hits

Melkebilsjåføren

Blant alle som vi melkebøndene er avhengige av for å kunne eksistere, kommer melkebilsjåføren veldig høyt på lista. Hver tredje dag året rundt, enten det er hverdag, helg, 17. mai eller første juledag, kommer han og henter melka og får den levert på meieriet. I disse dager, da været ikke greier å bestemme seg for om det er høst eller vinter, er det en nokså utfordrende jobb. Det er ofte glatt, av og til dårlig brøyta, og slett ikke enkelt å manøvrere seg fram i mor Norges kronglete vegnett. Men melkebilen kommer fram, jeg tror at melkebilsjåførene må være blant landets aller beste sjåfører. I dag morges var det Bjørnar Solvoll som kom hit og hentet melka. Han kom i snødrev, det var nullføre, og det var slett ikke enkelt å gjøre gårdsvegen kjørbar. Men det gikk bra denne gangen også. Bjørnar er også ekstremt fotogen, så da passet det godt å ta noen bilder av ham og bilen. Så får Bjørnar stå som en god representant for Norges melkebilsjåfører, i dette som er ment som en hyllest til alle som utøver dette yrket.

Melkebilen ankom i snødrev og nullføre denne morgenen.

Bjørnar Solvoll er bestandig i godt humør, selv om han ønsker snøen dit peppern gror. -Hvis noen skriver noe fint om snøen på facebook, skroller jeg fort forbi uten å lese ferdig, sier han med et glis.

Tanken er tømt, og slangen kveiles inn på bilen igjen.

Skriften på veggen, kvittering på levert melk.

Så spyles tanken rein for melk.

Oppdraget utført, og Bjørnar er klar for neste gård på ruta si.

Inni bilen er det t-skjortevær.

Takk for besøket for denne gangen.

Leka

Leka har preget nyhetene den siste uka, etter nyheten om at de likevel ikke blir tvangssammenslått med de andre kommunene i regionen. I dag var jeg en liten tur på Leka med kamera og knipset noen bilder fra den unike øya med de stridbare og stolte øyboerne. Jeg lar bildene tale for seg selv, og samtidig oppfordre alle til å besøke Leka. Det er et unikt sted med unike mennesker, og selv om de er stridbare, er de usedvanlig hyggelige. Og det er ingen grunn til bare å besøke Leka på sommeren, lyset på denne årstiden er helt magisk.

 

Kommunereformen, ny vending igjen

Følgetongen om tvangssammenslåing av kommunene Vikna, Nærøy, Leka og Bindal tok en ny, og for mange, overraskende vending i dag. Kristelig Folkeparti har landet på standpunktet at de vil la Leka og Bindal slippe sammenslåing med Nærøy og Vikna. Dermed er det flertall på Stortinget for dette synet. Deres beslutning har skapt jubel hos mange, og fortvilelse hos andre. Hva Leka angår er det ingen som helst tvil om at det store flertallet er svært tilfreds med vendingen saken tok i dag. Hos flertallet i Gutvik, Lekas fastlandsenklave, er nok reaksjonen motsatt. I Bindal er reaksjonene svært delte, og diskusjonen går allerede hett for seg på facebook. Men så langt jeg kan skjønne, er det nok et solid flertall i Bindal som er veldig godt fornøyd med at de får fortsette som egen kommune. 

Hvordan kunne denne prosessen gå som det nå ser ut til at den gjør? For det første har det ikke vært noen god prosess fra starten av, man har hatt alt for stort hastverk med å gjennomføre så store og grunnleggende endringer. Frister har vært så knappe for både det ene og andre, at det ikke har vært rom for verken refleksjon eller grundige vurderinger av fordeler og ulemper med de ulike alternativene. Reformen skulle for en hver pris gjennomføres nå, og det ble av mange opplevd som et udemokratisk overgrep da det tidligere i år ble klart at regjeringen med Venstres støtte gikk inn for å tvangssammenslå de fire kommunene. Venstre fikk skylda for beslutningen, og etterhvert har de også tatt "æren" for den. Denne tvangssammenslåingen var visstnok ikke med i regjeringens opprinnelig plan. Dette faktum har falt mange svært tungt for brystet, all den tid Venstre kun har bagatellmessig oppslutning, og om mulig, enda mindre tillit i vårt distrikt. Da med et lite unntak for Vikna. Med andre ord har en stor og grunnleggende reform blitt vedtatt med knappest mulig flertall sentralt, og med veldig dårlig forankring lokalt. Selvsagt er Stortinget i sin fulle rett til å gjøre sånne vedtak, i like stor grad er de nå i sin fulle rett til å gjøre et nytt vedtak når flertallet i nasjonalforsamlingen nå er et annet. Selv om det er litt overraskende at Krf nå støtter å oppheve vedtaket om tvangssammenslåing, bør det ikke komme som et sjokk at en så dårlig forankret omveltning i Ytre Namdal, nå endres. Det som gjenstår å se, er om  Stortingsflertallet også gjør det mulig for Bindal og Leka å klare seg på egen hånd. Hvis ikke, er opphevingen av tvangsvedtaket lite verdt.

Hva så med vegen videre? Ja det blir spennende nå, like spennende som ved en gjennomføring av tvangsvedtaket. Her har jeg lyst til å sitere hva Viknapolitiker, høyremann og fylkesordfører Pål Sæther Eiden i Nord-Trøndelag skrev på min facebookside i dag. På tross av at han er skuffet over vendingen saken har tatt, sier han: -"Nå må vi fortsette å være gode naboer, noe vi forsåvidt har erfaring med." Hvis alle, både de som er skuffet i dag, og de som er glade i dag, kan trekke lærdom av fylkesordførerens rause holdning, vil vi alle tjene på det. Vi må uansett utfall av denne saken, arbeide og samarbeide for at det skal være best mulig å bo i våre lokalsamfunn. 

Lekaordfører Per Helge Johansen, her sammen med Trygve Slagsvold Vedum, har av enkelte blitt idioterklært fordi han ikke har villet oppgi sin motstand mot tvangssammenslåingen. Denne dagen ble en gledens dag og en solid oppreisning for ham. 

Fra et møte på Vonheim, der Morten Ulrichsen og jeg tok med kommunevåpnene og ble tatt i mot av fylkesmann Inge Ryan. 

For oss som bor sentralt i den planlagte storkommunen, har prosessen med kommunereformen vært veldig spennende. Nå kan det se ut som at Morten fortsatt kan krysse grensa mellom Sør-Norge og Nord-Norge når han går på jobb.

Posten passer på

For rundt en uke siden fikk jeg et brev i postkassen, og frampå brevet var det et stempel som forkynte at portoen var kontrollert, og at brevet var underfrankert. 11,50 sto det på frimerket, så avsenderen har enten satt på feil frimerke, eller glemt å skrive på en B på konvolutten. Jeg tenkte ærlig talt ikke mer på det, men åpnet naturligvis brevet. Der var det ei regning, og den har jeg rutinemessig lagt inn på forfall i nettbanken. Men så, etter en uke, får jeg et nytt brev i postkassen, denne gangen fra Posten Norge AS. De hadde registrert at min bedrift hadde mottatt en underfrankert sending. Og hvis jeg valgte å beholde sendingen, måtte jeg betale manglende porto, tilleggsporto og ekspedisjonskostnad. Tilsammen hadde manglende porto på skarve 1 krone og 50 øre, vokst til 66 kroner og 50 øre. Fakturaen ville bli frafalt hvis jeg sendte brevet uåpnet til Bring og Postens Kundeservice. Men det går jo ikke, jeg har jo forlengst åpnet brevet. Det kunne de kanskje opplyst om med en gang. Jeg skal selvfølgelig betale de 66 kronene og 50 øre, ved nærmere ettertanke skal jeg betale 67 kroner. Posten går visst ikke så veldig godt, så det kommer sikkert godt med. Det kan jo hende at det skaper forvirring hvis jeg betaler 50 øre for mye, men det får stå sin prøve. Ettersom posten mener at brevet var til min bedrift, jeg er jo selvstendig næringsdrivende, skal jeg legge det i regnskapet, da får jeg igjen momsen i det minste.

Denne nokså morsomme hendelsen har satt meg på en veldig god ide. De fleste av oss har en eller annen som vi ikke liker så veldig godt. For å plage disse, bare litt altså, så kan man sende dem anonyme brev, helt uten plagsomt innhold altså, men med litt for lite porto. Da får mottakeren svi bitte litt, og samtidig bidrar man til at Posten Norge AS får styrket økonomien i en vanskelig tid. Snakk om å slå to fluer i en smekk!

Egentlig syns jeg det hele er ustyrtelig morsomt.

For omtrent en uke siden fikk jeg dette brevet i poskassen. På frimerket står det "Rådyr", det skulle kanskje stått "rådyrt".

Det skal posten ha, de lager fine fakturaer. Ekstra morsomt at Posten har sendt brevet til 7970 Kolvereid, mens min postadresse er 7990 Naustbukta. 

Solnedgang midt på dagen

Vi har sola enda, men det varer ikke lenge nå. Solnedgangen er nesten midt på dagen, men på sånne dager som i dag er den svært så vakker. Her er noen glimt fra dagens solnedgang. Med mine begrensede fotokunnskaper, er det ikke til komme forbi at det var enda vakrere i virkeligheten enn på bildene.

Årsetfjorden sett fra Bogen.

Samme utsikt med snevrere utsnitt.

And i solnedgang.

Samme to ender i solnedgang.

Utsikten fra Bogen igjen.

Bjørk i solnedgang.

Solnedgang i Årsetvegen 377.

Big Band Battle

Here we go again, nok en gang står Kolvereid Storband i fokus. Denne helga er de vertskap for Big Band Battle på Kolvereid. Fire andre storband har tatt turen til Kolvereid for workshops, jamming og konserter. I ettermiddag spilte Kolvereid Storband, Levanger Storband, S. Møller Storband, Høylandet Storband og sist men absolutt ikke minst Knut Lauritzen Big Band en tre timer lang konsert for et fullsatt kulturhus på Kolvereid. Og for en oppvisning av musikalitet og spilleglede ble det ikke. Fram til nå har jeg trodd at Kolvereid Storband var verdens beste storband. Nå blir jeg nødt til å nyansere denne oppfatningen en smule, heretter må jeg nøye meg med å si at de er blant verdens beste.  Samtlige fem storband var en stor fornøyelse å høre og se på, men uten noen som helst forkleinelse for noen, Knut Lauritzen Big Band var en opplevelse av de sjeldne. De etterlot ingen tvil om at de er et profesjonelt storband, så samspilte, så lekne, med soloer som man både måpte og lo av. Jeg som bare liker musikk, og ikke forstår så mye av det, skal ikke gi meg ut på å forklare nærmere hva som som foregikk på scenen denne ettermiddagen, utover at det var fantastisk gøy, utrolig underholdende og at de tre timene gikk utrolig fort. Min medpublikummer Morten Ulrichsen oppsummerte det på sin sedvanlig enkle måte. -Jeg kunne godt ha sittet her i tre timer til. Og vi fastslår at takket være entusiastene i Kolvereid Storband, har storbandmusikk blitt stort i Ytre Namdal!

Arrangørbandet Kolvereid Storband var først ut i konserten, her ved kapellmester Øyvind Nordstrand og vokalist Marte Volden.

Marte Volden overbeviste som vanlig, denne gangen med "My heart belongs to daddy". Faktisk fikk jeg hilse på hennes "daddy" før konserten startet, Marte er gjennomført og tenker på alle detaljer!

Kolvereid Storbands fantastiske blåsere, storblåsere mange av dem.

S. Møller storband har siit utspring i Studentersamfunnet i Trondheim, og var nok det storbandet som hadde det mest utradisjonelle repertoaret denne konserten. Svært forfriskende band.

Saksofonsolo hos S. Møller Storband, nydelig!

Kristoffer Lona spiller trompet både i Kolvereid Storband og Høylandet Storband. Sistnevnte ble stiftet for 41 år siden, og Kristoffer har vært med hele tiden. Slå den!

Høylandet Storbands musikalske leder Per Olav Tyldum. På fritiden er han ordfører i Overhalla.

Selve rosinen i dagens fantastiske storbandpølse, Knut Lauritzen Big Band. 

Selveste Vigleik Storås trakterer pianoet i Knut Lauritzen Big Band, og for en pianospiller han er.

Knut Lauritzen spiller i saxofonrekka i storbandet sitt, men opptrådte også som klarinettsolist, utrolig musiker.

Da Knut Lauritzen fikk høre at tubaisten Morten Ulrichsen var tilstede på konserten, ville han gjerne ha bilde sammen med ham.

Kolvereid Storbands musikalske leder Øyvind Nordstrand er primus motor for storbandhelga på Kolvereid, og han var så euforisk etter konserten at han like godt bevilget seg et sjokoladekakestykke "on the go". Vel fortjent!

Storbandeventyret fortsetter

Tittelen sier mye om hva jeg synes om Kolvereid Storband, og i dag, dagen før de står ansvarlig for Big Band Battle på Kolvereid, er det naturlig å vise bildene fra deres siste store happening. Nemlig konserten med en av landets fremste storbandvokalister på Leka for snart 14 dager siden. Morten Ulrichsen og undertegnede bidro litt under billettslippkonserten hos Joker Bogen i juni. Og det ble vi rikt belønnet for. Vi ble nemlig invitert på middag med Marian Aas Hansen og utvalgte storbandmusikere på Leka brygge kvelden før konserten. Og det ble en utrolig interessant og hyggelig aften. Maten var interessant, og selskapet var hyggelig. Jeg vet ikke om det er rett å si at vi kom under huden på den godeste Marian, men det var jaggu ikke langt unna. De fleste menn må streve ganske mye for å sjarmere damer, men Morten har den evnen at han bare med sitt blotte nærvær oppnår alt som andre må streve for. Min oppgave var i utgangspunktet å gjøre et intervju med Marian Aas Hansen, og det klarte jeg forsåvidt å gjennomføre. Hele 1 -ett- spørsmål klarte jeg å få smettet inn. Og det var om hun hadde gjort mye research på Kolvereid Storband før hun sa ja til å synge med dem. Og det hadde hun faktisk ikke gjort. Hun satset alt på at de holdt sånn noenlunde mål. I etterkant var hun helt overveldet over hvor samspilte, presise og gode de har klart å bli på bare 3 år. Vi er forresten flere som deler den oppfatningen. Marian var ikke snauere enn at hun inviterte seg selv tilbake for mer samarbeid med dette ensemblet som hun åpenbart trivdes ypperlig sammen med. Konserten i Herlaugshallen på søndag ettermiddag ble en veldig hyggelig opplevelse. Marian viste seg som en vokalist og entertainer fra aller øverste hylle, og storbandet var i toppslag. Presisjon og nøyaktig blandet med spilleglede, herlige soloer og et lydbilde aldri før hørt i Herlaugshallen. Bedre kan jeg ikke forklare opplevelsen, som virkelig varmet et stort og entusiastisk publikum. 

Morten har veldig godt lag med damer, men innimellom må han holdes litt i ørene.

Marian Aas-Hansen forsyner kapellmester Øyvind Nordstrand med et stykke laks fra mesterkokk Eskil Laukviks kjøkken.

Et nennsomt utvalg av storbandmusikere, en stjernevokalist, en opprømt kjøpmann og en starstruck blogger, utgjorde taffelet denne kvelden.

 

Potetene som skulle være saltbakte, kollapset under prosessen, og ble forsøkt kontrahert til spiselig potetstappe. Men potetstappa som besto av en del poteter og en del grovsalt pluss litt lettmelk og smør, ble av de fleste omtalt som uspiselig. Marian Aas-Hansen karakteriserte den som interessant, noe hun også gjorde under konserten dagen etter.

Etter middagen ga kokk og trommeslager Eskil Laukvik den tilreisende sangstjernen en grundig innføring i hvordan han tilbereder salt potetstappe. Og Marian Aas-Hansen var lutter øre.

Her forklarer Eskil Laukvik hvordan han pakker saltet rundt potetene, og Marian tror nesten ikke sine egne ører. Kristoffer Lona, Tom Antonsen, Ove Petter Gansmo, Øyvind Nordstrand og Morten Ulrichsen hører også på, men dog med en smule skepsis. Det hører med til historien at Ove Petter Gansmo som hadde blitt tiltrodd å frakte Marian fra Værnes til Leka i sin private bil, somlet så mye undervegs, at de ikke nådde ferga. Løsningen ble å kalle ut Bjørn Åge Leknes med sin sjark, som brakte sangstjernen over Lekafjorden. I følge Marian var det en eksotisk opplevelse som satte en ekstra spiss på oppholdet på Leka.

Munter stemning i sofaen, legg spesielt merke til hvor Aas Hansen plasserer hånda si. Morten og min sine respektive ektefeller oppholdt seg annetsteds denne kvelden.

Kolvereid Storbands eminente kapellmester Øyvind Nordstrand i aksjon under konserten i Herlaugshallen.

Marian Aas Hansen strålte, glitret og sjarmerte sitt publikum i senk under konserten. Hun er en entertainer av sjeldent format.

Kolvereid Storband viste seg fra sin eneste side denne strålende konserten, nemlig sin beste! Samspillet med Aas Hansen satt som et skudd, og publikum fikk en konsertopplevelse de sent eller aldri kommer til å glemme.

På fergeturen umiddelbart etter konserten, fortsatte Marian underholdningen, med særlig fokus på Morten. Han hadde ingenting i mot det.

Jeg finner det helt naturlig å gjøre oppmerksom på at jeg var den eneste som fikk sitte på fanget til Marian på fergeturen!

Velkommen til Årsetvegen 377

Da har også vi tatt skrittet inn i den moderne verden på den måten at vi har fått vegnavn- og nummer. Eiendommen vår består av tre forskjellige bruksnummer, og kommunen har gjort jobben sin og tildelt alle tre vegnummer. På det ene bruksnummeret, som jeg kjøpte for en god del år siden, har et skur som tidligere huset rev, fått vegnummer 377. Det er da min plikt å sette opp husnummerskilt, og det har jeg nå forsøkt å følge opp. Jeg er litt usikker på om denne merkingen er i tråd med forskriften, men det skulle nå være klart og tydelig i hvertfall. Men jeg kommer ikke til å sørge for belysning av "skiltet", selv det heter at det bør være det. Det er ikke strøm på denne adressen, så det blir nok for komplisert og dyrt. Og ettersom revskuret er lite synlig fra hovedvegen, skal det egentlig være merket med henvisningsskilt der. Det tror jeg også jeg kommer til å avvente, men hvis jeg får pålegg om det, må jeg vel bare bite i det sure korset. Uansett bor jeg nå i Årsetvegen, der vegen skrives nettopp vegen, på andre siden av kommunegrensa, i Bindal, heter den samme vegen Årsetveien. Altså en annen stavemåte. Når våre kommuner etter alt å dømme snart blir slått sammen, regner jeg med et realt bikkjeslagsmål om hvilken stavemåte som skal velges, vegen eller veien.

Dette er altså Årsetvegen 377.

Jeg satset friskt på frihåndsmaling av tallene.

3-tallet nesten ferdig, syns det ble ganske bra jeg.

Det første 7-tallet ble også ganske stilig.

Og vipps, så er det ikke lenger noen tvil om hvor Årsetvegen 377 er hen.

Eiendommen vår består av 3 forskjellige bruksnummer, så da fikk min ektefelle og jeg tre brev hver fra kommunen. med informasjon om de nye vegnummerne.

Drømmejobben - kasserer

En av de tingene som følger med å være medlem i forskjellige lag og foreninger, er at man kan bli utstyrt med tillitsverv av diverse karakter, Et av de mest populære vervene er kasserer. Og nettopp det vervet har jeg hatt i flere år nå i mitt lokale Bondelag. Det er ikke så veldig vanskelig å få gjenvalg, det eneste som kan hindre gjenvalg er dødsfall, intens blånekting eller underslag. Det første eller siste har ikke tilstøtt meg enda. Men jeg har prøvd å blånekte, men jeg har sannsynligvis ikke vært intens nok. Jeg har nå strevet meg gjennom årets regnskapsføring, jeg har brukt uforholdsmessig mye tid i forhold til regnskapets omfang, og jeg har bestemt meg for å nå et nytt nivå for blånekting. Selv om jeg fikk tallene til å stemme på øret til slutt, vet dog ikke om de strenge revisorene godkjenner resultatet, er det på tide å slippe yngre og forhåpentligvis mer kompetente krefter til!

Noen som kjenner seg igjen, samling av bilag over lang tid, så sortering og lønnlig håp om at alle bilag er tilstede.

Studering av bilag og underbilag.

Hva i all verden er dette?

Joda, det er regnskapsbilag i forbindelse med arrangement som Bondelaget har hatt.

Til slutt begynner jeg å få en slags oversikt.

Og til slutt, en lykkelig kasserer som har fått regnskapet til å stemme, og satt bilagene sirlig i rekkefølge inn i permen.

Vafler i sentrum

Vafler i sentrum ja, dette uttrykket får dobbel betydning når det dreier seg om vaffelservering i Bogen. For det første har vi ikke gitt opp håpet om at Bogen blir det nye kommunesenteret i den nye storkommunen som etter alt å dømme blir en realitet i løpet av få år. For det andre var vafler et sentralt tema i Bogen denne høstlige lørdagen i oktober. Ikke alle hadde tid til vafler og kaffe i Olavshallen, men det er ikke til å stikke under en stol at Morten Ulrichsens vafler fikk bein å gå. Ja, jeg vet at dette er et rart bilde, vafler kan jo ikke få bein da, men det gikk i hvertfall unna av de store stablene som Morten hadde begynt å steike allerede i 6-tiden på lørdagsmorgenen. Nok en vellykket vaffeldag i Bogen er over, men det blir nok nye vaffeldager for de som gikk glipp av det denne gangen.

Arnt Hanssen sier ikke nei til å ta en vaffel sammen med Morten.

Torlaug var mer opptatt av de nye T-skjortene de har fått inn, enn av vafler.

Morten er en ekte vaffelentusiast, men understreker at det passer fest til og helg. Til hverdags sverger han til gulrøtter og annet frukt og grønt.

Arnold Lysfjord og Ellinor Henriksen hadde god tid til både kaffe, vafler og slabberas.

Steinar og David Bogen avsluttet sin høstferie i Bogen med kaffe og vafler i Olavshallen.

Bjørg Tiller elsker vafler, og prøvde med sitt mest forføreriske blikk å smiske seg til en ekstra plate.

Inger Solstad har fisket sild hele høsten, og har knapt spist annet enn sild i lange tider. Derfor ble hun henrykt når hun så at det var vafler i Olavshallen.

Inger var slett ikke tung å be da Morten bød fram sine deilige vafler.

Mortens Jokerkollega Håvard Skeie fra Foldereid var på rundtur i distriktet for å sjekke om alle Jokerbutikkene serverte vafler denne dagen. Han ble ikke skuffet da han kom til Bogen.

Også den alltid travle og hardtarbeidende butikkjomfru Sissel Larsen tok seg tid til en vaffel mellom slagene. Men hun bevilget seg ikke å sette seg ned denne gangen.

Bjørn Morten Tønder syntes også vaffelserveringen overgikk det meste han hadde opplevd på matfronten.

 

 

Høsten på gården

Fantastisk høstvær har gitt gode muligheter for både å få gjort ting, og å nyte natur og omgivelser. I dag fikk jeg kjørt beitepusseren på det siste stykket som kvigene har kost seg med siden mai. Blir seende mye bedre ut når det blir pusset, og bedre beite neste år blir det også. Det blir feil å si at jeg er spesielt glad i høsten, men på sånne dager som i dag, kan man ikke unngå å se hvor utrolig vakker denne årstiden også kan være. Så her er noen bildeglimt fra min dag, denne klare oktoberdagen.

Beitepussing i rimelig flotte omgivelser.

Ospa har blitt gul, men lauvet henger forsatt på.

Mye rognebær i år, og det betyr at det blir mye snø, eller lite snø, eller som jeg tror, det betyr ingen ting bortsett fra at det er mye rognebær i år.

Motoren fra skøyta Boas, en 20 hk Levan tror jeg, soler seg i høstsola.

Zetor og Kuhn beitepusser i solnedgang.

De kvigene som enda går ute, fikk overta beitet etter kyrne i dag, her representert ved STN-kviga Lykke. Hun venter kalv i november.

Når kvelden kommer, farges østhimmelen og Heilhornene nærmest rosa i noen minutter.

Slik så den samme utsikten ut i dag morges.

Sopin-festival med Traktorpikene

Denne helga har for meg, og for mange andre vært preget av at det var Sopinfestival på Kolvereid. Det hele startet på fredag da det var Landbruksseminar på Bakkalandet Hotell med foredragsholdere i toppklassen, og uten forkleinelse for noen, foredraget til Tor Jacob Solberg overgikk det meste jeg har hørt til nå. Lørdagen var det klart for selve festivalen, med 30 utstillere som presenterte sine varer og tjenester. Lokalmat, klær, håndtverk og landbruksrelaterte produkter av mange slag, var til beskuelse og til å handle inn. Stor oppmerksomhet fikk moteshowet med Traktorpikenes kolleksjon, og også plagg fra min datter Frida sin Theedora collection ble vist fram av de fantastisk flinke modellene. Alle som gikk på catwalken var unge bondejenter, helt fra svært unge til litt unge. Selv fikk jeg æren av å være konferansier under dette flotte showet, uvant jobb for en halvgammel melkebonde, men du verden så morsomt det var. Og ikke nok med det, senere på kvelden hadde jeg gleden av å være toastmaster under Nærøy Bondelags festmiddag der de markerte sitt 150-årsjubileum. Feststemte bønder og celebre gjester gjorde dette til en stilig, munter og svært hyggelig avslutning på ei real bondehelg på Kolvereid, Norges minste by. Ikke minst var det et flott øyeblikk da fylkesråd Terje Sørvik delte ut Sopin-prisen til Nubdalsenget gård. 

Maren Hagan Arnø sammen med barnebarnet Vida, fikk æren av å åpne moteshowet i hvert sitt Traktorpikene-antrekk.

Inger Lise Måøy i Traktorpike-antrekk i fargen blåklokke.

Traktorpikene har antrekk for både store og små damer, her i fargene timotei og trollkrem.

Alle modellene med Traktorpikeantrekk linet opp på catwalken mens den lokale motepressen følger intenst med.

Her er det en av t-skjortene til Frida, fra Theedoras collection som blir presentert.

Hettegenser og t-skjorte fra Theedora for barn, vist fram av to ytterst sjarmerende modeller.

Som konferansier måtte jeg selvfølgelig slå av en prat med Traktorpikene Thrine Heggum og Ine Rossetnes.

Mitt barnebarn Ina koser med Jerseykalven Bente, den er i Kåre Aakres eie, og forøvrig er den oppkalt etter min yngste datter.

Masse folk og god stemning på torget på Kolvereid under Sopinfestivalen.

Min datter Frida sin salgsbod, her er det Arnfinn Holand som sikrer seg kukalender for 2018.

Anita Marø, i bondeskjorte, hadde en finger med i det meste denne helga, her ordner hun hamburgere med lokalprodusert kjøtt fra Nyheim Gård.

Fylkesråd Terje Sørvik delte ut Sopinprisen til glade og overraskede prisvinnere Almut Bungenstock og Michael Buckstadt fra Nubdalsenget Gård.

Anita Marø, leder i Nærøy Bondelag, overrakte blomster til Odd Laukvik for hans arbeid med jubileumsberetning for bondelaget. Forøvrig var oppmøtepremien denne kvelden en tur med Odd Laukvik til Rørvik. Odd er kjent for å være usedvanlig hyggelig å dra på tur med. Det har jeg personlig erfart.

 

Bare tapere i årets Stortingsvalg

Årets Stortingsvalg er forlengst unnagjort, men konsekvensene av valget er foreløpig høyst usikre. Valget var rekordjevnt mellom de to blokkene, og ble i stor grad avgjort på om partier kom over eller under sperregrensen. Skjønt avgjort, ingen kan vel enda si hva de politiske konsekvensene av valgresultatet blir. For på et eller annet vis ble det bare tapere i dette valget. Så langt jeg kan se, er en av valgets store tapere, Krf og Knut Arild Hareide, de eneste som har styrket sin mulighet til realpolitisk innflytelse. Deres problem er at de ikke virker å ha anelse om hvordan de skal bruke sin vippeposisjon. De vil ha Erna, men ikke Siv. Og de to blir det nok vanskelig å splitte.

Jonas Gahr Støre mistet velgere gjennom hele valgkampen, og Ap havnet på 27,4% av velgerne. Riktig nok ble de største parti, men dette er det nest dårligste resultatet i moderne tid. Valgets store taper.

Erna Solberg og Høyre gikk tilbake 1,8 prosentpoeng, men de borgerlige beholdt Stortingsflertallet. Men nå er hun avhengig av både Krf og Venstre for å sikre flertall i Stortinget. Høyres største tap er denne svekkelsen av maktbasen i Stortinget.

Siv Jensen og Frp gikk tilbake 1,2 prosentpoeng, tilsynelatende en seier i forhold til spådommene om hvordan det kom til å gå med Frp i regjering. Men likevel tilbakegang, og svekket parlamentarisk grunnlag i Stortinget.

Trygve Slagsvold Vedum ble tilsynelatende valgets store vinner med en framgang på 4,8 prosentpoeng. Men det går også an å si at han ble en av valgets tapere, både fordi noen ventet et enda bedre resultat, og at den politiske innflytelsen bare er marginalt forbedret, litt avhengig av hvordan Krf kommer til å opptre.

Audun Lysbakken og SV ble også tilsynelatende en av valgets vinnere med en framgang på 1,9 prosentpoeng. Men ettersom Stortingsflertallet glapp for hans side i politikken, havner han også blant valgets tapere.

Trine Skei Grande og Venstre klarte å karre seg over sperregensen med god hjelp av taktisk stemming av Høyrefolk på Oslos vestkant. Likevel en tilbakegang på 0,9 prosentpoeng, og svekket innflytelse i og med at de ikke lenger alene kan danne flertall med regjeringen. Vurderer angivelig å gå inn i regjeringen nå, så selvbildet er ikke skadet av valgnederlaget. 

Knut Arild Hareide og Krf var uhyggelig nær sperregrensen, men de berget såvidt. Både i valgkampen og etter valget virker han rådvill om hvilken side i politikken han havner på. Uansett hva han velger, mister han velgere. Samtidig har han aldri hatt så stor makt som som han har nå, men om han tør å bruke den er et helt annet spørsmål.

 

Rasmus Hansson og MDG oppnådde en framgang på 0,4 prosentpoeng, og berget sitt ene mandat. Hansson selv røk ut, og når flere målinger antydet at de kunne komme over sperregensen og samtidig havne i vippeposisjon, er også MDG å regne blant valgets tapere, da de knapt kan regne med noen innflytelse på politikken i kommende periode.

Bjørnar Moxnes og Rødt fordoblet oppslutningen, og fikk ett mandat på Stortinget. Som så ofte før ble valgresultatet dårligere enn målingene i forkant, og det ene mandatet gir liten eller ingen innflytelse. Men dog en seier å endelig få Stortingsplass.

Hva er det med Bogen?

Det lille, men veldig sentrale stedet Bogen har lenge vært omfattet av stor interesse fra media. Pressen har en tendens til å trekke mot Bogen hvis de vil ha gode saker å publisere. I dag var det et TV-team fra Trønder-TV som gjorde opptak fra tidlig morgen til langt ut på dagen. Programmet blir sendt senere i høst, så det ville være dårlig gjort av meg å røpe hva det handler om nå. Både Morten Ulrichsen og jeg lot oss noe motvillig overtale til å delta, vi er jo tross alt ikke så veldig begeistret for oppmerksomheten som naturligvis følger i kjølvatnet av et sånt opplegg. Men med litt overtalelse og forsikringer om at vi ikke ville få noen framtredende plass i programmet. John Bogen hos det lokale verkstedet og Arne Sigurd Valen hos vår lokale byggevareforretning ville gjerne ha en mer framtredende plass i programmet. Så det blir spennende å se hva det ferdige programmet kommer til å vise. Uansett kan jeg fastslå at det er et eller annet med Bogen!

Mange lurte på hva dette opptrinnet i Bogen i dag var for noe.

De to fra Trønder-TV forbereder dagens opptak i Bogen.

Ikke noe hverdagslig syn at John Bogen lufter sin Gråtass.

Heller ikke noe vanlig syn at jeg er passasjer i Morten Ulrichsens BSA 1936-modell med sidevogn.

Arne Sigurd Valen var like i nærheten av å kjøre villmann med truck i hele Bogen-området i dag, heller ikke det er noe hverdagslig syn.

Hva som foregår her, vil jeg ikke røpe, men det blir et veldig søtt innslag i TV-programmet.

Inne i verkstedet til John Bogen ble det virkelig action.

Oppe i bakken hos Byggi Valen var det også aktivitet utenom det vanlige i dag.

Under innspilling av TV-programmer er det ikke til å unngå at det blir litt venting. Men i dag gjorde det ingenting, her er det Arne Sigurd Valen, John Bogen og Magnor Dolmen som koser seg i sola mens de venter på neste opptak.

Også Statens vegvesen dukket opp i Bogen i dag, men de kjørte rett forbi. Ved nærmere ettertanke var det kanskje like greit.

Vi klarte også å forsinke postgangen, riktignok bare med noen få sekunder, så vi håper det blir tilgitt.

Nytt oppsiktsvekkende funn - krafsebrett

Oppsiktsvekkende funn i distriktet vil visst ingen ende ta. Det startet med at det ble funnet ei vikingeøks hos Birger Aarmo på Kongsmoen, og fortsatte med at jeg fant et spett som godt kan være 70 år gammelt. Birger Aarmo spådde da at det neste sikkert kom til å bli at Morten Ulrichsen kom til å finne noe fra i dag. Og jeg tror ikke at selvsamme Aarmo hadde trodd at det nesten skulle gå troll i ord. Nå er Mortens funn riktignok litt eldre enn Aarmo spådde, eventuelt forutså. Morten har drevet Jokerbutikken i Bogen i ganske mange år nå, og en skulle forvente at han nå har skaffet seg oversikt over beholdningen av varer på lageret. Men den gang ei, før helga fikk han øye på en gjenstand som lå nesten helt skjult bak andre ting i en reol på lageret. Da han fikk gravd den fram, viste det seg at det var et krafsebrett, norskprodusert av fabrikanten Fiskars. Krafsebrettet var noe støvete, men bortsett fra det var det helt intakt og strøkent. Til og med strekkoden var helt intakt. Funnet er fantastisk, selv om det neppe er automatisk fredet, selv om det nok er over ti år gammelt. Morten var nokså usikker på anvendelsen av et sånt brett, og jeg visste ikke engang at et slikt redskap eksisterte. Jeg fikk bli med Morten da han forsøkte å finne praktisk anvendelse for krafsebrettet, redskapet som han allerede har blitt veldig glad i.

Morten viser stolt fram sitt lagerfunn, som han mener overgår mitt spettfunn, og helt på høyde med vikingøksfunnet på Kongsmoen.

Veldig få arkeologiske funn har strekkoden intakt. Modellen er den klassiske 0960.

Dette funnet trengte ikke konservering, men en runde med støvkluten gjorde godt.

Morten ville først teste ut om det egnet seg til konebæring, og dommen ble: Middels godt egnet.

Morten er stor fan av Ali kaffe, og her ble resultatet: Svært godt egnet.

Morten fastslo raskt at dette ikke er noe fruktfat, men som grønnsaksfat ble også karakteren: Svært godt egnet.

Birgit Hanssen hadde bestilt en kake som hun skulle hente, og hun var enig med Morten i at krafsebrettet fortjente betegnelsen "Svært godt egnet" til å bære kake i. Hun er nok den første i historien som har fått utlevert kake i krafsebrett.

Utenfor butikken forklarer Morten til Snorre Hollup at at skal ta i mot varer med krafsebrettet. Og Snorre lurer, som så mange ganger før, på om Morten er vel bevart.

Her laster Tine-sjåfør Ketil Sørhøy varer opp krafsebrettet til Morten. Men konklusjonen ble, at på tross av at brettet fungerte utmerket, ble effektiviteten for lav. Dermed ble den samlede karakteren: Mindre godt egnet.

Min hjertesak, bredbånd!

For noen dager siden ble jeg oppringt av en journalist fra Nationen, som ville vite hva som var min hjertesak nå i forbindelse med valget. Og det kunne jeg sikkert svart både det ene og andre på. Men akkurat nå er jeg ganske opptatt av bredbåndstilgangen. Vi har i ganske mange år hatt bredbånd via telefonledningen, levert av Telenor. Ikke all verden til hastighet riktignok, men vi har klart oss med det. Men nå vil ikke Telenor lenger levere bredbånd til oss, angivelig fordi utstyret er for gammelt til at det lar seg vedlikeholde. Selv mistenker jeg at vi ikke er lønnsomme nok for telegiganten. Det finnes også radiobredbånd i området, drevet av Nord-Trøndelag E-verk, men de ønsker ikke å ta inn flere kunder, så det går nok sikkert mot slutten på det tilbudet også. Så nå er eneste tilbudet mobilt bredbånd, eller satelittbredbånd. Begge deler er dyrt, og har sterke begrensninger på datamengden. Vi er i ferd med å få et enda større digitalt klasseskille i landet vårt. Jeg har spurt generasjonen som kommer etter meg om de kunne tenke seg å bosette seg på et sted uten skikkelig bredbånd. Og svaret er nokså klart, det kan de ikke! Selv er jeg aktiv internettbruker, og det er jo også det hele samfunnet er lagt opp til nå, det forventes at vi skal gjøre det meste via nettet. Og det syns jeg er helt greit. Men den yngre generasjonen har helt andre medievaner enn oss gamlinger, de ser  for eksempel ikke TV-serier lineært på TV. De streamer, og da kommer man ikke langt med datapakkene på mobilt bredbånd. Man kan like eller mislike denne utviklingen, men sånn er det. 

Jeg er av den klare oppfatning at tilgang på godt bredbånd uten begrensninger i bruken, er en like viktig infrastruktur som vei og strøm. Det er mange ting i dag som påvirker sentraliseringen av samfunnet. Mangelen på bredbånd i mange bygdesamfunn er en slik åpenbar grunn. Hvis politikerne mener noe med bosetning i hele landet, er de ganske enkelt nødt til å bevilge det som trengs for å gi alle muligheten til å henge med i digitaliseringen av samfunnet. Hvis man skal overlate bredbåndsutbygging bare til de kommersielle aktørene, kommer vi aldri til å få det. Mantraet for noen år siden, var at digitalisering og bredbånd skulle gi like muligheter overalt, og hindre sentralisering, nå er det motsatte i ferd med å skje. 

Dette føyer seg inn i rekken av store og små ting som får meg, og mange med meg, til å føle at vi bare er hår i suppa til storsamfunnet. I fjor var det Posten som ikke lenger ville ta med pakker til oss når de kjører landpostbudrutene sine, selv om vi bor 5 mil unna "post i butikk". Det vil si, hvis vi ringer til Posten i Oslo, kan de ta med pakken to dager senere. Men også det har vi vent oss til. Og vi venner oss sikkert til dyrt og begrenset bredbånd også, men jeg tror ikke at neste generasjon kommer til å gjøre det. 

Nationen har spurt folk om deres hjertesak, jeg landet på bredbånd til alle.

At det er kyr med på bildet av meg hos Nationen, skyldes at dette er det eneste arkivbildet de har av meg. Men det er ikke så helt bak mål heller, jeg har etterhvert blitt helt avhengig av internett i forhold til gårdsdrifta også.

Denne ruteren har Telenor i all sin godhet spandert på oss som de kutter bredbåndsforbindelsen til.

Sensasjonelt arkeologisk funn

For kort tid siden ble det funnet ei øks fra vikingetida på eiendommen til Namdalsavisas villmannsjournalist Birger Aarmo. Funnet blir betegnet som sensasjonelt. Mindre sensasjonelt tror jeg ikke mitt funn av det jeg er ganske sikker på er et spett. I likhet med øksa, har spettet lange tradisjoner i Norge. Faktisk vil jeg si, med klar referanse til dagens verdidebatt, at spettet har en helt spesiell plass i det opprinnelige norske verdigrunnlaget. Dette er en verdi som som er under sterkt press i dag, hvis vi ikke passer på, kan vi risikere å miste spettet som en grunnleggende norsk verdi. Hvor mange innvandrere og asylsøkere er det egentlig som bringer med seg et spett i bagasjen? Om spettet jeg fant i veigrøfta nå, etter at flomvann har vasket det fram, er fra vikingetida, eller om det stammer fra vegarbeid på 50- eller 60-tallet, kan jeg ikke sikkert si. Men i begge tilfeller snakker vi om sentrale historiske epoker i norsk historie. Så jeg fastslår uten videre at dette spettet har stor kulturhistorisk verdi, at det sier noe vesentlig om tilblivelsen av vår norske kultur og sivilisasjon.

Her poserer jeg stolt med spettet som jeg betrakter som mitt hittil største arkeologiske funn.

På Birger Aarmos eiendom på Kongsmoen ble det nylig funnet ei øks fra vikingetida, spettet jeg fant er nok helt på høyde med dette funnet.

Ingen kan beskylde dette spettet for å være framstilt i rustfritt stål.

Her i denne veigrøfta har sommerens store vannmengder skylt vekk jorda som dekket over spettet.

Alt tyder på at spettet er velbrukt.

Tommelen opp for at jeg får besøk av både fylkesarkeologen og Sigmund Alsaker fra Kystmuseet, og gjerne Ørjan Kvaløy også!

Fake news

Jeg legger meg flat og innrømmer at jeg har falt for fristelsen til å servere fake news på bloggen. Morten Ulrichsen var slett ikke "såra og vonbroten" over å ikke bli utnevnt til "Årets Namdaling". Tvert i mot var han svært beæret over å få være med i serien om "Stolte Namdalinger". Han ville nok mer enn gjerne ha tatt i mot en heder som "Årets Namdaling", selv om han innser at han muligens aldri kommer til å oppnå denne hederen. Ikke at han mener at han ikke hadde fortjent det, men på grunn av at det ikke finnes en sånn utmerkelse. Avslutningsvis må jeg bare be om, og håpe på, at utsendelsen av fake news på bloggen, ikke har ført til varige skader på verken Mortens, bloggens eller min personlige troverdighet eller integritet.

Morten hadde store problemer med å holde seg alvorlig når han skulle demonstrere sin skuffelse over at han kun var "Stolt Namdaling", og ikke "Årets Namdaling".

Morten var kjempeglad for oppmerksomheten avisintervjuet ga ham, og i tillegg var han henrykt over den ekstra oppmerksomheten blogginnlegget ga.

Helt umulig for John Arne Engan å holde seg alvorlig når Morten skulle demonstrere sin "skuffelse".

Også Martin Kjølstad brøt ut i latter, mens Morten nesten klarte å holde maska.

Her er Morten bare nesten dyster og alvorlig når han viser Lisbeth Borgen avissaken om seg selv.

Nedtur for Morten Ulrichsen

Da jeg kom til Joker Bogen i formiddag, var det en nokså humørløs Morten Ulrichsen jeg møtte. Saken er at for noen dager siden hadde han besøk av Namdalsavisas unge journalist Lena Erikke Hatland. Morten trodde at hun intervjuet ham i forbindelse med at han hadde blitt utnevnt til "Årets Namdaling". Og når avisa kom i dag, viste det seg at han bare var en i en lang rekke av "Stolt Namdaling". Hvordan denne misforståelsen har oppstått er ikke så godt å si. Men Morten vil ikke avvise at han kan ha blitt distrahert av at det var en ung kvinnelig journalist som intervjuet ham denne gangen. Og at han av den grunn ikke har klart å konsentrere seg såpass at han fulgte med på alt som ble sagt. Vanligvis er det Birger Aarmo som dekker Joker Bogen for Namdalsavisa. - Han er det vel ingen som blir distrahert av, sier Morten med et oppgitt sukk. Morten la fram sin sak for de fleste kundene som var innom butikken i dag, med varierende grad av sympati som resultat. Både kunder og ansatte hos Joker Bogen, bør se det som sin oppgave å bygge opp Morten selvbilde den nærmeste tiden.

Morten viser fram det han trodde skulle være utnevnelsen til "Årets Namdaling", og som viste seg bare å være et portrett i den lange rekken av "Stolt Namdaling".

Morten deler skuffelsen med sin Torlaug, uten at hun synes så veldig synd på ham.

Morten peker og forklarer skuffelsen, til kunde John Arne Engan, men heller ikke hos ham var det noen merkbar sympati å hente.

Martin Kjølstad derimot, viser forståelse for Mortens skuffelse når han får Mortens forklaring. Morten får en trøstende hånd på skulderen, og et medfølende blikk.

Seriøst? sier Lisbeth Margrethe Borgen, når Morten klager sin nød til henne. Hun spør videre om han føler seg frisk, og tilbyr å ta blodprøve av ham der og da.

Skjermdump av saken som Morten misforstod så inderlig. Egentlig er det jo en fin og velskrevet sak, men det er ingen trøst for Morten, som hadde sett for seg å bli kåret til "Årets Namdaling".

Friidretts-VM for kyr

I disse dager er det mange som sitter klistret foran det som tidligere het fjernsynsapparatene. Anledningen er selvsagt VM i friidrett i London. Som den idrettstypen jeg er, kan jeg ikke sterkt nok få understreket hvor viktig det er å selv drive med idrett, og samtidig få med seg alle andre på sportslige aktiviteter. Det holder ikke bare å sitte å se på sport. Derfor inviterte jeg kyrne med på krets-verdensmesterskap i løping, og flere av dem meldte seg umiddelbart på. Det er ikke noen kvalifiseringskrav i dette mesterskapet, så det faller helt klart innenfor begrepet breddeidrett også. Selv tok jeg som så ofte før, rollen som hare. Stevnet ble ikke sendt på TV, så denne reportasjen er eneste pressedekning av begivenheten.

Startfeltet samler seg og gjør seg klar til start, enkelte er litt urolige på startstreken, men her er det ikke snakk om noen diskvalifikasjoner.

Her har starten gått, og innledningsvis er det mye taktisk løping og posisjonering, selv innehar jeg rollen som hare.

Som vanlig når det er snakk om mesterskap, gikk det ikke i rekordtempo.

Her holder haren på å få nok, mens noen av kyrne innser at slaget er tapt.

Til slutt er det outsideren Ingrid som stikker av med seieren.

 

Kraftig oppgradert vannsklie

På lørdagen var det igjen duket for det tradisjonelle arrangementet "Sommerdag på Bakkely". Et arrangement som inneholder tubekjøring bak raske båter, bueskyting, gladiatorturnering, grilling og festligheter på kvelden. Men det er nok vannsklia som er det mest spektakulære med denne dagen. I fjor ble dagen arrangert for første gang, med åpning av vannsklia, i år hadde arrangørene Lars Berg-Hansen og Karoline Eide, leid inn profesjonell entrepenør, og fått forlenget sklia langt opp i skogen. Det innbød til fartsfylte nedfarter for de som var så dristige at de startet helt på toppen. Og det var det etterhvert mange som gjorde. Fantastisk moro for deltakerne, og ikke mindre moro for de som så på. Kjempeflott at vi har sånne som Lars og Karoline som inviterer alle som har lyst, til en sånn dag. Hele moroa var helt gratis, det var også kaffen og kakene vi kunne forsyne oss av. Fjorårets kommentatorer, Bjørn Kristian Øvergård og undertegnede, fikk fornyet tillit, og det er jo stort for oss, og tilbakemeldingene gikk ut på at vi klarte oss nesten like bra som i fjor. Jeg hadde oppgaven med å kommentere fra startområdet, så det var begrenset med bilder jeg fikk tatt. Men hva gjør vel det, når den semiprofesjonelle fotografen Lisbeth Margrethe Borgen velvillig har lånt meg mange bilder fra dagen. Alle bildene fra målområdet er hennes verk.

En sømnaværing og en hålling i stor fart og fin stil.

Dagen ble innledet med tubekjøring i godt vær og perfekte forhold.

Omgivelsene er det lite å utsette på.

Så har øyeblikket kommet, sklie-eier Lars Berg-Hansen erklærer at nå skal den sterkt oppgraderte vannsklia tas i bruk.

I starten ble bare den opprinnelige delen av sklia brukt, første deltakere var Lasse Holten og nevøen Gabriel.

Rita Øvergård og Lena Erikke Hatland våget seg litt lenger opp i bakken før de satte utfor.

På sin neste tur fikk de to med seg enda en deltaker i båten, gikk helt til topps i sklia, og oppnådde fabelaktig høy fart.

 Det endte med at de rev med seg store deler av presenningen i oppbremsingsarealet. Ingen kom til skade, men som bildet tydelig viser gikk det hardt utover Lena Erikkes nye dongeribukse.

Marianne og Signar Berg-Hansen, førstnevnte var utnevnt som HMS-ansvarlig, tok det helt ut og startet helt på toppen.

De to endte sin spektakulære ferd ute på gresset, de ser ikke akkurat misfornøyde ut.

Oliver Lundseng var en av dagens mest ivrige deltakere, her blir han intervjuet av kommentator i målområdet, Bjørn Kristian Øvergård.

Adrian Jørgensen tok på seg oppgaven som frontmann for denne ekvipasjen. Kristine Kjeldsand står klar til å kaste seg over Adrian for å gratulere med innsatsen.

Sklie-eier Karoline Eide kom til mål nærmest dekket av Zalo-skum, men ansiktsuttrykket etterlater ingen tvil om at hun likte nedfarten.

Selv nøyde jeg meg med å kommentere begivenheten, er ikke sikker på om denne gamle kroppen hadde tålt påkjenningen med en sånn nedfart.

 

Tove Bøygard - den sterke stemmen

I gårkveld tok jeg turen over fjorden til Sømna for å gå på kirkekonsert. Det er veldig ulikt meg, men når det er Tove Bøygard med sitt superband som står på plakaten, er det ingen veg utenom. Tove Bøygard er i dobbel forstand en av norsk musikklivs sterke stemmer. Ikke bare har hun en praktfull klokkeklar og sterk sangstemme, hun har også noe på hjertet i sine sanger. Stort engasjement for samfunnets aller svakeste preger mange av hennes tekster. Ganske sikkert som en direkte følge av hennes arbeid blant rusmisbrukere og prostituerte på gata i Oslo gjennom to tiår. Tekstene griper tilhørerne så sterkt, at det er uunngåelig å måtte tenke gjennom synet sitt på både det ene og andre. Hun synger også sterkt personlige sanger med erfaringer fra eget levd liv. Konsertens minste og mest nedpå sang, den vesle visa "Tre", som handler om hennes ett år eldre søster, er en gripende fortelling om en søster som valgte et helt annerledes liv en det hun selv gjorde. "Eg vart ei grein heilt åleine, du vart ditt eigi tre" tror jeg er en av de aller fineste tekstlinjene jeg vet om. Forøvrig mener jeg at hele denne teksten er et lite mesterverk. Og tekstene til Tove Bøygard er jo jevnt over av høy klasse. Bandet hun har med seg både på hennes siste album, og ut på vegen, et et kapittel for seg selv. Strengemagikeren Freddy Holm, trommeslager Eivind Kløverød og basslegenden Jørun Bøgeberg presterer på et nivå jeg aldri har opplevd før, og som jeg knapt trodde var mulig. Jeg har ikke de rette ordene i mitt begrensede vokabular for å beskrive det, men dette er musikere som har tatt ting et hakk videre, ganske enkelt magisk. Og sammen med Tove Bøygards intense tilstedeværelse og varme formidlingsevne, ble dette er utrolig fin opplevelse. Jeg er sikker på at samtlige som var tilstede på konserten er enige med meg i det, og de er sikkert også enig med meg at de som ikke møtte opp denne kvelden gikk glipp av noe stort! Såvidt jeg registrerte spilte Tove Bøygard og bandet samtlige av sangene på hennes siste album, "Blåe drag". Men smakfullt nok på en kirkekonsert, droppet hun ett av sporene fra plata, nemlig "Faen faen faen". Det meste med denne artisten er smakfullt, engasjerende, ofte rørende og tvers gjennom ordentlig!


Tove Bøygard i Sømna kirke.


Her er hele bandet i aksjon, Freddy Holm, Tove Bøygard, Eivind Kløverød og Jørun Bøgeberg.


Freddy Holm og Tove Bøygard i herlig samspill.


Eivind Kløverød bak trommene og Jørun Bøgeberg på bass, gjør ting med instrumentene man knapt tror er mulig. De ganske enkelt briljerer.


Ikke bare briljerer de fire fantastiske musikerne, de er også full av spilleglede og formidabel formidlingsevne.


Tove Bøygard lot ingen slippe unna med det hun hadde på hjertet, og det var det nok heller ingen som ønsket.


Freddy Holm spiller på alt som har strenger, og det han presterer kan best beskrives som magi.


Basslegenden Jørun Bøgeberg er en av norsk musikklivs store gentlemen.


Og så Tove Bøygard da, "førr ei dame"!

 

Han va ein stabukk, ville ha alt ved det gamle

Dette Hellbillies-sitatet passer på meg, mener mange i den nære kretsen min. Derfor har jeg kjøpt meg ny Zetor, jeg har aldri kjøpt annet, og kommer nok aldri til å kjøpe noe annet heller, hva traktor angår. Jeg kommer nok aldri til å kjøpe flere Zetorer heller, jeg holder på å bli så gammel at dette er nok siste traktoren jeg kjøper. Hvis jeg ikke husker feil, og det kan j godt hende jeg gjør, min langt framskredne alder tatt i betraktning, så er dette femte Zetoren min. Så jeg har vel byttet traktor forholdsvis ofte vil noen mene. Men for en som aldri har byttet kjerring, må det vel være lov å bytte traktor innimellom. Og hvorfor Zetor, vet jeg at mange lurer på. Ganske enkelt fordi det er en fornuftig traktor for mitt behov, det er svært sjelden det er noe trøbbel med dem, særlig de to siste jeg har hatt, har vært omtrent helt problemfrie. Og når det er sagt, jeg er av den bondetypen som aldri gidder å diskutere om hva som er det beste traktormerket. Livet er alt for kort for den slags debatt.


Ny Zetor kommer til gårds.


Og gammel-Zetoren står og venter på å bli byttet ut. Skjønt gammel, 6 år er den.


Den helrøde Zetoren kjøres av bilen. Både felgene og Trimalasteren er rødlakkert nå.


Og opp på bilen med gammeltraktoren.


Det var selveste sjefen hos Ørjedal Maskin, Kåre Ørjedal som kom med nytraktoren i dag. Dette er tredje Zetoren jeg kjøper hos dem.


Og her forlater gammeltraktoren Årset for siste gang, han fikk nå godvær ihvertfall!

Fem år siden Dagsrevyen kom til gårds

I dag er det på dagen fem år siden Dagsrevyen kom til gårds for å lage reportasje om om den merkelige figuren Terje som skrev rosablogg. En helt surrealistisk opplevelse. Journalist og kameramann kom grytidlig på morgenen og rigget seg til for å filme at jeg slapp inn kyrne fra beite for å melkes. De var med i fjøset og gjorde opptak av omtrent hele fjøsstellet. Det har aldri skjedd før, i hvert fall ikke i Årsetfjorden, at Dagsrevyen har dekket morgenstellet i fjøset. Etterpå ble de med inn og spiste vafler som min eldste datter Marte hadde laget i stand. Kjerringa hadde for anledningen stukket av til Namsos, hun ville ikke for alt i verden bli forbundet med tøyset som jeg holdt på med. Jeg måtte kjøre traktor til butikken for å gjøre innkjøp, det gjør jeg nesten aldri i virkeligheten, men det gjorde seg nok best på TV. Nesten hele dagen tilbrakte de her på gården sammen med oss, og de hadde nok med seg flere timer med opptak, som ble redigert ned til et forholdsvis langt innslag som ble sendt som "Lørdagsgjesten" i Dagsrevyen et par dager senere. En utrolig morsom dag, ikke det minste skummelt. Det var langt skumlere å se det ferdige innslaget når det ble sendt på TV. 


Posering i arbeidsklærne jeg kjøpte av Morten Ulrichsen tidligere på dagen. Eller kjøpte, jeg har faktisk aldri betalt for dem.


Sånn så det ut da Dagsrevyjournalisten ba meg se deilig ut!


Ikke akkurat lommeformat på kamerautstyret.


Ganske munter stemning.


Deiligere blir det neppe......


Gaver til bloggleserne, sponset av Matkroken Bogen, blir signert og behørig dokumentert av Dagsrevyen.


Morten Ulrichsen fikk også noen sekunder i berømmelsens lys, heller ikke han hadde noe særlig i mot det.

Johnny Cash/June Carter på norsk

Sommeren er festivaltid. Nå er vel ikke jeg noen typisk festivalgjenger, men en og annen konserten får jeg med meg. Og et absolutt must er teltkonserten under Rootsfestivalen i Brønnøysund, når Trond Sverre Horn og Anita Bøygard spiller sin Johnny Cash/June Carter-tribute. Og i år hadde de tatt skrittet helt ut og oversatt tekstene til norsk. Og ikke bare til norsk, men til brønnøydialekt og hallingdialekt. Etter min ringe forstand var dette et svært vellykket grep. De to har hele vegen hatt et suverent grep om denne musikken, men nå har de for alvor gjort det til sitt eget. De to fabelaktige artistene identifiser seg sterkt med Johnny Cash og June Carters kjærlighetshistorie, og det kommer enda tydeligere fram når tekstene er norske. Når man er på en Horn/Bøygard-konsert, er det ikke godt  vite hva som er Cash/Carter og hva som er Horn/Bøygard. Men det er heller ikke så nøye, for det som framføres fra scenen er så ekte, så varmt og tvers gjennom ordentlig, at det gjør noe med deg. Det handler om kjærlighet, glede, smerte og det livet ellers har å by på. Og når de to har et band, Stålfolket, som er så gjennomført profesjonelle og flinke, blir disse konsertene store opplevelser for tilhørerne. Eneste lille minus med konserten var at vokalen var mixet litt lavt, og at en del av publikum nok hadde kost seg med litt for mye festivalpils, men dette blir for bagateller å regne. Dette var enestående, og jeg gleder meg virkelig til Horn/Bøygard har vært i studio og spilt inn denne musikken. Og jeg kan knapt vente på neste mulighet til å høre dem live. Håper ikke at jeg må vente til neste Roots. Det blir i så fall et langt år!


Både Trond og Anita har fantastiske stemmer, og det lyder utrolig vakkert når de synger sammen.


I tillegg til å synge vakkert, utstråler Anita en varme som får en til å glemme at utenfor teltet er det kun 10-12 sure varmegrader.


Når Trond Sverre synger Johnny Cash sin "Hurt" i norsk versjon, med tittelen "Sjå på me no", er det ikke fritt for at det kommer både en og to tårer i øyekroken.


Trond Sverre har usedvanlig god kontakt med publikum, og gir dem virkelig valuta for pengene.


Gitarist Arne Flatmo, fantastisk sådann, koser seg åpenbart på scenen sammen med Trond Sverre, Anita og resten av Stålfolket.


Bassister er som oftest veldig kule, Freddy Aspmark er intet unntak.


Stig Hollup er en svært begavet og mye benyttet gitarist, og jeg må nesten nevne at hans far er min tremenning!


Teltet var stuvende fullt av et entusiastisk publikum under konserten.


Til stående og langvarig applaus, takket Trond Og Anita og Stålfolket for seg. Fra venstre, Arne Flatmo, Roger Svartvatn, Trond Sverre Horn, Anita Bøygard, Freddy Aspmark og Stig Hollup.


Etter konserten var vi så heldige å få treffe Trond og Anita og fikk både tatt bilder og slått av en prat. 


Mange kom bort og ville hilse på etter konserten, men ingen hadde så stilige sko som Trond Sverre.


Selvfølgelig fikk jeg mast meg til et bilde sammen med Trond og Anita.

 

Bruk og kast

Grensene flytter seg stadig. Også hva angår hva som lønner seg å reparere. For en stund siden sluttet vår ett år gamle blekkskriver å fungere. Det var ikke snakk om å reparere den, det var bare å plukke ut en ny skriver som erstatning for den gamle. Ved nærmere ettertanke er det vel kanskje ikke så rart, skriveren kostet jo bare vel tusenlappen. Og veldig greit for meg som forbruker å få ny skriver. i 2015 ble det solgt 235.000 vaskemaskiner i Norge. En av dem kjøpte vi, valget falt på en maskin av merket Grundig, til nokså rimelig pris. 5000 kr betalte vi, og det er jo en rimelig vaskemaskin. Her om dagen ville den ikke sentrifugere og pumpe ut vatnet lenger. Og det er jo en aldri så liten "krise" når man har huset fullt av feriegjester som daglig produserer uante mengder skittentøy. Vi tok kontakt med den lokale forhandleren der maskinen ble kjøpt for halvannet år siden, og fikk beskjed om at et eksternt firma tok seg av reperasjoner på maskinen. De skulle komme hjem til oss å se på den. For å løse den "akutte" situasjonen fikk vi låne maskin hos forhandleren. Så etter noen få dager fikk vi beskjed fra servicefirmaet om at de ikke engang ville se på vaskemaskinen, det var bare å bytte den i en ny. For meg som forbruker er dette helt utmerket, nå har vi helt ny vaskemaskin med ny reklamasjonstid som begynner å løpe fra i dag. Det som undrer meg, er om vi virkelig har kommet så langt at produkter som koster så mye, faktisk er så lite verdt, at det ikke lønner seg å reparere. Jeg kan ingen ting om sånne maskiner, men det skulle ikke forundre meg mye om det kun var en bagatell som feilet vår maskin. Jaja, dette er bare et lite hjertesukk fra en fornøyd, men likevel betenkt forbruker.


Ikke et merke på vaskemaskina fra september 2015, men tydeligvis så lite verdt at den ikke engang er verdig en undersøkelse. Rett på skraphaugen.


Siste reis for "gammelvaskemaskinen", sammen med lånemaskinen som skal leveres tilbake.


Feriegjest Sigurd hjalp mer enn gjerne til med å pakke ut ny vaskemaskin. AEG denne gangen. Selv om det er kjekt å få ny vaskemaskin når den "gamle" ryker, håper jeg at den vil fungere prikkfritt i mange år.

Jordbærsyltetøy på døra

I dag fikk jeg uventet besøk. Plutselig sto en av mine kolleger i bloggbransjen på døra og ville gi meg et glass med hjemmelaget jordbærsyltetøy. Det var Kenneth Nordahl alias "arbeidskar" som sto foran meg i egen person. Han bor nesten i Oslo, og har tidvis gjort seg bemerket som en mye lest matblogger, så jeg hadde store forventninger til hans jordbærsyltetøy. Og for å gå rett på sak, jordbærsyltetøyet innfridde alle mine forventninger, masse bær, passe konsistens og perfekt sødme. Her er link til hans blogginnlegg om tilblivelsen av syltetøyet.  Syltetøyet ble laget som 85-årsgave til hans bestemor, og da må jeg si at jeg føler meg beæret, selv om det sikkert er dumt for bestemora som ble snytt for et glass syltetøy. 


Kenneth Nordahl er en generøs kar som kommer med jordbærsyltetøy til en fyr han aldri har truffet.


Det visuelle inntrykket er meget tiltalende, fint glass og masse hele biter jordbær.


Nybakt brød og fersk melk rett fra tanken danner en verdig ramme rundt testingen av arbeidskars jordbærsyltetøy.


Sannhetens øyeblikk, smaken er det viktigste uansett hvor lekkert det ser ut.


Og dommen er enstemmig, tilnærmet perfekt syltetøy.

Enda bedre storkommune

Som kjent for noen, har Morten Ulrichsen og jeg vært sterke og klare stemmer i diskusjonen rundt kommunesammenslåing i distriktet. Vi har ikke vegret oss for å tenke nye tanker, og vi må nok si at mye av debatten har sirklet rundt ganske forutsigbare og konvensjonelle linjer. Dette tar vi nå et knallhardt oppgjør med. Stortingets nylige tvangssammenslåing av Bindal, Leka, Nærøy og Vikna kommuner, framstår som nokså kjedelig og fantasiløs. Og vi er redd for at denne konstellasjonen ikke vil være tilstrekkelig robust. Blant annet blir det kun en flyplass innenfor denne kommunens grenser. Dette er alt for lite til å utløse både bolyst, blilyst og reiselyst. Og fasongen på kommunen er til de grader asymmetrisk og kronglete. Vi har kommet fram til at en kommune som tar utgangspunkt i det opplagte sentrum Bogen, og som danner en helt rund sirkel med Bogen i sentrum, vil være både framtidsrettet, robust og lett gjenkjennelig. Og den vil romme flyplassene både på Rørvik og Brønnøysund. Når man kan gjøre flyreiser med ordinære rutefly innenfor en og samme kommune, vil dette bety enorme muligheter for reiselivet. Mange vegrer seg for å reise ut av egen kommune, nå blir denne sperren mye enklere å komme over for mange. Vi er av den klare oppfatning at hvis man først skal tenke nytt, må man kaste alt av gammelt tankegods over bord, og starte med helt blanke ark. Det er vi ganske gode på på, vi har kommet opp en alder der vi ofte ikke husker hva vi tenkte i går, derfor har vi nå utviklet oss til å bli spesialister på nytenkning. Ikke nødvendigvis fordi vi vil, men fordi vi må! Og hvis noen lurer på hva navnet på den nye kommunen blir, så er svaret på det spørsmålet helt opplagt. STORBOGEN.


Vi holder fast på at Bogen er det opplagte sentrum i en ny kommune.


Med blyant og snor tegner vi her det nye kommunekartet.


Slik ser det nye kommunekartet ut, Det innbefatter Bindal, Leka, Nærøy og det meste av Vikna. I tillegg blir Sømna, det meste av Brønnøy, deler av Namsskogan, Høylandet og Fosnes med. Men vi passer på at ikke E6 blir med, det blir alt for mye trafikkstøy og forurensning etter vår smak.


Et mer naturlig sentrum for en ny, og kjemperobust kommune er ikke mulig å finne.


Her går vi med faste skritt på kjente veier, men vi er på ingen måte redd for å gå nye veier.


Med et klart og visjonært blikk ser vi inn i en lys og helt sirkelrund kommuneframtid.


Morten og min sin felles venninne Hilde Kyllo, blir boende helt på grensen til den nye kommunen. Dette passer forsåvidt godt. Våre respektive koner synes at vi prater så mye om henne, at det er helt på grensen til at vi får lov til å besøke henne.

Min gode venn Trond Sverre Horn fra Brønnøy, havner såvidt utenfor den nye kommunen. Og det er jo like greit, han er ikke så begeistret for store "robuste" kommuner. I tillegg vil han være en opplagt ordfører for Horn kommune.

 

Motorsykkelkompiser

I helga hadde vi besøk av vårt seksårige barnebarn Sigurd, det er bestandig hyggelig. Nå har det seg sånn at Sigurd har veldig sansen for Morten Ulrichsen, de har en helt spesiell kontakt. Min kone mener at det sikkert beror seg på at Morten fungerer best sammen med folk på sitt eget nivå. Selv mener tvert i mot det har med Mortens evne til å ta alle på alvor, store som små, og det merker unger godt. Tidligere i år var Sigurd med Morten i garasjen og fikk se på motorsyklene hans. Og han fikk spesielt sansen for hans BSA 1936-modell med sidevogn. Og der og da avtalte de å ta en tur med sykkelen når det ble varmt i været. Og i går fikk Sigurd oppfylt ønsket om å kjøre motorsykkel med Morten. Sigurd fikk en opplevelse for livet, og har erklært at Morten er hans motorsykkelkompis, og det er mye bedre enn bestevenn. Og denne lille historien er kanskje en liten påminnelse om at små ting vi gjør for hverandre i hverdagen, kan bli store ting for den som er mottaker.


Morten og Sigurd i fin stil forbi Joker Bogen.


På retur, og det er ingen tvil om at Sigurd storkoser seg.


En liten stopp for å posere for fotografen, i bakgrunnen står en gruppe motorsyklister fra Levanger.


Og som vanlig når Morten lufter sin superveteran, kommer folk bort og beundrer den flotte sykkelen.


Foran butikken diskuterer Morten og Sigurd om de skal ta en liten tur til, været er jo så fint, og det er jo så morsomt.


Så da bærer det ut på landevegen igjen med de to kompisene.


Nå er sykkelen parkert, og Morten og Sigurd kommer spaserende over brua. Det er vel liten tvil om at Sigurd er fornøyd.

 

Konsert i kommunesenteret

I går var det en ekstra hyggelig dag i Bogen. Det er bestandig god stemning når godværet er på plass og handelen går livlig. Men når det i tillegg står hyggelige sauebønder og deler ut smaksprøver på grillet lammelår, og en gjeng fantastiske musikere fra Kolvereid Storband spiller vakker musikk, da blir det ekstra hyggelig. Som Morten Ulrichsen sa det: - Slik skulle vi hatt det hver lørdag. Foranledningen for konserten var at det markerte starten på billettsalget til høstens store konsertbegivenhet i Ytre Namdal. Vrimmelfestivalens åpningskonsert er lagt til Herlaugshallen på Leka. Og det er ingen ringere enn Marian Aas-Hansen som skal synge med Kolvereid Storband. Det kommer til å bli en stor musikalsk opplevelse for de som sikrer seg billett. I første omgang er det kun hos Joker Bogen at disse billettene er å få kjøpt, fra neste lørdag blir det også lagt ut billetter hos Joker på Leka. Det er bare å si, løp og kjøp, for dette må alle som liker god musikk få med seg, og det hjelper også at billettene er nesten skandaløst rimelige. I mellomtiden koser vi oss med minnene om en veldig fin dag i Bogen, og henter fram det gamle fyndordet, "Life is good in Bogen".


Her drar gruppen fra Kolvereid Storband igang sin godt halvtimes lange konsert ved Joker Bogen.


Sauebøndene Andreas Kjærstad, Elisabeth Sevaldsen og Eli Horsberg delte ut mange velsmakende smaksprøver på grillet lammelår. 


Jeg hadde med meg barnebarnet Sigurd til Bogen denne dagen, og han ble så begeistret for grillet lammelår at han ba pent om å få en smaksprøve til. Et ønske Elisabeth Sevaldsen oppfylte med et stort smil.


Og de flinke musikerne spilte og bidro sterkt til at dette ble en usedvanlig hyggelig dag i Bogen.


Sigurd var en smule reservert i forhold til storband/jazzmusikken som ble spilt i Bogen denne dagen. - Litt rar musikk, var hans ærlige dom. Han skulle ønsket at det var rockekonsert i stedet.


Ove Petter Gansmo trakterer sin saxofon på ypperlig vis.


Eirin Trøbak var vokalist i anledning denne konserten. Av en eller annen grunn kastet hun hyppige blikk på en av saxofonistene.


Det var ikke Brynjulf Flasnes hun så på, men det kunne hun godt ha gjort, for han er musiker i toppklassen.


Storbandets musikalske leder Øyvind Nordstrand trakterte klaviaturet så sedvanlig vis, altså med presisjon og stor musikalitet.


Storbandets styreleder Eskil Laukvik bak trommene, her får han musikalsk støtte av Tom Antonsen som slår på plastkasse, eller Gutviktromme som den også er kjent som. Tom spiller til vanlig saxofon i storbandet, denne dagen var han lydmann.


Steinar Flasnes hadde ligget i billettkø i bobilen sin, og fikk kjøpt den aller første billetten til høstens storbandkonsert med Marian Aas-Hansen.


Dagens vert, Morten Ulrichsen hos Joker Bogen, fortalte Tom Antonsen at han var lei seg for at Tom snart flytter til Stryn. Tom, som har markert seg sterkt på mange kulturelle arenaer de årene han har bodd her, kvitterte med en trøsteklem til til Morten.

Kuslepp

Da skal jeg endelig få lagt ut bildene fra årets beiteslipp for kyrne. Tirsdagen fikk de slippe ut på grønt gress, ganske seint slipp i år. Det har en usedvanlig kald vår sørget for. Men nå koser de seg ute på dagtid, og snart skal de få nyte sommeren ute både dag og natt. Livet på gården blir behageligere både for folk og fe når beitesesongen er i gang. Det blir litt hopp og sprett første dagen, men ingen dramatikk i år. Ingen som sprang ned gjerdet, og alle kom pent og pyntelig inn igjen til kvelds. Fineste dagen i året for bonden er det i hvert fall.


Dagmar er ingen ungdom, men krefter til friske fraspark har hun i massevis.


Anja på tur til beitet.


Maja er ei kvige som skal ha sin første kalv i slutten av juli.


Isabell og Nora er to av de virkelige veteranene i fjøset.


Maja har levd i overkant godt i vinter, godt hold kalles det.


Violeta, Adriana og Ingrid fryder seg over friheten.


Isabell har hatt sju kalver, men er sprek som ei ungkvige enda.


Violeta.


Julie Desember har nettopp fått sin femte kalv, men er like sprek som før. I hvert fall hvis hun har tenkt det.

Les mer i arkivet » Desember 2017 » November 2017 » Oktober 2017
TERJES SUPERBLOGG

TERJES SUPERBLOGG

55, Nærøy

Lever livet som bonde og komiker. Personlig fotograf og designer: Frida Isadåra Årseth. KONTAKT: terjeaa_blogg@hotmail.com Twitter, instagram & snapchat: superbloggern

Image and video hosting by TinyPic

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer