Jordbruksoppgjøret

I dag kom statens tilbud til bøndene i det som av noen blir omtalt som vårens vakreste eventyr. I likhet med de fleste andre kaller jeg det jordbruksoppgjøret. Og for meg inneholdt ikke tilbudet noen overraskelser. Selv om joviale og hyggelige Jon Georg Dale har erstattet konfronterende og konfliktsøkende Sylvi Listhaug som landbruksminister, er det den samme blåblå politikken som føres. Tilbudet fra staten innebærer en fortsatt dreining mot stordrift, i et land der jordressursene ligger så spredt at det er helt nødvendig med variert bruksstørrelse for å kunne bruke all jorda til å produsere mat. Maten må produseres der jorda er, alt for mye grovfor og husdyrgjødsel blir allerede i dag fraktet alt for langt langs våre landeveger. 

De som har den utrolig vanskelige jobben med å forhandle med staten, er de fremste tillitsvalgte i Bondelaget og Småbrukerlaget. Selv har jeg vært medlem i Bondelaget i omtrent 30 år, faktisk er jeg tillitsvalgt også, jeg er kasserer i det lokale Bondelaget. Men det er en helt annen dimensjon over det å være norske bønders fremste tillitsvalgte, særlig i disse forhandlingstider. De har en svært utfordrende oppgave foran seg, ikke bare med selve forhandlingene. Det er også mange rundt om som plutselig vet akkurat hvordan det skulle vært gjort. Uansett utfall vil det være noen som høylytt gir uttrykk for sin misnøye. Selv er jeg av den oppfatning at vi har forhandlere som er de beste vi kan ha. Jeg har full tillit til at de gjør gode vurderinger og og forvalter sine medlemmers tillit på aller beste måte. 

For meg er det et morsomt poeng at jeg i løpet av fjoråret fikk treffe både lederen og de to nestlederne i Norges Bondelag. Alle gangene i forbindelse med underholdningsoppdrag jeg hadde tatt på meg. Håper bare at de ikke har tatt skade av å høre på meg. Og ettersom jeg er blogger, sørget jeg selvfølgelig for å bli tatt bilde av sammen med våre fremste tillitsvalgte. Og bare så det er sagt, dette er veldig hyggelige mennesker!


Lars Petter Bartnes traff jeg på meierifest på Steinkjer på seinvinteren.


1. nestleder Kristin Iansen fikk jeg spise måsegg sammen med på grispratkonferanse på Vega i mai.


På Nordland Bondelags ledermøte på seinhøsten fikk jeg møte 2. nestleder Brita Skallerud.

En vanlig formiddag hos Joker Bogen

Det er bestandig noe som skjer på en landsens Jokerbutikk, så også hos Joker Bogen. Vareleveranser skal tas i mot, kunder betjenes, og så har Morten bestandig et eller annet han ønsker å slå et ekstra slag for. Og som alltid var det hyggelig og munter stemning på butikken som stadig flere anser som sin butikk. Her er noen glimt fra i går formiddag.


Morten ville gjerne fronte avokadokampanjen denne dagen, og det gjør han på denne måten.


Tidligere i år var det meloner Morten slo et slag for.


Sissel driver å fyller i med varer i hyllene, samtidig som hun passer på at Morten ikke går over streken. Raspeballer var en av varene som kom inn denne dagen. Og da Morten også ville fronte raspeballer, satte Sissel foten ned.


Tinebilen har med seg både Tineprodukter og andre varer til Joker Bogen.


Neste oppdrag for Morten er å hente ned en pakning strikkegarn til May-Linda Sormul.


Nå ble det litt mindre garn i hyllene, tenker Morten tilfreds.


May-Linda Sormul kjører helt fra Steinkjer for å handle garn hos Joker Bogen. De har den beste servicen og de hyggeligste prisene, sier May-Linda, som er storforbruker av garn.


Etter alt dette, bevilger Morten seg en kaffe. Og ettersom han har begynt et nytt og bedre liv, tar han seg ei gulrot til kaffen. 


Og i kassen er Mona Øvergård og Elsa Øvergård i ferd med å avslutte helgehandelen. De blir betjent av en alltid hyggelig og vennlig Torlaug Ulrichsen.

Bondefrøkenegg

Da Morten Ulrichsen og jeg besøkte Bondefrøken, eller Hilde Kyllo som noen hevder at hun heter, ble vi begunstiget med en generøs eggdonasjon fra Hilde. Bondefrøken har i ettertid skapt en smule tvil om det egentlig var en donasjon, hun mener at det ble inngått avtale om at Morten skulle levere alt av poteter til hennes bryllup til sommeren, i bytte mot disse 14 eggene. Dette er noe vi må komme tilbake til, vi er av den oppfatning at så enkelt er det nok ikke. Men eggene delte Morten og jeg likelig mellom oss. Mens Morten kastet seg over eggene med en gang, har jeg tatt vare på dem som en kostelig skatt, ja vernet om dem som en hønemor. Men i kveld fant jeg tiden inne til å tilberede dem, og servere eggekveldsmat til min kone. Hun har hatt en stri tørn på korpsøvelse med blant andre Morten i kveld. Årets første marsjøvelse sto på programmet, så da tenkte jeg at en næringsrik kveldsmat kunne passe godt.


Disse eggene fra Bondefrøkens frittalende og overlykkelige høner har jeg passet på som om de skulle vært mine egne.


Det var nok ikke med lett hjerte Hilde ga fra seg eggene sine til oss.


To av eggene gikk til koking, hvis noen vil ha oppskriften, så er det bare å sende meg en mail.


En omelett ble det også. Tomaten er bare for å vise Hilde at jeg tenker sunnhet også, selv om de er helt malplasserte.


Det er slett ikke hver dag at jeg tilbereder tre forskjellige eggeretter samtidig.


Meget stolt viser jeg fram den ferdige omeletten.


Min kone klar til å innta en aldri så liten overdose med egg fra frittalende høner. Legg merke til at hun spiser med kniv og gaffel, jeg antar at det er noe hun har med seg fra oppveksten på Stjørdal.


Brødskive med omelett var en velsmakende kveldsmat for bonden.

Den gamle mannen og hysa

Endelig kunne vi avslutte årets vårtorskefiske nå i helga. Morten var ikke villig til å dra garna på land før han hadde fått hyse han kunne si seg fornøyd med. Han er en stor hyse-entusiast, og selv om vi har fått hyse tidligere også, var de ikke av et kaliber han var fornøyd med. Men nå ble det endelig hyse han var fornøyd med. Morten er en stor matentusiast, og da tenker jeg ikke bare på det å spise mat. Han har langt over middels egenskaper på kjøkkenet, og fiskekakene hans holder internasjonal standard. Dessverre får man ikke kjøpt fiskekakene hans på Joker Bogen. Men hvis du har ei hyse, går det jo alltids an å spørre Morten om å lage fiskekaker av den. Jeg garanterer ingen ting altså, bare så det er sagt.


En svært stolt Morten viser fram kvalitetshysa si.


Isen lå rundt garnblåsa vår.


Men det var dog kun lokale isproblemer denne fine aprilmorgenen.


Morten så seg nødt til å banke is mens jeg dro opp garna.


Fangsten brakt på land, og vi sier oss fornøyd med årets fiske.


Her er fangsten sløyd og klar for videre foredling.


Her har Morten foredlet hysene til de lekreste fiskekaker. Og de smakte helt fortreffelig, det er ikke kødd engang.

 

Austra atter en gang

Onsdag denne uka var det folkemøte nummer to om Austra, i forbindelse med kommunereformen, forøvrig et svært godt besøkt møte. Og temaet var også denne gangen om Austra skal samles innenfor en kommune og et fylke. Eller om øya, som det vitterlig er, fremdeles skal være delt mellom Leka og Nærøy i Nord-Trøndelag, og Bindal i Nordland. Siden forrige folkemøte er det gjennomført en innbyggerundersøkelse som har vist at et overveldende flertall ønsker at Austra samles innenfor en og samme kommune, og flertallet gir uttrykk for at de vil tilhøre Nærøy. Folkemøtet på onsdag viste imidlertid at det nok finnes mange meninger om hva som er den rette vegen for Austra. Og også ulike oppfatninger om hvilke problemer dagens grenser fører til.

Selv har jeg bestandig ment at Austra burde tilhøre en og samme kommune, og det mener jeg forsåvidt fortsatt. Men jeg har også ment at den eneste farbare vegen mot en samling av Austra, har vært en sammenslåing av kommunene Vikna, Nærøy, Leka og Bindal. Dette blir det ikke noe av i denne omgangen. Leka er klokkeklar på at de skal bestå som egen kommune, Bindal satser på et kort som heter blokk-kommune, der de skal være sammen med de andre kommunene på Sør-Helgeland i en, etter sigende, helt ny samarbeidsform. Selv synes jeg det minner mistenkelig om samkommune. Dette er en samarbeidsform som er vedtatt avviklet. Og Brønnøy, som er storebror i denne konstellasjonen, virker mildt sagt svært lunken til prosjektet. Det er helt betimelig å spørre om ikke Bindal har satt pengene på en halt, om ikke død hest. Nærøy driver fortsatt og forhandler med Vikna om sammenslåing, men krangelen om Kolvereid eller Rørvik skal være administrasjonssenter, velter nok dette prosjektet også. Siste forslag, som heller ikke blir avvist av Nærøys ordfører, er å slå seg sammen med Namsos. For å si det kort, situasjonen er uoversiktlig. 

Lekas posisjon er avklart, de vil stå alene. Men denne planen kan veltes hvis de mister sine innbyggere på Austra. I Gutvik er det etter sigende stort flertall for å bli overført til Nærøy. Men problemet er at vi ikke vet hvilket Nærøy dette blir. Og blir dette nødvendigvis en lykkelig løsning for Gutvik? Jeg er ikke overbevist. Gutvik har en aldrende befolkning, og vi vet alle at med stigende alder melder behovet for helsetjenester seg. Her skal jeg være personlig. For ikke lenge siden ble et nært familiemedlem syk. Og i den forbindelse kom hjemmesykepleie opp som tema. Og det klare svaret fra Nærøy kommune var at når vi bodde der vi bor, på Austra, kunne vi ikke regne med særlig hyppige besøk av hjemmesykepleien. Jeg bare nevner det som et eksempel på at det ikke er helt enkelt å bo langt fra tjenesteyteren. Hvordan det fungerer med hjemmesykepleie fra Leka i Gutvik vet jeg ingenting om. 

Bindal sin posisjon er altså dette blokk-kommuneprosjektet på Sør-Helgeland. Et prosjekt både jeg og mange andre har problemer med helt å skjønne. Og i hvert fall et prosjekt som er høyst usikkert. Bindal har avslått å utrede en sammenslåing med de andre kommunene i Ytre Namdal, ikke alle bindalinger er fornøyd med det valget.

Nærøy holder fortsatt liv i forhandlingene med Vikna om en sammenslåing, men jeg kjenner ingen som tror det blir noe av. Men det går selvfølgelig an at alle tar feil. Når sammenslåing med Namsos og omliggende kommuner i tillegg kommer opp som aktuelt, er det ingen som vet hvilket Nærøy det blir.

På denne brokete bakgrunn syns jeg per i dag det er vanskelig å ha noen klar mening om hvor Austra skal høre til i framtida. Vi må få fasiten før det går an å si noe bestemt om det.

Jeg skal også driste meg til å si litt om det jeg tror er grunnen til at så mange har sagt at de ønsker seg til Nærøy. Både i Gutvik og Horsfjord/Kjella er det nok mange som føler seg stemoderlig behandlet av sin egen kommune. Hele Austra er på mange måter utarmet, og befolkningen er aldrende. Det er svært lite av offentlige tilbud igjen. Barnehagen på Horsfjord er et av ytterst få offentlige tilbud som er igjen. Og mange husker at det nylig var en stri kamp for å få åpen barnehage fem dager i uka. Jeg vet også at mange på Horsfjord er så inderlig lei av den alltid pågående grendestriden mellom Terråk og Bindalseidet. Det er nærmest en terrorbalanse mellom disse stedene, der bevilgninger til den ene plassen, automatisk utløser tilsvarende bevilgninger til det andre stedet i neste omgang. Selv kulturprisutdelingene følger dette mønsteret På tross av at Horsfjord/Kjella har et minst like vitalt kulturliv som resten av kommunen, har prisen aldri havnet i denne delen av kommunen i løpet av de 20-30 årene den har blitt delt ut. Det kan hende at både Leka og Bindal har litt å gå på når det gjelder å få folk på Austra til å føle at de er like viktige som alle andre i sine respektive kommuner. Forøvrig har vel ikke jeg heller så fryktelig varme følelser for min kommune. 

Dette ble på ingen måte et utfyllende innlegg, jeg kunne skrevet mye mer om temaet, men dette får holde i denne omgang.Det kan godt hende at jeg tråkker på noen tær med dette innlegget, men det bør gå bra. Jeg har neppe slik tyngde at slike tråkk smerter særlig.


Salen var nesten like full som når det er revy 4. juledag.


Også på parkeringsplassen minnet det om 4. juledag.


Aktørene på scenen underholdt forhåpentligvis ikke så mye som aktørene i revyen 4. juledag. Fra venstre: Varaordfører Tor Arne Aune fra Bindal, Bindalsordfører Britt Helstad, Lekaordfører Per Helge Johansen og Nærøyordfører Steinar Aspli.


Fylkesmann Hild-Marta Solberg i Nordland var nok den fremste notabiliteten på møtet. Uten forkleinelse for ordførere og andre.


Stortingsrepresentant og Austraboer Lisbeth Berg-Hansen var klar på at hun verken ville ha kommunesammenslåing eller grensejustering.


Bordet der representanter fra fylkesmenn og fylkeskommuner. I forgrunnen sitter tidligere Bindalsordfører Petter Bjørnli.


Trond Hiller fra Gutvik var helt klar på at han ønsket Gutvik overført til Nærøy.


Merete Berg-Hansen tok ordet for å påpeke at jeg har blitt en gammel mann. I tillegg var hun bekymret for barnehagens fremtid ved en grensejustering.


Til min kones store overraskelse, tok jeg også ordet under møtet. Først og fremst for å nyansere Merete Berg-Hansens vurderinger av min høye alder. Jeg berørte også såvidt grenseproblematikken på Austra.

 

Ondt ofte lider den fiskermand

Petter Dass verselinje "Ondt ofte lider den fiskermand" passer kanskje ikke så godt på Morten Ulrichsens og mitt vårtorskefiske. Vi lider ikke veldig ondt, men ettersom Morten hevder å være Petter Dass etterkommer syntes jeg det var greit å bruke det som overskrift. Morten og jeg er nå i gang med vårt årlige torskefiske, og denne gangen har vi bevisst valgt å sette garna sånn at ikke fangsten blir så stor i første omgang. Det blir for mye for oss å ta vare på i en gang. Det er imidlertid mulig at vi etterhvert øker på. Vi har jo som ambisjon å fylle opp våre lader med tørrfisk som skal bli lutefisk, klippfisk, torskefilet og lettsaltet torsk. Vi skulle naturligvis ha kommet i gang tidligere, men Morten har hatt en rekke med viktige forretningsreiser i det siste, så anledningen bød seg ikke før nå. Men nå ble det noen små åpninger i Morten kalender, mellom business, musikkopptredener og alt det andre Morten fyller sine travle dager med. 


Morten er selvskreven skipper ombord.


Akkurat passe fangst nå før vi har blitt mer rutinerte til å ta oss av fangsten.


På tur inn fra feltet, stakk vi innom Morten eldste sønn Martin. Han har kjøpt seg seilbåt for å ha et sted for å lese til eksamen i fred.


Når Morten ser noe på ekkoloddet, sjekker han fort ut hva det er. Latterlig små sei, konstaterer han.


Ved kai må vi greie garna, her plundrer vi med å få av ei rødspette som har vaset seg inn i garnet.


Vi fikk besøk på kaia av Ina, hun er barnebarnet mitt, og synes at Morten og bestefar er utrolig flinke med alt de gjør.


Ina var også den eneste vi klarte å imponere med fangsten vår.


Mortens langt bedre halvdel, Torlaug, befalte Morten å benåde de to rødspettene vi fikk. Så de fikk friheten tilbake i Valveita.


Men for torsken var det ingen nåde, den henger nå til tørk, og blir til den deiligste lutefisk utpå senhøsten.

Kalving

Når barnebarna er på besøk, og det samtidig er kalving i fjøset, er det bestandig omfattet med stor interesse. De har vært med på mange kalvinger, men når det er Julie Desember, den eneste STN-kua vår som skal kalve, er det helt ekstraordinært spennende. I går kveld kalva Julie endelig, etter å ha gått solid over termin. Det ble en sen og spennende kveld for Ina(7) og Emma(5). Men det var ikke snakk om å legge seg før kalven var kommet. Og i dag var det en selvfølge at Melvin måtte få ut en tur for lufting og fotografering. Jeg regner med at denne kjæledeggen av en kalv, kommer til å få stor oppmerksomhet ut over våren og sommeren. 


Ina synes ikke det er det slag ekkelt med kalving. Hun følger nøye med, og vil gjerne kjenne på det som er. Slim og blod på fingrene gjør ingen ting.


Julie Desember gir her uttrykk for at det ikke er behagelig å føde. Iselin ser medfølende på det som skjer.


Emma syns det er stor stas med kalving, men holder seg for ørene når kua rauter som høyest.


Og så er kalven ute, og Ina og Emma er full av omsorg for den nyfødte.


I dag var det ingen tvil om at Melvin, som den nyfødte heter, måtte få ut og lufte seg en liten tur.


Ina kan ikke få kost nok med Melvin, og synes han er supersøt.


Både bestefar, Emma og Ina syns at Melvin er en vakker skapning.


Og det er vel ingen som ville tenke at Melvin ikke er en pen kalv.

Hvis det ble helt stille

I uka som gikk var jeg på to arrangementer med aldeles strålende musikalske opplevelser. Begge forgikk i Bindal, og begge bød på musikk av ypperste kvalitet. Og på begge arrangementene var det et begeistret publikum som ikke etterlot tvil om at de likte det de så og hørte fra scenen. Mandagskvelden var jeg på Terråk museum og hørte på en av landets aller fineste visepopartister, Elin Furubotn, som hadde med seg den eminente musikeren Torbjørn Økland. Disse to ga oss en konsertopplevelse vi sent vil glemme. Helt strålende var det. Og publikum møtte opp, i et antall av tjue, ja 20. For meg er det så lite, at det nesten er litt beklemmende. Setter vi virkelig så lite pris på at flotte, kjente artister legger turen innom våre tross alt nokså beskjedent kjente plasser?

Lørdagskvelden var jeg på Ballroom Night på Vonheim på Horsfjord. Et arrangement i andre enden av skalaen sammenlignet med konserten med Elin Furubotn. Kolvereid Storband fylte scenen med instrumenter og herlige musikere, og de fylte salen med fabelaktig dansemusikk i aller beste storbandtradisjon. Aldri før har jeg vært på dans på lokalet der samtlige låter fra scenen har blitt møtt med heftig applaus. Publikum fikk en fantastisk flott musikalsk opplevelse denne kvelden. Et publikum som talte knappe 40 stykker. 

Har det virkelig blitt slik at vi ikke gidder å gå ut og se og høre artister, med unntak de som kommer på sommerens begivenheter som Regattaen, Rørvikdagene og Kolvereiddagene? Eller den ene gangen vi "må komme i julestemning" ved å gå på julekonsert. Disse arrangementene er selvfølgelig viktige på alle måter, men blir det ikke litt stusslig hvis det blir helt stille resten av året? For det kommer det til å bli, hvis trenden jeg har beskrevet, fortsetter. Knappe 60 publikummere tilsammen på forrige ukes to strålende musikkarrangementer i Bindal inspirerer ingen til å fortsette og prøve å arrangere sånne konserter. Jeg vil nesten si det så sterkt at vi av respekt for artistene ikke kan fortsette med det, hvis vi vet at det nesten ikke kommer folk.

Det kan godt være at noen syns jeg er for hard nå. Og litt av hensikten min er vel egentlig å kaste en liten brannfakkel. For egentlig innbiller jeg meg at det er flere som syns at det skjer for lite her, enn de som synes at det skjer for mye. Når de to arrangementene jeg har omtalt her ikke har appell til folk, hva er det som skal til for å lokke folk ut av godstolen? Og dere kan bare glemme det, Bruce Springsteen kommer ikke til Bindal! Kanskje har folk alt for høy standard på godstolene sine? Og bare så det er sagt, jeg tror på ingen måte at dette er et fenomen som bare handler om Bindal.


Elin Furubotn på Terråk Museum på mandagskvelden, hun leverte varene så det holdt. Men 20 i salen, det holder ikke mål i det hele tatt.


Kolvereid Storband skapte begeistring hos det alt for fåtallige publikumet på lørdagskvelden. Jeg tør ikke en gang tenke på hvor mange timers innsats som ligger bak et sånt show.

Storartet Ballroom Night

Ballroom Night på ungdomshuset Vonheim ble en aldeles strålende aften for oss som var så lure at vi tok turen dit i går kveld. Kolvereid Storband holder skyhøyt nivå, og leverte tre fantastiske sett med dansemusikk som vi aldri før har opplevd hos oss. På tross av et alt for lite publikum, var stemningen på topp fra første melodi, som for øvrig var Glenn Millers "In The Mood". Hvert eneste nummer ble belønnet med stor applaus, det var overhodet ingen tvil om at de frammøtte koste seg. Også fiskesuppa som UL Fønix vartet opp med falt i smak. En særdeles hyggelig aften, men som sagt, hvorfor møter ikke folk opp i store skarer ved en sånn begivenhet som dette vitterlig var.


Disse to ûberkule tenorsaxofonistene, Tom Antonsen og Daniel Zeiss, bidro virkelig til at Ballroom night ble en storartet musikk- og dansekveld for de frammøtte.


Kolvereid Storband er i tillegg til sine overlegne musikalske kvaliteter, et flott skue på scenen.


I bakgrunnen skimter vi Eskil Laukvik bak trommene, foran fra venstre Håvard Avelsgård på barytonsax, og til høre Brynjulf Flasnes på altsax. Alle glimrende musikere.


Marte Volden er Kolvereid Storbands faste samarbeidende vokalist, og bidrar med sin strålende stemmeprakt på mye av storbandets repertoar.


Kan ikke huske sist jeg danset så mye på en fest som i går, man må ha bly i rævva og omfattende lammelser i beina for å klare å sitte i ro når dette storbandet spiller opp til dans.


Robert Skjevelnes er kjent som en rutinert og svært elegant danser, her har han fått med seg sin unge niese Ann Helen Øvergård ut på golvet.


"Merkelig stil han bloggeren har på dansegolvet", sier Tom Antonsen til sidemann Ove Petter Gansmo.


Marte Volden i knallrød kjole var et flott skue foran det sortkledde storbandet.


I et storband er det ikke så mange som trakterer strengeinstrument, men noen er det da. Gitarist Rolf Anker Pettersen og bassist Torkil Marsdal Hanssen vet utmerket godt hvordan disse instrumentene skal spilles på.


Kapellmester  Øyvind Nordstrand er mellom annet kommunikasjonsekspert. Og det vises på måten han kommuniserer med sitt storband, samtidig som han lekende lett og elegant trakterer klaviaturet.


Bjørn Øvergård i billettluka skulle gjerne solgt flere billetter, men var veldig fornøyd med musikk og arrangement forøvrig.


Bjærnhild Bergh, Rønnaug Husby og John Arne Engan fra den fremragende arrangørstaben, øser opp fiskesuppe som var kveldens meny. Forøvrig meget velsmakende.

 

Ballroom night på ungdomshuset vårt

Lørdagskvelden skjer det store ting på ungdomshuset vårt, Vonheim Sørhorsfjord. Da setter nemlig Kolvereid Storband hverandre i stevne på scenen der, og spiller opp til en real Ballroom night. Kolvereid Storband består av kremen av musikere i distriktet, og har holdt på i litt over to år. De har også innledet samarbeid med Marte Volden, som er en vokalist i stjerneklassen, og hun er selvfølgelig med  denne gangen også.

Jeg har hatt gleden av å høre Kolvereid Storband live tidligere, da de spilte konsert for et stort publikum under Kolvereiddagene 2015. Jeg må vel innrømme at jeg ikke hadde de største forventningene før konserten. Jeg tenkte vel at dette var et "musikkorps" hakket over et landsens skolekorps. Så feil går det altså an å ta, jeg hadde ikke hørt lenge på dem før jeg innså at dette var musikk på høyt nivå. I mylderet av flotte artister og underholdere gjennom Kolvereiddagene, står fremdeles konserten med Kolvereid Storband som det klare høydepunktet for meg. Så det er ikke å undres over at jeg storgleder meg til lørdagskvelden.

Lørdagens Ballroom night er et samarbeid mellom Kolvereid Storband og vårt eget framoverlente ungdomslag, UL Fønix. Jeg synes det er stilig at ungdomslaget satser på å prøve nye ting, og denne satsingen er noe jeg bifaller uten forbehold. Og hvis man ikke er stappmett når man ankommer Vonheim, blir det faktisk mulighet for å kjøpe seg fiskesuppe før dansen begynner. Og når dansen begynner, lover jeg å være klar med nypussede dansesko. Ikke at jeg er noen danseløve, heller mer som en hyene å regne i dansesammenheng. Men likevel da. Dette er et utmerket eksempel på samarbeid over alle grenser, det skjer på Austra, og det blir gøy. Og så er dansegolvet nylakkert!


Kolvereid Storband og Marte Volden under siste finpuss før Ballroom Night på Vonheim Sørhorsfjord.


Fra storbandets meget vellykkede konsert under Kolvereiddagene 2015.


Kapellmester Øyvind Nordstrand presenterer her sitt storband. Til høyre står Rolf Pettersen, en legende i ytternamdalsk musikkliv. Han har spilt på scenen på Vonheim mange ganger før, men aldri med et så stort band før.


Tom Antonsen er en velkjent, og bokstavelig talt ruvende skikkelse i distriktets musikk- og kulturliv. I Kolvereid Storband briljerer han på saxofon.

 

 

Bryllupsplanlegging

I går stakk Morten Ulrichsen og jeg innom hos vår felles venninne Hilde Kyllo igjen. For de som ikke kjenner Hilde, så er hun en kjent trenings- og kostholds- ekspert. I tillegg er hun blogger (Bondefrøken), bonde og småbarnsmor, men en ting har manglet i livet hennes. Hun har ikke noen ektefelle, men dette har hun planer om å få gjort noe med. Hilde planlegger å gifte seg til sommeren, og det heteste tipset om hvem hun kommer til å gifte seg med er samboer Jo Arne. Såvidt jeg oppfatter det, er det på det nærmeste avgjort allerede. Hilde er en person som liker å tenke utenfor boksen, som det så fint heter i dag. Derfor har hun spurt Morten og meg om vi sammen kan føre henne opp kirkegolvet når hun skal gifte seg. Normalt ville det kanskje vært faren sin oppgave. Men hennes far er nylig pensjonert politimann, og har fått ansvaret for sikkerheten i bryllupet, så han er opptatt med det under seremonien. Morten og jeg har med et lite forbehold takket ja til oppgaven, forbeholdet handler om Mortens noe defekte hofte. 


Hilde er henrykt over tanken på å skride oppover kirkegolvet mellom oss, til tonene av Nord-Østerdal spellemannslag som skal spille "Bruremarsj fra Alvdal". Hilde har halvparten av sine gener derfra.


Da vi kom til gårds i går, hadde Hilde akkurat vært og plukket egg i hønsehuset.


Morten har tidligere markert seg som en varm tilhenger av eggdonasjon, og var ikke tung å be da Hilde ville donere eggene sin til ham.


Vi hadde vært i Overhalla og fylt opp bilen med potetlast, og kvitterte med å donere poteter til Hilde, i bytte mot hennes egg. Hilde ble så begeistret at hun vil servere sånne poteter i bryllupet sitt.


Hilde er svært fotokyndig, dette bildet tok hun av sin trolig tilkommende ektefelle, under vårt besøk.


Ikke bare følte Hilde seg oppløftet av vårt besøk, hun ble faktisk fysisk oppløftet.


Legg spesielt merke til den diskrete og litt hjelpeløse måten både Morten og jeg bruker hendene på under løftet.  

Kjære Posten, hva pokker holder du på med?

For oss som bor langt fra nærmeste post i butikk, er landpostbudet en viktig del av hverdagslogistikken. Vi er rett og slett avhengig av landpostbudet, og vi er svært fornøyde med de utrolig hyggelige og serviceinnstilte menneskene som har denne jobben her. Fram til 1. mars ytet Posten den service at de tok med postpakker som kom til oss som bor langt unna pakkeutleveringspunkt, I vårt tilfelle 4,5 mil. En ordning i hvert fall jeg var veldig fornøyd med. Å kjøre 9 mil ens ærend for å hente en pakke synes jeg er drøyt. Men fra 1. mars bestemte Posten sentralt at dette var en ordning vi ikke lenger kunne få ha. Nå får vi en hentelapp i postkassen, og hvis vi vil ha pakken hjemkjørt, må vi melde fra om dette på nett eller telefon. 

21. mars fikk jeg hentelapp i postkassen, og samme dag ba jeg via Postens nettsider om å få pakken hjemkjørt. Jeg fikk raskt svar fra Posten, min henvendelse var tildelt et saksnummer, og ville bli behandlet så snart en saksbehandler var ledig. Dagene gikk, påsken kom og gikk, og tirsdag 29. mars fikk jeg mail fra Posten igjen, da hadde tydeligvis en saksbehandler blitt ledig. Beskjeden var at pakken ble levert dagen etter. Samtidig fikk jeg også en mail med "takk for din bestilling", der det framgikk at pakken ikke ble levert neste dag, men ytterligere en dag senere, altså i dag. Jeg ringte da kundeservice hos Posten for å få klarhet i hvilken av dagene de forespeilet hjemkjøring, den egentlig ville komme. Etter å ha hørt meg gjennom en eviglang meny, ringte det endelig. Men da var det ingen hos Posten som tok telefonen. Pakken kom i dag, på den femte arbeidsdagen etter at jeg bestilte levering av pakken. 

Etter min mening holder dette ikke mål i det hele tatt, og jeg kan heller ikke med min beste vilje forstå hva Posten vil oppnå med dette ekstra byråkratiet og merarbeidet både for dem selv, og for oss som kunder. Jeg vet også at eldre mennesker som ikke har lært seg å bruke internett, og som heller ikke har fått svar hos den såkalte "kundeservice" hos Posten, har måttet vente alt for lenge på f.eks. medisinpakker. 

Kjære Posten, syns du dette er god kundeservice? Syns du 5 dager ekstra leveringstid er greit? Og ikke minst kjære Posten, kan du fortelle meg hva du sparer på dette? Eller kanskje er det ikke besparelse som er viktig, du har bare behov for å vise at vi som fremdeles klorer oss fast langt unna dine utleveringspunkt, egentlig bare er hår i suppa di?


Joda, jeg er glad for å ha fått min lenge etterlengtede pakke i posten. Men jeg er både oppgitt, frustrert og forbannet over at jeg måtte vente fem helt unødvendige ekstradager på å få den. Bare fordi noen høyt opp i Postledelsen fikk en fiks ide uten å vite hvordan virkeligheten er.


Posten var raskt ute med å tildele meg et saksnummer, men jeg vil ikke ha et saksnummer, jeg vil ha pakken min.


Så fikk jeg beskjed om at pakken skulle bli levert "i morgen", altså 30. mars.
 


Deretter var posten så høflige å "takke for bestillingen", og informerte om at pakken ble levert den 31. mars.
 

Heftig handledag hos Joker Bogen

Påskeaften er en av årets aller heftigste handledager hos Joker Bogen. Det er smekk fullt fra de åpner til de stenger. Og ikke minst er det god stemning, kundene trives så godt i den hyggelige butikken, og med den hyggelige betjeningen, at det gjør ingenting om det er lang kø for å få betale. I dag var det også tilløp til kø for å få handlevogn eller kurv. Men så langt jeg kunne se var det bare blide fjes. 


Stuvende fullt på butikken i dag, en herlig blanding av fastboende og påskegjester.


Aldri før har jeg sett kassekøa så lang hos Joker Bogen.


Kari Thorsen og Linda Skogseth havnet langt bak i køa, mer er like blid for det. Linda fant ingen ledig handlevogn, men hun er ikke tapt bak en vogn. Butikkens varetralle fikk gjøre nytten som handlevogn i dag.


Sissel Larsen hadde fri i dag, og opptrådte som hyggelig kunde sammen med Jutta og Nicole Stoepel fra Mainz i Tyskland.


Jutta Stoepel er stor fan av Morten Ulrichsen, og blir henrykt når hun får være med Morten på bilde.

Og til slutt kommer Kari og Linda fram til kassen, fremdeles i strålende humør.


På sånne dager blir parkeringsplassen for liten, og hovedvegen tas i bruk.

Genial måte å dele og like påskeegg

I disse dager florerer det av oppfordringer om å dele og like påskeegg. Og da i første rekke på Facebook. Det er ikke måte på hvilket omfang denne markedsføringen har tatt av. Derfor har jeg bestemt meg for å gå tilbake til røttene. Sånn mener jeg at deling og liking av påskeegg egentlig skal foregå.



Så enkelt deler jeg påskeegget mitt, ganske enkelt med en vanlig kniv


Lite utvalg av påskeegg som vi blir bedt om å dele og like, og kanskje kan vi vinne egget.


Nystekte vafler med delt påskeegg.


Hvem kan vel la være å like dette.


Jeg etterlater meg vel ingen tvil om at jeg ikke bare deler egget, jeg liker det også!

International Day of Happiness

I dag er det den internasjonale dagen for glede, eller International Day of Happiness. Dagen ble innstiftet av FNs generalforsamling i 2012, etter forslag fra Bhutan. Dette landet har vært opptatt av brutto nasjonallykke, i motsetning til mange andre land som er mer opptatt av brutto nasjonalprodukt. Ikke en helt idiotisk tanke etter min oppfatning. Jeg har tatt en liten titt i mitt bildearkiv, for å finne bilder som har med glede å gjøre. Og til min GLEDE, fant jeg massevis av bilder i den kategorien. Og her deler jeg et lite utvalg av sånne bilder.


Hilde Kyllo,alias Bondeføken, er selve personifiseringen av glede. Og for meg er det en udelt glede å blitt kjent med denne utrolig blide og morsomme jenta.


Å ta i mot en ny kalv er som oftest en stor glede. Og når du kan dele opplevelsen med barn og barnebarn, er det jo bent fram lykke.


Kinokveldene som vi er med på å arrangere er store hverdagsgleder. Vafler og kaffe er like viktige ingredienser som film, for Mona og Jan-Ove.


Å bli invitert på fest er veldig morsomt. Her har jeg blitt invitert på skoleball av min gode venn, gledessprederen og kinoentusiasten Njål Torgnes Kristensen.


Kaffekroken hos Joker Bogen byr også på mange gledesstunder sammen med folk av ymse slag. Lekaordfører Per Helge Johansen legger ikke akkurat noen demper på stemningen.


Barnebarna gir meg mange gleder, her fryder vi oss over at vi fikk komme på brua på Lekaferga.


Jeg blir veldig glad når jeg får være med på å skape litt liv og røre i bygda. Her fra 50-årsjubileet til Bogen bru. Min svoger Thore Bakken kjørte 50 mil med sin gamle grønne Lada for å bringe meg standsmessig til arrangementet. Det gjorde meg veldig glad.


Små hverdagsgleder skal man ikke kimse av, f.eks. å ta en gammeldansk med Morten Ulrichsen midt på Bogen bru.


Det er ikke så ofte jeg blir glad for regn, men ved denne anledningen hadde det vært tørt så lenge at jeg ble kjempeglad for regnet som kom.


Morten Ulrichsen og jeg er kanskje de som ler mest av det vi finner på, foreløpig har vi ikke tatt nevneverdig skade av det.


Å få ta bilder til bloggen av folk som er så lite selvhøytidelige som Adrian Jørgensens bestefar Magne Vollan, er også en stor glede.


Disse to er også helt opplagt glade. Også bonden blir glad over et sånt syn.


Jeg ser vel egentlig ganske glad ut her også, ikke minst fordi det var Dagfinn Lyngbø som foreslo at vi skulle ta dette bildet.

Endelig tilbake til Lona

Jeg må med skam melde at jeg har forsømt Lona på bloggen lenge nå. Til min skrekk ser jeg at jeg ikke har hatt et eneste innlegg om Lona bru og busskuret der siden i august. Til alle Lona-fans kan jeg bare beklage. Men i dag var jeg altså tilbake ved busskuret som har en så sentral plass i mitt hjerte og i min blogg. Her er de aller ferskeste situasjonsbildene fra Lona.


Her står vi stødig, både busskuret og jeg.


Våren har bare såvidt begynt å gripe om seg ved Lona bru.


Isen har begynt å gå i Lonafloden, eller Kongsmoelva som vittige sjeler kaller den.


I retning Kongsmoen sentrum gir elva et storslagent inntrykk, skitten, men allikevel så uendelig ren.


Og Lona bru står der helt upåvirket av årstidenes stadige skiftninger.

Våren, den vakreste av alle årstider

At våren er den vakreste av alle våre fire årstider kan knapt diskuteres. Jeg tok med meg kamera ut en tur i ettermiddag, og dokumenterte at våren er i anmarsj, og det er bare å nyte bildene. Så kommer nok vårfornemmelsen over deg enten du vil eller ikke.


Å vandre langs en vårlig grøftekant er balsam for sjelen.


Blank og fin is dekker åker og eng, veldig ryddig og fint sånn.


Utsikten mot Bindalen og Heilhorna mangler i dag, men Gud så lei man blir av den utsikten hele tiden.


Dette er vår for meg.


Skogen står der så tett og fin uten alt det irriterende lauvet.


Ingenting skaper vel mer vårfornemmelser enn en sildrende vårbekk gjennom et skamfert betongrør.


Alle burde komme seg ut og nyte en rusletur langs en vårlig landeveg.

Dystert 2-årsminne for Morten

På dagen i dag for to år siden, opplevde Morten Ulrichsen enhver kjøpmanns mareritt. Kjøleanlegget i melkedisken sviktet, og da var gode råd dyre. Til alt hell var utetemperaturen rundt 4 plussgrader, så løsningen ble å etablere et improvisert melkeutsalg utendørs. I dag grøsser Morten når han ser tilbake på de traumatiske marsdagene i 2014. Han skjønner ikke hvor han hentet kreftene fra. Men som han sier. "Det var bare å stå på, og holde maska overfor kundene, de måtte ikke få forståelse av at jeg var helt på felgen. Våre kunder forventer å få kjøpt melk av blid og opplagt betjening. Sur betjening kan fort smitte over på produktet, og ingen vil vel ha sur melk." Heldigvis ble kjøleproblemene løst ganske fort. "Men dette unner jeg ingen å oppleve", avslutter en preget Morten Ulrichsen.


I dag kan Morten ta med seg et par melkekartonger ut på plassen han hadde melkeutsalg for to år siden, uten å få alt for sterke reaksjoner. Men han innrømmer at det tok over et år før han klarte å ta med seg melk ut igjen.


Skjermdump av blogginnlegget for to år siden.


På tross av påkjenningene, klarte Morten å holde maska overfor melkekundene.


Her står melka i dag, konstaterer en fornøyd Morten i dag. Riktig lagret og kjølt, som det skal være.


I dag klarer Morten å se framover, og her viser han fram premiene i "flax i uflax"-konkurransen. Her får han kvalifisert hjelp med premievisning av Ann-Helen Øvergård. Alle som kjøper flax-lodd de ikke vinner på, kan være med i trekningen av disse fine premiene.


Her legger du loddet hvis du er så heldig å ikke vinne på det.


Morten vil gjerne være med i trekningen av premiene, og brukte formiddagen i dag til loddskraping. Litt frustrert ble han da mange av loddene ga gevinst, men han ga seg ikke før alle gevinstloddene var byttet inn i lodd uten gevinst.

 

Årssamling i Tine

Den aller første årssamlingen i det nye sammenslåtte produsentlaget for Ytre Namdal i Tine, gikk av stabelen i dag. De fire lagene i Bindal, Leka, Nærøy og Vikna har funnet det hensiktsmessig å slå seg sammen til et lag. Begivenheten fant sted på ungdomshuset Vonheim i Bindal, og jeg fikk faktisk æren av å være toastmaster under den avsluttende festmiddagen. Det ble en riktig så trivelig og interessant dag sammen med melkebønder, tidligere tillitsvalgte samt nåværende tillitsvalgte både lokalt og sentralt. Den aller mest prominente møtedeltageren var styreleder i Tine SA, Trond Reierstad, som holdt et engasjert innlegg, først og fremst om vegen framover for Tine og oss melkeprodusenter. 


To sentrale deltagere på dagens møte, Styreleder i Tine SA, Trond Reierstad og Ytre Namdal produsentlags første leder Lars Kirkeby-Garstad.


Mange ankom møtet med den oppsatte bussen.


Aslaug Vevstad Aune, Tine-rådgiver og sekretær for produsentlaget, gjør her de siste forberedelsene før møtet starter.


Under den innlagte kaffepausen gikk praten livlig i ungdomshusets foaje.


Trond Reierstad fikk toalettmappe med kumotiv i gave fra produsentlagsleder Lars Kirkeby-Garstad etter sitt foredrag. Toalettmappa er designet og sydd av Hanne Reppen fra vårt eget nabolag.


Årssamlingen er også arena for utdeling av utmerkelser til melkeleverandører som har levert melk av elitekvalitet over lange perioder. Her får Knut Inge Finne 20-årsplakett av Trond Reierstad.


Per Helge Johansen fikk blomster for å ha oppnådd Tines høyeste utmerkelse hva melkekvalitet angår, Sølvtina. Selve tina blir utdelt på Tines årsmøte sentralt.


Så var det klart for festmiddag, og det gjør seg ikke selv. Her er sjefskokk Heidi Vollan godt i gang med den fantastiske elggryta vi fikk servert.


Forventningfulle møtedeltagere har benket seg til middagsbordet.


Bindalsordfører Britt Helstad ønsket velkommen til Bindal innlednings under middagen.


Tidligere sentral tillitsvagt i Tinesystemet, Arve Haug fra Leka, fikk avrunde middagen med et historisk tilbakeblikk samt å takke for maten.


Og jaggu ble det ikke blomster på både Arve Haug og meg, for innsatsen under middagen, og da snakker jeg ikke om mengden mat vi la i oss. Det var en fornøyelse for meg å få lov til å være toastmaster under denne middagen.

 

Austra og kommunereformen

Problematikken rundt kommunereformen i distriktet generelt, og Austraproblematikken spesielt, drar seg til nå. Det endelige havariet for sammenslåingstanke og grensejusteringer, er like rundt hjørnet, og ting kommer til å fortsette som før. Eller kanskje ikke, grenser og kommunestruktur kommer etter alle solemerker til å videreføres uendret, men den inngrodde mistroen til hverandre både innad i kommuner og mellom kommuner vil være mer tydelig og merkbar i tiden som kommer. Pressen har ofret saken stor oppmerksomhet i lengre tid nå, og forleden dukket Namdalsavisas kommunalpolitiske reporter Birger Aarmo opp hos Joker Bogen for å lodde stemningen der. Her får dere et unikt innblikk i hvordan en avisreportasje blir til.


Screenshot fra dagens Namdalsavisa. Austras eneste stortingsrepresentant Lisbeth Berg-Hansen har snudd, og er nå tilhenger av å videreføre både kommunestruktur og grenser. Også Lekaordfører Per Helge Johansen og lokalbefolkning rundt Joker Bogen-miljøet uttaler seg.


Fra Joker Bogens kafferom bringer Namdalsavisa dette bildet. Morten Ulrichsen vil ikke uttale seg overhodet om problematikken. Han er så forsiktig at han ikke en gang vil ta stilling til om jorda er flat eller rund. Han har en mistanke om at en av hans kunder tror jorda er flat, og han vil ikke under noen omstendigheter støte kundene sine.


Namdalsavisa tok ikke sjansen på å vise hele Magnor Dolmen i avisa, men det gjør jeg. Namdalsavisas Birger Aarmo til høyre, mens Morten Ulrichsen til venstre i bildet, konsentrerte seg om millimeterrettferdig tildeling av kaffe.


Magnor Dolmen heller til at en kommunesammenslåing er det beste, men er skeptisk til om det kommer til å skje. Birger Aarmo lurer på om ikke en kamp på tørre never hadde vært en god løsning.....


I kassen hos Joker Bogen treffer Aarmo på Austraboer Jon Einar Kristensen. Kristensen er kjent for å være svært tilbakeholden med å uttale seg i kontroversielle spørsmål, men Aarmo klarte til slutt å lokke ham utpå glattisen.


Til slutt lot Kristensen seg også avfotografere, men det er ikke til å stikke under en stol at Aarmo måtte jobbe hardt for å få denne reportasjen i boks.

 

Mer vinterferie

Søndagen, som var vinterferiens siste dag, brukte vi på fysisk aktivitet, samt å utforske herlighetene i Bogenområdet. Vi søkte råd og tips hos vertskapet, og de øste villig av sin lokalkunnskap. Vi fikk på ingen måte tid til alt de foreslo, men turen til Sjåberget kunne vi ikke la gå fra oss. Jeg brukte skiene også denne dagen, mens mine medferierende benyttet seg av apostlenes hester. Hvis noen har feriedager til gode, kan jeg trygt anbefale noen herlige feriedager i Bogen.


Som seg hør og bør startet vi dagen med sein frokost, der jeg serverte helt perfekte bløtkokte egg. 


Før vi dro ut i terrenget, rådførte vi oss med vertskapet Hilde og Magnor Dolmen. Hva er det vi beskuer her tro?


Jo, det kom et helikopter flyvende over anlegget, men det tilhører ikke Bogen Feriehus.


Sjåberget bød på fantastisk ro og harmoni, sol og stille sjø.


Torlaug viste sine villmarkskunnskaper med å lett fyre opp bål til oss.


Jeg gikk så mye som mulig på ski i vinterferien, mens de andre satset på å forbedre sine gåkunnskaper.


Selvfølgelig måtte jeg ta en tur opp i de bratte Bogenbakkene også på søndagen.


Denne dagen undervurderte jeg det skarpe føret, farten ble hinsides mine ferdigheter, så jeg måtte ned på rompa. Forsmedelig, men det er bare å ta det som en mann.


Så var det bare å tenke på å avslutte ferien, nå venter havreskjorte og strielefse. Men vi måtte selvfølgelig gjøre rent etter oss, og der tok Torlaug stort ansvar. Selv skapene fikk en omgang med støvsugeren.


Torlaug tok også ansvaret for å skrive i hytteboka.

Vinterferie for bonden

Vi er midt inne i den hektiske vinterferiesesongen, og i år har jeg bevilget meg selv vinterferie også. Sammen med min kone og kjøpmannsekteparet Torlaug og Morten Ulrichsen tok en hel weekend i ferieresorten Bogen Feriehus. Og hvilken fantastisk ferie ble det ikke. Jeg tok naturligvis med meg ski, og jeg er dypt imponert over skiterrenget som Bogenområdet kan by på. Ferieopplevelsene er så omfattende at det er helt umulig å få det med i et blogginnlegg, så det kommer en fortsettelse på dette etterhvert. Jeg lar bildene fra ferien tale for seg. Følg med framover, det kommer flere spektakulære bilder fra ferieturen.


Her ved dette praktfulle anlegget til Bogen Feriehus har vi tilbrakt 2 døgns svært innholdsrik vinterferie. Det beste av alt er at det kun er 4,6 km fra gården vår. Her snakker vi om kortreist og bærekraftig ferie. Blir litt forundret over folk fra såkalte miljøpartier som setter seg på fly og tilbringer vinterferien i Spania!!!


Så snart Torlaug og Morten hadde stengt butikken på fredagskvelden, ankom de feriehytta og startet på sin vinterferie. Deres ferie er ikke kortreist, den er ureist, og svært miljøvennlig og bærekraftig.


Lørdagen tilbrakte jeg mye tid på ski.


Naturligvis måtte jeg en tur innom Joker Bogen for å se på utvalget der.


De som tror at jeg gikk på ski rundt om i butikken, må tro om igjen. Selfølgelig tok jeg av meg skiene før jeg tok runden rundt i butikken.


Etter handleturen benyttet jeg meg i omfattende grad av skiterrenget i Bogen.


Bakkene i Bogen er så bratte at farten ble nesten i overkant for mine skiferdigheter.


Torlaug og Morten sto velvillig og så på¨mine skiaktiviteter, alle har vi et behov for å bli sett. Vinket gjorde de også.


Her ønsker de meg hjertelig velkommen tilbake fra skituren.


Etter skituren ble det selvfølgelig afterski med musserende vin i glasset. Er det ferie, så er det ferie.


Etter afterski arrangerte vertskapet hos Bogen Feriehus fiskekonkurrane i marinaen, min fiskeglade kone i forgrunnen, vertskapet i bakgrunnen.


Vinner av konkurransen ble Torlaug med denne fangsten.

Avslutning på skogsdrift

I dag avsluttet maskinlaget fra skogsentrepenør Monrad Lassemo skogsdrifta de har holdt på med hos meg og fire naboer den siste tida. Det siste som ble hogd var en bitte liten teig med sitkagran hos meg. Og tenk, jeg var så heldig at jeg fikk være med i hogstmaskina til Jan Harald Thorvaldsen under den hogsten. Da jeg fikk tilbudet, var jeg ikke tung å be. Syns det er så morsomt å se på hogstmaskina i drift, og å få se på fra orkesterplass gjorde meg til en liten guttunge. Og det gjorde ingen ting at Jan Harald er en usedvanlig trivelig kar heller da. Så langt jeg er i stand til å bedømme, er det gjort meget godt arbeid her de par siste ukene. Det har vært et fullstendig smertefritt samarbeid med både Allskog og entrepenøren. Og kjøreskader er det omtrent ikke.


Hogstmaskina på tur for å ta de siste sitkagranene i denne omgang.


Dette lille feltet ble det siste som ble avvirket under denne drifta.


Hogsten kommet i gang, og jeg har orkesterplass. Nå skjønner jeg småungenes fryd over å få sitte på i traktoren.


De største sitkagranene i dette feltet var på over 2 kubikk.


Vel en time tok det å hogge de 70-80 trærne.


Jobben unnagjort, gjenstår bare å kjøre det fram til vegen.


Maskinfører Jan Harald Thorvaldsen inviterte meg med i hogstmaskina. Det ble en veldig interessant og hyggelig time for meg.


Ikke lenge etterpå er lassbæreren på plass og får tømmeret fram til vegen. Er nok ikke lenge til tømmerbilen er på plass heller.

Foran jordbruksoppgjøret

Nylig gjennomførte vi i Horsfjord Bondelag studieringen som vi har hvert år foran jordbruksforhandlingene. Vi går gjennom de fleste aspektene ved landbrukspolitikken, og kommer med innspill til Bondelaget på fylkesnivå. Som vanlig ble dette svært seriøse diskusjoner, der dedikerte studiedeltakere tok oppgaven på det aller største alvor. Dog ikke uten glimt i øyet, det er ikke til å stikke under en stol at bønder nok er hakket morsommere enn andre yrkesgrupper.


En av de morsomste og muntreste bøndene i laget er Espen Hald.


En konsentrert og dedikert gruppe bønder lytter andektig når studieleder Arild Aarsand doserer.


Arild har en mild, men bestemt lederstil. Det oser tillitt av hele mannen.


Men når Arild har Geir Horsberg ved sin side, klarer han ikke å holde seg alvorlig så mange sekundene i gangen.


Dette er det alvorligste uttrykket Espen Hald har i løpet av en hel kveld.


Her er et gjennomsnittlig uttrykk fra Espens side.


Her har Espen fått en mild irettesettelse av studielederen.


Også lagets ubestridte leder Eli Horsberg lar seg rive med.


Til og med revisor Bjørn Øvergård viser sine muntre sider.


Tro ikke at vi bare ler og studerer under disse møtene, lederens lekre smørbrødfat sørger for at vi holder matchvekta.


Som vanlig avsluttes møtet med at Espen Hald framfører en av sine egne sanger.

 

Tips til morsdag og Valentinsdag

Et sjeldent fenomen inntreffer på søndag. Morsdag og Valentinsdag opptrer på samme dag, det er nesten som om det skulle vært solformørkelse og måneformørkelse på samme dag. Dette sjeldne sammentreffet setter ekstra store krav til mange hva gaver angår. Jeg har vært en runde hos Joker Bogen, og fått kvalifiserte tips av Morten Ulrichsen. Morten har veldig fin fingerspitzgefühl hva angår både romantiske gaver i anledning Valentinsdagen, og mer uromantiske gaver i anledning morsdagen. 


Morten har tatt inn et parti snøskuffer spesielt med tanke på morsdagen.


Morten mener at kjevler kan brukes som en flott kombinasjonsgave.


En svineknoke synes Morten er en flott gave, den kan fungere som et diskret hint til kjæresten hvis man syns at vedkommende har lagt på seg i det siste.


Meloner er en utmerket Valentinsgave, sier Morten, ihvertfall til de som ikke har det fra før.


Oppvaskhansker i forskjellige kvaliteter, er et sikkerstikk både til mordags- og Valentinsgave.


Torlaug er langt mer tradisjonell enn Morten, når hun kommer med gavetips i anledning søndagen.

Effektiv skogsdrift

På nytt har jeg et maskinlag i skogen for å avvirke sitkagran. Og her går det unna, opptil 300 kubikk blir hogd på en dag. Flere naboer får også hogd sitkagran i disse dager, feltene er rundt 50 år gamle. Og tømmerbilene går i skytteltrafikk til Brønnøysund der tømmeret blir skipet til Tyskland. Tyskerne vil gjerne ha sitkagran, men i Norge er det visst helt umulig å finne kjøpere til dette virket. Driftsforholdene i skogen er nesten optimale nå, så de tunge maskinene etterlater seg svært lite spor i terrenget. Og det må også legges til at det er svært profesjonelle folk som kjører maskinene. Ved antydning til at vegen begynner å briste, er de raske til å kjøre på bar som forsterker vegen. Baret av sitkagrana er veldig sterkt og seigt å kjøre på. Jeg kunne her og nå ha startet en opphetet debatt om sitkagrana. For jeg har meninger om den, men akkurat nå tror jeg ikke at jeg gidder å ta den diskusjonen. Faktisk er det få ting det er så stor uenighet, og så steile fronter om, som sitkagrana. Akkurat nå er jeg mest fornøyd med å få avvirket feltene på en god måte.


Her går det unna, tømmerbilen henter og lassbæreren fyller på med nytt tømmer fra skogen.


Sånn ser det ut etter at hogstmaskina har gjort sitt, men de aller verste kvistmonstrene i kantskogen måtte jeg kviste selv med motorsag. De fleste trærne er lange, slanke og nærmest kvistfrie, men de største kan neppe kalles slanke. To graner i kanten av feltet var på over 3 kubikk hver.


Helt på tampen med utkjøring fra denne teigen, lassbæreren går omtrent døgnet rundt nå.


Fine forhold i skogen nå, her har lassbæreren som veier 50 tonn med lass, kjørt mange ganger.


Nytt lass med sitkagran framme ved vegen.


En liten ulempe er at vegen blir sperret mens lasting av tømmerbilen pågår. Men lastingen går så raskt og effektivt, at det ikke blir store forsinkelser i trafikken.


Et ny liten teig skal avvirkes, men her var det så bløtt at hoggeren vil vente på kuldegradene før har tar resten. Karene fra firma Monrad Lassemo vil helst etterlate seg minst mulig med spor og terrengskader.

Svinmærforening kuppet kjendisbursdag

I gårkveld hadde vi den store og udelte ære av å være tilstede i Gutviks herostratisk berømte vannverksjef Jan Tillers 70-årsdag. Og som det sømmer seg når man feirer en celebritet, foregikk feiringen i dannede og sømmelige former, dog ikke helt blottet for munterhet. Vannverksjefen ble utsatt for et surpriseparty, men det skulle vise seg at det ble mer surprise utover kvelden. For plutselig dukket deler av den lokale svinmærforeningen opp. Jeg har store problemer med å forklare hva en svinmærforening er. Men ut fra det jeg kan se, er det et slags husmorlag som vektlegger en kombinasjon av gamle dyder, 60-tallets estetikk blandet opp med vår egen tids sviktende moral. De hadde uansett bestemt seg for å gjøre stas på vår kjære Jan, og det gjorde de med bravur. I hyllesten inngikk både sang, massasje, ømme kyss og mye omsorg.


Svinmærene Trine Pettersen, Kristine Kjeldsand og Lisbeth Borgen visste virkelig å hylle Jan Tiller.


Svinmærer byr på seg selv, noe Jan Tiller ikke har det minste i mot.


Også øyekontakten var tilstede.


Å bli hedret av svinmærer, setter sine spor på både kropp og sjel.


Kristine Kjeldsand i klassisk svinmærpositur.


Lisbeth Borgen og Trine Pettersen står ikke noe tilbake hva posering angår.


Hvem ville vel ikke ha ønsket seg en hyllest av disse på sin 70-årsdag?


Jan Tiller ble også utnevnt til Årets vannmann av Svinmærforeningen.


Svinmærforeningen er fanatisk opptatt av renhold og hygiene, her får jeg en omgang med støvkostene.


Jubilantens kone Bjørg, ble generøst innlemmet i Svinmærforeningen.


Svinmærer har også stor omsorg for bevegelseshemmede, Trond Hiller som for tiden benytter krykker i sin framdrift, nyter her godt av denne omsorgen.


Men først og fremst var det Jan Tiller som var gjenstand for svinmærenes omsorg denne kvelden, her får han øremassasje av Lisbeth Borgen.

Mannen fra Snåsa på Bygdekinoen

I går kveld var det igjen kino på ungdomshuset vårt, og det ble nok en opptur hva publikumstilstrømning angår. "Mannen fra Snåsa" trakk hele 140 skuelystne til Vonheim. Dette er nøyaktig samme publikumstall som vi oppnådde med "Bølgen" i fjor høst. Noe som var nest beste publikumstall i løpet av de 22 årene vi har holdt på med dette. Bare "Jul i Flåklypa" har oppnådd høyere publikumstall. Skal jeg si noe om "Mannen fra Snåsa? Vel, jeg skal ikke her si noe som helst om tro eller ikke tro på hans evner. Men filmen syns jeg var vellykket, overraskende mye humor, og jeg syns filmen i stor grad bidro til å avmystifisere Joralf Gjerstad. Men for meg er det først og fremst gledelig at det kommer filmer som trekker mye folk til Bygdekinoens forestillinger. I disse ulvetider, er det usedvanlig viktig at publikum synliggjør Bygdekinoens berettigelse. Denne gangen var det mange som jeg sjelden eller aldri ser på kino, håper noen av dem også tar turen innom når andre skikkelser enn Snåsamannen fyller lerrettet.


Et forventningsfullt publikum legger sine varme hender på hverandre, som en fin innledning til filmen om mannen med de varme hendene.


Også denne kvelden hadde vi mange på kaffe og vafler. Helen Elvheim, lengst til høyre, er like gammel som Snåsamannen, men hun er enda sprekere enn ham.


Mange kjøpte snop i kinokiosken før filmen ble vist.


Og så fikk Joralf Gjerstad utfolde seg på lerrettet den neste halvannen timen.


På bakrommet kunne en utmattet maskinist Jan Ove Brøndbo, etter å ha solgt 140 billetter, ta noen viktige telefonsamtaler, samt gjøre unna det omfattende papirarbeidet.


De fleste hadde nok noe å prate om etter å ha sett filmen om Snåsamannen.


Ingen ble i dårlig humør av å se denne filmen.


Som så mange ganger før, også denne gangen var det velvillige publikummere som uoppfordret hjalp til med å stable stoler og rydde salen etter endt forestilling. Her Lisbeth Margrethe Borgen og Hanne Marit Reppen. Og det beste av alt, de så ut til å like det.


Det kan ha vært det nylakkerte golvet som gjorde at Lisbeth Borgen og Ståle Antonsen ble liggende langflat på golvet.


Det skal mer enn et lite uhell til for å ta fra disse to humøret.

Morten imponerer Bondefrøken

Her kommer andre del av fortellingen om Morten og undertegnedes besøk hos kostholds- og treningsekspert Bondefrøken på torsdag. Eller Hilde Kyllo som noen også kaller henne. Ikke nok med at vi lærte oss et sunt kosthold, vi fikk også lære oss øvelser som potensielt kan gi oss et bedre og betydelig forlenget liv. Som vanlig når det handler om fysisk aktivitet, utmerket Morten seg. Hilde har mer enn en gang gitt uttrykk for at hun beundrer hans grasiøsitet og uforbeholdne innsats. Hun er mer reservert når hun beskriver meg i så måte. Jeg trøster meg med at det viktigste ikke er å delta, men å se på. Men jeg deltok da litt også, og føler meg allerede både sterkere og mer i balanse. 


Første øvelse tror jeg var for å få finere rumpe, eller så var det for å styrke skuldrene. Jeg husker ikke helt, men Morten var helt med i hvertfall.


Hilde er superfornøyd med Mortens innsats. Hun er helt klokkeklar på at hun syns at Morten er den suverent mest grasiøse av oss to.


Hvis det hadde handlet om innsats, så hadde Morten tatt gullmedalje.


Hilde kan knapt få fullrost Morten nok.


Ettersom jeg var fotograf under treningsøkta, måtte jeg stjele en snap fra Hilde for å kunne dokumentere at jeg også deltok. Dette var en spesiell øvelse for bønder, jeg tror den skulle bedre balansen og forebygge lyskebrokk. Og jeg tror det virker, for jeg har hverken vært i ubalanse eller pådratt meg lyskebrokk siden torsdag.


Etter endt treningsøkt ga Morten sin tillatelse til at Hilde kunne fjerne plasten rundt tulipanene. Hilde stoler blindt på Morten hva gartnerspørsmål angår.


Da vi motvillig dro fra Hilde, kjørte vi ikke langt før vi ble stoppet i kontroll, men vi er så ryddige og korrekte i alle livets faser, at det bød ikke på noen problemer.


Neste stopp var hos Hans Olav Ranum i Overhalla der vi lastet opp poteter. Her forteller Morten om treningsøkta hos Bondefrøken, og det er vel ikke til å stikke under en stol at ham smurte litt tykt på.


På heimturen måtte vi selvfølgelig ha en obligatorisk stopp ved busskuret ved Lona bru. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Ny eventyrlig dag med Bondefrøken

Årets hittil største begivenhet for Morten Ulrichsen og meg, fant sted i dag, på Høylandet hos den uforlignelige og helt fantastiske Hilde Kyllo, alias http://bondefroken.no/. Hilde var sent i fjor i finaleheatet i konkurransen om å bli "Årets unge bonde", og til Morten og min store overraskelse og dype fortvilelse vant hun ikke kåringen. Derfor stakk vi innom i dag, og personlig utnevnte henne til vår "årets unge bonde". Hun ble utrolig glad over utnevnelsen, som kom fullstendig overraskende på henne. Hilde kvitterte med et grunnkurs i å lage sunne lapper, og det er kun et understatement når jeg sier at vi storkoste oss i Hildes selskap. Etterhvert gikk vi også over til en treningsøkt som Hilde mente passet bra for to så forfalte kropper som våre. Men det må jeg ta i et eget blogginnlegg noe senere. Men jeg kan allerede love oppsiktsvekkende bilder.


Morten og jeg utnevnte Hilde til vår "årets unge bonde". Vi kjenner ingen bønder som er yngre enn henne.


Med utnevnelsen fulgte det en bukett tulipaner, og ettersom Morten er tulipanekspert, fikk han oppgaven med å snitte stilkene på korrekt vis.


Jeg fikk oppgaven med å hjelpe Hilde med å lage sunne lapper, eller sunn klappatøtt, som vi ville sagt.


Hilde viser stolt fram en av ingrediensene i røren. Hjemmelaget yoghurt naturell laget av melk fra eget fjøs. Her snakker vi ikke om kortreist mat, men om UREIST mat.


Her er den uforlignelige Bondefrøken i gang med å steike lapper til oss.


Forsøk på foodporn, her lar Hilde stabelen med lapper få et dekke av sukkerfri sirup.


Gjett om det er to fornøyde middelaldrende herrer som koser seg her.


Hildes favorittpålegg, meierismør rett fra kjøleskapet. Da er det perfekt å høvle gode skiver med ostehøvel.


Jeg har bestandig visst at meierismør er sunt, og nå ble jeg ytterligere styrket i min tro.

Husquarna motorsag

Jeg må med skam melde at jeg som blogger totalt har sviktet. Det er snart et år siden jeg har lagt ut et innlegg under kategorien "innkjøp". Og det er såpass skandaløst at jeg knapt kan kalles blogger lenger. Men nå skal jeg skjerpe meg. Og i dag har jeg gjort et skikkelig bra innkjøp. Jeg har kjøpt meg ny motorsag, forsåvidt har jeg motorsag fra før, men jeg kjøpte meg ny sag i dag fordi jeg syntes at jeg fortjente det. Når andre bloggere shopper sko eller vesker, slår jeg heller til med ny motorsag. Og selvfølgelig ble innkjøpet gjort hos Ola Helstad hos Helstad Landbruksverksted. Ola er kjent som selve motorsagmannen, og det er bestandig en fryd å gjøre business med ham. 


Her er handelen gjort, og saga klargjort og overlevert til en meget tilfreds kjøper.


Før jeg fikk saga i hende, ble den finjustert av Ola, og han har ekstrem kompetanse på Husquarnasagene. Sjelden gjør man tryggere handel enn når man kjøper sag av Ola.


Litt instruksjon får jeg også.


Ny Husquarnasag er et meget vakkert syn.


Jeg prøver her å imponere min kone med nysaga mi. Men hun blir ikke veldig imponert, hun mener at det bare er ei helt vanlig motorsag.


Jeg påpeker at det slett ikke bare er "just another saw". Det er en Husquarna, kjøpt hos Ola, og det en helt uslåelig kombinasjon!


Ettersom min kone mer eller mindre ga katten i min nye motorsag, prøvde jeg å imponere katten. Men han ble bare lettere skremt. Men sag og t-skjorte matcher i hvertfall, og det syns jeg er viktig. Sånne ting må vi bloggere tenke over hele tiden, hvis vi vil bli tatt seriøst.

Les mer i arkivet » Mai 2016 » April 2016 » Mars 2016
TERJES SUPERBLOGG

TERJES SUPERBLOGG

53, Nærøy

Lever livet som bonde og komiker. Personlig fotograf og designer: Frida Isadåra Årseth. KONTAKT: terjeaa_blogg@hotmail.com Twitter, instagram & snapchat: superbloggern

Image and video hosting by TinyPic

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

hits