Den internasjonale mannsdagen

19. november er den internasjonale mannsdagen, og over hele kloden blir menn feiret med opptog i byenes hovedgater. Neida, dette er en dag som er veldig lite påaktet. Her hjemme har den faktisk kommet i skyggen av verdens toalettdag. Hvem er det som har kommet på at verdens mannsdag og verdens toalettdag skal være på samme dag? Jeg har i hvert fall markert mannsdagen på min måte.


På mannsdagen vil jeg ha mat som passer til en urmann, knoker og bein uten tilbehør. Tilbehøret kan kvinnene ta seg av på en sånn dag.


Bestikk er bare til bry for en ekte mann.


Her får jeg utløp for noen av mine urinstinkter.


Flere menn burde unne seg gleden over å spise uten å ta hensyn til konvensjonene.


På mannsdagen finner jeg det betimelig å minne om at jeg tidligere har blitt kåret til månedens mann.


Slik ser logoen ut, enkel og uten feminint tøys.

A farm with a view

Hvis jeg en sjelden gang skulle glemme at vi bor på en plass med fantastisk utsikt, går det ikke lenge mellom hver gang jeg blir minnet på det. Folk som kommer inn på tunet her for første gang, er ofte raske med å kommentere utsikten. Her har jeg samlet noen bilder for å illustrere hva jeg mener. Jeg har ofte sagt at hvis det gikk an å leve av utsikt, så hadde jeg vært velstående.


Så glad går det an å være for god utsikt.


En sen julikveld kan det se sånn ut.


En augustdag med nyslåtte enger i forgrunnen er heller ikke å forakte.


Utsikten rett over fjorden er ikke så spektakulær, men fin den også.


Ingenting i vegen med utsikten utover fjorden heller.


Siste rest av dagslys mot vest en fin novemberkveld.


Morgenstemning med tåke en novembermorgen.


Grytidlig en oktobermorgen i år så østhimmelen sånn ut.

Slik gikk det i barnehagesaken

Forleden hadde jeg besøk av mange av barnehagebarna og foreldrene fra Kjella barnehage. De var på leting etter alternativer hvis ikke Bindal kommune ville gjenåpne barnehagen også på torsdager. Dagens nyhet er at kommunestyret enstemmig gikk inn for full åpningstid i barnehagen fra nyttår. Jeg tror nok talskvinne Eli Dullums stramme oppsyn gjorde at ingen lenger tok sjansen på fortsatt torsdagsstengt. Og det må vel sies å være en god nyhet for alle. Tror det hadde blitt for mye for meg å hatt ansvaret for alle ungene. Selv om det er usedvanlig snille og sjarmerende barn vi her snakker om. Og nå får alle småbarnsforeldre i kretsen muligheten til å jobbe i full stilling. I det jeg gratulerer både barn, foreldre og Bindal kommune med vedtaket, vil jeg understreke at jeg svært gjerne tar i mot besøk i fjøset igjen. Jeg syntes det var riktig så trivelig.


I dag er dette ansiktsuttrykket representativt for lettelsen og gleden blant de berørte småbarnsfamiliene. Eli Dullum har et rikt utvalg når det gjelder ansiktsuttrykk.


Koselig med besøk i fjøset, men til daglig er det nok best at de små er i barnehagen når foreldrene er på jobb.


Også mødrene gjorde tilstrekkelig godt inntrykk til at jeg også ønsker dem velkommen tilbake.


Her har Adele akkurat hilst på kviga som er oppkalt etter hennes til nå mer berømte storebror, Adrian Jørgensen. Kviga heter Adriana, og er like snill og tam som Adrian.

 

Vaktelegg til kvelds

Det har ikke blitt så mye matblogging med meg en stund nå. Men nå slår jeg til med et innlegg. Forleden kom min kone hjem fra en handletur hos Matkroken Bogen, og da hadde hun kjøpt med seg en pakke vaktelegg. Og i kveld fant jeg tiden inne til å teste disse små eggene. Har smakt vaktelegg bare en gang tidligere, og det var posjerte egg som vi fikk servert på Credo i Trondheim. Jeg gikk for en mer kjent variant, speilegg.


Fine små egg dette.


Små og søte i panna også.


Ferskt hjemmebakt brød, godt med meierismør og bacon. Og så stekte vaktelegg oppå. Men det var veldig fort gjort å steike disse eggene for mye. Ikke så mye stas med det når plommen stivner.


Og det smakte helt fortreffelig, hvis jeg skal beskrive smaken, så vil jeg si at det smakte som.......hønseegg!

Barnehage i fjøset

Småbarnsforeldre i Kjella-kretsen i Bindal har i lang tid vært nokså oppbrakte over at barnehagen deres ikke har åpent på torsdager. De har derfor vært nødt til å finne på kreative løsninger for å kunne ha et sted å plassere sine barn mens de er på jobb. Dette håper de nå at Bindal kommunestyre vil gjøre en slutt på nå på torsdag. Da skal kravet om 5 dagers åpningstid også i deres barnehage, behandles. De andre barnehagene i kommunen har dette tilbudet, påpekes det fra frustrerte foreldre. Hvis dette mot formodning ikke skulle gå i orden, har jeg tilbudt å åpne fjøset som barnehage på torsdager. Det vil bli et enkelt tilbud uten pedagogisk opplegg og med svært enkelt kosthold. Jeg tilbyr melk fra tanken, og jeg tror det skal gå greit å tilvenne ungene på kvalitetskraftfor fra Felleskjøpet. Kalvene vokser godt av denne dietten, så da skulle vel barnehageungene også gjøre det. I dag hadde jeg besøk av mange av barnehageungene med foreldre. De ville med selvsyn se om tilbudet mitt var en brukbar løsning om kommunestyret skulle finne på å svikte dem igjen.


Syntes det var greit å samle ungene i en tom kalveboks når jeg skulle gi melk.


Seriøst, ser det ut som David tenker her.


Her prøver jeg å overbevise David om at Favør 80 er sunt og godt.


David er ikke overbevist om at dette er et godt barnehagetilbud.


Adele var derimot lettere å overbevise om at dette er bra.


Tror at jeg allerede her har overbevist Adele om å takke ja til tilbudet.


Det tok ikke lang tid før kraftforet ble populært, Emma har sikret seg et høvelig måltid her.


Jeg prøvde så godt jeg kunne å selge inn tilbudet mitt. PS, den eldre kvinnen midt i bildet, er ikke mor til barnet hun har på armen. Hun er derimot bestemor.


Eli Dullum er selvoppnevnt talskvinne for foreldrene. Hun er meget skeptisk til om tilbudet mitt holder mål, både hva pedagogisk innhold, kosthold og tilsyn gjelder. Dessuten vil ungene stinke, sier hun. Hun er også sterkt kritisk til mitt krav om kontant oppgjør i brukte sedler. Hun holder fast på kravet om at Kjella barnehage må åpne også på torsdager. Ser jeg ut som en det er lurt å kødde med, spør hun. Og lar spørsmålet bli hengende i luften......

Moteshow

I går var jeg for første gang i mitt liv på moteshow. Og jeg var til og med konferansier, meget dristig valg av arrangøren. Men om jeg ikke hadde særlig kunnskap om motebildet før showet, så har jeg nå fått inngående kunnskap om moten denne høsten. Så hvis det er noen som trenger et råd før julebordsesongen, så er det bare å spørre. Showet foregikk på Coop Cafe på Kolvereid, og det var høstkolleksjonene til b.young, Soria Moria, Eurosko og Moen Industributikk,som ble vist fram for en fullsatt kafè.


Ikledd mine flere år gamle favorittplagg, og utstyrt med mikrofon, fikk jeg lov å være konferansier på moteshow.


Mens jeg orienterte om hovedtrekkene i motebildet, sto modellene klare til å vise fram klærne. Og Ytringens fashion-ekspert Lillian Lyngstad fulgte nøye med.


Modellene smilte og koste seg under visningen. Men hva det er butikksjef Tove Strøm hos b.young holder på med her, vet jeg ikke helt.


Julebordsantrekkene er i boks.


Rønnaug Strøm var meget profesjonell under sine runder.


Knut Paulsen viste fram fritids- og arbeidstøymoten fra Moen Industributikk. Han ble utsatt for en del tafsing fra kvinnelige publikummere, uten at det så ut som han hadde noe i mot det.


Eldar Øie opptrådte som en fullblods modell, dette til tross for at det ikke er hans profesjon.


Dette bildet illustrerer tydelig at kjolene skal være korte eller lange, en gyldne middelvei er ikke på moten i år.


Mitt bidrag til høstmoten var at jeg stilte med nye briller fra Matkroken Bogen. Disse brillene er fra "The Bogen Optical Collection", og er virkelig noe å se klart med.

 

 

Treffer gamle venner

Da er innendørssesongen i skyting i gang igjen, og jeg måtte selvfølgelig prøve meg med luftgeværet. Lenge siden jeg har tatt i et gevær, så formen er nokså rusten. Men mest er det jo for å treffe folk, og det er jo lett å treffe andre skyttere på skytterhuset i Gutvik.

Alder er ingen hindring når det gjelder utøvelse av skyttersporten. Det er norsk-australske Jan Tiller et levende bevis på.


Hvis noen treffer blinken for godt, er det tradisjon for å distrahere vedkommende skytter.


Flere som bidrar til å få Tillers resultat ned på et menneskelig nivå.


Gutviks beste skytter gjennom tidene, Paul Guttvik, er en gentleman, og ville aldri finne på å være med på å distrahere en konkurrent.


Jeg fikk æren av å ligge ved siden av skytterlagsformannen under min serie. Jeg blir ansett som såpass harmløs, at ingen brød seg om å distrahere meg.


Jeg startet lavt og avsluttet høyt, men det var litt av vitsen også. Lurt å begynne sesongen litt beskjedent, ellers er det vanskelig å kunne ha særlig forbedringspotensiale.

Duebesøk

De siste dagene har vi hatt besøk av en due. Den kom for noen dager siden, og ser ikke ut til å ha tenkt å forlate oss med det første. Den virker frisk og fin, og setter pris på litt kraftfor og brødskiver. Den er åpenbart tam, og bærer også ring på ene foten. Mener at det står Norge 2011, og 0712 på ringen. Det betyr nok at den er 3 år og norsk. Hadde vært morsomt å funnet ut hvor den kommer fra, og hvor langt den har fløyet. Mulig at det urolige høstværet har fått den ut av kurs, og at den har funnet ut at den trenger noen dagers hvile før den flyr sin veg igjen.


Slik ser gjesten vår ut.


Duen er nokså tam, men jeg får ikke ta på den.


Kan sitte lenge og gjøre ingenting.


Den tar seg også noen turer inn i fjøset for å få litt kraftfor.

I undertøyet til kona

Bønder har kanskje rykte på seg for å være trege til å kaste seg på nye trender. Det vil ikke jeg ha på meg. Det aller nyeste nå er at ektefeller til bloggere ifører seg undertøyet til sin mer kjente bloggerfrue, tar bilde av det, og legger det ut på nettet. Men jeg har til gode å se at en blogger ifører seg undertøyet til sin mer ukjente ektefelle, og legger det ut på nettet. Så denne gangen håper jeg at jeg er først ute med det som sikkert blir en stor hype på nettet.


Det måtte bli speilselfies denne gangen, tror ikke at noen av husets kvinner ville stilt som fotograf!


Dette er Ørjan Burøe og Lars Kristian Eriksen, ektefellene til henholdsvis Komikerfrue og Fotballfrue.


Kanskje ikke så pent, men nyskapende er det, i hvert fall blant bønder.



Forskrekket over meg selv.....
 

Søndagsjobb

Tømmerdrifta jeg har i gårdskogen går mot slutten nå. Mye virke er tatt ut, og det meste er sitkagran som ble plantet for 50 år siden. En utfordring er at kantskogen i feltet har så kraftige og seige greiner at hogstmaskina ikke har sjanse til å klare å kviste en del av disse trærne. Så da må jeg trå til med motorsaga hvis jeg skal få levert virket av disse. Og det vil jeg jo, mange av disse trærne er to kubikk eller mer. Selv om prisen på dette utenlandske treslaget er dårlig, har jeg brukbar betaling for denne jobben. Det ville vært for galt om de ble liggende igjen i skogen og råtne, når det endelig åpnet seg en mulighet for å bli kvitt de.


Brukbar dimensjon etter å ha vokst i bare 50 år.


Andre poserer med felt elg i disse dager, jeg poserer med felt sitkagran.


Dette eksemplaret hadde skikkelig jurkvist, og var ekstra arbeidskrevende å kviste.


Tømmerbilene har kjørt hyppig den siste tiden, for å ta unna tømmerlunnene.

 

Mangfoldige Nærøy

I går var jeg engasjert til en liten opptreden på arrangementet "Mangfoldige Nærøy" i Kulturhuset på Kolvereid. Dette var et arrangement som satte fokus på mangfold, samhold, frivillighet og kulturopplevelser. Man fikk kjøpe så vel lokal, som svært så internasjonal mat, og kulturinnslagene var også svært varierte, og av høy standard. Og hvor kom så jeg inn i dette bildet. Jeg antar at arrangøren tenkte mangfold når de inviterte meg. Noen ganger kan en jo mistenke at begrepet mangfold er kamuflasje for tulling. Og det er muligens slik de har tenkt, men uansett var det morsomt å være med på det. Treffe folk jeg ikke har truffet før, og ikke minst stå på scenen og fortelle litt fra mitt liv som blogger. Takk for at dere gadd å høre på meg!


Backstage fikk jeg hilse på Chand Torsvik, Namsosartist med nasjonal suksess. Varm og flott artist som vil noe med musikken sin.


For åpen scene gjennomførte jeg en fotoshoot med dagens konferansierer, Anne Lene Gregersen og Lars Fredrik Mørch. Det måtte litt jobbing til for å få de til å framstå såpass kule som her, men de var veldig lærevillige. Og de gjorde en solid jobb med å binde programmet sammen.


Jeg benyttet også anledningen til å få tatt bilde med Anne Lene Gregersen. Lars Fredrik Mørch var for anledningen fotograf.


I foajeen på Kulturhuset hadde en lang rekke lag og foreninger presentasjoner av sine tilbud og aktiviteter. Her Nærøy sjakklubb.


Chand opptrådte både sammen med Kolvereid barnekor, og alene. Dog i begge sammenhengene med sin faste medmusiker Stig Johansen.


Disse unge danserne sjarmerte publikum i senk.

 

Nærøy er med

Nærøy kommune har nå sluttet seg til planene om å etablere en ny og morsom kommune med kommunesenter i Bogen. Der Morten Ulrichsen etter planen skal bli rådmann i butikk. Overrekkelsen av bordvimpel og pins med kommunevåpenet, ble foretatt av Nærøys ordfører Steinar Aspli under en spontan og uformell seremoni i Ulrichsens private residens for noen dager siden. Nå mangler bare Leka for at Mortens kongstanke skal bli fullført. For Morten, som opprinnelig er lekaværing, er det utenkelig at hans kjære Leka skal stå utenfor dette unike prosjektet.


Nå kan Morten favne både Nærøy, Bindal og Vikna kommuner i sitt rike.


Bogen står stadig klarere fram som det opplagte kommunesentrum i en ny storkommune.


Morten stiller seg helt uforstående til at Leka ikke har overlevert sitt kommunevåpen på Matkroken Bogen.


Når Morten blir rådmann i butikk, lover han å behandle alle som om de var hans egne barn.


Mortens genser er nå prydet av tre kommunevåpenpins.

Fordums storhet

I dag var jeg nede ved sjøen og fikk øye på restene etter den en gang så stolte skøyta Boas. For over 50 år siden kom en familie fra Lofoten flyttende til nabogården her. Og de kom i denne skøyta, med flyttelass, kyr og alt sitt jordiske gods. Etter en tid ble imidlertid Boas kondemnert. Da ble skøyta kjørt opp i fjæra og sagd sund mellom spantene. Fra mine tidlige barneår husker jeg godt at båten lå der, nokså intakt. Og jeg tilbrakte utallige timer med leik og utforsking om bord. I 1971 sørget en orkan med springflo for at det meste av båten forsvant. Men ennå ligger det litt igjen av den, og vitner om ei helt annen tid. Men det er jo ikke så fryktelig lenge siden heller.


Dette er igjen av "Boasen" i dag.


Skøytas siste hvilested ligger i flotte omgivelser.


Fra en annen vinkel.


En av spantene har ikke villet gi helt opp.


Å bli overflødd 2 ganger i døgnet i over 50 år setter sine spor.


Propell og aksling er lite påvirket av tidens tann.

 

Ny beitepusser

Endelig fikk jeg tatt i bruk min nye beitepusser som jeg kjøpte tidligere i høst. En Kuhn BKE 210 levert av Eiksenteret i Namsos. Og du verden så morsomt det var å kjøre den over kvigebeitet. Kvigene er tatt heim nå, og det blir jo stående igjen noe vegetasjon som de ikke spiser opp. Og for meg som har hatt en beitepusser fra Kellfri fram til nå, var dette som å komme fra helvete til himmelen. Ikke at jeg på noen måte har religiøse tilbøyeligheter, men som bilde kan jo sammenligningen fungere.


Her har jeg fått pakket beitepusseren ut av plasten og hengt den på traktoren.


Første prøvekjøring unnagjort.


Sånn så beitet ut før jeg kjørte over med beitepusseren.


Og etterpå ser det sånn ut, mye penere etter min oppfatning. Og til våren blir det mye jevnere grønt, og bedre beite for kvigene som skal dit i mai. Veldig godt fornøyd med jobben som nyanskaffelsen gjorde.

 

Svithun Swing

Nå er turen kommet til den aller første motorsykkelen som Morten Ulrichsen anskaffet for omtrent 20 år siden. En Svithun Swing 1957-modell 175 kubikk, med 10,2 hk. Da Morten kjøpte denne sykkelen, var den i nokså dårlig forfatning. Den var nokså ribbet for deler, så Morten hadde en stor jobb med å sette den i stand. Dette er en Temposykkel, men ettersom den er satt sammen hos Maskinhuset i Stavanger, fikk den betegnelsen Svithun. Morten har brukt denne sykkelen mange ganger under veterantreffet på Fosen. Han er veldig godt fornøyd med den, sykkelen er pålitelig og fungerer meget godt.


Staselig og velholdt sykkel.


Lett å se at Morten er stolt av denne veteransykkelen også.


Morten mener at litt røyk hører med når han gir gass.


Morten ser langt mer fornøyd ut med sin sykkel enn det jeg gjør her. Men han må være edru når han kjører sin sykkel, det trenger ikke jeg å være.

Skogsdrift

For tiden har jeg et maskinlag i sving i gårdsskogen min. To mindre felt med norskgran og et større felt med sitkagran skal avvirkes. Feltet med sitkagran er 50 år, og modent for hogst nå. Stor flott gran, men dessverre er det ikke norske kjøpere til dette virket, så det går til eksport. Og dermed lav pris. Hadde det vært norskgran, hadde jeg hatt dobbelt så mye igjen. Jeg har ingen problemer med å fastslå at det var en feilvurdering å plante sitkagran for 50 år siden. Og det er en minst like stor feilvurdering å plante dette amerikanske treslaget her i Norge nå. Men dette skal jeg komme tilbake til senere, da skal jeg hudflette skogbruksbyråkratene som jobber for videre spredning av denne fremmede arten i norsk natur.


Et lite felt med norsk gran er allerede hogd og kjørt fram.


Den tørre sommeren og høsten har gitt ypperlige forhold for skogsdrift, nesten ikke kjøreskader etter de store maskinene når drifta er avsluttet.


Dette sitkagranfeltet står nå for fall, anslått til 700-800 kubikk virke.


Her står hogstmaskina klar til å starte hogsten av sitkagran.


Her er Timber Jack i gang med å hogge sitkagran.


Går fort å få til tømmer i et sånt felt.


I et sitkagranfelt finnes det ikke antydning til annen vegetasjon, her snakker vi om monokultur.


Ingebrigt Saur er en rutinert skogsmaskinfører.


Sitkagrana formerer seg svært villig. Kongler setter den fra ung alder, og den har kongleår annethvert år.

Fergeløp

Som en naturlig avslutning på vårt jubileumscruise med Lekaferga i går, ble det arrangert fergeløp. Løpet foregikk mens ferga lå til kai i Gutvik, og startfeltet var av det eksklusive slaget. I tillegg til mannskapet om bord, deltok også Morten Ulrichsen og Bjørn Øvergård. Begge er kjent som habile sprintere, og det vil være riktig å si at de var med å prege løpet. Så vidt meg bekjent har det aldri før vært arrangert fergeløp, så dette vil nok gå inn i historien, Og når sambandet skal feire 100-årsjubileum om 50 år, vil nok dette stå sentralt. Jeg er den første til å beklage bildekvaliteten, men lysforholdene på bildekket på Leka, ble for utfordrende for mine begrensede fotokunnskaper.


Her har nesten hele startfeltet kommet på plass, fra venstre; Andrè Øvergård, Tor Martin Holand, Morten Ulrichsen, Bjørn Øvergård og Kirsti Østby.


Her er startfeltet komplettert med skipper Odd Aakvik.


Andrè Øvergård er lynrask ut fra start, mens Kirsti Østby og Odd Aakvik får en noe treg start.


Tendensen ut fra start forsterket seg utover i løpet. Og dette viser med all mulig tydelighet at bilferger også er utmerkede sportsarenaer. Jeg vil anta at dette kan føre til at fergerederiene heretter også kan søke om tippemidler som delfinansiering av nye ferger.

Andrè Øvergård kikker seg til siden og kontrollerer feltet inn til mål, mens hans far tar en sterk andreplass.


Kirsti Østby havner sist, men fullfører i flott stil.


Tor Martin Holand og Kirsti Husby hyller vinneren Andrè Øvergård.


Skipper Odd Aakvik er strålende fornøyd med å ha unngått sisteplassen.

Jubileums-cruise med Lekaferga

I dag dro jeg på jubileums-cruise med Lekaferga. For kort tid siden feiret vi 50-åtsjubileum for Bogen bru, og i dag feiret vi 50-årsjubileum for fergesambandet Gutvik-Skei, også kjent som Lekasambandet. Den aller første Lekaferga ble satt i drift samtidig som Bogen bru åpnet, og det var en klar sammenheng mellom de to banebrytende begivenhetene. Kommunikasjonene i distriktet ble revolusjonert på 60-tallet. I dag tok altså Morten Ulrichsen, mitt barnebarn Ina og jeg turen over Lekafjorden tur-retur for å markere våre varme gratulasjoner til lekaværingene. Morten er jo lekaværing av fødsel, og husker godt at sambandet ble satt i drift. Han husker at han ofte fikk være med fergegründer Rolf Østby på turene over fjorden. Ikke så sjelden fikk han også styre ferga, det fikk han ikke lov til i dag. Men vi fikk komme opp på brua for å se hvordan ferga styres. Neste bloggpost kommer til å handle om den oppsiktsvekkende avslutningen på vårt jubileumscruise. Jeg kan love at det kommer til å handle om noe som aldri før har skjedd, i hvertfall ikke på dette sambandet!


Denne overbygde ferga fra 2001 går i dag i sambandet Gutvik-Skei.


Både Ina og jeg syntes det var stas å få komme opp på brua under overfarten til Leka.


Skipper Odd Aakvik og to av mannskapet, Andrè Øvergård og Asle Nilsen.


Morten mimret om sin barndoms turer på den aller første Lekaferga, gode minner ser det ut som.


Innseilingen til fergeleiet på Skei, sett fra brua.


På tilbaketuren ble vi påspandert fergekake og kaffe.


Daglig leder for Lekasambandet, Kirsti Østby, er datter av den legendariske fergegründeren Rolf Østby. Hun har levd det meste av sitt liv med fergedrifta som en stor del av sin hverdag.


Morten og Ina koste seg med marsipankake på turen. I bakgrunnen matros Tor Martin Holand og Bjørn Kristian Øvergård. Øvergård er far til en av mannskapet.


Tor Martin Holand viser stolt fram Namdalsavisas oppslag om Lekaferga i dagens utgave.

Bindal slutter seg til

I dag fikk Morten Ulrichsen besøk av fungerende ordfører i Bindal, Britt Helstad. Formålet med besøket var å overrekke Bindals kommunebordvimpel og pins til Morten, som et symbol på at også Bindal, i likhet med Vikna, støtter vårt arbeid med å legge kommunesenteret i en eventuell storkommune, til Bogen. Etter at høytidelighetene var over, gikk de to umiddelbart i politiske samtaler om framtida både for kommune og butikk. Etter den gode stemningen å dømme, var møtet fruktbart, og begge uttrykte tilfredshet med samtalene. Morten har som kjent stilt som krav at Lekaordfører Per Helge Johansen må bli ordfører i den nye storkommunen. Men han var så godt fornøyd med fungerende Bindalordfører Britt Helstad, at han vil til henne å være ordfører i de tilfellene der Johansen ikke fungerer tilfredsstillende.


Her får rådmann i butikk, Morten Ulrichsen, høytidelig overrakt Bindal kommunes bordvimpel av fungerende ordfører Britt Helstad.


Stemningen ble fort svært gemyttlig.


Her blir Morten dekorert med Bindal kommunes kommunevåpen i pinsutgave.


Nå er Bindal og Vikna samlet på Mortens bryst, så storkommuneprosjektet vårt gjør stadig framskritt nå.


Bordvimplene på plass på kaffebordet hos Matkroken Bogen. Bindals vimpel er noe større, men i denne fasen av prosessen vil det være feil av meg å begynne å tolke dette faktum.


Ordfører og rådmann i Bogen, stedet som stadig klarere trer fram som det mest sannsynlige kommunesenteret i en kommunesammenslutning.

Bondens høstferie

Joda, også bønder kan finne på å dra på høstferie. I går ettermiddag reiste kona og jeg på høstferie, såkalt kortreist ferie. Vi tok inn hos Bogen Feriehus, og hadde et fantastisk opphold der til langt utpå formiddagen i dag. For min del ble det bare avbrutt av at jeg var heimom en tur i morges og gjorde fjøs. Kona mi hadde sammenhengende ferieopphold helt til vi dro heim igjen.


Ettersom det bare er 4,6 km å kjøre til Bogen Feriehus, syntes vi det var litt stilig å kjøre hver vår bil.


Lokalbefolkningen var utrolig lett å komme i kontakt med.


Bogen by night, en vandring over brua er et must under et ferieopphold i Bogen.


Mye moro man kan finne på i Bogen en sen nattetime.


Vi traff også på dette hyggelige tyske paret i Bogen.


Også disse tyske gullmedaljevinnerne traff vi på, sehr gut stemning!


Etter vår nattlige vandring, sovnet jeg som en stein.


Etter at jeg hadde vært heime og melka kyr, var det klart for frokost på balkongen. For min del besto frokosten av ostekake og kaffe.


Min kone foretrekker gulrotkake til frokost.

 

Fotografen fyller 18 år

I dag er min datter og fotograf 18 år. Det syns jeg at jeg må markere her på bloggen også. Uten henne hadde det aldri blitt noen blogg. Det var en sleivete bemerkning fra meg om at jeg kanskje skulle hatt en rosablogg, som førte til at hun laget bloggen. Og derfra hengte jeg meg etter hvert på, og så tok det etter hvert ganske kraftig av. For det aller meste har Frida vært bak kamera, men i noen tilfeller har hun også figurert foran linsa. Så da vil jeg bare gratulere Frida med dagen også her, og det gjør jeg med noen bilder fra blogghistorien vår. En historie som inneholder mange opplevelser og masse moro.


Her vi sammen med Dagfinn Lyngbø på Operataket i forbindelse med at vi var gjester i Sommeråpent.


Ingrid Gjessing Linhave var mye hyggeligere enn det ser ut som på dette bildet.


Frida på tur ut av TV-studio i Bergen, anledningen var Førkveld.


Frida på motorsykkeltur med Morten Ulrichsen, Frida anbefaler alle å sitte i sidevogna.


Selfie som Frida tok av oss før konserten med Adrian Jørgensen ved Lona bru.

Stolt kjøpmann

Sjelden har jeg opplevd Morten Ulrichsen så glad, stolt og fornøyd som i dag. De gode nyhetene hadde stått i kø for ham, og det han var aller mest fornøyd med var at han endelig fikk reise på ferie. Han reiste til sitt barndomsrike Leka i kveld, og blir borte helt til søndag. De andre gode nyhetene ser dere i bildetekstene.


Morten var superhappy over å kunne tilby nypoteter fra Overhalla. Som offisiell bondevenn er dette viktig for ham.


Morten var også kjempestolt over å kunne ta i bruk den snasne hettegenseren fra Matkroken. Han har hatt den liggende i et år, og nå har han slanket seg så mye at den har blitt passe.

Morten var også kjempeglad for at Vikna-pinsen passet så godt på genseren, men han er mindre fornøyd med at det ikke er flere kommuner som har bidratt med bordvimpel og pins!

Morten var også fornøyd med at det var kommet ny forsyning med "kreppet kraft", eller slaktepapir som det helst omtales som.

Busskuret ved Lona - historikk

I Namdalsavisa for 4. desember 1999, står det en svært interessant reportasje om busskuret ved Lona bru. Der framkommer det at Kristian Lona i hemmelighet hadde snekret og plassert busskuret på bussholdeplassen. Han hadde sett seg lei på at grendas unger sto ute i all slags vær og ventet på skolebussen. Busskuret kom på plass i november 1999, så det er ikke lenge til det kan feire 15-årsjubileum. Så nå vet både jeg og dere mer om historien til dette busskuret som har betydd så mye for meg de siste årene. Og Kristian Lona ante nok lite om hvor mye dette busskuret skulle komme til å bety i framtida, langt mer enn å skaffe ly for skoleungene på hustrige dager!


Kristian Lona fikk Lørdagsbuketten av Namdalsavisa etter at han fikset busskur til grenda. NA hadde fått mange henvendelser om dette fra fornøyde naboer. Kristian blir omtalt som en god mann for Kongsmoen.


Bilde fra mitt første blogginnlegg om Lona bru og busskuret der.


Her fra den etter hvert legendariske Adrian Jørgensen-konserten for et år siden.


I sommer fikk jeg æren av å være med å avduke en nyoppusset utgave av busskuret.


Her tar jeg meg en middagslur i skuret, jeg vet at det er flere enn meg som gjør det.


Busskuret er også funnet verdig til en plass i boken om 60 norske busskur.

Beitedyr i kulturlandskapet

I år er første året det er krav om at alle storfe skal ut for å få mosjon. Dette er ofte omtalt som beitekravet. Dette har aldri vært noen problemstilling her på gården, det har bestandig vært en selvfølge at dyrene skal ut om sommeren. Det er godt for både folk og fe når kyr og ungdyr kommer ut på grønt gress i mai. Nå har kyrne stått inne noen dager, men de har hatt 4 måneder ute nå. Og de har gått ute både natt og dag, kun vært inne til melking. Men fremdeles har vi noen kviger som går ute. Jeg syns beitende dyr beriker kulturlandskapet, og i stor grad er med og legitimerer landbruket. Derfor syns jeg det er svært uheldig når landbruksminister Sylvi Listhaug signaliserer at hun vil se på beitekravet på nytt. Jeg har en sterk mistanke om at hun synes at dette kravet kommer i vegen for enda større besetninger, for det er vel liten tvil om at beiting/mosjon blir mer utfordrende med økende antall dyr i besetningen. Men en ting er sikkert, jeg hadde aldri holdt på med storfe hvis jeg ikke kunne ha dem ute hele sommeren!


I dag kunne kvigene nyte sola igjen.


Beitedyr er ikke noe minus i et kulturlandskap.


Kvigene hadde nok en mistanke om at jeg skulle flytte gjerdet når jeg kom.


De satte stor pris på å få tilgang til mer av håa.


Selja i bakgrunnen er populær å stå under når det regner.

Nytt bad?

I dag har jeg lyst til å slå et slag for min gode venninne Kristine Enora Kjeldsand. Hun har havnet i en finale, og ikke en hvilken som helst finale. Brønnøysunds avis har en konkurranse som går ut på å vise fram sitt miserable bad, og den som får flest stemmer, får pusset opp badet med avisens og gode sponsorers hjelp. Og Kristines bad har faktisk behov for en oppgradering.

Hvem er så Kristine, jo det skal jeg kort fortelle dere. Kristine er for det første lærer, men her i bygda er hun kjent for så mye annet. Hun er jenta som bestandig stiller på dugnad, hun er den som fyrer opp i skihytta og lager mat og kaffe til skifolket. Hun er sjef for revygruppa som hver 4. juledag forlyster et stort publikum. Hun er den som bestandig har med seg et instrument og underholder i store og små sammenhenger. Kristine trakterer blant annet kontrabass, piano, fiolin, munnharpe og blokkfløyte. Med andre ord er det godt belegg for å kalle Kristine hele bygdas humørspreder. Og vi er mange som unner Kristine et nytt bad. Hvis dere skulle få lyst til å hjelpe oss med å få oppfylt Kristines drøm, sender dere følgende sms: BA BAD 6 til nr. 2399. Og skulle Kristine vinne, lover jeg en flott reportasje fra hennes nye bad. Kanskje blir det dristige bilder også!


Kristine med fiolinen på badet.


Kristines kusine Lisbeth Borgen gikk i bresjen for en støttekonsert i dag.


At Lisbeth er en djevel på trekkspill skal jeg ikke påstå, men innlevelsen er stor.


Selv spiller jeg kontrabass på moderat nivå.


Paraply er greit for å beskytte instrumentet under de heftigste regnbygene i dag.


Kristines bad er i overkant retro vil mange si.


Også taket på badet trenger en ansiktsløftning.


Kusine Lisbeth mener at badet er modent for avskilting.

BA BAD 6 til 2399




Mens vi venter på stormen

Det er varslet storm i kveld og natt, men så langt er det bare laber bris her. Tidligere i dag var det litt friskere, men ikke noe uvær å snakke om. Noen heftige regnbyger var det innimellom, men også sol. Og når sola og regnbygene kom samtidig, ble det en veldig fin regnbue. Klarte å fange regnbuen på bilder, og de deler jeg med dere her, samtidig som jeg ønsker god helg til alle som leser dette!




Arbeidet med storkommunen

Etter besøket av delegasjonen fra Vikna, har vi satt fart i arbeidet med den nye storkommunen. Mye er allerede på plass, rådmann og ordfører er på det nærmeste avklart. Også kommunesenter er avklart, det kan ikke bli annet enn Bogen. Det vi nå må finne ut er hva kommunen skal hete, og da mener vi at Bogen også vil være et passende navn på kommunen. Men her er vi åpne for forslag. Og hvis noen er villig til å utarbeide et nytt kommunevåpen, tar vi i mot forslag med takk. Inntil dette foreligger, hadde det vært fint om vi kunne få bordvimpler med kommunevåpenet til alle de aktuelle kommunene, Bindal, Leka og Nærøy for å ha på kaffebordet hos Matkroken Bogen. Viknas kommunevåpenvimpel er allerede plassert der. Det kan sees på som en tilvenningsperiode. Hvis vi ikke får sånne vimpler, ser vi oss nødt til å lage dem selv! Men som sagt, send gjerne forslag til kommunevåpen for Bogen kommune.


Rådmann i Bogen kommune? Ja det er ikke usannsynlig. Det vil være banebrytende med rådmann i butikk!


Morten vet å te seg i det offentlige liv, og er vel vant med å pryde avisenes forsider. Det skulle borge for at han vil passe godt inn som rådmann.


Også på den gamle butikkvekta tar vimpelen seg godt ut. Men vi skulle hatt flere.


Selv vil jeg muligens vurdere å si ja til et tilbud om å gå inn i rådmannens rådgiverstab. Som en slags spindoctor.


Morten er helt klinkende klar på at hans gamle klassekamerat Per Helge Johansen, nå ordfører på Leka, skal være ordfører i den nye storkommunen.

Viknas administrasjon på studietur



Tidligere i år lanserte Morten Ulrichsen og jeg tanken om legge kommunesenteret i en ny storkommune i distriktet vårt til Bogen. Dette for å hindre en opprivende strid mellom Kolvereid og Rørvik. Morten lanserte seg selv som ny rådmann i en sammenslått kommune. Da som rådmann i butikk, men han satte også som betingelse at Lekaordfører Per Helge Johansen ble ordfører i den nye kommunen. Frem til nå har det vært stille i det offentlige rom om denne ideen. Men nå begynner det å skje ting. Før helga fikk vi besøk av en delegasjon fra Vikna kommune som ville lære mer om Bogen og planene våre. Delegasjonen besto av store deler av Viknas kommuneadministrasjon, men rådmannen manglet. Jeg antar at det var av frykt for å miste jobben til Morten, uten at jeg vet dette sikkert. Delegasjonen fra Vikna var overraskende positive til planene våre, så det er helt tydelig at ting er på gang nå.


Her fra blogginnlegget der vi lanserte planene våre.


Her ønsker Morten og jeg velkommen til Viknas kommuneadministrasjon.


Utenfor Matkroken Bogen ga vi en kort og lettfattelig orientering om planene våre.


Gaver fikk vi også, Vikna kommunes vimpel, samt brosjyrer om Vikna.


Ingen fra delegasjonen ville ha navnet sitt nevnt, saken er fremdeles kontroversiell i øykommunen. Legg merke til at det bestandig er noen som prøver å provosere. Coop-pose utenfor en Matkrokenbutikk en noe drøyt. Men Morten overser det hele.


Og naturligvis ble delegasjonen traktert, kaffe og rosa donuts mente vi var passe servering. Dette er tradisjonsmat fra Bogen.


Delegasjonslederen, som altså vil være anonym, likte både serveringen og planene våre.


Etter å ha lest oss opp på Viknabrosjyrer, har vi bestemt oss for at Vikna får bli med i storkommunen.

Filmpremiere i Gutvik

I går kveld var vi heldige å få være med på førpremiere på Jarle Mogårds film "Hjem". Filmen er i hovedsak filmet i Gutvik, og derfor valgte filmskaperen å legge førpremieren nettopp til Gutvik Grendehus. Dette er en real feelgoodfilm, og jeg må si at jeg likte filmen veldig godt. Jeg er ingen filmskribent, det er det andre i familien som beskjeftiger seg med, så derfor skal jeg avstå fra å komme med noen anmeldelse. Men arrangementet i går kveld var av det glamorøse slaget, og jeg tror bildene her viser bedre enn ord hvordan kvelden var. En utrolig kveld i et lite grendesamfunn, det var mange stolte gutvikværinger å se. Gratulerer til alle i filmteamet hos Tidevann Film, og gratulerer Gutvik. Dette var bra!


Forventningsfullt premierepublikum venter på at filmcrewet skal ankomme Gutvik Grendehus.


Her får filmskaper Jarle Mogård servert champagne av Else Marie Garnes, men Bjørg Tiller står klar med roser. De to damene representerer Gutvik Grendelag.


Hele filmcrewet på trappa til grendehuset, mens de mottar publikums velkomsthyllest.


Bjørg Tiller demonstrerte for resten av oss, hvordan man skrider over den røde løper.


Så var det publikums tur til å gå den røde løper, og så vidt jeg kunne se, var det ikke et eneste feiltrinn.


Premiereløvene Torlaug og Morten Ulrichsen, poserte villig for pressefotografene.


Vi fikk servert lekker spekemat levert av Lekamøya Spiseri.


Helen Elvheim og Gunn Tryggestad i munter passiar etter filmpremieren.


Mann for sin hatt, Jan Tiller var kveldens konferansier. Han ledet festlighetene med myndig hånd og malmfull røst.


Lekas varaordfører Trond Hiller, eller ordfører i Gutvik som han gjerne omtaler seg som, viser her at verdensmoten også har nådd til Gutvik.


Slike stilfulle arrangementer innbyr også til romantisk stemning ved bordene. Børge Lysfjord får her god respons fra ektefellen Bjørg.


Hovedrolleinnehaver Per Blomstrøm feirer i baren sammen med Jan Tiller. Høyst fortjent!

Populær gårdsdag

Gårdsdagen på gården Opdal på Nord-Horsfjord ble en stor suksess. Og det fortjente virkelig de dyktige arrangørene, for her er det gjort mye og godt arbeid. Her var det mye og se på, dyr, gammelt utstyr fra gårdslivet, separering av melk, smed i aksjon. Og ikke minst mye god mat og drikke. Og masse aktiviteter for store og små. Et svært innholdsrikt arrangement som arrangørene virkelig kan være stolte av. Og det kom mye folk, og det var ingen tvil om at de frammøtte koste seg.


Vaktler og høns var noen av dyrene som kunne beskues i dag.


Mine barnebarn syntes grisene var veldig fine.


Hestene tiltrakk seg mye oppmerksomhet, ikke rart, det var rolige, trivelige hester.


Smeden Tor Aune i aksjon.


Deltakerne i sekkeløp ga alt i et svært jevnt løp.


Villy Aune og Aleksander Lundseng separerte melk, og fikk virkelig sving på separatoren.


De nystekte svelene var populære, og jeg kan bekrefte at de var meget velsmakende.


Folk koste seg i teltet med god mat, livlig prat, samt at de studerte utstillingene av mye spennende ting fra en svunnen tid.


Et knippe av arrangørstaben, godt fornøyd med at så mange tok turen til Opdal i dag.


Her er jentene ved den påbegynte hesja, hesjing er et slit, så jeg undres ikke over at munterheten mangler her.

 

Ny forsyning av gummistøvler

I det siste har det kanskje blitt skapt et inntrykk av at Morten Ulrichsen kun driver med rådgivning og arrangering av bruløp og kjører motorsykkel. Det er et feil inntrykk, han er også kremmer innimellom. Nylig fikk Matkroken Bogen en stor forsyning av gummistøvler. Og det er jo høst nå, så da blir det nok bruk for gummistøvler. Det er bestandig høytidsstemning når nye gummistøvler ankommer butikken. Gummistøvler har bestandig vært en spesialitet hos denne velassorterte landhandelen.


Morten sammen med den store stabelen av kartonger med støvler.


Sjåføren fra Bring lurte på om det var utslitt skotøy fra bruløpet som var grunnen til den store leveransen av støvler nå.


Torlaug måtte straks sjekke noe av innholdet i kartongene.


Ingen tvil om at Torlaug er oppriktig interessert i gummistøvler.


Hun finner også støvler for de minste.


Denne røde damestøvelen med snøring helt ned, er veldig stilig synes Torlaug.

Les mer i arkivet » November 2014 » Oktober 2014 » September 2014
hits