Haha, nå er det vel noen som tror at jeg skal blogge om at jeg gleder meg til å gå på elgjakt i morgen. Men nei, det gjør jeg ikke, jeg skal ikke på elgjakt jeg. Har ikke vært på elgjakt siden 1980-tallet. Og jeg har ikke et øyeblikk savnet det heller. Ikke at jeg har noe i mot jakt, heller tvert i mot. Det er jo en fantastisk hobby for de som liker det, og man høster jo av naturens overskudd. Men altså ikke jeg, der er jeg nok ganske uvanlig blant bønder med elgareal på eiendommen. Men bønder er jo også like forskjellige som andre mennesker. Er ikke så mange bønder som blogger heller når jeg tenker meg om. Men som et lite apropos til elgjakta i morgen, her skal dere få noen elgbilder som min fotograf Frida Isadåra knipset i vinter.
Her går elgene og beiter like ved kalvebarnehagen vår.
Her bestemmer de seg for å stikke til skogs igjen.
Tror du ikke at de tok seg tid til å stoppe opp og rekke tunge til fotografen. Det var akkurat som om de ville demonstrere at de ikke var redde, for de visste at det ikke var jakttid. Er det andre som har erfaring med at elgene er frekke utenom jaktsesongen?
I dag har jeg hatt besøk av DeLavals servicemann for den årlige servicen på melkeanlegget. Og da benytter jeg anledningen til å handle mye fint stæsj i bilen hans. Her får dere noen bilder av det jeg har kjøpt.
Spenefett er et must.
Fluespray er kjekt og ha. Og som blogger må jeg naturligvis ha silikonspray.
Ukens ku denne gangen er 423 Julia. Hun er født 24. juni i 2010, og har til nå fått 2 kalver. I 2012 fikk hun en oksekalv den 22. juli, og i år fikk hun en kukalv 26. juli. Julia er ei snill og rolig ku med mange gode egenskaper. Hun melker bare sånn middels godt, men er ei frisk ku med god fruktbarhet. Til nå har det vært ei helt ukomplisert ku, merker nesten ikke at hun er her. Hun er også svært rask å melke, så det er ikke mye heft med henne. Julia er ei ku jeg håper å ha glede av i mange år enda. Hvis Julia hadde vært menneske, hadde hun nok vært drømmekvinnen for mange, bra utseende, frisk og fruktbar. Og i tillegg lager hun ikke noe styr rundt seg, er bare grei og hyggelig. Og humør og lynne er godt og stabilt. Jo, hun hadde nok vært attraktiv på ekteskapsmarkedet.
Når vi tar bilder til bloggen, er det slett ikke alle bildene som blir som vi har tenkt. Ikke alt blir like stilig, og ikke skjelden kommer det et latteranfall som slett ikke var meningen. Da jeg for øyeblikket mangler både fotograf og kamera, legger jeg ut noen sånne bilder i mangel av noe bedre.
Her var det da ikke meningen at Morten skulle le. Skulle være seriøst om strikking av genser.
I går fikk jeg være med Morten til Overhalla for å hente poteter. Både Morten og jeg er veldig glad i poteter, men vi er også veldig kresne på kvaliteten. Morten har en fast leverandør av poteter som han selger i butikken. Det er Ranum gartneri, de dyrker store mengder poteter av ypperste kvalitet. Hovedproduksjonen er settepoteter, men de aller fineste potetene blir sortert ut til matpotet. Morten kjører mange turer til Overhalla for å hente poteter til sine kvalitetsbevisste kunder. Og i går kom altså høstens første forsyning på plass hos Matkroken Bogen.
Morten gliser godt når han laster opp poteter. Er det fordi han syns det er moro å kjøre truck, eller fordi han gleder seg til å tilby kundene gode poteter?
I dyp konsentrasjon når lasten skal opp på hengeren.
Her er potetbonden Hans Ranum foran sorteringsmaskina som er første stopp for poteten når den kommer inn fra åkeren. Den andre mannen på bildet er sannsynligvis en polsk bærer.
Her har potetbonden klatret opp for å finne fram storpotet som er ypperlig til baking.
Poteter kan brukes til alt, her blir Morten intervjuet av Hans Ranum, med en potet!
Potetsorten som Morten hentet denne gangen er av den gamle hederskronte sorten Kerrs Pink. Og ettersom det er en gammel og tradisjonell sort, valgte Morten å hente den med en gammel og tradisjonsrik bil. En Opel Ascona 1982-modell. Morten er av den oppfatning at kjøretøyet må tilpasses til produktet han frakter. Ellers vil noe av autensiteten gå tapt. Dette er en stor betryggelse for Matkrokens potetkunder.
Tidligere i sommer blogget jeg om at Matkroken-Morten og jeg holdt på å strikke Karpe Diem-genser til bloggens fotograf. Det var da mange som ønsket å få se resultatet når genseren var ferdig. Og det er den altså nå. Og vi må faktisk si oss fornøyd med resultatet, dere kan selv bedømme det nå. Vil gjerne ha kommentarer fra dere som er strikkekyndige.
Dette er Karpe Diem med de originale genserne.
Fra i sommer da vi benyttet en gråværsdag til strikking.
Og mindre fornøyde er vi ikke når fotografen tar på seg genseren. Nå legger vi strikkepinnene på hylla, men det er ikke umulig at vi prøver oss på andre former for håndarbeid etterhvert.
Vi bønder er i det daglige avhengige av et ganske omfattende apparat rundt oss for å få hjulene til å gå rundt. Dette er første innlegget i en serie der jeg tenker å presentere noen av de som yter service direkte til oss bønder. Førstemann ut er inseminør Rune Møinichen. Han kjører rundt i distriktet med sædbanken i bagasjerommet. Vi ringer bare til ham på morgenen, og bestiller inseminering til de kyrne som er i brunst. Så kommer han i løpet av dagen og inseminerer den aktuelle kua. Det er på denne måten de aller fleste kalvene blir til i våre dager. Rune har holdt på med dette siden 1985, så det er et anselig antall kalver han har “laget” i alle disse årene. Bondeyrket er mange ganger et ensomt yrke. Da er det fint av og til å få besøk på gården av sånne som Rune. Rune er en veldig hyggelig mann, og han har som oftest tid til å stå og prate en stund før han drar videre til neste ku(nde).
Her står kviga Dora og venter på sin aller første inseminering. Vi hentet henne inn fra beitet i dag tidlig. Litt usikker på om hun vet hva som venter henne.
Her finner Rune fram sædstrået som skal gjøre Dora drektig.
Her er jobben godt i gang. Dora ser litt overrasket og usikker ut, men hun tar det pent.
Oppdraget utført, forhåpentligvis blir det en ny kalv som resultat rundt St.Hans. Lange plasthansker er inseminørens beste venn.
I sommer la jeg ut en sak der jeg fikk lakkert tåneglene etter råd fra barnebarna. Jeg har vel knapt merket noe påtrykk for å følge opp saken, men jeg tar det likevel for gitt at det er av offentlig interresse å få vite hvordan det har gått. Andre bloggere følger jo opp hvordan det går med silikonpuppene, restylaneleppene og så videre. Derfor gir jeg dere noen oppdaterte bilder som dere kan se på.
Slik så tærne ut i juli.
Og slik ser de ut nå, ser ikke bra ut lenger. Men huden har blitt litt mer rosa, det kommer jo på plussiden.
For å sitere Øystein Sunde: Helt i fra tidenes litt utpå dagen, har sjølberging vært alfa og omega. For oss som bor ved fjorden er fisk en selvfølgelig del av kostholdet, og fisken fisker vi selv. I dag var fotografen og jeg ute på fjorden og bidro til familiens kosthold. Ikke så voldsomt til fangst kanskje, men alle monner drar.
Her har makrellen kommet opp i båten, og vi vet at vi ikke skal sulte i dag heller.
0,18 kg viser vekta. Å tro at denne skal mette hele familien, er vel på linje med å tro at Krf og Frp skal kunne sitte i samme regjering.
Prøvesmaking for å sikre at det er kvalitetsfisk hører til.
På tur på land etter å ha lagt båten ut på fortøyingen.
Samarbeid er en stor fordel når fangsten skal bæres heim fra sjøen.
Klassisk trofebilde, som vi ofte har sett fra Namsen og andre lakseelver.
Som så mange andre makreller,endte denne opp som tomat i makrell.
