Julekonsert

Siste lørdag før jul er fast dag for den årlige julekonserten ved Matkroken Bogen. I år var også julesnøen på plass, det har ikke vært tilfelle alle årene. Fønix skole- og ungdomskorps ga handlende og musikkinteresserte en halvtimes konsert med noen av de mest kjente julesangene. Og publikum likte det hørte, og fant faktisk ei lita pyntegran i butikkens utvalg. Satte den opp på plassen foran butikken og dannet ring rundt de og sang med så godt de bare kunne. Fin førjulstradisjon i bygda vår, denne lille uhøytydelige konserten.


Jorid og Einar Kristensen klar for julekonsert.


Korpset i aksjon på Matkrokens musikkpaviljong.


Eivind Sommerseth er tross sin unge alder å regne som veteran med taktstokken.


Her har noen av Matkrokens kunder funnet ei lita gran som de spontant går rundt, inspirert av  korpsets flotte julemusikk.


Flere sluttet seg til, og sang med til kjente julesanger.


Ann Helen Øvergård hos Matkroken Bogen lurte seg til en ørliten pause for å få med seg litt julemusikk. Men det ble ingen lang pause, handelen var livlig i dag.

 

Er jeg en Hobbit?

Neida, jeg er vel ikke en hobbit, men den siste filmen i trilogien om Hobbiten ble jeg virkelig imponert over. I går kveld var Bygdekinoen på ungdomshuset vårt og viste denne filmen. Og de som lot juleforberedelser være juleforberedelser og kom på kino, fikk virkelig valuta for billettpengene. Jeg er ingen filmkritiker, men jeg kan si såpass som at dette var storslått og imponerende underholdning. Som noen kanskje har skjønt, så er kinoen et hjertebarn for min langt bedre halvdel og meg. Kino på et grendehus kan naturligvis ikke by på den samme komfort som på en kino i byen. Det er andre ting vi må satse på, som gratis kaffe og vafler for de som tar seg tid til å komme i god tid før filmen. Og når det er siste forestilling før jul, setter vi også fram klementiner og pepperkaker til publikum. Og jeg tør påstå at det er god stemning når det er kino på Vonheim, utrolig mange hyggelige kinogjengere vi treffer i løpet av et år. Og ikke minst de trivelige kinomaskinstene da!


Vi har bestandig folk innom som drikker kaffe og spiser vafler sammen med oss og kinomaskinisten.


Her selger kinomaskinist Jan Haugen billetter til kveldens forestilling.


Publikum koste seg med filmen, ingen tvil om det.


Siste film i trilogien om Hobbiten imponerte på mange vis. Fenomenal underholdning!

Da filmen var slutt, kastet to av publikummerne seg inn i ryddejobben. Kjell Eivind Grande og Lars Berg Hansen stablet sammen stolene før de dro hjem. På bygda løfter vi i flokk!


Tre fornøyde kinogjengere, disse er stamgjester. Inspirert av filmen; Tom Antonsen i midten som "ork", Sammen med Jon Einar Kristensen og Njål Kristensen som i denne sammenhengen blir dverger!


Publikum har gått hjem, og kinomaskinist Jan Haugen har fått kinoutstyret på plass i bilen sin.


Og for meg gjenstår det bare å rydde etter kaffegjestene, nok en trivelig kinokveld er over.

 

 

Lidenskapelig orkidè-elsker

For de fleste er det nok ukjent at jeg er en lidenskapelig orkidè-elsker. Men jeg har altså opptil flere orkidèer i mitt eie, og jeg steller med dem seint og tidlig. Nå har ryktene begynt å gå om mitt gode lag med disse vakre blomstene. Så i dag dukket Sturla Nordbøe fra Namdalsavisa opp hjemme hos meg. Han ville ha en reportasje om meg og orkidèene mine til en temautgave av avisa. En orkidè-spesial som kommer om ikke lenge. Og jeg stiller gjerne opp på sånt, når man lykkes med noe, vil man jo gjerne vise det fram for verden.


En synlig imponert, ja nesten rørt journalist, drister seg til forsiktig å ta på en av mine favorittorkidèer.


Jeg er sikker på at Sturla Nordbøes bilder blir bedre enn disse bildene.


Er det rart jeg er stolt av orkidèene mine?


For å lykkes med orkidèer, tror jeg det er viktig å snakke med dem. Ikke bare til dem, men med dem. Å være dyretolk har blitt nokså vanlig, selv betrakter jeg meg som orkidètolk. Denne orkidèen forteller meg at den ønsker seg mer lys, og litt mer vann. I tillegg sier den at juleøl ikke var så godt som den hadde håpet på.



Livet som superblogger

Utnevnt til æresborgere

Under en høytidelig seremoni ved Matkroken Bogen ble Morten Ulrichsen og undertegnede i dag utnevnt til æresborgere av Leka. Selveste ordfører Per Helge Johansen sto for utnevnelsen. Dette betyr blant annet at vi får rett til tollfri innførsel av alt vi måtte ønske av drikkevarer til Leka. Vi får også diplomatisk immunitet under opphold i øystaten. Det vil si at vi ikke kan anholdes av politi eller annen myndighet hvis vi skulle finne på morsomheter som kan føre til forstyrrelse av offentlig ro og orden. Dette gjelder for øvrig for alle tilreisende og fastboende på Leka. Per Helge Johansen er mannen som vi har tiltenkt rollen som ordfører i en sammenslått kommune i regionen.

Her fester Lekaordføreren pinsen med Lekas kommunevåpen på jakken min, som et synlig bevis på min nye status.


Og her utnevnes Morten Ulrichsen.


Stemningen var meget god under hele seremonien.


Per Helge Johansen benyttet også anledningen til å prøvesitte kontorplassen han må dele med rådmann Morten Ulrichsen hvis våre planer om en ny storkommune blir en realitet. Lekaordføreren ser relativt fornøyd ut.


Ordføreren kan tilfreds konstatere at Lekas kommunevåpen rager høyest av kommunevåpene fra de fire kommunene som han er tiltenkt rollen som ordfører for.


Dette er Johansen reaksjon på spørsmål om det er andre av ordførerne som kan true hans posisjon som ordfører i den nye kommunen.
 

Drømmedag med Morten Ulrichsen

I dag har jeg hatt det utrolige privilegium å få følge Morten Ulrichsen hele dagen. Morten fører et spennende liv, der ingen dager er like. Du vil ikke tro det før du ser det, hva en mann kan rekke over på en dag. I dag har Morten brukt bilen som redskap hele dagen. Og blant gjøremålene kan nevnes levering av frukt til bedrifter, besøk hos Coop Kongsmoen og potethenting hos Ranum Gartneri i Overhalla. I tillegg var vi i Namsos og kjøpte julegaver til våre ektefeller. Og det var Morten som valgte ut gaver til både sin egen kone, og til min. Hvorfor han valgte ut mye dyrere gaver til min kone, sammenlignet med det han kjøpte til sin egen, har jeg faktisk ingen anelse om. Da gavene er strengt hemmelige fra til juleaften, er jeg dessverre avskåret fra å bringe bilder av dette.


Et av dagens første gjøremål var levering av frukt hos Bindalssmolt AS. Vind og regn klarer ikke å stoppe Morten.


Neste stopp var Coop Kongsmoen, der Morten overrakte en julestjerne i forsinket innflyttingsgave for kaffekroken, til en sprudlende opplagt Janne Lona.


I kaffekroken fikk vi servert kaffe og vafler, og en hyggelig prat med lokalbefolkningen.


På menyen sto blant annet denne klassikeren, vafler med egg og kaviar.


Coop har kjøpt opp Ica som Matkroken hører til. Derfor benyttet Morten anledningen til å få en rask innføring i Coops kassesystem.


Etter julegavehandlingen i Namsos, flottet vi oss med middag på kinarestauranten.


På tilbaketuren stoppet vi hos Ranum Gartneri og lastet opp poteter.


Noe av potetlasten stoppet vi og losset hos Håvard Skeie ved Joker Foldereid. Morten er sterk motstander av å diskriminere folk på grunn av rase, legning, eller som i dette tilfellet, kjedetilhørighet.

 

Første mål nådd



I dag fikk Morten Ulrichsen overrakt Leka kommunes vimpel med kommunevåpen. Dermed er første mål nådd i våre bestrebelser med å etablere en ny storkommune med kommunesenter i Bogen. Leka har imidlertid en plan om at små øykommuner langs kysten skal kunne bestå, men det skinner tydelig i gjennom at de er fristet av våre planer. Vår modell vil løse en lang rekke utfordringer som kommunesammenslåinger fører med seg. Viktigst av alt er at det ikke blir gitt åpning for en opprivende lokaliseringsstrid. Lokaliseringsstrid er den norskeste av alle idrettsgrener, langt foran både langrenn og staurbæring. Med vårt konsept får man både kommunesenter og rådmann i butikk servert på et fat. Så det slipper man å bruke krefter på. Når det nå ser ut til å gå så glatt med å samle Bindal, Nærøy, Vikna og Leka, vurderer vi nå å kaste blikket på flere kommuner. Sømna, Høylandet og Fosnes inviteres herved til vårt prosjekt. Namsos må få ordnet opp i tapsbomben Rock City før de får være med, og i Brønnøysund er det så mye spetakkel i politikken for tiden, at vi er skeptiske til dem også.


Venke Strat Thorsen fra næring og kultur i Leka kommune overrakte Lekas kommunevåpenvimpel til en fornøyd Morten Ulrichsen i dag.


Stemningen var god også etter å ha gjennomført politiske samtaler.


Her leser Morten høyt fra følgebrevet som Lekaordfører Per Helge Johansen sendte med.


Leka har sørget for å ha vimpel som rager over de andre kommunenes vimpler.


Men Lekaværingene vet også at når det blåser, kan det være lurt å ligge lavt i terrenget. Derfor har deres vimpel regulerbar stang.


Et lite utsnitt av brevet fra ordfører Per Helge Johansen.


Ny personlig rekord

I dag har jeg satt ny personlig rekord i en øvelse som det svært sjelden blir konkurrert i. Det er egentlig ikke en sport, men likevel noe som må betraktes som en vinteridrett. Jeg snakker selvfølgelig om julegrantenning. Jeg har i dag vært til stede på to slike arrangementer. Og det er ny personlig rekord med god margin. Den forrige rekorden var på en julegrantenning, en rekord jeg har tangert en rekke ganger. Først var jeg på Kjella skole, der det var risengrynsgrøt, korpsmusikk og selvfølgelig julegrantenning. Så hadde jeg bare en liten pause mens jeg var hjemom og gjorde fjøs, før jeg kjørte til Gutvik og overvar julegrantenning der. Der ble det servert kveldsmat med alskens godt julepålegg. Korpset var også der og spilte, og så fikk vi stifte bekjentskap med den vesle grendas nye band. Fastlandsfanden heter de, og var et ytterst hyggelig bekjentskap.


Morten Ulrichsen gjør seg klar til spilling utenfor Kjella skole. Morten er svært rutinert, så han stiller godt forberedt. Hodelykt, varme vanter og ryggsekkstol er ekstrautrustning ved sånne spillejobber.


Det var en noe redusert utgave av korpset vårt som stilte denne søndagen, men julesangene satt godt for det.


Ved Kjella skole ble det også gang rundt det nytente juletreet.


Disse to jentene fikk æren av å tenne julegrana i Gutvik.


Dugnadsånden er fortsatt levende på bygda, her er det en fra lokalbefolkningen som bidrar med å lyse på notene til musikantene. Og de var med på notene.


Gutviks nye band, Fastlandsfanden. Kine Johnsen, Tom Antonsen og Sverre Walther Tørriseng.


Mye godt pålegg, og mange gode Gutvikværinger.


Under arrangementet på Kjella skole vant vi denne innholdsrike kurven med frukt og julegodis. Jeg er spesielt glad i fiken til jul.

Bokutgivelse

For første gang i mitt liv, har jeg nå kommet med en bokutgivelse. Boka heter "Bogen bru", med undertittelen "Et 50-årsjubileum". Dette er en bok om Bogen bru, og om hvordan vi forberedte og feiret bruas 50-årsjubilem. Boka er rikt illustrert med bilder, og tekstene er så korte at selv jeg ville hatt glede av den, om det hadde vært noen andre som skrev den. Hvem hadde vel trodd at jeg skulle bli forfatter, riktignok fikk jeg tilbud fra Gyldendal om å skrive bok for 2 år siden. Et tilbud som jeg høflig, men lattermildt avslo. Men nå har jeg altså debutert mellom to permer. Permene er riktignok ikke så veldig stive, men uansett da.


Bogen bru har fått sin jubileumsbok.


Det er forfattaren sjølv som les.


Litt stolt av forfatterdebuten må jeg få lov å være.


Opplaget er på 5 bøker, og hele opplaget er forhåndssolgt, så jeg nøler ikke med å kalle det en salgssuksess.

Den internasjonale mannsdagen

19. november er den internasjonale mannsdagen, og over hele kloden blir menn feiret med opptog i byenes hovedgater. Neida, dette er en dag som er veldig lite påaktet. Her hjemme har den faktisk kommet i skyggen av verdens toalettdag. Hvem er det som har kommet på at verdens mannsdag og verdens toalettdag skal være på samme dag? Jeg har i hvert fall markert mannsdagen på min måte.


På mannsdagen vil jeg ha mat som passer til en urmann, knoker og bein uten tilbehør. Tilbehøret kan kvinnene ta seg av på en sånn dag.


Bestikk er bare til bry for en ekte mann.


Her får jeg utløp for noen av mine urinstinkter.


Flere menn burde unne seg gleden over å spise uten å ta hensyn til konvensjonene.


På mannsdagen finner jeg det betimelig å minne om at jeg tidligere har blitt kåret til månedens mann.


Slik ser logoen ut, enkel og uten feminint tøys.

A farm with a view

Hvis jeg en sjelden gang skulle glemme at vi bor på en plass med fantastisk utsikt, går det ikke lenge mellom hver gang jeg blir minnet på det. Folk som kommer inn på tunet her for første gang, er ofte raske med å kommentere utsikten. Her har jeg samlet noen bilder for å illustrere hva jeg mener. Jeg har ofte sagt at hvis det gikk an å leve av utsikt, så hadde jeg vært velstående.


Så glad går det an å være for god utsikt.


En sen julikveld kan det se sånn ut.


En augustdag med nyslåtte enger i forgrunnen er heller ikke å forakte.


Utsikten rett over fjorden er ikke så spektakulær, men fin den også.


Ingenting i vegen med utsikten utover fjorden heller.


Siste rest av dagslys mot vest en fin novemberkveld.


Morgenstemning med tåke en novembermorgen.


Grytidlig en oktobermorgen i år så østhimmelen sånn ut.

Slik gikk det i barnehagesaken

Forleden hadde jeg besøk av mange av barnehagebarna og foreldrene fra Kjella barnehage. De var på leting etter alternativer hvis ikke Bindal kommune ville gjenåpne barnehagen også på torsdager. Dagens nyhet er at kommunestyret enstemmig gikk inn for full åpningstid i barnehagen fra nyttår. Jeg tror nok talskvinne Eli Dullums stramme oppsyn gjorde at ingen lenger tok sjansen på fortsatt torsdagsstengt. Og det må vel sies å være en god nyhet for alle. Tror det hadde blitt for mye for meg å hatt ansvaret for alle ungene. Selv om det er usedvanlig snille og sjarmerende barn vi her snakker om. Og nå får alle småbarnsforeldre i kretsen muligheten til å jobbe i full stilling. I det jeg gratulerer både barn, foreldre og Bindal kommune med vedtaket, vil jeg understreke at jeg svært gjerne tar i mot besøk i fjøset igjen. Jeg syntes det var riktig så trivelig.


I dag er dette ansiktsuttrykket representativt for lettelsen og gleden blant de berørte småbarnsfamiliene. Eli Dullum har et rikt utvalg når det gjelder ansiktsuttrykk.


Koselig med besøk i fjøset, men til daglig er det nok best at de små er i barnehagen når foreldrene er på jobb.


Også mødrene gjorde tilstrekkelig godt inntrykk til at jeg også ønsker dem velkommen tilbake.


Her har Adele akkurat hilst på kviga som er oppkalt etter hennes til nå mer berømte storebror, Adrian Jørgensen. Kviga heter Adriana, og er like snill og tam som Adrian.

 

Vaktelegg til kvelds

Det har ikke blitt så mye matblogging med meg en stund nå. Men nå slår jeg til med et innlegg. Forleden kom min kone hjem fra en handletur hos Matkroken Bogen, og da hadde hun kjøpt med seg en pakke vaktelegg. Og i kveld fant jeg tiden inne til å teste disse små eggene. Har smakt vaktelegg bare en gang tidligere, og det var posjerte egg som vi fikk servert på Credo i Trondheim. Jeg gikk for en mer kjent variant, speilegg.


Fine små egg dette.


Små og søte i panna også.


Ferskt hjemmebakt brød, godt med meierismør og bacon. Og så stekte vaktelegg oppå. Men det var veldig fort gjort å steike disse eggene for mye. Ikke så mye stas med det når plommen stivner.


Og det smakte helt fortreffelig, hvis jeg skal beskrive smaken, så vil jeg si at det smakte som.......hønseegg!

Barnehage i fjøset

Småbarnsforeldre i Kjella-kretsen i Bindal har i lang tid vært nokså oppbrakte over at barnehagen deres ikke har åpent på torsdager. De har derfor vært nødt til å finne på kreative løsninger for å kunne ha et sted å plassere sine barn mens de er på jobb. Dette håper de nå at Bindal kommunestyre vil gjøre en slutt på nå på torsdag. Da skal kravet om 5 dagers åpningstid også i deres barnehage, behandles. De andre barnehagene i kommunen har dette tilbudet, påpekes det fra frustrerte foreldre. Hvis dette mot formodning ikke skulle gå i orden, har jeg tilbudt å åpne fjøset som barnehage på torsdager. Det vil bli et enkelt tilbud uten pedagogisk opplegg og med svært enkelt kosthold. Jeg tilbyr melk fra tanken, og jeg tror det skal gå greit å tilvenne ungene på kvalitetskraftfor fra Felleskjøpet. Kalvene vokser godt av denne dietten, så da skulle vel barnehageungene også gjøre det. I dag hadde jeg besøk av mange av barnehageungene med foreldre. De ville med selvsyn se om tilbudet mitt var en brukbar løsning om kommunestyret skulle finne på å svikte dem igjen.


Syntes det var greit å samle ungene i en tom kalveboks når jeg skulle gi melk.


Seriøst, ser det ut som David tenker her.


Her prøver jeg å overbevise David om at Favør 80 er sunt og godt.


David er ikke overbevist om at dette er et godt barnehagetilbud.


Adele var derimot lettere å overbevise om at dette er bra.


Tror at jeg allerede her har overbevist Adele om å takke ja til tilbudet.


Det tok ikke lang tid før kraftforet ble populært, Emma har sikret seg et høvelig måltid her.


Jeg prøvde så godt jeg kunne å selge inn tilbudet mitt. PS, den eldre kvinnen midt i bildet, er ikke mor til barnet hun har på armen. Hun er derimot bestemor.


Eli Dullum er selvoppnevnt talskvinne for foreldrene. Hun er meget skeptisk til om tilbudet mitt holder mål, både hva pedagogisk innhold, kosthold og tilsyn gjelder. Dessuten vil ungene stinke, sier hun. Hun er også sterkt kritisk til mitt krav om kontant oppgjør i brukte sedler. Hun holder fast på kravet om at Kjella barnehage må åpne også på torsdager. Ser jeg ut som en det er lurt å kødde med, spør hun. Og lar spørsmålet bli hengende i luften......

Moteshow

I går var jeg for første gang i mitt liv på moteshow. Og jeg var til og med konferansier, meget dristig valg av arrangøren. Men om jeg ikke hadde særlig kunnskap om motebildet før showet, så har jeg nå fått inngående kunnskap om moten denne høsten. Så hvis det er noen som trenger et råd før julebordsesongen, så er det bare å spørre. Showet foregikk på Coop Cafe på Kolvereid, og det var høstkolleksjonene til b.young, Soria Moria, Eurosko og Moen Industributikk,som ble vist fram for en fullsatt kafè.


Ikledd mine flere år gamle favorittplagg, og utstyrt med mikrofon, fikk jeg lov å være konferansier på moteshow.


Mens jeg orienterte om hovedtrekkene i motebildet, sto modellene klare til å vise fram klærne. Og Ytringens fashion-ekspert Lillian Lyngstad fulgte nøye med.


Modellene smilte og koste seg under visningen. Men hva det er butikksjef Tove Strøm hos b.young holder på med her, vet jeg ikke helt.


Julebordsantrekkene er i boks.


Rønnaug Strøm var meget profesjonell under sine runder.


Knut Paulsen viste fram fritids- og arbeidstøymoten fra Moen Industributikk. Han ble utsatt for en del tafsing fra kvinnelige publikummere, uten at det så ut som han hadde noe i mot det.


Eldar Øie opptrådte som en fullblods modell, dette til tross for at det ikke er hans profesjon.


Dette bildet illustrerer tydelig at kjolene skal være korte eller lange, en gyldne middelvei er ikke på moten i år.


Mitt bidrag til høstmoten var at jeg stilte med nye briller fra Matkroken Bogen. Disse brillene er fra "The Bogen Optical Collection", og er virkelig noe å se klart med.

 

 

Treffer gamle venner

Da er innendørssesongen i skyting i gang igjen, og jeg måtte selvfølgelig prøve meg med luftgeværet. Lenge siden jeg har tatt i et gevær, så formen er nokså rusten. Men mest er det jo for å treffe folk, og det er jo lett å treffe andre skyttere på skytterhuset i Gutvik.

Alder er ingen hindring når det gjelder utøvelse av skyttersporten. Det er norsk-australske Jan Tiller et levende bevis på.


Hvis noen treffer blinken for godt, er det tradisjon for å distrahere vedkommende skytter.


Flere som bidrar til å få Tillers resultat ned på et menneskelig nivå.


Gutviks beste skytter gjennom tidene, Paul Guttvik, er en gentleman, og ville aldri finne på å være med på å distrahere en konkurrent.


Jeg fikk æren av å ligge ved siden av skytterlagsformannen under min serie. Jeg blir ansett som såpass harmløs, at ingen brød seg om å distrahere meg.


Jeg startet lavt og avsluttet høyt, men det var litt av vitsen også. Lurt å begynne sesongen litt beskjedent, ellers er det vanskelig å kunne ha særlig forbedringspotensiale.

Duebesøk

De siste dagene har vi hatt besøk av en due. Den kom for noen dager siden, og ser ikke ut til å ha tenkt å forlate oss med det første. Den virker frisk og fin, og setter pris på litt kraftfor og brødskiver. Den er åpenbart tam, og bærer også ring på ene foten. Mener at det står Norge 2011, og 0712 på ringen. Det betyr nok at den er 3 år og norsk. Hadde vært morsomt å funnet ut hvor den kommer fra, og hvor langt den har fløyet. Mulig at det urolige høstværet har fått den ut av kurs, og at den har funnet ut at den trenger noen dagers hvile før den flyr sin veg igjen.


Slik ser gjesten vår ut.


Duen er nokså tam, men jeg får ikke ta på den.


Kan sitte lenge og gjøre ingenting.


Den tar seg også noen turer inn i fjøset for å få litt kraftfor.

I undertøyet til kona

Bønder har kanskje rykte på seg for å være trege til å kaste seg på nye trender. Det vil ikke jeg ha på meg. Det aller nyeste nå er at ektefeller til bloggere ifører seg undertøyet til sin mer kjente bloggerfrue, tar bilde av det, og legger det ut på nettet. Men jeg har til gode å se at en blogger ifører seg undertøyet til sin mer ukjente ektefelle, og legger det ut på nettet. Så denne gangen håper jeg at jeg er først ute med det som sikkert blir en stor hype på nettet.


Det måtte bli speilselfies denne gangen, tror ikke at noen av husets kvinner ville stilt som fotograf!


Dette er Ørjan Burøe og Lars Kristian Eriksen, ektefellene til henholdsvis Komikerfrue og Fotballfrue.


Kanskje ikke så pent, men nyskapende er det, i hvert fall blant bønder.



Forskrekket over meg selv.....
 

Søndagsjobb

Tømmerdrifta jeg har i gårdskogen går mot slutten nå. Mye virke er tatt ut, og det meste er sitkagran som ble plantet for 50 år siden. En utfordring er at kantskogen i feltet har så kraftige og seige greiner at hogstmaskina ikke har sjanse til å klare å kviste en del av disse trærne. Så da må jeg trå til med motorsaga hvis jeg skal få levert virket av disse. Og det vil jeg jo, mange av disse trærne er to kubikk eller mer. Selv om prisen på dette utenlandske treslaget er dårlig, har jeg brukbar betaling for denne jobben. Det ville vært for galt om de ble liggende igjen i skogen og råtne, når det endelig åpnet seg en mulighet for å bli kvitt de.


Brukbar dimensjon etter å ha vokst i bare 50 år.


Andre poserer med felt elg i disse dager, jeg poserer med felt sitkagran.


Dette eksemplaret hadde skikkelig jurkvist, og var ekstra arbeidskrevende å kviste.


Tømmerbilene har kjørt hyppig den siste tiden, for å ta unna tømmerlunnene.

 

Mangfoldige Nærøy

I går var jeg engasjert til en liten opptreden på arrangementet "Mangfoldige Nærøy" i Kulturhuset på Kolvereid. Dette var et arrangement som satte fokus på mangfold, samhold, frivillighet og kulturopplevelser. Man fikk kjøpe så vel lokal, som svært så internasjonal mat, og kulturinnslagene var også svært varierte, og av høy standard. Og hvor kom så jeg inn i dette bildet. Jeg antar at arrangøren tenkte mangfold når de inviterte meg. Noen ganger kan en jo mistenke at begrepet mangfold er kamuflasje for tulling. Og det er muligens slik de har tenkt, men uansett var det morsomt å være med på det. Treffe folk jeg ikke har truffet før, og ikke minst stå på scenen og fortelle litt fra mitt liv som blogger. Takk for at dere gadd å høre på meg!


Backstage fikk jeg hilse på Chand Torsvik, Namsosartist med nasjonal suksess. Varm og flott artist som vil noe med musikken sin.


For åpen scene gjennomførte jeg en fotoshoot med dagens konferansierer, Anne Lene Gregersen og Lars Fredrik Mørch. Det måtte litt jobbing til for å få de til å framstå såpass kule som her, men de var veldig lærevillige. Og de gjorde en solid jobb med å binde programmet sammen.


Jeg benyttet også anledningen til å få tatt bilde med Anne Lene Gregersen. Lars Fredrik Mørch var for anledningen fotograf.


I foajeen på Kulturhuset hadde en lang rekke lag og foreninger presentasjoner av sine tilbud og aktiviteter. Her Nærøy sjakklubb.


Chand opptrådte både sammen med Kolvereid barnekor, og alene. Dog i begge sammenhengene med sin faste medmusiker Stig Johansen.


Disse unge danserne sjarmerte publikum i senk.

 

Nærøy er med

Nærøy kommune har nå sluttet seg til planene om å etablere en ny og morsom kommune med kommunesenter i Bogen. Der Morten Ulrichsen etter planen skal bli rådmann i butikk. Overrekkelsen av bordvimpel og pins med kommunevåpenet, ble foretatt av Nærøys ordfører Steinar Aspli under en spontan og uformell seremoni i Ulrichsens private residens for noen dager siden. Nå mangler bare Leka for at Mortens kongstanke skal bli fullført. For Morten, som opprinnelig er lekaværing, er det utenkelig at hans kjære Leka skal stå utenfor dette unike prosjektet.


Nå kan Morten favne både Nærøy, Bindal og Vikna kommuner i sitt rike.


Bogen står stadig klarere fram som det opplagte kommunesentrum i en ny storkommune.


Morten stiller seg helt uforstående til at Leka ikke har overlevert sitt kommunevåpen på Matkroken Bogen.


Når Morten blir rådmann i butikk, lover han å behandle alle som om de var hans egne barn.


Mortens genser er nå prydet av tre kommunevåpenpins.

Fordums storhet

I dag var jeg nede ved sjøen og fikk øye på restene etter den en gang så stolte skøyta Boas. For over 50 år siden kom en familie fra Lofoten flyttende til nabogården her. Og de kom i denne skøyta, med flyttelass, kyr og alt sitt jordiske gods. Etter en tid ble imidlertid Boas kondemnert. Da ble skøyta kjørt opp i fjæra og sagd sund mellom spantene. Fra mine tidlige barneår husker jeg godt at båten lå der, nokså intakt. Og jeg tilbrakte utallige timer med leik og utforsking om bord. I 1971 sørget en orkan med springflo for at det meste av båten forsvant. Men ennå ligger det litt igjen av den, og vitner om ei helt annen tid. Men det er jo ikke så fryktelig lenge siden heller.


Dette er igjen av "Boasen" i dag.


Skøytas siste hvilested ligger i flotte omgivelser.


Fra en annen vinkel.


En av spantene har ikke villet gi helt opp.


Å bli overflødd 2 ganger i døgnet i over 50 år setter sine spor.


Propell og aksling er lite påvirket av tidens tann.

 

Ny beitepusser

Endelig fikk jeg tatt i bruk min nye beitepusser som jeg kjøpte tidligere i høst. En Kuhn BKE 210 levert av Eiksenteret i Namsos. Og du verden så morsomt det var å kjøre den over kvigebeitet. Kvigene er tatt heim nå, og det blir jo stående igjen noe vegetasjon som de ikke spiser opp. Og for meg som har hatt en beitepusser fra Kellfri fram til nå, var dette som å komme fra helvete til himmelen. Ikke at jeg på noen måte har religiøse tilbøyeligheter, men som bilde kan jo sammenligningen fungere.


Her har jeg fått pakket beitepusseren ut av plasten og hengt den på traktoren.


Første prøvekjøring unnagjort.


Sånn så beitet ut før jeg kjørte over med beitepusseren.


Og etterpå ser det sånn ut, mye penere etter min oppfatning. Og til våren blir det mye jevnere grønt, og bedre beite for kvigene som skal dit i mai. Veldig godt fornøyd med jobben som nyanskaffelsen gjorde.

 

Svithun Swing

Nå er turen kommet til den aller første motorsykkelen som Morten Ulrichsen anskaffet for omtrent 20 år siden. En Svithun Swing 1957-modell 175 kubikk, med 10,2 hk. Da Morten kjøpte denne sykkelen, var den i nokså dårlig forfatning. Den var nokså ribbet for deler, så Morten hadde en stor jobb med å sette den i stand. Dette er en Temposykkel, men ettersom den er satt sammen hos Maskinhuset i Stavanger, fikk den betegnelsen Svithun. Morten har brukt denne sykkelen mange ganger under veterantreffet på Fosen. Han er veldig godt fornøyd med den, sykkelen er pålitelig og fungerer meget godt.


Staselig og velholdt sykkel.


Lett å se at Morten er stolt av denne veteransykkelen også.


Morten mener at litt røyk hører med når han gir gass.


Morten ser langt mer fornøyd ut med sin sykkel enn det jeg gjør her. Men han må være edru når han kjører sin sykkel, det trenger ikke jeg å være.

Skogsdrift

For tiden har jeg et maskinlag i sving i gårdsskogen min. To mindre felt med norskgran og et større felt med sitkagran skal avvirkes. Feltet med sitkagran er 50 år, og modent for hogst nå. Stor flott gran, men dessverre er det ikke norske kjøpere til dette virket, så det går til eksport. Og dermed lav pris. Hadde det vært norskgran, hadde jeg hatt dobbelt så mye igjen. Jeg har ingen problemer med å fastslå at det var en feilvurdering å plante sitkagran for 50 år siden. Og det er en minst like stor feilvurdering å plante dette amerikanske treslaget her i Norge nå. Men dette skal jeg komme tilbake til senere, da skal jeg hudflette skogbruksbyråkratene som jobber for videre spredning av denne fremmede arten i norsk natur.


Et lite felt med norsk gran er allerede hogd og kjørt fram.


Den tørre sommeren og høsten har gitt ypperlige forhold for skogsdrift, nesten ikke kjøreskader etter de store maskinene når drifta er avsluttet.


Dette sitkagranfeltet står nå for fall, anslått til 700-800 kubikk virke.


Her står hogstmaskina klar til å starte hogsten av sitkagran.


Her er Timber Jack i gang med å hogge sitkagran.


Går fort å få til tømmer i et sånt felt.


I et sitkagranfelt finnes det ikke antydning til annen vegetasjon, her snakker vi om monokultur.


Ingebrigt Saur er en rutinert skogsmaskinfører.


Sitkagrana formerer seg svært villig. Kongler setter den fra ung alder, og den har kongleår annethvert år.

Fergeløp

Som en naturlig avslutning på vårt jubileumscruise med Lekaferga i går, ble det arrangert fergeløp. Løpet foregikk mens ferga lå til kai i Gutvik, og startfeltet var av det eksklusive slaget. I tillegg til mannskapet om bord, deltok også Morten Ulrichsen og Bjørn Øvergård. Begge er kjent som habile sprintere, og det vil være riktig å si at de var med å prege løpet. Så vidt meg bekjent har det aldri før vært arrangert fergeløp, så dette vil nok gå inn i historien, Og når sambandet skal feire 100-årsjubileum om 50 år, vil nok dette stå sentralt. Jeg er den første til å beklage bildekvaliteten, men lysforholdene på bildekket på Leka, ble for utfordrende for mine begrensede fotokunnskaper.


Her har nesten hele startfeltet kommet på plass, fra venstre; Andrè Øvergård, Tor Martin Holand, Morten Ulrichsen, Bjørn Øvergård og Kirsti Østby.


Her er startfeltet komplettert med skipper Odd Aakvik.


Andrè Øvergård er lynrask ut fra start, mens Kirsti Østby og Odd Aakvik får en noe treg start.


Tendensen ut fra start forsterket seg utover i løpet. Og dette viser med all mulig tydelighet at bilferger også er utmerkede sportsarenaer. Jeg vil anta at dette kan føre til at fergerederiene heretter også kan søke om tippemidler som delfinansiering av nye ferger.

Andrè Øvergård kikker seg til siden og kontrollerer feltet inn til mål, mens hans far tar en sterk andreplass.


Kirsti Østby havner sist, men fullfører i flott stil.


Tor Martin Holand og Kirsti Husby hyller vinneren Andrè Øvergård.


Skipper Odd Aakvik er strålende fornøyd med å ha unngått sisteplassen.

Jubileums-cruise med Lekaferga

I dag dro jeg på jubileums-cruise med Lekaferga. For kort tid siden feiret vi 50-åtsjubileum for Bogen bru, og i dag feiret vi 50-årsjubileum for fergesambandet Gutvik-Skei, også kjent som Lekasambandet. Den aller første Lekaferga ble satt i drift samtidig som Bogen bru åpnet, og det var en klar sammenheng mellom de to banebrytende begivenhetene. Kommunikasjonene i distriktet ble revolusjonert på 60-tallet. I dag tok altså Morten Ulrichsen, mitt barnebarn Ina og jeg turen over Lekafjorden tur-retur for å markere våre varme gratulasjoner til lekaværingene. Morten er jo lekaværing av fødsel, og husker godt at sambandet ble satt i drift. Han husker at han ofte fikk være med fergegründer Rolf Østby på turene over fjorden. Ikke så sjelden fikk han også styre ferga, det fikk han ikke lov til i dag. Men vi fikk komme opp på brua for å se hvordan ferga styres. Neste bloggpost kommer til å handle om den oppsiktsvekkende avslutningen på vårt jubileumscruise. Jeg kan love at det kommer til å handle om noe som aldri før har skjedd, i hvertfall ikke på dette sambandet!


Denne overbygde ferga fra 2001 går i dag i sambandet Gutvik-Skei.


Både Ina og jeg syntes det var stas å få komme opp på brua under overfarten til Leka.


Skipper Odd Aakvik og to av mannskapet, Andrè Øvergård og Asle Nilsen.


Morten mimret om sin barndoms turer på den aller første Lekaferga, gode minner ser det ut som.


Innseilingen til fergeleiet på Skei, sett fra brua.


På tilbaketuren ble vi påspandert fergekake og kaffe.


Daglig leder for Lekasambandet, Kirsti Østby, er datter av den legendariske fergegründeren Rolf Østby. Hun har levd det meste av sitt liv med fergedrifta som en stor del av sin hverdag.


Morten og Ina koste seg med marsipankake på turen. I bakgrunnen matros Tor Martin Holand og Bjørn Kristian Øvergård. Øvergård er far til en av mannskapet.


Tor Martin Holand viser stolt fram Namdalsavisas oppslag om Lekaferga i dagens utgave.

Bindal slutter seg til

I dag fikk Morten Ulrichsen besøk av fungerende ordfører i Bindal, Britt Helstad. Formålet med besøket var å overrekke Bindals kommunebordvimpel og pins til Morten, som et symbol på at også Bindal, i likhet med Vikna, støtter vårt arbeid med å legge kommunesenteret i en eventuell storkommune, til Bogen. Etter at høytidelighetene var over, gikk de to umiddelbart i politiske samtaler om framtida både for kommune og butikk. Etter den gode stemningen å dømme, var møtet fruktbart, og begge uttrykte tilfredshet med samtalene. Morten har som kjent stilt som krav at Lekaordfører Per Helge Johansen må bli ordfører i den nye storkommunen. Men han var så godt fornøyd med fungerende Bindalordfører Britt Helstad, at han vil til henne å være ordfører i de tilfellene der Johansen ikke fungerer tilfredsstillende.


Her får rådmann i butikk, Morten Ulrichsen, høytidelig overrakt Bindal kommunes bordvimpel av fungerende ordfører Britt Helstad.


Stemningen ble fort svært gemyttlig.


Her blir Morten dekorert med Bindal kommunes kommunevåpen i pinsutgave.


Nå er Bindal og Vikna samlet på Mortens bryst, så storkommuneprosjektet vårt gjør stadig framskritt nå.


Bordvimplene på plass på kaffebordet hos Matkroken Bogen. Bindals vimpel er noe større, men i denne fasen av prosessen vil det være feil av meg å begynne å tolke dette faktum.


Ordfører og rådmann i Bogen, stedet som stadig klarere trer fram som det mest sannsynlige kommunesenteret i en kommunesammenslutning.

Bondens høstferie

Joda, også bønder kan finne på å dra på høstferie. I går ettermiddag reiste kona og jeg på høstferie, såkalt kortreist ferie. Vi tok inn hos Bogen Feriehus, og hadde et fantastisk opphold der til langt utpå formiddagen i dag. For min del ble det bare avbrutt av at jeg var heimom en tur i morges og gjorde fjøs. Kona mi hadde sammenhengende ferieopphold helt til vi dro heim igjen.


Ettersom det bare er 4,6 km å kjøre til Bogen Feriehus, syntes vi det var litt stilig å kjøre hver vår bil.


Lokalbefolkningen var utrolig lett å komme i kontakt med.


Bogen by night, en vandring over brua er et must under et ferieopphold i Bogen.


Mye moro man kan finne på i Bogen en sen nattetime.


Vi traff også på dette hyggelige tyske paret i Bogen.


Også disse tyske gullmedaljevinnerne traff vi på, sehr gut stemning!


Etter vår nattlige vandring, sovnet jeg som en stein.


Etter at jeg hadde vært heime og melka kyr, var det klart for frokost på balkongen. For min del besto frokosten av ostekake og kaffe.


Min kone foretrekker gulrotkake til frokost.

 

Fotografen fyller 18 år

I dag er min datter og fotograf 18 år. Det syns jeg at jeg må markere her på bloggen også. Uten henne hadde det aldri blitt noen blogg. Det var en sleivete bemerkning fra meg om at jeg kanskje skulle hatt en rosablogg, som førte til at hun laget bloggen. Og derfra hengte jeg meg etter hvert på, og så tok det etter hvert ganske kraftig av. For det aller meste har Frida vært bak kamera, men i noen tilfeller har hun også figurert foran linsa. Så da vil jeg bare gratulere Frida med dagen også her, og det gjør jeg med noen bilder fra blogghistorien vår. En historie som inneholder mange opplevelser og masse moro.


Her vi sammen med Dagfinn Lyngbø på Operataket i forbindelse med at vi var gjester i Sommeråpent.


Ingrid Gjessing Linhave var mye hyggeligere enn det ser ut som på dette bildet.


Frida på tur ut av TV-studio i Bergen, anledningen var Førkveld.


Frida på motorsykkeltur med Morten Ulrichsen, Frida anbefaler alle å sitte i sidevogna.


Selfie som Frida tok av oss før konserten med Adrian Jørgensen ved Lona bru.

Stolt kjøpmann

Sjelden har jeg opplevd Morten Ulrichsen så glad, stolt og fornøyd som i dag. De gode nyhetene hadde stått i kø for ham, og det han var aller mest fornøyd med var at han endelig fikk reise på ferie. Han reiste til sitt barndomsrike Leka i kveld, og blir borte helt til søndag. De andre gode nyhetene ser dere i bildetekstene.


Morten var superhappy over å kunne tilby nypoteter fra Overhalla. Som offisiell bondevenn er dette viktig for ham.


Morten var også kjempestolt over å kunne ta i bruk den snasne hettegenseren fra Matkroken. Han har hatt den liggende i et år, og nå har han slanket seg så mye at den har blitt passe.

Morten var også kjempeglad for at Vikna-pinsen passet så godt på genseren, men han er mindre fornøyd med at det ikke er flere kommuner som har bidratt med bordvimpel og pins!

Morten var også fornøyd med at det var kommet ny forsyning med "kreppet kraft", eller slaktepapir som det helst omtales som.

Les mer i arkivet » Desember 2014 » November 2014 » Oktober 2014
hits