Torlaug og Sissel

Førstkommende mandag fyller det som i dag er Joker Bogen, 50 år. Og to av de som til daglig er å finne i butikken i Bogen, har vært med mesteparten av tiden. Torlaug Bartnes Ulrichsen var 8 år da hennes far Olav Bartnes startet opp butikken, og etter at hun var ferdig med videregående skole har hun hatt sitt daglige virke i butikken. Sissel Larsen har vært fast medarbeider siden slutten av 1970-tallet. Så det kan trygt sies at dette er to damer med kolossal erfaring og stor varekunnskap, de vet kort og godt hvordan butikk skal drives. Og kundene vet å sette pris på dem, for ikke bare kan de sitt fag, de vet også hva kundebehandling og service er. Aldri har en kunde blitt møtt med annet enn smil og vennlighet, og de to strekker seg lenger enn de strengt tatt er nødt til, for å komme kundene i møte. Min påstand er at uansett hvor bra en butikk er, er det hvordan betjeningen møter kundene, som er lakmustesten på butikkens kvalitet. Og man kan bestandig føle seg helt trygg på å bli møtt med smil, vennlighet og utmerket service hos Joker Bogen. Mange kunne ha både det ene og andre å lære av Torlaug og Sissel, og også de andre hos Joker Bogen. Det er slett ikke alle steder man har den samme solide grunnmuren av service, vennlighet og yrkesstolthet. For utført på den måten det gjøres i Bogen, kan man virkelig være stolt over sitt yrke!


Torlaug og Sissel, to damer som kundene hos Joker Bogen setter uendelig stor pris på.


Torlaug er et arbeidsjern av de sjeldne, og det å yte god service er selve grunntanken i hennes arbeidsdag.


Sissel sier at den største forandringen i løpet av alle hennes år i butikken, er at tidligere både priset og slo de inn varene manuelt. Da hadde hun de fleste prisene i hodet, Nå husker hun nesten ingen priser lenger, påstår hun.


Et velkjent syn i Bogen, Torlaug mellom velfylte hyller i butikken hun "bestandig" har jobbet i, og som hun nå er daglig leder for.


Sissel i ferd med å hjelpe kunde Solbjørg Ulfsnes med ny voksduk til jul. Joker Bogen har mye bredere vareutvalg enn det som er vanlig for dagligvarebutikker, og dermed større variasjon i arbeidsoppgaver og kompetanse for medarbeiderne.


I flere årtier har Torlaug daglig krysset brua i Bogen for å gå på jobb i butikken, ofte også på søndager. Ikke at det er søndagsåpent, men det er mye arbeid i en butikk som kundene aldri ser.


Morten mener at han må holde Torlaug fast såpass lenge at det går an å få et bilde av henne. Og han har et poeng, hun sitter ikke mye rolig i løpet av en arbeidsdag.

 

Landbrukskalender

Årets landbrukskalender fra Bondelaget har fått sitater fra bondebloggere for hver uke i året. Og jeg er ikke så rent lite overrasket og stolt over at de har lagt inn opptil flere sitater fra bloggen min. Også min gode venninne Hilde Kyllo med bloggen http://bondefroken.no/ har fått flere sitater i årets kalender. For meg så er dette nesten som å komme på frimerke, og det er jo vanligvis noe man oppnår etter sin død. Selv kan jeg riktignok føle meg litt halvdød noen ganger, men Bondefrøken er så full av liv at selv om hun hadde vært bare halvparten så livlig, så hadde hun likevel vært kjempelivlig. Ble en litt snirklete setning, men dere skjønner hva jeg mener? Og nå har jeg altså fått tilsendt noen ekstra eksemplarer av kalenderen som takk for at de fikk bruke sitatene. Håper at de også har sendt til Bernie Sanders, for de har brukt en Twittermelding fra ham i kalenderen. Ettersom jeg ikke har bruk for så mange kalendere selv, tror jeg nesten jeg får ha en "giveaway" med kalendere.


Koppen og t-skjorta fikk jeg også fra Bondelaget for sitatene.


Jeg kommuniserer ofte digitalt med Hilde Kyllo, alias Bondefrøken, også hun har fått ekstra kalendere. Hun syntes giveaway var en glimrende idè. Og hvis jeg ikke har oppfattet henne feil, kan hun følge med kalenderen. Jeg går ut fra at det kun er for en tidsavgrenset periode, hun er tross alt nokså nygift.


Dette sitatet stammer fra et av mine besøk hos Bondefrøken.......


Dette har ingenting med mine besøk hos Bondefrøken å gjøre!


En av disse kan bli din, tar det praktiske på facebooksiden min.

Bindal Bondelag

I går kveld ble det avviklet hele tre årsmøter i bondelagene i Bindal. Både Åbygda og Horsfjord Bondelag hadde årsmøte, og begge lagene vedtok å slå seg sammen med det andre laget. Dermed kunne Bindal Bondelag se dagens lys, og umiddelbart avholde sitt første årsmøte. Eli Horsberg ble valgt til Bindal Bondelags første leder, hun ble også Horsfjord Bondelags siste leder. Dermed er det belegg for å si at hun er en historisk person. Jeg ser slett ikke bort fra at det blir reist en statue av henne en gang i framtida. At bondelagene fra ytre og indre deler av kommunen slår seg sammen i største fordragelighet, viser vel at bønder er rause og inkluderende. Det samme må vel sies når jeg, som bor på "feil" side av grensa, blir valgt inn i styret. 


Bindal Bondelags aller første styre, bak fra venstre Åsmund Myrvang, Raymond Slåttøy og undertegnede. Foran fra venstre Karina Sevaldsen-Bekkavik og leder Eli Horsberg.


Nordland Bondelags organisasjonssjef Geir Jostein Sandmo kastet glans over begivenheten, og forærte dette forkleet til Bindal Bondelags første leder, Eli Horsberg.


Til laget hadde Sandmo med seg ny protokoll i gave, til Elis store glede.


Vi har lange tradisjoner for ribbemåltid på årsmøtene i Horsfjord Bondelag, og den tradisjonen tar vi med oss videre.


Vi har også solid tradisjon for gode historier og stor munterhet på møtene. Her er det muntrasjonsråd og glimrende historieforteller, den replikksterke Geir Horsberg som er i aksjon.


Vigdis Åsaunet og resten av årsmøtet lot seg åpenbart more av Horsbergs fortellerkunst.


Her blir styret i det fusjonerte laget flankert av organisasjonssjef Geir Jostein Sandmo og fylkesleder Bernt Skarstad, et bilde for historiebøkene.

Fingermouthing

Dere er vel godt kjent med at jeg prøver å henge med, så godt det bare lar seg gjøre, på nye trender. Og denne gangen føler jeg at jeg er tidlig ute. Såvidt jeg har klart å finne ut har ingen norske medier omtalt den nye selfie-trenden "fingermouthing" enda. Se gjerne på dette som nybrottsarbeid her til lands. Saken er den at duckface forlengst er helt ute, den trenden ble avløst av fishgape i fjor. Men nå er også fishgape passè, det er så 2015. Nå er det fingermouthing som gjelder, og det er nokså pinlig hvis vi ikke umiddelbart tar det til oss også her på bjerget. For det er jo unektelig veldig stilig å se på. Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at denne bloggposten kommer som en følge av oppfordringer fra en av mine lesere i Taiwan.


Her lar jeg meg, med ganske stor suksess, inspirere av Kylie Jenner. Ikke helt likt, men dere skjønner hva jeg mener?


Her lar jeg meg, med begrenset suksess, inspirere av en canadisk modell jeg ikke husker navnet på.


Denne har jeg kommet på helt av meg selv, viktig å ikke bare ape etter internasjonale stjerner, vi må ha vårt eget norske uttrykk også.

Linus fyller to år

I dag fyller vår yngste katt Linus to år. Linus er en liten og spebygd katt, men hvis han hadde kunnet snakke, hadde han nok hevdet at han var blant verdens største katter. Da han kom til oss var han ikke større enn at han lå oppi hånda mi, men han har da vokst siden den gangen. Innimellom har han så stor selvtillit at han sniker seg innpå kyrne og gjør utfall mot dem før han innser at de kanskje er for store for ham. Og andre ganger nøyer han seg med å jakte på fluer. Men han er en veldig snill og god katt, selv om han selv vil velge når det er tid for kos. Deler noen av Fridas blinkskudd av Linus på bursdagen hans.


Her er Linus på fluejakt, denne gangen slapp flua unna. Den flyr sin vei øverst til høyre i bildet.


Hvor ble det av flua?


Okey, det kommer nye sjanser.....


Kenguru-style.


Minner litt om en sibirsk tiger når han kommer gående gjennom snøen.

Jeg går til skoleverket

Jeg blir utsatt for stadig nye utfordringer. I dag var jeg engasjert av Nærøy ungdomsskole til å lære et knippe elever å blogge. I grunnen på tide at skoleverket tar blogging på alvor. For å være helt ærlig er jeg litt usikker på om jeg egner meg særlig godt som pedagog, men en veldig hyggelig dag sammen med disse 9. klassingene ble det i hvert fall. Vi fikk diskutert blogging, og en rekke andre temaer, og vi ble kjent med hverandre. Oppmuntrende var det også at ungdommene var veldig opptatt av å vise fram skolen sin til meg. Jeg fikk full omvisning, og det var ikke vanskelig å forstå at de var stolte over den fine skolen sin. Og ikke nok med det, på tross av at selve bygningen er ny og veldig fin, så var det folkene, både elever, lærere og andre ansatte som ble framhevet som det beste med skolen. Så jeg er overhodet ikke i tvil om at her gjøres det mye godt arbeid som gir grunnlag for god læring. Og det var god stemning og hyggelig atmosfære overalt på skolen denne dagen. Og til dere ni som ville tilbringe en skoledag sammen med meg, har jeg bare en ting og si: You made my day!


Disse ni hyggelige, oppvakte og engasjerte ungdommene tilbrakte jeg en hel skoledag sammen med.


Første stopp på omvisningsrunden var i kantina, der Astrid Fagernes kunne friste med nystekte vafler.


Musikkrommet setter de unge stor pris på, her demonstrerer Hampus Vilhelm Anderson sine trommeferdigheter, noe Kirsti Sæternes ikke er så begeistret for.


Gitarene har fått sitt eget rom.


Til og med det periodiske system blir stilig når det får plass på en glassvegg.

Vi tok også en titt innom klasserommene der det foregikk vanlig undervisning, her er det matte det jobbes med.


Her er klassen "min" i full gang med å starte opp, eller gjenoppfriske sine blogger. Et lite minus var at datamaskinparken på skolen var av det nokså trege slaget.


Nærøy ungdomsskole er ren og fin, mye takket være at besøkende må ta på seg disse kledelige blå sko-overtrekkene, eller bruke innesko.


Rektor Per Andrè Johansen satt i viktige møter hele dagen, og fikk liten anledning til å delta i moroa sammen med oss.


Hvis man skal bli en ekte blogger, er posering ekstremt viktig. Marie Laugen viste seg som et naturtalent.


Her driver vi med poseringsøvelser foran det store speilet i musikkrommet. Sjelden man ser så mye talent samlet på ett bilde.


Selvfølgelig måtte vi ta et offisielt gruppebilde før vi avsluttet dagen, bak fra venstre sitter Emma, meg selv, Signy og Kirsti. I midterste rekke sitter Hampus, Wiktoria og Thea. Foran fra venstre finner vi Maren, Marie og Hanna.

Ny fylkesmann i Trøndelag?

I dag sprakk nyheten om at jeg har søkt på stillingen som fylkesmann i Trøndelag. Noe som har medført at jeg har fått mye mer oppmerksomhet enn jeg setter pris på. Men jeg tror mine døtre og familien forøvrig er ganske stolte. Jeg har blitt oppringt av presse, jeg har vært med på NRK Trøndelags ettermiddagsending, og selvfølgelig fikk jeg Namdalsavisas Birger Aarmo på døra. Så er spørsmålet naturligvis om jeg har noen mulighet til å få jobben. Og svaret på det er vel egentlig et rungende nei. Men hvor mange levnet Donald Trump en sjanse til å bli president da han lanserte sitt kandidatur? Jeg kunne jo tenkt meg at det var sånne fine retrettstillinger for utslitte bønder, sånn som politikerne har. Men jeg innser at fylkesmannstillingen nok går til Inge Ryan hvis de vil ha den beste, eller til Frank Jensen hvis regjeringen velger å foreta en politisk utnevnelse. Så får jeg slite litt mer på skuldre og albuer. Skulle forresten ikke nevnt det med skuldre og albuer, for da kommer bare Bondefrøken til å foreslå trening.....


Som så ofte før, var ikke Namdalsavisas sensasjonshungrige reporter Birger Aarmo sein med å innfinne seg, da nyheten om mitt kandidatur til fylkesmannsjobben ble kjent.



Adressa skriver at det ikke var noen overraskelser på søkerlisten. Med andre ord hadde de forventet at jeg skulle søke......



Trønderavisa har tatt med bilde av de tre som de mener er favoritter, tror kanskje Frank Jensen er litt snurt....


Hvem trekker det lengste strået av Inge Ryan og meg? Eller kan Morten Ulrichsen komme opp som en "dark horse" på oppløpet?


Som tilhenger av hensynsløs åpenhet, legger jeg ut hele søknadsteksten min, som jeg synes er både offensiv og på samme tid ydmyk. Oppfordrer også de andre søkerne til samme åpenhet.
 

Tvillinger

For to dager siden fikk vi tvillinger i fjøset. Ikke så veldig uvanlig egentlig, men hos oss er det flere år siden sist. Og forrige gang var begge kalvene dødfødt. Så da jeg kom i fjøset midt på dagen på tirsdagen og fant en knøttliten kalv bak ei ku som skulle kalve midt i november, tenkte jeg ikke på at det kunne være flere på gang. Men etter å ha fått tenkt meg om, syntes jeg at det var litt mistenkelig at kalven var så liten og så tidlig født. Kunne det være en til? Så jeg måtte kjenne etter, og der lå det en kalv til. Var bare å dra den ut, tror det er den letteste kalving jeg har vært med på. Begge kalvene er oksekalver, og selv om de er små, sikkert ikke særlig mer enn 20 kg, så er de veldig vitale og spreke og drikker av hjertens lyst. Og selvfølgelig måtte de ut en tur dagen etter at de ble født for å bli fotografert av min datter. Og mor, Anja, har det bare bra. Etterbyrden kom etter 4-5 timer, helt som normalt. Og det er ingen selvfølge når det er tvillingfødsel.


Gutten til venstre er en time yngre enn han til høyre, han bak er ufattelig mye eldre.


Eldstemann var mye ivrigere på å utforske verden enn yngstemann.


Både spretten og stødig på tross av at han bare er en dag gammel.


Yngstemann ville helst gå helt inntil meg, men Frida fikk da dette bildet av ham.


Stolt bonde med tvillingguttene i fjøsdøra.

I utkanten av lerretet

I dag lanseres boka "Bygdekinoen i Norge - En reise i utkanten av lerretet". Forfatteren Sveinung Wålengen og fotografen Marius Nyheim Kristoffersen har fulgt bygdekinomaskinistene på jobb gjennom et helt år, og nå foreligger resultatet mellom to permer. 

Noen vil kanskje vite at jeg har et nært og entusiastisk forhold til Bygdekinoen, så det sier seg nesten selv at jeg er henrykt over at en av Norges fineste kulturinstitusjoner, som jeg mener Bygdekinoen er, har fått sin egen bok. Og jeg skal ikke gjøre noe som helst forsøk på å skjule at jeg er kjempestolt over å ha fått lov til å skrive forordet i boka. Det er en stor ære. 

Boka har blitt en fantastisk flott dokumentasjon om hvordan Bygdekinoen fungerer i dag. Vi får et unikt innblikk i kinomaskinistenes arbeidsdag, og vi blir kjent med hvem disse menneskene er. En kan godt se på boka som en hyllest til Bygdekinomaskinistene, kinobransjens ekte fotsoldater. Boka er rikt illustrert med bilder fra de ytterst forskjellige lokalene som huser Bygdekinoen regelmessig, og fra bygdene som lokalet ligger i. Dessverre klaffet det ikke slik at de to som står bak bokprosjektet, fikk til å være med til vårt kinolokale, Vonheim Sørhorsfjord, da de fulgte vår maskinist Jan Ove Brøndbo på jobb. Men vi er likevel behørig omtalt i boka. Og jeg kan ikke si annet enn at det varmer når jeg kan lese i boka at "Ungdomshuset Vonheim Sørhorsfjord  i Bindal er blitt et helt unikt visningssted".

Jeg er ingen bokanmelder, jeg er ikke engang noen lesehest, men denne boka syns jeg er en viktig bok, og en god bok. Mange jeg treffer blir faktisk overrasket over at Bygdekinoen eksisterer, bare av den grunn er det viktig med oppmerksomhet rundt den. I disse ulvetider i kultur- og medie- Norge, er det viktig å få fram at kulturtilbud må finnes overalt, også der det ikke er så kommersielt interessant. 

Bygdekinoen er en institusjon som oser av tradisjon, men den er samtidig moderne. Bygdekinoen var blant de aller første kinoene i Norge som i 2011 gikk over til digitalt utstyr. Vår maskinist har i høst tatt i bruk helt nytt digitalt utstyr, noe jeg tolker som et tegn på at det fremdeles blir satset på Bygdekinoen, og det gleder en Bygdekinoentusiast. 


Veldig fornøyd med boka jeg fikk i posten i går.


Mye godt lesestoff og flotte bilder i praktverket om Bygdekinoen.


Det er ikke bestandig vi har så godt oppmøte på filmene som her, men vi har gode publikumstall, så bygdekinoen er viktig for oss.


Disse to staute karene, Jan Ove Brøndbo og Jan Haugen, blir behørig omtalt i boka.

Handle lokalt

I går gikk den årlige "Handle lokalt"-dagen av stabelen over det ganske land. Rundt 300 distrikts-butikker var med på opplegget. Også Joker Bogen deltok, og markerte dagen med å spandere kaffe og vafler på alle kunder som hadde tid til det. Dette er et opplegg gjennom Merkur-programmet, som har som mål å bevisstgjøre folk på viktigheten av å bruke sine lokale tilbud på handelsfronten. Nå tror jeg ikke at en sånn bevisstgjøring er så viktig i Bogen, folk bruker allerede nærbutikken sin i svært stor grad, ganske enkelt fordi de er veldig fornøyd med både utvalg, atmosfære og ikke minst service. Men en litt ekstra hyggelig handledag ble det.


I Olavshallen ble kundene servert kaffe og vafler. Her er det Jann Aune som hjelper Sverre Bakken med å få rømme på vaflene.


Jevnt med biler på parkeringsplassen i Bogen gjennom hele dagen.


Namdalsavisas utskremte medarbeider ble innvilget audiens på Morten Ulrichsens kontor for intervju.


Morten hadde en stri tørn med å forsyne sultne kunder med vafler. - Det er morsomt å gjøre litt ekstra for alle de trofaste og hyggelige kundene innimellom, sier Morten.


Torlaug Ulrichsen var som vanlig allestedsnærværende i butikken. Her har hun akkurat ordnet i brødhyllene.


Jeg syntes nesten jeg måtte handle litt jeg også på en sånn dag, og da falt valget på denne osten fra Tine.

 

Ukens ku, Amalie

Denne ukens ku er 487 Amalie. Hun er født 21. juli 2014, og er ekte nærøyværing. Hun er datter av oksen 10948 Val, en okse som er født på Val videregående skole som ligger i vår kommune. Amalie har hatt en kalv til nå, en oksekalv som hun fikk tre dager før sin toårsdag nå i sommer. Amalie er ei snill og rolig ku til vanlig. Men jeg har funnet ut at hun nok er kilen på juret, så hvis jeg setter på melkeorganet forsiktig, kan hun finne på å sparke. Hvis jeg derimot setter på litt konsist og "brutalt", står hun helt rolig. Amalie har en avlsverdi på 11.


Ser i grunnen veldig snill ut.


Som de andre kyrne liker Amalie å få tilgang til litt utmarksbeite.


Poserer villig for fotografen.


Vet ikke hva Amalie sier her, men det er sikkert noe vennlig.

Underboob

Som blogger er det en selvfølge at jeg holder meg oppdatert på det som skjer av nye ting  og trender i moteverdenen. Det aller hotteste nå om dagen er "underboob", et fenomen som jeg ikke behøver å forklare, det holder i massevis med bilder. Jeg har nå testet det ut, og jeg overlater til leserne å bedømme graden av velykkethet. Det er svært lenge siden jeg har hatt innlegg i kategorien "Hot or not?", så da legger jeg det der. Men det kan vel ikke være så mye tvil om at dette er hot, eller?


Lady Gaga og meg med "underboob". Lady Gaga til venstre.


Her har jeg koblet meg med Kylie Jenner.


Nærstudie av min underboob.


Ulempen med denne trenden er at man fort kan havne i nippleslip-fella hvis man ikke tenker seg nøye om.


Her presterer jeg en dobbel nippleslip bare på grunn av ubetenksomhet.



Dagbladets nyhetssak som på forbilledlig vis gjorde meg oppmerksom på at verden går framover og hva trender angår.

 

Premiere på Børning 2

Onsdagskvelden var det igjen kino på ungdomshuset Vonheim. Og det var en spesiell kinokveld. Vi var så heldige at vi fikk premiere på Børning 2, og ikke nok med det. Film nummer to var Kongens nei. Jeg hadde på forhånd satt meg som mål å få 200 stykker forbi billettluka denne kvelden. Nokså hårete mål, når en tar i betraktning at det ikke bor særlig flere enn det i bygda. Men utrolig nok klarte vi å samle 202 publikummere tilsammen på de to filmene. Det er faktisk rekord gjennom de 22 årene vi har hatt Bygdekino. Faktisk opplever vi stadig økende oppslutning om kinokveldene hver fjerde onsdag. Jeg vet ikke, men jeg tror at vi har det aller hyggeligste kinopublikummet i hele Norges land. Og filmene, joda de falt i smak hos de aller fleste.


Premierepublikummet talte 122 stykker på Børning 2.


Før vi kan slippe folk inn på kino, må salen gjøres klar. Denne gangen fikk jeg god hjelp av mitt barnebarn Ina.


Det var Jan Haugen som var kveldens kinomaskinist, og han hadde det travelt i billettluka.


Vår faste maskinist avvikler sin høstferie denne uka, men vi var ikke kvitt ham av den grunn. Han tok like godt med seg familien og kom på kino hos oss. Stolt viser han fram billettene han akkurat har kjøpt.


Når vi har som godt innarbeidet tradisjon å spandere vafler på alle som vil ha, må ekstra krefter settes inn på dager med stort innrykk. Her er Morten Ulrichsen godt i gang.


Og vaflene fikk god avfart, hele 9 liter røre gikk med denne kvelden.


Også Kongens nei fikk et stort publikum hos oss. Men snittalderen var betraktelig høyere enn hos Børning-publikummet.


Det bruker bestandig å bli muntert når Jan Ove Brøndbo og Njål Torgnes Kristensen møtes.


En kinomaskinist i feriemodus, og en i jobbmodus.


Gutvikværingene Tom Antonsen og Jarle Kjærstad i engasjert samtale etter Kongens nei.


Kristine Enora Kjeldsand og John Arne Engan med restbeholdningen av vafler etter endt dyst. De to utgjorde sammen med Morten og undertegnede, arrangørstaben denne kvelden.

Ukens ku, Tone

Denne ukens ku, 474 Tone, er blant våre yngre kyr. Hun er født 19. juli 2013, og har hatt en kalv så langt, en oksekalv. Tone er ei stor og høyreist ku, hun er nok den høyeste kua vår, hun melker godt, og hun er veldig snill og medgjørlig. Dette har hun nok arvet etter sin far, 10617 Skei. Han er en av de beste oksene Geno har hatt i katalogen, og han har lynne som sin aller beste egenskap. Denne oksen er født på Leka hos Tone Rennemo og Per Helge Johansen. Derfor var det helt naturlig å døpe denne kukalven for Tone da vi endelig lyktes med å få en kukalv etter Skei. Vi fikk mange avkom etter ham, men alle utenom Tone var oksekalver. Tone har en avlsverdi på 15. 


Ikke bare er hun snill, men hun ser snill ut også.


Tone ute i regnet, litt regn plager ikke kyrne nevneverdig.


Tone viser gjerne fram hvor lang tunge hun har.


Høstbilde av Tone, i det fine høstværet som råder nå, får kyrne fremdeles noen timer utendørs hver dag.


Her er 10617 Skei, Tones far. Ikke til forkleinelse for noen lekaværinger, men dette er vel den lekaværingen som har satt mest spor etter seg.

Sunn fornuft - del 5

Sunn fornuft-plakaten for bloggere sitt 5. punkt lyder sånn:

Fokuser heller på treningsgleden framfor hvor langt du selv løper og hvor mange repetisjoner du tar. Husk at du ikke trenger å skrive om hver eneste gang du selv trener for å dele treningsinspirasjon. Poster du et treningsopplegg, så presiser hvem det er laget for, og hvem det ikke er laget for.

Her må jeg si at jeg kommer godt ut av min egen uhildede granskning av egen blogging. I utgangspunktet regner jeg ikke meg selv som en treningsblogger, men jeg ble ganske overrasket over at jeg faktisk har blogget så mye om min egen trening. Men til min store glede ser jeg at jeg ikke har skrevet særlig mye om hvor langt jeg løper eller hvor mange repetisjoner jeg tar. Heldigvis har jeg ikke gått i fella og postet noe treningsopplegg. For sikkerhets skyld må jeg understreke at all trening som jeg legger ut, kun passer for meg, og i noen sjeldne tilfeller Morten Ulrichsen. 


Som blogger er det helt naturlig at mye av treningen jeg får, består i å gå den røde løper.


Trampolinehopping er en flott treningsform, men jeg må understreke at dette ikke passer for Morten Ulrichsen.


Staurgang er vanlig treningsform hos bønder, og passer bare for bønder, ikke kjøpmenn, aksjemeglere og sykepleiere etc.


Å stå på hendene er fin trening, men passer bare for de som er myke nok.


Motbakkeløp passer for alle, men pass på at bakken ikke er for bratt og lang, ellers går det kraftig utover treningsgleden.


En gang var jeg så godt trent at jeg deltok med startnummer på brystet, her blir jeg intervjuet av Hallgeir Martin Lundemo. Han er så godt trent at han løper terrengløp i flere døgn. Det passer bare for ham.


Her trener Morten Ulrichsen og jeg på løping med høye kneløft. Det passer for alle med pene knær.


Lange gåturer med innlagt akevitt-skåling passer for alle som liker akevitt. Men vær obs på 20-års aldersgrense på akevitt. Og det er lett å ha fokus på treningsgleden her.


Langrenn passer best for astmatikere.

 

Ukens ku, Dagmar

Denne ukens ku er 447 Dagmar. Hun ble født 27. desember, altså 3. juledag, i 2011. Akkurat da herjet ekstremværet Dagmar, vi var strømløse, så hun ble født i lyset av ei lommelykt. Navnet kunne da ikke bli annet enn Dagmar. Det kan virke som at navnet, og omstendighetene rundt hennes fødsel, har preget henne litt. Dagmar er ikke noen koseku, kos er noe hun helt klart vil ha seg frabedt. Hun har et litt skarpt gemytt, noe som gir seg utslag i at hun sjefer litt med de andre kyrne. Men hun er grei å melke, så hennes litt strie vesen har ingen praktiske konsekvenser i det daglige. Dagmar har hatt tre kalver, to oksekalver og en kukalv. Hun venter ny kalv i mars. Hun melker litt under snittet av kyrne våre. Hennes sterkeste egenskap er at hun har god fruktbarhet, hun er inseminert bare en gang for hver drektighet. Dagmar er datter av 11065 Kråbøl, en okse, som i likhet med Dagmar, er kollet.


Man kan i grunnen se at Dagmar har et litt skarpt gemytt.


Selv om hun ser ganske brysk ut, er hun på ingen måte aggressiv mot folk når hun er ute. Hvis det hadde vært tilfelle, hadde hun nok ikke vært en del av flokken særlig lenge.


Noen ganger ser hun da nokså godlynt ut også.


Dagmar setter like stor pris på utelivet som de andre kyrne våre.

Leka er alvorlig truet

Leka er alvorlig truet, ikke av fraflytting, ikke av kommunereformen, men derimot av det nordamerikanske treslaget sitkagran. Overalt på øya er det plantet ut, for det meste små grupper, av dette treslaget. Jeg antar at det har blitt plantet i beste mening i et forsøk på å få drivverdig skog i framtida. Men særlig de små feltene på yttersida av øya vil aldri kunne bli av økonomisk betydning. Det blir mest kvist av det. Og det som er skremmende å se, er at den er i ferd med å spre seg, både i nærheten av de plantede eksemplarene, men også lenger unna. Overalt ser man små sitkagraner som er i ferd med å vokse opp. Dette er en alvorlig trussel mot det unike og åpne landskapet som som både turister og lokalbefolkning er så begeistret over. Et landskap som vil være totalt forandret, og ikke minst forringet, om 20 eller 40 år hvis det ikke blir gjort drastiske tiltak mot denne, i mange sammenhenger, ondartede innvandreren. 

Jeg både tror og håper at turisme vil bli det som Lekasamfunnet i større og større grad skal leve av i framtida. Det er overhodet ikke tvil om at potensialet er stort, nettopp på grunn av Lekas unike landskap og geologi.  Det vokser også treslag på øya som er nokså uvanlige, og som for botanisk interesserte er en attraksjon i seg selv. Selv fant jeg fagerrogn, bergasal og krossved som vokste side om side. Det finner man ikke mange steder så langt mot nord. Derimot er jeg sikker på at turistene ikke vil være særlig begeistret over å komme til ei øy der sitkagrana har tatt over, stengt for mye av utsikten, og gjort turterrenget til et ugjennomtrengelig helvete. Gjengroing med løvskog er ille nok, men gjengroing med sitkagran er mange ganger verre! Spørsmålet man må stille seg selv på Leka er: Er vi villig til å ofre det unike landskapet til fordel for den minimale verdiskapningen sitkagrana representerer, eller skal vi sette inn effektive tiltak for i det minste å holde den i sjakk?


Her vil snart den ville fjellsida være gjemt bak en ugjennomtrengelig vegg av kvistrik sitkagran.


Sitkagrana formerer seg villig på Leka også. De litt større trærne er fulle av kongler, og ved siden av de plantede eksemplarene vokser etterkommerne opp.


Overalt på Leka ser man små og store blågrønne flekker i landskapet, etter min mening fremmedelementer i det flotte åpne kystlandskapet. De står der og fungerer som frøbanker som fører til stadig nye trær av dette fremmede treslaget.


Overalt går man seg på små sitkagraner som er i rask vekst, tildels langt unna morplantene. Det er ikke lenger spørsmål om den kommer til å spre seg, den sprer seg allerede i nokså stort omfang.


Den ser ganske uskyldig ut der den står, den lille sitkagrana. Men om 20 år vil den være 10 meter høy, med lange kvister med sylkvasse nåler. Og den vil da produsere flust med frø som igjen vil spire rundt mortreet. Og Steinstind vil ikke lenger være synlig fra denne vinkelen.

Leka har dette nokså uvanlige treslaget som kommuneblomst, nemlig fagerrogn.


Dette er bergasal, heller intet vanlig syn så langt mot nord.


Krossved på Leka, dette er helt på grensen av dens nordlige utbredelse.

Bondefrøken skuffer Morten

I dag hadde Morten Ulrichsen og jeg planlagt en dag som skulle toppe det meste vi har opplevd denne høsten. Morten skulle hente nypoteter i Overhalla, han skulle kjøpe treskruer i Namsos, og han hadde først og fremst gledet seg til å treffe Bondefrøken igjen. Han hadde ikke truffet henne siden juni, og det begynte å bli lenge siden, syntes han. Vi la trøstig i veg i Mortens varebil, vi stoppet som vanlig ved Lona bru og drakk kaffe, og fortsatte til Namsos der han fikk kjøpt sine etterlengtede treskruer. Og ettersom vi ikke hadde med våre koner, tok vi oss råd til lunsj på kinarestauranten. Men mens vi satt der, tikket det inn en melding fra Bondefrøken. Hun hadde glemt at hun hadde en viktig avtale, og måtte derfor avlyse avtalen med oss. Det er et understatement å si at Morten ble skuffet, selv tok jeg det ikke så tungt, det er ikke så lenge siden jeg både var på fest med henne, og overnattet i et av uthusene på gården hennes. Det ble min oppgave å muntre opp Morten, og prøve å få ham bort fra tanken om at det sikkert var noen som var yngre, sprekere og sterkere som ble prioritert av Bondefrøken. Så det gikk da på et vis, vi fikk ombord potetlasten, og da vi kom til Coop Kongsmoen svingte vi inn der. Og da kom humøret tilbake også hos Morten. Så det hele endte godt også denne gangen. Og vi har på ingen måte gitt opp å få treffe Bondeføken igjen. Oppfordrer alle til å ta turen til Joker Bogen og hamstre poteter, sånn at det snart blir ny potettur på Morten.


Her var alt bare fryd og gammen, Morten nyter sin kaffe ved busskuret på Lona, som så mange ganger før.


Morten var så oppløftet ved tanken på å møte Bondefrøken, at han ga seg til å pusse vekk fugleskitt og vegstøv fra rekkverket.


Han gjorde også rent i bilen, i tilfelle Bondefrøken skulle se inn i bilen.


Her har Morten akkurat fått den nedslående beskjeden om at Bondefrøken ikke kunne ta i mot oss i dag.


Dette var det nærmeste vi kom Bondefrøken, trist og grått på Kjøglum i dag.


Morten glemte helt sitt labre humør da vi kom til Coop Kongsmoen, for der var jo damene både blide og gjestfrie. Vi fikk både mat og drikke, og følte oss virkelig velkommen.


Og Morten glemte alt han har lært om sunt kosthold av Bondefrøken, så han kjøpte seg to poser potetgull. Fordi jeg fortjener det, som han sa.


Og vel framme i Bogen igjen, var Morten den gode gamle da han lystig trillet inn poteter i butikken sin. 

Lekas eventyrlige landskap

Det er ikke bare folket på Leka som har etterlatt seg et sterkt inntrykk i sjela etter høstferien vår i helga. Landskapet på Leka er ganske enkelt helt spektakulært. Det er ikke for ingenting at øya er kåret til Norges geologiske nasjonalmonument. De røde oppsprukne fjellene på yttersida består av serpentinitt og olivin, og er helt unik i europeisk sammenheng. Det er veldig mange turmål på Leka, vi prioriterte denne gangen å gå til Lekamøya og Jutulan. Turen til Lekamøya går i lite utfordrende terreng, mens det er litt mer krevende terreng opp til Jutulan. Det er heller ikke merket sti opp dit. Men det er en spektakulær opplevelse som jeg varmt anbefaler. Bildene kan på ingen måte gi et riktig inntrykk av det ville og storslagne terrenget. Jeg anbefaler alle å dra til Leka og se med egne øyne, det vil du ikke angre på.


Fantastiske fjellformasjoner i området som kalles Jutulan.


På tur opp til Jutulan gikk vi over denne rullesteinsfjæra, men det er nok svært lenge siden havet vasket over disse steinene.


Lenger opp i terrenget ser en dimensjonene på denne utgamle rullesteinsfjæra.


Målet for turen, de fantastiske fjellformasjonene Jutulan.


Morten Ulrichsen glir fint inn i terrenget som jutul.


Denne fjellsiden kan minne om en katedral.


Lekamøya, velkjent landemerke og sagnskikkelse.


Morten ved siden av Lekamøya, bare for å vise hvor liten Morten egentlig er.


Selv prøvde jeg å bestige Lekamøya, men fikk skarp beskjed av min langt bedre halvdel om at jeg var kommet i en alder der jeg ikke kunne bestige noen som helst møy!


Det er også mye flott å se uten å bevege seg langt fra vegen. Her ser dere "munken" midt i bildet.


Utrolige farger på fjellet på yttersida av Leka, man får følelsen av å være i en annen verdensdel.


Landemerket Steinstind sett fra Steinssjøen.


Bildet taler for seg selv, utrolig flott landskap.

Høstferie på fantastiske Leka

I år valgte vi å legge vår høstferie til den eksotiske øya Leka. Vi dro litt lenger denne gangen enn det vi vanligvis bruker på våre høst- og vinterferier. Leka ligger et kvarter med bil og tjue minutter med ferge unna vår bopel. Leka har utrolig mye spennende å by på, så jeg har bestemt meg for å dele opp min rapport fra sagaøya i tre deler, møte med lokalbefolkningen, geologi og botanikk. Jeg begynner med det morsomste, lokalbefolkningen. De viste seg å være utrolig gjestrfie og hyggelige. Det hjalp naturligvis på at jeg hadde med Morten Ulrichsen som døråpner. Lekaværinger som har levd en stund, husker nok Morten fra den tiden han trådte sine barnetresko på øya. La meg først som sist fastslå, selv om det sikkert stemmer at lekaværingene er et eget folkeslag, så er de langt over snittet gjestfrie og hyggelige. Det er overhodet ikke forbundet med noen fare å ta kontakt med lokalbefolkningen om du skulle være så lur å ta turen til Leka.


Naturligvis måtte vi avlegge ordfører Per Helge Johansen og førstedame Tone Rennemo en offisiell visitt. 


Det endte opp på ordførerens terasse der vi ble traktert med kaffe og førstedamens hjemmelagede ripssorbèt og vaniljeis med ekte eksklusiv vanilje. Ufattelig velsmakende servering til de politiske samtalene.


Morten lot seg ikke be to ganger da han ble tilbudt å prøvesitte ordførerens nye traktor.


Vi avla også turistanlegget Leka brygge et besøk. Der ble vi tatt i mot av en strålende opplagt vertinne Gro Sørli som serverte oss kaffe og hjemmebakt eplekake. Vi fikk full omvisning på det flotte anlegget i Frøviksundet.


Morten fortalte Gro Sørli noen helt usannsynlige historier fra sin oppvekst på Leka, og det ser ut som at hun moret seg over det.


Vi tok også turen innom den lokale Jokerbutikken for litt etterforsyning av proviant.


En fryd å handle når betjeningen er så sprudlende opplagt som i dette tilfellet.


Vi var også innom Ole Hamnes for å hilse på de vakre STN-kyrne hans. Også Morten som er kjøpmann, syntes det var fine og trivelige dyr.


Middag kjøpte vi på Vertshuset Herlaug. Vi fikk god mat og drikke og utmerket service hos Ruth Aune som var velvilligheten selv.


På turen tilbake over Lekafjorden ble jeg invitert opp på broa på nødløsningsferga Ramtind. Skipper er Martin Hamlandsø. Til høyre Tor Martin Holand som lenge har følt et spesielt ansvar for å stille opp på bilder når det er et kamera i nærheten. Også her ble jeg påspandert kaffe.

Jubelkveld på ungdomshuset

I går kveld feiret ungdomslaget og bygda at det er 25 år siden vi tok i bruk ungdomshuset Vonheim på Sør-Horsfjord. Og hvilken jubelkveld ble det ikke for vårt 123 år gamle UL Fønix. Gjestene, med ordfører Britt Helstad i spissen, ble møtt av en strålende opplagt leder Bjørn Øvergård som tok i mot med velkomstdrink i foajèen. Så var det klart for festmiddag, elggryte tilberedt av lagets superkokk Heidi Vollan. Servering og gjennomføring av arrangementet sørget våre gode naboer fra Gutvik for. Men det var først da ordfører Britt Helstad fikk ordet mot slutten av middagen at det virkelig tok av. Hun holdt en flott tale der hun hedret ungdomshuset, ungdomslaget og bygda. Og talen hennes kulminerte med at hun gjorde kjent at Bindal kommunes kulturpris for 2016 var tildelt UL Fønix. En kunngjøring som ble mottatt med stående applaus fra samtlige tilstedeværende. Ekstra stor stas var det at dette er første gang kulturprisen havner i denne delen av Bindal. Men ikke nok med det, litt senere på kvelden ble Johan Martin Otervik og Johan Teksum utnevnt til æresmedlemmer i laget, for sin lange innsats i ungdomslaget, og i særdeleshet for sin enestående dugnadsinnsats under byggingen av ungdomshuset. Begge to noterte seg for mer enn tusen timer gratisarbeid under byggeperioden. Hederen som ble de to til del, er i høyeste grad velfortjent.


En lettere beveget og glad leder i UL Fønix, Bjørn Kristian Øvergård, tar i mot kulturprisen fra ordfører Britt Helstad.


Kvelden ble innledet med festmiddag, her konstaterer Bjørn Øvergård at elggryta fra Heidi Vollans hånd, som vanlig var helt perfekt.


Det ugifte paret Ann-Helen Øvergård og John-Arne Engan tilhører den harde kjerne i ungdomslaget. Også de var svært tilfreds med serveringen.


Så var det altså duket for kulturpris. Her takker Bjørn Øvergård, på vegne av UL Fønix, for prisen.


Etter middagen var det selvfølgelig kaffe, kaker og dessert. Utrolig vanskelig å velge her, selv prioriterte jeg marsipankake og sviskegrøt.


Etter desserten, var det klart for en ny dessert. Her er Bjørn Øvergård i ferd med å kunngjøre at Johan Teksum og Johan Martin Otervik utnevnes til æresmedlemmer i UL Fønix. Selv var jeg toastmaster på festen, og fikk derfor gleden av å delta under utnevnelsen.


Ansiktsutrykkene til de to æresmedlemmene er ikke til å ta feil av, De ble både overrasket og glad over utnevnelsen.


Her får de to ungdomslagsveteranene synlige bevis på sin nye status, til stor applaus fra salen.


Musikken på festen ble besørget av våre egne gutter i Our Generation. Fra venstre: Superbassist Jonas Andre Engan, hypergitarist Edgar Hermanstad Dahl(for anledningen flybåren fra Tromsø), mestertrommeslager Andre Øvergård og selveste Adrian Jørgensen. Helt til høyre står gitarist og vokalist Dag Christer Brønmo fra Bindalseidet, som for anledningen forsterket bandet. Han har spilt utallige ganger på Vonheim, så det var ytterst passende at han deltok denne kvelden.


Ut i de små timer ble det servert pølser til nattmat. Lisbeth Borgen har så fine og avanserte vaner, at hun foretrekker pølsene rødvinsmarinert.

 

Ukens ku, Iselin

417 Iselin er en av de eldste kyrne våre. Hun ble født 13. mars 2010, og har hatt 4 kalver, 3 oksekalver og 1 kukalv. Iselin er den største kua som vi har, og på tross av at hun har avlsverdi på kun -7, nokså lav melkeindeks og veldig lav proteinindeks, så yter hun godt. Hun er blant de av kyrne våre som melker best, og proteininnholdet i melka er godt over snittet. En minus hun har, er at det har vært litt vanskelig å få kalv i henne. Selv om bildene vier ei ku som er både spretten og livlig, er Iselin ei svært rolig og trygg ku som det er veldig enkelt å omgås. Snill og rolig ku, er en beskrivelse som passer godt på henne. Iselin er datter av 10839 Lindvik, en okse som har -18 i avlsverdi, noe som er veldig dårlig. 


Fra utslippsdagen i vår, Iselin viser med all tydelighet at hun setter umåtelig stor pris på å få komme ut på grønt gress.


Et bilde av Iselin prydet forsiden på landbrukstidsskriftet Norsk Landbruk i sommer. Det syntes både min fotografdatter og jeg var veldig morsomt.


Selv om Iselin veier over 600 kg, ser det ut som om hun er nesten vektløs her.


Ingen tvil om at hun liker seg ute i det fri.


Sol og regn i pelsen på en gang. Iselin og de andre kyrne bryr seg ikke om at det regner litt. Men hvis det blir for mye regn kombinert med mye vind, søker de ly i skogkanten. Eller så gir de uttrykk for at de vil inn i fjøset. Men det skal ganske mye til.

Folkeavstemning om kommunesammenslåing

I dag gjennomføres det folkeavstemning i Nærøy og Vikna om de kommunene skal slå seg sammen til en kommune. Det vil si, velgerne blir bedt om å ta stilling til en intensjonsavtale om kommunesammenslåing. Alt er det ikke oppnådd enighet om, og noe er ikke berørt enda. Blant annet finner jeg ingen ting om valg av kommuneblomst for en eventuell ny kommune. Ettersom det er lang og god tradisjon for ikke å komme med verken sterk eller svak agitasjon på valgdager, lar jeg være å gjøre det akkurat nå. Jeg skal heller ikke avsløre hva jeg har stemt, eller hva jeg tror blir utfallet av folkeavstemningen. Men jeg har en klar oppfatning av hvordan jeg tror det går. Men noen illustrerende bilder fra mitt stemmelokale deler jeg uten forbehold. Den noe variable bildekvaliteten skyldes at det denne gangen er mobilbilder som er brukt.


Arne Bakken er rutinert og stilsikker stempelfører ved alt av valg i vår stemmekrets.


Tendenser til kø da jeg kom til stemmelokalet, uten at det så ut til å stresse de rutinerte medlemmene av stemmestyret.


Her er de tre alternative stemmesedlene vi hadde å velge blant.


Valget er tatt, og her går stemmeseddelen i urna.


For sent å angre, men har jeg valgt riktig.....


Etter avstemningen stakk jeg innom Joker Bogen for å se hva som tok seg best ut, Nærøy og Vikna tett sammen.....


......eller med behørig avstand. Ja det er det garantert flere syn på.

Tur til Trolltunga

Denne sommeren og høsten har det vært hyppige presseoppslag om utslitte turgåere som ikke har klart å komme seg ned ved egen hjelp etter turer til Trolltunga. Det sier meg at folk ikke må legge ut på turer de ikke er i stand til å takle. Dette har jeg tatt innover meg, men det hindrer meg ikke i å legge ut på turer i terrenget. I kveld tok jeg turen til min egen Trolltunge. Den ligger omtrent 50 meter opp i skogen ovenfor innmarka på gården min. Den er muligens ikke så stor som den mye omtalte Trolltunga, men allikevel veldig spektakulær. Da regner jeg også med at jeg kan kalles en verdig deltaker i Friluftslivet uke som vi nå er inne i.


Nyter utsikten på min helt egen Trolltunga etter å ha trasket hele vegen uten pause.


Fantastisk å nyte en medbrakt banan, sittende med beina dinglende utfor kanten av stupet.


Også Linus tok seg en kveldstur sammen med meg, dog uten å spise banan.


Skikkelig sug i magen når man ser ut over kanten.


Følelsen av å fly blir påtakelig på sånne steder.

Helseminister Bent Høies dobbeltmoral

Helseminister Bent Høie, hva er det du driver med? Du går til et utilslørt angrep på leger som sjekker om unge jenter i noen innvandrermiljøer er jomfruer. Et sånt angrep på tradisjonene i en annen kultur tillater du deg altså. Du hevder at "en slik undersøkelse har ingen medisinsk begrunnelse og fremmer ikke god helse". Du hevder også at det er en grov krenkelse av et ungt menneske som strider mot verdiene den norske helsetjenesten styres etter. Ja, jeg skal gi deg helt rett i det, denne praksisen er helt uakseptabel. Men har du tenkt over over at det er minst like krenkende overfor et ungt menneske å få skåret bort deler av sitt friske kjønnsorgan uten å få være med på å bestemme det. Og det har du pålagt alle norske helseforetak å tilby, altså såkalt omskjæring av gutter. Det vil si å skjære bort forhuden på penis, noe som på ingen måte kan kalles et helsefremmende tiltak, heller tvert i mot. Et pålegg som ble innført mot alle faglige råd i Norge, og som nesten ingen norske leger vil befatte seg med. Men hvis en skal følge din logikk, bør helseforetakene snarest pålegges å tilby jomfrusjekk av jenter når det er ønskelig ut fra foreldrenes ønsker og kultur. Noe annet vil være dobbeltmoral. For du kan da virkelig ikke mene at det er et større overgrep å titte på jentenes kjønnsorgan, enn det er å kirurgisk fjerne deler av guttenes kjønnsorgan? Både jomfrusjekk av jenter og omskjæring av gutter er kulturelt betingede uskikker, og må behandles likt. Synes ikke du også egentlig det, helseminister?

Men hvis du mot formodning skulle mene at når en lege ser på en jentetiss, så er det et større overgrep enn at den samme legen skjærer bort deler av en guttetiss, ja da er du proppende full av rendyrket dobbeltmoral. Det har blitt sagt at dobbeltmoral er bedre enn ingen moral, men det er jeg jammen ikke så sikker på! En ting er i hvert fall sikkert, du gir i så fall et kraftfullt og effektivt bidrag til økt politikerforakt!

Ingen, absolutt ingen, og særlig ikke kirurger, skal ha tilgang til barn og unges kjønnsdeler mot deres vilje. Skjønner du det Bent Høie? Nei du gjør nok dessverre ikke det!!!!!!



 

Ukens ku, Elise

485 Elise er denne ukens ku. For tiden er hun gårdens nest yngste ku. Sin første og foreløpig eneste kalv fikk hun 21. juli i år, en frisk og vital kukalv. Elise er rolig og snill, i likhet med de fleste av kukollegene i flokken. Som kalv hadde hun en noe uvanlig farge til NRF å være. Hun var verken svart eller rød, men noe midt i mellom. Men etterhvert har hun blitt svart. Hvor god melkeku hun kommer til å bli, er litt tidlig å si, men foreløpig ser det bra ut. Elise er datter av 11427 Framstad og hun har en avlsverdi på 8. 


Elise er ei veldig pen svart ku.


Hun trives som de andre kyrne, veldig godt utendørs.


Velskapt dame.


Hei fotograf, er det greit sånn?


Dette bildet av Elise og Sigurd viser at Elise er ei trygg og rolig ung ku. Hadde hun vært utrygg hadde hunn ikke ligget rolig når Sigurd kom for å kose.

Sunn fornuft- del 4

Punkt 4 i bloggernes "Sunn fornuftplakat" lyder som følger:

Del gjerne mat og treningsinspirasjon, men vær flink til å understreke hvem det er ment for, at ikke alle løper like fort, veier like mye eller i det hele tatt trenger å endre noe. Husk at du ikke har noe kontroll på hvem som leser det du poster på nett. Selv om du har en kjernegruppe faste lesere som kommenterer, har du også lesere som er yngre og eldre, friskere og sykere.

Her må jeg nok bare legge meg flat, jeg har delt en god del treningsbilder opp gjennom årene, uten å si noe som helst om hvem de passer for. Her får dere noen eksempler på det.


Dette er fra tidlig i bloggkarrieren, og jeg var den gangen lite oppmerksom på slike problemstillinger. Jeg skulle naturligvis gjort oppmerksom på at dette ikke er trening som passer for utrente nybegynnere. Dette er hardt for både kropp og sjel, og passer bare for de som har mange timer i treningsdagboka!


Her trener jeg på stavsprang med spett. Jeg glemte helt å advare om at dette er nokså risikabelt. Spettet har kun minimal svikt sammenlignet med en stav beregnet på stavsprang. Og det er dermed stor risiko for skader hvis man ikke er oppmerksom på dette faktum.


Her trener jeg på landevegsløping med Muckboots. Det er ikke spesielt skadelig, men nokså tungt. Så det hadde vært på sin plass å advare om at det kan være skadelig for motivasjonen til fortsatt satsing på landevegsløp.


Væsketilførsel under lange løp er anerkjent som både nyttig og viktig. Her står Morten Ulrichsen på drikkestasjon og langer Gammel Dansk til meg. Det jeg glemte å informere om, er at for de som har et par løpeøkter daglig, kan dette på sikt føre til avhengighet av nettopp Gammel Dansk.


Dette bildet er derimot mer i tråd med plakaten. Det vises tydelig her at alle ikke løper like fort. Morten Ulrichsen har en vanvittig toppfart, det har ikke jeg.


Her er et bilde som viser at jeg også får mye trening i hverdagen. Finner ingen grunn til å knytte spesielle advarsler til dette.


Her trener jeg staurgang. Dette anbefaler jeg ikke til folk utenfor landbruk og politikk. Staur er nokså vanskelig å holde styr på, så det kreves lang erfaring med staur før en begynner med staurgang.


Jeg har også den seneste tiden trent en del i Stallsporten hos Hilde Kyllo, men det er ikke så veldig krevende. Så heller ikke her har jeg tråkket over noen strek ved ikke å komme med advarsler.

Konklusjonen på denne gjennomgangen er at jeg har stort forbedringspotensiale med hensyn til å råde mine lesere til å avstå fra mye av treningen jeg driver med.

Ukens ku, Julie Desember

Denne ukens ku, Julie Desember er uten tvil gårdens mest fotograferte ku. Og hun er ganske spesiell også da. Hun er vår eneste STN-ku, STN står for Sidet Trønder- og Nordlandsfe. Denne rasen blir også omtalt som Rørosku. Julie Desember ble født 21. desember 2010 på Glørstad gård på Hitra, og til oss kom hun 12. februar 2011. Hun er ei lita ku med stor personlighet, og er hele gårdens kjæledegge. For å få oppmerksomhet, lager hun en kraftig lyd, som minner om en mellomting av snorking og grynting. Selv om hun er den klart minste av kyrne våre, tror jeg nok at hun selv mener at hun er den største. Disse kyrne melker ikke like mye som NRF-kua, så hun produserer rundt 4000 liter melk i året. Julie D. er veldig fruktbar, hun har fått fire kalver til nå, og det etter fire insemineringer. Nå er hun inseminert for femte gang, og hun hadde ikke omløp etter 3 uker, så det ser ut som den femte kalven er på vei. 

Julie Desember har et stort spekter av ansiktsuttrykk.

Hun er veldig godt vant med oppmerksomhet fra unger, og har ingenting i mot å få barnebarnet vårt, Ina, på ryggen.


Ute i terrenget kommer disse lette kyrne virkelig til sin rett.

Også barnebarnet Sigurd har et nært og godt forhold til Julie Desember.


Når hun har det travelt med å komme seg ut på beite, er det ikke fritt for at det blir litt sleng i juret.


Her er det Emma som prøver å friste Julie med litt godsaker.


Urnorsk ku og urnorsk bjørk.


Sigurd poserer mer enn gjerne med Julie Desember.


Selv om Julie holder på å bli en voksen dame, har hun sin ungdoms kraft i behold.


Både Sigurd og Julie Desember holder tunga rett i munnen.

Julie syns det er en grunnleggende rettighet å ha ei grov selje å klø seg mot.



Spennende med ballonger.


Viser mer enn gjerne fram hvor lang tunge hun har.


 

Sunn fornuft - del 3

Slik lyder bloggernes "Sunn fornuft-plakat" sitt tredje punkt:

Bilderedigeringsprogram kan være fint for å justere lys, farger og utsnitt, men unngå å endre kroppsstørrelse eller fasong.

Her har jeg kun i liten grad syndet mot plakaten, men helt skyldfri er jeg nok ikke her heller. Ved et par anledninger har jeg falt for fristelsen til å redigere bilder slik at kroppen framstår annerledes enn virkeligheten. Vel så alvorlig er det kanskje at jeg også har blitt fristet til å holde inn magen under fotografering. Dette er også en form for manipulering av virkeligheten. Morten Ulrichsen bryr seg derimot ikke om å holde inn magen, bortsett fra når han er i nærheten av Bondefrøken. Hvorvidt det kommer i konflikt med plakaten, står noe uklart for meg. Han kan neppe lastes, all den tid han ikke selv står ansvarlig for bloggen. Så det blir nok jeg som må ta den støyten også, når jeg er så lettsindig at jeg publiserer slike bilder.

Konklusjonen blir at jeg på punkt 3 har forbedringspotensiale, uten at jeg vil ta på meg at jeg er noen versting akkurat her!


Bilde som jeg tidligere har publisert på bloggen. Hvorvidt det er manipulert/redigert vil jeg ikke si noe om.


Jeg ønsker heller ikke å si noe om dette er redigert.


Også dette bildet overlater jeg til leserne å avgjøre om det er redigert.


Heller ikke dette bildet ønsker jeg å kommentere nærmere.


Her nøler jeg derimot ikke med å kommentere. Det er helt åpenbart at Morten driver med skamløs egenmanipulering når han opptrer i Bondefrøkens nærhet. Så slank har han ikke vært på 30 år!

 

Landbruk versus varehandel - omdømme

Nylig kom resultatet av av årets omdømmeundersøkelse. Og den viste at min egen næring, landbruket topper listen. Mens Morten Ulrichsens næring, varehandelen, ligger på bunn. Jeg er så fri at jeg tolker det dit hen at jeg framstår som svært troverdig, mens Morten Ulrichsen framstår som lite troverdig. Se selv på disse bildeeksemplene, og døm selv, hvem er mest troverdig?


Dette bildet oser av troverdighet, og gir meg som bonde stor troverdighet. Det er daglig rutine å la kyrne leke med ballonger, slik bygger jeg landbrukets omdømme. Svært troverdig promotering av av egen næring.


Morten prøver å framstille seg selv som en sunnhetsguru, og forsøker stadig å skape det inntrykket at han i hovedsak livnærer seg på gulrøtter. Spørsmålet er om det er troverdig. Og det er bare Torlaug, hans kone, sine heftige protester som har hindret ham i å omtale seg selv som Morten Kanin. 

Morten mener også at han som kjøpmann må løpe raskere enn meg som er bonde. Sannheten er nok at han løper raskere enn meg, men jeg må løpe mye lenger.



Skjermdump fra Nationen som omtaler omdømmeundersøkelsen.
 

Ukens ku, Adriana

Adriana er blant de yngste av kyrne våre. Hun ble født 11. november i 2013, og har hatt bare en kalv så langt, en oksekalv. Adriana er ei snill og rolig ku som det er trivelig å ha i besetningen. Hun er ganske storvokst og melker helt middels. Hun har en minus, og det er at hun har korketrekkerklauv på ene bakfoten. Men med god hjelp av de flinke klauvskjærerne vi har til rådighet, skal nok det gå bra. Adriana har en avlsverdi på 9, og er datter av 10795 Hoøen. Forøvrig er hun oppkalt etter artisten Adrian Jørgensen.


Nysgjerrig på omgivelsene den første beitedagen i vår.


Frydefulle hopp og sprett når hun kommer ut av fjøset.


Som de andre kyrne, liker Adriana å ha tilgang til skogholt med litt lauv og urter å bite i. Blåbærlyng er en stor favoritt å sette til livs.


I følge min datter og fotograf, har Adriana de peneste øynene av alle kyrne våre.
 

Les mer i arkivet » November 2016 » Oktober 2016 » September 2016
TERJES SUPERBLOGG

TERJES SUPERBLOGG

54, Nærøy

Lever livet som bonde og komiker. Personlig fotograf og designer: Frida Isadåra Årseth. KONTAKT: terjeaa_blogg@hotmail.com Twitter, instagram & snapchat: superbloggern

Image and video hosting by TinyPic

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

hits