av dette er så utrolig morsomt, at jeg skal ikke engang prøve å beskrive det. Festivalsjef Trond Sverre Horn og hans kone og høyre hånd Anita Bøygard, er vertskap i særklasse. Selv var jeg tett på både artister, publikum og dugnadsgjeng, og kan melde om utelukkende gode tilbakemeldinger. Dette er et unikt arrangement, som viser at det er fullt mulig å få til store ting på bygda også. Litt bilder fikk jeg også tatt i løpet av dagen, men jeg må understreke at bildeutvalget ikke er til forkleinelse for de som ikke kom med her. All ære til Nordbygda ungdomslag og hele bygda Horn, her har dere skapt noe av stor og uvurderlig verdi.


Stort for meg å få backstagebilde med Bøygard. Tove og Anita Bøygard er fantastiske jenter med fantastisk musikk.


Selv om det er to år siden sist at Bøygard spilte sammen, var det lett å se at kjemien var til stede i fullt monn på scenen.


Jonas Strandgård, eminent svensk gitarist, sanger og låtskriver. I tillegg er han en utrolig hyggelig fyr.


Gjænklang, lokalt band som spiller kjente låter på svært sjarmerende vis. Stor spilleglede, men uten de store ambisjonene om rikdom og berømmelse.


Anita Bøygard og Trond Horn under deres June Carter/Johnny Cash-tribute. Dette gjør de så overbevisende, og med så stor personlig innlevelse, at jeg er sikker på at det var flere enn meg som måtte tørke en tåre. Bak Trond skimter vi deres treårige sønn som helt uautorisert inntok trommesettet, og høstet en av dagens heftigste applauser for sitt engasjerte trommespill.


Jørun Bøgeberg og Jeff Wasserman, musikere fra øverste hylle. Wassermann er mannen bak Dance With a Strangers store hit Everybody needs a friend. Selv om dette er store navn, var de helt blottet for nykker, svært hyggelige og vennlige karer.


Johan Piribauer fra svensk Lappland ga oss en uforglemmelig opplevelse med sin folkrock, framført på engasjert og overbevisende måte. Jeg undres virkelig på hvorfor denne sympatiske rockeren ikke er like berømt som for eksempel Ulf Lundell. 


Mathea fra Brønnøy har helt opplagt en strålende artistframtid foran seg.


Masse hyggelige publikummere traff jeg også.


Engla & Banditta satte nesten fyr på festivalteltet med sitt fyrverkeri av et musikalsk show.

 

 

Sommerfesten på Horn - Here I come

I min store ubetenksomhet tidligere i år, tok jeg på meg å være konferansier på Sommerfesten på Horn. Det er så lett å si ja når ting ligger langt fram i tid. Sommerfesten er i morgen, en musikalsk maraton gjennom 12 timer. Konsert på konsert med musikere som har øvd og stiller godt forberedt. Og så kommer jeg helt uforberedt, de siste 14 dagene har jeg stort sett tilbragt i traktoren eller i senga. Travleste tida på året dette, men jeg skal på Sommerfesten altså. Uansett hvor uforberedt jeg er. Det vil si, jeg har begynt å teste ut antrekk. Men godvær har jeg tro på, så mine gamle solbriller med tre-innfatning blir helt sikkert med. Her er noen glimt fra en liten fotoshoot med min datter i ettermiddag.


Min utgamle dongerijakke kunne kanskje være høvelig antrekk. Men den er veldig gammel da, og inviterer til en åpen og litt utagerende stil.


Dressjakke er litt allround føler jeg, og kan godt brukes til den undrende stilen jeg har her.


Her har jeg hentet inspirasjon fra min gode venn Adrian Jørgensen.


Bindals-t-skjorta må jeg nok droppe når det er sommerfest i Brønnøy.


Denne tulle og tøyse-jakken signaliserer en uformell atmosfære. 
 

 

Nye t-skjorter

Joker Bogen lanserer nå Bindal-t-skjorta med Heilhornan som motiv. Jeg fikk være med sjefs-joker Morten Ulrichsen til Rørvik i dag for å hente t-skjortene hos Rørvik reklame. De er de som har trykket opp Joker Bogens nye kolleksjon av t-skjorter. 


Sten Moe hos Rørvik reklame og Morten Ulrichsen hos Joker Bogen poserer fornøyd med de nye t-skjortene.


For å teste ut om dette er et salgbart produkt, stanset vi på en tilfeldig gård på veien mellom Rørvik og Kolvereid. Der traff vi Ingebjørg Eidshaug og Sigmund Johansen. Og de nølte ikke med å kjøpe seg t-skjorter. Når Bindals-skjorter er så lettsolgte i Nærøy, tolker vi det som et kvalitetsstempel.


Hos Joker Bogen gleder sommervikar Ola Marius Hanssen seg til å selge t-skjortene.


Torlaug og Morten hos Joker Bogen gleder seg over å kunne tilby turister og fastboende de nye t-skjortene. Lisbeth Borgen i bakgrunnen har sin egen variant av Heilhorn-t-skjorte, en litt flatere utgave.


Den første skjorta på utstilling i taket over kassen.


Ettersom det er jeg som har tatt bildet som er trykket på t-skjortene, måtte jeg selvfølgelig sikre meg et eksemplar.


Originalbildet.

Morten besøker Bondefrøken på egen hånd

I går snek Morten seg til å besøke Bondefrøken uten at jeg fikk være med. Og både han og Bondefrøken har teppebombet meg med dårlige mobilbilder som liksom skal vise hvor hyggelig de hadde det uten meg. Bondefrøken fortalte meg nylig at høna hennes hadde dødd, bare få uker før bryllupet, men det ser virkelig ikke ut som at det tynger henne særlig. Og Morten virker mer fornøyd og mye slankere enn han er i virkeligheten. Bare for at han fikk Bondefrøken for seg selv. Og sikkert også for at han har inngått sponsoravtale med henne. Han får brudekjolen hennes full av reklame for seg selv og Joker Bogen, i bytte mot noen sekker poteter. Tro endelig ikke at jeg er misunnelig på Morten, men han bør dog huske på at det var jeg som fant Bondefrøken først!


Potetlevering, javel, er det noe å bli så sprudlende glad for?


Morten ser også veldig glad ut. Muligens på grunn av sponsoravtalen med Hilde. Han sponser poteter til bryllupet mot at hun har hans bilde og teksten Joker Bogen på brudekjolen.


Syns faktisk at Morten gjør seg unaturlig slank når han poserer for Hilde.


Helt tydelig at Morten føler seg veldig kul når han besøker Bondefrøken uten at jeg er med.


Er vel ingen grunn til å juble sånn over noen skarve potetsekker. Nei, det er nok heller jubel for at Morten kom alene denne gangen.

Landskamp Norge-Tyskland

En sjelden begivenhet i vår vesle bygd foregikk i kveld. Landskamp i fotball mellom Norge og Tyskland har så vidt meg bekjent aldri forekommet her før. Bygdefolket stilte med sine beste kvinner og menn mot et tysk landslag av tyske turister som oppholder seg hos Bogen Feriehus for tiden. Den lokale svinmærforeningen tok ansvar som medisinsk personell under kampen, en oppgave de skjøttet på helt utrolig vis. Publikum hadde det også møtt opp mange av, og når tidligere Rosenborgspiller Lasse Holten stilte som dommer, ble det en flott og underholdende kamp med profesjonell ramme. Selv fikk jeg æren av å være speaker, ettersom jeg snakker flytende purktysk i tillegg til mitt eget morsmål. Og kampen, hvordan endte den? Jo, som vanlig når Tyskland spiller var det lenge jevnt, men ved full tid stod det 5-3 til Tyskland. 


De to landslagene sammen med dommer og medisinsk støtteapparat før kampen.


Kampen hadde ikke vart lenge før de medisinsk ansvarlige så seg nødt til å tre i aksjon.


Det var Bjørn Øvergård som etter deres oppfatning trengte behandling.


Rainer Hönow, Hilde Dolmen, kampens store spiller Hartmut og Martin Kjølstad sparte ingen ting under kampen.


Turistvertinne Hilde Dolmen fikk førstehjelp med makeupen under kampen.


Hilde Dolmen med ballen i beina, leverte en oppsiktsvekkende god kamp.


Her gjør jeg seiersintervju med kampen store spiller, tyske Hartmut.


Kampens store prestasjon, Hartmut setter ballen utagbart forbi Norges keeper Fredrik Skillingsås, mens forsvarsklippen Bjørnhild Bergh er hjelpeløs tilskuer.


Selv fikk jeg behandling av svinmærforeningen under kampen, og ble også tilbudt assosiert medlemskap i deres eksklusive forening.


Turistvert og fotballspiller Magnor Dolmen var strålende fornøyd med både kampen og svinmærforeningens innsats.

Satte verdensrekord

Som aller første medium kan Terjes Superblogg i dag bringe nyheten om en ny verdensrekord. I løpet av lørdag fraktet M/F Leka 1001 passasjerer over Lekafjorden. I følge billettør Tor Martin Holand på ferga, er dette ny verdensrekord på dette sambandet. I den forbindelse foretok jeg sammen med min svigerfar en reportasjereise til Leka i går kveld. Da ble det også tid til å se på på fjellknauser og andre attraksjoner som sagaøya Leka har å by på.


En stolt verdensrekordholder Tor Martin Holand. På lørdag fikk han 1001 passasjerer gjennom billettsystemet sitt.


Skipper Odd Aakvik med sitt mannskap Tor Martin Holand og Frode Fjær måtte gå fem ekstraturer i tillegg til de ordinære avgangene, for å sette sin nye verdensrekord på sambandet Gutvik-Skei. Som det klart framgår av bildet, klarer de lett å bevare sinnsroen på tross av ny rekord.


På Leka beskuet vi blant annet dette landskapet.


Fjellene på Leka er helt ekstraordinært forseggjorte.


Også på Leka traff vi Morten Ulrichsen, han er allestedsnærværende.


Også min svigerfar fikk komme opp på broen på Lekaferga, en smule preget av de overveldende inntrykkene.


På tur til Gutvik ble Lekaferga tatt igjen av hurtigbåten Foldafjord.


Helt uten respekt for den nye verdensrekordholderen, bare kjørte Foldafjord fra Lekaferga. Rolig eskorte hadde kanskje vært mer passende denne gangen.

Ina og bestefar


I dag så trilla jeg bestefar i trillebåra. Trillebåra veltet to ganger fordi han var så tung. Derfor måtte vi bytte så jeg fikk sitte i trillebåra i stedet. Så kom Hanne ut og hun løp etter meg og stanget meg masse fordi hun trodde jeg hadde melk til henne. Hun satt i fanget til bestefar i stolen i stua fordi vi syntes det var koselig å ha besøk av henne. 


Det er artig å trille bestefar i trillebåra.


Når trillebåra velta, så flira vi høgt begge to.


Så må vi prøve igjen.


Men bestefar er så tung at trillebåra velta igjen. Og vi flira enda meir.


Så måtte vi leik med lillekalven Hanne. Kalva e så artig å leik med.


Når æ spring, så spring kalven etter.


Bestefar er litt tullete, så da fikk kalven og jeg sitte i fanget til bestefar inne i stua. Det var kjempeartig.

Hilsen Ina som er barnebarnet til bestefar. 

Sommerfesten på Horn

Sommerfesten på Horn, det er ikke sikkert at alle kjenner til denne festen. Men det burde dere. På det vesle stedet Horn like nord for Brønnøysund, arrangeres det annethvert år en aldeles utrolig hyggelig musikkfest like ved fergeleiet. Dette er et realt spleiselag der alle musikere og medhjelpere stiller opp frivillig uten betaling. Men tro endelig ikke at det er laber kvalitet på artistlista av den grunn. Dette skyldes nok ikke minst det kolossale nettverket i musikk-Norge som primus motor Trond Sverre Horn og hans ektefelle Anita Bøygard har. Og jeg skal ikke legge skjul på at jeg særlig ser fram til å få oppleve Anita og hennes søster Tove opptre som duoen Bøygard. Dette er countrymusikk fra aller øverste hylle, og dette blir deres første opptreden på to år. Bare det gjør det til en begivenhet. Og jeg skal dit den 2. juli, ikke bare som publikummer, jeg har faktisk blitt spurt om å være konferansier. Og en slik mulighet må man være mer enn middels stor idiot for å la gå fra seg. Jeg er både beæret og smigret over å bli vist en sånn tillit. For et par dager var min tildels bedre halvdel og jeg på Horn for å beskue festivalområdet, og for å få prøve en av Trond Sverre Horns sagnomsuste fiskemiddager. Og som ventet innfridde den, og når vi i tillegg fikk dessert fra Anita Bøygards hånd, med et fransk navn jeg slett ikke husker, ble dagen en uomtvistelig suksess. Facebooksiden til Sommerfesten på Horn finner du her.


For å sitere Hellbillies, "været va tungt og grått, skodda kom sigande....", men det er bare for å ha gjort unna gråværet før Sommerfesten.


Tommel opp for en strålende sommerfest fra både Trond Sverre Horn og meg.


Trond Horn er stødig kaptein på Sommerfest-skuta, og det dreier seg absolutt ikke om denne skuta her altså.


Anita Bøygard og Trond Sverre Horn sentralt på festivalområdet, akkurat som de er sentrale i arrangementet, og sentrale i det musikalske på Sommerfesten på Horn. Sammen er de mest kjent for sin Johnny Cash/June Carter-tribute.


Trond Sverre Horn hadde ingen vesentlige innvendinger da også min kone ville være med på et bilde sammen med ham, eller var det sånn at lot hun seg overtale? Jeg husker ikke helt, det er tross alt to dager siden.


Trond Sverre under-Horn.


Trond Sverre over-Horn.

Steinkjer Janitsjar

Denne helga har stått i korpsmusikkens tegn. Steinkjer Janitsjar var på blåtur, eller rosatur som det het denne gangen. Og de hadde valgt å legge turen hit til Morten Ulrichsen og mitt sitt rike. Lørdag holdt de en aldeles strålende konsert ved Joker Bogen, Og lørdagskvelden gjorde vi gjenvisitt til dem ute på Sømliøya, der vi underholdt dem med det vi er best til. Morten Ulrichsen med tubaspill og jeg med skitprat. Stor takk til Steinkjer Janitsjar som kastet glans over Bogen denne helga, og som tok så godt i mot oss da vi ankom Sømliøya, helt uventet for nesten alle i korpset. Det var veldig hyggelig for for både kjøpmann og bonde, og også for våre stakkars fruer.


Steinkjer Janitsjar gjorde storslagen entre da de kom marsjerende og spillende over legendariske Bogen bru. Dette er det historisk sus over.


I front hadde Steinkjer Janitsjar en helt ekte drillpike, innimellom kastet hun staven så høyt at mange i publikum ikke trodde at den ville lande igjen.


Til et av numrene hentet  de inn dirigent fra publikum, og tilfeldigvis var det den meritterte korpsdirigenten Tom Antonsen. Snakk om flaks!


Etter konserten inviterte Morten på kaffe og vafler i Olavshallen.


På kvelden tok vi turen ut til Sømliøya leirsted, der korpset bodde denne helga. Her holder jeg på med et seriøst foredrag om forskjellige temaer, blant annet om hvordan man best takler livet som kjendis.


Senere ut på kvelden var det Mortens tur til å briljere med imponerende tubaspill. Tubaist Jan Morten Havstein måper av beundring, mens Terje Dammen blir rørt til tårer av tonene Morten tryller fram.


Morten høstet fortjent jubel og applaus da han leverte fra seg tubaen til dens eier.


Jan Morten Havstein understreket flere ganger i løpet av lørdag, at han er singel. Han er mottakelig for forslag fra single kvinner som liker menn med stor tuba.


Kvelden inneholdt også quis, og bråkebøtta Liv Irene Bang havnet i heftig diskusjon med quismasteren om flere av svarene. Har hun ikke fått rett til nå, så pågår nok disputten enda.


Så var det på tide for oss å vende nesa mot fastlandet igjen, iført nye luer fra Steinkjer Janitsjar. Torlaug måtte bruke flytevest, mens Morten flyter av seg selv.

 

Årets kuslipp

I dag var det den store kuslippdagen her på gården. Det er bestandig litt spenning knyttet til denne årlige begivenheten, er det noen som løper ned gjerdet tro? Men selv om det ble mye hopp og sprett og løping, var det ingen som sprang på gjerdet. Men action ble det som seg hør og bør, det er like gøy hvert år å se på kyrnes uforbeholdne glede over å få komme ut. Deres luftige hopp, at de gnir hodet ned i jorda, måler litt krefter med hverandre. Og ikke minst deres åpenbare fryd over å jafse i seg grønt gress igjen. Kort og godt årets beste dag i bondelivet.


Gammelkua Iselin var først ut, og foretok noen riktig så luftige sprang. Dette er ei stor og tung ku, uten at det hemmet henne det minste i dag. Iselin er ei veldig rolig og snill ku, og på tross av hun har -8 i avlsverdi, er hun fjøsets beste melkeku.


Neste ku ut var den vesle STN-kua Julie Desember, hun tok det mer med ro. Men også hun satte åpenbart pris på å komme ut.


Litt jaging for å få dem unna fjøsdøra må til.


Fartsegenskapene må testes ut, og det er ingenting å si på farten.


Friske fraspark blir det en del av på en sånn dag.


Bare så støvføyka står når de løper sammen i pur glede.


Men innimellom all action, tar de seg også tid til å være sosiale.


Det grønne gresset smakte tydeligvis godt, i kveld var det så som så med kraftforspisingen.


Titt titt, her er jeg.


Og bonden selv, han var svært godt fornøyd med hvordan kuslippet forløp.

Kvigeslipp med action

I dag kom godværet endelig til vår kant av landet, og da var det tid for å slippe noen av kvigene på beite. Som vanlig var det noen som ikke ville gå, det var noen som var litt for villige til å gå, det vil si løpe, og det var også ei som syntes at gjerde kun var et hinder å komme over. Men fine bilder fikk vi, og noen av dem deler jeg med dere her.


Maja var av det medgjørlige slaget da jeg leide henne etter vegen.


STN-kviga Lykke var lykkelig over å få komme ut på beite.


Lykke har et utypisk utseende til STN å være. Men hun er renraset.


Ikke alle forstod vitsen med å få på grime og bli leid. Caroline strittet i mot alt hun klarte, men virket veldig fornøyd da hun ble sluppet inn til de andre på beitet.


Sofie hadde mye fart i kroppen, men det hadde jeg også.


Sara syntes det var herlig å få fri boltreplass.


Men hun tok seg også tid til å posere for fotografen.


Så var det Anita da, hun gikk pent og pyntelig helt til vi kom innom gjerdet, da slet hun seg med en resolutt bevegelse, tok en stor runde på beitet. Før hun fant ut at hun kunne komme seg over nettinggjerdet og under strømtråden vi har satt øverst på stolpene.


Så tok Anita landevegen fatt, før hun forserte flere gjerder, og tok seg gjennom skog og innmark. Det ble en times jakt på henne før hun kapitulerte. Nå står hun i fjøset igjen. Det må nok litt trening og tilvenning til gress og gjerde før hun får være sammen med de andre jentene på beitet igjen.

Hjalp Bondefrøken med høna

Livet som blogger er en endeløs rekke av høydepunkter. Men dagen i dag overgår det meste man har fantasi til å kunne forestille seg. Det hele begynte med at jeg i går kveld fikk melding fra Bondefrøken, som av de som kjenner henne godt også omtales som Hilde Kyllo, om Morten Ulrichsen og jeg snart kunne ta oss en tur og hjelpe henne med høna. Jeg var umiddelbart litt skeptisk, men jeg lovet å spørre Morten. Og Morten var egentlig klar til å kaste seg i bilen og kjøre til Høylandet med det samme. Jeg fikk roet ham ned i første omgang, men i dag var det ingen nåde. Vi måtte til Overhalla og hente poteter, selv om lageret hans ikke var helt tomt. Og da kunne vi besøke Bondefrøken uten at det virket påfallende, mente Morten. Som sagt så gjort. Og oppdraget må vi kunne si er utført på beste måte, vi fikk hjulpet til med høna, og i tillegg fikk Morten øst av sin store kunnskap om borddekorasjoner, råd som Bondefrøken tar med seg når hun skal pynte bordene til sitt bryllup i sommer.


Hovedoppdraget vårt denne dagen var å bistå med, samt å kaste glans over årets slipp av frittalende høns på Kjøglum.


Før vi gjøv løs på hønene, delte Morten villig vekk av sin kunnskap om borddekorasjoner til Hilde. Hvitt og bronsje hadde Hilde tenkt skulle være temaet. Morten hellet til at gull eller sølv var bedre når det er snakk om bryllup.


Vi fikk også gaver av Hilde, persillefrø denne gangen. Legg merke til at Morten fremkaller omsorgsinstinktet hos alle han møter på sin veg.


Så var det klart for dagens hovedoppgave, å slippe høna fri. Skal si Morten var lett å be.


Etter litt om og men, klarte jeg å fange denne høna, og jeg vil påstå at vi fikk god kontakt. Dette på tross av at jeg ikke er i stand til å huske sist jeg hadde hendene på en høne.


Vi er levende bevis på at to stykker kan ha det moro med en høne på deling.


Og dermed kunne vi erklære hønesesongen for offisielt åpnet på Kjøglum, eller Kjolgom som det heter når de innfødte omtaler plassen.


Før vi kjørte videre, foretok Hilde en kjapp, men likevel grundig teknisk kontroll av bilen til Morten.

17. mai på Horsfjord

Selv om jeg benyttet gårsdagen til 17. maifeiring på Leka, fikk jeg også med meg mye av feiringen på hjemmebane. I år hadde 17. mai-komiteen valgt en ny rute for toget. Det gikk fra Vonheim til Sagelva. Sagelva er en av de fineste elvene på Austra, og så vidt jeg vet det eneste vassdraget på Austra som har en bestand av elveperlemusling. Jeg tar det for gitt at ruten for toget ble lagt dit i år, for å hedre denne skapningen som gjør så lite ut av seg ellers. Veldig fint og omtenksomt gjort av 17. maikomiteen. Men sånn har vi det på Austra, vi tenker på alle, også på de som ikke sier så mye.


Mette Lundseng sto for en av dagens beste prestasjoner da hun oppnådde 23 poeng i pilkast. Ola Marius Hanssen og Rita Ulfsnes følger nøye med for å lære litt av Mettes profesjonelle stil.


Korpset har stilt seg opp, og er klar for å gå i front av toget. Vi har hverken lensmann eller andre myndighetspersoner som er betrodd å gå fremst.


Korpset er et glimrende eksempel på interkommunalt samarbeid, medlemmene kommer fra tre forskjellige kommuner.


Dette er Sagelva, som var målet for årets 17. maitog.


Skarptrommisene Ole Tobias Floa Holand og Einar Torgnes Kristensen er ikke så begeistret for å la seg avbilde. Men de lot seg likevel overtale til et bilde.


Ingri Elise Floa Holand er yngst i korpset, men allerede en dreven kornettist.


Jeg avsluttet årets 17. maifeiring med å kjøpe årer, heldigvis vant jeg ingen av Kristine Enora Kjeldsands gavekort.

17. maifeiring på vakre Leka

Jeg har bestandig ment at det er viktig å lære andre kulturer å kjenne. Det er ikke så ofte at jeg får mulighet til det. Men i dag bød muligheten seg, jeg fikk være med til Leka på 17. maifeiring. Og det finnes ikke tvil om at det er et vennlig folkeferd som bor der vest i havet. Humørfylte mennesker som viser seg å være fullstendig harmløse, og som bare vil deg vel. Jeg fikk også ved selvsyn dokumentert at fergemannskapet på Lekaferga har mange funksjoner utover det rent maritime. Jeg har gjort et lite utvalg av bildene jeg tok under min klassereise til Leka i dag, en minnerik dag.


Korpsmedlemmene gjør strandhogg på Leka, og sørger sammen med musikanter fra Leka for at både marsjer og nasjonalsang runget over øyriket.


Hjertelig møte mellom Lekaordfører Per Helge Johansen og Morten Ulrichsen, de er gamle kjente helt fra skoledagene.


Utenfor Leka sykestue spilte korpset for beboerne der, før toget gikk.


Ordføreren har et voldsomt drag på damene, også i 17. maitoget flokket de seg rundt ham.


Underveis i toget kom det en veritabel haglbyge, og folk verget seg mot naturkreftene med det de hadde for hånden.


Da toget ankom Leka skole hadde det verste været gitt seg, og solen tittet atter fram.


På Leka kan de utroligste ting skje, dette unike bildet av at ordføreren kjøper kake av min regnskapsfører Jan Sandnes, regner jeg som et scoop.


Ved vertshuset Herlaug, der vi inntok en bedre middag, fikk Morten et hjertelig gjensyn med sin gamle nabo Edny Aune.


På fergeturen tilbake fra Leka, var Morten så sliten at han måtte få trøst og omsorg av billettør Trond Grande.


Fløytespiller Tone Rennemo demonstrerer her hvor lett det er å komme i heisen med Trond Grande.

 

 

Baleno i festskrud

Tidligere var det veldig vanlig å pynte bilene med bjørkelauv til 17. mai. Dette har det blitt mindre av med årene, på tross av at det har blitt mer bjørk. Selv holder jeg tradisjonen i hevd, i tillegg henger jeg ei gran bak bilen. Dette er liksom for å markere at nå er jula definitivt over. I år falt valget på sitkagran. Pyntingen av Balenoen skjedde med god hjelp av Ina og Emma, de to utgjør halvparten av barnebarna mine. De syntes det var en veldig god ide og pynte bilen, de syntes det var nesten dritkult.


Jippi, Balenoen er klar til 17. mai.


En ekstra bonus med å henge ei sitkagran bak bilen, er at en får litt ekstra vegvedlikehold. Og det er det bestandig behov for her.


Dette er nasjonalfølelse på høyt nivå.


Ina syntes dette var fin forberedelse til 17. mai.


Sitkagran er av ulike grunner nokså ignorert som redskap i vegvedlikeholdet.


Ja vi elsker dette landet, og denne bilen.


Ingenting å si på innsatsen til Ina og Emma når bilen skulle pyntes.


Så fornøyde blir vi når vi er ferdige. Hvis man ikke kan ha det moro sammen med barnebarna, burde man kanskje ikke fått barnebarn!

Kraftig oppgradert Baleno

Som selvoppnevnt leder i Kongelig Norsk Balenoklubb, har jeg lenge hatt dårlig samvittighet både for å ha skrevet lite om Baleno på bloggen, og for å ha forsømt min kjære Baleno i hverdagen. Nå retter jeg opp denne uretten. Jeg har gått til det skritt å oppgradere Balenoen min. Jeg har opp gjennom årene pleiet nær kontakt med Bosse Jokke Hammarstrøm, president i International Club of Baleno. Og da Hammarstrøm i vinter dessverre ble nødt til å levere sin elskede Baleno til bilopphuggeriet, fikk jeg tilbud om å overta sommerdekkene som sto på lekre lettmetallfelger. Et rørende tilbud jeg umulig kunne takke nei til. I tillegg har har jeg latt min Baleno underkaste seg EU-kontroll hos vårt lokale bilverksted, Bogen AS. En kontroll som heller ikke denne gangen avslørte feil av betydning. Kun noen gummiforinger måtte skiftes. Så nå er jeg og Baleno klar for nye eventyr.


John Bogen er sannsynligvis en av verdens fremste eksperter på Baleno, både i kraft av sin lange erfaring som bilmekaniker, og som mangeårig eier av nettopp Baleno.


Det er med stor stolthet jeg parkerer Balenoen for verdens beste Jokerbutikk i Bogen.


I fjor fikk Balenoen et ublidt møte med et rådyr, Balenoen ble skadet, men overlevde. Det gjorde ikke rådyret.


Nå er skaden endelig utbedret, sånn at jeg får full åpning på døra igjen. Dette sammen med de nye felgene, gjør at jeg føler at jeg har nybil igjen.


New Car står det på den øverste wunderbaumen. Det er 18 år siden det var sant.


Det er bare å fastslå, de lager ikke sånne biler lenger.


Fra internasjonalt Balenotreff i 2012. Bosse Jokke Hammarstrøm med sin Baleno til høyre. Det er disse felgene som nå står på min Baleno.

Jordbruksoppgjøret

I dag kom statens tilbud til bøndene i det som av noen blir omtalt som vårens vakreste eventyr. I likhet med de fleste andre kaller jeg det jordbruksoppgjøret. Og for meg inneholdt ikke tilbudet noen overraskelser. Selv om joviale og hyggelige Jon Georg Dale har erstattet konfronterende og konfliktsøkende Sylvi Listhaug som landbruksminister, er det den samme blåblå politikken som føres. Tilbudet fra staten innebærer en fortsatt dreining mot stordrift, i et land der jordressursene ligger så spredt at det er helt nødvendig med variert bruksstørrelse for å kunne bruke all jorda til å produsere mat. Maten må produseres der jorda er, alt for mye grovfor og husdyrgjødsel blir allerede i dag fraktet alt for langt langs våre landeveger. 

De som har den utrolig vanskelige jobben med å forhandle med staten, er de fremste tillitsvalgte i Bondelaget og Småbrukerlaget. Selv har jeg vært medlem i Bondelaget i omtrent 30 år, faktisk er jeg tillitsvalgt også, jeg er kasserer i det lokale Bondelaget. Men det er en helt annen dimensjon over det å være norske bønders fremste tillitsvalgte, særlig i disse forhandlingstider. De har en svært utfordrende oppgave foran seg, ikke bare med selve forhandlingene. Det er også mange rundt om som plutselig vet akkurat hvordan det skulle vært gjort. Uansett utfall vil det være noen som høylytt gir uttrykk for sin misnøye. Selv er jeg av den oppfatning at vi har forhandlere som er de beste vi kan ha. Jeg har full tillit til at de gjør gode vurderinger og og forvalter sine medlemmers tillit på aller beste måte. 

For meg er det et morsomt poeng at jeg i løpet av fjoråret fikk treffe både lederen og de to nestlederne i Norges Bondelag. Alle gangene i forbindelse med underholdningsoppdrag jeg hadde tatt på meg. Håper bare at de ikke har tatt skade av å høre på meg. Og ettersom jeg er blogger, sørget jeg selvfølgelig for å bli tatt bilde av sammen med våre fremste tillitsvalgte. Og bare så det er sagt, dette er veldig hyggelige mennesker!


Lars Petter Bartnes traff jeg på meierifest på Steinkjer på seinvinteren.


1. nestleder Kristin Iansen fikk jeg spise måsegg sammen med på grispratkonferanse på Vega i mai.


På Nordland Bondelags ledermøte på seinhøsten fikk jeg møte 2. nestleder Brita Skallerud.

En vanlig formiddag hos Joker Bogen

Det er bestandig noe som skjer på en landsens Jokerbutikk, så også hos Joker Bogen. Vareleveranser skal tas i mot, kunder betjenes, og så har Morten bestandig et eller annet han ønsker å slå et ekstra slag for. Og som alltid var det hyggelig og munter stemning på butikken som stadig flere anser som sin butikk. Her er noen glimt fra i går formiddag.


Morten ville gjerne fronte avokadokampanjen denne dagen, og det gjør han på denne måten.


Tidligere i år var det meloner Morten slo et slag for.


Sissel driver å fyller i med varer i hyllene, samtidig som hun passer på at Morten ikke går over streken. Raspeballer var en av varene som kom inn denne dagen. Og da Morten også ville fronte raspeballer, satte Sissel foten ned.


Tinebilen har med seg både Tineprodukter og andre varer til Joker Bogen.


Neste oppdrag for Morten er å hente ned en pakning strikkegarn til May-Linda Sormul.


Nå ble det litt mindre garn i hyllene, tenker Morten tilfreds.


May-Linda Sormul kjører helt fra Steinkjer for å handle garn hos Joker Bogen. De har den beste servicen og de hyggeligste prisene, sier May-Linda, som er storforbruker av garn.


Etter alt dette, bevilger Morten seg en kaffe. Og ettersom han har begynt et nytt og bedre liv, tar han seg ei gulrot til kaffen. 


Og i kassen er Mona Øvergård og Elsa Øvergård i ferd med å avslutte helgehandelen. De blir betjent av en alltid hyggelig og vennlig Torlaug Ulrichsen.

Bondefrøkenegg

Da Morten Ulrichsen og jeg besøkte Bondefrøken, eller Hilde Kyllo som noen hevder at hun heter, ble vi begunstiget med en generøs eggdonasjon fra Hilde. Bondefrøken har i ettertid skapt en smule tvil om det egentlig var en donasjon, hun mener at det ble inngått avtale om at Morten skulle levere alt av poteter til hennes bryllup til sommeren, i bytte mot disse 14 eggene. Dette er noe vi må komme tilbake til, vi er av den oppfatning at så enkelt er det nok ikke. Men eggene delte Morten og jeg likelig mellom oss. Mens Morten kastet seg over eggene med en gang, har jeg tatt vare på dem som en kostelig skatt, ja vernet om dem som en hønemor. Men i kveld fant jeg tiden inne til å tilberede dem, og servere eggekveldsmat til min kone. Hun har hatt en stri tørn på korpsøvelse med blant andre Morten i kveld. Årets første marsjøvelse sto på programmet, så da tenkte jeg at en næringsrik kveldsmat kunne passe godt.


Disse eggene fra Bondefrøkens frittalende og overlykkelige høner har jeg passet på som om de skulle vært mine egne.


Det var nok ikke med lett hjerte Hilde ga fra seg eggene sine til oss.


To av eggene gikk til koking, hvis noen vil ha oppskriften, så er det bare å sende meg en mail.


En omelett ble det også. Tomaten er bare for å vise Hilde at jeg tenker sunnhet også, selv om de er helt malplasserte.


Det er slett ikke hver dag at jeg tilbereder tre forskjellige eggeretter samtidig.


Meget stolt viser jeg fram den ferdige omeletten.


Min kone klar til å innta en aldri så liten overdose med egg fra frittalende høner. Legg merke til at hun spiser med kniv og gaffel, jeg antar at det er noe hun har med seg fra oppveksten på Stjørdal.


Brødskive med omelett var en velsmakende kveldsmat for bonden.

Den gamle mannen og hysa

Endelig kunne vi avslutte årets vårtorskefiske nå i helga. Morten var ikke villig til å dra garna på land før han hadde fått hyse han kunne si seg fornøyd med. Han er en stor hyse-entusiast, og selv om vi har fått hyse tidligere også, var de ikke av et kaliber han var fornøyd med. Men nå ble det endelig hyse han var fornøyd med. Morten er en stor matentusiast, og da tenker jeg ikke bare på det å spise mat. Han har langt over middels egenskaper på kjøkkenet, og fiskekakene hans holder internasjonal standard. Dessverre får man ikke kjøpt fiskekakene hans på Joker Bogen. Men hvis du har ei hyse, går det jo alltids an å spørre Morten om å lage fiskekaker av den. Jeg garanterer ingen ting altså, bare så det er sagt.


En svært stolt Morten viser fram kvalitetshysa si.


Isen lå rundt garnblåsa vår.


Men det var dog kun lokale isproblemer denne fine aprilmorgenen.


Morten så seg nødt til å banke is mens jeg dro opp garna.


Fangsten brakt på land, og vi sier oss fornøyd med årets fiske.


Her er fangsten sløyd og klar for videre foredling.


Her har Morten foredlet hysene til de lekreste fiskekaker. Og de smakte helt fortreffelig, det er ikke kødd engang.

 

Austra atter en gang

Onsdag denne uka var det folkemøte nummer to om Austra, i forbindelse med kommunereformen, forøvrig et svært godt besøkt møte. Og temaet var også denne gangen om Austra skal samles innenfor en kommune og et fylke. Eller om øya, som det vitterlig er, fremdeles skal være delt mellom Leka og Nærøy i Nord-Trøndelag, og Bindal i Nordland. Siden forrige folkemøte er det gjennomført en innbyggerundersøkelse som har vist at et overveldende flertall ønsker at Austra samles innenfor en og samme kommune, og flertallet gir uttrykk for at de vil tilhøre Nærøy. Folkemøtet på onsdag viste imidlertid at det nok finnes mange meninger om hva som er den rette vegen for Austra. Og også ulike oppfatninger om hvilke problemer dagens grenser fører til.

Selv har jeg bestandig ment at Austra burde tilhøre en og samme kommune, og det mener jeg forsåvidt fortsatt. Men jeg har også ment at den eneste farbare vegen mot en samling av Austra, har vært en sammenslåing av kommunene Vikna, Nærøy, Leka og Bindal. Dette blir det ikke noe av i denne omgangen. Leka er klokkeklar på at de skal bestå som egen kommune, Bindal satser på et kort som heter blokk-kommune, der de skal være sammen med de andre kommunene på Sør-Helgeland i en, etter sigende, helt ny samarbeidsform. Selv synes jeg det minner mistenkelig om samkommune. Dette er en samarbeidsform som er vedtatt avviklet. Og Brønnøy, som er storebror i denne konstellasjonen, virker mildt sagt svært lunken til prosjektet. Det er helt betimelig å spørre om ikke Bindal har satt pengene på en halt, om ikke død hest. Nærøy driver fortsatt og forhandler med Vikna om sammenslåing, men krangelen om Kolvereid eller Rørvik skal være administrasjonssenter, velter nok dette prosjektet også. Siste forslag, som heller ikke blir avvist av Nærøys ordfører, er å slå seg sammen med Namsos. For å si det kort, situasjonen er uoversiktlig. 

Lekas posisjon er avklart, de vil stå alene. Men denne planen kan veltes hvis de mister sine innbyggere på Austra. I Gutvik er det etter sigende stort flertall for å bli overført til Nærøy. Men problemet er at vi ikke vet hvilket Nærøy dette blir. Og blir dette nødvendigvis en lykkelig løsning for Gutvik? Jeg er ikke overbevist. Gutvik har en aldrende befolkning, og vi vet alle at med stigende alder melder behovet for helsetjenester seg. Her skal jeg være personlig. For ikke lenge siden ble et nært familiemedlem syk. Og i den forbindelse kom hjemmesykepleie opp som tema. Og det klare svaret fra Nærøy kommune var at når vi bodde der vi bor, på Austra, kunne vi ikke regne med særlig hyppige besøk av hjemmesykepleien. Jeg bare nevner det som et eksempel på at det ikke er helt enkelt å bo langt fra tjenesteyteren. Hvordan det fungerer med hjemmesykepleie fra Leka i Gutvik vet jeg ingenting om. 

Bindal sin posisjon er altså dette blokk-kommuneprosjektet på Sør-Helgeland. Et prosjekt både jeg og mange andre har problemer med helt å skjønne. Og i hvert fall et prosjekt som er høyst usikkert. Bindal har avslått å utrede en sammenslåing med de andre kommunene i Ytre Namdal, ikke alle bindalinger er fornøyd med det valget.

Nærøy holder fortsatt liv i forhandlingene med Vikna om en sammenslåing, men jeg kjenner ingen som tror det blir noe av. Men det går selvfølgelig an at alle tar feil. Når sammenslåing med Namsos og omliggende kommuner i tillegg kommer opp som aktuelt, er det ingen som vet hvilket Nærøy det blir.

På denne brokete bakgrunn syns jeg per i dag det er vanskelig å ha noen klar mening om hvor Austra skal høre til i framtida. Vi må få fasiten før det går an å si noe bestemt om det.

Jeg skal også driste meg til å si litt om det jeg tror er grunnen til at så mange har sagt at de ønsker seg til Nærøy. Både i Gutvik og Horsfjord/Kjella er det nok mange som føler seg stemoderlig behandlet av sin egen kommune. Hele Austra er på mange måter utarmet, og befolkningen er aldrende. Det er svært lite av offentlige tilbud igjen. Barnehagen på Horsfjord er et av ytterst få offentlige tilbud som er igjen. Og mange husker at det nylig var en stri kamp for å få åpen barnehage fem dager i uka. Jeg vet også at mange på Horsfjord er så inderlig lei av den alltid pågående grendestriden mellom Terråk og Bindalseidet. Det er nærmest en terrorbalanse mellom disse stedene, der bevilgninger til den ene plassen, automatisk utløser tilsvarende bevilgninger til det andre stedet i neste omgang. Selv kulturprisutdelingene følger dette mønsteret På tross av at Horsfjord/Kjella har et minst like vitalt kulturliv som resten av kommunen, har prisen aldri havnet i denne delen av kommunen i løpet av de 20-30 årene den har blitt delt ut. Det kan hende at både Leka og Bindal har litt å gå på når det gjelder å få folk på Austra til å føle at de er like viktige som alle andre i sine respektive kommuner. Forøvrig har vel ikke jeg heller så fryktelig varme følelser for min kommune. 

Dette ble på ingen måte et utfyllende innlegg, jeg kunne skrevet mye mer om temaet, men dette får holde i denne omgang.Det kan godt hende at jeg tråkker på noen tær med dette innlegget, men det bør gå bra. Jeg har neppe slik tyngde at slike tråkk smerter særlig.


Salen var nesten like full som når det er revy 4. juledag.


Også på parkeringsplassen minnet det om 4. juledag.


Aktørene på scenen underholdt forhåpentligvis ikke så mye som aktørene i revyen 4. juledag. Fra venstre: Varaordfører Tor Arne Aune fra Bindal, Bindalsordfører Britt Helstad, Lekaordfører Per Helge Johansen og Nærøyordfører Steinar Aspli.


Fylkesmann Hild-Marta Solberg i Nordland var nok den fremste notabiliteten på møtet. Uten forkleinelse for ordførere og andre.


Stortingsrepresentant og Austraboer Lisbeth Berg-Hansen var klar på at hun verken ville ha kommunesammenslåing eller grensejustering.


Bordet der representanter fra fylkesmenn og fylkeskommuner. I forgrunnen sitter tidligere Bindalsordfører Petter Bjørnli.


Trond Hiller fra Gutvik var helt klar på at han ønsket Gutvik overført til Nærøy.


Merete Berg-Hansen tok ordet for å påpeke at jeg har blitt en gammel mann. I tillegg var hun bekymret for barnehagens fremtid ved en grensejustering.


Til min kones store overraskelse, tok jeg også ordet under møtet. Først og fremst for å nyansere Merete Berg-Hansens vurderinger av min høye alder. Jeg berørte også såvidt grenseproblematikken på Austra.

 

Ondt ofte lider den fiskermand

Petter Dass verselinje "Ondt ofte lider den fiskermand" passer kanskje ikke så godt på Morten Ulrichsens og mitt vårtorskefiske. Vi lider ikke veldig ondt, men ettersom Morten hevder å være Petter Dass etterkommer syntes jeg det var greit å bruke det som overskrift. Morten og jeg er nå i gang med vårt årlige torskefiske, og denne gangen har vi bevisst valgt å sette garna sånn at ikke fangsten blir så stor i første omgang. Det blir for mye for oss å ta vare på i en gang. Det er imidlertid mulig at vi etterhvert øker på. Vi har jo som ambisjon å fylle opp våre lader med tørrfisk som skal bli lutefisk, klippfisk, torskefilet og lettsaltet torsk. Vi skulle naturligvis ha kommet i gang tidligere, men Morten har hatt en rekke med viktige forretningsreiser i det siste, så anledningen bød seg ikke før nå. Men nå ble det noen små åpninger i Morten kalender, mellom business, musikkopptredener og alt det andre Morten fyller sine travle dager med. 


Morten er selvskreven skipper ombord.


Akkurat passe fangst nå før vi har blitt mer rutinerte til å ta oss av fangsten.


På tur inn fra feltet, stakk vi innom Morten eldste sønn Martin. Han har kjøpt seg seilbåt for å ha et sted for å lese til eksamen i fred.


Når Morten ser noe på ekkoloddet, sjekker han fort ut hva det er. Latterlig små sei, konstaterer han.


Ved kai må vi greie garna, her plundrer vi med å få av ei rødspette som har vaset seg inn i garnet.


Vi fikk besøk på kaia av Ina, hun er barnebarnet mitt, og synes at Morten og bestefar er utrolig flinke med alt de gjør.


Ina var også den eneste vi klarte å imponere med fangsten vår.


Mortens langt bedre halvdel, Torlaug, befalte Morten å benåde de to rødspettene vi fikk. Så de fikk friheten tilbake i Valveita.


Men for torsken var det ingen nåde, den henger nå til tørk, og blir til den deiligste lutefisk utpå senhøsten.

Kalving

Når barnebarna er på besøk, og det samtidig er kalving i fjøset, er det bestandig omfattet med stor interesse. De har vært med på mange kalvinger, men når det er Julie Desember, den eneste STN-kua vår som skal kalve, er det helt ekstraordinært spennende. I går kveld kalva Julie endelig, etter å ha gått solid over termin. Det ble en sen og spennende kveld for Ina(7) og Emma(5). Men det var ikke snakk om å legge seg før kalven var kommet. Og i dag var det en selvfølge at Melvin måtte få ut en tur for lufting og fotografering. Jeg regner med at denne kjæledeggen av en kalv, kommer til å få stor oppmerksomhet ut over våren og sommeren. 


Ina synes ikke det er det slag ekkelt med kalving. Hun følger nøye med, og vil gjerne kjenne på det som er. Slim og blod på fingrene gjør ingen ting.


Julie Desember gir her uttrykk for at det ikke er behagelig å føde. Iselin ser medfølende på det som skjer.


Emma syns det er stor stas med kalving, men holder seg for ørene når kua rauter som høyest.


Og så er kalven ute, og Ina og Emma er full av omsorg for den nyfødte.


I dag var det ingen tvil om at Melvin, som den nyfødte heter, måtte få ut og lufte seg en liten tur.


Ina kan ikke få kost nok med Melvin, og synes han er supersøt.


Både bestefar, Emma og Ina syns at Melvin er en vakker skapning.


Og det er vel ingen som ville tenke at Melvin ikke er en pen kalv.

Hvis det ble helt stille

I uka som gikk var jeg på to arrangementer med aldeles strålende musikalske opplevelser. Begge forgikk i Bindal, og begge bød på musikk av ypperste kvalitet. Og på begge arrangementene var det et begeistret publikum som ikke etterlot tvil om at de likte det de så og hørte fra scenen. Mandagskvelden var jeg på Terråk museum og hørte på en av landets aller fineste visepopartister, Elin Furubotn, som hadde med seg den eminente musikeren Torbjørn Økland. Disse to ga oss en konsertopplevelse vi sent vil glemme. Helt strålende var det. Og publikum møtte opp, i et antall av tjue, ja 20. For meg er det så lite, at det nesten er litt beklemmende. Setter vi virkelig så lite pris på at flotte, kjente artister legger turen innom våre tross alt nokså beskjedent kjente plasser?

Lørdagskvelden var jeg på Ballroom Night på Vonheim på Horsfjord. Et arrangement i andre enden av skalaen sammenlignet med konserten med Elin Furubotn. Kolvereid Storband fylte scenen med instrumenter og herlige musikere, og de fylte salen med fabelaktig dansemusikk i aller beste storbandtradisjon. Aldri før har jeg vært på dans på lokalet der samtlige låter fra scenen har blitt møtt med heftig applaus. Publikum fikk en fantastisk flott musikalsk opplevelse denne kvelden. Et publikum som talte knappe 40 stykker. 

Har det virkelig blitt slik at vi ikke gidder å gå ut og se og høre artister, med unntak de som kommer på sommerens begivenheter som Regattaen, Rørvikdagene og Kolvereiddagene? Eller den ene gangen vi "må komme i julestemning" ved å gå på julekonsert. Disse arrangementene er selvfølgelig viktige på alle måter, men blir det ikke litt stusslig hvis det blir helt stille resten av året? For det kommer det til å bli, hvis trenden jeg har beskrevet, fortsetter. Knappe 60 publikummere tilsammen på forrige ukes to strålende musikkarrangementer i Bindal inspirerer ingen til å fortsette og prøve å arrangere sånne konserter. Jeg vil nesten si det så sterkt at vi av respekt for artistene ikke kan fortsette med det, hvis vi vet at det nesten ikke kommer folk.

Det kan godt være at noen syns jeg er for hard nå. Og litt av hensikten min er vel egentlig å kaste en liten brannfakkel. For egentlig innbiller jeg meg at det er flere som syns at det skjer for lite her, enn de som synes at det skjer for mye. Når de to arrangementene jeg har omtalt her ikke har appell til folk, hva er det som skal til for å lokke folk ut av godstolen? Og dere kan bare glemme det, Bruce Springsteen kommer ikke til Bindal! Kanskje har folk alt for høy standard på godstolene sine? Og bare så det er sagt, jeg tror på ingen måte at dette er et fenomen som bare handler om Bindal.


Elin Furubotn på Terråk Museum på mandagskvelden, hun leverte varene så det holdt. Men 20 i salen, det holder ikke mål i det hele tatt.


Kolvereid Storband skapte begeistring hos det alt for fåtallige publikumet på lørdagskvelden. Jeg tør ikke en gang tenke på hvor mange timers innsats som ligger bak et sånt show.

Storartet Ballroom Night

Ballroom Night på ungdomshuset Vonheim ble en aldeles strålende aften for oss som var så lure at vi tok turen dit i går kveld. Kolvereid Storband holder skyhøyt nivå, og leverte tre fantastiske sett med dansemusikk som vi aldri før har opplevd hos oss. På tross av et alt for lite publikum, var stemningen på topp fra første melodi, som for øvrig var Glenn Millers "In The Mood". Hvert eneste nummer ble belønnet med stor applaus, det var overhodet ingen tvil om at de frammøtte koste seg. Også fiskesuppa som UL Fønix vartet opp med falt i smak. En særdeles hyggelig aften, men som sagt, hvorfor møter ikke folk opp i store skarer ved en sånn begivenhet som dette vitterlig var.


Disse to ûberkule tenorsaxofonistene, Tom Antonsen og Daniel Zeiss, bidro virkelig til at Ballroom night ble en storartet musikk- og dansekveld for de frammøtte.


Kolvereid Storband er i tillegg til sine overlegne musikalske kvaliteter, et flott skue på scenen.


I bakgrunnen skimter vi Eskil Laukvik bak trommene, foran fra venstre Håvard Avelsgård på barytonsax, og til høre Brynjulf Flasnes på altsax. Alle glimrende musikere.


Marte Volden er Kolvereid Storbands faste samarbeidende vokalist, og bidrar med sin strålende stemmeprakt på mye av storbandets repertoar.


Kan ikke huske sist jeg danset så mye på en fest som i går, man må ha bly i rævva og omfattende lammelser i beina for å klare å sitte i ro når dette storbandet spiller opp til dans.


Robert Skjevelnes er kjent som en rutinert og svært elegant danser, her har han fått med seg sin unge niese Ann Helen Øvergård ut på golvet.


"Merkelig stil han bloggeren har på dansegolvet", sier Tom Antonsen til sidemann Ove Petter Gansmo.


Marte Volden i knallrød kjole var et flott skue foran det sortkledde storbandet.


I et storband er det ikke så mange som trakterer strengeinstrument, men noen er det da. Gitarist Rolf Anker Pettersen og bassist Torkil Marsdal Hanssen vet utmerket godt hvordan disse instrumentene skal spilles på.


Kapellmester  Øyvind Nordstrand er mellom annet kommunikasjonsekspert. Og det vises på måten han kommuniserer med sitt storband, samtidig som han lekende lett og elegant trakterer klaviaturet.


Bjørn Øvergård i billettluka skulle gjerne solgt flere billetter, men var veldig fornøyd med musikk og arrangement forøvrig.


Bjærnhild Bergh, Rønnaug Husby og John Arne Engan fra den fremragende arrangørstaben, øser opp fiskesuppe som var kveldens meny. Forøvrig meget velsmakende.

 

Ballroom night på ungdomshuset vårt

Lørdagskvelden skjer det store ting på ungdomshuset vårt, Vonheim Sørhorsfjord. Da setter nemlig Kolvereid Storband hverandre i stevne på scenen der, og spiller opp til en real Ballroom night. Kolvereid Storband består av kremen av musikere i distriktet, og har holdt på i litt over to år. De har også innledet samarbeid med Marte Volden, som er en vokalist i stjerneklassen, og hun er selvfølgelig med  denne gangen også.

Jeg har hatt gleden av å høre Kolvereid Storband live tidligere, da de spilte konsert for et stort publikum under Kolvereiddagene 2015. Jeg må vel innrømme at jeg ikke hadde de største forventningene før konserten. Jeg tenkte vel at dette var et "musikkorps" hakket over et landsens skolekorps. Så feil går det altså an å ta, jeg hadde ikke hørt lenge på dem før jeg innså at dette var musikk på høyt nivå. I mylderet av flotte artister og underholdere gjennom Kolvereiddagene, står fremdeles konserten med Kolvereid Storband som det klare høydepunktet for meg. Så det er ikke å undres over at jeg storgleder meg til lørdagskvelden.

Lørdagens Ballroom night er et samarbeid mellom Kolvereid Storband og vårt eget framoverlente ungdomslag, UL Fønix. Jeg synes det er stilig at ungdomslaget satser på å prøve nye ting, og denne satsingen er noe jeg bifaller uten forbehold. Og hvis man ikke er stappmett når man ankommer Vonheim, blir det faktisk mulighet for å kjøpe seg fiskesuppe før dansen begynner. Og når dansen begynner, lover jeg å være klar med nypussede dansesko. Ikke at jeg er noen danseløve, heller mer som en hyene å regne i dansesammenheng. Men likevel da. Dette er et utmerket eksempel på samarbeid over alle grenser, det skjer på Austra, og det blir gøy. Og så er dansegolvet nylakkert!


Kolvereid Storband og Marte Volden under siste finpuss før Ballroom Night på Vonheim Sørhorsfjord.


Fra storbandets meget vellykkede konsert under Kolvereiddagene 2015.


Kapellmester Øyvind Nordstrand presenterer her sitt storband. Til høyre står Rolf Pettersen, en legende i ytternamdalsk musikkliv. Han har spilt på scenen på Vonheim mange ganger før, men aldri med et så stort band før.


Tom Antonsen er en velkjent, og bokstavelig talt ruvende skikkelse i distriktets musikk- og kulturliv. I Kolvereid Storband briljerer han på saxofon.

 

 

Bryllupsplanlegging

I går stakk Morten Ulrichsen og jeg innom hos vår felles venninne Hilde Kyllo igjen. For de som ikke kjenner Hilde, så er hun en kjent trenings- og kostholds- ekspert. I tillegg er hun blogger (Bondefrøken), bonde og småbarnsmor, men en ting har manglet i livet hennes. Hun har ikke noen ektefelle, men dette har hun planer om å få gjort noe med. Hilde planlegger å gifte seg til sommeren, og det heteste tipset om hvem hun kommer til å gifte seg med er samboer Jo Arne. Såvidt jeg oppfatter det, er det på det nærmeste avgjort allerede. Hilde er en person som liker å tenke utenfor boksen, som det så fint heter i dag. Derfor har hun spurt Morten og meg om vi sammen kan føre henne opp kirkegolvet når hun skal gifte seg. Normalt ville det kanskje vært faren sin oppgave. Men hennes far er nylig pensjonert politimann, og har fått ansvaret for sikkerheten i bryllupet, så han er opptatt med det under seremonien. Morten og jeg har med et lite forbehold takket ja til oppgaven, forbeholdet handler om Mortens noe defekte hofte. 


Hilde er henrykt over tanken på å skride oppover kirkegolvet mellom oss, til tonene av Nord-Østerdal spellemannslag som skal spille "Bruremarsj fra Alvdal". Hilde har halvparten av sine gener derfra.


Da vi kom til gårds i går, hadde Hilde akkurat vært og plukket egg i hønsehuset.


Morten har tidligere markert seg som en varm tilhenger av eggdonasjon, og var ikke tung å be da Hilde ville donere eggene sin til ham.


Vi hadde vært i Overhalla og fylt opp bilen med potetlast, og kvitterte med å donere poteter til Hilde, i bytte mot hennes egg. Hilde ble så begeistret at hun vil servere sånne poteter i bryllupet sitt.


Hilde er svært fotokyndig, dette bildet tok hun av sin trolig tilkommende ektefelle, under vårt besøk.


Ikke bare følte Hilde seg oppløftet av vårt besøk, hun ble faktisk fysisk oppløftet.


Legg spesielt merke til den diskrete og litt hjelpeløse måten både Morten og jeg bruker hendene på under løftet.  

Kjære Posten, hva pokker holder du på med?

For oss som bor langt fra nærmeste post i butikk, er landpostbudet en viktig del av hverdagslogistikken. Vi er rett og slett avhengig av landpostbudet, og vi er svært fornøyde med de utrolig hyggelige og serviceinnstilte menneskene som har denne jobben her. Fram til 1. mars ytet Posten den service at de tok med postpakker som kom til oss som bor langt unna pakkeutleveringspunkt, I vårt tilfelle 4,5 mil. En ordning i hvert fall jeg var veldig fornøyd med. Å kjøre 9 mil ens ærend for å hente en pakke synes jeg er drøyt. Men fra 1. mars bestemte Posten sentralt at dette var en ordning vi ikke lenger kunne få ha. Nå får vi en hentelapp i postkassen, og hvis vi vil ha pakken hjemkjørt, må vi melde fra om dette på nett eller telefon. 

21. mars fikk jeg hentelapp i postkassen, og samme dag ba jeg via Postens nettsider om å få pakken hjemkjørt. Jeg fikk raskt svar fra Posten, min henvendelse var tildelt et saksnummer, og ville bli behandlet så snart en saksbehandler var ledig. Dagene gikk, påsken kom og gikk, og tirsdag 29. mars fikk jeg mail fra Posten igjen, da hadde tydeligvis en saksbehandler blitt ledig. Beskjeden var at pakken ble levert dagen etter. Samtidig fikk jeg også en mail med "takk for din bestilling", der det framgikk at pakken ikke ble levert neste dag, men ytterligere en dag senere, altså i dag. Jeg ringte da kundeservice hos Posten for å få klarhet i hvilken av dagene de forespeilet hjemkjøring, den egentlig ville komme. Etter å ha hørt meg gjennom en eviglang meny, ringte det endelig. Men da var det ingen hos Posten som tok telefonen. Pakken kom i dag, på den femte arbeidsdagen etter at jeg bestilte levering av pakken. 

Etter min mening holder dette ikke mål i det hele tatt, og jeg kan heller ikke med min beste vilje forstå hva Posten vil oppnå med dette ekstra byråkratiet og merarbeidet både for dem selv, og for oss som kunder. Jeg vet også at eldre mennesker som ikke har lært seg å bruke internett, og som heller ikke har fått svar hos den såkalte "kundeservice" hos Posten, har måttet vente alt for lenge på f.eks. medisinpakker. 

Kjære Posten, syns du dette er god kundeservice? Syns du 5 dager ekstra leveringstid er greit? Og ikke minst kjære Posten, kan du fortelle meg hva du sparer på dette? Eller kanskje er det ikke besparelse som er viktig, du har bare behov for å vise at vi som fremdeles klorer oss fast langt unna dine utleveringspunkt, egentlig bare er hår i suppa di?


Joda, jeg er glad for å ha fått min lenge etterlengtede pakke i posten. Men jeg er både oppgitt, frustrert og forbannet over at jeg måtte vente fem helt unødvendige ekstradager på å få den. Bare fordi noen høyt opp i Postledelsen fikk en fiks ide uten å vite hvordan virkeligheten er.


Posten var raskt ute med å tildele meg et saksnummer, men jeg vil ikke ha et saksnummer, jeg vil ha pakken min.


Så fikk jeg beskjed om at pakken skulle bli levert "i morgen", altså 30. mars.
 


Deretter var posten så høflige å "takke for bestillingen", og informerte om at pakken ble levert den 31. mars.
 

Les mer i arkivet » Juli 2016 » Juni 2016 » Mai 2016
TERJES SUPERBLOGG

TERJES SUPERBLOGG

54, Nærøy

Lever livet som bonde og komiker. Personlig fotograf og designer: Frida Isadåra Årseth. KONTAKT: terjeaa_blogg@hotmail.com Twitter, instagram & snapchat: superbloggern

Image and video hosting by TinyPic

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

hits