terjeaa

Da kan vi gå ut med rapport om årets torskefiske, vi kunne ikke gå ut med det før vi avsluttet, i frykt for invasjon av av fiskere. Morten og jeg har gjort det til en tradisjon å fiske torsk i vårt svært lokale farvann hvert år på denne tiden. Og aldri har det vært lettere å få den torsken vi ville ha. Innsiget er bedre enn på mange år, kvaliteten har vært god, selv om vi kunne ønsket oss litt høyere gjennomsnittsvekt. Vi fisker med et svært begrenset antall garn, men likevel ble fangsten nesten i overkant av hva vi hadde kapasitet til å ta vare på. Vi er ikke akkurat i vår ungdoms vår, så vi er avhengig av mye hvile også. Men vi klarte brasene i år også. Fangsten er foredlet til ganske mye tørrfisk, ikke helt tørr enda da, klippfisk, lettsaltet torsk og torskefilèt. Vi har spist fersk torsk med rogn, boknafisk, og snart står kjinker på menyen. For ikke å snakke om alle fiskekakene vi har produsert av den uvanlig gode hysefangsten. Og vi ser allerede fram mot høsten, da tørrfisken skal foredles til lutefisk. Vi elsker lutefisk, spesielt på grunn av at akevitt er det beste vi vet.

For noen få år siden fikk jeg hogd ut noen sitkagranfelt som ble plantet på 1960-tallet. Og etter råd fra skogbruksbyråkratene, ble det plantet til året etter. Og ettersom jeg har sterke motforestillinger mot sitkagrana, valgte jeg å plante med norsk gran. Sannsynligvis ville jeg heller ikke få tillatelse til å plante sitkagran heller, ble jeg fortalt. Jeg var skeptisk til om det hadde noen hensikt å plante overhodet, da sitkagran hadde stått og frødd seg i årevis før den ble hogd. Men valgte likevel å gjøre det, da det ble hevdet at reproduksjonsevnen til sitkagrana var overdrevet. Nå viser det seg at hele skogplantingen var totalt bortkastet. Tilskuddet jeg fikk, og skogfondsmidlene jeg brukte, viser seg å være penger rett ut av vinduet. Sitkagrana har spiret tett i tett over nesten hele feltet. Noen steder tydeligvis nesten med en gang, andre steder har den ikke kommet fullt så langt, men likevel tett som bare det. Og det kommer sikkert til å fortsette å spire i årene som kommer. Det vil være bortimot uoverkommelig å holde sitkagrana i sjakk.

Elgjegerne som leier utmarka mi, har skrytt av hvor fine forhold for jakt det ble etter at sitkafeltene ble hogd. Men jeg kan love dem at det kommer ikke til å vare så mange år. Snart vil disse feltene bli helt umulig å forsere, ihvertfall for folk.

De som plantet sitkagran på 60-tallet visste nok ikke hva de gjorde. Man ble anbefalt av myndighetene å gjøre det, og den gangen var det ikke mye tradisjon for å være i opposisjon til autoriteter. Faktum er at når man går til det skritt å plante sitkagran, har man endret naturtypen for all overskuelig framtid. Det er bare en liten brøkdel av eiendommen min som har vært tilplantet med sitkagran, men nå finner jeg sitkagran overalt. Når disse nye trærne om få år begynner å sette kongler og frø seg, etableres nye tette bestander av sitkagran.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Planting av sitkagran har etter min oppfatning ingen plass i dagens skogbruk. Det blir argumentert med at den binder mye CO2, men det gjør også andre treslag. Riktignok vokser sitkagrana usannsynlig fort, og dermed blir virket av den svært lett. Jeg vil tro at treverk som gir mindre volum, men samme vekt, binder like mye CO2. Man bør i alle fall stille seg spørsmålet; er det verdt det, å for all framtid endre naturtypen, når man vurderer å plante sitkagran. Uten å gjøre store anstrengelser, er det helt uunngåelig. I løpet av noen generasjoner, enten man snakker om folk eller sitkagran, vil den ha tatt over naturen. Og forringet naturen på alle tenkelige vis, det er det tragiske faktum.

Dagen i går ble preget av uvær og dramatikk på kysten. Vi bor ikke helt ute på kysten, men derimot inne i en fjord, ikke langt fra kysten. Det blåste friskt her også utover ettermiddagen, men det er feil å kalle det uvær. Derimot var det høy flo, jeg har nok sett det verre, men det var et spesielt syn når sjøen går opp i skogen langs fjæra.

Fredag var alle skoleelever fra 7. til 10. klasse i Bindal samlet på ungdomshuset Vonheim til temadag. Og temaet var viktig og høyaktuelt. Psykisk helse sto på dagsorden, og høydepunktet var uten tvil foredraget med Samuel Massie. Først på dagen fikk elever og lærere også høre foredrag av Lars Berg-Hansen og Leah Jørgensen. Dette var bare for skolens folk, mens foredraget med Samuel Massie var åpent for publikum. Fra første setning i sitt foredrag, trollbandt Massie sitt unge publikum. Og det er egentlig ikke så rart. Massie er en verbal begavelse, og han har litt av en historie å fortelle. Han tok oss med tilbake til tiden som skulker og skoletaper, og en tilværelse da han holdt på å havne skikkelig på skråplanet. Han fortalte levende, engasjert og også humoristisk, om hvordan han havnet på folkehøyskole i Finnmark. Der ble han kjent med Jarle Andhøy som var seilerlærer, et bekjentskap som skulle komme til å prege og forandre Massies liv for alltid. Som mange vil vite, ble Samuel Massie med på Andhøys Berserk-ekspedisjon til Antarktis, en ekspedisjon som endte tragisk for tre av besetningsmedlemmene. Andhøy og Massie var de to eneste som kom fra ekspedisjonen med livet i behold. I etterkant har Samuel Massie, skoletaper og dyslektiker, etablert seg som foredragsholder, forfatter og motivator. Livet hans tok en uventet vending, og Massies avslutningsord til forsamlingen var: Hvis dere skal huske en ting av dette foredraget, så er det: -Hvis eg kan, så kan alle!

Initiativet til denne dagen kom fra Kjella helselag, og i første rekke Merete Berg-Hansen. Hun er lærer på Bindalseidet, og aktiv i Helselaget. De fikk med seg Frivillighetssentralen, Bindalseidet Sanitetsforening, Terråk Helselag og Bindal kommune på laget. Og sammen med Terråk skole og Bindalseidet friskole skapte de et arrangement, og en dag, som utvilsomt gjorde sterkt inntrykk på både elever og lærere. Jeg kan heller ikke utelate å nevne Merete Berg-Hansens innsats på scenen, hun skulle introdusere Samuel Massie, noe hun også gjorde. I tillegg fikk vi nesten et eget foredrag fra Merete. Humor, varme og klokskap kan stå som oppsummering av det hun formidlet. Ikke det at det kom som som noen overraskelse på de som kjenner Merete, men jeg må likevel nevne det, strålende gjort! Jeg ble også fortalt at Leah Jørgensen og Lars Berg-Hansen gjorde sine saker utmerket tidligere på dagen, men det fikk jeg altså ikke med meg.

Den siste tids opphetede debatt om NSB sitt bytte av navn til Vy, der det har blitt argumentert heftig for at navnebyttet var helt nødvendig både for framtidig konkurransekraft, og at navnet ikke er dekkende for virksomheten, har fått meg til å tenke. Stortinget er jo heller ikke så veldig dekkende. Vårt parlament er ikke særlig stort, verken bygningen eller antallet representanter er veldig stort sammenlignet med andre lands parlament. Og så er det den mer overførte betydningen av ordet “stor”. Jeg er i berettiget tvil om “stor” er dekkende for alt som våre folkevalgte foretar seg. Jeg vil dog ikke gå så langt som å foreslå at Stortinget bytter navn til Småtinget. Noting syns jeg derimot er nøytralt og godt. “No” er jo den internasjonale forkortelsen for Norge, og når man tar med “ting”, beholder man noe av det gamle navnet. Og putter man inn en h på et strategisk sted i navnet, vil det være et veldig godt navn å markere seg på internasjonalt, når man skal markere seg overfor andre lands parlamenter. For eksempel den svenske Riksdagen. De burde forresten ihvertfall bytte navn 🙂

Noting vil gi økt konkurransekraft og bedre beskrive hva de driver med.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Bygdas egen gullgutt og store musikkhelt, Adrian Jørgensen, sto på scenen i Oslo Spektrum på lørdagskvelden, og sang seg nesten helt til topps i den norske MGP-finalen. Svært mange fra bygda hadde reist til Oslo for å følge Adrian på nært hold, og fikk nok en uforglemmelig opplevelse. Den mer kortreiste delen av Adrians fanskare samlet seg på ungdomshuset Vonheim for å følge begivenheten i fellesskap der. Vonheim er på mange måter Adrians hjemmebane, utallige ganger har han stått på scenen der og sunget og underholdt. Han er også nestleder i laget som eier og driver Vonheim. Stemningen var god fra første stund, men tok seg kraftig opp da det endelig var Adrians tur. Han rørte oss alle da han fortalte om familien sin i presentasjonen, og overbeviste med sin ujålete, trygge og engasjerende framføring av The Bubble. Stemningen steg ytterligere da han kom på førsteplass hos tre av de utenlandske juryene. Og da det ble klart at han gikk til gullfinalen sto jubelen i taket. Mindre jubel ble det heller ikke da det ble klart at han var en av to som fikk synge bidraget sitt en gang til, og kjempe om seieren. Mobilene ble flittig brukt til å stemme på Adrian, nesten et under at ikke mobilnettet knelte under den høye belastningen. Og så ble det en liten nedtur da det ble klart at Keiino stakk av med seieren. Men alle var enige om at Adrian hadde gjort en fabelaktig flott figur, og at han selvfølgelig hadde det beste bidraget. Veldig hyggelig å kunne dele en sånn opplevelse med flere, og hva Adrian angår, han kommer vi til å høre mer fra. Hans talent og menneskelige egenskaper gjør at det knapt finnes grenser for hvor langt han kan nå.

I disse dager er vi både litt ekstra stolte og opprømte her i bygda. Vår egen Adrian Jørgensen skal delta i den norske Melodi Grand Prix-finalen, og det synes vi er stor stas. Både de som liker Melodi Grand Prix hvert år, og de som liker det bare når Adrian er med. Her har vi visst at Adrian er flink til å synge siden han tolket Neil Young på skolens juleavslutning for mer enn ti år siden. Resten av landet ble klar over det i 2013, da han gikk nesten helt til topps i The Voice. Siden den gangen har han bygget karrièren stein for stein, og ikke minst utviklet seg mye som artist og sanger. Jeg har ikke så fryktelig god greie på musikk, men at Adrian synger pokker så godt, kan alle, inklusive meg, lett høre.

Men er det bare den gode sangstemmen hans som gjør at alle elsker Adrian. Nei, langt i fra. Selv om Adrian er mye borte på spillejobber, studiojobbing og så videre, har han aldri flyttet fra heimbygda si. Innimellom slagene skjøtter han forsatt jobben sin i oppdrettsfirmaet Sinkaberg-Hansen, og han bor fremdeles i huset sitt sammen med sin legendariske bestefar Gubben. Han tar ansvar for bygdelivet, og bidrar sterkt til trivselen her. Hvert eneste år rydder han plass på timeplanen rundt juletider, og stiller opp i revybandet når ungdomslaget setter opp revy hver 4. juledag. Han er også nestleder i det samme ungdomslaget. Et annet eksempel det er på sin plass å trekke fram, er den tradisjonelle festmarsjen fra Horsfjord til Gutvik 6. juledag. For to år siden så ikke arrangøren i Gutvik seg lenger i stand til å holde fest på huset. Og uten fest, ingen marsj. Da tok Adrian initiativ for å redde denne utrolig hyggelige tradisjonen. Og det klarte han, sammen med kompisgjengen og bygdefolket.

Og nå blir han altså nevnt blant favorittene til å bli Norges deltaker i den internasjonale MGP-finalen. Og det syns vi alle er veldig morsomt og spennende. Men det er ikke derfor at vi liker Adrian så godt, ja jeg må vel si at vi bent ut er glade i ham. Det er vi først og fremst fordi han er en tvers gjennom likanes, jordnær, snill, morsom og hjelpsom kar.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Jeg har tatt et lite dypdykk i bildearkivet og funnet noen bilder av Adrian, og deler med dere noen få glimt fra alt det morsomme jeg har fått lov til å være med Adrian på. Jeg er helt overbevist om at det blir mer, og aller først skal vi heie på Adrian på lørdagskvelden. Vi skal juble hvis han går til topps, og vi skal være like glade uansett hvilken plassering han får.

I dag har jeg deltatt på Tines årssamling i Ytre Namdal. Og da må jeg bare tillate meg litt selvskryt. Jeg ble nemlig den store ære til del, å bli tildelt Tines 20-årsplakett for levering av elitemelk. Jeg innrømmer glatt at jeg synes dette er stor stas, det er faktisk en stor inspirasjon. Når sant skal sies så er det ikke så mange utmerkelser som drysser over oss bønder. Så må jeg skynde meg å legge til at to melkeprodusenter fra Ytre Namdal ble hedret med Tines melkespann for 25 sammenhengende år med feilfri melk. Leif Rune Jensen fra Leka og Geir Tore Juul fra Nærøy er de to som har oppnådd dette strålende resultatet. Det er knapt mulig å forestille seg hvor nøyaktig og pliktoppfyllende man må være i det daglige arbeidet med melkeproduksjon, for å klare å levere melk i 25 år uten et eneste kvalitetsavvik.  Selve utmerkelsen får de tildelt på et eget arrangement senere i vår. Heller ikke jeg, og vinnerne av 5- og 10-årsplakett fikk selve plaketten i dag, men det skyldtes bare at pakken ikke nådde fram tidsnok. Vi fikk derimot både blomster og “trøstepremie” i form av ost og Tines ostesett. Nestleder i styret i Tine, Nils Asle Dolmseth og organisasjonssjef Andreas Overrein deltok på møtet, og må sies å ha spilt hovedrollene. Dolmseth overskred tiden han hadde til disposisjon, mens Overrein kompenserte med å bruke mindre tid enn det han var tildelt. Skikkelig bra teamarbeid.

Det hører også med til historien at jeg ikke klarte å få med meg blomsterbuketten min heim fra Kysthotellet Rørvik, der arrangementet fant sted. Men hva gjør vel det, når vår unike medlemssjef Aslaug Vevstad Aune, kom med buketten på døra til meg, en time etter at jeg kom heim. Det er vel knapt andre enn Aslaug som hadde gjort det!

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Det er visst “Kom deg ut-dagen” i dag, og sannelig kom jeg meg ikke ut også i dag. Sammen med barn og barnebarn og hunder, tok jeg turen til lysløypa på Hollup. Der inviterte Kristine Kjeldsand på kaffe og solboller i idrettslagets nye gapahuk. En jevn strøm av turglade folk med ski på beina kom og gikk en runde eller flere i nypreparerte spor i løypa, og kom innom gapahuken og koste seg med solboller, kaffe eller saft.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Her ute på kysten lengst nord i Trøndelag, er det slett ikke hver vinter vi har mye snø. Men nå har vi virkelig fått vår dose. På ganske kort tid har vi fått nok, ja mange vil si mer enn nok. Selv om mange vil si at 60-70 cm ikke er så imponerende. For meg betyr det mye  ekstraarbeid, på deler av fjøstaket hadde det lagt seg så mye snø at det ikke var annet å gjøre enn å måke av taket. Tar ikke sjansen på at takkonstruksjonen svikter. Og de siste dagene har jeg brøyta mer enn jeg mange ganger gjør på en hel vinter. Men fint er det, i hvert fall så lenge snøen ligger i ro, frykter for heftig snøfokk hvis det blir “landvindsrokk”, og det ser det ut som at det blir snart. Heldigvis ser det ut som at det ikke kommer særlig mer snø med det første.