Vårkonsert på Vonheim

I ettermiddag gikk den tradisjonelle vårkonserten i Bindal av stabelen på ungdomshuset Vonheim på Horsfjord. Dette arrangementet har lange tradisjoner, og det går på omgang mellom kommunens tre korps. I tillegg til å presentere kommunens musikkliv, er det en fin inntektskilde for korpsene. Under årets konsert deltok de tre korpsene, to kor og et band. Dette er et noe magrere utvalg enn det som har vært tilfelle mange ganger før. De deltakende aktørene gjorde sine saker fra seg på utmerket vis. Men det hadde også vært hyggelig om vi fikk sett og hørt enda mer av bredden Bindals musikkliv, en bredde jeg vet finnes. Om det ikke passet for andre aktører, om de var invitert, eller hva det skyldes vet ikke jeg. Men som sagt, konserten var hyggelig, kakene smakte godt, og stemningen var god.


Tradisjonen tro åpnet arrangørkorpset konserten. I år var det Fønix skole- og ungdomskorps under ledelse av Eivind Sommerseth som sto for både åpning og arrangement.


Neste aktør ut var Kor Trivelig i Åa, med sin dirigent Morten Ludvigsen. Øverst til venstre skimtes Kjerringa med staven i Ingulv Aunes skikkelse.


Bindalseidet Songlag med  Ann Kristin Halsen som klokkeren solist på Trondheimsnatt. Karl Erik Solum akkompagnerer på gitar.


Terråk Skolemusikk under ledelse av dirigentlegenden Kjell Stokland.


Bindalseidet Skolemusikk med dirigent og trompetsolist Eivind Sommerseth.


Slengbuksemafian representerte Bindal under fylkesmønstringen i UKM, og i dag viste de hva de var god for på Vonheim. Og de overbeviste, selv om slengbuksene glimret med sitt fravær.


Alle tre korpsene slo seg sammen til et heidundrende avslutningsnummer, med den treffende tittelen Glade musikanter.


Kjell Stokland i velkjent stil.


Kakebordet var som vanlig velfylt og populært.


Morten Ulrichsen kan mer enn å spille tuba, her annonserer han vinnerne av lotteriet, nesten uten å lese feil.


Mads Bjørnar Reppen ble dagens gladeste vinner, han stakk av med denne fine fruktkurven.

 

Adrian Jørgensen, fra Joker Bogen til Kiev!

l dag kunne Namdalsavisa bringe nyheten om at Adrian Jørgensen skal forsterke årets norske MGP-vinner JOWST under den internasjonale finalen i Kiev. Selv synes Adrian at det er stort for en bindaling å få være med på dette. For egen regning må jeg vel legge til at hvis en kommer fra Bindal, er det vel ingen ting som er umulig. En ting er i hvertfall sikkert; Alle Adrians venner og sambygdinger gleder seg over at han får være med på dette, som føyer seg inn i rekken av framganger han har hatt siden han gikk nesten helt til topps i The Voice for noen år siden. For Adrian har ikke lagt seg til noen nykker, har er den samme hyggelige gutten som han bestandig har vært. I dag møttes vi for en skikkelig Adrian Jørgensen/Joker Bogen fotoshoot. Og det passet meg veldig bra, Adrian Jørgensen og Joker Bogen står høyt på alle lister jeg måtte finne på å lage!


Namdalsavisa bruker nesten hele forsiden på å fortelle at Adrian skal hjelpe Norge til seier i MGP-finalen. Hvem skjuler seg bak avisa mon tro?


Selvfølgelig er det Adrian som skjuler seg bak dagens Namdalsavis.


Ivrig lesing av artikkelen inne i avisa.


Torlaug Ulrichsen liker godt å ha Adrian som kunde i butikken sin, og stiller mer enn gjerne opp for å promotere ham.


Som den alltid hjelpsomme og hyggelige fyren Adrian er, tilbød han seg å stå i kassen en stund, som en gjenytelse. Kunde Gunnar Larsen var nok en smule overrasket over hvem som slo inn lørdagshandelen hans.


Med kyndig veiledning av Torlaug gikk det veldig bra.


Morten er skeptisk av natur, men måtte bare innse at det han har brukt måneder og å år på å lære, tok Adrian på mindre enn et minutt.


Adrian etterlater ingen tvil om hva som er favorittbutikken hans.

Heilhornet, Norges vakreste fjell?

Er Heilhornet, eller rettere sagt de tre fjellene Heilhornet, Kula og Lisshornet de vakreste fjellene i fedrelandet? Et sånt spørsmål vil selvfølgelig ikke ha noe fasitsvar. Men jeg er nok ikke alene om å mene at dette er fjell som kommer høyt på listen over vakre, flotte og spektakulære fjell. Radiomannen og forfatteren Leif B. Lillegård omtalte dem i sin tid som de første nordnorske fjellene, i samisk tradisjon er det hellige fjell, og for alle oss som bor rundt dem, er det selve kulissen for våre liv. Selv blir jeg aldri lei av å se på dem, og selv om jeg på ingen måte er noen fotograf, knipser jeg stadig bilder av dem. Her har jeg samlet noen av bildene jeg er rimelig godt fornøyd med.


En dag tidlig i desember dukket dette fenomenet opp, det varte bare noen få minutter, men heldigvis rakk jeg å få foreviget det.


En ettermiddag i februar med fullmåne over Hornan.


Novemberdager kan også være fine.


Nattbilder med måneskinn mislykkes jeg som oftest med, men dette ble ikke så verst.


Bak vedstabelen skinner Hornan i all sin prakt.


Forsommerkveld med utsikt til Hornan.


Midt på natta like etter St. Hans.


Snødekte horn i ettermiddagssol.


Slett ikke bestandig at man ser Hornan, her er toppene gjemt i skylaget.


Ofte er lyset nesten magisk, og nesten aldri helt likt.


Maidag med speilblank fjord å speile seg i.


Juninatt med fullkommen harmoni.

Ny dekor ved Lona bru

Jeg kjører ikke så veldig ofte forbi busskuret ved Lona bru, men de gangene jeg gjør det, kjører jeg ikke forbi uten å stoppe. I går fikk jeg til min store og helt uforbeholdne begeistring se at busskuret har blitt dekorert med med nydelige blomster utført i høykvalitets finèr. Og disse var malt i fine farger med sikker penselføring. Jeg vet ikke hvem som står bak utsmykningen, men jeg vet jo at Kongsmoens egen stjernereporter og handyman deluxe, Birger Aarmo, ville vært fullstendig i stand til å utføre dette. Det skulle heller ikke forbause meg om kulturpersonligheten Inger Sofie Aune Johannessen kan stå bak. En annen teori er at dette kan ha sitt utspring i det vitale meksikanske miljøet på Kongsmoen. En ting er i alle fall sikkert, på Kongsmoen vet man å ta vare på sine signalbygg!


Jeg lar meg mer enn gjerne avbilde i busskuret på Lona, selv om jeg er avhengig av litt ekstra heroinknekk i knærne hvis jeg skal stå oppreist inni skuret.


Også for våre barnebarn har det blitt obligatorisk å stoppe på Lona for fotografering. Her er det prinsesse Emma som villig poserer for fotografen.


Jeg skulle gjerne visst hvem som står bak disse smakfulle dekorasjonene, slik at vedkommende kunne fått den anerkjennelsen som vedkommende fortjener.


Arbeidet er svært forseggjort.


Som dere ser er det ikke bare fronten inn mot vegen som er dekorert.


Og på baksiden av busskuret flyter Kongsmofloden uanfektet forbi.

Waterfalls

Den siste tiden har regnet øst ned over oss. Det er så oppbløtt overalt at en må være forsiktig med hvor man går. Men som den positive mannen jeg er, velger jeg ikke å fokusere på det. Neida, jeg fokuserer heller på de flotte og stilige fossene som virkelig kommer til sin rett når vannføringen blir som nå. Så selv på en real gråværsdag som i dag, er det flotte naturopplevelser som ligger og venter på deg, selv på en biltur til Namsos.


Brudesløret i Kolbotnet er et kjent landemerke mellom Foldereid og Årsandøya.


Enda et bilde av brudesløret.


Ikke ofte å se såpass vannføring i fossen ved Svaberget camping.


Denne fossen er vel til vanlig å regne som en bekk. Ikke vet jeg hva den heter heller, men den er å finne ved Bogan mellom Foldereid og Kongsmoen.


Skogafossen på Høylandet er et mektig syn når vannføringen er stor.


Enda et bilde av Skogafossen.

Reklamens makt

Joker Bogen har vakt en smule oppsikt med sine reklamefilmer på sin Facebookside. Her skal dere få et unikt innblikk i hvordan en av disse lett humoristiske reklamefilmene blir til. 


Dette er sluttscenen i Joker Bogens siste reklamefilm, med fokus på frukt.


Dette er en såkalt sjokkselger, inni den er det meningen at Joker Bogens forholdsvis storvokste styreleder Morten Ulrichsen, skal plassere sitt legeme.


Her er daglig leder Torlaug Ulrichsen i gang med å skjære hull i kartongen som skal inneholde Mortens hode og et nennsomt utvalg frukt.


Torlaug er spent på om Mortens hode går gjennom hullet hun har laget. - Morten har stort hode også, sier hun....


Men det var ingen grunn til bekymring, Mortens hode passerte åpningen med god margin.


Utrolig nok fikk Morten plass inni sjokkselgeren også.


Så er Morten på plass, og Torlaug kan dandere frukten rundt Morten, både omtalt som grønnsak og nedfallsfrukt.


Torlaug ser fornøyd på sluttresultatet, hun har bestandig ment at Morten er litt av et fruktfat.


Innbydende og kreativt sluttresultat.


Her er den kjedelige varianten av fruktutstillingen som møter de fleste kundene hos Joker Bogen denne uka.

 

Kjålghilde

De siste par ukene har det kommet fem nye kalver i fjøset hos oss. Først ut var Nelly, og hun var inseminert med 11730 Kjøglum. Kjøglumnavnet var det noe kjent med, for min gode bloggkollega og venninne Hilde Kyllo, alias Bondefrøken, bor på Kjøglum og er gift med en bonde som bærer etternavnet Kjøglum. (Forresten veldig rart å være BondeFRØKEN, når man er gift og dermed uomtvistelig er FRUE.) Etter litt undersøkelser med Kjøglumbonden, ble det klart at 11730 Kjøglum var født hos samdrifta han var med i inntil nylig. Og dermed ser jeg en helt klar forpliktelse til å hedre Bondefrøken med å kalle opp den lille kukalven etter henne. Så da måtte navnet bli Kjålghilde. I dag fikk Kjålghilde bli med ut i nysnøen for en aldri så liten fotoshoot. Og i likhet med hun som hun er oppkalt etter, er hun en riktig så sprek og vilter krabat. Forøvrig er det mer vanlig at kalver er mer viltre enn gifte bondekoner fra Høylandet, men i dette tilfellet er jeg usikker på hvem som er mest sprek og vilter. Bondefrøken har faktisk gjort det til en leveveg å få folk til å utfolde seg med alle slags fysiske aktiviteter. 



Akkurat som med Bondefrøken, må Kjålghilde holdes fast for å få tatt bilde sammen med henne.


Vanskelig å unngå fysisk aktivitet når man er sammen med en liten kalv som Kjålghilde, sånn er det også hvis man er sammen med Bondefrøken.


Freske fraspark kjennetegner både Kjålghilde og Bondefrøken.


Her skiller Kjålghilde og Bondefrøken lag. Bondefrøken suger absolutt ikke på fingrene mine!


Som dere ser, Morten Ulrichsen og jeg måtte holde Bondefrøken i fast grep for å få bilde sammen med henne.
 

Vinterens siste krampetrekninger?

Snodige greier dette, selv om det er helt normalt med snøfall i slutten av mars, så blir man like skuffet og oppgitt hver gang det skjer. For nå vil vi ha vår. Her har vinteren gjort et lite comeback. I den grad vi kan si at vi har hatt vinter i vinter da. Snø har vi hatt minimalt av, og det lille som har kommet har vært flyktige greier. Innimellom har vi også hatt minusgrader, men de har ikke vært mange og særlig langvarige. Jeg frykter heller ikke for at den lille "indian winter" (går det an å si det?) vi opplever nå, skal bli særlig langvarig. For Yr.no lover at det snart skal komme en langvarig periode med regn, og jeg er ikke så sikker på om jeg liker det noe bedre.


Jaggu kom det så mye snø i natt at jeg måtte brøyte gårdsvegen.


Når det verste er skubbet bort, tar sola resten.


Men utsikten fra traktoren innover mot Bindalen er upåklagelig.


Heller ikke i motsatt retning er det så verst.


Isen som la seg i osen i natt, tar floa knekken på.


Balenoen føler seg som vanlig helt nedsnødd.


Og jaggu kom det ikke påfyll etter at jeg var ferdig med å brøyte.


Men til kvelds var det blå himmel igjen, dog hang det noen truende skyer over Bindalen, men det bruker det jo å gjøre.

Kommunikasjonsrådgiver

I dag kom nyheten om at Islamsk råd har ansatt en kommunikasjonsrådgiver som konsekvent går maskert. Leyla Hasic går med den religiøse hodebekledningen niqab, der faktisk alt utenom øynene er overlatt til fantasien. Selv har jeg tenkt tanken på om jeg skulle satse på en karriere som kommunikasjonsrådgiver når jeg en dag gir meg i bondeyrket. Leyla Hasic sin jobb er blant annet å bygge broer i samfunnet, og lønna kommer fra offentlige midler. Da har jeg tenkt tanken om at i den nye storkommunen som er på trappene her, kunne det vært behov for en kommunikasjonsrådgiver som hadde som oppgave å bygge broer. Det er der jeg kommer inn, og jeg har allerede begynt å forberede meg på oppgaven. Bare sånn i tilfelle det skulle dukke opp noen offentlige midler som kunne brukes til et sånt formål. Og da må jeg jo teste ut både maskert og umaskert kommunikasjon. Eksemplene under her, er selvfølgelig bare tenkt ut i mitt eget hode, og tilhører en mulig framtid. Men likevel føler jeg behov for å kommunisere det!


Leyla Hasic fra Islams råd til venstre, og meg til høyre.


Her kjører jeg en beduin-lookalike-stil, fordelen her er jeg kan kommunisere ethvert budskap uten at noen kan tolke mine følelser ut fra ansiktsuttrykket.


Fremdeles like maskert, men her har stilen en mer ungdommelig look, så dette vil nok ha mer appell til de de unge.


Uten maskering avslører man fort om det er et bra eller dårlig budskap man skal kommunisere. Her ser jeg for meg at jeg er tvunget til å kommunisere at legetjenesten på Leka skal legges ned.


Her derimot, er det et hyggelig budskap jeg skal kommunisere. Jeg ser for meg at jeg her kommuniserer til viknaværingene, at legekontoret på Rørvik styrkes med en lege fra Leka.


Her stiller jeg meg helt uforstående til påstander om at utkantene i den nye sammenslåtte kommunen svekkes for å styrke senteret.


Her kan jeg for eksempel kommunisere at aldri før har Lekaværingene vært friskere enn nå. Aldri før har så få oppsøkt lege.

Vaffelsentrum i storkommunen

25. mars er som de fleste vil vite, den store vaffeldagen. Hos Joker Bogen går man aldri glipp av en mulighet til å feire vaffelen. Så i går var det vaffelservering i Joker Bogens gedigne kaffekrok, Olavshallen. Mange benyttet seg av tilbudet, også jeg måtte smake på Mortens fortreffelige vafler. I disse kommunesammenslåingstider, vil både Morten og jeg gjøre det helt klart at Bogen/Horsfjord må få vaffelsenterfunksjonen i den nye sammenslåtte kommunen. Det vil være helt uaktuelt å godta at denne funksjonen skal havne f.eks. på Rørvik, Kolvereid eller Terråk. - Det er her vi har kulturen og tradisjonene, sier Morten bestemt. Det spises nok vafler ellers i distriktet også, men da er det kun som mat. Her har vafler en langt større funksjon og anvendelse, avslutter han.


Å spise vafler i Olavshallen er det nærmeste vi kommer en hellig handling.


Børge Lysfjord er henrykt over å få servert gratis vafler.


Også Arnfinn Anda setter pris på en vaffelplate en lørdags ettermiddag.


Villy Aune, Frank Hanssen og Harry Edvardsen tar for seg av Mortens vafler.


Og Morten serverer kaffe fra morgen til kveld når det er vaffeldag, selvfølgelig går det i Ali kaffe, her skal alle tendenser til gruff kureres.


Men innimellom må Morten også ta seg av businessen, kunden Kristin Horsberg har problemer med å finne ut hvordan hun skal stille klokka når det går mot sommertid. Og Morten er det nærmeste man kommer en urmaker uten å være urmaker. Legg merke til hvor overraskende klok Morten virker med urmakerbrillene på.


Her undersøker Morten uret på sitt kombinerte kontor og verksted, mens kunden forventningsfullt følger med.


Så travel har denne lørdagen vært for Morten, at han ikke har fått tid til å innta sin faste lunsj. 

Vidunderlig ny teknologi

Jeg er den forholdsvis lykkelige eier av en smarttelefon, av merket Samsung, modell Galaxy S5. Jeg er godt fornøyd med den, men samtidig smertelig klar over at jeg er langt i fra å inneha den kompetansen som kreves for å utnytte alle mulighetene den gir. Men av og til oppdager jeg nye muligheter, som oftest ved tilfeldigheter, og ikke på grunn av teknologisk kompetanse. Nylig oppdaget jeg at man kunne sortere bildene i galleriet i forskjellige kategorier. Kategoriene er blant annet Mat, Kjæledyr, Kjøretøy, Blomster osv. Så dette måtte jeg teste ut. Så er det store spørmålet om denne teknologien virker, tja jeg vet ikke helt. Men dere skal selv få bedømme, jeg deler raust ut med bilder fra min "smarttelefon".


Dette bildet av Morten Ulrichsen havnet i kategorien "Kjæledyr". Mange synes jo at Morten er en going, men kjæledyr da......


Også dette "fingermouthing"-bildet av meg kom blant kjæledyrbildene. Jeg kjenner flere som vil være helt uenig i den kategoriseringen.


Spekemat og gløggingredienser er jo godsaker, men kjæledyr? Joda, jeg koser meg jo med spekemat, men ikke på samme måte som jeg koser meg med katten......


Men her har programmet truffet blink, valpen i forgrunnen kan godt kalles kjæledyr, litt mer i tvil om eier Lars Berg-Hansen....


Morten Ulrichsens noe uheldige forsøk på å lage kaffe under en ferietur på Leka, finner jeg i kategorien "Mat". Vel, jeg fikk ikke lyst til å spise dette....


Dette bildet var derimot helt korrekt plassert i matkategorien.


Disse to bildene oppfatter min smarte telefon som kjøretøy. Motorsaga har, i likhet med mange kjøretøy, motor, men kjøretøy? Nei! Og jeg er helt sikker på at min datter ikke syns at hun er et kjøretøy, selv om hun har god framdrift på ski her.


Her bruker jeg ostehøvelen på smør rett fra kjøleskapet, men telefonen mener jeg har tatt bilde av en blomst.

Konklusjon, man kan ikke stole på en telefon, uansett hvor smart den er!

Coop Kolvereid hos Joker Bogen

Ikke alle som kommer innom hos Joker Bogen kommer for å handle. Det vil si, de fleste gjør det, men noen unntak er det. I dag fikk Morten besøk av selveste generaldirektøren fra Coop Kolvereid, Marit Dille og hennes underordnede, butikksjef Geir Kongensøy hos Coop Extra på Kolvereid. Dille har nylig tiltrådt sin stilling i en konstituerende status, og hun har satt seg som mål å utvikle og forbedre driften i alle ledd. Derfor søker hun etter kunnskap overalt, også hos konkurrenter. Og Morten er av den rause sorten som villig øser av sin avgrunnsdype brønn av kunnskap. Vel vitende om at ingen klarer å kopiere ham uansett om de har oppskriften eller ikke. Og så vet vi jo alle at det er noe helt annet å drive butikk i en by som Kolvereid enn det er i Bogen. Det som funker i rurale Bogen behøver ikke å funke i urbane Kolvereid.


I Olavhallen øste Morten villig vekk av sin store kunnskap til de kunnskapstørste gjestene fra Coop Kolvereid.


Marit Dille er har nylig tiltrådt som direktør hos Coop Kolvereid, mens Geir Kongensøy er butikksjef hos Coop Extra på Kolvereid.


Når Morten forteller at de har en maskin der kundene kan putte inn tomgods, og få kvittering som de tar med til kassen, tror ikke de to gjestene sine egne ører.


Morten måtte ta med seg de tilreisende ut til panteautomaten for å overbevise dem. Geir Kongensøy ville se hvor det ble av boksene og flaskene, mens Marit Dille var skeptisk til å gå for nært.


Men etterhvert våget også Dille seg nærmere, etter at Morten forsikret om at det var helt trygt.


Morten er kjempestolt over den flotte panteautomaten som han er driftsansvarlig for, Han er selve pantemannen i Bogen. I tillegg har han også ansvaret for papp-pressa, så Morten har nok å henge fingrene i.


Og så er det tid for de to prominente Coop-representantene å reise videre, fulle av inntrykk og ny lærdom om butikkdrift.

Tvangsekteskap

Så har de talt, regjeringspartiene Høyre og Frp samt Venstre. Kommunene Vikna, Nærøy, Leka og Bindal slås sammen med tvang. Reaksjonene og meningene om dette er svært delte, alt fra raseri til begeistring. De sterkeste reaksjonene kommer fra Leka og Bindal. Og det er helt forståelig, det er disse to kommunene som ligger lengst fra Rørvik og Kolvereid, ett av disse tettstedene kommer til å få kommunesenterfunksjonen. Selv om jeg har foreslått Bogen som nytt kommunesenter, tror jeg vel innerst inne ikke på det. 

Rent umiddelbart ser en slik storkommune ut som en god ide. De fire kommunene utgjør et naturlig arbeidsmarked, og en naturlig handelsregion. Gutviks ønske om å slippe å være Lekas stebarn lenger, blir oppfylt. selv om de nok risikerer å bli noen annens stebarn i stedet. Hele problematikken med grensene på Austra blir borte. At disse grensene har vært et problem, har det vært vanskelig å få aksept for hos de som aldri har kjent problemene på egen kropp. Disse problemene har i hovedsak handlet om å få ha ungene i barnehage og på skole i nærmiljøet, for oss som har bodd på "feil" side av fylkes- og kommunegrensa. Disse problemene er dog av mer akademisk interesse i dag, da Kjella skole forlengst er en saga blott, og det finnes knapt unger på "feil" side av grensa. 

Mange bindalinger reagerer kraftig på å bli overført til Trøndelag, de frykter å måtte betale moms på strømmen, de frykter mindre tilskudd til landbruket og jeg har til og med sett at de ikke kan bruke nordlandsbunaden lenger. Og mange andre ting frykter de også. Noe av frykten er nok veldig godt begrunnet, sannsynligvis må de betale moms på strømmen på samme måte som meg som bor 3 km sør for grensa til Bindal. Frykten for lavere tilskudd til landbruket tror jeg er ubegrunnet, sonene for tilskudd følger ikke kommunegrensene, Nærøy er inndelt i to soner, det er forøvrig Bindal også, og Leka ligger høyere på tilskuddssats enn Bindal på noen områder. Og jeg tror aldri at noen vil reagere negativt på at Bindalens kvinner fortsetter å bære sine Nordlandsbunader på 17. mai. Bekymringen for at den unike legedekningen, med sin stabilitet, sin legevakt, og sin usedvanlige kvalitet, kan være truet i en stor kommune, er høyst reell og forståelig. I rettferdighetens navn har Bindal og Leka lyktes i en helt annen grad enn Nærøy og Vikna, med i gi sine innbyggere et legetilbud som innbyggerne har vært tilfreds med. Et godt eksempel på at stort, ikke nødvendigvis er godt i alle sammenhenger. Forøvrig kan det jo hende at bindalingene i den nye situasjonen som har oppstått, finner ut at de kanskje tjener på å stå sammen, den pinlige striden mellom indre og ytre deler av kommunen, ofte kamuflert som politisk strid mellom Arbeiderpartiet og Høyre/Venstre, har vært, og er, både skadelig og skammelig. Men det kan godt være at jeg tar feil også i det spørsmålet.

Leka har jeg størst sympati med. De har nærmest vært lovet å få beholde sin selvstendighet, og det vil være ren utopi å tro på at de vil få beholde alle sine kommunale arbeidsplasser. Disse arbeidsplassene representerer i stor grad det som er av såkalte kompetansearbeidsplasser i øykommunen, og forsvinner de, vil det føre til en nærmest utålelig utarming av Lekasamfunnet. Jeg håper selvfølgelig at jeg tar feil, at både Bindal og Leka kan komme, om ikke styrket, så i hvert fall godt ut av denne prosessen. Men jeg har mine tvil.

Hva Nærøy og Vikna angår, så har det ikke nyheten om tvangssammenslåing frambragt så sterke følelser, flertallet i disse kommunene er nok tilhengere av en sammenslåing, hvis man kan oppnå fordeler på bekostning av den andre parten. Dette er helt sikkert nokså flåsete sagt, men intensjonsavtalen om sammenslåing av de to kommunene inneholdt et punkt om at Nærøys kommunesenter Kolvereid skulle ha sete for ordfører og rådmannsstab. Og dermed ble det flertall for avtalen i Nærøy, og flertall mot avtalen i Vikna under folkeavstemningene i fjor høst. Ingen er i tvil om at det hadde blitt motsatt om Rørvik hadde fått kommunesenterfunksjonen i avtalen som ble lagt fram for innbyggerne i folkeavstemning. Det burde ærlig talt ikke bety all verden hvor rådmann og ordfører har kontor, det er tross alt ikke mer enn 20 minutters kjøring mellom Kolvereid og Rørvik. Men det framstår som ren utopi at det kan oppnås enighet innad i den foreslåtte storkommunen om hvor kommunesenterfunksjonen skal plasseres. Det blir å sammenligne med å fange fire villkatter og sette de i et trangt bur sammen, og samtidig forvente at de skal være venner og bli enige. De ville sannsynligvis sloss til siste bloddråpe og ikke gi seg før en en hadde vunnet og de tre andre lå dødelig såret tilbake. Det vil være en stor unnlatelsessynd av regjering og Storting å ikke bestemme dette også når man først har funnet det formålstjenlig å bruke tvang. 

Og nettopp tvang er det stor problemet i denne saken. Riktignok har det vært forespeilet at tvang kunne bli aktuelt i forbindelse med kommunereformen. Riktignok unntaksvis, og i tilfeller der en kommune stengte for at andre kommuner kunne slå seg sammen til en fornuftig enhet. I vår tvangssammenslåing er det ikke tilfelle. Ingen stenger for at andre kan slå seg sammen. Mye tyder på at akkurat dette er noe Venstre har hestehandlet seg fram til. På den måten har de fått revansje for alle nederlagene de har lidt i de lokale prosessene. Men det kan fort vise seg at dette er en Pyrrhosseier, og det skulle egentlig ikke være meg i mot. La det være helt klart, Stortinget har lov og rett til å gjøre slike vedtak, men jeg syns det hadde vært redelig av de tre partiene som står bak denne tvangssammenslåingen, å si klart i fra at i denne omgang oppnådde man de frivillige sammenslåingene som allerede er et faktum. Men at man ikke var fornøyd med det, og så gått til valg med lovnad om å gjennomføre tvang for å få det kommunekartet man mener er best. Så kunne velgerne avsagt dom i september. Dagens kommunestruktur har stort sett vært uforandret siden jeg var to år, Og jeg holder på å bli en eldre herre nå, så det hadde ikke skadet noen som helst å vente et år til. Svært mange oppfatter dette som en ren overkjørsel av lokaldemokratiet, og det har skapt stor usikkerhet om framtida for mange. Det skal man ikke undervurdere, og for egen del kan jeg bare konstatere at jeg har blitt langt mer skeptisk til hele kommunereformen, mye på grunn av det jeg oppfatter som en dårlig og nokså tilfeldig prosess. 

Nå er det jo slett ikke sikkert at det blir noe av dette tvangsekteskapet mellom de fire kommunene. Det blir nok vedtatt nå i vår, men Arbeiderpartiet og Senterpartiet har lovet å oppheve alle tvangssammenslåinger hvis de får flertall ved høstens valg. Og det framstår unektelig som mer og mer sannsynlig.

I likhet med Trond Sverre Horn, profilert politiker, artist og klok mann fra Brønnøy, forøvrig også en god venn, uten at det betyr noe i denne sammenhengen, vil jeg minne om det høvdingen Erik Bye en gang sa:

Politikerne må en gang lære, både i Norge og andre steder - at de ikke er våre herrer.

I demokratiene skal de være klar over, hver eneste dag de våkner og hver eneste kveld de går og legger seg, at de er våre tjenere. De er folkets tjenere! De skal stå i giv akt for oss i demokratiet. Det er noen av dem som tror at de er blitt herrer, men der tar de faktisk feil. Der må de en gang lære at de tar feil. Ellers er demokratiet bare dillball!



Talende forside hos Namdalsavisa!

 

Valveita

Jeg har flere ganger skrevet om Valveita her på bloggen. Valveita og Kjærstadvalen ble gravd ut på slutten av 1800-tallet for å bedre mulighetene for båtferdsel i området. Det har vært, og er, en viktig forbindelse mellom Årsetfjorden og Kjella. I nyere tid har det blitt stadig vanskeligere å bruke denne farleden, da gjenslamming har gjort det stadig grunnere. For turistbedriften Bogen Feriehus har dette ført til stadig større problemer, med ødelagte propeller på påhengsmotorene, og turister som ikke har kommet seg ut på sjøen, eller at de ikke har kommet seg på land på fjære sjø. Magnor Dolmen har jobbet med å få en løsning på problemet i et par tiår, og nå har han endelig fått et gjennombrudd i og med at både Nærøy og Bindal kommune har gått inn med økonomisk støtte til et forprosjekt som skal bane veg for en fullstendig rehabilitering av farleden. Også næringsutviklingsselskapet Bindal utvikling støtter prosjektet økonomisk. Magnor Dolmen er svært tilfreds med at både kommunene og Bindal utvikling har uttrykt sterk vilje til å få gjennomført den sårt tiltrengte rehabiliteringen. Både for bedriften Bogen Feriehus, for å ta vare på et viktig kulturminne og for å gjøre småbåttrafikken enklere og tryggere, er dette av største viktighet. I dag gjennomførte Verdalsfirmaet Seascan en grundig undersøkelse av dybde- og grunnforhold i hele det aktuelle området. Veldig flott å se at det endelig skjer noe med dette som har vært forsømt alt for lenge.


Seascan sitt fartøy blir sjøsatt ved Kjærstad i formiddag.


Så har farkosten kommet på vatnet og setter kursen mot Bogen for å klargjøre for scanning av bunnen når sjøen har flødd opp.


En forventningsfull Magnor Dolmen hos Bogen Feriehus tar i mot båten ved turistanleggets brygge.


Noen timer senere er det flo sjø, og scanningen av bunnforholdene er i full gang.


Fine forhold for å gjøre sånt arbeid i dag.


Magnor Dolmen har ventet lenge på at noe skal skje med den gamle farleden.


En smilende Magnor Dolmen er veldig godt tilfreds med at det endelig begynner å skje noe med hensyn til å bedre seilingsforholdene i Valveita og Kjærstadvalen.

Lita jente knust av stor stein

Bak denne dramatiske overskriften skjuler det seg et sagn knyttet til gården her. Dette sagnet går i korthet ut på at ei gjeterjente fra gården her, som var ute og gjette dyrene, under et uvær søkte ly i et skjul/gjeterhytte som var satt opp til formålet. Og mens jenta oppholdt inne i skjulet, gikk det et steinras fra det bratte fjellet som ligger rett ovenfor der hytta skal ha stått. Den største steinen i raset la seg i ro akkurat der hytta lå. Dette er bare et sagn, og jeg vet ikke om det er noe hold i det. Det finnes ingen skriftlige nedtegnelser om denne hendelsen, det har bare blitt overlevert muntlig fra generasjon til generasjon. For noen dager siden holdt jeg på med vedhogst like ved denne store steinen, som ligger i nokså flatt terreng, og da kom jeg på dette sagnet som jeg fikk høre som liten. I helga fortalte jeg historien til mitt eldste barnebarn Ina, og hun ble veldig facsinert av sagnet. Så vi måtte ta oss en tur og se på steinen, hun hadde et håp om at vi kunne klare å dytte steinen litt unna, så vi kunne få undersøkt om historien stemte. Nå er det vel ganske vanlig at det finnes sagn og muntlige overleveringer knyttet til de fleste gårder og grender i landet. Jeg kjenner flere sagn knyttet til gården her, noen er åpenbart ikke sanne, mens andre sikkert har rot i virkelige hendelser. Om historien om gjeterjenta er sann eller ikke, er det umulig å vite noe om, men uansett ligger det vel en forpliktelse i å bringe historien videre til nye generasjoner. Sånne sagn er i bunn og grunn kulturminner som det er god grunn til å ta vare på.


Det er en ganske så stor stein som ligger midt ute på en nokså flat slette.


På den ene siden har storsteinen et overheng, nesten som en gapahuk.


Ina bare måtte klatre opp på steinen for å få inntrykk av hvor stor den var, og hun innså straks at vi nok ikke klarte å dytte den bort.


Ganske høyt opp til toppen av steinen.


Ina måtte også prøve å stå under overhenget på steinen.


Steinen sett fra en annen vinkel.


Også på denne siden har steinen et overheng.


I fjæra like nedenfor der storsteinen ligger, er det to mindre, men likevel store, steiner. Det kan godt være at de stammer fra det samme raset.

Morsdagskake

Det er morsdag i dag, og da er det jo en viss tradisjon for kake. Her i huset har det som oftest blitt kjøpt en romkake på butikken, til mor. Romkake er favorittkaka til husets mor. Men i år fikk vi besøk av to av våre barnebarn denne helga, så da bestemte Ina og bestefar seg for at vi måtte lage kake selv til bestemor. Så da kjøpte vi inn det vi trengte for å lage ei real romkake. Ina sto for det aller meste selv, bestefar fikk kun ha en rolle som forsiktig veileder. Og alle skjønner vel at vi hadde ei veldig koslig stund på kjøkkenet denne ettermiddagen.


Ina var godt fornøyd med det ferdige resultatet, kaka var ferdig allerede lørdags ettermiddag.


Men først måtte vi piske krem som vi blandet inn i den innkjøpte romkremen.


Lillesøster Emma bidro med prøvesmaking og kvalitetssikring av kremen.


Kakebunnen var litt tørr, så vi fant ut at det var en god ide å fukte den med melk.


Så er kaka fuktet og fylt med romkrem, melisglasuren er på plass og da gjenstår det bare å skrive på hilsen til bestemor. Samt å vente på at morsdagen opprinner.


Og endelig ble det morsdag, og Ina kunne endelig overrekke bestemor kaka hun hadde lagt så mye flid i.


Og for bestemor smakte både kaka og klemmen veldig godt.

Rekruttering av nye fiskere

Fiskeri har vært en en viktig næringsveg i distriktet her i uminnelige tider. Det har vært både heltidsfiskere, og fiske i kombinasjon med gårdsdrift og andre næringer. Men det har stadig minket på antallet fiskere, og snittalderen på fiskerne har etterhvert blitt nokså høy. Dette har i sin tur ført til lavere leveranser til de to fiskemottakene på Austra, i Gutvik og på Nord-Horsfjord. Skal disse mottakene bestå i framtida, er det helt avgjørende at kvantumet som føres i land der, er av et omfang som sikrer lønnsomhet. Ingen kan drive fiskemottak kun på idealistisk grunnlag. Derfor er det nå satt i gang et prosjekt gjennom Bindal utvikling, som har som mål å øke rekrutteringen til fiskeryrket både på kort og lang sikt. I dag var det et "kick-off"-arrangement på Ungdomshuset Vonheim der en rekke aktører fra fiskerinæring og utdanning i fiskerisektoren, var til stede og fortalte om mulighetene i dette yrket. De som fikk høre om disse mulighetene var i første rekke ungdomsskoleelever fra de to skolene i Bindal, men også andre, bl.a. en rekke fiskere var til stede. Det kom veldig klart fram at fiskeryrket byr på store muligheter, både i form av gode inntektsmuligheter og en spennende arbeidshverdag. Selv synes jeg det var spennende å få være med på arrangementet, selv om jeg kun fisker til eget bruk. Jeg får vel også legge til, at jeg som 9. generasjon som driver gården her, nok er den første som ikke har fiske som en del av næringsgrunnlaget. Så er det bare å krysse fingrene for at prosjektet lykkes, og at fiskemottakene overlever. Uten fiskemottak i distriktet blir det vanskelig, for ikke å si umulig. å drive heimfiske.


Ordfører i Bindal, og leder for prosjektets styringsgruppe, Britt Helstad, ønsket velkommen til arrangementet.


Lærer Einar Dekkerhus ved fangst og fiske-linja på Ytre Namdal videregående skole på Rørvik, hadde tatt med seg to av sine elever for å fortelle om utdanningstilbudet sitt.


Sunniva Nicolaisen og Øyvind Pettersen fra Rørvik Fisk, fortalte om bedriften og mulighetene som ligger i fisk og fiskeri. Det er deres firma som tar i mot all fisken som blir levert hos fiskemottakene i Gutvik og Nord-Horsfjord. Sunniva Nicolaisen hadde forøvrig en imponerende og engasjerende formidlingsevne.


Martin Kjølstad starter snart opp som fisker igjen, han fortalte forsamlingen om seg selv og sine planer. Martin er en kul fyr som prater godt, og som utvilsomt kan bli et forbilde for andre unge som kan tenke seg et liv som fisker.


Elever fra restaurant og matfag ved Ytre Namdal videregående skole sto for oppdekking og servering av lunsj under arrangementet.


Bjørn Harald Martinsen og Greta Granås fra Lekamøya Spiseri, sto for lunsjen, de serverte en "tapastallerken" med forskjellige retter, alt sammen fra havet selvfølgelig.


Det mest eksotiske vi fikk servert, var nok tare-shot, som her blir tappet opp i små shotglass.


Lunsjen min i forgrunnen, et deilig måltid som jeg inntok sammen med folk som er mye dypere engasjert i fiskerinæringa enn det jeg er.


Fiskerveteranene Arne Bakken og Steinar Tørriseng var både glade og overrasket over initiativet for å rekruttere flere fiskere. De satte stor pris på dagens arrangement.


Gjengen som besørget dagens lunsj, fikk velfortjent applaus etter endt dyst.

Fra FM til DAB+

I dag kom dagen noen har vært forbannet over, mange har vært skeptiske til, mange har vært godt forberedt på, og andre igjen dårlig forberedt på. Altså dagen da de riksdekkende kanalene sluttet å sende på FM-nettet her i Trøndelag, og gikk over til bare å sende på DAB+. Selv har jeg vært rimelig godt forberedt lenge, den ene bilen vår har DAB+ fabrikkmontert, og vi har DAB+-radio både på kjøkkenet og på nattbordet. Det har jeg løst med å gi min kone en sånn radio til jul både i 2014 og 2015. Det store spenningsmomentet har vært hvordan det ville bli å bytte ut mine trofaste Peltor øreklokker med radio, for den underholdningen på øret er jeg faktisk helt avhengig av i min stort sett ensomme arbeidsdag. Peltor har enda ikke kommet med DAB+ i øreklokkene, så jeg så meg nødt til å investere i et sett øreklokker fra en annen produsent. Og de tok jeg i bruk i dag kl. 11.11 da det ble slutt på FM-sendingene. Og det må jeg si, dette var en positiv opplevelse. Jeg brukte dem i vedskogen og i fjøset i løpet av dagen. Og både øreklokker og DAB+-signaler har fungert helt utmerket hele dagen overalt hvor jeg har beveget meg. Og aldri i mitt 54-årige liv har jeg hørt på så mange kanaler før. På FM-nettet fikk jeg kun inn NRK P1 på skikkelig vis. I dag har jeg hørt på P1, NRK sport, Alltid nyheter og P2. Så den smule skepsis jeg hadde på forhånd, ble grundig gjort til skamme. For meg var dette et stort framskritt, tenk å kunne velge mellom mange forskjellige kanaler. Eneste minus er at jeg ikke har funnet NRK P1 Trøndelag enda. Så må det sies at jeg har hørt om noen som ikke har stabil DAB+-dekning der de ferdes, de opplever nok ikke denne overgangen like positivt som meg. Men jeg er altså i all hovedsak fornøyd.


Jeg tviholdt på min gamle Peltor helt til kl.11.11 i formiddag, og var en tanke skeptisk til de nye øreklokkene med DAB+.


Gammel og ny tid i mine hender, men nå har jeg ikke lenger noe valg.


Så er det bare å sette på seg de nye øreklokkene.


Da er det bare å kaste den gamle Peltoren, men det gjorde jeg selvfølgelig ikke da.


Ny opplevelse, jeg kan velge mellom mange forskjellige kanaler, skulle jeg få lyst til å høre bare på jazz eller klassisk musikk, kan jeg bare gjøre det. Selv om sjansen er ganske liten da.


Da er det bare å smile og gå tilbake til arbeidet.

Reklameguruen Morten

Morten Ulrichsen hos Joker Bogen har over tid vakt oppsikt med sine kreative og delvis nokså morsomme reklamestunt på Joker Bogens facebookside. Her får dere litt "behind the scenes"-stoff fra dagens reklameframstøt for Jokers 10-kronersmarked. Ingen skal komme og si at Morten sparer seg når det kommer til reklame. Ellers hender det nok titt og ofte at han sparer seg, men det er jo ikke noe å si på. Han er ikke helt ung lenger!


De kvinnelige kundene som her nyter sin kaffe i Olavshallen, synes Morten er et uimotståelig syn som levende reklameplakat.


Men det er ute ved hovedvegen at Morten tror han har størst effekt som reklameplakat.


Og der kommer det sannelig en bil som Morten får dirigert inn på butikkplassen.


Morten haster bort til bilen for å informere om 10-kronerstilbudene.


Jim Andre Aasen ser ikke ut til å ha det minste i mot å bli utsatt for Mortens offensive markedsføring.


Morten passer på at Snorre Hollup får seg et par 10-kronerstilbud han også.


Morten er på dette tidspunktet så full av adrenalin, at han går bak kassen og prøver å bringe Torlaug ut av fatning .


Men Torlaug er så vant med Morten, at det eneste han oppnår er at hun smiler litt overbærende.


Vigdis Åsaunet derimot, smiler ikke overbærende, hun smiler nok heller litt beundrende. Men det er Morten vant til, at kvinner smiler beundrende til ham.


Nå er Morten så oppspilt at han legger ut på en halsbrekkende løpetur rundt i butikken, den vedvarer helt til Torlaug sier at "nå er det nok Morten". Men nå er det også slutt på kreftene til Morten.

Lysglimt på en grå dag

Dette har vært en gråværsdag nittini prosent av tiden, men selv på gråværsdager kan det komme lysglimt. Og da gjelder det å ta vare på de glimtene så godt en kan. Det har jeg prøvd etter fattig evne. Jeg er ingen fotograf, men jeg knipser noen bilder når jeg ser noe fint. Og de ytterst få minuttene sola stakk gjennom skylaget i dag måtte jeg prøve å fange. Det var nok finere i virkeligheten, men dette er det jeg klarte å få til. Lyset kan være nesten magisk også på denne tiden av året.









 

Marcus & Martinus

I morgen er det première på dokumentarfilmen om Marcus & Martinus over hele Scandinavia, også på vårt ungdomshus Vonheim, der Bygdekinoen kommer og viser filmen. Svært mange har minner og opplevelser med Marcus & Martinus de siste 4-5 årene. Også jeg har et sånt minne. Høsten 2012 var jeg så heldig å få være med i et underholdningsprogram på NRK1 som het "De ukjente". Opplegget gikk i korthet ut på at to kjendislag skulle prøve å finne ut hvilket yrke seks ukjente deltagere hadde, gjennom praktiske prøver og intervjuer. Det ene kjendislaget besto av Asgeir Borgemoen og Mona Halvorsen, og det andre laget var Marcus & Martinus. Dette var snaue to måneder etter at de hadde vunnet Mgp junior med "Som to dråper vann". Selv hadde jeg ikke sett programmet, så jeg hadde minimal kjennskap til de to guttene på det tidspunktet. Selve innspillingen av programmet tok to timer, og omtrent halve tida var pauser. Og jeg tar nok ikke for kraftig i når jeg sier at de to guttene sørget for underholdning i mer enn 90% av tida. De sang, showet og danset til den store gullmedalje, og fikk også med seg programleder Nadia Hasnoui ut i riktig så heftig dans. De hadde også noen riktig fornøyelige ordvekslinger med Asgeir Borgemoen, bedre kjent som "Sjefen over alle sjefer". Borgemoen hadde heller ikke noe særlig kjennskap til Marcus & Martinus før innspillingen, men det fikk han den kvelden. I en pause utbrøt han: "Fy søren dere er sjarmerende", hvorpå den ene av tvillingene svarte: "Takk, du e kji så værst sjøl heller". Vi seks ukjente deltagerne ble i hvertfall fort enige om at dette ikke var det siste vi så og hørte til Marcus & Martinus, en lite dristig spådom, og vi fikk helt rett! Etter innspillingen var det litt mingling og fotografering, men Marcus & Martinus var nok helt utslitt etter to intense timer foran kamera, så jeg har dessverre veldig lite bilder av dem, har faktisk bare bilde av Marcus, i det minste tror jeg det er ham. Dette er et veldig hyggelig minne å se tilbake på, det er noe av det morsomste jeg har vært med på.


Jeg var den heldige deltakeren som ble plukket ut av Marcus & Martinus til intervju, de ville prøve å finne ut om jeg kunne være rørlegger, mens de heller valgte ut den riktige rørleggeren Linn Johnson Helstad til praktisk rørleggerarbeid. Det tror jeg var gunstig for meg....


Dette bildet av Marcus var det eneste jeg fikk knipset av de to etter programmet.


Marcus & Martinus var lag B i programmet.


Asgeir Borgemoen og Mona Halvorsen var morsomme hyggelige mennesker som mer enn gjerne stilte opp til fotografering sammen med oss ukjente.


Alle seks ukjente klar for innspilling etter to dager med forberedelser på Marienlyst. Fra venstre melkebonde Terje, taxisjåfør Torkil, barista Kari, tryllekunstner som jeg ikke husker navnet på, rørlegger Linn og maskinfører Øystein.


Programleder Nadia Hasnoui ser litt streng ut her under forberedelsene, men jeg kan forsikre om at hun er verdens hyggeligste menneske.


Taxisjåføren Torkil Thorsteinsen med bilen som ble rullet inn i studio under programmet. Den samme taxien tok vi på tur ut på byen etter at vi var ferdige hos NRK.


Alle deltakerne i programmet, minus Marcus & Martinus, samlet på ett brett etter at innspillingen var ferdig.

Morten Ulrichsen-kavalkade 2016

Helt siden jeg startet bloggen i 2012, har Morten Ulrichsen vært en sentral skikkelse her. En gjennomgang av bloggen for 2016, viser at Morten har figurert på bloggen i samtlige av årets tolv måneder. Noen måneder har det vært mye, og andre måneder mindre. Og ikke så rent sjelden har hans opptredender vært Bondefrøken-relatert. Ikke så rart egentlig, de to deler jo samme lidenskap for et sunt kosthold og et aktivt liv. Her får dere bli med på en guidet tur gjennom et år med Morten.


I januar imponerte Morten Bondefrøken med utrolige treningøkter.


I februar anbefalte Morten meloner som gave både på morsdag og valentinsdag, som falt sammen i fjor. "Det er jo ikke alle som har meloner fra før av", var Mortens begrunnelse.


I mars var Morten for en stakket stund hektet på skrapelodd, hele to lodd skrapte han, uten å oppnå særlig rikdom.


I april fikk Morten og jeg løfte Bondefrøken, noe Morten utførte med smil om munnen og knyttede never.


I mai, nærmere bestemt 17. mai, ble en helt utslitt Morten trøstet av Trond Grande ombord på Lekaferga etter anstrengende spillejobb på Leka.


I juni dro Morten på besøk til Bondefrøken helt på egen hånd for å levere poteter til Bondefrøkens bryllup. Samtidig gjorde han seg unaturlig slank.....


I juli demonstrerte Morten sin sunne livsstil med å spise minigulrøtter i Olavshallen.


I august iførte Morten og jeg oss treningstøy for å høre på Bondefrøken i radioen.


I september fikk jeg være med Morten til Leka på høstferie. Der tok Morten meg med på offisielt besøk hos ordfører Per Helge Johansen.


I oktober markerte Morten "handle lokalt"-dagen med overveldende vaffelproduksjon.


I november så Morten seg nødt til å holde sin aldri hvilende kone Torlaug, i fast grep så det ble mulig å ta et bilde av henne.


I desember fylte Joker Bogen 50 år, og da var Morten helt ustoppelig i poseringene sine, her viser han sin store forkjærlighet for roser.

Bestevenn med kundene

Den siste tiden har det vært mye snakk om om bestevenner i dagligvarebransjen. Noen leverandører og varemerker får lov til å være bestevenner med Rema 1000, og noen blir skjøvet ut i det ytterste mørke. Nå skal jeg ikke mene så mye om deres nye strategi her, bortsett fra at den er dristig. Men jeg kom til å tenke på vår lokale Jokerbutikk i Bogen, egentlig en liten landsens landhandel. Og hvem er deres bestevenner, jo der tror jeg at jeg må fastslå at det er kundene. Øl har vært et brennhett tema de siste dagene, der det har vært sterke følelser i sving over at kjente bryggerier som Mack, Hansa, CB og Borg blir fjernet fra Remas utvalg. Hos Joker Bogen finner en øl fra alle disse bryggeriene, og fra mange andre store og små bryggerier. Har ikke tenkt så nøye på det før, men i dag tok jeg en liten opptelling av ølsortene hos Joker Bogen, og det er i hvert fall over 60 forskjellige typer øl der. Det er ikke så verst for for en liten butikk på landsbygda. Men dette er nok filosofien som denne butikken drives etter, det kundene vil ha skal de få, og det de ikke vet at de vil ha, skal de også få tilbud om.


Trangt i hyllene, men her er det både CB, Hansa og Mack.


Ikke bare øl fra de store bryggeriene, her noen eksempler på øl fra mindre bryggerier.


Masse sorter øl som neppe er storselgere, men vi har tilbudet.


Her er lavkaloriøl fra Mack omkranset av Kilkenny og Nøgne ø.


Kanskje ikke så hipt og fancy, men noe for en hver smak skulle jeg mene.

Nærpolitiet passer på meg

Veldig uvanlig dag for meg i dag. Det vil si, dagen startet helt normalt, sto opp kl. 7, spiste som vanlig en halv banan, gjorde unna fjøsstellet, gikk inn og spiste en porsjon cornflakes med Lerum aprikossyltetøy, sukker og melk fra tanken. Akkurat som jeg gjør hver eneste dag. Så kjørte jeg til Bogen, tok en kopp kaffe sammen med Morten, og han var i det spandable hjørnet, og åpnet en pakke med blåbærsnurrer, riktignok hadde de passert "best før dato", men likevel var det jo spandabelt. De var så gode at jeg forsynte meg med to. Ettersom jeg skulle en tur til Kolvereid, kjørte jeg innom YX Bogen og fylte diesel, jeg handler jo lokalt, og da jeg skulle kjøre ut fra bensinstasjonen, måtte jeg stoppe for en politibil som overraskende nok kom fra den kanten jeg bor. Der er det svært sjelden politiet beveger seg, det bor omtrent bare en håndfull fredelige pensjonister der. Og kriminaliteten er uhyggelig lav, så jeg syntes det var rart. Politiet svingte inn på plassen til Joker Bogen, og jeg kjørte mot Kolvereid. Synet av en politibil gjør meg veldig lovlydig, så jeg la meg hårfint over 80 km/t på speedometeret. Etter 5-6 km så jeg billys i speilet, og plutselig var bilen helt i "ræva" på meg, blålys ble slått på på, og da var det bare å stoppe. De hadde bestemt seg for å "rutinemessig" foreta en sjekk av meg. Og det var jo selvfølgelig helt i orden for meg. Det var bare promille de hadde lyst til å sjekke, og stor var min overraskelse da blåsetesten viste promille på 0,12, jeg hadde ikke smakt alkohol siden jeg drakk en halv boks juleøl til søndagsmiddagen. Og det var jo under grensa, så det var jo greit, men jeg måtte vente og ta ny test etter en stund, og den viste 0,10, altså svakt nedadgående tendens. Men etter nok en ventetid viste tredje og siste prøve 0,06 i promille, og da ble jeg klarert for å fortsette turen. Jeg insisterte da på at de skulle kjøre først, men nei, de skulle tilbake mot Bogen. Nå lurer jeg bare på hvorfor det for første gang siden vi fikk veiforbindelse i 1969, fikk en tilfeldig politipatrulje på besøk, hvorfor de la seg på hjul og i stor fart hentet meg igjen, og hvorfor i all verden jeg hadde spor av promille i utåndingstesten. Min beste teori var at de hadde kjent meg igjen, og hadde lyst til å komme på bloggen, selv om de uttrykte et "oi" da de tydeligvis kjente meg igjen. Og "promillen" tror jeg ikke hadde noe med Mortens blåbærsnurr å gjøre, det bunnet nok i at de brukte et gammelt utåndingsapparat fra den gangen det var lensmannskontor på Vikna. Og ting som er kalibrert for Viknaværinger, blir selvfølgelig helt feil for vanlige folk. Bare så det er sagt, opplevelsen var ikke ubehagelig, politifolkene var veldig hyggelige, vi hadde en munter tone, og alt i alt var det det en morsom opplevelse. Men dog litt rar.......


Denne hyggelige unge damen avdekket at jeg hadde promille, riktignok svært lav da.


Overraskende å plutselig få en sånn en bak seg, med blålys og gode greier.


Som moteblogger må jeg si at jeg har betydelige innvendinger mot betjentenes bekledning. Den mannlige betjentens 80-tallsjakke er fullstendig utdatert, og den kvinnelige betjentens nye og svært ukledelige allværsjakke, ser mest av alt ut som en 90-tallsjakke minus 90-tallets friske farger. Og de matchet jo ikke hverandre engang, så det var veldig distraherende.


At det ble notert flittig på detektivblokka, synes jeg er veldig betryggende. Første måling antydet promille på 0,12.


Andre måling viste 0,05 på apparatet, men det skal ganges med to, så da var det 0,1, altså nedadgående tendens.


Mens de ventet på å ta ny promilletest av meg, koste de to politifolkene seg med utsikten ved Årsetfjorden.


Under tredje "blowjob" fikk den kvinnelige betjenten kameraet mitt, og adlød min beskjed om å ta bilder, uten protest. Så dette bildet er tatt av dagens nærpoliti.


Siste test viste 0,03, altså 0,06. Med andre ord en halvering på den stunden jeg og politiet holdt hverandre med selskap. Som dere ser står det Vikna på apparatet. Det kan være en grunn til det overraskende utslaget. Apparater kalibrert for viknaværinger, kan jo umulig gi rett resultat for nærøyværinger og bindalinger.


Denne blåbærsnurren som jeg fikk av Morten Ulrichsen umiddelbart før jeg la ut på kjøreturen, var det eneste jeg hadde innabords. Kan den ha gitt utslag på promilletesten? Neppe!

 

 

 

Uten frivillige dør kultur-Norge

Når man akkurat har lagt bak seg et år, er det ganske vanlig å gjøre et lite tilbakeblikk på året som har gått. Og da ser jeg at jaggu har det vært mange veldig flotte og hyggelige kulturopplevelser for mitt vedkommende. Noen ganger som vanlig publikummer, og noen ganger har jeg fått være med på moroa, blant annet som konferansier. Og felles for nesten alt som jeg har vært med på, det ligger stor grad av frivillig dugnadsinnsats bak nesten alt av kulturliv som foregår rundt om kring i distriktet her, og slik er det nok over det ganske land. Uten frivilligheten og dugnaden lider det meste av kulturliv en stille død. Det er slett ikke lett for meg å plukke fram høydepunkter, det har vært så mye bra å være med på. Jeg har sett mitt eldste barnebarn Ina debutere som ballettdanser på stor scene, noe jeg bivånet med både en og to tårer i øyekroken. Jeg fikk atter en gang oppleve mitt favorittband Hellbillies, og attpåtil møte dem backstage etterpå. Jeg hadde to fantastiske dager sammen med de praktfulle menneskene bak Sommerfesten på Horn. Bygdekinoforestillingene på ungdomshuset vårt, som er hjertebarnet mitt, har aldri før hatt så stor tilstrømning. Men jeg tror likevel at jeg drister meg til å si at de to forestillingene med Kolvereid Storbands juleshow, tar kaka dette året. Fantastisk nivå, fantastisk stemning, og en utrolig stor ære for meg å få lede showet. Men størst av alt er den store og uegennyttige innsatsen så mange ildsjeler og frivillige legger ned for at andre skal få gode opplevelser. Det varmet og gledet veldig, da ungdomslaget Fønix, som jeg har vært medlem i siden jeg var pur ung, fikk Bindal kommunes kulturpris under feiringen av ungdomshusets 25-årsjubileum i september. Veldig viktig at de som står på for for å holde kultur-hjulene i gang, blir satt pris på innimellom.


Kolvereid Storband i aksjon med vokalist Marte Volden på ungdomshuset vårt i april, strålende eksempel på lokalt kulturliv og frivillighet.


Det er også viktig for oss å få store navn til å opptre i distriktene, som f. eks. Hellbillies som jeg var så utrolig heldig å få treffe under Nordlandsbåtregattaen på Terråk i juni. Også dette arrangementet er helt og holdent et dugnadsarrangement.


Fra Sommerfesten på Horn i juli, her ved Jørun Bøgeberg og Jeff Wasserman på scenen. Dette er et dugnads- og spleisekonsept av de sjeldne. Alle jobber gratis, artistene spiller gratis, maten er gratis. Og så kan man være med på å spleise ved å putte litt penger i ei spleisetønne. 


Dag to av Sommerfesten består av tur til Ylvingen og Himmelblåkafèen for alle dugnadsarbeidere og artister. Her spiller Anita Bøygard, Jeff Wasserman og festivalsjef i særklasse, Trond Sverre Horn, på kaia utenfor kafèen.


Et av sommerens høydepunkt for meg var turen til Rootsfestivalen i Brønnøysund, der konserten med Anita Bøygard og Trond Horn med band ble det desiderte høydepunktet. Ikke bare spiller og synger de fantastisk, de lokker også fram både latter og tårer hos publikum. Måtte selvfølgelig tigge meg til et bilde etterpå, her blir det fantastiske artistekteparet flankert av min kone og Kristine Kjeldsand. Begge to vil jeg påstå er viktige skikkelser i kulturlivet i vår lille bygd.


Rørvikdagene senere i juli bød på mye frivillig innsats og mange store musikalske opplevelser. CC Cowboys var fantastiske, og det var også fylkesordfører Pål Sæther Eiden enig i. Vi koste oss storligen sammen med et stort publikum.

Ungdomshuset Vonheim er hjertet i bygda hva kultur angår. Her blir to ildsjeler fra byggeperioden for 25 år siden, Johan Teksum og Johan Martin Otervik,  hedret med æresmedlemsskap for sin enestående innsats.


Bygdekino har vi en gang i måneden på ungdomshuset, og 2016 har vært et helt uvanlig godt år, her fra kvelden der "Snekker Andersen og Julenissen" trakk et rekordstort publikum.


Jeg fikk også oppleve at mitt eldste barnebarn debuterte på scenen i desember under Namsos Kulturskoles årlige ballettforestilling Nøtteknekkeren. Stort for stolte besteforeldre å oppleve det.


Juleshowet med Kolvereid Storband og 12 av distriktets beste vokalister ble en enestående oppvisning i hva lokalt kulturliv og frivillighet kan prestere når mange gode krefter drar i samme retning. Det var en stor opplevelse å å få lede dette showet. 


Den tradisjonelle revyen på ungdomshuset 4. juledag er en av årets desiderte høydepunkter på kulturområdet. Her representert ved vår trofaste lydmann gjennom flere årtier, John Arne Engan.

One finger challenge

Ute i den store verden har en ny selfietrend fått solid fotfeste, blant annet i Japan og Kina. Og det er spådd at det kommer til å bli den nye selfieposeringen for The Kardashians. Men her hjemme på bjerget er det skuffende lite å se til den nye trenden. Hvorfor skal vi være så trege til å henge oss på nye trender, det er mer enn jeg kan forstå. Hva jeg snakker om? Jo selvfølgelig "onefingerchallenge". Og selv om jeg bare er moderat komfortabel med det, ser jeg det som en plikt å gå foran med et godt eksempel, for hva har man egentlig bloggere til ellers? Jeg skal ikke gi meg ut på å forklare hva det hele går ut på, for noen ganger kan et bilde si mer enn tusen ord.


Pekefinger-style.


Tommeltott-style. Begge stilarter krever stor konsentrasjon for å oppnå ønsket resultat.


Cosmopolitan har vært seg sitt ansvar bevisst, og skrevet om trenden, og til og med illustrert med fine bilder.


Her hjemme er det kun radiokanalen P4 som har hatt sak på onefingerchallenge. Må jo være flaut for den skrivende pressen at en radiokanal er eneste presseorgan som har snappet opp denne banebrytende trenden.

Tradisjoner

Det slår aldri feil, før jul dukker de opp, alle liksomdebattene om "våre gamle norske tradisjoner". Skolegudstjenestene er et tema som får folk til å gå fullstendig av skaftet, på begge sider. Folk som aldri tar med seg sine barn i kirka, roper over seg om viktigheten av å holde på tradisjonen, på tross av at den ikke er SÅ gammel. Folk uten egne barn, på steder der det aldri har har vært tradisjon for disse gudstjenestene, er opprørt og triste over at det noen andre steder kanskje ikke blir skolegudstjeneste lenger. "For vi må ikke glemme julens egentlig innhold", som om noen kan bestemme hvilket innhold julen skal ha for andre. 

Andre igjen går nesten amok i kommentarfeltene når satirenettsteder deler "nyheter" om at marsipangriser blir forbudt i juleavslutninger i skolene, for å ikke krenke muslimene. "Nå er landet overtatt av IS og det som verre er" kan man lese. Slike tullesaker sluker folk rått, og hvis folk hadde tenkt seg om før de spyr edder og galle ut over nettet, så hadde de kanskje også kommet på at i dag fins det knapt barn og ungdom som liker marsipangris. Jeg kunne forsåvidt latt meg opprøre over at dagens unge rynker på nesa av marsipangris, for det elsket jo jeg da jeg var ung. Og for ikke å snakke om fiken, det er jo selve julegodteriet for meg, men prøv å by de unge det, æsj, sier de. Denne fantastiske tørkede frukten fra Midt-Østen er jul for meg. Men jeg må fint finne meg i at den nok er på tur ut.

Sånn er det med alle tradisjoner, noen kommer og noen går, selv våre rotnorske tradisjoner må vike når de ikke lenger oppleves som viktige nok. Og hva er nå egentlig ekte norske tradisjoner? Juletreet kommer fra Tyskland, pepperkakene fra USA, julenissen er en salig blanding av en tyrkisk biskop, Coca-Cola-nissen og den norske fjøsnissen. 

Og mye som vi går rundt og tror er gamle tradisjoner, er i realiteten ganske nye. Skolegudstjenester er ganske nytt i den store sammenhengen, å tenne lys på gravsteder er også ganske nytt. Mens ingen lenger tar inn halm på stua og sover i den julenatta, for så å lete etter korn dagen etter, noe som ble brukt som tegn på hvordan året skulle bli. Og det er helt forståelig, like forståelig syns jeg det er at fattigmannsbaking er på tur ut. 

Mine juletradisjoner er nok ganske forskjellig fra mange andre sine, jeg klarer ikke å holde meg unna 4.dagsrevyen på ungdomshuset, jeg vil for nesten ingen pris droppe gåturen til Gutvik på 6.dagskvelden, eller lutefisken med øl og akevitt sent på kvelden lille julaften. Men det ville vært veldig rart og innbilsk av meg å forlange at andre skulle legge samme vekt på disse tradisjonene som meg. Akkurat like rart som at noen skulle kreve at jeg gikk i kirken eller gikk rundt juletreet, ting jeg absolutt ikke kan tenke meg å gjøre.

Konklusjonen min er at tradisjoner kommer og går, våre norske tradisjoner er kanskje ikke så veldig norske likevel, og først og fremst, det er opp til den enkelte hvilke tradisjoner man vil holde fast på, hvilke man vil droppe og hvilke man vil skape. Hvis alle kunne droppe syrlige kommentarer om andres julefeiring, og konsentrere seg om sin egen feiring og det innholdet man selv velger, ville både jula og verden blitt litt hyggeligere for alle. Folk som mener at vi som ikke tror på noen Gud, burde avstå både fra julefeiring og juleferie, forstår jeg meg ikke på. Julefeiringen, og til og med ordet jul, er mye eldre enn kristendommen i Norge. Og at jeg har mindre behov for litt fri og masse feiring forstår jeg slett ikke. Og hva jeg feirer er det slett ingen som har noe med! Foran neste julefeiring ønsker jeg meg en mer avslappet og hyggelig debatt om disse spørsmålene, men jeg er stygt redd for at det som jeg trodde var en ekte norsk verdi, toleranse, er på vikende front. Så jeg er ganske sikker på at dette juleønsket ikke blir oppfylt.


Joda, jeg har juletre, men hva det symboliserer og hvorfor jeg har det, er vel strengt talt ingen andres sak. 


Marsipangris og fiken, tradisjonelt julegodteri på vikende front. Marsipan kommer fra Italia og denne fikenen kommer fra Tyrkia. Som så mye annet rundt jula, er det ikke så veldig norskt i utgangspunktet. 

 

Trendy juletre, langt i fra

Juletre har vi hatt så lenge som vi har bodd sammen, og det er 32 år nå. Og lite har forandret seg på juletrefronten på disse 32 årene. Vi finner treet i egen skog, og det er slett ikke bestandig at det akkurat er noe "Disney-tre". Ikke årets tre heller, det har faktisk to stammer, i likhet med vårt aller første juletre. Og foten det står på, duken under, og lysene er akkurat de samme som for 32 år siden. Mye av pynten også, men der har det jo kommet til noe nytt innimellom. Av og til hører man (røver)historier om folk som kaster alt av juletrepynt når den er brukt en gang, fordi den neppe er trendy nok neste år. Selv om jeg som blogger har naturlige forpliktelser på å holde meg oppdatert på nye trender, kommer det aldri til å skje på juletre-området. Og plastikk-juletre er like sannsynlig i dette huset som at vi skal spise plastikk-ribbe til julemiddag. Husk at treet ikke behøver å være så fint i utgangspunktet, det er akkurat som med kvinner, etter litt pynting blir de aller fleste vakre nok i massevis!


Juletre med to stammer er jo ganske stilig da, og det fine med det, er jo at dette treet ikke hadde blitt til en prima sagstokk om jeg hadde latt det stå.


Denne furukongla fra Halkidiki i det nordlige Hellas, har hengt på juletreet hvert år siden 1986. En eldre gresk taxisjåfør nappet den av en furubusk på kanten av et stup, der han insisterte på å bli fotografert sammen med min kone og meg etter tur. Vi hadde en viss frykt for at han skulle dytte meg utfor stupet, for å få min kone for seg selv. Han var sikkert gift med et gammelt gresk spetakkel, og min kone var ung og blond og pen, hun er forsåvidt fremdeles blond og pen. Sånn sett kunne jeg forstått ham om han hadde kvittet seg med meg, men heldigvis overlevde jeg dette, og det er jeg glad for, det var jo tross alt vår bryllupsreise. Men jeg kan forsikre om at han betraktet min kone som mer enn et transportobjekt!


"Kun en dompap satt og svor, i et julenek som viste seg å være fra i fjor", heter det i sangen. Dompapen vår sverger ikke, den er sikkert død for den henger jo opp ned. Flagg har vi også på treet, ikke fordi vi vi er spesielt nasjonalistiske, bare for at det er sånn vi bestandig har hatt det.


Juletrefoten og duken er akkurat som det skulle være på 1980-tallet, og det duger også i dag. Pakken som ligger uåpnet, er til en av kattene våre, som ikke har giddet å åpne den ennå.


Og sånn ser treet ut i all sin prakt!

 

Revy in the making

Helt siden 1980 har jeg nesten hvert eneste år vært med på å lage revy i ungdomslaget vårt. Men i år er jeg nesten ikke med, jeg er bare med så mye at jeg har innsikt i hva som kommer til å bli vist på scenen 4. juledag på ungdomshuset Vonheim. Og jeg tror jeg kan love at det blir ikke dårligere enn det har vært tidligere år, heller tvert i mot. Jeg skal selvfølgelig ikke røpe så mye her, men noen teaserbilder tillater jeg meg. 4. juledag med revy og fest på Vonheim har etterhvert blitt årets desidert beste fest i bygda, og legger mye av grunnlaget for drifta av huset og laget resten av året. Årets revy har fått tittelen "Heilhårningan finner roen", og jeg kan love at de som kommer og ser årets revy kommer til å få seg mer enn en god latter.


Hvorfor i all verden holder Lars BH på å anlegge fullskjegg mon tro?


John Arne Engan har vært vår stødige og trofaste lydmann lenger enn vanlige folk er i stand til å huske.


Bindal forvikling, hva er det for noe, mon tro?


Kristine Kjeldsand er etterhvert for veteran å regne, og har en høy stjerne hos publikum. Det tror jeg også årets debutant Martine Øvergård Engan kommer til å få.


Jan Tiller har landsdelens mest omtalte og beskuede bakende. Kommer den til å spille en sentral rolle i årets revy? Den som kommer 4. juledag får svaret!


Revybandet vårt er av ypperste merke, her øves det uten trommis, men han er nok på plass 4. juledag.

 

Innbrudd i Bogen

I natt, rundt halv 3, har innbruddstyver tatt seg inn i dekklageret hos vårt lokale bilverksted Bogen AS. Der har kjeltringene fylt opp en stor kassebil med vinterdekk. Og foreløpig har har de kommet unna med det. I dag har politiet vært på stedet og drevet både teknisk og taktisk etterforskning, og jeg ser slett ikke bort fra at de har sikret seg spor som kan vise seg å bli nyttig i etterforskningen. Vanligvis er vi spart for slike hendelser i vårt fredelige lille hjørne av verden, men nå har altså kriminelle elementer funnet det for godt å slå til også her. Det liker alle her svært dårlig, ikke minst John Bogen som er mannen som er utsatt for innbrudd og tyveri av et eller annet sted mellom 50 og 100 dekk. Den fulle oversikten har han ikke rukket å skaffe seg enda. Til de som kan gi et tips som fører til oppklaring, lover John belønning. Bilen som ble brukt var en kassebil, trolig uten vinduer i lasterommet, mest sannsynlig blå eller mørk, Caravelle eller lignende.


Vanligvis når politiet stopper i Bogen, er det for å fylle opp kaffekoppen eller kjøpe snop. I dag var det for å etterforske innbrudd og tyveri. Bak politibilen skimtes Namdalsavisas Birger Aarmo, Jeg er nokså tilfreds med å kunne publisere saken før ham.


Politiet i ferd med å avslutte den tekniske sporsikringen.


Verkstedeier John Bogen og lensmann Erik Stovner. Stovners brede smil skyldes ikke at det er begått innbrudd, det er nok heller min lovnad om å komme på bloggen som framkaller smilet.


John Bogen viser det knuste vinduet hvor tyvepakket har tatt ut dekkene. De tomme dekkreolene taler sitt tydelige språk. Her har det blitt lempet ut dekk til bilen var full.


Lensmann Erik Stovner prater her med Torlaug Ulrichsen hos naboen Joker Bogen, for å høre om hun kan ha sett eller hørt noe som kan være nyttig i etterforskningen. Hvis noen synes at Torlaug ser noe skyldbetynget ut, kan jeg forsikre om at hun ikke er mistenkt i saken.

 

 

 

Storbandeventyret på Kolvereid

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne, for det som jeg fikk være med på i går var helt fantastisk. Så da begynner jeg for halvannet år siden, jeg var konferansier under Kolvereiddagene den gangen, og en av dagene sto konsert med Kolvereid storband på programmet. I ettertid innrømmer jeg gjerne at jeg ikke hadde all verdens forventninger til det, men det tok ikke mange minuttene før jeg var frelst. For en trøkk, for en musikalitet, for en spilleglede og for en presisjon. Siden den dagen har jeg vært stor fan, og da spørsmålet om å være konferansier på deres juleshow Kolsto meets Santa, kom allerede i vår, var jeg ikke i tvil om at dette var noe jeg hadde lyst til. For ikke bare skulle Kolvereid storband spille, de hadde håndplukket 12 av distriktets beste vokalister til å synge hvert sitt nummer med storbandet. 

Så til gårsdagens eventyr, jeg var med storbandet og vokalistene fra tidlig formiddag og fikk være med på de siste prøvene, lyden ble finpusset, enkelte avanserte partier i musikken ble perfeksjonert, og jeg kan love dere at ingenting ble overlatt til tilfeldighetene. Det sørget produsent og musikalsk leder Øyvind Nordstrand for. Han leder storbandet og deres produksjoner med stø hånd og suveren oversikt. Og resultatet blir deretter. Jeg er både stolt og imponert over at det finnes et storband av dette kaliberet i distriktet vårt. Og like imponert er jeg over vokalistene som opptrådte med storbandet i går. Tolv ulike vokalister med svært forskjellig utgangspunkt både hva erfaring og musikalsk ståsted angår. Alt fra 13-årige Kristin Palec Iversen og en annen tenåring, Hannah Kristoffersen, begge med nokså begrenset erfaring med store sceneshow, og så går de på scenen og synger med storbandet som om de aldri skulle gjort annet. De overbeviste stort, og høstet stor og fortjent applaus fra et entusiastisk publikum. Og de mer erfarne artistene, noen få av dem med erfaring fra storband, overbeviste alle som en. Helt utrolig at det finnes så mye glitrende talent her i ytterdistriktet. Publikum, rundt 700 i tallet, fordelt på to utsolgte hus, har også vært samstemte i sin begeistring. Det viser deres spontane reaksjoner like etter konsertene, og på facebook i etterkant. Dette var en stor opplevelse for alle, både aktører, andre medvirkende og publikum. Og selv er jeg stolt, takknemlig og helt på grensen til å være rørt over tilliten jeg fikk med å være konferansier for for dette utrolige showet. Håper at jeg, i ettertid betraktet, viste meg tilliten verdig, selv om jeg er smertelig klar over at samtlige av de andre aktørene er på et helt annet og høyere nivå.

Bildene i denne bloggposten er i all hovedsak tatt bak scenen, se på det som en "behind the scenes"-reportasje.


Avslutningsnummeret med Kolvereid storband og samtlige 12 vokalister på scenen. Publikum gir stående ovasjoner, vel fortjent.


Fra formiddagens siste finpuss av detaljene i musikken og lyden.


Kapellmester Øyvind Nordstrand har ingen intensjoner om å gi seg før alt sitter som det skal. Han instruerer sitt storband med en fin miks av humor og autoritet, og resultatet taler jo for seg selv.


Her har kapellmester Øyvind Nordstrand en siste brief med Cecilie Johnsen, en av de eminente vokalistene som sørget for at det ble et show av høy kvalitet.


Vokalistene i dyp konsentrasjon før generalprøven, dette er folk som vet hva de holder på med, og som ikke tar lett på oppgaven.


Noen av storbandmusikerne i dyp konsentrasjon før de går på scenen.


I artistgarderoben sikrer Sølvi Vik Brækkan seg en selfie med Eirin Trøbak, Kine Vestvik, Cecilie Johnsen og Kristin Palec Iversen. Alle sammen var et flott syn på scenen, og sangprestasjonene deres var fantastiske.


Storbanddronningen Marte Volden tar siste finish på frisyren til Eirin Trøbak. Begge to er rutinerte storbandvokalister, og det vistes og hørtes!


Adrian Jørgensen klar for å trekke i finstasen før sin opptreden. Og hvilken opptreden ble det ikke for Adrian, ikke helt uventet overbeviste han.


Bindalsjentene Ida Kveinå og Camilla Brevik klar for scenen. Begge overbeviste stort med sine sangprestasjoner, dette er vokalister fra øverste hylle.


Selv trakk jeg også i finstasen før showet, og jeg må bare innrømme at jeg koste meg sammen med de utrolig flotte folkene som medvirket.


Viknaordfører Amund Hellesø var første artist ut i showet. Ikke bare er Amund en utrolig omgjengelig og hyggelig fyr, han er også en glimrende vokalist og enterteiner.


Utrolig hyggelig oppgave å få lede et sånt show.

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Februar 2017
TERJES SUPERBLOGG

TERJES SUPERBLOGG

54, Nærøy

Lever livet som bonde og komiker. Personlig fotograf og designer: Frida Isadåra Årseth. KONTAKT: terjeaa_blogg@hotmail.com Twitter, instagram & snapchat: superbloggern

Image and video hosting by TinyPic

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

hits