Korpsaktivitet

I kveld fikk jeg og min svigerfar anledning til å overvære musikkøvelse i korpset vårt. Min kone, altså min svigerfars datter, har spilt i dette korpset siden oppstarten for 20 år siden. Og ettersom svigerfar er på besøk hos oss nå, ville han gjerne følge opp sin datter og bistå henne på musikkøvelsen. Og det er jo viktig at foreldre følger opp sine barns fritidsaktiviteter.


Dirigent og instruktør Eivind Sommerseth i engasjert instruksjon.


Det øves intenst, og framgangen var merkbar på kort tid.


Pause med kaffe og kaker er obligatorisk under øvelsene.


Morten vil helst spille hele tiden, og kjeder seg når han ikke får spille.


Noen av de mer grove messingene.


Min svigerfar veiledet etter beste, men dog fattig evne, sin datter i notene.


Svigerfar bidro også med bærehjelp etter avsluttet øvelse.

 

Vinter og is



I motsetning til forrige vinter, har denne vinteren bydd på mye variert vær. Og skiftningene mellom minusgrader og plussgrader, samt nedbør både som snø og regn, har gitt utfordrende føre. For meg har det betydd stadig strøing av gårdsvegen. Her må det strøes hvis melkebil og andre skal komme seg fram.


Stor kontrast mellom sommer og vinter, og det er ingen tvil om at jeg foretrekker sommeren.


Årsetfjorden er fin også på vinteren.


Ei lav vintersol lyser opp Heilhornene, men det er minimalt med varme i sola enda.


I store og små fjellskjæringer sveller isen fram.


Selv om vegen er strødd, glinser det blankt i det bleke sollyset.


I kalvebarnehagen er det stille nå.


Lenge siden jeg har brukt så mye strøsand som hittil denne vinteren.


En liten bremsetest avslører at isen er så hard at sanden ikke har festet seg ordentlig.

 

Torlaug

Enkelte lesere har gitt utrykk for at det kan bli i overkant mye Morten Ulrichsen på bloggen. I tillegg har jeg fått ønsker om mer Torlaug Ulrichsen. Dette prøver jeg nå å oppfylle, men Torlaug er en svært mediesky og mystisk kvinne. Så det er ikke så lett å få bilder av henne, det er ikke ofte hun står i ro såpass lenge at en får gode bilder av henne. Men for et par dager siden lyktes jeg med å få disse bildene av henne. Men hun har en lang veg å gå, hvis hun skal matche Morten i PR-kåthet, det vil neppe være ønskelig heller. Det er knapt plass til flere av Mortens kaliber i en såpass liten bedrift som Matkroken Bogen.


Torlaug er god på ølhåndtering, og slapp av folkens, det er alkoholfritt øl. Vi driver ikke med snikreklame for alkohol på denne bloggen nei.


Torlaug i kassen.


Her signerer Torlaug denne helt unike, og utvilsomt svært verdifulle Matkrokenposen. Torlaug har aldri sett en sånn pose i hele sitt yrkesaktive liv, og hun har jobbet i butikken siden sjuårsalderen.

Torlaug viser stolt fram den signerte  posen med skjøt. Hvis noen vil ha denne helt unike posen, er det bare å legge igjen en kommentar, den som har den beste begrunnelsen skal få den. 

Fotballfrueskandalen - også jeg er rammet

Dagens store skandalesak der det blir avslørt at min bloggekollega Caroline Berg Eriksens ektemann har kommentert på blogginnleggene hennes under falskt navn, har fått meg til å granske tidligere kommentarer på min egen blogg. Og jeg har funnet en rekke kommentarer som jeg nå mistenker min kone for å stå bak. Men i motsetning til Lars Kristian Eriksen, har hun ikke innrømmet svindelen. Selv må jeg bare legge meg flat og sterkt beklage overfor mine lesere. I likhet med Fotballfrue har jeg hele tiden ønsket at det som står å lese i bloggen min skal være 100% ekte og sannferdig. Også kommentarfeltet og bildene skal være til å stole på. I et helhjertet forsøk på å gjenopprette tillitten hos mine lesere, som jeg er så utrolig glad i, skal jeg her gi dere eksempler på hva jeg sikter til her. Jeg dokumenterer også at Fotballfrues mann nok har vært og kommentert anonymt også på min blogg.


Se bare her så lei meg jeg er.


Skandalene vil ingen ende ta for disse to.


Tidlig i bloggkarrieren min kom denne kommentaren, nå lurer jeg på om det er min kone som har skrevet den.


Også denne lurer jeg på om det ikke er min kone som har lagt ut.


Denne dagen fortalte jeg min kone at jeg faktisk tjente noen kroner på bloggingen. Da kom disse kommentaren ganske umiddelbart. Det er først nå jeg kobler de to tingene.


Nå har jeg også skjønt at Lars Kristian Eriksen har kommentert anonymt på min blogg også.


Også dagen etter var han inne og kommenterte, tror jeg i hvert fall.


Det kan ofte være en tøff hverdag for bloggere som er gift.

Rivingsprosjekt

I helga har jeg hatt besøk av et team med eksperter på riving av bygninger som ikke lenger har noen funksjon. Mine barnebarn Ina og Emma tok uten betenkning på seg jobben med å jevne pepperkakegården med jorden. Og eneste betaling de tok var at de fikk spise det de ville av non-stop og geletopper som prydet pepperkakehusene. Sjelden en opplever så arbeidsvillige unge mennesker som i dette tilfellet. Og det som de ikke spiste opp, ble samlet i en pose og spandert på noen av kyrne i fjøset. Også de satte pris på det ekstra helgegodteriet.


Her er rivingsteamet i full gang med å planlegge rivingen av pepperkakegården.


Låvebrua har falt, og nå står selve fjøset for tur.


Ina har overtatt hammeren, og bygning etter bygning må gi tapt.


Bygningsrester av denne typen er ganske velsmakende.


Ina bruker hammeren ivrig selv etter at alle bygninger er jevnet med jorden.


Nå er jula definitivt over.

Bredbåndsalternativer

Etter flere dager uten bredbånd, har jeg begynt å sondere markedet for alternativer til Telenors bredbånd. Og som alltid ellers når det er noe jeg mangler, undersøker jeg først utvalget hos Matkroken Bogen. Og Morten kom opp med en rekke gode alternativer.


Disse to bredbåndene var Mortens første forslag. Det med huller i forkastet jeg umiddelbart. Det har vært nok huller i det bredbåndet jeg har fra før.


Dette er Mortens personlige favoritt, det er dekorert med Mortensgås.


Morten kunne også tilby gullkantet bredbånd, det hørtes egentlig fristende ut.


Bare en ørliten del av bredbåndsutvalget.


Dette grønne bredbåndet skulle passe godt for Lekaordfører Per Helge Johansen. Leka har slitt veldig mye med dårlig og manglende bredbånd.


Med like briller, får vi samme syn på bredbåndsproblematikken.

Bloggåret 2014 - andre halvår

Også i andre halvår skjedde det mye i bloggsammenheng. Jeg har her plukket ut en sak fra hver måned fra juli til desember, saker som fikk god respons og som jeg synes var spesielt minneverdige.


Juli var uvanlig varm og tørr, og da det endelig kom ei skikkelig regnskur, var det veldig velkomment. Og det måtte feires. http://terjeaa.blogg.no/1406731733_herlig_med_regn.html


I august drev Morten og jeg og planla det store bruløpet. En kveld øvde vi på langing av drikke på drikkestasjon. Vi langet Gammeldansk og hadde det riktig så trivelig. Men det varte kun til vår respektive koner oppdaget hva vi holdt på med. http://terjeaa.blogg.no/1409323061_drikkestasjon_under_b.html


I september står brujubileet og bruløpet som den store begivenheten. I all beskjedenhet må jeg si at dette ble en stor suksess, 213 deltakere i løpet, stor pressedekning, fornøyde deltakere og mye moro for store og små. http://terjeaa.blogg.no/bogen_bru_50_r.html


I oktober lot jeg meg inspirere av ektemennene til Fotballfrue og Komikerfrue, og tok noen selfies iført min kones undertøy. http://terjeaa.blogg.no/1414701849_i_undertyet_til_kona.html


I november hadde jeg fjøsbesøk av barn og foreldre fra Kjella barnehage. De kjempet med alle midler for å få åpen barnehage fem dager i uka. I ettertid har jeg forstått det slik at dette bildet av Eli Dullum ble utslagsgivende. Hennes barske oppsyn skremte samtlige kommunestyremedlemmer til å stemme for full åpningstid. http://terjeaa.blogg.no/1415736348_barnehage_i_fjset.html


I desember måtte jeg i likhet med andre bloggere legge meg flat og innrømme at jeg har fikset på bilder jeg har publisert på bloggen. http://terjeaa.blogg.no/1419758846_jeg_har_ogs_fikset_p_.html

 

Bloggåret 2014 - første halvår

Ved starten av et nytt år, er det naturlig å se tilbake på det året som akkurat har passert. Så også på denne bloggen, mye moro har det vært for meg. Og det har vært vanskelig å plukke ut små glimt. Men jeg har nå gjort et lite utvalg av ting som jeg husker spesielt godt. Et glimt fra hver måned fra januar til juni i denne omgang.


I januar raste debatten om legers ønske om å reservere seg mot å sette inn spiral. Morten Ulrichsen fulgte opp med å reservere seg mot å selge myggspiral i solidaritet med legene. Han avsluttet etter hvert aksjonen, da han omsider forsto at det ikke er myggspiral som blir brukt som prevensjonsmiddel. Les hele saken her http://terjeaa.blogg.no/1389108698_reservasjon_mot_spira.html


I februar lot jeg meg inspirere av bloggkollega Sophieelise som hadde fotoshoot midt på veien. Dette syntes jeg var så genialt, at jeg rett og slett kopierte henne. Hele saken leser du her http://terjeaa.blogg.no/1392135444_inspirert_av_sophieel.html


Vinterens første snø kom ikke før i mars. Da hadde Morten Ulrichsen gått og ventet en hel vinter på å få brøyte, og var så ivrig på oppgaven at han glemte å kle på seg bukser. http://terjeaa.blogg.no/1395348574_bryting_hos_matkroken.html


I april lanserte Morten og jeg ideen om å danne en storkommune i området, med kommunesenter i Bogen. Morten ble tiltenkt rollen som rådmann, da som rådmann i butikk. Mye tyder på at planene våre har fått stor tilslutning i de aktuelle kommunene. Det er vanskelig å tolke det annerledes når både Vikna, Bindal, Nærøy og Leka kommuner har overlevert sine kommunevåpen til Matkroken Bogen. http://terjeaa.blogg.no/1398882404_storkommune.html


Mai er måneden for utslipp av dyene på gården, til stor glede for både fire- og tobeinte. http://terjeaa.blogg.no/1400943641_rets_kvigeslipp.html


I juni stormet det rundt PR-byrået First House. I den anledning lanserte Morten og jeg vårt eget byrå, Second Cabin. Et rådgivningsbyrå med en helt annerledes profil enn First House. Blant annet ville vi kjøre en linje med fullstendig åpenhet. http://terjeaa.blogg.no/1401871869_second_cabin_andre_hy.html

Jeg har også fikset på bildene

Det er bare å legge seg flat. Etter avsløringene om at Fotballfrue, eller Caroline Berg Eriksen som hun heter nå, har fikset på bildene på bloggen sin, må også jeg innrømme at jeg har fikset på bildene på bloggen min. Også Sopheelise har nå innrømmet at hun har gjort det. Jeg er utrolig lei meg for at jeg har ført mine lesere bak lyset på denne sjofle måten. Men min intensjon har kun vært å IKKE skape kroppspress, derfor hadde jeg ikke samvittighet til å legge ut bilder som viste hvordan jeg ser ut i virkeligheten. Men nå skal sannheten fram i lyset.


Dette bildet er ganske mye retusjert for å ikke skape alt for mye kroppspress.


Sånn ser det originale uretusjerte bildet ut.


Også dette bildet har jeg pyntet en del på.


Sånn ser originalbildet ut, jeg skammer meg over at jeg ikke hadde guts nok til å legge det tidligere.


I det minste har jeg ikke direkte løyet, jeg har bare skjult sannheten for offentligheten. Men jeg ser nå at selv det er ille nok.

 

 

Juletrær er som kvinner

Da jeg tok inn juletreet på lille julaften, måtte jeg innrømme at dette treet var det stussligste treet jeg noen gang har tatt inn i huset. Men jeg fikk til slutt tilslutning for at det fikk hyre. Treet hentet jeg i egen skog, tok et som sto helt nede ved vegen, så ble det minimalt med gåing og slit for å hente juletre i år. Men det falt ikke helt heldig ut. Men når det fikk lys, litt glitter og kuler hengt på seg, ble det faktisk ikke så aller verst. Så konklusjonen må bli at juletrær og kvinner har noe til felles. Bare de blir pyntet litt, så er det utrolig hva som kan passere. Og hva angår juletreaccesoirer angår, de er ikke av det moderne og fancy slaget, både lys, fot og duken treet står på, er i bruk for 30. gang i år!


Uten blitz.


Med blitz.

God Jul

Julen står utålmodig og banker på døren, og maser om at nå må vi bli ferdige til jul. Og det blir vi nok denne gangen også. For hvem kan vel definere hva "ferdig" er. I går var vi på siste handlerunde i Namsos, jeg hadde bruk for nye sko til julens dansing. Nå er jeg vel ingen utpreget danseløve, men håper i det miste på at det kan bli èn dans i løpet av julen. Og jeg bruker aldri å spekulere lenge på hva slags sko jeg skal kjøpe, i går kjøpte jeg mitt sjuende par TopMan mokasiner i rekken. Har aldri funnet sko som er bedre, og et av mine livsmotto er "lisser er noe dritt", så da er disse skoene midt i blinken for meg. Jeg bruker dem omtrent hver dag gjennom året, når jeg har bruk for finsko, får de bare en omgang med skokrem. Med dette skotipset ønsker jeg alle sammen en riktig god jul!


Som alltid, en stopp ved busskuret ved Lona bru hører med. Det hviler en ekstra ro over dette stedet.


Mine desiderte favorittsko, mitt sjuende par på 30 år, just love them! Designet er helt uforandret så lenge jeg har brukt disse skoene.


De fleste sko i dag har limt såle, på disse er sålen sydd på i tillegg. Så her løsner aldri sålen!


Også på hjemturen ble det en stopp ved Lona bru, selvfølgelig.



 

 

Revyøving

I dag har vi holdt på med innspurten i revyøvingene foran premièren 4. juledag. Revy og fest 4. juledag har lange tradisjoner her i bygda, dette er uten tvil årets fest. Ungdomshuset bruker å være fylt til trengsel både under revyen og festen. I år er det flere debutanter på revyscenen, og jeg tror ikke jeg tar munnen for full når jeg sier at det blir morsomt for publikum med nye fjes på scenen.


Ruben Øvergård debuterer i revysammenheng i år, men hva er det som står på bordet foran ham?

John Arne Engan på sin faste plass bak lydmiksebordet.


Revyorkesteret er et kapittel for seg. Her Tom Antonsen, Adrian Jørgensen og Edgar Hermanstad Dahl, alle tre er eminente musikere.


Revysjef Linda Skogseth er rask til å heve pekefingeren hvis det er noe hun er misfornøyd med.


Men hvorfor i all verden tar damene bussen og reiser sin veg?


Lille Oda var med pappa Jonas på øving i dag.


Det kunne ikke falle meg inn å røpe hva som foregår i denne scenen.


Revysjef Linda Skogseth vil ikke røpe særlig mye fra revyen, men sier likevel at makten og kultureliten får sitt. Her kan ingen føle seg trygge!

 

 

Julekonsert

Siste lørdag før jul er fast dag for den årlige julekonserten ved Matkroken Bogen. I år var også julesnøen på plass, det har ikke vært tilfelle alle årene. Fønix skole- og ungdomskorps ga handlende og musikkinteresserte en halvtimes konsert med noen av de mest kjente julesangene. Og publikum likte det hørte, og fant faktisk ei lita pyntegran i butikkens utvalg. Satte den opp på plassen foran butikken og dannet ring rundt de og sang med så godt de bare kunne. Fin førjulstradisjon i bygda vår, denne lille uhøytydelige konserten.


Jorid og Einar Kristensen klar for julekonsert.


Korpset i aksjon på Matkrokens musikkpaviljong.


Eivind Sommerseth er tross sin unge alder å regne som veteran med taktstokken.


Her har noen av Matkrokens kunder funnet ei lita gran som de spontant går rundt, inspirert av  korpsets flotte julemusikk.


Flere sluttet seg til, og sang med til kjente julesanger.


Ann Helen Øvergård hos Matkroken Bogen lurte seg til en ørliten pause for å få med seg litt julemusikk. Men det ble ingen lang pause, handelen var livlig i dag.

 

Er jeg en Hobbit?

Neida, jeg er vel ikke en hobbit, men den siste filmen i trilogien om Hobbiten ble jeg virkelig imponert over. I går kveld var Bygdekinoen på ungdomshuset vårt og viste denne filmen. Og de som lot juleforberedelser være juleforberedelser og kom på kino, fikk virkelig valuta for billettpengene. Jeg er ingen filmkritiker, men jeg kan si såpass som at dette var storslått og imponerende underholdning. Som noen kanskje har skjønt, så er kinoen et hjertebarn for min langt bedre halvdel og meg. Kino på et grendehus kan naturligvis ikke by på den samme komfort som på en kino i byen. Det er andre ting vi må satse på, som gratis kaffe og vafler for de som tar seg tid til å komme i god tid før filmen. Og når det er siste forestilling før jul, setter vi også fram klementiner og pepperkaker til publikum. Og jeg tør påstå at det er god stemning når det er kino på Vonheim, utrolig mange hyggelige kinogjengere vi treffer i løpet av et år. Og ikke minst de trivelige kinomaskinstene da!


Vi har bestandig folk innom som drikker kaffe og spiser vafler sammen med oss og kinomaskinisten.


Her selger kinomaskinist Jan Haugen billetter til kveldens forestilling.


Publikum koste seg med filmen, ingen tvil om det.


Siste film i trilogien om Hobbiten imponerte på mange vis. Fenomenal underholdning!

Da filmen var slutt, kastet to av publikummerne seg inn i ryddejobben. Kjell Eivind Grande og Lars Berg Hansen stablet sammen stolene før de dro hjem. På bygda løfter vi i flokk!


Tre fornøyde kinogjengere, disse er stamgjester. Inspirert av filmen; Tom Antonsen i midten som "ork", Sammen med Jon Einar Kristensen og Njål Kristensen som i denne sammenhengen blir dverger!


Publikum har gått hjem, og kinomaskinist Jan Haugen har fått kinoutstyret på plass i bilen sin.


Og for meg gjenstår det bare å rydde etter kaffegjestene, nok en trivelig kinokveld er over.

 

 

Lidenskapelig orkidè-elsker

For de fleste er det nok ukjent at jeg er en lidenskapelig orkidè-elsker. Men jeg har altså opptil flere orkidèer i mitt eie, og jeg steller med dem seint og tidlig. Nå har ryktene begynt å gå om mitt gode lag med disse vakre blomstene. Så i dag dukket Sturla Nordbøe fra Namdalsavisa opp hjemme hos meg. Han ville ha en reportasje om meg og orkidèene mine til en temautgave av avisa. En orkidè-spesial som kommer om ikke lenge. Og jeg stiller gjerne opp på sånt, når man lykkes med noe, vil man jo gjerne vise det fram for verden.


En synlig imponert, ja nesten rørt journalist, drister seg til forsiktig å ta på en av mine favorittorkidèer.


Jeg er sikker på at Sturla Nordbøes bilder blir bedre enn disse bildene.


Er det rart jeg er stolt av orkidèene mine?


For å lykkes med orkidèer, tror jeg det er viktig å snakke med dem. Ikke bare til dem, men med dem. Å være dyretolk har blitt nokså vanlig, selv betrakter jeg meg som orkidètolk. Denne orkidèen forteller meg at den ønsker seg mer lys, og litt mer vann. I tillegg sier den at juleøl ikke var så godt som den hadde håpet på.



Livet som superblogger

Utnevnt til æresborgere

Under en høytidelig seremoni ved Matkroken Bogen ble Morten Ulrichsen og undertegnede i dag utnevnt til æresborgere av Leka. Selveste ordfører Per Helge Johansen sto for utnevnelsen. Dette betyr blant annet at vi får rett til tollfri innførsel av alt vi måtte ønske av drikkevarer til Leka. Vi får også diplomatisk immunitet under opphold i øystaten. Det vil si at vi ikke kan anholdes av politi eller annen myndighet hvis vi skulle finne på morsomheter som kan føre til forstyrrelse av offentlig ro og orden. Dette gjelder for øvrig for alle tilreisende og fastboende på Leka. Per Helge Johansen er mannen som vi har tiltenkt rollen som ordfører i en sammenslått kommune i regionen.

Her fester Lekaordføreren pinsen med Lekas kommunevåpen på jakken min, som et synlig bevis på min nye status.


Og her utnevnes Morten Ulrichsen.


Stemningen var meget god under hele seremonien.


Per Helge Johansen benyttet også anledningen til å prøvesitte kontorplassen han må dele med rådmann Morten Ulrichsen hvis våre planer om en ny storkommune blir en realitet. Lekaordføreren ser relativt fornøyd ut.


Ordføreren kan tilfreds konstatere at Lekas kommunevåpen rager høyest av kommunevåpene fra de fire kommunene som han er tiltenkt rollen som ordfører for.


Dette er Johansen reaksjon på spørsmål om det er andre av ordførerne som kan true hans posisjon som ordfører i den nye kommunen.
 

Drømmedag med Morten Ulrichsen

I dag har jeg hatt det utrolige privilegium å få følge Morten Ulrichsen hele dagen. Morten fører et spennende liv, der ingen dager er like. Du vil ikke tro det før du ser det, hva en mann kan rekke over på en dag. I dag har Morten brukt bilen som redskap hele dagen. Og blant gjøremålene kan nevnes levering av frukt til bedrifter, besøk hos Coop Kongsmoen og potethenting hos Ranum Gartneri i Overhalla. I tillegg var vi i Namsos og kjøpte julegaver til våre ektefeller. Og det var Morten som valgte ut gaver til både sin egen kone, og til min. Hvorfor han valgte ut mye dyrere gaver til min kone, sammenlignet med det han kjøpte til sin egen, har jeg faktisk ingen anelse om. Da gavene er strengt hemmelige fra til juleaften, er jeg dessverre avskåret fra å bringe bilder av dette.


Et av dagens første gjøremål var levering av frukt hos Bindalssmolt AS. Vind og regn klarer ikke å stoppe Morten.


Neste stopp var Coop Kongsmoen, der Morten overrakte en julestjerne i forsinket innflyttingsgave for kaffekroken, til en sprudlende opplagt Janne Lona.


I kaffekroken fikk vi servert kaffe og vafler, og en hyggelig prat med lokalbefolkningen.


På menyen sto blant annet denne klassikeren, vafler med egg og kaviar.


Coop har kjøpt opp Ica som Matkroken hører til. Derfor benyttet Morten anledningen til å få en rask innføring i Coops kassesystem.


Etter julegavehandlingen i Namsos, flottet vi oss med middag på kinarestauranten.


På tilbaketuren stoppet vi hos Ranum Gartneri og lastet opp poteter.


Noe av potetlasten stoppet vi og losset hos Håvard Skeie ved Joker Foldereid. Morten er sterk motstander av å diskriminere folk på grunn av rase, legning, eller som i dette tilfellet, kjedetilhørighet.

 

Første mål nådd



I dag fikk Morten Ulrichsen overrakt Leka kommunes vimpel med kommunevåpen. Dermed er første mål nådd i våre bestrebelser med å etablere en ny storkommune med kommunesenter i Bogen. Leka har imidlertid en plan om at små øykommuner langs kysten skal kunne bestå, men det skinner tydelig i gjennom at de er fristet av våre planer. Vår modell vil løse en lang rekke utfordringer som kommunesammenslåinger fører med seg. Viktigst av alt er at det ikke blir gitt åpning for en opprivende lokaliseringsstrid. Lokaliseringsstrid er den norskeste av alle idrettsgrener, langt foran både langrenn og staurbæring. Med vårt konsept får man både kommunesenter og rådmann i butikk servert på et fat. Så det slipper man å bruke krefter på. Når det nå ser ut til å gå så glatt med å samle Bindal, Nærøy, Vikna og Leka, vurderer vi nå å kaste blikket på flere kommuner. Sømna, Høylandet og Fosnes inviteres herved til vårt prosjekt. Namsos må få ordnet opp i tapsbomben Rock City før de får være med, og i Brønnøysund er det så mye spetakkel i politikken for tiden, at vi er skeptiske til dem også.


Venke Strat Thorsen fra næring og kultur i Leka kommune overrakte Lekas kommunevåpenvimpel til en fornøyd Morten Ulrichsen i dag.


Stemningen var god også etter å ha gjennomført politiske samtaler.


Her leser Morten høyt fra følgebrevet som Lekaordfører Per Helge Johansen sendte med.


Leka har sørget for å ha vimpel som rager over de andre kommunenes vimpler.


Men Lekaværingene vet også at når det blåser, kan det være lurt å ligge lavt i terrenget. Derfor har deres vimpel regulerbar stang.


Et lite utsnitt av brevet fra ordfører Per Helge Johansen.


Ny personlig rekord

I dag har jeg satt ny personlig rekord i en øvelse som det svært sjelden blir konkurrert i. Det er egentlig ikke en sport, men likevel noe som må betraktes som en vinteridrett. Jeg snakker selvfølgelig om julegrantenning. Jeg har i dag vært til stede på to slike arrangementer. Og det er ny personlig rekord med god margin. Den forrige rekorden var på en julegrantenning, en rekord jeg har tangert en rekke ganger. Først var jeg på Kjella skole, der det var risengrynsgrøt, korpsmusikk og selvfølgelig julegrantenning. Så hadde jeg bare en liten pause mens jeg var hjemom og gjorde fjøs, før jeg kjørte til Gutvik og overvar julegrantenning der. Der ble det servert kveldsmat med alskens godt julepålegg. Korpset var også der og spilte, og så fikk vi stifte bekjentskap med den vesle grendas nye band. Fastlandsfanden heter de, og var et ytterst hyggelig bekjentskap.


Morten Ulrichsen gjør seg klar til spilling utenfor Kjella skole. Morten er svært rutinert, så han stiller godt forberedt. Hodelykt, varme vanter og ryggsekkstol er ekstrautrustning ved sånne spillejobber.


Det var en noe redusert utgave av korpset vårt som stilte denne søndagen, men julesangene satt godt for det.


Ved Kjella skole ble det også gang rundt det nytente juletreet.


Disse to jentene fikk æren av å tenne julegrana i Gutvik.


Dugnadsånden er fortsatt levende på bygda, her er det en fra lokalbefolkningen som bidrar med å lyse på notene til musikantene. Og de var med på notene.


Gutviks nye band, Fastlandsfanden. Kine Johnsen, Tom Antonsen og Sverre Walther Tørriseng.


Mye godt pålegg, og mange gode Gutvikværinger.


Under arrangementet på Kjella skole vant vi denne innholdsrike kurven med frukt og julegodis. Jeg er spesielt glad i fiken til jul.

Bokutgivelse

For første gang i mitt liv, har jeg nå kommet med en bokutgivelse. Boka heter "Bogen bru", med undertittelen "Et 50-årsjubileum". Dette er en bok om Bogen bru, og om hvordan vi forberedte og feiret bruas 50-årsjubilem. Boka er rikt illustrert med bilder, og tekstene er så korte at selv jeg ville hatt glede av den, om det hadde vært noen andre som skrev den. Hvem hadde vel trodd at jeg skulle bli forfatter, riktignok fikk jeg tilbud fra Gyldendal om å skrive bok for 2 år siden. Et tilbud som jeg høflig, men lattermildt avslo. Men nå har jeg altså debutert mellom to permer. Permene er riktignok ikke så veldig stive, men uansett da.


Bogen bru har fått sin jubileumsbok.


Det er forfattaren sjølv som les.


Litt stolt av forfatterdebuten må jeg få lov å være.


Opplaget er på 5 bøker, og hele opplaget er forhåndssolgt, så jeg nøler ikke med å kalle det en salgssuksess.

Den internasjonale mannsdagen

19. november er den internasjonale mannsdagen, og over hele kloden blir menn feiret med opptog i byenes hovedgater. Neida, dette er en dag som er veldig lite påaktet. Her hjemme har den faktisk kommet i skyggen av verdens toalettdag. Hvem er det som har kommet på at verdens mannsdag og verdens toalettdag skal være på samme dag? Jeg har i hvert fall markert mannsdagen på min måte.


På mannsdagen vil jeg ha mat som passer til en urmann, knoker og bein uten tilbehør. Tilbehøret kan kvinnene ta seg av på en sånn dag.


Bestikk er bare til bry for en ekte mann.


Her får jeg utløp for noen av mine urinstinkter.


Flere menn burde unne seg gleden over å spise uten å ta hensyn til konvensjonene.


På mannsdagen finner jeg det betimelig å minne om at jeg tidligere har blitt kåret til månedens mann.


Slik ser logoen ut, enkel og uten feminint tøys.

A farm with a view

Hvis jeg en sjelden gang skulle glemme at vi bor på en plass med fantastisk utsikt, går det ikke lenge mellom hver gang jeg blir minnet på det. Folk som kommer inn på tunet her for første gang, er ofte raske med å kommentere utsikten. Her har jeg samlet noen bilder for å illustrere hva jeg mener. Jeg har ofte sagt at hvis det gikk an å leve av utsikt, så hadde jeg vært velstående.


Så glad går det an å være for god utsikt.


En sen julikveld kan det se sånn ut.


En augustdag med nyslåtte enger i forgrunnen er heller ikke å forakte.


Utsikten rett over fjorden er ikke så spektakulær, men fin den også.


Ingenting i vegen med utsikten utover fjorden heller.


Siste rest av dagslys mot vest en fin novemberkveld.


Morgenstemning med tåke en novembermorgen.


Grytidlig en oktobermorgen i år så østhimmelen sånn ut.

Slik gikk det i barnehagesaken

Forleden hadde jeg besøk av mange av barnehagebarna og foreldrene fra Kjella barnehage. De var på leting etter alternativer hvis ikke Bindal kommune ville gjenåpne barnehagen også på torsdager. Dagens nyhet er at kommunestyret enstemmig gikk inn for full åpningstid i barnehagen fra nyttår. Jeg tror nok talskvinne Eli Dullums stramme oppsyn gjorde at ingen lenger tok sjansen på fortsatt torsdagsstengt. Og det må vel sies å være en god nyhet for alle. Tror det hadde blitt for mye for meg å hatt ansvaret for alle ungene. Selv om det er usedvanlig snille og sjarmerende barn vi her snakker om. Og nå får alle småbarnsforeldre i kretsen muligheten til å jobbe i full stilling. I det jeg gratulerer både barn, foreldre og Bindal kommune med vedtaket, vil jeg understreke at jeg svært gjerne tar i mot besøk i fjøset igjen. Jeg syntes det var riktig så trivelig.


I dag er dette ansiktsuttrykket representativt for lettelsen og gleden blant de berørte småbarnsfamiliene. Eli Dullum har et rikt utvalg når det gjelder ansiktsuttrykk.


Koselig med besøk i fjøset, men til daglig er det nok best at de små er i barnehagen når foreldrene er på jobb.


Også mødrene gjorde tilstrekkelig godt inntrykk til at jeg også ønsker dem velkommen tilbake.


Her har Adele akkurat hilst på kviga som er oppkalt etter hennes til nå mer berømte storebror, Adrian Jørgensen. Kviga heter Adriana, og er like snill og tam som Adrian.

 

Vaktelegg til kvelds

Det har ikke blitt så mye matblogging med meg en stund nå. Men nå slår jeg til med et innlegg. Forleden kom min kone hjem fra en handletur hos Matkroken Bogen, og da hadde hun kjøpt med seg en pakke vaktelegg. Og i kveld fant jeg tiden inne til å teste disse små eggene. Har smakt vaktelegg bare en gang tidligere, og det var posjerte egg som vi fikk servert på Credo i Trondheim. Jeg gikk for en mer kjent variant, speilegg.


Fine små egg dette.


Små og søte i panna også.


Ferskt hjemmebakt brød, godt med meierismør og bacon. Og så stekte vaktelegg oppå. Men det var veldig fort gjort å steike disse eggene for mye. Ikke så mye stas med det når plommen stivner.


Og det smakte helt fortreffelig, hvis jeg skal beskrive smaken, så vil jeg si at det smakte som.......hønseegg!

Barnehage i fjøset

Småbarnsforeldre i Kjella-kretsen i Bindal har i lang tid vært nokså oppbrakte over at barnehagen deres ikke har åpent på torsdager. De har derfor vært nødt til å finne på kreative løsninger for å kunne ha et sted å plassere sine barn mens de er på jobb. Dette håper de nå at Bindal kommunestyre vil gjøre en slutt på nå på torsdag. Da skal kravet om 5 dagers åpningstid også i deres barnehage, behandles. De andre barnehagene i kommunen har dette tilbudet, påpekes det fra frustrerte foreldre. Hvis dette mot formodning ikke skulle gå i orden, har jeg tilbudt å åpne fjøset som barnehage på torsdager. Det vil bli et enkelt tilbud uten pedagogisk opplegg og med svært enkelt kosthold. Jeg tilbyr melk fra tanken, og jeg tror det skal gå greit å tilvenne ungene på kvalitetskraftfor fra Felleskjøpet. Kalvene vokser godt av denne dietten, så da skulle vel barnehageungene også gjøre det. I dag hadde jeg besøk av mange av barnehageungene med foreldre. De ville med selvsyn se om tilbudet mitt var en brukbar løsning om kommunestyret skulle finne på å svikte dem igjen.


Syntes det var greit å samle ungene i en tom kalveboks når jeg skulle gi melk.


Seriøst, ser det ut som David tenker her.


Her prøver jeg å overbevise David om at Favør 80 er sunt og godt.


David er ikke overbevist om at dette er et godt barnehagetilbud.


Adele var derimot lettere å overbevise om at dette er bra.


Tror at jeg allerede her har overbevist Adele om å takke ja til tilbudet.


Det tok ikke lang tid før kraftforet ble populært, Emma har sikret seg et høvelig måltid her.


Jeg prøvde så godt jeg kunne å selge inn tilbudet mitt. PS, den eldre kvinnen midt i bildet, er ikke mor til barnet hun har på armen. Hun er derimot bestemor.


Eli Dullum er selvoppnevnt talskvinne for foreldrene. Hun er meget skeptisk til om tilbudet mitt holder mål, både hva pedagogisk innhold, kosthold og tilsyn gjelder. Dessuten vil ungene stinke, sier hun. Hun er også sterkt kritisk til mitt krav om kontant oppgjør i brukte sedler. Hun holder fast på kravet om at Kjella barnehage må åpne også på torsdager. Ser jeg ut som en det er lurt å kødde med, spør hun. Og lar spørsmålet bli hengende i luften......

Moteshow

I går var jeg for første gang i mitt liv på moteshow. Og jeg var til og med konferansier, meget dristig valg av arrangøren. Men om jeg ikke hadde særlig kunnskap om motebildet før showet, så har jeg nå fått inngående kunnskap om moten denne høsten. Så hvis det er noen som trenger et råd før julebordsesongen, så er det bare å spørre. Showet foregikk på Coop Cafe på Kolvereid, og det var høstkolleksjonene til b.young, Soria Moria, Eurosko og Moen Industributikk,som ble vist fram for en fullsatt kafè.


Ikledd mine flere år gamle favorittplagg, og utstyrt med mikrofon, fikk jeg lov å være konferansier på moteshow.


Mens jeg orienterte om hovedtrekkene i motebildet, sto modellene klare til å vise fram klærne. Og Ytringens fashion-ekspert Lillian Lyngstad fulgte nøye med.


Modellene smilte og koste seg under visningen. Men hva det er butikksjef Tove Strøm hos b.young holder på med her, vet jeg ikke helt.


Julebordsantrekkene er i boks.


Rønnaug Strøm var meget profesjonell under sine runder.


Knut Paulsen viste fram fritids- og arbeidstøymoten fra Moen Industributikk. Han ble utsatt for en del tafsing fra kvinnelige publikummere, uten at det så ut som han hadde noe i mot det.


Eldar Øie opptrådte som en fullblods modell, dette til tross for at det ikke er hans profesjon.


Dette bildet illustrerer tydelig at kjolene skal være korte eller lange, en gyldne middelvei er ikke på moten i år.


Mitt bidrag til høstmoten var at jeg stilte med nye briller fra Matkroken Bogen. Disse brillene er fra "The Bogen Optical Collection", og er virkelig noe å se klart med.

 

 

Treffer gamle venner

Da er innendørssesongen i skyting i gang igjen, og jeg måtte selvfølgelig prøve meg med luftgeværet. Lenge siden jeg har tatt i et gevær, så formen er nokså rusten. Men mest er det jo for å treffe folk, og det er jo lett å treffe andre skyttere på skytterhuset i Gutvik.

Alder er ingen hindring når det gjelder utøvelse av skyttersporten. Det er norsk-australske Jan Tiller et levende bevis på.


Hvis noen treffer blinken for godt, er det tradisjon for å distrahere vedkommende skytter.


Flere som bidrar til å få Tillers resultat ned på et menneskelig nivå.


Gutviks beste skytter gjennom tidene, Paul Guttvik, er en gentleman, og ville aldri finne på å være med på å distrahere en konkurrent.


Jeg fikk æren av å ligge ved siden av skytterlagsformannen under min serie. Jeg blir ansett som såpass harmløs, at ingen brød seg om å distrahere meg.


Jeg startet lavt og avsluttet høyt, men det var litt av vitsen også. Lurt å begynne sesongen litt beskjedent, ellers er det vanskelig å kunne ha særlig forbedringspotensiale.

Duebesøk

De siste dagene har vi hatt besøk av en due. Den kom for noen dager siden, og ser ikke ut til å ha tenkt å forlate oss med det første. Den virker frisk og fin, og setter pris på litt kraftfor og brødskiver. Den er åpenbart tam, og bærer også ring på ene foten. Mener at det står Norge 2011, og 0712 på ringen. Det betyr nok at den er 3 år og norsk. Hadde vært morsomt å funnet ut hvor den kommer fra, og hvor langt den har fløyet. Mulig at det urolige høstværet har fått den ut av kurs, og at den har funnet ut at den trenger noen dagers hvile før den flyr sin veg igjen.


Slik ser gjesten vår ut.


Duen er nokså tam, men jeg får ikke ta på den.


Kan sitte lenge og gjøre ingenting.


Den tar seg også noen turer inn i fjøset for å få litt kraftfor.

I undertøyet til kona

Bønder har kanskje rykte på seg for å være trege til å kaste seg på nye trender. Det vil ikke jeg ha på meg. Det aller nyeste nå er at ektefeller til bloggere ifører seg undertøyet til sin mer kjente bloggerfrue, tar bilde av det, og legger det ut på nettet. Men jeg har til gode å se at en blogger ifører seg undertøyet til sin mer ukjente ektefelle, og legger det ut på nettet. Så denne gangen håper jeg at jeg er først ute med det som sikkert blir en stor hype på nettet.


Det måtte bli speilselfies denne gangen, tror ikke at noen av husets kvinner ville stilt som fotograf!


Dette er Ørjan Burøe og Lars Kristian Eriksen, ektefellene til henholdsvis Komikerfrue og Fotballfrue.


Kanskje ikke så pent, men nyskapende er det, i hvert fall blant bønder.



Forskrekket over meg selv.....
 

Søndagsjobb

Tømmerdrifta jeg har i gårdskogen går mot slutten nå. Mye virke er tatt ut, og det meste er sitkagran som ble plantet for 50 år siden. En utfordring er at kantskogen i feltet har så kraftige og seige greiner at hogstmaskina ikke har sjanse til å klare å kviste en del av disse trærne. Så da må jeg trå til med motorsaga hvis jeg skal få levert virket av disse. Og det vil jeg jo, mange av disse trærne er to kubikk eller mer. Selv om prisen på dette utenlandske treslaget er dårlig, har jeg brukbar betaling for denne jobben. Det ville vært for galt om de ble liggende igjen i skogen og råtne, når det endelig åpnet seg en mulighet for å bli kvitt de.


Brukbar dimensjon etter å ha vokst i bare 50 år.


Andre poserer med felt elg i disse dager, jeg poserer med felt sitkagran.


Dette eksemplaret hadde skikkelig jurkvist, og var ekstra arbeidskrevende å kviste.


Tømmerbilene har kjørt hyppig den siste tiden, for å ta unna tømmerlunnene.

 

Les mer i arkivet » Januar 2015 » Desember 2014 » November 2014
hits