Svinmærforening kuppet kjendisbursdag

I gårkveld hadde vi den store og udelte ære av å være tilstede i Gutviks herostratisk berømte vannverksjef Jan Tillers 70-årsdag. Og som det sømmer seg når man feirer en celebritet, foregikk feiringen i dannede og sømmelige former, dog ikke helt blottet for munterhet. Vannverksjefen ble utsatt for et surpriseparty, men det skulle vise seg at det ble mer surprise utover kvelden. For plutselig dukket deler av den lokale svinmærforeningen opp. Jeg har store problemer med å forklare hva en svinmærforening er. Men ut fra det jeg kan se, er det et slags husmorlag som vektlegger en kombinasjon av gamle dyder, 60-tallets estetikk blandet opp med vår egen tids sviktende moral. De hadde uansett bestemt seg for å gjøre stas på vår kjære Jan, og det gjorde de med bravur. I hyllesten inngikk både sang, massasje, ømme kyss og mye omsorg.


Svinmærene Trine Pettersen, Kristine Kjeldsand og Lisbeth Borgen visste virkelig å hylle Jan Tiller.


Svinmærer byr på seg selv, noe Jan Tiller ikke har det minste i mot.


Også øyekontakten var tilstede.


Å bli hedret av svinmærer, setter sine spor på både kropp og sjel.


Kristine Kjeldsand i klassisk svinmærpositur.


Lisbeth Borgen og Trine Pettersen står ikke noe tilbake hva posering angår.


Hvem ville vel ikke ha ønsket seg en hyllest av disse på sin 70-årsdag?


Jan Tiller ble også utnevnt til Årets vannmann av Svinmærforeningen.


Svinmærforeningen er fanatisk opptatt av renhold og hygiene, her får jeg en omgang med støvkostene.


Jubilantens kone Bjørg, ble generøst innlemmet i Svinmærforeningen.


Svinmærer har også stor omsorg for bevegelseshemmede, Trond Hiller som for tiden benytter krykker i sin framdrift, nyter her godt av denne omsorgen.


Men først og fremst var det Jan Tiller som var gjenstand for svinmærenes omsorg denne kvelden, her får han øremassasje av Lisbeth Borgen.

Mannen fra Snåsa på Bygdekinoen

I går kveld var det igjen kino på ungdomshuset vårt, og det ble nok en opptur hva publikumstilstrømning angår. "Mannen fra Snåsa" trakk hele 140 skuelystne til Vonheim. Dette er nøyaktig samme publikumstall som vi oppnådde med "Bølgen" i fjor høst. Noe som var nest beste publikumstall i løpet av de 22 årene vi har holdt på med dette. Bare "Jul i Flåklypa" har oppnådd høyere publikumstall. Skal jeg si noe om "Mannen fra Snåsa? Vel, jeg skal ikke her si noe som helst om tro eller ikke tro på hans evner. Men filmen syns jeg var vellykket, overraskende mye humor, og jeg syns filmen i stor grad bidro til å avmystifisere Joralf Gjerstad. Men for meg er det først og fremst gledelig at det kommer filmer som trekker mye folk til Bygdekinoens forestillinger. I disse ulvetider, er det usedvanlig viktig at publikum synliggjør Bygdekinoens berettigelse. Denne gangen var det mange som jeg sjelden eller aldri ser på kino, håper noen av dem også tar turen innom når andre skikkelser enn Snåsamannen fyller lerrettet.


Et forventningsfullt publikum legger sine varme hender på hverandre, som en fin innledning til filmen om mannen med de varme hendene.


Også denne kvelden hadde vi mange på kaffe og vafler. Helen Elvheim, lengst til høyre, er like gammel som Snåsamannen, men hun er enda sprekere enn ham.


Mange kjøpte snop i kinokiosken før filmen ble vist.


Og så fikk Joralf Gjerstad utfolde seg på lerrettet den neste halvannen timen.


På bakrommet kunne en utmattet maskinist Jan Ove Brøndbo, etter å ha solgt 140 billetter, ta noen viktige telefonsamtaler, samt gjøre unna det omfattende papirarbeidet.


De fleste hadde nok noe å prate om etter å ha sett filmen om Snåsamannen.


Ingen ble i dårlig humør av å se denne filmen.


Som så mange ganger før, også denne gangen var det velvillige publikummere som uoppfordret hjalp til med å stable stoler og rydde salen etter endt forestilling. Her Lisbeth Margrethe Borgen og Hanne Marit Reppen. Og det beste av alt, de så ut til å like det.


Det kan ha vært det nylakkerte golvet som gjorde at Lisbeth Borgen og Ståle Antonsen ble liggende langflat på golvet.


Det skal mer enn et lite uhell til for å ta fra disse to humøret.

Morten imponerer Bondefrøken

Her kommer andre del av fortellingen om Morten og undertegnedes besøk hos kostholds- og treningsekspert Bondefrøken på torsdag. Eller Hilde Kyllo som noen også kaller henne. Ikke nok med at vi lærte oss et sunt kosthold, vi fikk også lære oss øvelser som potensielt kan gi oss et bedre og betydelig forlenget liv. Som vanlig når det handler om fysisk aktivitet, utmerket Morten seg. Hilde har mer enn en gang gitt uttrykk for at hun beundrer hans grasiøsitet og uforbeholdne innsats. Hun er mer reservert når hun beskriver meg i så måte. Jeg trøster meg med at det viktigste ikke er å delta, men å se på. Men jeg deltok da litt også, og føler meg allerede både sterkere og mer i balanse. 


Første øvelse tror jeg var for å få finere rumpe, eller så var det for å styrke skuldrene. Jeg husker ikke helt, men Morten var helt med i hvertfall.


Hilde er superfornøyd med Mortens innsats. Hun er helt klokkeklar på at hun syns at Morten er den suverent mest grasiøse av oss to.


Hvis det hadde handlet om innsats, så hadde Morten tatt gullmedalje.


Hilde kan knapt få fullrost Morten nok.


Ettersom jeg var fotograf under treningsøkta, måtte jeg stjele en snap fra Hilde for å kunne dokumentere at jeg også deltok. Dette var en spesiell øvelse for bønder, jeg tror den skulle bedre balansen og forebygge lyskebrokk. Og jeg tror det virker, for jeg har hverken vært i ubalanse eller pådratt meg lyskebrokk siden torsdag.


Etter endt treningsøkt ga Morten sin tillatelse til at Hilde kunne fjerne plasten rundt tulipanene. Hilde stoler blindt på Morten hva gartnerspørsmål angår.


Da vi motvillig dro fra Hilde, kjørte vi ikke langt før vi ble stoppet i kontroll, men vi er så ryddige og korrekte i alle livets faser, at det bød ikke på noen problemer.


Neste stopp var hos Hans Olav Ranum i Overhalla der vi lastet opp poteter. Her forteller Morten om treningsøkta hos Bondefrøken, og det er vel ikke til å stikke under en stol at ham smurte litt tykt på.


På heimturen måtte vi selvfølgelig ha en obligatorisk stopp ved busskuret ved Lona bru. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Ny eventyrlig dag med Bondefrøken

Årets hittil største begivenhet for Morten Ulrichsen og meg, fant sted i dag, på Høylandet hos den uforlignelige og helt fantastiske Hilde Kyllo, alias http://bondefroken.no/. Hilde var sent i fjor i finaleheatet i konkurransen om å bli "Årets unge bonde", og til Morten og min store overraskelse og dype fortvilelse vant hun ikke kåringen. Derfor stakk vi innom i dag, og personlig utnevnte henne til vår "årets unge bonde". Hun ble utrolig glad over utnevnelsen, som kom fullstendig overraskende på henne. Hilde kvitterte med et grunnkurs i å lage sunne lapper, og det er kun et understatement når jeg sier at vi storkoste oss i Hildes selskap. Etterhvert gikk vi også over til en treningsøkt som Hilde mente passet bra for to så forfalte kropper som våre. Men det må jeg ta i et eget blogginnlegg noe senere. Men jeg kan allerede love oppsiktsvekkende bilder.


Morten og jeg utnevnte Hilde til vår "årets unge bonde". Vi kjenner ingen bønder som er yngre enn henne.


Med utnevnelsen fulgte det en bukett tulipaner, og ettersom Morten er tulipanekspert, fikk han oppgaven med å snitte stilkene på korrekt vis.


Jeg fikk oppgaven med å hjelpe Hilde med å lage sunne lapper, eller sunn klappatøtt, som vi ville sagt.


Hilde viser stolt fram en av ingrediensene i røren. Hjemmelaget yoghurt naturell laget av melk fra eget fjøs. Her snakker vi ikke om kortreist mat, men om UREIST mat.


Her er den uforlignelige Bondefrøken i gang med å steike lapper til oss.


Forsøk på foodporn, her lar Hilde stabelen med lapper få et dekke av sukkerfri sirup.


Gjett om det er to fornøyde middelaldrende herrer som koser seg her.


Hildes favorittpålegg, meierismør rett fra kjøleskapet. Da er det perfekt å høvle gode skiver med ostehøvel.


Jeg har bestandig visst at meierismør er sunt, og nå ble jeg ytterligere styrket i min tro.

Husquarna motorsag

Jeg må med skam melde at jeg som blogger totalt har sviktet. Det er snart et år siden jeg har lagt ut et innlegg under kategorien "innkjøp". Og det er såpass skandaløst at jeg knapt kan kalles blogger lenger. Men nå skal jeg skjerpe meg. Og i dag har jeg gjort et skikkelig bra innkjøp. Jeg har kjøpt meg ny motorsag, forsåvidt har jeg motorsag fra før, men jeg kjøpte meg ny sag i dag fordi jeg syntes at jeg fortjente det. Når andre bloggere shopper sko eller vesker, slår jeg heller til med ny motorsag. Og selvfølgelig ble innkjøpet gjort hos Ola Helstad hos Helstad Landbruksverksted. Ola er kjent som selve motorsagmannen, og det er bestandig en fryd å gjøre business med ham. 


Her er handelen gjort, og saga klargjort og overlevert til en meget tilfreds kjøper.


Før jeg fikk saga i hende, ble den finjustert av Ola, og han har ekstrem kompetanse på Husquarnasagene. Sjelden gjør man tryggere handel enn når man kjøper sag av Ola.


Litt instruksjon får jeg også.


Ny Husquarnasag er et meget vakkert syn.


Jeg prøver her å imponere min kone med nysaga mi. Men hun blir ikke veldig imponert, hun mener at det bare er ei helt vanlig motorsag.


Jeg påpeker at det slett ikke bare er "just another saw". Det er en Husquarna, kjøpt hos Ola, og det en helt uslåelig kombinasjon!


Ettersom min kone mer eller mindre ga katten i min nye motorsag, prøvde jeg å imponere katten. Men han ble bare lettere skremt. Men sag og t-skjorte matcher i hvertfall, og det syns jeg er viktig. Sånne ting må vi bloggere tenke over hele tiden, hvis vi vil bli tatt seriøst.

Austra og omegn akevittidrettslag

I strålende vintervær med måneskinn og nordlys, ble Austra akevittidrettslag stiftet i kveld. Bakgrunnen er at Morten Ulrichsen og jeg har bestemt oss for å starte et nytt og bedre liv. Og da må vi mosjonere. Vi bor nokså langt fra hverandre, men hvis vi går hverandre i møte, blir det en overkommelig distanse for våre tilårskomne og nokså forfalte legemer. Men vi trenger også motivasjon, og da falt valget helt naturlig på akevitt. Hver gang vi møtes på denne måten, bevilger vi oss en akevittdram, I hvertfall er det planen. Vi kommer etterhvert til å sette opp en trimboks, ikke med skrytebok der vi skriver navnet vårt. Derimot vil boksen inneholde akevitt og glass. vi mener at dette vil styrke både vår fysiske og mentale helse, en såkalt vinn vinn-situasjon. Og våre bedre halvdeler har sluttet seg til vårt idrettslag. Vi har dog en mistanke om at det kun er for å kontrollere at vi kun tar ett glass akevitt per trimtur.


Et høytidelig øyeblikk, de første drammene i Austra og omegn akevittidrettslag blir her skjenket opp.


Også min slitesterke kone fikk fylt opp glasset.


Vegstrekningen mellom Ulrichsens og min bopel er kun middels trafikkert, men midt under akevittseansen kom strøbilen og forstyrret høytideligheten.


Torlaug Ulrichsen ble så forfjamset da strøbilen kom, at hun slengte seg over rekkverket og forsvant til skogs. Her drister hun seg tilbake igjen.


Det ble også tid til å føre politiske samtaler, med hovedvekt på Austra-problematikken i sammenheng med kommunereformen.


Her skåler vi for et sunt liv med sterke sunne kropper og et muntert og lyst sinn.

Jeg - en idrettsmann

Når det først har kommet så mye snø som det har nå, er det jo litt fint å bruke den til noe morsomt. Etter to snøfattige vintre der jeg ikke har hatt ski på beina, redebuterte jeg i kveld som skiløper. Forholdene i lysløypa her var helt glimrende, og det var også skiformen min. Ok, det er å overdrive, men jeg overlevde to rolige runder, før jeg utfordret min yngste datter til duell i en avsluttende runde. Hun med nypreparerte skøyteski og karbonstaver, og jeg med fjellski med stålkanter. Og da er det jaggu ikke verst å være bare 15 sekunder bak 17-åringen. Jeg skulle nok ha satset på ski den gangen jeg var i 40-årene, men nå er det nok for sent. Men de som måtte ha trodd at jeg ikke var en sportstype, fikk nok noe å tenke på nå.


I overtrekksdress fra Bjørn Dæhlie, men jeg følte meg mer som Harald Grønningen, der jeg langet ut i lange seige fraspark. Men når jeg ser på bildene så langet jeg nesten ikke ut i det hele tatt.


Her ser det litt bedre ut, ene skituppen er i det minste litt foran den andre.


Dette bildet er bare for å posere for kamera, selv om jeg egentlig ikke liker å gjøre det.


Mine forsøk på å skøyte kan knapt kalles vellykket. Jeg innser at jeg forblir en klassiskspesialist.


Min yngste datter som var med meg i lysløypa, er derimot en skøytespesialist. Hun kan ikke tenke seg å gå klassisk.

Puppestunt

Så har den herostratisk berømte blogger, og en av mine store inspirasjonskilder, Sophie Elise, fått førstesideoppslag igjen. Da hun mottok en pris under Vixen Blog Awards i helga, valgte hun å blotte sitt ene av sine velfylte bryst. Ikke for å få oppmerksomhet, men tvert i mot for å få mindre oppmerksomhet rundt kvinnekroppen ved sånne store anledninger. Sophie Elise bruker å ha stor suksess med det hun foretar seg, men det aner meg at hvis målet var mindre oppmerksomhet, så var dette kun en begrenset suksess. Men jeg skjønner henne, det må være fryktelig irriterende for henne å få oppmerksomhet for kroppen sin, det har aldri vært hennes intensjon. Jeg derimot, kunne godt tenkt meg langt større oppmerksomhet rundt min kropp, noe jeg prøver på i bildene under. Men det aner meg at min suksess også blir av det begrensede slaget.


Sophie Elise har så uendelig mye mer å fare med enn meg.


Slik ville jeg kanskje framstått på Vixen Blogg Awards......


Sophie Elise er fortørnet over fokuset på kvinnekroppen, jeg prøver tvert i mot å skape større fokus på mannekroppen.


Prøver også med den unike Traktorpikene-t-skjorta mi, men uten at jeg kan si at interessen for min mannekropp ble påtakelig.....


Dette er Sophie Elises metode for å få bort fokuset på kvinnekroppen......

Bleking av skjemmende kroppshår

I vår kontinuerlige streben etter å oppnå perfekt utseende, har Morten Ulrichsen og jeg testet ut bleking av skjemmende kroppshår. Voksing eller barbering av leggene anser vi som uaktuelt i den sprengkulda som råder for tiden. Så da framstår bleking av de skjemmende hårene på leggene som det eneste brukbare alternativet. Og i hyllene til Joker Bogen fant vi vi et egnet middel til formålet. 


Forventningsfullt viser vi fram blekemiddelet fra Opilca.


Leggene mine er dekket av nokså mørke og delvis krøllete hår.


Også Ulrichsens muskuløse legger er delvis dekket av mørke hår, derimot er de ikke så krøllete.


Dessverre for de som ønsker å prøve dette produktet, dette var den siste pakningen Joker Bogen hadde.


Dette er et såkalt to-komponentprodukt, bestående av et pulver som må blandes inn i en gel.


Her får jeg påført blandingen på leggen.


Her påfører min kone blandingen på Ulrichsens legg, noe han ikke ser ut til å ha noe i mot.


Så er det bare å la stoffet virke.


Etter ønsket behandlingstid, skylles stoffet av med kaldt vatn.


Ulrichsens legg framstår som langt mer tiltalende etter behandlingen, selv huden har blitt lysere, og en tanke rosa.


Også jeg fikk god virkning, lysere og mykere behåring på enda blekere hud. Hvis ikke dette kan omtales som en suksess, vet ikke jeg........

Bloggåret 2015

Ved starten på et nytt år er det vanlig å ta et lite tilbakeblikk på året som har gått. I denne sammenhengen blir det mitt år på bloggen. Det har vært et veldig morsomt år i bloggsammenheng. Jeg har blitt spurt om å bidra med diverse former for underholdning i mange forskjellige sammenhenger, og noe har jeg sagt ja til. Og det fører med seg at jeg treffer folk jeg ellers aldri ville truffet. Det er noe av det som gjør det morsomt å blogge. Ellers har Morten Ulrichsen også dette året hatt en sentral rolle, uten ham hadde det ikke blitt det samme. Jeg har plukket ut et bilde fra hver av de 12 månedene et år består av, et vanskelig valg. Det er så mye mer jeg ville hatt med, men slik ble det denne gangen. Og hvem vet, plutselig dukker det opp nye historier her på bloggen.


I januar viste Morten Ulrichsen fra sitt utvalg av bredbånd, hos det som enda var Matkroken Bogen.


I februar fortalte jeg om svært hyggelig besøk av Felleskjøpets tonnvareselger Tone Aune.


I mars fikk jeg muligheten til å underholde på meierifest på Steinkjer. Og måtte selvfølgelig ha bilde sammen med disse fremtredende tillitsvalgte i norsk landbruk, Asbjørn Helland, Lars Petter Bartnes og Inger Hovde.


I april kom nyheten om at Nord-Koreas leder Kim Jung Un hadde besteget landets høyeste fjell i frakk. Morten og jeg kunne ikke være dårligere, og besteg vårt høyeste fjell, Heilhornet, iført frakk. Vi var i tillegg barføtt. Dette vakte berettiget oppsikt, og ble til og med omtalt i NRK Trøndelag.


I mai handlet det blant annet om kuslipp.


I juni oppsto det akutt mangel på splitterter hos Joker Bogen, Morten og jeg tok på oss å splitte erter manuelt.


I juli testet Morten og jeg ut hvordan det var å være døvstumme selgere av treleker. det var morsommere enn vi hadde forestilt oss.


I ausust fikk jeg muligheten til å være konferansier under Kolvereiddagene i tre hele dager. Her tar jeg siste brief før åpningsshowet sammen med Idolvinner Ingvard Olsen.


I september fikk vi besøk av Anita Bøygard og Trond Sverre Horn som ville ha meg med i en liten valgkampvideo for Brønnøy Senterparti. Sjelden har noen gjort så stort inntrykk på meg, på så kort tid, som disse to.


I oktober dokumenterte jeg at jeg kan posere som Andrea Badendyck. 


I november kunne Morten stolt vise fram Joker Bogens nye vare, nemlig fyrstikker for venstrehendte.


I desember fikk jeg kjemperespons på bildene der jeg viser hvordan jeg jukser med bildene på beste Sophieelise-vis.

 

Herlig romjulstradisjon

En av romjulens hyggeligste tradisjoner her i bygda, er at feststemte folk i alle aldre samler seg ved ungdomshuset på kvelden 6. juledag. Godt kledd, og gjerne med spekemat og god drikke i sekken. Så setter vi kursen mot nabogrenda Gutvik, der skytterlagets tradisjonelle fest arrangeres. Turen er 8 km lang, og underveis møtes vi av folk fra Gutvik som har tent bål og laget gløgg som de spanderer på de turglade. Denne festmarsjen har vi gått hver 6. juledag siden tidlig på 90-tallet, og jeg vil for nesten ingen pris være dette foruten. Og gledelig nok, etter svak deltakelse i fjor, var det i år deltakelse på gammelt godt nivå. Over 60 spreke og feststemte mennesker gjennomførte marsjen i fin, men dog varierende stil. 


Her er de fleste marsjdeltakerne samlet ved ungdomshuset på Sørhorsfjord, klar for avmarsj til Gutvik.


Ann Kristin Halsen og Signar Berg-Hansen gleder seg til å legge ut på turen. Signar var en av initiativtagerne til denne utrolig hyggelige romjulstradisjonen.


Peeter Sormul fra Steinkjer har hytte i Bindal, og får med seg det meste av moro her i bygda. Festmarsjen til Gutvik har han gått utallige ganger.


Eli Dullum og Lars Berg-Hansen var to som virkelig så fram til turen.


Lett å se at folk gleder seg til turen.


Midtveis i marsjen venter folk fra Gutvik med flammende bål og varm gløgg. Det er et usedvanlig godt forhold mellom våre grender.


Vel framme i Gutvik, unnet John Arne Engan og jeg oss en alkoholfri akevitt.


Jeg klarte også å overtale den ellers så mediesky Morten Ulrichsen, til å bli med på et bilde i lysskjæret av bålet i Horsfjordbotnet.


En viktig ingrediens denne kvelden, er at vi samles i garderoben på loftet på grendehuset i Gutvik og spiser opp resten av spekematen vi har med oss. Her poserer Lisbeth Borgen og jeg med en aldeles nydelig spekepølse.


B-gjengen fra Bindal sørget for helt utsøkt festmusikk denne kvelden.

Bursdag i fjøset

I dag fyller Julie Desember, den eneste STN-kua i fjøset, 5 år. Og det ble behørig markert. To av barnebarna mine var på besøk, og de syntes det var stor stas å gå i fjøset med kake til bursdagsbarnet. Kaken var en sjokoladekake med et et innslag av Favør 80, pyntet med denne kraftforsorten fra Felleskjøpet. Dagen startet forøvrig med at Ina, mitt eldste barnebarn var med på morgenstellet i fjøset, og hun gikk rett inn i fjøset og sang bursdagssangen for Julie Desember. Og ingen av oss var i tvil om at kua syntes det var koslig. Julie Desember er ei lita ku med stor personlighet, som fortjener å bli gjort litt ekstra stas på, og det ble hun i dag. Og Ina og Emma syntes det var den naturligste ting i verden å lage bursdagsfest for Julie Desember.


Julie Desember blir en smule overrasket over serveringen.


Ikke alle kyr som får såpass til kake på bursdagen.


Julie Desember var mest interessert i kraftforet som var dandert rundt kaka.


Emma brøt resolutt av en bit av kaka for å se om kua syntes det var bedre, men Julie Desember var fortsatt skeptisk.


Ina fant ut at hvis hun drysset kraftfor oppå kaka, så ble den mer fristende for kua.


De andre kyrne fikk også tilbud om å få smake kake, og Isabell lot seg ikke be to ganger.


Nelly ville også ha kake.

Olavshallen

I går var det storstilt og trivelig åpning av Olavshallen ved Joker Bogen. Olavshallen ble navnet på den nye kaffekroken i butikken. Olav etter mannen som startet opp butikken i Bogen for 49 år siden. Og på grunn av størrelsen, 6 eller 7m2, falt det helt naturlig å kalle det hall. På en annen side er hall et veldig hett og til dels brennbart tema i Bindal om dagen. Åpningsfesten startet med at korpset spilte julemusikk utenfor butikken, det er forsåvidt en lang tradisjon. Deretter fikk jeg den uomtvistelige æren av å foreta den offisielle åpningen av Olavshallen. Såsnart korpset var ferdige, ble det servering av wienerbrød, pepperkaker og konfekt til en stor skare av kunder og venner. Ingen tvil om at folk satte pris på både på åpningsfesten og Olavshallen.


Her kutter jeg det rosa båndet, og erklærer Olavhallen for offisielt åpnet. Morten ser veldig fornøyd ut, og Einar Torgnes Kristensen er engasjert tilskuer.


Før åpningen av Olavshallen, spilte korpset sine julesanger utenfor butikken. Det er lang tradisjon for at de spiller der siste lørdagen før jul.


Eivind Sommerseth har hatt hånd om taktstokken i Fønix skole- og ungdomskorps siden tidenes litt utpå dagen.


Mange tok seg tid midt i juletravelheten, og hørte på korpsets julemusikk.


Morten Ulrichsen har mye å spille på, blant annet tuba.


Mange var innom Olavshallen på åpningsdagen, Kari, Mads og Hanne Marit Reppen strålte over den nye hallen.


Sissel Hanssen trodde at konfekten bare var til henne, mens Gunnhild Gutvik var en tanke mer tilbakeholden.


Hild Dagslott fra Brønnøysunds avis var tilstede og dekket åpningen for sitt presseorgan. Her legger jeg fram bildebevis for at hun faktisk er høyere enn Tom Antonsen.


For 49 år siden kunne Olav Bartnes ønske velkommen "til en pen, trivelig butikk med gode varer og god service". Slik er det også i dag.


Hild Dagslott fra BA ville gjerne ha et bilde av innehaverne Torlaug og Morten Ulrichsen. Men det viste seg svært vanskelig å få et bilde av kun de to. Sissel Hanssen insisterte på å være med på alle bilder.


Som alltid underholdt Morten sine kunder med ramsalte historier fra sin tid som sjømann på de syv hav. Her er det Knut Gutvik som nyter godt av denne ekstraservicen.


Ingri Elise Floa Holand må innse at hun enn så lenge er kortere enn Tom Antonsen.

 

 

Sannheten bak de perfekte bildene av meg

Sophieelise har nylig vakt oppsikt med sitt hensynsløst ærlige blogginnlegg, der hun avslører hemmeligheten bak alle de perfekte bildene av henne. Og ettersom jeg ser på henne som en stor motivator og inspirasjonskilde, kan ikke jeg heller lenger leve på en løgn. Også jeg bruker diverse triks for å framstå som så perfekt som mange oppfatter meg. For ikke å legge et utilbørlig kroppspress på menn midt i 50-årene, finner jeg det nå nødvendig å legge ut sannheten om de perfekte bildene av meg. I dette innlegget avslører Sophie Elise hemmeligheten bak de perfekte bildene.


Tigh-gap er veldig viktig for bloggere, det vil si oppirom mellom beina, særlig helt øverst mot skrittet. For å få til dette står jeg ofte på yttersiden av fotsålene. Bildet til høyre viser hvordan jeg står naturlig. Selv om jeg har litt heroinknekk i knærne, betyr det ikke at jeg går på heroin.

Hvis jeg ligger utstrakt med en pute under ryggen, kan det se ut som jeg har flat og fin mage. Riktignok blek, men flat i det minste. Når jeg reiser meg litt opp, kommer sannheten for en dag. Flesk og valker tyter til alle kanter.

 

Når jeg poserer, passer jeg på å skyte haka fram, og dermed stramme opp halsen på kunstig vis. Til høyre er jeg sånn som jeg egentlig ser ut, masse overflødig dobbelthakevev.

Rompa er en av de viktigste kroppsdelene for bloggere, faktisk langt viktigere enn hjernen. Her bruker jeg et velkjent triks, jeg står på ene foten mens jeg har den andre opp i en stol. Og dermed ser rompa stram og veltrent ut. Sannheten blir synlig når jeg står normalt, flat og litt hengete rompe.

Omfattende utbygging

Over en lang periode har Joker Bogens kunder kunnet se at det foregår en omfattende utbygging av butikkens lokaler. Det er ny kaffekrok som har vært under oppføring i lengre tid. Kaffekroken som de har disponert fram til nå, har vært så liten at kundene har sittet i fanget på hverandre under mens de drakk kaffe. Med risiko for å søle kaffe på hverandres antrekk. Nå blir det snart en slutt på dette, den nye kaffekroken er snart ferdig. Noen offisiell åpning har det ikke vært enda, så vi venter i spenning på det. Da kommer jeg tilbake med en omfattende dekning av både åpningen og interiørdetaljer.


Tidlig i høst har byggverket begynt å materialisere seg.


Morten Ulrichsen har bl.a. en nokså ærerik fortid som snekker, her har han tatt fram gamle kunster.


Men Morten må også innom kassen, noen kunder vil helst bli betjent av ham, og det ønsket oppfyller Morten så sant det lar seg gjøre.


Noen måneder senere har Morten kommet så langt at bordkledning skal på veggen. Her kapper han så flisføyka står.


Her har det skjedd stor framgang, den raske framdriften hadde neppe vært mulig uten hjelp av Mortens nabo og gamle kompanjong Magnor Dolmen. Dolmen kan såvidt skimtes bak stillaset.


Nå gjenstår det kun bordkledning på fasaden før det er ferdig utvendig. Bilen er Mortens 82-modell Opel Ascona.


Også innvendig har det vært et enormt arbeid, her er Morten i gang med å skjære bort overflødig byggskum.

 

Uanstendig hos Joker Bogen

Under en liten handlerunde hos Joker Bogen i dag, ble jeg oppmerksom på en blomst i blomsteravdelingen, som skilte seg kraftig ut fra sine artsfrender. Jeg syntes den var veldig morsom, så jeg ville ha en av de ansatte til å posere med den. Men det viste seg å være lettere sagt enn gjort. Jeg skjønte etter hvert at både Torlaug og Ann-Helen syntes det var veldig uanstendig av utseende. Dette var en tanke som på ingen måte hadde slått meg. Men når til og med Morten nektet å bli avbildet med denne blomsten, måtte selv jeg innse at den muligens hadde et noe vulgært utseende. Morten har ikke for vane å vike unna kameralinsene. Men selv hadde jeg kun minimale betenkeligheter med å la meg avbilde sammen med den morsomme blomsten.


Dette er amaryllusen som skapte så sterke avskyfølelser hos staben ved Joker Bogen i dag.


Jeg skjønner ærlig talt ikke problemet med å la seg avbilde med en plante som skiller seg litt ut fra mengden.

 
Egentlig lurer jeg nå på hvilken av disse to som her den mest uanstendige framtoningen.

 

 

Lutefisk

For første gang i mitt liv har jeg laget lutefisk i år. Jeg har ikke gjort det alene altså, Morten Ulrichsen har vært svært delaktig i produksjonen av denne fantastiske delikatessen. Fisken har vi selv fisket, tørket og til slutt foredlet til lutefisk. Og alt dette har foregått innenfor en avstand på mindre enn 5 kilometer, så her snakker vi om virkelig kortreist mat. Eller lokalmat som det vel helst skal omtales som nå. Morten er nokså dreven i lutefisklaging, så han må nok få æren for at resultatet ble helt strålende.


Første ledd i prosessen er å legge tørrfisken i bløtt i dagevis. Ettersom vi kom så sent i gang med vinterfisket, valgte vi å flekke fisken og ta ut ryggbeinet. Det var nok lurt, for de få fiskene vi hengte opp hele, var ikke egnet til lutefisk.


Dette er jo egentlig første ledd i prosessen, å fiske torsken.


Etter å ha ligget i bløtt, delte vi fisken opp i høvelige stykker.


Enkelt å skjære fisken i biter når den er bløtt opp.


Her tømmer Morten fisken opp i den nøye tilmålte blandingen av vann og kaustisk soda.


Etter tilmålt tid i luta, har fisken est opp, og er nå klar for utvatning i rennende vann i flere dager.


Og endelig, ferdig lutefisk. Vi lutet også noen hele sider, for det var så morsomt hevdet Morten.


Første porsjon klar for ovnen, forventningene er på topp.


Og endelig, lønn for strevet. Lite som slår lutefisk med bacon, erterstuing og mandelpoteter fra Overhalla. Og det blir ikke helt det samme uten juleøl og akevitt heller da.

Bygdekino - sesongavslutning

Etter et litt labert første halvår, har vi opplevd kjempegod publikumstilstrømning på kinokveldene med Bygdekinoen på ungdomshuset vårt denne høsten. Gode filmer og publikum som setter pris på dette fantastiske tilbudet, må ta æren for dette gode resultatet. Vi har faktisk solgt godt over hundre billetter pr. kveld denne høsten, og det er svært gode tall på en av Bygdekinoens aller minste spillesteder. Og et morsomt poeng er at to tredjedeler av billettene er solgt på norske filmer, norsk film har virkelig vært i vinden denne høsten.

Å få være lokalt vertskap for Bygdekinoen, er en av de morsomste hobbyene min kone og jeg har. Ikke bare er det et meningsfullt dugnadsarbeid, vi treffer også masse hyggelige folk fra bygda, og også fra nabobygdene. Kinokveldene er en viktig del av pulsen i bygdelivet, slik har det vært i over 20 år nå. Men også tidligere var Bygdekinoen tilstede i bygda vår. I går fikk vi vist fram vimpelen som hang i akterstavnen på Bygdekinobåten Skarv. Denne båten ble eid og driftet av Armand Kjeldsand som bodde like ved der vi i dag har kino. Denne båten gikk i fast rute på Helgelandskysten og lengst nord i Trøndelag først på 60-tallet. Jeg antar at det den gangen var en enda større begivenhet når Armand kom og viste film på anløpsstedene, enn i dag. Men fremdeles er det en begivenhet med de månedlige kinokveldene, så vi er villige til å strekke oss langt for å beholde dette unike tilbudet. Jeg vet at jeg har gjentatt dette til det kjedsommelige, men jeg sier det igjen uansett. Bygdekinoen er en av Norges aller fineste kulturinstitusjoner.


Kinomaskinist Jan Ove Brøndbo og Kristine Enora Kjeldsand foran plakatene med Julekongen og James Bond. Og ikke minst vimpelen fra Bygdekinobåten Skarv. Kristine er datter av Armand Kjeldsand, som var skipper og kinomaskinist på denne båten. Hun fant nylig vimpelen under en ryddesjau, og både Jan Ove og vi syntes det var stas å vise fram dette klenodiet fra en svunnen tid. Årene går, men Bygdekinoen består!


I går fikk vi hjelp av selveste Morten Ulrichsen til å steike vafler.


Det går med noen vaffelplater på en godt besøkt kinokveld. Det har nok gått med over tusen liter vaffelrøre de snart 22 årene vi har holdt på med dette.


Et stort publikum koste seg med Julekongen på stort lerret i går. Mange av dem fra nabokommunen Leka. At lekaværingene tar ferga over fjorden, og kommer på kino hos oss, setter vi stor pris på.


James Bond-fansen fylte på med vafler og kaffe før filmvisningen, og stemningen må sies å være god. Det er ikke uten betydning med noen sosiale møteplasser på et lite sted som her.


Fatet med vafler sendes rundt, og denne gangen ble det nok vafler til alle som ville ha.

Ikke så rent sjelden, er det en eller flere fra vårt herlige publikum som hiver seg rundt og hjelper til med opprydding etter kinoen. Her er det Martin Ulrichsen som feier gulvet for popcornrester og andre etterlatenskaper.


Min kone ga Morten et kurs i sammenlegging av kinolerettet, og Morten viste seg svært lærenem. Den mannen behersker det meste.


Her er jobben nesten fullført, med svært pent resultat.

 

Fyrstikker for venstrehendte

Vi har nå beveget oss inn i adventstiden, og det tennes lys over en lav sko i de tusen hjem. Mange venstrehendte opplever også i adventstiden at ting er lagt dårlig til rette for dem. I alle år har det kun vært fyrstikker for høyrehendte å få kjøpt. Joker Bogen har nå tatt grep, og er stolte over å endelig kunne tilby venstrehendte fyrstikker tilpasset deres behov. Og gledelig nok, prisen er akkurat den samme som for standardfyrstikker for høyrehendte. Jeg var innom Morten Ulrichsen hos Joker Bogen i dag, og han demonstrerte gladelig både forskjellen på de to fyrstikktypene, og bruken av dem. Husk bare å be om fyrstikker for venstrehendte når du handler, hvis du er venstrehendt da vel å merke.


Her viser Morten fram de to typene fyrstikker de nå kan tilby hos Joker Bogen.


Ingenting gjør Morten mer glad enn det å kunne tilby sine kunder nye produkter.


Her riper Morten av en standard fyrstikk for høyrehendte. Det ser sikkert kjent ut for de fleste.


Dette er det nok ikke mange som har sett før, Morten riper av en fyrstikk av den nye typen. Fyrstikker for venstrehendte er nok en nyvinning som har kommet for å bli.

 

"Norske kyr promper for mye"

Denne søndagsmorgenen, som de fleste andre søndagsmorgener og alle andre morgener og kvelder, var jeg i fjøset og stelte, melket og foret kyrne mine. Sånn er det å være bonde, dyrene må ha stellet sitt uansett hva kalenderen og klokka sier. Og hadde det ikke vært for at det er en meningsfull og trivelig jobb, hadde jeg selvsagt ikke holdt på med det. For inntekten står på ingen måte i forhold til arbeidsmengde, ugunstig arbeidstid og ansvar. Men jeg har selv valgt det, og klager ikke i så måte. Men så har vi ytre omstendigheter som kan få en stakkar til å miste motet. Jeg har ennå ikke klart å legge bak meg statsminister Erna Solbergs mildt sagt idiotiske utspill om at "det er sånn norske kyr promper for mye". For det første hadde jeg ikke ventet sånn vulgærpropaganda fra henne, hadde det kommet fra en av Fremskrittspartiets løse kanoner, hadde jeg nok ikke hevet øyebrynene så mye. Men fra det "dannede" Høyre, jeg har ikke ord. Og påstanden er jo i tillegg helt feil, klimagassutslippene fra norsk storfekjøttproduksjon, er mye lavere enn fra tilsvarende produksjon andre steder i verden. Og da skal jeg la være å gå i detaljer om at utslippene fra drøvtyggere slett ikke handler om "promp", Erna syntes sikkert det var veldig morsomt å bruke "prompe"-ordet. Vi produserer 12000 tonn for lite storfekjøtt i Norge for å dekke etterspørselen, og dette kvantumet blir importert. Importkjøttet har over dobbelt så høyt utslipp pr. kilo som det norske kjøttet. Hva har statsministeren tenkt å gjøre med det. Har "valgfrihetens" parti og regjering tenkt å begynne og detaljregulere hva nordmenn skal spise? Eller teller det ikke når utslippene skjer på et annet kontinent? Og statsministeren unnlater helt å nevne at hun leder en regjering som aktivt arbeider for større enheter i norsk landbruk, noe som alle vet, muligens med unntak av statsministeren, fører til mer transport av for og gjødsel. En transport som er avhengig å bruke fossilt drivstoff, og dermed økte klimagassutslipp. I tillegg presterer hun å si at de som spiser pinnekjøtt, bør ha dårligere samvittighet enn de som spiser svineribbe til jul. Norsk lam som er produsert på fornybart fjellbeite er altså i følge statsministeren, et miljøproblem. Hvor har Erna Solberg tenkt å hente foret til de grisene som skal erstatte lammekjøttet. Fra soyafarmer anlagt på rasert regnskog? Og med den samme statsministerens famøse uttalelser om at det duftet så fælt når husdyrgjødsla ble spredt på åkeren, i det hun velsignet nedbygging av Trøndelags fineste matjord i Trondheim, for et par år siden, øyner jeg lite håp om fornuftig politikk fra det holdet. I hvert fall hva norsk landbruk angår. Det heter "at mot dårskapen kjemper selv gudene forgjeves". Nå tror ikke jeg på noen som helst guder, men mot statsministerens kombinasjon av vulgær og fisefin retorikk, tror jeg ikke noe virker. Det eneste positive med statsministerens uttalelser, er at jeg blir mer forbannet enn motløs. Men det er en hårfin grense der, den dagen det blir motsatt, at motløsheten vinner, da slutter jeg med kyr. Og mest sannsynlig blir jorda som kanskje har gitt for til husdyr i 1000 år, og som min familie har drevet siden 1721, liggende brakk. Det er bærekraftig det, i en verden der befolkningen øker, og mat kommer til å bli et stadig knappere gode! 


Er det virkelig sånne som meg, og dyrene mine som er den stor stygge ulven i klimasammenhengen?


Disse to er heldigvis lykkelig uvitende om hva landets statsminister mener om dem.


Disse to produserer mat av ypperste kvalitet på norske ressurser, jeg finner meg ikke i at de blir redusert til "prompere" av statsministeren!


Beklager statsminister, jeg syns dine uttalelser er komplett fjollete.

Besøk fra Canada

Hos Joker Bogen har man den siste tiden hatt celebert besøk. Canadiske Amy har lest om Joker Bogen på bloggen min, og ble så fascinert at hun like godt kom til Norge og Bogen for å lære mer om butikken og det fantastiske utvalget der. Særlig imponert er hun av varer de aldri har sett eller hørt om hjemme i Canada. Og Amy var virkelig et hyggelig bekjentskap, og så var det jo morsomt for meg å få briljere med 9. klasse-engelsken min. Jeg lurer imidlertid på at jeg i min iver over å få snakke engelsk, kom i skade for å feilinformere min canadiske venninne ved minst en anledning.


Lutefisk har de ikke i Canada. Morten Ulrichsen har servert henne sin hjemmelagede lutefisk, noe hun syntes var "ok", men hun tilføyde at "the bacon and the potatoes was nice".


Vi fortalte henne at lutefisken ble fanget med denne redskapen.


Sånne strømpebukser finnes ikke i Canada, sier Amy. " They are kind of sexy".


Disse gryteskrubbene mente Amy kunne passe perfekt som ørevarmere.


"I just love this Norwegian Santa".


Lefser og lomper er også mangelvare i Canada.


Poteter fra Overhalla og norsk spekepølse har visst falt i smak hos Amy.


Jeg fortalte Amy at den ene pakken på bildet inneholdt "fishballs". "Really?", svarte hun. Jeg nikket bekreftende, og la ut om hvor godt det var med hvit saus, bacon og poteter til. Hvorpå hun svarte: "Amazing", og så litt vantro ut. Det er her jeg i ettertid har fått mistanke om en språklig misforståelse. Jeg tror hun kan ha oppfattet "fishballs" som fisketestikler, og da skjønner jeg at hun ble en smule skeptisk.


Pinnekjøtt var også nytt for Amy, men det var hun ikke så skeptisk til.


Norsk brunost har virkelig falt i smak hos Amy fra Canada.


Som så mange andre er Amy imponert over utvalget av strikkegarn hos Joker Bogen.


En litt uklar selfie sammen med Amy og Morten.

Morten Ulrichsen på Facebook

For kort tid siden gikk nyheten om Barack Obamas inntreden på Facebook, verden rundt. Fullt så stor oppmerksomhet har det ikke vært rundt det faktum at Morten Ulrichsen åpnet sin Facebook-konto dagen etter at Obama gjorde det. Dette skal jeg nå prøve å rette opp, blant annet etter oppfordring fra Ulrichsens bror, han heter for øvrig også Ulrichsen, og er en nær slektning av Morten. På kort tid har Morten fått overraskende mange venner på face, men hans aktivitet på mediet står ikke i forhold til antallet venner. Grunnen til dette er enkel, Morten skjønner lite av hvordan man bruker Facebook, han vil så gjerne, men får det ikke til. Kameraet hans fylles opp av bilder som han han ikke klarer å legge ut. Jeg skal etter hvert prøve å hjelpe Morten med å legge ut bilder, slik at verden får et bedre inntrykk av hans liv.


Torlaug blir stadig engasjert til å ta bilder av Morten, men hva hjelper vel det når han ikke får dem ut på Facebook.


Morten er mye bedre på posering på bilder, enn på å få dem ut til verden.


Muskler er populært på Facebook, mener Morten.


Er dette kult Torlaug? undrer Morten.


Tommel opp for fine Facebook-bilder.


Morten har en ide om at han kunne gjort seg bra som romersk keiser, og Torlaug knipser bilde uten å kommentere påstanden.


Så kommer Morten til det som er vanskelig, bildene er inne i kameraet. Men hvordan få de inn på Facebook?


Uansett hvor lenge Morten stirrer på kameraet, så blir det ikke Facebookbilder av det.....


Så fortsatt må Mortens Facebook-venner nøye seg med å se på forsidebildet på Mortens Facebook-side.

Motivasjonsforedrag

Innimellom blir jeg spurt om å ta på meg diverse opptredener, og i går gjennomførte jeg et de mest prestisjetunge oppdragene jeg noen gang har hatt. Jeg ble spurt om å holde motivasjonsforedrag for lokallagslederne i Nordland Bondelag under deres årlige samling i Bodø. Og såpass lett som jeg er å smigre, kunne jeg ikke si nei til det. Hvilken motivasjon folk kan tenkes å få av å høre meg fortelle om mitt liv som bonde og blogger, er ikke så lett å se, men veldig morsomt for meg å få treffe nye spennende mennesker er det i hvert fall. I går ble det dessverre ikke all verdens tid til å treffe folk, det sørget Viderøe for. De hadde ikke helt dagen i går, hverken på tur dit eller på hjemturen. Men jeg kom meg velberget både til Bodø og hjem igjen, og da skal man vel ikke klage. 


Tøft å ha sitt eget vannglass til disposisjon.


Dette var morsomt for meg, håper det var litt morsomt for tilhørerne også.


Bondelagsfanen i fokus, og bloggeren i bakgrunnen.


Lokallagsledere fra hele Nordland var pent nødt til å sitte og høre på meg i en halvtime.


Ordstyrerne utviste stor tålmodighet med meg.


Av big boss i Nordland Bondelag, Bernt Skarstad, fikk jeg en pakke med lokalmat. Jeg puttet den i sekken min, med det resultat at jeg havnet i trøbbel i sikkerhetskontrollen på flyplassen. Gulrotmarmelade blir ansett som et mulig eksplosiv.


Motivasjonsforedraget mitt motiverte i det minste Bernt Skarstad til å gi meg en klem.


Nokså muntert ble det da Bernt kom opp på podiet.


Stilig å få være et eget punkt i et offisielt program.


Hilde Furuseth Johansen fra administrasjonen i Nordland Bondelag var den som inviterte meg til Bodø, og hun har også tatt de fleste bildene i dette innlegget.


Selve rosinen i pølsa, bilde sammen med nestleder i Norges Bondelag, Brita Skallerud. I løpet av det siste året har jeg klart det kunststykket å få bli med på bilde med både lederen og de to nestlederne i Bondelaget.

 

Rekerognas velsignelser

På denne tiden av året har rekene rogn. Jeg har lagt merke til at mange helt overser denne delikatessen når de spiser reker, og det er intet mindre enn en skandale. Rekerogna er svært velsmakende, og jeg går ut fra at den har en rekke positive og helsebringende effekter på kropp og sjel. Og ettersom rekene har rogn på denne tiden av året, kan den også brukes til å avsløre juks i fiskedisker. Min kone kjøpte for ikke lenge siden "ferske reker" i en fiskedisk i en by ikke så alt for langt herfra. Og hvilken skuffelse det var, myke, dvaske og nesten smakløse reker uten rogn. Her har fiskehandleren åpenbart drevet med svindel, uten tvil frosne reker som var tint opp og solgt som ferske. Vi handler aldri reker der igjen. Hos rekebåten "Brønnøyværing" derimot, kommer vi nok til å være stamkunder. Denne båten kommer innom vår nærmeste fiskerihavn Gutvik i ny og ne. Og da snakker vi om kvalitetsreker, og nå på denne tiden av året er de fulle av rogn. Og prisen på 80 kr literen, er slett ikke avskrekkende for denne delikatessen.


Slik ser en kvalitetsreke ut på undersiden på denne tiden av året.


Enkleste måten å få i seg rekerogna, er kort og godt å slurpe og suge den i seg.


Det er bare å lukke øynene og nyte.


Ombord på "Brønnøyværing" selges det bare kvalitetsreker.


Jevnt sig av kunder når rekebåten kommer til Gutvik.


En fornøyd Bjørg Haltvik Lysfjord har sikret seg en pose med reker med rogn.

 

Vesthimmelen i november

Aldri er vesthimmelen finere her enn i november. Så noe bra er det da med denne utskjelte måneden. Her er noen bilder fra i ettermiddag.







Jeg har blitt traktorpike

Denne gangen har jeg gleden av å få vise fram det aller hotteste innen arbeidsklær som er å oppdrive for tiden. Riktignok er dette klær som er spesialdesignet for kvinner, men pytt. Jeg er jo ikke rosablogger for ingenting, og jeg vet jo at 70% av mine lesere er kvinner. Jeg syns at de nye arbeidsklærne til http://www.traktorpikene.no/ er skikkelig tøffe jeg. Ikke minst syns jeg det er en tøff satsing av de to søstrene som står bak merket. Ikke bare bare å komme seg inn på markedet med et nytt merke. Men dette har jeg tro på, jeg heier bestandig på tøffe bygdekvinner. 


Julie Desember er tydelig begeistret over de nye kule arbeidsklærne mine.


Ingenting er vel mer naturlig for en rosablogger enn rosa arbeidsbukse.


Også ungdommene i fjøset var imponert over det nye arbeidsantrekket mitt.


Det nye antrekket feires med en skvett melk direkte fra tanken.


Fiks detalj, stramming med borrelås i sidene betyr at en ikke behøver å investere i belte for å holde buksa på plass.


"Traktorpikene" er et merke som signaliserer stolthet og tilhørighet til bygda og landbruket, samtidig som det er kult og moderne.

http://www.traktorpikene.no/ finner du ved å klikke på linken.

Helt utrolig treningsøkt hos Bondefrøken

Hvis Morten Ulrichsen og jeg hadde sagt til noen som vi kjenner, at vi skulle på treningsstudio og gjennomføre ei treningsøkt med instruktør, så hadde de garantert ikke trodd på oss. Men nå har vi faktisk gjort det. Under vår potetferie forleden dag, stakk vi innom bloggkollega Hilde Kyllo på Høylandet. Hun blogger under navnet Bondefrøken, og er i tillegg melkebonde og driver sitt eget treningsstudio på gården Kjøglum, eller Kjolgom, som det uttales på de kanter. I tillegg er hun en de heteste kandidatene til tittelen "Årets unge bonde".Hilde vurderte våre forutsetninger som såpass moderate, at vi fikk gjøre vår treningsøkt sittende i behagelige stoler. Vi fikk også se nyfjøset som hun og mannen hennes nettopp har tatt i bruk. Du verden så morsomt vi hadde det under vårt besøk hos Hilde. Vi kommer nok ganske sikkert til å bli stamgjester der i gården. Å teste ut trening i treningsstudio var slett ikke noen skremmende opplevelse.


Før vi satte i gang med treninga, måtte Hilde konfrontere Morten med et bilde hun hadde på mobilen sin.


Ganske åpenbart at de synes bildet er ustyrtelig morsomt.


Her er bildet de hadde det så moro med. Hilde var plakatpike for revyfestivalen i sommer, og her prøver Morten å kikke under kjolen til henne. Han hadde nok ikke sett for seg at han skulle treffe Hilde ikke lenge etterpå.


Jeg traff Hilde allerede under festivalen i sommer, og det er vel helt unødvendig å si at det ble et uforglemmelig møte, i hvert fall for meg.


Men vi var jo ikke kommet for å se på bilder, her har Morten kommet i gang med treninga, og humøret er på topp.


Morten ble bare ivrigere og ivrigere utover i økta.


Morten ble bent fram lykkelig av å trene med Hilde.


Og instruktøren så ikke så veldig ulykkelig ut hun heller.


For ordens skyld, jeg deltok jeg også. Men jeg slet mye mer med koreografien enn Morten. Han har langt mer elegante kroppsbevegelser enn meg.


Flott treningsstudio, og flotte utøvere.


Fra besøket i nyfjøset. Her er Hilde sammen med den hittil eneste kalven som er født der. En flott oksekalv som bærer navnet Asi.


Morten har like godt lag med dyr, som han har med kundene sine. Her velsigner han kalven, så noe har han da fått ut av sine fire år i menighetsrådet.


Og for å vise hvor fornøyd han var, insisterte Morten på å vise fram poteten sin til Hilde før vi dro videre.

Potetferie

I går dro jeg på potetferie med Morten Ulrichsen. Eller rettere sagt ble jeg med Morten til Overhalla og hentet poteter hos potetbonden Hans Ranum. Kundene hos Joker Bogen er veldig potetbevisste, og svært mange av dem foretrekker å kjøpe sekker med ordentlig uvasket potet fra Overhalla. Morten har funnet en bonde som leverer kvalitetspoteter, til sine kunders tilfredshet. Det går ikke lenge mellom hver gang Morten tar en potettur, og denne gangen fikk jeg være med på begivenheten. For meg som reiser veldig lite, er en sånn tur for ferie å regne.


Her holder potetbonde Hans Ranum på å lirke pallen med poteter inn i Mortens hvite varebil.


På tur til Overhalla måtte vi selvfølgelig stoppe ved busskuret på Lona. Det er første gang Mortens varebil er blitt avbildet her, så dette er en aldri så liten milepæl.


Morten følger spent med om det går bra med bilen, potetbonden er mer opptatt av at potetene ikke må bli skadet.


Morten trekker et lettelsens sukk når han ser at det går bra.


På turen heim stakk vi innom min bloggkollega Hilde Kyllo, alias Bondefrøken, på Høylandet. Morten hadde lyst til å vise henne potetlasten. Neste blogginnlegg kommer til å inneholde helt utrolige bilder fra vårt besøk hos Bondefrøken, så det er bare å følge med.


Neste stopp var Foldereid, der Mortens Jokerkollega Håvard Skeie tok i mot noe av potetlasten.


En fornøyd Håvard Skeie triller inn potetsekkene, tilfreds med at han nå kan tilby sine kunder Pimpernell fra Overhalla.


Og Morten smiler fornøyd, glad for å ha fått bistått en Jokerkollega. Det er et sterkt samhold og brorskap mellom Jokerkjøpmennene.

Handle lokalt - velg nærbutikken

I dag var det "Handle lokalt - Velg nærbutikken"-dagen over hele landet. Dette er en kampanje i regi av Merkur-programmet, og også hos Joker Bogen ble dagen behørig markert. Og som vanlig hos Joker Bogen var det med et smil om munnen. Morten hadde ansvaret for vaffelsteiking og kaffetrakting, og han serverte kundene og underholdt dem med alt fra småprat til ramsalte historier fra sin tid i utenriksfart. En jevn strøm av kunder gjennom hele dagen nøt godt av alt dette. Og jeg var til stede med både kamera og selfiestang, og dokumenterte litt fra en lang handledag hos vår fantastiske nærbutikk.


En opplagt Morten Ulrichsen serverer vafler til Bente Øvergård Eiternes og Sissel Larsen. Sissel er til vanlig å finne bak kassen hos Joker Bogen, men i dag inntok hun rollen som kunde.


Til og med jeg fikk vafler og kaffe av Morten.


Enn så lenge er kaffekroken hos Joker Bogen nokså trang, så kundene må innimellom dele på en stol. Petter Bjørnli og Heidi Vollan ser ikke ut til å ha det minste i mot det.

Turid Aarsand og Steinar Vikestad var innom for å levere Lottokupongen, og fikk umiddelbart gevinst i form av kaffe og vafler.


Hallvard Moe Aune var innom for å se på utvalget av kniver.


Egil Reppen gjorde store øyne da han fikk se at det gikk an å ha mobilen på ei stang.


Ann Kristin Halsen smiler veldig her, nesten på grensa til å le. Sikkert på grunn av den utdaterte mobilen min.


Ann-Helen Øvergård inviterte meg bak kassen for å få en selfie med meg. Og jeg var ikke tungbedt for å si det sånn.


Morten Ulrichsen er imponert og strålende fornøyd med at lokalbefolkningen til de grader støtter opp om nærbutikken. Han mener at de har de beste kundene noen kan ønske seg.


Og jeg fikk en veldig trivelig stund sammen med Jorid Grønbech, med selfiestang og vafler.



First House vs Second Cabin

Så stormer det rundt First House igjen. De har kommet i medienes søkelys igjen, denne gangen for en millionkontrakt med Telemark fylkeskommune. Disse millionene fikk gutta boys i First House for å skape nye arbeidsplasser i Telemark. Sikkert vel fortjent, selv om det ikke har blitt en eneste arbeidsplass av det. Men mange har reagert på at de også har fått dekket både alkoholenheter, Snickers, ostepølse, Red Bull og softis med strø fra skattebetalernes midler. Dette kan godt være reaksjoner som bunner i den norske misunnelsen, for hvem skulle vel ellers betale for nødvendig livsopphold til de ansatte i First House. Det er tross alt ikke for ingenting at vi er verdens rikeste land, vi må da også kunne ha råd til å holde oss med denne typen fornemme parasitter. Men når dette er sagt, finner jeg grunn til å understreke at Morten Ulrichsen og mitt konkurrerende rådgivningsbyrå Second Cabin, ikke belaster skattebetalerne når vi inntar våre alkoholenheter og vårt beskjedne inntak av snop. Det kan blant annet forklares med at vi har alternative, og til dels ærlige måter å skaffe inntekter til det daglige brød og den daglige snop.


Hva er galt med norsk presse, kan ikke de stakkars rådgiverne i First House engang unne seg en softis på skattebetalernes regning uten at det blir avisoppslag av det?


Disse alkoholenhetene som vi inntok på Bogen bru, ble i sin helhet betalt av oss selv.


Selv champagnen betaler vi av egen lomme.


Ett lite unntak, da Morten ga råd til kaptein Einarsen på hurtigruteskipet Finnmarken, fikk han en skje tran, uten å betale for den.


Da vi ga råd til Lekaordfører Per Helge Johansen, vanket det kaffe på oss. Men det var ikke Lekas skattebetalere som ble sittende med regningen.


Også under stiftelsesmøtet for Second Cabin vanket det en alkoholenhet på deling, også denne selvfølgelig betalt av egen lomme.

Høst

Høsten er her med all sin melankoli. Det som en gang var så grønt, har gått over til brunt og grått. Men fremdeles er det glimt av skjønnhet å få øye på, om en ser etter.


Trærne står nesten nakne nå, og hornene strever med å holde skyene unna.


Og det skifter fort, dette er en halvtime senere.


Tina nyter de siste lave solstrålene.


De tre siste kvigene som går ute enda, skal få inn over helga. Da blir det plass til dem. Men de har kraftig pels, og tilgang til både skogholt og silofor, så de lider ingen nød.


Lav oktobersol gjennom dis i et høstlig landskap.


Rolig høststemning i Årsetfjorden i ettermiddag.


Selja har bare noen få pjuskete blader igjen.


Rylliken er omtrent den eneste av markblomstene som fremdeles holder stand.


Mer klassisk høstmotiv er vel vanskelig å finne.

Les mer i arkivet » Februar 2016 » Januar 2016 » Desember 2015
TERJES SUPERBLOGG

TERJES SUPERBLOGG

53, Nærøy

Lever livet som bonde og komiker. Personlig fotograf og designer: Frida Isadåra Årseth. KONTAKT: terjeaa_blogg@hotmail.com Twitter, instagram & snapchat: superbloggern

Image and video hosting by TinyPic

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

hits