Vidunderlig ny teknologi

Jeg er den forholdsvis lykkelige eier av en smarttelefon, av merket Samsung, modell Galaxy S5. Jeg er godt fornøyd med den, men samtidig smertelig klar over at jeg er langt i fra å inneha den kompetansen som kreves for å utnytte alle mulighetene den gir. Men av og til oppdager jeg nye muligheter, som oftest ved tilfeldigheter, og ikke på grunn av teknologisk kompetanse. Nylig oppdaget jeg at man kunne sortere bildene i galleriet i forskjellige kategorier. Kategoriene er blant annet Mat, Kjæledyr, Kjøretøy, Blomster osv. Så dette måtte jeg teste ut. Så er det store spørmålet om denne teknologien virker, tja jeg vet ikke helt. Men dere skal selv få bedømme, jeg deler raust ut med bilder fra min "smarttelefon".


Dette bildet av Morten Ulrichsen havnet i kategorien "Kjæledyr". Mange synes jo at Morten er en going, men kjæledyr da......


Også dette "fingermouthing"-bildet av meg kom blant kjæledyrbildene. Jeg kjenner flere som vil være helt uenig i den kategoriseringen.


Spekemat og gløggingredienser er jo godsaker, men kjæledyr? Joda, jeg koser meg jo med spekemat, men ikke på samme måte som jeg koser meg med katten......


Men her har programmet truffet blink, valpen i forgrunnen kan godt kalles kjæledyr, litt mer i tvil om eier Lars Berg-Hansen....


Morten Ulrichsens noe uheldige forsøk på å lage kaffe under en ferietur på Leka, finner jeg i kategorien "Mat". Vel, jeg fikk ikke lyst til å spise dette....


Dette bildet var derimot helt korrekt plassert i matkategorien.


Disse to bildene oppfatter min smarte telefon som kjøretøy. Motorsaga har, i likhet med mange kjøretøy, motor, men kjøretøy? Nei! Og jeg er helt sikker på at min datter ikke syns at hun er et kjøretøy, selv om hun har god framdrift på ski her.


Her bruker jeg ostehøvelen på smør rett fra kjøleskapet, men telefonen mener jeg har tatt bilde av en blomst.

Konklusjon, man kan ikke stole på en telefon, uansett hvor smart den er!

Coop Kolvereid hos Joker Bogen

Ikke alle som kommer innom hos Joker Bogen kommer for å handle. Det vil si, de fleste gjør det, men noen unntak er det. I dag fikk Morten besøk av selveste generaldirektøren fra Coop Kolvereid, Marit Dille og hennes underordnede, butikksjef Geir Kongensøy hos Coop Extra på Kolvereid. Dille har nylig tiltrådt sin stilling i en konstituerende status, og hun har satt seg som mål å utvikle og forbedre driften i alle ledd. Derfor søker hun etter kunnskap overalt, også hos konkurrenter. Og Morten er av den rause sorten som villig øser av sin avgrunnsdype brønn av kunnskap. Vel vitende om at ingen klarer å kopiere ham uansett om de har oppskriften eller ikke. Og så vet vi jo alle at det er noe helt annet å drive butikk i en by som Kolvereid enn det er i Bogen. Det som funker i rurale Bogen behøver ikke å funke i urbane Kolvereid.


I Olavhallen øste Morten villig vekk av sin store kunnskap til de kunnskapstørste gjestene fra Coop Kolvereid.


Marit Dille er har nylig tiltrådt som direktør hos Coop Kolvereid, mens Geir Kongensøy er butikksjef hos Coop Extra på Kolvereid.


Når Morten forteller at de har en maskin der kundene kan putte inn tomgods, og få kvittering som de tar med til kassen, tror ikke de to gjestene sine egne ører.


Morten måtte ta med seg de tilreisende ut til panteautomaten for å overbevise dem. Geir Kongensøy ville se hvor det ble av boksene og flaskene, mens Marit Dille var skeptisk til å gå for nært.


Men etterhvert våget også Dille seg nærmere, etter at Morten forsikret om at det var helt trygt.


Morten er kjempestolt over den flotte panteautomaten som han er driftsansvarlig for, Han er selve pantemannen i Bogen. I tillegg har han også ansvaret for papp-pressa, så Morten har nok å henge fingrene i.


Og så er det tid for de to prominente Coop-representantene å reise videre, fulle av inntrykk og ny lærdom om butikkdrift.

Tvangsekteskap

Så har de talt, regjeringspartiene Høyre og Frp samt Venstre. Kommunene Vikna, Nærøy, Leka og Bindal slås sammen med tvang. Reaksjonene og meningene om dette er svært delte, alt fra raseri til begeistring. De sterkeste reaksjonene kommer fra Leka og Bindal. Og det er helt forståelig, det er disse to kommunene som ligger lengst fra Rørvik og Kolvereid, ett av disse tettstedene kommer til å få kommunesenterfunksjonen. Selv om jeg har foreslått Bogen som nytt kommunesenter, tror jeg vel innerst inne ikke på det. 

Rent umiddelbart ser en slik storkommune ut som en god ide. De fire kommunene utgjør et naturlig arbeidsmarked, og en naturlig handelsregion. Gutviks ønske om å slippe å være Lekas stebarn lenger, blir oppfylt. selv om de nok risikerer å bli noen annens stebarn i stedet. Hele problematikken med grensene på Austra blir borte. At disse grensene har vært et problem, har det vært vanskelig å få aksept for hos de som aldri har kjent problemene på egen kropp. Disse problemene har i hovedsak handlet om å få ha ungene i barnehage og på skole i nærmiljøet, for oss som har bodd på "feil" side av fylkes- og kommunegrensa. Disse problemene er dog av mer akademisk interesse i dag, da Kjella skole forlengst er en saga blott, og det finnes knapt unger på "feil" side av grensa. 

Mange bindalinger reagerer kraftig på å bli overført til Trøndelag, de frykter å måtte betale moms på strømmen, de frykter mindre tilskudd til landbruket og jeg har til og med sett at de ikke kan bruke nordlandsbunaden lenger. Og mange andre ting frykter de også. Noe av frykten er nok veldig godt begrunnet, sannsynligvis må de betale moms på strømmen på samme måte som meg som bor 3 km sør for grensa til Bindal. Frykten for lavere tilskudd til landbruket tror jeg er ubegrunnet, sonene for tilskudd følger ikke kommunegrensene, Nærøy er inndelt i to soner, det er forøvrig Bindal også, og Leka ligger høyere på tilskuddssats enn Bindal på noen områder. Og jeg tror aldri at noen vil reagere negativt på at Bindalens kvinner fortsetter å bære sine Nordlandsbunader på 17. mai. Bekymringen for at den unike legedekningen, med sin stabilitet, sin legevakt, og sin usedvanlige kvalitet, kan være truet i en stor kommune, er høyst reell og forståelig. I rettferdighetens navn har Bindal og Leka lyktes i en helt annen grad enn Nærøy og Vikna, med i gi sine innbyggere et legetilbud som innbyggerne har vært tilfreds med. Et godt eksempel på at stort, ikke nødvendigvis er godt i alle sammenhenger. Forøvrig kan det jo hende at bindalingene i den nye situasjonen som har oppstått, finner ut at de kanskje tjener på å stå sammen, den pinlige striden mellom indre og ytre deler av kommunen, ofte kamuflert som politisk strid mellom Arbeiderpartiet og Høyre/Venstre, har vært, og er, både skadelig og skammelig. Men det kan godt være at jeg tar feil også i det spørsmålet.

Leka har jeg størst sympati med. De har nærmest vært lovet å få beholde sin selvstendighet, og det vil være ren utopi å tro på at de vil få beholde alle sine kommunale arbeidsplasser. Disse arbeidsplassene representerer i stor grad det som er av såkalte kompetansearbeidsplasser i øykommunen, og forsvinner de, vil det føre til en nærmest utålelig utarming av Lekasamfunnet. Jeg håper selvfølgelig at jeg tar feil, at både Bindal og Leka kan komme, om ikke styrket, så i hvert fall godt ut av denne prosessen. Men jeg har mine tvil.

Hva Nærøy og Vikna angår, så har det ikke nyheten om tvangssammenslåing frambragt så sterke følelser, flertallet i disse kommunene er nok tilhengere av en sammenslåing, hvis man kan oppnå fordeler på bekostning av den andre parten. Dette er helt sikkert nokså flåsete sagt, men intensjonsavtalen om sammenslåing av de to kommunene inneholdt et punkt om at Nærøys kommunesenter Kolvereid skulle ha sete for ordfører og rådmannsstab. Og dermed ble det flertall for avtalen i Nærøy, og flertall mot avtalen i Vikna under folkeavstemningene i fjor høst. Ingen er i tvil om at det hadde blitt motsatt om Rørvik hadde fått kommunesenterfunksjonen i avtalen som ble lagt fram for innbyggerne i folkeavstemning. Det burde ærlig talt ikke bety all verden hvor rådmann og ordfører har kontor, det er tross alt ikke mer enn 20 minutters kjøring mellom Kolvereid og Rørvik. Men det framstår som ren utopi at det kan oppnås enighet innad i den foreslåtte storkommunen om hvor kommunesenterfunksjonen skal plasseres. Det blir å sammenligne med å fange fire villkatter og sette de i et trangt bur sammen, og samtidig forvente at de skal være venner og bli enige. De ville sannsynligvis sloss til siste bloddråpe og ikke gi seg før en en hadde vunnet og de tre andre lå dødelig såret tilbake. Det vil være en stor unnlatelsessynd av regjering og Storting å ikke bestemme dette også når man først har funnet det formålstjenlig å bruke tvang. 

Og nettopp tvang er det stor problemet i denne saken. Riktignok har det vært forespeilet at tvang kunne bli aktuelt i forbindelse med kommunereformen. Riktignok unntaksvis, og i tilfeller der en kommune stengte for at andre kommuner kunne slå seg sammen til en fornuftig enhet. I vår tvangssammenslåing er det ikke tilfelle. Ingen stenger for at andre kan slå seg sammen. Mye tyder på at akkurat dette er noe Venstre har hestehandlet seg fram til. På den måten har de fått revansje for alle nederlagene de har lidt i de lokale prosessene. Men det kan fort vise seg at dette er en Pyrrhosseier, og det skulle egentlig ikke være meg i mot. La det være helt klart, Stortinget har lov og rett til å gjøre slike vedtak, men jeg syns det hadde vært redelig av de tre partiene som står bak denne tvangssammenslåingen, å si klart i fra at i denne omgang oppnådde man de frivillige sammenslåingene som allerede er et faktum. Men at man ikke var fornøyd med det, og så gått til valg med lovnad om å gjennomføre tvang for å få det kommunekartet man mener er best. Så kunne velgerne avsagt dom i september. Dagens kommunestruktur har stort sett vært uforandret siden jeg var to år, Og jeg holder på å bli en eldre herre nå, så det hadde ikke skadet noen som helst å vente et år til. Svært mange oppfatter dette som en ren overkjørsel av lokaldemokratiet, og det har skapt stor usikkerhet om framtida for mange. Det skal man ikke undervurdere, og for egen del kan jeg bare konstatere at jeg har blitt langt mer skeptisk til hele kommunereformen, mye på grunn av det jeg oppfatter som en dårlig og nokså tilfeldig prosess. 

Nå er det jo slett ikke sikkert at det blir noe av dette tvangsekteskapet mellom de fire kommunene. Det blir nok vedtatt nå i vår, men Arbeiderpartiet og Senterpartiet har lovet å oppheve alle tvangssammenslåinger hvis de får flertall ved høstens valg. Og det framstår unektelig som mer og mer sannsynlig.

I likhet med Trond Sverre Horn, profilert politiker, artist og klok mann fra Brønnøy, forøvrig også en god venn, uten at det betyr noe i denne sammenhengen, vil jeg minne om det høvdingen Erik Bye en gang sa:

Politikerne må en gang lære, både i Norge og andre steder - at de ikke er våre herrer.

I demokratiene skal de være klar over, hver eneste dag de våkner og hver eneste kveld de går og legger seg, at de er våre tjenere. De er folkets tjenere! De skal stå i giv akt for oss i demokratiet. Det er noen av dem som tror at de er blitt herrer, men der tar de faktisk feil. Der må de en gang lære at de tar feil. Ellers er demokratiet bare dillball!



Talende forside hos Namdalsavisa!

 

Valveita

Jeg har flere ganger skrevet om Valveita her på bloggen. Valveita og Kjærstadvalen ble gravd ut på slutten av 1800-tallet for å bedre mulighetene for båtferdsel i området. Det har vært, og er, en viktig forbindelse mellom Årsetfjorden og Kjella. I nyere tid har det blitt stadig vanskeligere å bruke denne farleden, da gjenslamming har gjort det stadig grunnere. For turistbedriften Bogen Feriehus har dette ført til stadig større problemer, med ødelagte propeller på påhengsmotorene, og turister som ikke har kommet seg ut på sjøen, eller at de ikke har kommet seg på land på fjære sjø. Magnor Dolmen har jobbet med å få en løsning på problemet i et par tiår, og nå har han endelig fått et gjennombrudd i og med at både Nærøy og Bindal kommune har gått inn med økonomisk støtte til et forprosjekt som skal bane veg for en fullstendig rehabilitering av farleden. Også næringsutviklingsselskapet Bindal utvikling støtter prosjektet økonomisk. Magnor Dolmen er svært tilfreds med at både kommunene og Bindal utvikling har uttrykt sterk vilje til å få gjennomført den sårt tiltrengte rehabiliteringen. Både for bedriften Bogen Feriehus, for å ta vare på et viktig kulturminne og for å gjøre småbåttrafikken enklere og tryggere, er dette av største viktighet. I dag gjennomførte Verdalsfirmaet Seascan en grundig undersøkelse av dybde- og grunnforhold i hele det aktuelle området. Veldig flott å se at det endelig skjer noe med dette som har vært forsømt alt for lenge.


Seascan sitt fartøy blir sjøsatt ved Kjærstad i formiddag.


Så har farkosten kommet på vatnet og setter kursen mot Bogen for å klargjøre for scanning av bunnen når sjøen har flødd opp.


En forventningsfull Magnor Dolmen hos Bogen Feriehus tar i mot båten ved turistanleggets brygge.


Noen timer senere er det flo sjø, og scanningen av bunnforholdene er i full gang.


Fine forhold for å gjøre sånt arbeid i dag.


Magnor Dolmen har ventet lenge på at noe skal skje med den gamle farleden.


En smilende Magnor Dolmen er veldig godt tilfreds med at det endelig begynner å skje noe med hensyn til å bedre seilingsforholdene i Valveita og Kjærstadvalen.

Lita jente knust av stor stein

Bak denne dramatiske overskriften skjuler det seg et sagn knyttet til gården her. Dette sagnet går i korthet ut på at ei gjeterjente fra gården her, som var ute og gjette dyrene, under et uvær søkte ly i et skjul/gjeterhytte som var satt opp til formålet. Og mens jenta oppholdt inne i skjulet, gikk det et steinras fra det bratte fjellet som ligger rett ovenfor der hytta skal ha stått. Den største steinen i raset la seg i ro akkurat der hytta lå. Dette er bare et sagn, og jeg vet ikke om det er noe hold i det. Det finnes ingen skriftlige nedtegnelser om denne hendelsen, det har bare blitt overlevert muntlig fra generasjon til generasjon. For noen dager siden holdt jeg på med vedhogst like ved denne store steinen, som ligger i nokså flatt terreng, og da kom jeg på dette sagnet som jeg fikk høre som liten. I helga fortalte jeg historien til mitt eldste barnebarn Ina, og hun ble veldig facsinert av sagnet. Så vi måtte ta oss en tur og se på steinen, hun hadde et håp om at vi kunne klare å dytte steinen litt unna, så vi kunne få undersøkt om historien stemte. Nå er det vel ganske vanlig at det finnes sagn og muntlige overleveringer knyttet til de fleste gårder og grender i landet. Jeg kjenner flere sagn knyttet til gården her, noen er åpenbart ikke sanne, mens andre sikkert har rot i virkelige hendelser. Om historien om gjeterjenta er sann eller ikke, er det umulig å vite noe om, men uansett ligger det vel en forpliktelse i å bringe historien videre til nye generasjoner. Sånne sagn er i bunn og grunn kulturminner som det er god grunn til å ta vare på.


Det er en ganske så stor stein som ligger midt ute på en nokså flat slette.


På den ene siden har storsteinen et overheng, nesten som en gapahuk.


Ina bare måtte klatre opp på steinen for å få inntrykk av hvor stor den var, og hun innså straks at vi nok ikke klarte å dytte den bort.


Ganske høyt opp til toppen av steinen.


Ina måtte også prøve å stå under overhenget på steinen.


Steinen sett fra en annen vinkel.


Også på denne siden har steinen et overheng.


I fjæra like nedenfor der storsteinen ligger, er det to mindre, men likevel store, steiner. Det kan godt være at de stammer fra det samme raset.

Morsdagskake

Det er morsdag i dag, og da er det jo en viss tradisjon for kake. Her i huset har det som oftest blitt kjøpt en romkake på butikken, til mor. Romkake er favorittkaka til husets mor. Men i år fikk vi besøk av to av våre barnebarn denne helga, så da bestemte Ina og bestefar seg for at vi måtte lage kake selv til bestemor. Så da kjøpte vi inn det vi trengte for å lage ei real romkake. Ina sto for det aller meste selv, bestefar fikk kun ha en rolle som forsiktig veileder. Og alle skjønner vel at vi hadde ei veldig koslig stund på kjøkkenet denne ettermiddagen.


Ina var godt fornøyd med det ferdige resultatet, kaka var ferdig allerede lørdags ettermiddag.


Men først måtte vi piske krem som vi blandet inn i den innkjøpte romkremen.


Lillesøster Emma bidro med prøvesmaking og kvalitetssikring av kremen.


Kakebunnen var litt tørr, så vi fant ut at det var en god ide å fukte den med melk.


Så er kaka fuktet og fylt med romkrem, melisglasuren er på plass og da gjenstår det bare å skrive på hilsen til bestemor. Samt å vente på at morsdagen opprinner.


Og endelig ble det morsdag, og Ina kunne endelig overrekke bestemor kaka hun hadde lagt så mye flid i.


Og for bestemor smakte både kaka og klemmen veldig godt.

Rekruttering av nye fiskere

Fiskeri har vært en en viktig næringsveg i distriktet her i uminnelige tider. Det har vært både heltidsfiskere, og fiske i kombinasjon med gårdsdrift og andre næringer. Men det har stadig minket på antallet fiskere, og snittalderen på fiskerne har etterhvert blitt nokså høy. Dette har i sin tur ført til lavere leveranser til de to fiskemottakene på Austra, i Gutvik og på Nord-Horsfjord. Skal disse mottakene bestå i framtida, er det helt avgjørende at kvantumet som føres i land der, er av et omfang som sikrer lønnsomhet. Ingen kan drive fiskemottak kun på idealistisk grunnlag. Derfor er det nå satt i gang et prosjekt gjennom Bindal utvikling, som har som mål å øke rekrutteringen til fiskeryrket både på kort og lang sikt. I dag var det et "kick-off"-arrangement på Ungdomshuset Vonheim der en rekke aktører fra fiskerinæring og utdanning i fiskerisektoren, var til stede og fortalte om mulighetene i dette yrket. De som fikk høre om disse mulighetene var i første rekke ungdomsskoleelever fra de to skolene i Bindal, men også andre, bl.a. en rekke fiskere var til stede. Det kom veldig klart fram at fiskeryrket byr på store muligheter, både i form av gode inntektsmuligheter og en spennende arbeidshverdag. Selv synes jeg det var spennende å få være med på arrangementet, selv om jeg kun fisker til eget bruk. Jeg får vel også legge til, at jeg som 9. generasjon som driver gården her, nok er den første som ikke har fiske som en del av næringsgrunnlaget. Så er det bare å krysse fingrene for at prosjektet lykkes, og at fiskemottakene overlever. Uten fiskemottak i distriktet blir det vanskelig, for ikke å si umulig. å drive heimfiske.


Ordfører i Bindal, og leder for prosjektets styringsgruppe, Britt Helstad, ønsket velkommen til arrangementet.


Lærer Einar Dekkerhus ved fangst og fiske-linja på Ytre Namdal videregående skole på Rørvik, hadde tatt med seg to av sine elever for å fortelle om utdanningstilbudet sitt.


Sunniva Nicolaisen og Øyvind Pettersen fra Rørvik Fisk, fortalte om bedriften og mulighetene som ligger i fisk og fiskeri. Det er deres firma som tar i mot all fisken som blir levert hos fiskemottakene i Gutvik og Nord-Horsfjord. Sunniva Nicolaisen hadde forøvrig en imponerende og engasjerende formidlingsevne.


Martin Kjølstad starter snart opp som fisker igjen, han fortalte forsamlingen om seg selv og sine planer. Martin er en kul fyr som prater godt, og som utvilsomt kan bli et forbilde for andre unge som kan tenke seg et liv som fisker.


Elever fra restaurant og matfag ved Ytre Namdal videregående skole sto for oppdekking og servering av lunsj under arrangementet.


Bjørn Harald Martinsen og Greta Granås fra Lekamøya Spiseri, sto for lunsjen, de serverte en "tapastallerken" med forskjellige retter, alt sammen fra havet selvfølgelig.


Det mest eksotiske vi fikk servert, var nok tare-shot, som her blir tappet opp i små shotglass.


Lunsjen min i forgrunnen, et deilig måltid som jeg inntok sammen med folk som er mye dypere engasjert i fiskerinæringa enn det jeg er.


Fiskerveteranene Arne Bakken og Steinar Tørriseng var både glade og overrasket over initiativet for å rekruttere flere fiskere. De satte stor pris på dagens arrangement.


Gjengen som besørget dagens lunsj, fikk velfortjent applaus etter endt dyst.

Fra FM til DAB+

I dag kom dagen noen har vært forbannet over, mange har vært skeptiske til, mange har vært godt forberedt på, og andre igjen dårlig forberedt på. Altså dagen da de riksdekkende kanalene sluttet å sende på FM-nettet her i Trøndelag, og gikk over til bare å sende på DAB+. Selv har jeg vært rimelig godt forberedt lenge, den ene bilen vår har DAB+ fabrikkmontert, og vi har DAB+-radio både på kjøkkenet og på nattbordet. Det har jeg løst med å gi min kone en sånn radio til jul både i 2014 og 2015. Det store spenningsmomentet har vært hvordan det ville bli å bytte ut mine trofaste Peltor øreklokker med radio, for den underholdningen på øret er jeg faktisk helt avhengig av i min stort sett ensomme arbeidsdag. Peltor har enda ikke kommet med DAB+ i øreklokkene, så jeg så meg nødt til å investere i et sett øreklokker fra en annen produsent. Og de tok jeg i bruk i dag kl. 11.11 da det ble slutt på FM-sendingene. Og det må jeg si, dette var en positiv opplevelse. Jeg brukte dem i vedskogen og i fjøset i løpet av dagen. Og både øreklokker og DAB+-signaler har fungert helt utmerket hele dagen overalt hvor jeg har beveget meg. Og aldri i mitt 54-årige liv har jeg hørt på så mange kanaler før. På FM-nettet fikk jeg kun inn NRK P1 på skikkelig vis. I dag har jeg hørt på P1, NRK sport, Alltid nyheter og P2. Så den smule skepsis jeg hadde på forhånd, ble grundig gjort til skamme. For meg var dette et stort framskritt, tenk å kunne velge mellom mange forskjellige kanaler. Eneste minus er at jeg ikke har funnet NRK P1 Trøndelag enda. Så må det sies at jeg har hørt om noen som ikke har stabil DAB+-dekning der de ferdes, de opplever nok ikke denne overgangen like positivt som meg. Men jeg er altså i all hovedsak fornøyd.


Jeg tviholdt på min gamle Peltor helt til kl.11.11 i formiddag, og var en tanke skeptisk til de nye øreklokkene med DAB+.


Gammel og ny tid i mine hender, men nå har jeg ikke lenger noe valg.


Så er det bare å sette på seg de nye øreklokkene.


Da er det bare å kaste den gamle Peltoren, men det gjorde jeg selvfølgelig ikke da.


Ny opplevelse, jeg kan velge mellom mange forskjellige kanaler, skulle jeg få lyst til å høre bare på jazz eller klassisk musikk, kan jeg bare gjøre det. Selv om sjansen er ganske liten da.


Da er det bare å smile og gå tilbake til arbeidet.

Reklameguruen Morten

Morten Ulrichsen hos Joker Bogen har over tid vakt oppsikt med sine kreative og delvis nokså morsomme reklamestunt på Joker Bogens facebookside. Her får dere litt "behind the scenes"-stoff fra dagens reklameframstøt for Jokers 10-kronersmarked. Ingen skal komme og si at Morten sparer seg når det kommer til reklame. Ellers hender det nok titt og ofte at han sparer seg, men det er jo ikke noe å si på. Han er ikke helt ung lenger!


De kvinnelige kundene som her nyter sin kaffe i Olavshallen, synes Morten er et uimotståelig syn som levende reklameplakat.


Men det er ute ved hovedvegen at Morten tror han har størst effekt som reklameplakat.


Og der kommer det sannelig en bil som Morten får dirigert inn på butikkplassen.


Morten haster bort til bilen for å informere om 10-kronerstilbudene.


Jim Andre Aasen ser ikke ut til å ha det minste i mot å bli utsatt for Mortens offensive markedsføring.


Morten passer på at Snorre Hollup får seg et par 10-kronerstilbud han også.


Morten er på dette tidspunktet så full av adrenalin, at han går bak kassen og prøver å bringe Torlaug ut av fatning .


Men Torlaug er så vant med Morten, at det eneste han oppnår er at hun smiler litt overbærende.


Vigdis Åsaunet derimot, smiler ikke overbærende, hun smiler nok heller litt beundrende. Men det er Morten vant til, at kvinner smiler beundrende til ham.


Nå er Morten så oppspilt at han legger ut på en halsbrekkende løpetur rundt i butikken, den vedvarer helt til Torlaug sier at "nå er det nok Morten". Men nå er det også slutt på kreftene til Morten.

Lysglimt på en grå dag

Dette har vært en gråværsdag nittini prosent av tiden, men selv på gråværsdager kan det komme lysglimt. Og da gjelder det å ta vare på de glimtene så godt en kan. Det har jeg prøvd etter fattig evne. Jeg er ingen fotograf, men jeg knipser noen bilder når jeg ser noe fint. Og de ytterst få minuttene sola stakk gjennom skylaget i dag måtte jeg prøve å fange. Det var nok finere i virkeligheten, men dette er det jeg klarte å få til. Lyset kan være nesten magisk også på denne tiden av året.









 

Marcus & Martinus

I morgen er det première på dokumentarfilmen om Marcus & Martinus over hele Scandinavia, også på vårt ungdomshus Vonheim, der Bygdekinoen kommer og viser filmen. Svært mange har minner og opplevelser med Marcus & Martinus de siste 4-5 årene. Også jeg har et sånt minne. Høsten 2012 var jeg så heldig å få være med i et underholdningsprogram på NRK1 som het "De ukjente". Opplegget gikk i korthet ut på at to kjendislag skulle prøve å finne ut hvilket yrke seks ukjente deltagere hadde, gjennom praktiske prøver og intervjuer. Det ene kjendislaget besto av Asgeir Borgemoen og Mona Halvorsen, og det andre laget var Marcus & Martinus. Dette var snaue to måneder etter at de hadde vunnet Mgp junior med "Som to dråper vann". Selv hadde jeg ikke sett programmet, så jeg hadde minimal kjennskap til de to guttene på det tidspunktet. Selve innspillingen av programmet tok to timer, og omtrent halve tida var pauser. Og jeg tar nok ikke for kraftig i når jeg sier at de to guttene sørget for underholdning i mer enn 90% av tida. De sang, showet og danset til den store gullmedalje, og fikk også med seg programleder Nadia Hasnoui ut i riktig så heftig dans. De hadde også noen riktig fornøyelige ordvekslinger med Asgeir Borgemoen, bedre kjent som "Sjefen over alle sjefer". Borgemoen hadde heller ikke noe særlig kjennskap til Marcus & Martinus før innspillingen, men det fikk han den kvelden. I en pause utbrøt han: "Fy søren dere er sjarmerende", hvorpå den ene av tvillingene svarte: "Takk, du e kji så værst sjøl heller". Vi seks ukjente deltagerne ble i hvertfall fort enige om at dette ikke var det siste vi så og hørte til Marcus & Martinus, en lite dristig spådom, og vi fikk helt rett! Etter innspillingen var det litt mingling og fotografering, men Marcus & Martinus var nok helt utslitt etter to intense timer foran kamera, så jeg har dessverre veldig lite bilder av dem, har faktisk bare bilde av Marcus, i det minste tror jeg det er ham. Dette er et veldig hyggelig minne å se tilbake på, det er noe av det morsomste jeg har vært med på.


Jeg var den heldige deltakeren som ble plukket ut av Marcus & Martinus til intervju, de ville prøve å finne ut om jeg kunne være rørlegger, mens de heller valgte ut den riktige rørleggeren Linn Johnson Helstad til praktisk rørleggerarbeid. Det tror jeg var gunstig for meg....


Dette bildet av Marcus var det eneste jeg fikk knipset av de to etter programmet.


Marcus & Martinus var lag B i programmet.


Asgeir Borgemoen og Mona Halvorsen var morsomme hyggelige mennesker som mer enn gjerne stilte opp til fotografering sammen med oss ukjente.


Alle seks ukjente klar for innspilling etter to dager med forberedelser på Marienlyst. Fra venstre melkebonde Terje, taxisjåfør Torkil, barista Kari, tryllekunstner som jeg ikke husker navnet på, rørlegger Linn og maskinfører Øystein.


Programleder Nadia Hasnoui ser litt streng ut her under forberedelsene, men jeg kan forsikre om at hun er verdens hyggeligste menneske.


Taxisjåføren Torkil Thorsteinsen med bilen som ble rullet inn i studio under programmet. Den samme taxien tok vi på tur ut på byen etter at vi var ferdige hos NRK.


Alle deltakerne i programmet, minus Marcus & Martinus, samlet på ett brett etter at innspillingen var ferdig.

Morten Ulrichsen-kavalkade 2016

Helt siden jeg startet bloggen i 2012, har Morten Ulrichsen vært en sentral skikkelse her. En gjennomgang av bloggen for 2016, viser at Morten har figurert på bloggen i samtlige av årets tolv måneder. Noen måneder har det vært mye, og andre måneder mindre. Og ikke så rent sjelden har hans opptredender vært Bondefrøken-relatert. Ikke så rart egentlig, de to deler jo samme lidenskap for et sunt kosthold og et aktivt liv. Her får dere bli med på en guidet tur gjennom et år med Morten.


I januar imponerte Morten Bondefrøken med utrolige treningøkter.


I februar anbefalte Morten meloner som gave både på morsdag og valentinsdag, som falt sammen i fjor. "Det er jo ikke alle som har meloner fra før av", var Mortens begrunnelse.


I mars var Morten for en stakket stund hektet på skrapelodd, hele to lodd skrapte han, uten å oppnå særlig rikdom.


I april fikk Morten og jeg løfte Bondefrøken, noe Morten utførte med smil om munnen og knyttede never.


I mai, nærmere bestemt 17. mai, ble en helt utslitt Morten trøstet av Trond Grande ombord på Lekaferga etter anstrengende spillejobb på Leka.


I juni dro Morten på besøk til Bondefrøken helt på egen hånd for å levere poteter til Bondefrøkens bryllup. Samtidig gjorde han seg unaturlig slank.....


I juli demonstrerte Morten sin sunne livsstil med å spise minigulrøtter i Olavshallen.


I august iførte Morten og jeg oss treningstøy for å høre på Bondefrøken i radioen.


I september fikk jeg være med Morten til Leka på høstferie. Der tok Morten meg med på offisielt besøk hos ordfører Per Helge Johansen.


I oktober markerte Morten "handle lokalt"-dagen med overveldende vaffelproduksjon.


I november så Morten seg nødt til å holde sin aldri hvilende kone Torlaug, i fast grep så det ble mulig å ta et bilde av henne.


I desember fylte Joker Bogen 50 år, og da var Morten helt ustoppelig i poseringene sine, her viser han sin store forkjærlighet for roser.

Bestevenn med kundene

Den siste tiden har det vært mye snakk om om bestevenner i dagligvarebransjen. Noen leverandører og varemerker får lov til å være bestevenner med Rema 1000, og noen blir skjøvet ut i det ytterste mørke. Nå skal jeg ikke mene så mye om deres nye strategi her, bortsett fra at den er dristig. Men jeg kom til å tenke på vår lokale Jokerbutikk i Bogen, egentlig en liten landsens landhandel. Og hvem er deres bestevenner, jo der tror jeg at jeg må fastslå at det er kundene. Øl har vært et brennhett tema de siste dagene, der det har vært sterke følelser i sving over at kjente bryggerier som Mack, Hansa, CB og Borg blir fjernet fra Remas utvalg. Hos Joker Bogen finner en øl fra alle disse bryggeriene, og fra mange andre store og små bryggerier. Har ikke tenkt så nøye på det før, men i dag tok jeg en liten opptelling av ølsortene hos Joker Bogen, og det er i hvert fall over 60 forskjellige typer øl der. Det er ikke så verst for for en liten butikk på landsbygda. Men dette er nok filosofien som denne butikken drives etter, det kundene vil ha skal de få, og det de ikke vet at de vil ha, skal de også få tilbud om.


Trangt i hyllene, men her er det både CB, Hansa og Mack.


Ikke bare øl fra de store bryggeriene, her noen eksempler på øl fra mindre bryggerier.


Masse sorter øl som neppe er storselgere, men vi har tilbudet.


Her er lavkaloriøl fra Mack omkranset av Kilkenny og Nøgne ø.


Kanskje ikke så hipt og fancy, men noe for en hver smak skulle jeg mene.

Nærpolitiet passer på meg

Veldig uvanlig dag for meg i dag. Det vil si, dagen startet helt normalt, sto opp kl. 7, spiste som vanlig en halv banan, gjorde unna fjøsstellet, gikk inn og spiste en porsjon cornflakes med Lerum aprikossyltetøy, sukker og melk fra tanken. Akkurat som jeg gjør hver eneste dag. Så kjørte jeg til Bogen, tok en kopp kaffe sammen med Morten, og han var i det spandable hjørnet, og åpnet en pakke med blåbærsnurrer, riktignok hadde de passert "best før dato", men likevel var det jo spandabelt. De var så gode at jeg forsynte meg med to. Ettersom jeg skulle en tur til Kolvereid, kjørte jeg innom YX Bogen og fylte diesel, jeg handler jo lokalt, og da jeg skulle kjøre ut fra bensinstasjonen, måtte jeg stoppe for en politibil som overraskende nok kom fra den kanten jeg bor. Der er det svært sjelden politiet beveger seg, det bor omtrent bare en håndfull fredelige pensjonister der. Og kriminaliteten er uhyggelig lav, så jeg syntes det var rart. Politiet svingte inn på plassen til Joker Bogen, og jeg kjørte mot Kolvereid. Synet av en politibil gjør meg veldig lovlydig, så jeg la meg hårfint over 80 km/t på speedometeret. Etter 5-6 km så jeg billys i speilet, og plutselig var bilen helt i "ræva" på meg, blålys ble slått på på, og da var det bare å stoppe. De hadde bestemt seg for å "rutinemessig" foreta en sjekk av meg. Og det var jo selvfølgelig helt i orden for meg. Det var bare promille de hadde lyst til å sjekke, og stor var min overraskelse da blåsetesten viste promille på 0,12, jeg hadde ikke smakt alkohol siden jeg drakk en halv boks juleøl til søndagsmiddagen. Og det var jo under grensa, så det var jo greit, men jeg måtte vente og ta ny test etter en stund, og den viste 0,10, altså svakt nedadgående tendens. Men etter nok en ventetid viste tredje og siste prøve 0,06 i promille, og da ble jeg klarert for å fortsette turen. Jeg insisterte da på at de skulle kjøre først, men nei, de skulle tilbake mot Bogen. Nå lurer jeg bare på hvorfor det for første gang siden vi fikk veiforbindelse i 1969, fikk en tilfeldig politipatrulje på besøk, hvorfor de la seg på hjul og i stor fart hentet meg igjen, og hvorfor i all verden jeg hadde spor av promille i utåndingstesten. Min beste teori var at de hadde kjent meg igjen, og hadde lyst til å komme på bloggen, selv om de uttrykte et "oi" da de tydeligvis kjente meg igjen. Og "promillen" tror jeg ikke hadde noe med Mortens blåbærsnurr å gjøre, det bunnet nok i at de brukte et gammelt utåndingsapparat fra den gangen det var lensmannskontor på Vikna. Og ting som er kalibrert for Viknaværinger, blir selvfølgelig helt feil for vanlige folk. Bare så det er sagt, opplevelsen var ikke ubehagelig, politifolkene var veldig hyggelige, vi hadde en munter tone, og alt i alt var det det en morsom opplevelse. Men dog litt rar.......


Denne hyggelige unge damen avdekket at jeg hadde promille, riktignok svært lav da.


Overraskende å plutselig få en sånn en bak seg, med blålys og gode greier.


Som moteblogger må jeg si at jeg har betydelige innvendinger mot betjentenes bekledning. Den mannlige betjentens 80-tallsjakke er fullstendig utdatert, og den kvinnelige betjentens nye og svært ukledelige allværsjakke, ser mest av alt ut som en 90-tallsjakke minus 90-tallets friske farger. Og de matchet jo ikke hverandre engang, så det var veldig distraherende.


At det ble notert flittig på detektivblokka, synes jeg er veldig betryggende. Første måling antydet promille på 0,12.


Andre måling viste 0,05 på apparatet, men det skal ganges med to, så da var det 0,1, altså nedadgående tendens.


Mens de ventet på å ta ny promilletest av meg, koste de to politifolkene seg med utsikten ved Årsetfjorden.


Under tredje "blowjob" fikk den kvinnelige betjenten kameraet mitt, og adlød min beskjed om å ta bilder, uten protest. Så dette bildet er tatt av dagens nærpoliti.


Siste test viste 0,03, altså 0,06. Med andre ord en halvering på den stunden jeg og politiet holdt hverandre med selskap. Som dere ser står det Vikna på apparatet. Det kan være en grunn til det overraskende utslaget. Apparater kalibrert for viknaværinger, kan jo umulig gi rett resultat for nærøyværinger og bindalinger.


Denne blåbærsnurren som jeg fikk av Morten Ulrichsen umiddelbart før jeg la ut på kjøreturen, var det eneste jeg hadde innabords. Kan den ha gitt utslag på promilletesten? Neppe!

 

 

 

Uten frivillige dør kultur-Norge

Når man akkurat har lagt bak seg et år, er det ganske vanlig å gjøre et lite tilbakeblikk på året som har gått. Og da ser jeg at jaggu har det vært mange veldig flotte og hyggelige kulturopplevelser for mitt vedkommende. Noen ganger som vanlig publikummer, og noen ganger har jeg fått være med på moroa, blant annet som konferansier. Og felles for nesten alt som jeg har vært med på, det ligger stor grad av frivillig dugnadsinnsats bak nesten alt av kulturliv som foregår rundt om kring i distriktet her, og slik er det nok over det ganske land. Uten frivilligheten og dugnaden lider det meste av kulturliv en stille død. Det er slett ikke lett for meg å plukke fram høydepunkter, det har vært så mye bra å være med på. Jeg har sett mitt eldste barnebarn Ina debutere som ballettdanser på stor scene, noe jeg bivånet med både en og to tårer i øyekroken. Jeg fikk atter en gang oppleve mitt favorittband Hellbillies, og attpåtil møte dem backstage etterpå. Jeg hadde to fantastiske dager sammen med de praktfulle menneskene bak Sommerfesten på Horn. Bygdekinoforestillingene på ungdomshuset vårt, som er hjertebarnet mitt, har aldri før hatt så stor tilstrømning. Men jeg tror likevel at jeg drister meg til å si at de to forestillingene med Kolvereid Storbands juleshow, tar kaka dette året. Fantastisk nivå, fantastisk stemning, og en utrolig stor ære for meg å få lede showet. Men størst av alt er den store og uegennyttige innsatsen så mange ildsjeler og frivillige legger ned for at andre skal få gode opplevelser. Det varmet og gledet veldig, da ungdomslaget Fønix, som jeg har vært medlem i siden jeg var pur ung, fikk Bindal kommunes kulturpris under feiringen av ungdomshusets 25-årsjubileum i september. Veldig viktig at de som står på for for å holde kultur-hjulene i gang, blir satt pris på innimellom.


Kolvereid Storband i aksjon med vokalist Marte Volden på ungdomshuset vårt i april, strålende eksempel på lokalt kulturliv og frivillighet.


Det er også viktig for oss å få store navn til å opptre i distriktene, som f. eks. Hellbillies som jeg var så utrolig heldig å få treffe under Nordlandsbåtregattaen på Terråk i juni. Også dette arrangementet er helt og holdent et dugnadsarrangement.


Fra Sommerfesten på Horn i juli, her ved Jørun Bøgeberg og Jeff Wasserman på scenen. Dette er et dugnads- og spleisekonsept av de sjeldne. Alle jobber gratis, artistene spiller gratis, maten er gratis. Og så kan man være med på å spleise ved å putte litt penger i ei spleisetønne. 


Dag to av Sommerfesten består av tur til Ylvingen og Himmelblåkafèen for alle dugnadsarbeidere og artister. Her spiller Anita Bøygard, Jeff Wasserman og festivalsjef i særklasse, Trond Sverre Horn, på kaia utenfor kafèen.


Et av sommerens høydepunkt for meg var turen til Rootsfestivalen i Brønnøysund, der konserten med Anita Bøygard og Trond Horn med band ble det desiderte høydepunktet. Ikke bare spiller og synger de fantastisk, de lokker også fram både latter og tårer hos publikum. Måtte selvfølgelig tigge meg til et bilde etterpå, her blir det fantastiske artistekteparet flankert av min kone og Kristine Kjeldsand. Begge to vil jeg påstå er viktige skikkelser i kulturlivet i vår lille bygd.


Rørvikdagene senere i juli bød på mye frivillig innsats og mange store musikalske opplevelser. CC Cowboys var fantastiske, og det var også fylkesordfører Pål Sæther Eiden enig i. Vi koste oss storligen sammen med et stort publikum.

Ungdomshuset Vonheim er hjertet i bygda hva kultur angår. Her blir to ildsjeler fra byggeperioden for 25 år siden, Johan Teksum og Johan Martin Otervik,  hedret med æresmedlemsskap for sin enestående innsats.


Bygdekino har vi en gang i måneden på ungdomshuset, og 2016 har vært et helt uvanlig godt år, her fra kvelden der "Snekker Andersen og Julenissen" trakk et rekordstort publikum.


Jeg fikk også oppleve at mitt eldste barnebarn debuterte på scenen i desember under Namsos Kulturskoles årlige ballettforestilling Nøtteknekkeren. Stort for stolte besteforeldre å oppleve det.


Juleshowet med Kolvereid Storband og 12 av distriktets beste vokalister ble en enestående oppvisning i hva lokalt kulturliv og frivillighet kan prestere når mange gode krefter drar i samme retning. Det var en stor opplevelse å å få lede dette showet. 


Den tradisjonelle revyen på ungdomshuset 4. juledag er en av årets desiderte høydepunkter på kulturområdet. Her representert ved vår trofaste lydmann gjennom flere årtier, John Arne Engan.

One finger challenge

Ute i den store verden har en ny selfietrend fått solid fotfeste, blant annet i Japan og Kina. Og det er spådd at det kommer til å bli den nye selfieposeringen for The Kardashians. Men her hjemme på bjerget er det skuffende lite å se til den nye trenden. Hvorfor skal vi være så trege til å henge oss på nye trender, det er mer enn jeg kan forstå. Hva jeg snakker om? Jo selvfølgelig "onefingerchallenge". Og selv om jeg bare er moderat komfortabel med det, ser jeg det som en plikt å gå foran med et godt eksempel, for hva har man egentlig bloggere til ellers? Jeg skal ikke gi meg ut på å forklare hva det hele går ut på, for noen ganger kan et bilde si mer enn tusen ord.


Pekefinger-style.


Tommeltott-style. Begge stilarter krever stor konsentrasjon for å oppnå ønsket resultat.


Cosmopolitan har vært seg sitt ansvar bevisst, og skrevet om trenden, og til og med illustrert med fine bilder.


Her hjemme er det kun radiokanalen P4 som har hatt sak på onefingerchallenge. Må jo være flaut for den skrivende pressen at en radiokanal er eneste presseorgan som har snappet opp denne banebrytende trenden.

Tradisjoner

Det slår aldri feil, før jul dukker de opp, alle liksomdebattene om "våre gamle norske tradisjoner". Skolegudstjenestene er et tema som får folk til å gå fullstendig av skaftet, på begge sider. Folk som aldri tar med seg sine barn i kirka, roper over seg om viktigheten av å holde på tradisjonen, på tross av at den ikke er SÅ gammel. Folk uten egne barn, på steder der det aldri har har vært tradisjon for disse gudstjenestene, er opprørt og triste over at det noen andre steder kanskje ikke blir skolegudstjeneste lenger. "For vi må ikke glemme julens egentlig innhold", som om noen kan bestemme hvilket innhold julen skal ha for andre. 

Andre igjen går nesten amok i kommentarfeltene når satirenettsteder deler "nyheter" om at marsipangriser blir forbudt i juleavslutninger i skolene, for å ikke krenke muslimene. "Nå er landet overtatt av IS og det som verre er" kan man lese. Slike tullesaker sluker folk rått, og hvis folk hadde tenkt seg om før de spyr edder og galle ut over nettet, så hadde de kanskje også kommet på at i dag fins det knapt barn og ungdom som liker marsipangris. Jeg kunne forsåvidt latt meg opprøre over at dagens unge rynker på nesa av marsipangris, for det elsket jo jeg da jeg var ung. Og for ikke å snakke om fiken, det er jo selve julegodteriet for meg, men prøv å by de unge det, æsj, sier de. Denne fantastiske tørkede frukten fra Midt-Østen er jul for meg. Men jeg må fint finne meg i at den nok er på tur ut.

Sånn er det med alle tradisjoner, noen kommer og noen går, selv våre rotnorske tradisjoner må vike når de ikke lenger oppleves som viktige nok. Og hva er nå egentlig ekte norske tradisjoner? Juletreet kommer fra Tyskland, pepperkakene fra USA, julenissen er en salig blanding av en tyrkisk biskop, Coca-Cola-nissen og den norske fjøsnissen. 

Og mye som vi går rundt og tror er gamle tradisjoner, er i realiteten ganske nye. Skolegudstjenester er ganske nytt i den store sammenhengen, å tenne lys på gravsteder er også ganske nytt. Mens ingen lenger tar inn halm på stua og sover i den julenatta, for så å lete etter korn dagen etter, noe som ble brukt som tegn på hvordan året skulle bli. Og det er helt forståelig, like forståelig syns jeg det er at fattigmannsbaking er på tur ut. 

Mine juletradisjoner er nok ganske forskjellig fra mange andre sine, jeg klarer ikke å holde meg unna 4.dagsrevyen på ungdomshuset, jeg vil for nesten ingen pris droppe gåturen til Gutvik på 6.dagskvelden, eller lutefisken med øl og akevitt sent på kvelden lille julaften. Men det ville vært veldig rart og innbilsk av meg å forlange at andre skulle legge samme vekt på disse tradisjonene som meg. Akkurat like rart som at noen skulle kreve at jeg gikk i kirken eller gikk rundt juletreet, ting jeg absolutt ikke kan tenke meg å gjøre.

Konklusjonen min er at tradisjoner kommer og går, våre norske tradisjoner er kanskje ikke så veldig norske likevel, og først og fremst, det er opp til den enkelte hvilke tradisjoner man vil holde fast på, hvilke man vil droppe og hvilke man vil skape. Hvis alle kunne droppe syrlige kommentarer om andres julefeiring, og konsentrere seg om sin egen feiring og det innholdet man selv velger, ville både jula og verden blitt litt hyggeligere for alle. Folk som mener at vi som ikke tror på noen Gud, burde avstå både fra julefeiring og juleferie, forstår jeg meg ikke på. Julefeiringen, og til og med ordet jul, er mye eldre enn kristendommen i Norge. Og at jeg har mindre behov for litt fri og masse feiring forstår jeg slett ikke. Og hva jeg feirer er det slett ingen som har noe med! Foran neste julefeiring ønsker jeg meg en mer avslappet og hyggelig debatt om disse spørsmålene, men jeg er stygt redd for at det som jeg trodde var en ekte norsk verdi, toleranse, er på vikende front. Så jeg er ganske sikker på at dette juleønsket ikke blir oppfylt.


Joda, jeg har juletre, men hva det symboliserer og hvorfor jeg har det, er vel strengt talt ingen andres sak. 


Marsipangris og fiken, tradisjonelt julegodteri på vikende front. Marsipan kommer fra Italia og denne fikenen kommer fra Tyrkia. Som så mye annet rundt jula, er det ikke så veldig norskt i utgangspunktet. 

 

Trendy juletre, langt i fra

Juletre har vi hatt så lenge som vi har bodd sammen, og det er 32 år nå. Og lite har forandret seg på juletrefronten på disse 32 årene. Vi finner treet i egen skog, og det er slett ikke bestandig at det akkurat er noe "Disney-tre". Ikke årets tre heller, det har faktisk to stammer, i likhet med vårt aller første juletre. Og foten det står på, duken under, og lysene er akkurat de samme som for 32 år siden. Mye av pynten også, men der har det jo kommet til noe nytt innimellom. Av og til hører man (røver)historier om folk som kaster alt av juletrepynt når den er brukt en gang, fordi den neppe er trendy nok neste år. Selv om jeg som blogger har naturlige forpliktelser på å holde meg oppdatert på nye trender, kommer det aldri til å skje på juletre-området. Og plastikk-juletre er like sannsynlig i dette huset som at vi skal spise plastikk-ribbe til julemiddag. Husk at treet ikke behøver å være så fint i utgangspunktet, det er akkurat som med kvinner, etter litt pynting blir de aller fleste vakre nok i massevis!


Juletre med to stammer er jo ganske stilig da, og det fine med det, er jo at dette treet ikke hadde blitt til en prima sagstokk om jeg hadde latt det stå.


Denne furukongla fra Halkidiki i det nordlige Hellas, har hengt på juletreet hvert år siden 1986. En eldre gresk taxisjåfør nappet den av en furubusk på kanten av et stup, der han insisterte på å bli fotografert sammen med min kone og meg etter tur. Vi hadde en viss frykt for at han skulle dytte meg utfor stupet, for å få min kone for seg selv. Han var sikkert gift med et gammelt gresk spetakkel, og min kone var ung og blond og pen, hun er forsåvidt fremdeles blond og pen. Sånn sett kunne jeg forstått ham om han hadde kvittet seg med meg, men heldigvis overlevde jeg dette, og det er jeg glad for, det var jo tross alt vår bryllupsreise. Men jeg kan forsikre om at han betraktet min kone som mer enn et transportobjekt!


"Kun en dompap satt og svor, i et julenek som viste seg å være fra i fjor", heter det i sangen. Dompapen vår sverger ikke, den er sikkert død for den henger jo opp ned. Flagg har vi også på treet, ikke fordi vi vi er spesielt nasjonalistiske, bare for at det er sånn vi bestandig har hatt det.


Juletrefoten og duken er akkurat som det skulle være på 1980-tallet, og det duger også i dag. Pakken som ligger uåpnet, er til en av kattene våre, som ikke har giddet å åpne den ennå.


Og sånn ser treet ut i all sin prakt!

 

Revy in the making

Helt siden 1980 har jeg nesten hvert eneste år vært med på å lage revy i ungdomslaget vårt. Men i år er jeg nesten ikke med, jeg er bare med så mye at jeg har innsikt i hva som kommer til å bli vist på scenen 4. juledag på ungdomshuset Vonheim. Og jeg tror jeg kan love at det blir ikke dårligere enn det har vært tidligere år, heller tvert i mot. Jeg skal selvfølgelig ikke røpe så mye her, men noen teaserbilder tillater jeg meg. 4. juledag med revy og fest på Vonheim har etterhvert blitt årets desidert beste fest i bygda, og legger mye av grunnlaget for drifta av huset og laget resten av året. Årets revy har fått tittelen "Heilhårningan finner roen", og jeg kan love at de som kommer og ser årets revy kommer til å få seg mer enn en god latter.


Hvorfor i all verden holder Lars BH på å anlegge fullskjegg mon tro?


John Arne Engan har vært vår stødige og trofaste lydmann lenger enn vanlige folk er i stand til å huske.


Bindal forvikling, hva er det for noe, mon tro?


Kristine Kjeldsand er etterhvert for veteran å regne, og har en høy stjerne hos publikum. Det tror jeg også årets debutant Martine Øvergård Engan kommer til å få.


Jan Tiller har landsdelens mest omtalte og beskuede bakende. Kommer den til å spille en sentral rolle i årets revy? Den som kommer 4. juledag får svaret!


Revybandet vårt er av ypperste merke, her øves det uten trommis, men han er nok på plass 4. juledag.

 

Innbrudd i Bogen

I natt, rundt halv 3, har innbruddstyver tatt seg inn i dekklageret hos vårt lokale bilverksted Bogen AS. Der har kjeltringene fylt opp en stor kassebil med vinterdekk. Og foreløpig har har de kommet unna med det. I dag har politiet vært på stedet og drevet både teknisk og taktisk etterforskning, og jeg ser slett ikke bort fra at de har sikret seg spor som kan vise seg å bli nyttig i etterforskningen. Vanligvis er vi spart for slike hendelser i vårt fredelige lille hjørne av verden, men nå har altså kriminelle elementer funnet det for godt å slå til også her. Det liker alle her svært dårlig, ikke minst John Bogen som er mannen som er utsatt for innbrudd og tyveri av et eller annet sted mellom 50 og 100 dekk. Den fulle oversikten har han ikke rukket å skaffe seg enda. Til de som kan gi et tips som fører til oppklaring, lover John belønning. Bilen som ble brukt var en kassebil, trolig uten vinduer i lasterommet, mest sannsynlig blå eller mørk, Caravelle eller lignende.


Vanligvis når politiet stopper i Bogen, er det for å fylle opp kaffekoppen eller kjøpe snop. I dag var det for å etterforske innbrudd og tyveri. Bak politibilen skimtes Namdalsavisas Birger Aarmo, Jeg er nokså tilfreds med å kunne publisere saken før ham.


Politiet i ferd med å avslutte den tekniske sporsikringen.


Verkstedeier John Bogen og lensmann Erik Stovner. Stovners brede smil skyldes ikke at det er begått innbrudd, det er nok heller min lovnad om å komme på bloggen som framkaller smilet.


John Bogen viser det knuste vinduet hvor tyvepakket har tatt ut dekkene. De tomme dekkreolene taler sitt tydelige språk. Her har det blitt lempet ut dekk til bilen var full.


Lensmann Erik Stovner prater her med Torlaug Ulrichsen hos naboen Joker Bogen, for å høre om hun kan ha sett eller hørt noe som kan være nyttig i etterforskningen. Hvis noen synes at Torlaug ser noe skyldbetynget ut, kan jeg forsikre om at hun ikke er mistenkt i saken.

 

 

 

Storbandeventyret på Kolvereid

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne, for det som jeg fikk være med på i går var helt fantastisk. Så da begynner jeg for halvannet år siden, jeg var konferansier under Kolvereiddagene den gangen, og en av dagene sto konsert med Kolvereid storband på programmet. I ettertid innrømmer jeg gjerne at jeg ikke hadde all verdens forventninger til det, men det tok ikke mange minuttene før jeg var frelst. For en trøkk, for en musikalitet, for en spilleglede og for en presisjon. Siden den dagen har jeg vært stor fan, og da spørsmålet om å være konferansier på deres juleshow Kolsto meets Santa, kom allerede i vår, var jeg ikke i tvil om at dette var noe jeg hadde lyst til. For ikke bare skulle Kolvereid storband spille, de hadde håndplukket 12 av distriktets beste vokalister til å synge hvert sitt nummer med storbandet. 

Så til gårsdagens eventyr, jeg var med storbandet og vokalistene fra tidlig formiddag og fikk være med på de siste prøvene, lyden ble finpusset, enkelte avanserte partier i musikken ble perfeksjonert, og jeg kan love dere at ingenting ble overlatt til tilfeldighetene. Det sørget produsent og musikalsk leder Øyvind Nordstrand for. Han leder storbandet og deres produksjoner med stø hånd og suveren oversikt. Og resultatet blir deretter. Jeg er både stolt og imponert over at det finnes et storband av dette kaliberet i distriktet vårt. Og like imponert er jeg over vokalistene som opptrådte med storbandet i går. Tolv ulike vokalister med svært forskjellig utgangspunkt både hva erfaring og musikalsk ståsted angår. Alt fra 13-årige Kristin Palec Iversen og en annen tenåring, Hannah Kristoffersen, begge med nokså begrenset erfaring med store sceneshow, og så går de på scenen og synger med storbandet som om de aldri skulle gjort annet. De overbeviste stort, og høstet stor og fortjent applaus fra et entusiastisk publikum. Og de mer erfarne artistene, noen få av dem med erfaring fra storband, overbeviste alle som en. Helt utrolig at det finnes så mye glitrende talent her i ytterdistriktet. Publikum, rundt 700 i tallet, fordelt på to utsolgte hus, har også vært samstemte i sin begeistring. Det viser deres spontane reaksjoner like etter konsertene, og på facebook i etterkant. Dette var en stor opplevelse for alle, både aktører, andre medvirkende og publikum. Og selv er jeg stolt, takknemlig og helt på grensen til å være rørt over tilliten jeg fikk med å være konferansier for for dette utrolige showet. Håper at jeg, i ettertid betraktet, viste meg tilliten verdig, selv om jeg er smertelig klar over at samtlige av de andre aktørene er på et helt annet og høyere nivå.

Bildene i denne bloggposten er i all hovedsak tatt bak scenen, se på det som en "behind the scenes"-reportasje.


Avslutningsnummeret med Kolvereid storband og samtlige 12 vokalister på scenen. Publikum gir stående ovasjoner, vel fortjent.


Fra formiddagens siste finpuss av detaljene i musikken og lyden.


Kapellmester Øyvind Nordstrand har ingen intensjoner om å gi seg før alt sitter som det skal. Han instruerer sitt storband med en fin miks av humor og autoritet, og resultatet taler jo for seg selv.


Her har kapellmester Øyvind Nordstrand en siste brief med Cecilie Johnsen, en av de eminente vokalistene som sørget for at det ble et show av høy kvalitet.


Vokalistene i dyp konsentrasjon før generalprøven, dette er folk som vet hva de holder på med, og som ikke tar lett på oppgaven.


Noen av storbandmusikerne i dyp konsentrasjon før de går på scenen.


I artistgarderoben sikrer Sølvi Vik Brækkan seg en selfie med Eirin Trøbak, Kine Vestvik, Cecilie Johnsen og Kristin Palec Iversen. Alle sammen var et flott syn på scenen, og sangprestasjonene deres var fantastiske.


Storbanddronningen Marte Volden tar siste finish på frisyren til Eirin Trøbak. Begge to er rutinerte storbandvokalister, og det vistes og hørtes!


Adrian Jørgensen klar for å trekke i finstasen før sin opptreden. Og hvilken opptreden ble det ikke for Adrian, ikke helt uventet overbeviste han.


Bindalsjentene Ida Kveinå og Camilla Brevik klar for scenen. Begge overbeviste stort med sine sangprestasjoner, dette er vokalister fra øverste hylle.


Selv trakk jeg også i finstasen før showet, og jeg må bare innrømme at jeg koste meg sammen med de utrolig flotte folkene som medvirket.


Viknaordfører Amund Hellesø var første artist ut i showet. Ikke bare er Amund en utrolig omgjengelig og hyggelig fyr, han er også en glimrende vokalist og enterteiner.


Utrolig hyggelig oppgave å få lede et sånt show.

Nøtteknekkeren

Jeg har for første gang i mitt liv vært på ballettforestilling, og det var ikke hvilken som helst ballett. Kulturskolen i Namsos har lang tradisjon for å sette opp Nøtteknekkeren av Peter Tjajkovskij før jul. Og i år hadde jeg virkelig god grunn til å kjøre de 14 milene til Namsos for å overvære forestillingen. Barnebarnet Ina var for første gang med i forestillingen, og det kunne jeg jo ikke gå glipp av. Og hele forestillingen var kjempeflott, mange flinke dansere, alt fra knøttsmå jenter som sjarmerte fram en tåre i øyekroken, til større jenter som virkelig imponerte med sine ferdigheter. Men så må jeg bare innrømme at aller mest sjarmert ble jeg da Ina og hennes gruppe entret scenen som kinesere. Både Ina og de andre jentene var kjempeflinke, og bestefarhjertet svulmet av stolthet. Bildene jeg har er ikke av beste kvalitet, det er bare mobilbilder. Jeg tenkte ikke på å ta med kamera, men Ina formidlet via sine foreldre at hun regnet med at bestefar kom til å blogge om begivenheten. Og selvfølgelig gjør bestefar det, for bestefar er kjempestolt av og kjempeglad i Ina!


Her gruppen med kinesere som Ina var en del av. Ina står tredje fremst, og hun var kjempeflink.


Jeg måtte bare stjele et bilde fra Namdalsavisa også, her er Ina nummer tre fra venstre.


Disse små ballerinaene sjarmerte et fullsatt kulturhus.


Sjelden er rotter så søte som dette.


Dansere i klassisk ballettstil.


Hele truppen på scenen i avslutningsnummeret, en sjarmerende og imponerende forestilling var til ende.


Lillesøster Emma hadde pyntet seg ekstra til hun skulle se balletten. Og hun syntes storesøster var veldig flink.

Snekker Andersen og Julenissen

Snekker Andersen og Julenissen sto på plakaten hos oss på den månedlige Bygdekinokvelden på ungdomshuset Vonheim. Og for en kveld det ble, denne filmen ble så godt besøkt at den knuste publikumsrekorden fra tre år tilbake. Den gangen var det Jul i Flåklypa som ble vist. 180 lyder den nye rekorden vår på nå, og omtrent halvparten av publikummet kom fra Leka. Skolen på Leka har som tradisjon nå å ta turen over Lekafjorden til oss når vi har julefilm i desember. Dette setter vi veldig stor pris på, veldig hyggelige naboer vi har på andre siden av Lekafjorden. Vi har nå lagt bak oss det beste kinoåret hos oss siden vi startet med dette i 1995. Dette på tross av at skolen er borte, befolkningen blir eldre, og vi har ikke akkurat blitt flere heller. Men kinobesøket øker år for år, så det får vi bare ta på kontoen for at folk setter pris på tilbudet. 


Slik ser en publikumsrekord ut hos oss, 180 betalende venter i spenning på filmen. Og etterpå var det bare lovord om filmen, store og små likte å se historien som så mange har lest og hørt før, utspinne seg på stort lerret.


Her ankommer en blid og forventningsfull kinomaskinist Jan Ove Brøndbo lokalet.


Og inne på kjøkkenet forbereder man seg på storinnrykk, alle som kommer på kino får tilbud om gratis vaffel og kaffe. Og med sånt storinnrykk som denne gangen, må vi tilkalle ekstra vaffelsteikere. Morten Ulrichsen er god å ha da, han er også nøye med å kvalitetssikre vaflene.


Og Jan Ove må få utstyret inn i lokalet.


Jan Ove har kontorarbeid å gjøre mens filmen spilles. Men han tar seg også tid til å glede seg over tegninger som han får. Denne tegningen har jeg personlig stått for.


Så er kveldens forestillinger over, og som så mange ganger før, stabler hyggelige publikummere sammen stolene. Sånn er det på bygda, mange trekker i samme retning.


Og maskinisten må rigge ned utstyret igjen.


Store smil både hos maskinisten og undertegnede, både for flunkende ny Bygdekinobil og for tidenes kinoår på Vonheim.

 

50-årsjubileum hos Joker Bogen

I dag er det på dagen 50 år siden kjøpmannslegenden Olav Bartnes åpnet butikk i Bogen. Dagen ble feiret med lukket valnøtt og kaffe, og for de prisbevisste var det gode tilbud å meske seg med. Mange tok turen innom, de fleste for vanlig handel og for å gratulere med dagen, og ikke minst for å smake på bursdagskaka og slå av en prat i kaffekroken. Kaffekroken har fått navnet Olavshallen. Der ble det mye mimring om den første tiden med butikkdrift, og alle som en har et eller annet hyggelig minne om Olav Bartnes å prate om. Her skal dere få noen bildeglimt fra en ekstra hyggelig dag på butikken. En butikk som en stor kundekrets vet å sette pris på. Butikken har på mange måter blitt hjertet i bygda, det er ikke så mange andre møteplasser igjen. 


Etter våre begreper var det et stort presseoppbud i Bogen i dag. Morten gjorde alt han kunne for å tiltrekke seg oppmerksomheten til Hild Dagslott fra Brønnøysunds avis, og Birger Aarmo fra Namdalsavisa. Og de bet selvfølgelig på agnet.


Rune Gunder Karter, Inger Rothanburg, Pernille Vollan og Unn Heidi Sevaldsen Hamnes koste seg med kaffe og kake og en hyggelig prat i Olavshallen.


Sigrun Valen var også innom og smakte på jubileumskaka. Sigrun var faktisk betjening i butikken da den åpnet for 50 år siden.


Børge Lysfjord er veldig glad i kake, og spiste kake overalt i butikken.


Robert og Anne Lise Skjevelnes er faste og trofaste kunder, og satte som så mange andre, pris på å bli påspandert kaffe og marsipankake.


Hildur Hanssen, til høyre på bildet, husker godt at hun var med på åpningen av butikken i 1966, Kristine Kjeldsand derimot, husker ingenting fra åpningen. Hun var langt unna å være påtenkt den gangen, men nå er det mange som tenker på henne.


Morten har mange roller å fylle på butikken, her gjør han sitt beste for å framstå som Bogens egen blomster-Finn.


Kake nummer to klar for servering, dette var kjempegod kake.


Det var ikke bare Morten som fikk pressens oppmerksomhet i dag, her er det Torlaug som blir behørig fotografert av Hild Dagslott. Dog uten at Torlaug måtte finne på alt for store ablegøyer for å fange interessen. Her er det en påtakelig forskjell mellem Torlaug og Morten.


De fleste som var innom i dag, har minner og gode historier om Olav Bartnes, mannen som startet opp butikkdrifta i Bogen. "Hainn Bartnes", som de fleste omtaler ham som, har forlengst blitt legendarisk. Han hadde god teft da han skjønte at det var en god idè å starte butikk i Bogen da bru og vegforbindelse kom i 1964. 



 

Torlaug og Sissel

Førstkommende mandag fyller det som i dag er Joker Bogen, 50 år. Og to av de som til daglig er å finne i butikken i Bogen, har vært med mesteparten av tiden. Torlaug Bartnes Ulrichsen var 8 år da hennes far Olav Bartnes startet opp butikken, og etter at hun var ferdig med videregående skole har hun hatt sitt daglige virke i butikken. Sissel Larsen har vært fast medarbeider siden slutten av 1970-tallet. Så det kan trygt sies at dette er to damer med kolossal erfaring og stor varekunnskap, de vet kort og godt hvordan butikk skal drives. Og kundene vet å sette pris på dem, for ikke bare kan de sitt fag, de vet også hva kundebehandling og service er. Aldri har en kunde blitt møtt med annet enn smil og vennlighet, og de to strekker seg lenger enn de strengt tatt er nødt til, for å komme kundene i møte. Min påstand er at uansett hvor bra en butikk er, er det hvordan betjeningen møter kundene, som er lakmustesten på butikkens kvalitet. Og man kan bestandig føle seg helt trygg på å bli møtt med smil, vennlighet og utmerket service hos Joker Bogen. Mange kunne ha både det ene og andre å lære av Torlaug og Sissel, og også de andre hos Joker Bogen. Det er slett ikke alle steder man har den samme solide grunnmuren av service, vennlighet og yrkesstolthet. For utført på den måten det gjøres i Bogen, kan man virkelig være stolt over sitt yrke!


Torlaug og Sissel, to damer som kundene hos Joker Bogen setter uendelig stor pris på.


Torlaug er et arbeidsjern av de sjeldne, og det å yte god service er selve grunntanken i hennes arbeidsdag.


Sissel sier at den største forandringen i løpet av alle hennes år i butikken, er at tidligere både priset og slo de inn varene manuelt. Da hadde hun de fleste prisene i hodet, Nå husker hun nesten ingen priser lenger, påstår hun.


Et velkjent syn i Bogen, Torlaug mellom velfylte hyller i butikken hun "bestandig" har jobbet i, og som hun nå er daglig leder for.


Sissel i ferd med å hjelpe kunde Solbjørg Ulfsnes med ny voksduk til jul. Joker Bogen har mye bredere vareutvalg enn det som er vanlig for dagligvarebutikker, og dermed større variasjon i arbeidsoppgaver og kompetanse for medarbeiderne.


I flere årtier har Torlaug daglig krysset brua i Bogen for å gå på jobb i butikken, ofte også på søndager. Ikke at det er søndagsåpent, men det er mye arbeid i en butikk som kundene aldri ser.


Morten mener at han må holde Torlaug fast såpass lenge at det går an å få et bilde av henne. Og han har et poeng, hun sitter ikke mye rolig i løpet av en arbeidsdag.

 

Landbrukskalender

Årets landbrukskalender fra Bondelaget har fått sitater fra bondebloggere for hver uke i året. Og jeg er ikke så rent lite overrasket og stolt over at de har lagt inn opptil flere sitater fra bloggen min. Også min gode venninne Hilde Kyllo med bloggen http://bondefroken.no/ har fått flere sitater i årets kalender. For meg så er dette nesten som å komme på frimerke, og det er jo vanligvis noe man oppnår etter sin død. Selv kan jeg riktignok føle meg litt halvdød noen ganger, men Bondefrøken er så full av liv at selv om hun hadde vært bare halvparten så livlig, så hadde hun likevel vært kjempelivlig. Ble en litt snirklete setning, men dere skjønner hva jeg mener? Og nå har jeg altså fått tilsendt noen ekstra eksemplarer av kalenderen som takk for at de fikk bruke sitatene. Håper at de også har sendt til Bernie Sanders, for de har brukt en Twittermelding fra ham i kalenderen. Ettersom jeg ikke har bruk for så mange kalendere selv, tror jeg nesten jeg får ha en "giveaway" med kalendere.


Koppen og t-skjorta fikk jeg også fra Bondelaget for sitatene.


Jeg kommuniserer ofte digitalt med Hilde Kyllo, alias Bondefrøken, også hun har fått ekstra kalendere. Hun syntes giveaway var en glimrende idè. Og hvis jeg ikke har oppfattet henne feil, kan hun følge med kalenderen. Jeg går ut fra at det kun er for en tidsavgrenset periode, hun er tross alt nokså nygift.


Dette sitatet stammer fra et av mine besøk hos Bondefrøken.......


Dette har ingenting med mine besøk hos Bondefrøken å gjøre!


En av disse kan bli din, tar det praktiske på facebooksiden min.

Bindal Bondelag

I går kveld ble det avviklet hele tre årsmøter i bondelagene i Bindal. Både Åbygda og Horsfjord Bondelag hadde årsmøte, og begge lagene vedtok å slå seg sammen med det andre laget. Dermed kunne Bindal Bondelag se dagens lys, og umiddelbart avholde sitt første årsmøte. Eli Horsberg ble valgt til Bindal Bondelags første leder, hun ble også Horsfjord Bondelags siste leder. Dermed er det belegg for å si at hun er en historisk person. Jeg ser slett ikke bort fra at det blir reist en statue av henne en gang i framtida. At bondelagene fra ytre og indre deler av kommunen slår seg sammen i største fordragelighet, viser vel at bønder er rause og inkluderende. Det samme må vel sies når jeg, som bor på "feil" side av grensa, blir valgt inn i styret. 


Bindal Bondelags aller første styre, bak fra venstre Åsmund Myrvang, Raymond Slåttøy og undertegnede. Foran fra venstre Karina Sevaldsen-Bekkavik og leder Eli Horsberg.


Nordland Bondelags organisasjonssjef Geir Jostein Sandmo kastet glans over begivenheten, og forærte dette forkleet til Bindal Bondelags første leder, Eli Horsberg.


Til laget hadde Sandmo med seg ny protokoll i gave, til Elis store glede.


Vi har lange tradisjoner for ribbemåltid på årsmøtene i Horsfjord Bondelag, og den tradisjonen tar vi med oss videre.


Vi har også solid tradisjon for gode historier og stor munterhet på møtene. Her er det muntrasjonsråd og glimrende historieforteller, den replikksterke Geir Horsberg som er i aksjon.


Vigdis Åsaunet og resten av årsmøtet lot seg åpenbart more av Horsbergs fortellerkunst.


Her blir styret i det fusjonerte laget flankert av organisasjonssjef Geir Jostein Sandmo og fylkesleder Bernt Skarstad, et bilde for historiebøkene.

Fingermouthing

Dere er vel godt kjent med at jeg prøver å henge med, så godt det bare lar seg gjøre, på nye trender. Og denne gangen føler jeg at jeg er tidlig ute. Såvidt jeg har klart å finne ut har ingen norske medier omtalt den nye selfie-trenden "fingermouthing" enda. Se gjerne på dette som nybrottsarbeid her til lands. Saken er den at duckface forlengst er helt ute, den trenden ble avløst av fishgape i fjor. Men nå er også fishgape passè, det er så 2015. Nå er det fingermouthing som gjelder, og det er nokså pinlig hvis vi ikke umiddelbart tar det til oss også her på bjerget. For det er jo unektelig veldig stilig å se på. Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at denne bloggposten kommer som en følge av oppfordringer fra en av mine lesere i Taiwan.


Her lar jeg meg, med ganske stor suksess, inspirere av Kylie Jenner. Ikke helt likt, men dere skjønner hva jeg mener?


Her lar jeg meg, med begrenset suksess, inspirere av en canadisk modell jeg ikke husker navnet på.


Denne har jeg kommet på helt av meg selv, viktig å ikke bare ape etter internasjonale stjerner, vi må ha vårt eget norske uttrykk også.

Linus fyller to år

I dag fyller vår yngste katt Linus to år. Linus er en liten og spebygd katt, men hvis han hadde kunnet snakke, hadde han nok hevdet at han var blant verdens største katter. Da han kom til oss var han ikke større enn at han lå oppi hånda mi, men han har da vokst siden den gangen. Innimellom har han så stor selvtillit at han sniker seg innpå kyrne og gjør utfall mot dem før han innser at de kanskje er for store for ham. Og andre ganger nøyer han seg med å jakte på fluer. Men han er en veldig snill og god katt, selv om han selv vil velge når det er tid for kos. Deler noen av Fridas blinkskudd av Linus på bursdagen hans.


Her er Linus på fluejakt, denne gangen slapp flua unna. Den flyr sin vei øverst til høyre i bildet.


Hvor ble det av flua?


Okey, det kommer nye sjanser.....


Kenguru-style.


Minner litt om en sibirsk tiger når han kommer gående gjennom snøen.

Jeg går til skoleverket

Jeg blir utsatt for stadig nye utfordringer. I dag var jeg engasjert av Nærøy ungdomsskole til å lære et knippe elever å blogge. I grunnen på tide at skoleverket tar blogging på alvor. For å være helt ærlig er jeg litt usikker på om jeg egner meg særlig godt som pedagog, men en veldig hyggelig dag sammen med disse 9. klassingene ble det i hvert fall. Vi fikk diskutert blogging, og en rekke andre temaer, og vi ble kjent med hverandre. Oppmuntrende var det også at ungdommene var veldig opptatt av å vise fram skolen sin til meg. Jeg fikk full omvisning, og det var ikke vanskelig å forstå at de var stolte over den fine skolen sin. Og ikke nok med det, på tross av at selve bygningen er ny og veldig fin, så var det folkene, både elever, lærere og andre ansatte som ble framhevet som det beste med skolen. Så jeg er overhodet ikke i tvil om at her gjøres det mye godt arbeid som gir grunnlag for god læring. Og det var god stemning og hyggelig atmosfære overalt på skolen denne dagen. Og til dere ni som ville tilbringe en skoledag sammen med meg, har jeg bare en ting og si: You made my day!


Disse ni hyggelige, oppvakte og engasjerte ungdommene tilbrakte jeg en hel skoledag sammen med.


Første stopp på omvisningsrunden var i kantina, der Astrid Fagernes kunne friste med nystekte vafler.


Musikkrommet setter de unge stor pris på, her demonstrerer Hampus Vilhelm Anderson sine trommeferdigheter, noe Kirsti Sæternes ikke er så begeistret for.


Gitarene har fått sitt eget rom.


Til og med det periodiske system blir stilig når det får plass på en glassvegg.

Vi tok også en titt innom klasserommene der det foregikk vanlig undervisning, her er det matte det jobbes med.


Her er klassen "min" i full gang med å starte opp, eller gjenoppfriske sine blogger. Et lite minus var at datamaskinparken på skolen var av det nokså trege slaget.


Nærøy ungdomsskole er ren og fin, mye takket være at besøkende må ta på seg disse kledelige blå sko-overtrekkene, eller bruke innesko.


Rektor Per Andrè Johansen satt i viktige møter hele dagen, og fikk liten anledning til å delta i moroa sammen med oss.


Hvis man skal bli en ekte blogger, er posering ekstremt viktig. Marie Laugen viste seg som et naturtalent.


Her driver vi med poseringsøvelser foran det store speilet i musikkrommet. Sjelden man ser så mye talent samlet på ett bilde.


Selvfølgelig måtte vi ta et offisielt gruppebilde før vi avsluttet dagen, bak fra venstre sitter Emma, meg selv, Signy og Kirsti. I midterste rekke sitter Hampus, Wiktoria og Thea. Foran fra venstre finner vi Maren, Marie og Hanna.

Ny fylkesmann i Trøndelag?

I dag sprakk nyheten om at jeg har søkt på stillingen som fylkesmann i Trøndelag. Noe som har medført at jeg har fått mye mer oppmerksomhet enn jeg setter pris på. Men jeg tror mine døtre og familien forøvrig er ganske stolte. Jeg har blitt oppringt av presse, jeg har vært med på NRK Trøndelags ettermiddagsending, og selvfølgelig fikk jeg Namdalsavisas Birger Aarmo på døra. Så er spørsmålet naturligvis om jeg har noen mulighet til å få jobben. Og svaret på det er vel egentlig et rungende nei. Men hvor mange levnet Donald Trump en sjanse til å bli president da han lanserte sitt kandidatur? Jeg kunne jo tenkt meg at det var sånne fine retrettstillinger for utslitte bønder, sånn som politikerne har. Men jeg innser at fylkesmannstillingen nok går til Inge Ryan hvis de vil ha den beste, eller til Frank Jensen hvis regjeringen velger å foreta en politisk utnevnelse. Så får jeg slite litt mer på skuldre og albuer. Skulle forresten ikke nevnt det med skuldre og albuer, for da kommer bare Bondefrøken til å foreslå trening.....


Som så ofte før, var ikke Namdalsavisas sensasjonshungrige reporter Birger Aarmo sein med å innfinne seg, da nyheten om mitt kandidatur til fylkesmannsjobben ble kjent.



Adressa skriver at det ikke var noen overraskelser på søkerlisten. Med andre ord hadde de forventet at jeg skulle søke......



Trønderavisa har tatt med bilde av de tre som de mener er favoritter, tror kanskje Frank Jensen er litt snurt....


Hvem trekker det lengste strået av Inge Ryan og meg? Eller kan Morten Ulrichsen komme opp som en "dark horse" på oppløpet?


Som tilhenger av hensynsløs åpenhet, legger jeg ut hele søknadsteksten min, som jeg synes er både offensiv og på samme tid ydmyk. Oppfordrer også de andre søkerne til samme åpenhet.
 

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Februar 2017 » Januar 2017
TERJES SUPERBLOGG

TERJES SUPERBLOGG

54, Nærøy

Lever livet som bonde og komiker. Personlig fotograf og designer: Frida Isadåra Årseth. KONTAKT: terjeaa_blogg@hotmail.com Twitter, instagram & snapchat: superbloggern

Image and video hosting by TinyPic

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

hits