hits

Plan B

Etter det jeg har grunn til å tro, basert på upålitelige kilder, arbeider Lekaordfører Per Helge Johansen og Jokerkonge Morten Ulrichsen med en hemmelig plan B, hvis Leka og Bindals ambisjoner om å bestå som selvstendige kommuner, ikke lar seg gjennomføre. Denne planen går, etter hva jeg har grunn til å tro, ut på å slå sammen Leka og Bindal til en bastardkommune. Det vil si at den skal ha fylkestilhørighet både nord- og sørover. Og man vil da blåse liv i de gamle planene om å gjøre Bogen til kommunesenter, med Morten som rådmann i butikk. Morten har allerede tatt avgjørende skritt på investeringssiden for å realisere planen. Ny og mer effektiv kaffetrakter er innkjøpt, den er helt nødvendig for å betjene selv en nokså liten kommunal administrasjon. Hverken Johansen eller Ulrichsen vil bekrefte det, men fra uinformert hold blir det antydet at Johansens Bogenbesøk før helga, var planlagt og hadde direkte sammenheng med kaffekvalitet i forhold til kravene som stilles i kommunal administrasjon. Men begge to svarer "Ingen kommentar" på direkte spørsmål om saken. (Skulle til å si at de høres ut som TSG, men jeg skal ikke falle for den fristelsen.) 

Selv om Per Helge Johansen prøvde å gjøre seg selv anonym med caps og mørke briller, kjente jeg ham igjen da han fikk termosen fylt opp hos Morten.

Johansen skjønte fort at han er så kjent, at det ikke nytter å opptre inkognito i Bogen. Og Morten fortsatte å fylle kaffe på ordførerens termos.

Ali kan kurere selv kommunalt gruff, sier Morten. Morten er en undervurdert joker i kommunereformsammenheng. Født på Leka, bosatt i Nærøy og kjøpmann i Bindal. 

Kjenn på lukta av nymalt kaffe, oppfordrer Morten.

Det som rådmann og ordfører ler av her, egner seg ikke på trykk.

Nydelig kaffe, konstaterer Per Helge Johansen, uten å ville utdype hvilken betydning det vil få for framtidig kommunestruktur.

Per Helge Johansen kaster skygge idet han forlater Bogen med full termos og Jokerpose fylt opp med søtsaker.

Heilhornet, fremdeles Norges vakreste fjell?

En gang la jeg ut et blogginnlegg med tittelen "Heilhornet, Norges vakreste fjell?" Og mange var enig i at det i hvert fall er blant Norges vakreste fjell. Men så delte Nettavisen innlegget på sin forside. Og i kommentarfeltet der fikk de kjære fjellene våre hard medfart, ingenting spesielt med disse fjellene, just another mountain og så videre. Ble nesten krenket på Heilhornenes vegne jeg, men så kom jeg til å tenke på at Nettavisens kommentarfelt er det mest usaklige av alle kommentarfelt. For å sitere en bloggkollega; haters gonna hate. Legger ut en ny bildekavalkade med bilder som jeg har knipset i år. Jeg understreker knipset, andre jeg kjenner som fotograferer.

Vi som elsket Bindal

Så lenge jeg kan huske, og det holder etterhvert på å bli ganske mange år, har Bindal vært preget av mer eller mindre strid mellom indre og ytre deler av kommunen. Og da i særdeleshet Terråk og Bindalseidet. Men selv om striden nok har vært reell, har jeg bestandig oppfattet at det har vært et glimt i øyet midt oppi alvoret. Nå synes striden å ha nådd et nytt nivå, og glimtet i øyet er ikke lenger så lett å få øye på. Harde ord blir utvekslet på facebook, og det sies også at det skjer i det virkelige liv også. Hva er grunnen til denne ulykksalige situasjonen?

Kommunereformen selvfølgelig. Få steder har denne omstridte reformen ført til hardere fronter enn nettopp i Bindal. Kort fortalt begynte det med et nokså halvhjertet og urealistisk forsøk på å danne en "blokk-kommune" med de andre kommunene på Sør-Helgeland. Et forsøk som ganske snart strandet. Flertallet i kommunestyret, der Ap har rent flertall, gikk så inn for at Bindal skulle fortsette som selvstendig kommune. Så kom sjokket for noe over et år siden. Regjeringen foreslo å tvangssammenslå Nordlandskommunen Bindal med de tre kommunene i Ytre Namdal. Og ettersom regjeringen den gangen bare trengte Venstres stemmer for å sikre flertall i Stortinget, gikk forslaget selvfølgelig gjennom. Etterhvert begynte Venstre lokalt å skryte av at det var de som hadde påvirket Venstre sentralt til å få gjennom denne sammenslåingen. En sammenslåing som virket mindre presserende enn andre steder i landet der det ikke ble foreslått lingnende tiltak. Og som visstnok heller ikke sto på regjeringens liste over planlagte tvangssammenslåinger. Dette skapte både sinne og frustrasjon hos den åpenbare majoriteten i kommunen som ønsket at kommunen skulle fortsette på egne bein. Likevel ble arbeidet fram mot en kommunesammenslåing fulgt opp hos de ansvarlige i Bindal kommune, men mange håpet på et regjeringsskifte, og omgjøring av sammenslåingsvedtaket ved stortingsvalget 2017. Det håpet brast, men regjeringens flertall i Stortinget ble mer usikkert, ettersom de nå behøvde både Venstre og Krf på sin side for å få flertall. Etter en høst med stor usikkerhet, ble det noe overraskende, klart at Krf støttet opposisjonens forslag om å gi bl.a. Bindal mulighet til å søke om ikke å bli sammenslått med kommunene i Ytre Namdal. Det var liten tvil om at flertallet i kommunestyret ønsket det, men et enstemmig kommunestyre vedtok å holde folkeavstemning over temaet. I forkant av folkeavstemningen kokte det på facebook, med mer eller mindre saklige ytringer, mens folkemøtene i forkant hadde langt lavere temperatur. Som ventet ble det overveldende flertall for å fortsette som egen kommune i folkeavstemningen. Kommunestyret gjorde raskt vedtak i tråd med resultatet av folkeavstemningen, mot stemmene til H/V og SV, partiene som hele tiden hadde vært positive til kommunesammenslåing. 

Mange hadde nok nå ventet at det skulle bli en slags ro om avgjørelsen, i hvertfall når opposisjonen fikk sin lenge etterlyste folkeavstemning. Men så dukker det opp en aksjonsgruppe som signaliserer at de vil søke om å dele Bindal i to, og der den ytre delen av kommunen blir innlemmet i den nye Nærøysund kommune. Så lite tro har man på at Bindal er en levedyktig enhet i framtida. Dette har virkelig satt fyr på debatten igjen, innimellom er det mer rett å kalle det utskjelling enn debatt. Mange mener at det må være fred om dette nå, ihvertfall til det dukker opp nye forhold som aktualiserer ny debatt, mens andre mener at Bindal er fortapt, og at de må bli med i Nærøysund nå før toget går. De gir uttrykk for at flertallet ikke har tatt realitetene inn over seg, og tviholder på at mindretallet forvalter sannheten. 

Denne siste vendingen har ikke akkurat dempet gemyttene. Det er nå nesten en utrivelig stemning i Bindal. Folk som legger ut facebookstatuser om temaet, ser seg nødt til å slette dem, fordi kommentarene blir for stygge. Utflytta bindalinger gremmes og skjemmes, folk som ikke har noe spesielt forhold til Bindal ler av dere. 

Selv bor jeg på Austra, på den delen av Austra som tilhører Nærøy. Men jeg har bodd fire år i Bindal, og for å være helt ærlig så regner jeg meg mest som bindaling. De fleste jeg omgås er bindalinger. Hele mitt voksne liv har jeg tatt del i Bindals rike kulturliv, nesten alle kroner jeg bruker, bruker jeg i Bindal hvis det er mulig. Trenger jeg legehjelp, får jeg det i Bindal, både fordi legetjenesten er mye bedre enn i min kommune, og fordi jeg bestandig har følt meg velkommen på Terråk. Jeg liker bindalingene utrolig godt, dere er et raust og vennlig folkeslag. Derfor er det så tragisk at dere skaper så dårlig stemning dere i mellom. 

Aksjonsgruppen for å dele Bindal, ramser opp en rekke gamle og nye saker som skal dokumentere forskjellsbehandling av de forskjellige delene av kommunen. Og de har sikkert noen poenger. Likevel synes jeg det er søkt når de f.eks. tar med avviklingen av utekontordagene for legene, som de hadde på Bindalseidet og Kjella for lenge siden. Bindal var vel blant kommunene som holdt lengst på en sånn ordning. Jeg tror jeg kan garantere at det ikke blir gjeninnført en sånn ordning om man blir innlemmet i Nærøysund. Nærøy hadde ihvertfall ikke en sånn ordning like lenge som Bindal. Jeg tror faktisk ikke, også basert på egne erfaringer, at det kommer til å gå en strøm av melk og honning fra Nærøysund til Bindalseidet/Kjella hvis man blir en del av denne kommunen. Ungdomstrinnet  i skolen har vært sentralisert til Kolvereid siden tidlig 1970-tall, og etablering av friskoler har hatt en mye tyngre prosess i Nærøy enn det som var tilfelle i Bindal. Nærøy og Vikna har ikke en mer desentralisert struktur enn Bindal, heller tvert i mot. Det er ikke unikt for Bindal at man må kjempe hardere for goder utenfor kommunesenteret enn hva tilfellet er for selve kommunesenteret. 

Man omtaler også Bindal AP som grendeutvalg for Indre Bindal, og berører der et poeng, men utelater skamløst å nevne at Høyre/Venstre like gjerne kan omtales som grendeutvalg for Bindalseidet. At H/V har svært beskjeden oppslutning ved Stortingsvalg i Bindal, og nokså stor oppslutning ved kommunevalg, understreker dette poenget. 

Alle bindalinger hadde tjent mye på å slutte fred nå, uansett hvor mye man er uenige i de beslutninger som er tatt. Nå har folket talt i folkeavstemning og det ligger heller ikke an til nye omkamper i Stortinget i overskuelig framtid. Bindal har muligheter, ikke ødelegg disse mulighetene med destruktiv indre strid. 

Bindal har mye å være stolt over, jeg kan bare nevne hvilken fabelaktig jobb som Adrian Jørgensen og B-gjengen gjør som Bindalsambassadører ute blant et stort og voksende publikum i Norges land. Ikke ødelegg den Bindalsreklamen med destruktiv strid og splittelse. Få tilbake glimtet i øyet, og rett blikket framover.

Og tittelen på denne lille betraktningen, den er inspirert av Jens Bjørneboes "Vi som elsket Amerika". Og den er litt misvisende da, jeg er fremdeles glad i Bindal, og ikke minst i bindalingene. Så glad i dere at jeg ikke skulle hatt det minste i mot at den delen av Austra jeg bor i, ble innlemmet i Bindal.

Men akkurat nå har dere forbedringspotensiale!

 

 

Gærjah - Sørsamisk bok- og kulturbuss

Jeg har mange ganger sett den karakteristiske sørsamiske bokbussen Gærjah, men aldri vært inni den. Ikke før i går, da den stoppet tilfeldig i Bogen på tur mellom to faste stoppesteder. Men da bød det seg en sjanse, jeg ble invitert inn i bussen for å se hva de hadde og by på. Det var bokbussbibliotekar Marianne Kappfjell som inviterte, og hun fortalte villig vekk om virksomheten til Gærjah. Bussen kjører i fast rute i Nord-Trøndelag og i den sørsamiske delen av Nordland. I tillegg er de også innom Storuman i Sverige. Vi hadde en veldig interessant og hyggelig prat om sørsamisk kultur og historie, tiden ble bare så alt for kort. De måtte videre til neste obligatoriske stopp. Jeg er overhodet ikke i tvil om at denne bussen og de ansatte i Gærjah gjør en viktig jobb for å spre kunnskap, skape forståelse og bygge ned eventuelle fordommer om sørsamene. Og selvfølgelig er et sånt tilbud viktig for sørsamene, som er en ganske liten gruppe med et språk som bare noen hundre bruker og behersker i dag. 

Bokbussbibliotekar Marianne Kappfjell var rask med å invitere inn i bussen.

De fleste bøkene de har til utlån er på norsk.

Bjørn Erik Kvannli er sjåfør på den sørsamiske bokbussen.

Et gammelt bjørnespyd er blant det man kan se i bussen.

Filmen Sameblod med sørsamiske Lena Sparrok i hovedrollen, er i ferd med å oppnå klassikerstatus.

Dekoren på bussen er hentet fra det samiske flagget, og den samiske runebommen.

Lufte kyrne

Det er ingen jeg omgås mer enn kyrne mine. Muligens med unntak av kona da, og ingen av dem skaper nevneverdige problemer for meg. Riktignok er jeg mer bundet av kyrne, de klarer seg ikke uten meg eller eventuelt en avløser. Kona klarer seg utmerket uten meg, og jeg har heller ikke hørt at hun har ytret ønske om avløser hvis jeg skal bort en tur.  Vinteren kan bli lang for kyrne, selv om jeg tror at de har det bra inne i fjøset også. Gjør jo mitt beste for at kulivet skal være bra. Det blir ikke så mye uteliv på vinteren. Ofte er det enten utålelig oppbløtt, eller alt for glatt ute. Men forleden fikk de seg en luftetur, da forholdene var fine. De syntes nok det var godt med en luftetur, men bortsett fra Julie Desember, som er nokså spesiell, ville de nokså raskt inn i fjøset igjen. 

Vi stiller begge to i veteranklassen, både Julie Desember og jeg. Men vi holder da koken nokså bra.

Maja er ei ung ku, nesten bare barnet. Viktig med litt godbit når man har med ungene på tur.

Penelope er bare en uke gammel her, men syntes en tur ut i snøen var veldig morsomt. Unger og snø vettu!

Her inviterer jeg Maja med på et lite kappløp, greit med et brød å lokke med da.

Og Maja er ikke tung å be, hadde løpet vart lenger, hadde jeg sprukket som Petter Northug i Birken.

Barnehage i butikk

Over det ganske land ble Barnehagedagen 2018 markert i dag. Markeringene tok en lang rekke former. Barnehagen hos oss, Kjella Barnehage, der også mine barn gikk en gang i en fjern fortid, valgte å markere dagen hos Joker Bogen. Temaet for årets Barnehagedag er "La meg skape". Og det beviste ungene i Kjella Barnehage til fulle at de kan. Både gjennom kreative insekter de hadde laget, og som de for anledningen dekorerte med i Olavshallen. De hadde også med et flott bilde de hadde laget, som ble overrakt til Torlaug. De tegnet også masse fine tegninger mens de var der. Men mest av alt skapte de god stemning i butikken, både de utrolig sjarmerende ungene, og de nesten like sjarmerende barnehageansatte. (Tenkte å skrive "tantene", men så feiga jeg ut).

Hele gjengen stilte opp og sang solsangen.

Golvet i Olavshallen ble tatt i bruk til å tegne.

Overalt ble det skapt og tegnet.

Selv ble jeg utfordret til å tegne en enhjørning, uten at noen ble særlig imponert over resultatet.

Ola tegnet en riktig så flott spekkhugger.

Erika ble veldig glad da pappa Jens Karsten plutselig dukket opp i Olavshallen.

Elsa fikk besøk av mamma Merete, og sammen koste de seg med boller som de hadde bakt i barnehagen.

Her har Ayla fått besøk av bestemor Sissel.

Bollene de hadde med seg ble rundhåndet delt med alle som kom innom Olavshallen.

Barnehagen hadde også med kunstgave til Joker Bogen. Motivet er ei stor sol, med håndavtrykket til ungene som solstråler rundt sola. Torlaug nølte ikke et sekund før hun fikk det opp på veggen.

Karina Kjærstad var mest opptatt av at hun hadde kjøpt seg ny jakke, med 25% rabatt.

Unger er veldig kreative når de poserer for fotografen.

Barnehagen har hatt insekter som tema den siste tiden. Og da hadde de naturligvis tatt med seg noen av insektene de har laget.

Nå blir det mudring

I dag ankom folk og utstyr fra entrepenør Romarheim AS til Bogen. Entrepenøren fra Alversund ved Bergen har entreprisen på mudringen som skal foregå i Bogenområdet de nærmeste ukene. Dagen i dag gikk med til montering og klargjøring av den imponerende maskinen som skal gjøre jobben med å få Kjærstadvalen og Årsetvalen rundt en meter dypere. Så nå skjer det som mange trodde aldri skulle skje. 

Her er første del av monteringsjobben nesten ferdig.

Lokal entrepenør Bjarne Hopen stilte med mobilkran for å løfte på plass utstyret.

Det er ei stor gravemaskin, men den virker liten oppå de store beltene/flytepontongene.

Kjedene smøres opp før jobben starter.

Magnor Dolmen har en god dag når mudringen endelig er et faktum. Det er Magnor som har tatt bildene av selve sjøsettingen av farkosten.

Her har en ny trailer med flere flytepontonger ankommet Bogen.

Ferdig montert er Romarheim Waterking ni meter bred.

Skuffa på Waterkingen er det minst imponerende med ekvipasjen. 

SONY DSC

Her bærer det uti Valveita.

SONY DSC

Helt uti veita.

SONY DSC

En slik farkost er aldri før sett i Valveita.

SONY DSC

Med kurs mot Kjærstadvalen der mudringen starter.

Mudring i Bogen

I dag ble det holdt oppstartmøte for den nært forestående mudringen i Kjærstadvalen og Årsetvalen (jeg visste ikke før nylig at det het Årsetvalen, har aldri hørt annet enn Valveita). I over 20 år har Magnor Dolmen, som driver turistanlegget Bogen Feriehus, jobbet for å få til en løsning med å få mudret opp den gamle ferdselsåren, en ferdselsåre som stadig har blitt grunnere. Utallige ødelagte påhengsmotorer på båtene turistene leier, er bare et av problemene den grunne farleden har ført med seg. Nesten verre har det vært når gjestene ikke har kommet seg ut på fjorden for å fiske i perioder. Det er svært skadelig for omdømmet til en turistbedrift som ellers har et svært godt renommè. Hvis gjenslammingen hadde fått fortsatt, hadde det truet selve eksistensen til turistanlegget. 

I dag er Magnor Dolmen en svært fornøyd mann, selv om han vedgår at det har vært utmattende å få avslag på alle henvendelser til kommunen om hjelp til å løse problemet. - Snøballen begynte først å rulle da Marit Dille, som den gang var tilknyttet Bindal Utvikling, stakk innom for å høre hvordan det lå an med hensyn til mudringsplanene, sier han i dag. Hun mente at dette måtte kunne la seg løse, og pekte på at Per Arne Sørli ville være perfekt som prosjektleder for et forprosjekt. Sånn ble det, og snart var et spleiselag for å finansiere forprosjektet stablet på beina. Etter det har det gått rimelig raskt å komme i mål med finansiering, planlegging og tillatelser. I hvertfall tatt i betraktning at det er to kommuner og to fylker som deler på utgiftene, og som har drevet saksbehandling. Dolmen legger ikke skjul på at han er fornøyd med den jobben Bindalsordfører Britt Helstad har gjort for å få med alle gode krefter på dette spleiselaget. Prosjektet er finansiert av Nordland fylke, Nord-Trøndelag fylke, Bindal kommune, Nærøy kommune, Bindal utvikling og Kystgruppen. Med andre ord et realt spleiselag mellom flere instanser på begge sider av kommune- og fylkesgrenser.

Det var på ingen måte en selvfølge at dette prosjektet skulle la seg gjennomføre. Men med Magnor Dolmens evne til aldri å gi opp, nøkkelpersoner som visste hvilke knapper de skulle trykke på, og solid politisk håndverk på flere hold og nivåer, får nå denne følgetongen en lykkelig utgang. Jeg har skrevet om det på bloggen mange ganger før, og det blir mer i tiden som kommer.

Deltakerne på dagens oppstartmøte samlet på brua som går over Valveita i dag. Fra venstre: Kåre Romarheim fra Romarheim AS som er entrepenøren som utfører jobben, Jone Barsauskaite fra Sweco AS, Eline Jermstad fra Norconsult AS som er ansvarlig for prosjekteringen, Stein Arne Flovik fra Sweco AS og byggeleder for prosjektet, Kjell Andersen fra Bindal kommune, Marit Røstad fra Bindal kommune og Magnor Dolmen fra Bogen Feriehus.

I dag var det godt med vatn i veita bak gjengen her, men det er bare når det er flo sjø.

Magnor Dolmen forklarer byggeleder Stein Arne Flovik om de nokså kompliserte geografiske forholdene i Bogen.

For å understreke at dette er blogg og ikke avis, bruker jeg et trofèbilde med Bindalsordfører Britt Helstad. Til nettopp Terjes Superblogg sier hun nå i dag: - For øyeblikket er det ingenting som gleder meg mer enn at vi endelig fikk dette prosjektet i havn. Viktig for Bogen Feriehus og øvrige turistnæringer i Nærøy og Bindal. Takk Til Nærøy, Kystgruppen, Nord-Trøndelag og Nordland fylkeskommuner som har vært med og bidratt sammen med Bindal kommune og ikke minst Bindal Utvikling som fikk ballen til å begynne å rulle. Britt Helstad er heller ikke snauere enn at hun lover fest når arbeidet er ferdig.

Stortingsrepresentant for Nordland SV, var fylkesråd for næring i Nordland tidligere. I dag sier hun følgende til bloggen: - I nært samarbeid med Terje Sørvik i Nord-Trøndelag, var jeg som fylkesråd for næring i Nordland med å støtte mudring i Bogen. Et viktig prosjekt for næringsutvikling i området. Ekstra gledelig var det jo å være på befaring i området som jeg i mange år ferierte i på besøk på min bestefars gård på Årset. Butikken som sto der nesten uforandret på 30 år, og den fine campingen Hilde og Magnor Dolmen har utviklet. Utrolig gøy å se. Gleder meg til jeg kan komme tilbake når leia er åpna. (Bildet er forøvrig tatt den dagen Fagerås var i Bogen på befaring)

Tidligere fylkesråd for regional utvikling for AP  i Nord-Trøndelag sier i dag følgende: - For meg som har lokalkunnskap fra området, så jeg med en gang potensialet her, og betydninga en slik mudring ville ha både for reiseliv og annen næringsvirksomhet. Men det var mange andre som ikke skjønte mye av dette, som jeg måtte drive voksenopplæring av. Uansett, i den rollen jeg hadde i gamle Nord-Trøndelag, så var det alltid en stor glede å kunne bidra til slike prosjekter som faktisk har betydning for utvikling lokalt og regionalt. Når man attpåtil får til et godt spleiselag med andre aktører, så er det prosesser man husker og kan se tilbake på med glede, og se fram til resultatet med forventning.

 

Namdalsavisa på tokt i Bindal

I dag hadde Namdalsavisa sendt sine beste folk til Bindal for å lodde stemningen foran folkeavstemningen om kommunetilhørighet førstkommende mandag. Jeg traff deres utsendte reporter Lena Erikke Hatland og pressefotograf Bjørn Tore Ness hos Joker Bogen. Det er et selvfølgelig sted å stoppe for alle presseorganer med respekt for seg selv. Før de kom til Bogen hadde de også vært innom både Terråk og Bindalseidet. Saken om folkeavstemningen og Bindals fremtidige kommunetilhørighet, blir hovedsak i avisas helgebilag på fredag. I følge reportasjeteamet var det et spesielt forhold der intervjuobjektene i Bogen adskilte seg fra de fleste på Terråk og Bindalseidet. Men det skal jeg ikke røpe her, dere får lese det i avisa på fredag. 

John Arne Engan var en av kundene hos Joker Bogen som uttalte seg om folkeavstemningen til Namdalsavisa i dag. Morten Ulrichsen uttalte seg ikke, han ville bare være med på bildet.

Et helt ekte "behind the scenes"-bilde.

I Olavshallen diskuterte Kristine Enora Kjeldsand og John Arne Engan kommunetilhørighet og folkeavstemning. Jeg skal ikke røpe deres syn på saken her. Det overlater jeg til Namdalsavisa, som kommer med STOR Bindalsreportasje på fredag.

Lena Erikke Hatland og Bjørn Tore Ness var etter eget utsagn fornøyd med det de fikk ned på blokka og inn på minnekortet i Bogen.

Hatland trakk på smilebåndet over noen av utsagnene i Olavshallen, men hun noterte alt ned på blokka si.

-Mitt syn på folkeavstemningen får dere ikke, sier Morten Ulrichsen. -Men dere kan jo spørre disse blomkålhodene, la han til. 

Kristine Kjeldsand testet ut en rekke ansiktsuttrykk når det gikk opp for henne at hun kanskje kommer i avisa..

En strålende fornøyd Bjørn Tore Ness forlater Bogen sammen med en like fornøyd Lena Erikke Hatland.  

Kristines solskinn

Noen mennesker bruker mer tid enn andre på å gjøre bygda og heimplassen sin til et bedre sted. Kristine Enora Kjeldsand er en av disse overskuddsmenneskene. På høst og førjulsvinter er hun leder og drivkraft i revygruppa vår. Og på etterjulsvinteren er hun ofte vertinne på idrettslagets trimhytte Blåfjellstua på Sørhorsfjord. Der varter hun opp med kaffe kokt på vedkomfyren, og ikke minst sine sagnomsuste solskinnsboller. Disse baker hun hun egenhendig og frakter opp til Blåfjellstua. Der selges de for en bagatellmessig pris til turglade sambygdinger og vinterferiegjester. I dag ble det en tur dit på oss også, og vi var ikke alene, 40-50 stykker lot fellestart i skiskyting gå på TV, og gikk til Blåfjellstua i stedet. Der var det fyr i ovnen, rykende varm kaffe og altså Kristnes solskinnsboller. Helt uunngåelig at det var god stemning, det bruker det å være når Kristine har regien. Det hadde blitt litt kjedeligere og gråere i bygda vår uten Kristine!

Kristine Enora Kjeldsand til høyre, sammen med noe av flokken min.

Minstemann i vårt følge, Markus, fikk kjelkeskyss det meste av vegen.

Bestemor hadde et fall på en isflekk på turen opp til Blåfjellstua, og da besluttet Sigurd og Ina at de skulle de ikke ha mer av. Så da trådte de støttende til.

Og på Blåfjellstua blir vi møtt av en alltid strålende Kristine.

Barnebarna våre hadde sett fram til solskinnsbollene som vi hadde fortalt dem om. Og de ble virkelig ikke skuffet.

Det var delvis fullt rundt bordene i Blåfjellstua i dag.

To sterke uredde damer som hadde tatt turen til Blåfjellstua i dag, Rita Ulfsnes og Lisbeth Margrethe Borgen.

Selv satte jeg veldig stor pris på den nydelige solskinnsbollen.

Turen til Blåfjellstua gikk i fint og barnevennlig terreng, og praktfullt vintervær.

Folkemøte i Bindal

Bindal står foran et valg i nær framtid. Skal kommunen fortsatt bestå som selvstendig enhet, eller skal man slå seg sammen med Nærøy og Vikna. De to kommunene danner en ny kommune som etter alt og dømme får navnet Nærøysund. 26. februar holdes det folkeavstemning i Bindal over temaet. Og i forkant av dette blir de arrangert tre folkemøter rundt i kommunen, der et forsøksvis faktagrunnlag blir presentert, og der publikum får stille spørsmål og legge fram synspunkter til administrasjon og politikere. I kveld ble det første av disse folkemøtene avholdt på Vonheim Sørhorsfjord. 70 frammøtte fikk anledning til å bryne seg på et panel bestående av rådmann og tre av de politiske partiene som sitter i kommunestyret i Bindal, to partier glimret med sitt fravær. Mange hadde spørsmål og synspunkter, men det var forbløffende lav temperatur i debatten. Jeg sitter med en følelse av at mange er litt trøtte av hele debatten. Politikerne i panelet glødet heller ikke for sine synspunkter på samme måte som de tidligere har gjort. Alt i alt har vel alle argumenter vært framført tidligere, lite nytt kom fram i kveld, etter det jeg kunne registrere. Og de fleste har nok bestemt seg for hva de skal stemme, selv om noen fremdeles uttrykker tvil. 

Panelet som besvarte spørsmål og synspunkter fra salen besto av Magnar Bøkestad fra Venstre, Elin Vareide Lian fra SV, ordfører Britt Helstad fra Arbeiderpartiet og rådmann Knut Thoresen. Høyre og Senterpartiet glimret med sitt fravær. Magnar Bøkestad understreket at dette kun er en administrativ reform som berører rådhusene, det blir ikke færre ansatte der, bare mer spesialiserte oppgaver. Elin Vareide Lian mente at det snart er fullt i Nærøysundet, og at næringslivet ville se til Bindal for arealer til nyetablering hvis man slår seg sammen. Britt Helstad kom med følgende hjertesukk: Det har vært en tøff periode med den nåværende regjeringen. Det er ikke bare kommunereformen vi må forholde oss til, absolutt alt er i endring.

Jens Chr. Berg orienterte innledningsvis om den tildels kronglete prosessen fram mot dagens situasjon. Han var også møteleder under den påfølgende debatten, noe han håndterte på glimrende vis.

Rådmann Knut Thoresen har landet på at han går inn for at Bindal slår seg sammen med nabokommunene. Dog ikke helt uten tvil. Han slapp også nyheten om at Bindal gikk med over 5 mill. i overskudd i 2017.

Som vanlig når lyd skal formidles gjennom høyttalere på Vonheim, satt John Arne Engan bak spakene.

Gammelordfører Magne Paulsen i passiar med Kristine Enora Kjeldsand og John Arne Engan under kaffepausen.

Andreas Øvergård etterlyste avklaring for Austras situasjon. På et tidligere folkemøte lovte fylkesmennene både i Nord-Trøndelag og Nordland at Austra skulle samles i en og samme kommune. Jeg oppfattet ikke at Øvergård fikk særlig mye konkret svar. Han la også fram eksempel på betydelig ulempe med å tilhøre Nordland fylke ifbm. tannhelsetjenesten.

70 frammøtte på dette første av tre folkemøter.

Tidligere fiskeriminister og stortingsrepresentant Lisbeth Berg Hansen gikk kraftig i rette med Venstres Magnar Bøkestad når han hadde tro på at en sammenslått kommune ville legge grunnlag for statlige arbeidsplasser tilknyttet fiskeri- og oppdrettsbransjen. En drøm, og bare det, mente hun.

Gunnhild Gutvik er varm tilhenger av sammenslåing, og pekte på at det blir vanskelig å oppfylle nye krav til kompetanse og fagmiljøer innen hennes egen sektor, helsesektoren, når kommunene er små.

Gammelordfører Magne Paulsen tok ordet flere ganger, med klar brodd mot Venstre og mot kommunesammenslåing.

 

Gutvik stilte også med en delegasjon, Steinar Tørriseng ble av møtelederen utfordret på sitt standpunkt foran Bindals valg. Han ville ikke blande seg borti hva Bindal skulle gjøre, men kunne fortelle at de snart sender et brev med krav om å bli overført til Nærøy kommune.

Lars Berg Hansen holdt etter min mening kveldens beste innlegg. -Vi kommer nok til å bli sammenslått før eller senere, mente han, om 5 eller 25 år. Men det er for tidlig nå. Jeg er fryktelig redd for den bråstoppen som vil komme hvis vi blir sammenslått nå. 

Bindals tidligere oppvekst- og kultursjef Knut Gutvik markerte seg som en varm tilhenger av kommunesammenslåing. Vi kommer ikke til å klare oss alene, og må hive oss på toget når det går nå, mente han. Og fulgte opp med at han syntes oppriktig synd på Leka, med den situasjonen de har satt seg selv i, med å stå alene. -Jeg tror ikke de vet sitt eget beste, la han til.

Kyrre Sevaldsen vil ha Bindal som selvstendig kommune også i framtida. Og satte fingeren på Bindals ømme punkt, grendene må unne hverandre ting. Sånn er det ikke i dag, utdypet han.

 

Mortens morsdagstips

Hva skal man gi til til mor, kone eller andre nærstående kvinner på morsdagen? Dette spørsmålet dukker opp med forbløffende regelmessighet en gang i året, og nå holder det på å bli påtrengende. Mange synes det er kjedelig og fantasiløst å ty til en blomsterkvast eller en overpriset konfekteske hvert bidige år. Men her skal dere få litt hjelp fra en ekte kjøpmann og selvbestaltet morsdagsekspert. Morten Ulrichsen har i en årrekke veiledet sine kunder når de har stått fast i forkant av morsdagen. Nå deler han også sine beste tips med bloggleserne. Her er det mye å ta lærdom av.

Ettersom morsdagen bestandig inntreffer i den snørike perioden av året, mener Morten at snøskuffe er et sikkerstikk. -Ingen blir snøskuffet over en sånn gave, sier Morten, med et smil som viser at han er fornøyd med sitt eget ordspill.

Og vil man slå på stortromma, er det bare å slenge på en krabbeteine, sier Morten, og legger til at det er det ikke så mange mødre eller koner som har fra før.

Hvis man vil holde seg på et nøkternt nivå, anbefaler Morten denne rimelige lokkåpneren.

Kjøkkenredskaper i diverse utgaver gir garantert suksess på morsdagen, sier Morten.

Morten syns det er helt urimelig at mor/kone skal bruke store deler av morsdagen til middagslaging. Derfor anbefaler han noe lettvint så mor kan smelle i hop middagen på kort tid akkurat denne dagen. Alle blir glade for å finne en pakke fiskepinner bak gavepapiret på morsdagsgaven, sier Morten.

Morten har ofte hørt snakk om at særlig koner, klager på hodepine rundt leggetid. Det er helt uholdbart å ikke sette inn avbøtende tiltak mot dette plagsomme problemet, sier han med alvor i stemmen. Derfor vil en pakke Paracet være den perfekte morsdagsgaven i noen tilfeller, sier den erfarne morsdagseksperten.

Jordbruksoppgjøret 2018

Det er lang og god tradisjon for at bønder landet rundt kommer sammen på denne tiden av året for å diskutere landbrukspolitikk og komme med innspill foran "vårens vakreste eventyr", nemlig jordbruksoppgjøret. I går kveld hadde vi første studiekveld i vårt lokallag, der vi diskuterte landbrukspolitikk, spiste kveldsmat og hadde sosialt samvær. Ikke nok med det, det ble også tid til frisk meningsutveksling om kommunereformen og Bindals situasjon med hensyn til om de skal slutte seg til Nærøy og Vikna som er vedtatt sammenslått. Bindal skal om kort tid ha folkeavstemning om de skal slutte seg til. Det er vel riktig å si at meningene er delte og usikkerheten er stor. Men stemningen på Bondelagsmøtet var veldig god. Faktisk veldig viktig at bønder som for en stor del har en ensom arbeidshverdag, møtes til skjemt og alvor innimellom.

Bjørn Øvergård lar seg villig underholde av Geir Horsberg.

Karbonadesmørbrød sto på menyen, men det var bare en av de frammøtte som tok majones oppå karbonaden.

Ikke overraskende var Espen Hald som skilte seg ut på denne måten også, majones på karbonaden altså.

Jens Karsten Kjærstad er studieleder, en jobb han tildels tok seriøst.

Her har jeg fanget et øyeblikk av stort alvor.

Men mye av kvelden var det denne stemningen som var rådende.

Januarlyset

Januar har så langt bydd på mye fint vintervær, og med det fine vinterværet følger også det fine vinterlyset. Særlig morgen og ettermiddag kan det være utrolig fint. Dagene er mye mye lengre nå, sola titter over fjellkanten her nå. Faktisk har den allerede gjort det en ukes tid nå. Det flotte vinterlyset er ikke lett å fange på "film" for en amatør som meg, men jeg prøver da i hvertfall. Så får andre dømme om jeg lykkes eller ei. Her er noen bilder så langt i januar.

 

Adrian og Bendik reddet julemarsjen

Helt siden tidlig på 90-tallet har det vært tradisjon for å gå fra Horsfjord til Gutvik på kvelden 6. juledag. Målet for marsjen har hele tiden vært Gutvik Skytterlags tradisjonelle bygdafest på Gutvik grendehus. De siste årene har oppslutningen om marsjen vært varierende og gjennomgående dalende. Det samme har oppslutningen om skytterlagsfesten vært. Opptil flere ganger har festen gått med underskudd, og etter fjorårets marsj med kun 12 deltakere, og ganske så festdeltakere, så ikke skytterlaget seg i stand til å risikere å måtte betale for arrangere fest en gang til. Og dermed hadde vi heller ikke noe mål for 6. dags julemarsj lenger. Jeg, og flere med meg ble veldig lei oss for dette. Selv har jeg ikke stått over en enste av disse turene siden jeg ble med på moroa et par år etter oppstarten. Men så kom redningen, og det var ungdommen som skjønte hvilken verdifull tradisjon vi var i ferd med å miste. Vår alles sangstjerne, og lokalmiljøentusiast, Adrian Jørgensen allierte seg seg med Bendik Hass Kjærstad fra Gutvik, de leide grendehuset, organiserte hele opplegget inklusive bålbrenning og gløggservering halvveis i turen, og stilte med musikk på festen. Og ikke minst gikk de ut på sosiale medier og oppfordret folk til å stille opp. Og folk stilte virkelig opp, som i storhetstiden kom det buss fra Gravvik, og både unge og ikke fullt så unge stilte opp og gikk. I overkant av 70 festglade gikk turen, og det tror jeg er det nest høyeste deltakerantallet noen gang. Været var fantastisk, et par minusgrader, klart og måneskinn, og med nysnø i trærne var det som å vandre gjennom et idyllisk julekort. Festen ble akkurat som den skal være, fantastisk stemning både i garderoben på loftet og i salen der dansen foregikk. Stor honnør til Adrian og Bendik og deres medhjelpere for at dere berget en av våre aller hyggeligste juletradisjoner, og det sier vel også noe om disse gutta at hele overskuddet fra kvelden gikk til Gutvik Skytterlag, som en gest for alle festene de har holdt for oss, dessverre også med underskudd flere av de siste årene. Jeg håper inderlig at tradisjonen nå er reddet, for dette har jeg tenkt å være med på så lenge jeg har føtter som er i stand til å bære meg de 8 kilometerne fra Horsfjord til Gutvik!

Adrian ønsket de rundt 70 festglade marsjdeltagerne velkommen på parkeringsplassen på Vonheim.

Et knippe glade marsjgjengere like før avmarsj.

Ola Marius Hanssen flyttet til Gutvik et døgn før festmarsjen, og syntes det var stas å gå fra sin gamle heimbygd, til sin nye.

Ved bålplassen i Horsfjordbotnet, underholdt en av Bindal mest særegne musikere, Kristine Kjeldsand, både Adrian og alle andre med fiolinspill av kjent og kjært merke.

Vel framme i Gutvik grendehus ønsket initiativtakerne Adrian Jørgensen og Bendik Hass Kjærstad velkommen til en hyggelig romjulskveld med musikk, dans og hyggelig samvær.

Tradisjonen tro ble festlighetene innledet med polonese, Maren Dolmen og Lars Berg Hansen ledet an i polonesen.

Polonese er grovt undervurdert som danseform.

Enda mer polonese.

Og enda litt mer polonese.

Mona Øvergård, Marianne Øvergård Berg Hansen, John Arne Engan og Signar Berg Hansen har gått 6.dagsmarsjen til Gutvik utallige ganger. Helt unødvendig å si at de var strålende fornøyd med at det ble marsj i år også.

Julie Rosenvinge Moe og Ida Renate Nubdal Busch hjalp til på kjøkkenet, og det så ikke ut til at det gikk ut over humøret.

Edgar Hermanstad Dahl, Adrian Jørgensen og Karl Petter Aarseth Nordbøe sørget for festmusikk av beste merke.

I år, som alle andre år, var stemningen i garderoben på loftet på grendehuset på topp. Der blir resten av spekemat, gløgg og andre godsaker fortært før man kaster seg ut i dans og andre aktiviteter.

Jaggu traff jeg selveste Tanita Wassås Kveinå også. Tanita var den første i riksmedia som skrev om bloggen min, den gangen hun jobbet i Dagbladet. Etter det har hun blant annet vært reporter i NRK Dagsnytt. Nå jobber hun for norske bønder, i Norturas kommunikasjonsavdeling! Mest oppsiktsvekkende er det at hun er Adrian Jørgensens tante!!!

Mandel i grøten

Risengrynsgrøt med mandel i, har tradisjoner av ukjent lengde,men mandelen i grøten har i hvertfall vært med så lenge jeg kan huske. Nå kan det jo absolutt diskuteres hva mandel er, her i huset har vi minst tre varianter. Derfor ble årets lille julaftens risengrynsgrøt utstyrt med både tradisjonell skåldet mandel, mandelpotet og en liten mandeldråpe. Og jeg var veldig spent på om de tre mandelvariantene ble gjenfunnet under måltidet. Ettersom vi har besøk av to av våre svært observante barnebarn, regnet jeg med at det skulle gå greit. Men mandeldråpen ble ikke gjenfunnet, det kan jeg røpe!

Tre varianter mandel klar for julegrøten.

Mat skal være litt moro, i tillegg til god og nærende.

-En potet i grauten, utbryter Sigurd med et stort glis. Han syntes ikke det var så rart når jeg fortalte at det var en mandelpotet.

Her har Markus oppdaget noe rart i grauten.

-Sjå bestefar ka som e i grauten min, en mandel.

-Legg den der, kan ikke spis den.......

Julekonsert hos Joker Bogen

I går formiddag samlet Fønix Skole- og Ungdomskorps seg hos Joker Bogen for en uhøytydelig julekonsert. Ettersom det var lett snøvær og fin julestemning ute, valgte man denne gangen å holde konserten innendørs blant varer og kunder. Korpset spilte kjente og kjære julesanger fra sitt julerepertoar, og julestemningen kom sigende på både kunder og ansatte hos Joker Bogen. 

Ikke så veldig god plass for et korps mellom reolene, men det det er hjerterom er det husrom.

Korpsets dirigent, Eivind Sommerseth hadde med seg trompeten og spilte sammen med korpset denne gangen. De er så samspilte at de ikke trenger noen til å svinge taktstokken til en hver tid.

Kristin Floa er den eneste saxofonisten i korpset, hun er også den eneste varaordføreren på Leka. Med andre ord er hun en helt unik kvinne.

Der det er musikk, dukker som oftest Adrian Jørgensen opp. Det var forøvrig han som ville ha bilde sammen med Torlaug.

Ikke lett å få gode bilder av korpset når de står sånn spredt mellom reolene.

Etter endt spilling, serverte Morten kakao til sine medmusikanter i Olavshallen.

Og etter kakao i Olavshellen, fikk de utsultede musikantene spise seg mette på ertersuppe fra Mortens suppestasjon som var hans varebil. Suppa hadde Morten laget fra bunnen av, meget velsmakende var den også. 

God stemning da ertersuppa ble inntatt utendørs.

B-gjengens julekonsert

I Bindal fins det, et etterhvert nokså kjent band, som kaller seg B-gjengen, jeg antar at B står for Bindal, men navnet spiller nok også på den notorisk kriminelle gjengen i Andeby. Og det passer forsåvidt godt på dem, ikke at de på noen som helst måte beveger seg på kant med loven, men de har etterhvert blitt kriminelt gode. Dette er tredje året B-gjengen byr på sin julekonsert, og det er ingen grunn til å legge skjul på at årets utgave har blitt svært mye omtalt. Litt tidligere i høst fylte de Olavshallen i Trondheim da de spilte julekonserten sin der. Sånt skaper oppmerksomhet rundt bandet, rundt heimkommunen Bindal, og hele det lokale kulturlivet. For denne konsertbegivenheten er det ikke bare B-gjengen selv som står for, de inviterer med seg andre lokale musikere og vokalister til å bidra fra scenen. Årets utgave av julekonserten ble en mektig manifestasjon på hvilket musikkliv som finnes i Bindal. Jeg er fristet til å si at på det musikalske området har Bindal ingen behov for å slå seg sammen med andre kommuner for å opprettholde et høyt nivå. På den andre siden tror jeg at nabokommunene hadde fått et løft hvis det bindalske musikklivet ble en del av deres . Sånn, da skulle alle syn være dekket. Men uansett så er musikk og annen kultur helt uavhengig av grenser, vi kan alle ta del i, og nyte sånne fine opplevelser som B-gjengens julekonsert. Ungdomshuset Vonheim var fylt til randen i gårkveld, og hadde det vært plass til flere, hadde det nok kommet flere. Konserten var utsolgt for tre uker siden. Jeg tror de fleste gikk fra konserten i gårkveld med julestemning i alle kroppsdeler, med stolthet over det lokale musikklivet og med takknemlighet over opplevelsen.

B-gjengen, forsterket med kor og fiolin. 

Ida Kveinå er en vokalist som lenge har markert seg som en av regionens beste bak en mikrofon, hun skuffet ingen denne gangen heller.

Marte Volden fra Kolvereid har lenge markert seg som storbandvokalist i særklasse. I gårkveld sang hun på norsk, og med en innlevelse som rørte oss langt inn i hjerterøttene.

Maria Strøm Slyngstad har en sentral rolle i B-gjengens julekonserter. Både som korist, som fiolinist i bandet, og ikke minst som solist på fiolin. Et instrument hun behersker til fullkommenhet.

May Vikestad Trøan i en forrykende gospel sammen med Dag Christer Brøndmo.

Adrian Jørgensen er et kapittel for seg selv, for en stemmeprakt og for en scenepersonlighet, ganske enkelt strålende.

Eivind Sommerseth kan godt omtales som en storblåser, kanskje ikke i den overførte betydningen av begrepet, men  trompeten trakterer han som få andre.

Sist jeg så Camilla Brevik på en scene, sang hun duett med Jørn Hoel, la det være helt klart, hun låter fantastisk alene også.

Dina Heide Sønnesyn var kveldens yngste solist, i en herlig up-tempo versjon av Alf Prøysens Romjulsdrom. Forfriskende og herlig framføring av unge Sønnesyn, hun både vil og får vi høre mer til i framtida.

Stian Kjeldsand bor i Trondheim, men kommer fra Horsfjord. Kjeldsands egen Kjeldsand bekreftet det vi allerede visste, han er en gitarist og vokalist i toppklassen.

Samtlige aktører samlet på scenen under konsertens avslutningsnummer, Bindalsnatt, nylig ført i pennen av Jørund Lislien.

 

 

Gjensyn med Bondefrøken

Det har gått alt for lang tid siden sist Morten og jeg besøkte vår gode venninne Bondefrøken, eller Hilde Kyllo som vi også kaller henne. Det er ikke lett å få det til å klaffe samtidig for travle karrieremennesker som Hilde og Morten. For meg hadde det passet når som helst, men Morten har liten sans for at jeg besøker Hilde uten at han er med. Derfor blir ventetiden noen ganger veldig lang, men den som venter på noe osv. osv. Bildene under sier mer enn tusen ord, så derfor skal jeg ikke bruke flere ord her og nå.

 

Det ble et hjertelig gjensyn mellom Morten og Hilde, det er tross alt ett og et halvt år siden de sist møttes. Mitt gjensyn med Hilde ble marginalt mindre hjertelig, noe som kan forklares med at det er to måneder kortere siden vi sist traff hverandre.

Før vi kom så langt som til Hilde, var Morten og fikk fylt opp bilen med poteter hos Hans Olav Ranum i Overhalla.

Her prøver Morten å forklare til Hans Olav Ranum hvordan Hilde ser ut. Potetbonden ser en smule skeptisk ut. Det var på ingen måte "garderobeprat", alle ser vel at dette foregikk utendørs.

Denne søte gjengen bor i gangen hos Hilde på Kjålgom. Noen av dem søker nytt hjem når de er klare for det.

Størrelse er faktisk viktig, sier Hilde til Morten. Din er veldig søt, fortsetter hun, men alt for liten til å kunne brukes til noe som helst.

Hildes telefon er plus zize, mens Mortens er xs. Det har blitt helt vanlig at voksne sammenligner størrelsen, men ytelsen tenker de lite over.

Mortens telefon har heldigvis ikke blitt hacket, men til Hilde viser han fram sine private bilder.

Hilde stekte rundstykker av grov villspelt mens vi var der, veldig sunne, hevdet hun. Spiser du sånne blir magen borte snart, sier hun til Morten.

Min mage har så bagatellmessig omfang at den ofret ikke Hilde et blikk engang. Derimot forklarte hun meg hvordan man kan vite at disse veldig spesielle rundstykkene er ferdigstekt. Man lytter på dem, hvis de er helt stille, er de perfekt stekt, er de for lite stekt hører man en hvesende lyd, og er de for mye stekt kan man høre en svak brumming.

Kjempesøt, ja kattungen altså.

Metropolen Namsos

Noen få ganger krever omstendighetene at jeg besøker regionens desidert største by, Namsos. Og jeg innrømmer glatt at jeg syns det er alt for store forhold for meg der. Jeg hadde aldri i livet klart å finne fram på egen hånd, sannsynligvis hadde jeg rotet meg bort i vrimmelen og gått til grunne i byens undergrunn. Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg garantert trodd at Namsos var Norges, ja kanskje verdens største by. Heldigvis har jeg bestandig med meg reisefølge som kan geleide meg gjennom storbyens uforståelige vrimmel. I går var jeg på en bytur, og bildene under viser med all tydelighet mitt poeng. Byen ER stor, livet i byens gater og butikker ER hektisk og pulserende, og inntrykkene er overveldende for en enkel bonde fra ytterst i Ytter-Namdalen. Eksotisk å oppleve, men utrolig godt å komme heim igjen til en roligere livsrytme.

Trafikkbildet er tildels uoversiktlig, komplekst og svært forvirrende for meg. Glad for at jeg slapp å kjøre selv.

I gamlebyen midt i sentrum er det hektisk handel og stor aktivitet nå i førjulstida.

Namsos sitt sagnomsuste byfjell Klompen. Hvis man tar turen opp ditt nå i førjulstida, kan man få øye på det gigantiske juletreet som står der.

Stort å få gå på Felleskjøpet å handle silfilt til melkeanlegget.

Namsos Storsenter er et kapittel for seg selv, her har vi parkert bilen på taket til et parkeringshus. Her hos oss parkerer vi aldri på taket.

Inni Storsentret har de en butikk som er full av for eksempel kjøpsprit.

Mange klesbutikker er det også inni senteret, og utenfor dem er det plassert komfortable benker der slitne mannfolk kan slappe av mens kona er på shopping.

I gangen i Storsentret har det blitt parkert en uregistrert bil, veldig fin bil altså.

I byens Chinatown bevilget vi oss eksotisk kinamat til middag. Byen vrimler av spisesteder med mat fra alle verdenshjørner. Hvis verden har hjørner da?

Som seg hør og bør når det er kinamat, kinakålen setter en nydelig spiss på måltidet.

Hvor alle bilene i Namsos kommer fra, er langt over min fatteevne.

Utpå ettermiddagen tetner trafikken seg ytterligere til, det er nærmest kaos.

 

Melkebilsjåføren

Blant alle som vi melkebøndene er avhengige av for å kunne eksistere, kommer melkebilsjåføren veldig høyt på lista. Hver tredje dag året rundt, enten det er hverdag, helg, 17. mai eller første juledag, kommer han og henter melka og får den levert på meieriet. I disse dager, da været ikke greier å bestemme seg for om det er høst eller vinter, er det en nokså utfordrende jobb. Det er ofte glatt, av og til dårlig brøyta, og slett ikke enkelt å manøvrere seg fram i mor Norges kronglete vegnett. Men melkebilen kommer fram, jeg tror at melkebilsjåførene må være blant landets aller beste sjåfører. I dag morges var det Bjørnar Solvoll som kom hit og hentet melka. Han kom i snødrev, det var nullføre, og det var slett ikke enkelt å gjøre gårdsvegen kjørbar. Men det gikk bra denne gangen også. Bjørnar er også ekstremt fotogen, så da passet det godt å ta noen bilder av ham og bilen. Så får Bjørnar stå som en god representant for Norges melkebilsjåfører, i dette som er ment som en hyllest til alle som utøver dette yrket.

Melkebilen ankom i snødrev og nullføre denne morgenen.

Bjørnar Solvoll er bestandig i godt humør, selv om han ønsker snøen dit peppern gror. -Hvis noen skriver noe fint om snøen på facebook, skroller jeg fort forbi uten å lese ferdig, sier han med et glis.

Tanken er tømt, og slangen kveiles inn på bilen igjen.

Skriften på veggen, kvittering på levert melk.

Så spyles tanken rein for melk.

Oppdraget utført, og Bjørnar er klar for neste gård på ruta si.

Inni bilen er det t-skjortevær.

Takk for besøket for denne gangen.

Leka

Leka har preget nyhetene den siste uka, etter nyheten om at de likevel ikke blir tvangssammenslått med de andre kommunene i regionen. I dag var jeg en liten tur på Leka med kamera og knipset noen bilder fra den unike øya med de stridbare og stolte øyboerne. Jeg lar bildene tale for seg selv, og samtidig oppfordre alle til å besøke Leka. Det er et unikt sted med unike mennesker, og selv om de er stridbare, er de usedvanlig hyggelige. Og det er ingen grunn til bare å besøke Leka på sommeren, lyset på denne årstiden er helt magisk.

 

Kommunereformen, ny vending igjen

Følgetongen om tvangssammenslåing av kommunene Vikna, Nærøy, Leka og Bindal tok en ny, og for mange, overraskende vending i dag. Kristelig Folkeparti har landet på standpunktet at de vil la Leka og Bindal slippe sammenslåing med Nærøy og Vikna. Dermed er det flertall på Stortinget for dette synet. Deres beslutning har skapt jubel hos mange, og fortvilelse hos andre. Hva Leka angår er det ingen som helst tvil om at det store flertallet er svært tilfreds med vendingen saken tok i dag. Hos flertallet i Gutvik, Lekas fastlandsenklave, er nok reaksjonen motsatt. I Bindal er reaksjonene svært delte, og diskusjonen går allerede hett for seg på facebook. Men så langt jeg kan skjønne, er det nok et solid flertall i Bindal som er veldig godt fornøyd med at de får fortsette som egen kommune. 

Hvordan kunne denne prosessen gå som det nå ser ut til at den gjør? For det første har det ikke vært noen god prosess fra starten av, man har hatt alt for stort hastverk med å gjennomføre så store og grunnleggende endringer. Frister har vært så knappe for både det ene og andre, at det ikke har vært rom for verken refleksjon eller grundige vurderinger av fordeler og ulemper med de ulike alternativene. Reformen skulle for en hver pris gjennomføres nå, og det ble av mange opplevd som et udemokratisk overgrep da det tidligere i år ble klart at regjeringen med Venstres støtte gikk inn for å tvangssammenslå de fire kommunene. Venstre fikk skylda for beslutningen, og etterhvert har de også tatt "æren" for den. Denne tvangssammenslåingen var visstnok ikke med i regjeringens opprinnelig plan. Dette faktum har falt mange svært tungt for brystet, all den tid Venstre kun har bagatellmessig oppslutning, og om mulig, enda mindre tillit i vårt distrikt. Da med et lite unntak for Vikna. Med andre ord har en stor og grunnleggende reform blitt vedtatt med knappest mulig flertall sentralt, og med veldig dårlig forankring lokalt. Selvsagt er Stortinget i sin fulle rett til å gjøre sånne vedtak, i like stor grad er de nå i sin fulle rett til å gjøre et nytt vedtak når flertallet i nasjonalforsamlingen nå er et annet. Selv om det er litt overraskende at Krf nå støtter å oppheve vedtaket om tvangssammenslåing, bør det ikke komme som et sjokk at en så dårlig forankret omveltning i Ytre Namdal, nå endres. Det som gjenstår å se, er om  Stortingsflertallet også gjør det mulig for Bindal og Leka å klare seg på egen hånd. Hvis ikke, er opphevingen av tvangsvedtaket lite verdt.

Hva så med vegen videre? Ja det blir spennende nå, like spennende som ved en gjennomføring av tvangsvedtaket. Her har jeg lyst til å sitere hva Viknapolitiker, høyremann og fylkesordfører Pål Sæther Eiden i Nord-Trøndelag skrev på min facebookside i dag. På tross av at han er skuffet over vendingen saken har tatt, sier han: -"Nå må vi fortsette å være gode naboer, noe vi forsåvidt har erfaring med." Hvis alle, både de som er skuffet i dag, og de som er glade i dag, kan trekke lærdom av fylkesordførerens rause holdning, vil vi alle tjene på det. Vi må uansett utfall av denne saken, arbeide og samarbeide for at det skal være best mulig å bo i våre lokalsamfunn. 

Lekaordfører Per Helge Johansen, her sammen med Trygve Slagsvold Vedum, har av enkelte blitt idioterklært fordi han ikke har villet oppgi sin motstand mot tvangssammenslåingen. Denne dagen ble en gledens dag og en solid oppreisning for ham. 

Fra et møte på Vonheim, der Morten Ulrichsen og jeg tok med kommunevåpnene og ble tatt i mot av fylkesmann Inge Ryan. 

For oss som bor sentralt i den planlagte storkommunen, har prosessen med kommunereformen vært veldig spennende. Nå kan det se ut som at Morten fortsatt kan krysse grensa mellom Sør-Norge og Nord-Norge når han går på jobb.

Posten passer på

For rundt en uke siden fikk jeg et brev i postkassen, og frampå brevet var det et stempel som forkynte at portoen var kontrollert, og at brevet var underfrankert. 11,50 sto det på frimerket, så avsenderen har enten satt på feil frimerke, eller glemt å skrive på en B på konvolutten. Jeg tenkte ærlig talt ikke mer på det, men åpnet naturligvis brevet. Der var det ei regning, og den har jeg rutinemessig lagt inn på forfall i nettbanken. Men så, etter en uke, får jeg et nytt brev i postkassen, denne gangen fra Posten Norge AS. De hadde registrert at min bedrift hadde mottatt en underfrankert sending. Og hvis jeg valgte å beholde sendingen, måtte jeg betale manglende porto, tilleggsporto og ekspedisjonskostnad. Tilsammen hadde manglende porto på skarve 1 krone og 50 øre, vokst til 66 kroner og 50 øre. Fakturaen ville bli frafalt hvis jeg sendte brevet uåpnet til Bring og Postens Kundeservice. Men det går jo ikke, jeg har jo forlengst åpnet brevet. Det kunne de kanskje opplyst om med en gang. Jeg skal selvfølgelig betale de 66 kronene og 50 øre, ved nærmere ettertanke skal jeg betale 67 kroner. Posten går visst ikke så veldig godt, så det kommer sikkert godt med. Det kan jo hende at det skaper forvirring hvis jeg betaler 50 øre for mye, men det får stå sin prøve. Ettersom posten mener at brevet var til min bedrift, jeg er jo selvstendig næringsdrivende, skal jeg legge det i regnskapet, da får jeg igjen momsen i det minste.

Denne nokså morsomme hendelsen har satt meg på en veldig god ide. De fleste av oss har en eller annen som vi ikke liker så veldig godt. For å plage disse, bare litt altså, så kan man sende dem anonyme brev, helt uten plagsomt innhold altså, men med litt for lite porto. Da får mottakeren svi bitte litt, og samtidig bidrar man til at Posten Norge AS får styrket økonomien i en vanskelig tid. Snakk om å slå to fluer i en smekk!

Egentlig syns jeg det hele er ustyrtelig morsomt.

For omtrent en uke siden fikk jeg dette brevet i poskassen. På frimerket står det "Rådyr", det skulle kanskje stått "rådyrt".

Det skal posten ha, de lager fine fakturaer. Ekstra morsomt at Posten har sendt brevet til 7970 Kolvereid, mens min postadresse er 7990 Naustbukta. 

Solnedgang midt på dagen

Vi har sola enda, men det varer ikke lenge nå. Solnedgangen er nesten midt på dagen, men på sånne dager som i dag er den svært så vakker. Her er noen glimt fra dagens solnedgang. Med mine begrensede fotokunnskaper, er det ikke til komme forbi at det var enda vakrere i virkeligheten enn på bildene.

Årsetfjorden sett fra Bogen.

Samme utsikt med snevrere utsnitt.

And i solnedgang.

Samme to ender i solnedgang.

Utsikten fra Bogen igjen.

Bjørk i solnedgang.

Solnedgang i Årsetvegen 377.

Big Band Battle

Here we go again, nok en gang står Kolvereid Storband i fokus. Denne helga er de vertskap for Big Band Battle på Kolvereid. Fire andre storband har tatt turen til Kolvereid for workshops, jamming og konserter. I ettermiddag spilte Kolvereid Storband, Levanger Storband, S. Møller Storband, Høylandet Storband og sist men absolutt ikke minst Knut Lauritzen Big Band en tre timer lang konsert for et fullsatt kulturhus på Kolvereid. Og for en oppvisning av musikalitet og spilleglede ble det ikke. Fram til nå har jeg trodd at Kolvereid Storband var verdens beste storband. Nå blir jeg nødt til å nyansere denne oppfatningen en smule, heretter må jeg nøye meg med å si at de er blant verdens beste.  Samtlige fem storband var en stor fornøyelse å høre og se på, men uten noen som helst forkleinelse for noen, Knut Lauritzen Big Band var en opplevelse av de sjeldne. De etterlot ingen tvil om at de er et profesjonelt storband, så samspilte, så lekne, med soloer som man både måpte og lo av. Jeg som bare liker musikk, og ikke forstår så mye av det, skal ikke gi meg ut på å forklare nærmere hva som som foregikk på scenen denne ettermiddagen, utover at det var fantastisk gøy, utrolig underholdende og at de tre timene gikk utrolig fort. Min medpublikummer Morten Ulrichsen oppsummerte det på sin sedvanlig enkle måte. -Jeg kunne godt ha sittet her i tre timer til. Og vi fastslår at takket være entusiastene i Kolvereid Storband, har storbandmusikk blitt stort i Ytre Namdal!

Arrangørbandet Kolvereid Storband var først ut i konserten, her ved kapellmester Øyvind Nordstrand og vokalist Marte Volden.

Marte Volden overbeviste som vanlig, denne gangen med "My heart belongs to daddy". Faktisk fikk jeg hilse på hennes "daddy" før konserten startet, Marte er gjennomført og tenker på alle detaljer!

Kolvereid Storbands fantastiske blåsere, storblåsere mange av dem.

S. Møller storband har siit utspring i Studentersamfunnet i Trondheim, og var nok det storbandet som hadde det mest utradisjonelle repertoaret denne konserten. Svært forfriskende band.

Saksofonsolo hos S. Møller Storband, nydelig!

Kristoffer Lona spiller trompet både i Kolvereid Storband og Høylandet Storband. Sistnevnte ble stiftet for 41 år siden, og Kristoffer har vært med hele tiden. Slå den!

Høylandet Storbands musikalske leder Per Olav Tyldum. På fritiden er han ordfører i Overhalla.

Selve rosinen i dagens fantastiske storbandpølse, Knut Lauritzen Big Band. 

Selveste Vigleik Storås trakterer pianoet i Knut Lauritzen Big Band, og for en pianospiller han er.

Knut Lauritzen spiller i saxofonrekka i storbandet sitt, men opptrådte også som klarinettsolist, utrolig musiker.

Da Knut Lauritzen fikk høre at tubaisten Morten Ulrichsen var tilstede på konserten, ville han gjerne ha bilde sammen med ham.

Kolvereid Storbands musikalske leder Øyvind Nordstrand er primus motor for storbandhelga på Kolvereid, og han var så euforisk etter konserten at han like godt bevilget seg et sjokoladekakestykke "on the go". Vel fortjent!

Storbandeventyret fortsetter

Tittelen sier mye om hva jeg synes om Kolvereid Storband, og i dag, dagen før de står ansvarlig for Big Band Battle på Kolvereid, er det naturlig å vise bildene fra deres siste store happening. Nemlig konserten med en av landets fremste storbandvokalister på Leka for snart 14 dager siden. Morten Ulrichsen og undertegnede bidro litt under billettslippkonserten hos Joker Bogen i juni. Og det ble vi rikt belønnet for. Vi ble nemlig invitert på middag med Marian Aas Hansen og utvalgte storbandmusikere på Leka brygge kvelden før konserten. Og det ble en utrolig interessant og hyggelig aften. Maten var interessant, og selskapet var hyggelig. Jeg vet ikke om det er rett å si at vi kom under huden på den godeste Marian, men det var jaggu ikke langt unna. De fleste menn må streve ganske mye for å sjarmere damer, men Morten har den evnen at han bare med sitt blotte nærvær oppnår alt som andre må streve for. Min oppgave var i utgangspunktet å gjøre et intervju med Marian Aas Hansen, og det klarte jeg forsåvidt å gjennomføre. Hele 1 -ett- spørsmål klarte jeg å få smettet inn. Og det var om hun hadde gjort mye research på Kolvereid Storband før hun sa ja til å synge med dem. Og det hadde hun faktisk ikke gjort. Hun satset alt på at de holdt sånn noenlunde mål. I etterkant var hun helt overveldet over hvor samspilte, presise og gode de har klart å bli på bare 3 år. Vi er forresten flere som deler den oppfatningen. Marian var ikke snauere enn at hun inviterte seg selv tilbake for mer samarbeid med dette ensemblet som hun åpenbart trivdes ypperlig sammen med. Konserten i Herlaugshallen på søndag ettermiddag ble en veldig hyggelig opplevelse. Marian viste seg som en vokalist og entertainer fra aller øverste hylle, og storbandet var i toppslag. Presisjon og nøyaktig blandet med spilleglede, herlige soloer og et lydbilde aldri før hørt i Herlaugshallen. Bedre kan jeg ikke forklare opplevelsen, som virkelig varmet et stort og entusiastisk publikum. 

Morten har veldig godt lag med damer, men innimellom må han holdes litt i ørene.

Marian Aas-Hansen forsyner kapellmester Øyvind Nordstrand med et stykke laks fra mesterkokk Eskil Laukviks kjøkken.

Et nennsomt utvalg av storbandmusikere, en stjernevokalist, en opprømt kjøpmann og en starstruck blogger, utgjorde taffelet denne kvelden.

 

Potetene som skulle være saltbakte, kollapset under prosessen, og ble forsøkt kontrahert til spiselig potetstappe. Men potetstappa som besto av en del poteter og en del grovsalt pluss litt lettmelk og smør, ble av de fleste omtalt som uspiselig. Marian Aas-Hansen karakteriserte den som interessant, noe hun også gjorde under konserten dagen etter.

Etter middagen ga kokk og trommeslager Eskil Laukvik den tilreisende sangstjernen en grundig innføring i hvordan han tilbereder salt potetstappe. Og Marian Aas-Hansen var lutter øre.

Her forklarer Eskil Laukvik hvordan han pakker saltet rundt potetene, og Marian tror nesten ikke sine egne ører. Kristoffer Lona, Tom Antonsen, Ove Petter Gansmo, Øyvind Nordstrand og Morten Ulrichsen hører også på, men dog med en smule skepsis. Det hører med til historien at Ove Petter Gansmo som hadde blitt tiltrodd å frakte Marian fra Værnes til Leka i sin private bil, somlet så mye undervegs, at de ikke nådde ferga. Løsningen ble å kalle ut Bjørn Åge Leknes med sin sjark, som brakte sangstjernen over Lekafjorden. I følge Marian var det en eksotisk opplevelse som satte en ekstra spiss på oppholdet på Leka.

Munter stemning i sofaen, legg spesielt merke til hvor Aas Hansen plasserer hånda si. Morten og min sine respektive ektefeller oppholdt seg annetsteds denne kvelden.

Kolvereid Storbands eminente kapellmester Øyvind Nordstrand i aksjon under konserten i Herlaugshallen.

Marian Aas Hansen strålte, glitret og sjarmerte sitt publikum i senk under konserten. Hun er en entertainer av sjeldent format.

Kolvereid Storband viste seg fra sin eneste side denne strålende konserten, nemlig sin beste! Samspillet med Aas Hansen satt som et skudd, og publikum fikk en konsertopplevelse de sent eller aldri kommer til å glemme.

På fergeturen umiddelbart etter konserten, fortsatte Marian underholdningen, med særlig fokus på Morten. Han hadde ingenting i mot det.

Jeg finner det helt naturlig å gjøre oppmerksom på at jeg var den eneste som fikk sitte på fanget til Marian på fergeturen!

Velkommen til Årsetvegen 377

Da har også vi tatt skrittet inn i den moderne verden på den måten at vi har fått vegnavn- og nummer. Eiendommen vår består av tre forskjellige bruksnummer, og kommunen har gjort jobben sin og tildelt alle tre vegnummer. På det ene bruksnummeret, som jeg kjøpte for en god del år siden, har et skur som tidligere huset rev, fått vegnummer 377. Det er da min plikt å sette opp husnummerskilt, og det har jeg nå forsøkt å følge opp. Jeg er litt usikker på om denne merkingen er i tråd med forskriften, men det skulle nå være klart og tydelig i hvertfall. Men jeg kommer ikke til å sørge for belysning av "skiltet", selv det heter at det bør være det. Det er ikke strøm på denne adressen, så det blir nok for komplisert og dyrt. Og ettersom revskuret er lite synlig fra hovedvegen, skal det egentlig være merket med henvisningsskilt der. Det tror jeg også jeg kommer til å avvente, men hvis jeg får pålegg om det, må jeg vel bare bite i det sure korset. Uansett bor jeg nå i Årsetvegen, der vegen skrives nettopp vegen, på andre siden av kommunegrensa, i Bindal, heter den samme vegen Årsetveien. Altså en annen stavemåte. Når våre kommuner etter alt å dømme snart blir slått sammen, regner jeg med et realt bikkjeslagsmål om hvilken stavemåte som skal velges, vegen eller veien.

Dette er altså Årsetvegen 377.

Jeg satset friskt på frihåndsmaling av tallene.

3-tallet nesten ferdig, syns det ble ganske bra jeg.

Det første 7-tallet ble også ganske stilig.

Og vipps, så er det ikke lenger noen tvil om hvor Årsetvegen 377 er hen.

Eiendommen vår består av 3 forskjellige bruksnummer, så da fikk min ektefelle og jeg tre brev hver fra kommunen. med informasjon om de nye vegnummerne.

Drømmejobben - kasserer

En av de tingene som følger med å være medlem i forskjellige lag og foreninger, er at man kan bli utstyrt med tillitsverv av diverse karakter, Et av de mest populære vervene er kasserer. Og nettopp det vervet har jeg hatt i flere år nå i mitt lokale Bondelag. Det er ikke så veldig vanskelig å få gjenvalg, det eneste som kan hindre gjenvalg er dødsfall, intens blånekting eller underslag. Det første eller siste har ikke tilstøtt meg enda. Men jeg har prøvd å blånekte, men jeg har sannsynligvis ikke vært intens nok. Jeg har nå strevet meg gjennom årets regnskapsføring, jeg har brukt uforholdsmessig mye tid i forhold til regnskapets omfang, og jeg har bestemt meg for å nå et nytt nivå for blånekting. Selv om jeg fikk tallene til å stemme på øret til slutt, vet dog ikke om de strenge revisorene godkjenner resultatet, er det på tide å slippe yngre og forhåpentligvis mer kompetente krefter til!

Noen som kjenner seg igjen, samling av bilag over lang tid, så sortering og lønnlig håp om at alle bilag er tilstede.

Studering av bilag og underbilag.

Hva i all verden er dette?

Joda, det er regnskapsbilag i forbindelse med arrangement som Bondelaget har hatt.

Til slutt begynner jeg å få en slags oversikt.

Og til slutt, en lykkelig kasserer som har fått regnskapet til å stemme, og satt bilagene sirlig i rekkefølge inn i permen.

Vafler i sentrum

Vafler i sentrum ja, dette uttrykket får dobbel betydning når det dreier seg om vaffelservering i Bogen. For det første har vi ikke gitt opp håpet om at Bogen blir det nye kommunesenteret i den nye storkommunen som etter alt å dømme blir en realitet i løpet av få år. For det andre var vafler et sentralt tema i Bogen denne høstlige lørdagen i oktober. Ikke alle hadde tid til vafler og kaffe i Olavshallen, men det er ikke til å stikke under en stol at Morten Ulrichsens vafler fikk bein å gå. Ja, jeg vet at dette er et rart bilde, vafler kan jo ikke få bein da, men det gikk i hvertfall unna av de store stablene som Morten hadde begynt å steike allerede i 6-tiden på lørdagsmorgenen. Nok en vellykket vaffeldag i Bogen er over, men det blir nok nye vaffeldager for de som gikk glipp av det denne gangen.

Arnt Hanssen sier ikke nei til å ta en vaffel sammen med Morten.

Torlaug var mer opptatt av de nye T-skjortene de har fått inn, enn av vafler.

Morten er en ekte vaffelentusiast, men understreker at det passer fest til og helg. Til hverdags sverger han til gulrøtter og annet frukt og grønt.

Arnold Lysfjord og Ellinor Henriksen hadde god tid til både kaffe, vafler og slabberas.

Steinar og David Bogen avsluttet sin høstferie i Bogen med kaffe og vafler i Olavshallen.

Bjørg Tiller elsker vafler, og prøvde med sitt mest forføreriske blikk å smiske seg til en ekstra plate.

Inger Solstad har fisket sild hele høsten, og har knapt spist annet enn sild i lange tider. Derfor ble hun henrykt når hun så at det var vafler i Olavshallen.

Inger var slett ikke tung å be da Morten bød fram sine deilige vafler.

Mortens Jokerkollega Håvard Skeie fra Foldereid var på rundtur i distriktet for å sjekke om alle Jokerbutikkene serverte vafler denne dagen. Han ble ikke skuffet da han kom til Bogen.

Også den alltid travle og hardtarbeidende butikkjomfru Sissel Larsen tok seg tid til en vaffel mellom slagene. Men hun bevilget seg ikke å sette seg ned denne gangen.

Bjørn Morten Tønder syntes også vaffelserveringen overgikk det meste han hadde opplevd på matfronten.

 

 

Høsten på gården

Fantastisk høstvær har gitt gode muligheter for både å få gjort ting, og å nyte natur og omgivelser. I dag fikk jeg kjørt beitepusseren på det siste stykket som kvigene har kost seg med siden mai. Blir seende mye bedre ut når det blir pusset, og bedre beite neste år blir det også. Det blir feil å si at jeg er spesielt glad i høsten, men på sånne dager som i dag, kan man ikke unngå å se hvor utrolig vakker denne årstiden også kan være. Så her er noen bildeglimt fra min dag, denne klare oktoberdagen.

Beitepussing i rimelig flotte omgivelser.

Ospa har blitt gul, men lauvet henger forsatt på.

Mye rognebær i år, og det betyr at det blir mye snø, eller lite snø, eller som jeg tror, det betyr ingen ting bortsett fra at det er mye rognebær i år.

Motoren fra skøyta Boas, en 20 hk Levan tror jeg, soler seg i høstsola.

Zetor og Kuhn beitepusser i solnedgang.

De kvigene som enda går ute, fikk overta beitet etter kyrne i dag, her representert ved STN-kviga Lykke. Hun venter kalv i november.

Når kvelden kommer, farges østhimmelen og Heilhornene nærmest rosa i noen minutter.

Slik så den samme utsikten ut i dag morges.

Les mer i arkivet » April 2018 » Mars 2018 » Februar 2018
TERJES SUPERBLOGG

TERJES SUPERBLOGG

55, Nærøy

Lever livet som bonde og komiker. Personlig fotograf og designer: Frida Isadåra Årseth. KONTAKT: terjeaa_blogg@hotmail.com Twitter, instagram & snapchat: superbloggern

Image and video hosting by TinyPic

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer