terjeaa

På en av årets, for ikke å si tidenes varmeste dager, arrangerte Karoline og Lars Berg-Hansen den fjerde utgaven av Bakkelydagen. Bakkely er navnet på småbruket på Nord-Horsfjord i Bindal, der det unge ekteparet har slått seg ned og bygget seg hus. Dagen er spekket med aktiviteter og sosialt samvær. Men sentralt i arrangementet står den lange vannsklia som er anlagt der grendas unger i tidligere tider hadde akebakken sin. Mange gjengangere var å se i sklia i år, men også nye fjes ville prøve seg i den sommerlige akebakken. Og det var liten tvil om at både unger, ungdommer og voksne hadde det kjempemorsomt i vannsklia. Det skrives og snakkes mye om bolyst, blilyst og så videre i dag. Nå skal jeg ikke hevde at en sånn dag alene fører til befolkningsvekst, men når de to inviterer kjente og ukjente heim til seg på småbruket de har bosatt seg på, skal man slett ikke undervurdere betydningen av det. Alt som oppleves som hyggelig og positivt, trekker i riktig retning. Lars og Karoline har nok truffet blink her, det vitner stor tilstrømning om. Selv om det var konkurranse om publikum fra flere hold denne lørdagen. Jeg lar bildene tale for seg selv denne gangen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Årets teltkonsert under Rootsfestivalen i Brønnøysund med Trond Sverre Horn og Anita Bøygard og deres band Stålfolket, framstår for meg som deres beste noensinne. Deres norske versjoner av Johnny Cash og June Carter sine sanger sitter som et skudd nå. Aldri har de mørke og triste sangene fra siste del av Cash sitt liv, vært mer hudløse og såre i Trond Horns sterke tolkninger. Aldri har de rocka sangene vært mer rocka. Aldri har de muntre sangene vært muntrere. Og ikke minst, aldri har kjærlighetssangene, som er bunnplanken i konseptet, vært mer overbevisende og rørende. Trond Horns mørke dype stemme, og inderlige innlevelse, forteller mer enn tusen ord, om levd liv, og om å stå rakrygget i både med- og motvind. Anita Bøygard synger også bedre enn noen gang, den klokkeklare røsten med den litt såre knekken, rører og berører. Stålfolket, Horn og Bøygards ytterst kompetente band, er et kapittel for seg. For noen musikere, ikke til forkleinelse for noen, men jeg må igjen trekke fram Arne Flatmo. Arne er en beskjeden og vennlig mann som ikke gjør noe stort nummer ut av sin tilstedeværelse, men du verden som han kan å traktere gitaren. Hans gitarspill er så poetisk, følsomt og medrivende, at denne bloggeren måtte tørke en tåre fra øyekroken. Sånne konserter gjør noe med oss, og jeg er sikker på at både Trond og Anita og Stålfolket, merket meget godt publikums varme omfavnelse og entusiastiske respons. Det hersker ingen tvil om duoens sterke standing i lokalmiljøet. Rootsfestival uten Horn/Bøygard-konsert, framstår etterhvert som en umulighet. Jeg bruker ikke å gi terningkast, men skulle jeg gjort det, ville det blitt en åpenbar og klokkeklar sekser!

Hver sommer har jeg noen få drømmer som jeg prøver å få til å gå i oppfyllelse. Denne sommeren har vært veldig utfordrende å planlegge noe som helst, det har blant annet sammenheng med min bondestatus. Været har stukket stadig større og kraftigere kjepper i hjulene, og jeg ville vært en løgner hvis jeg sa at det ikke går ut over humøret. Derfor var det et kjempeløft for både humør og pågangsmot at jeg fikk oppfylt drømmen om å oppleve Charlie Rackstead & The Sticklesbergen Ramblers på Revyfestivalen på Høylandet nå på fredagskvelden. Helt siden Rune Nilsons figur Charlie Rackstead dukket opp i programmet Lunsj vinteren 2012, har jeg vært frelst. Jeg bare elsker konseptet som går ut på å ikle klassiske norske hits engelsk språkdrakt og countrysound. Det blir gjort med stor humor, og musikalitet på høyt nivå. For oss som kjenner Charlies musikk, er det også utrolig fint å legge merke til at bak humoren, ligger det stor respekt, kjærlighet og varme til originalmaterialet. Det er nok også grunnlaget for suksessen. Mange er glade i sangene i originalversjonen, og hadde nok ikke likt at de ble radbrukket og gjort narr av. Charlie/Rune gir de i stedet nytt liv og vitalitet. Og får sitt publikum til å smile, le og synge med. Man skal være laget av noe rart for ikke å bli i godt humør av en Charlie Rackstead-konsert. I år har de mye nytt materiale på settlista. Deres versjoner av Fire pils og en pizza, Liten fuggel og Transit ble helt umiddelbart innertiere i mitt øre.

Og som om ikke konserten ble en stor nok opplevelse for meg, ble fortsettelsen om mulig enda bedre. Min venn Jo Arne Kjøglum var artistvert denne kvelden, og da jeg var på tur ut av festivalområdet, kom han og lurte på om jeg ville bli med bak scenen og hilse på Charlie Rackstead. Jeg var ikke direkte vanskelig å overtale. Og for en opplevelse det ble, det var nok ikke Charlie jeg traff, men derimot en utrolig hyggelig og imøtekommende Rune Nilson. Jeg fikk en lang og skikkelig god prat med Norges kanskje største radiopersonlighet og entertainer. Jeg har lenge trodd at Rune Nilson var en klok og vennlig mann, og fikk så til de grader bekreftet den antakelsen. Det er figurer som Charlie Rackstead, og mennesker som Rune Nilson, som utgjør en forskjell, de gjør hverdagen litt lettere, humøret mye bedre og livet morsommere. At jeg hadde en fin kveld, er bare et understatement!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Forberedelsene til høsten sendinger med Stjernekamp på NRK er i full gang. Produksjonsselskapet Monster var i går på Hollup i Bindal og gjorde opptak med bygdas egen stjerne Adrian Jørgensen, som er en av årets deltakere i NRK-suksessen. I en Facebook-video inviterte Adrian venner og sambygdinger til en liten konsert i sin egen hage, og rundt 70 stykker dukket opp. Dukket opp gjorde også myriader av knott, den stille, fuktige og kjølige junikvelden var som skapt for knotten, noe også Adrian poengterte fra balkongen som fungerte som scene. Videre snakket han om sin bestefar, Gubben, som han hadde lært det meste av. -Men tydeligvis ikke nok, fortsatte han. -Jeg har ikke lært grundig nok at man ikke skal kjøre for fort, så nå er jeg altså uten førerkort i tre måneder. Jeg vet at ryktene går, så da er det like greit å si det som det er. Jeg kjørte for fort, og nå må jeg ta konsekvensen av det. Egentlig typisk Adrian dette, bestandig ærlig og redelig, finnes ikke noe tilgjort med den gutten. Så dro Adrian i gang sin lille akustiske konsert, der han spilte et knippe både egne låter og coverlåter. På tross av knottinvasjonen, ble det en veldig hyggelig kveldsstund i hagen til Adrian, noe jeg tror at teamet fra Monster/NRK også greide å fange opp i sine opptak. Vi er nok mange som kjenner at forventningene til høstens lørdagsunderholdning på NRK bare bygger seg opp, men allerede på lørdagskvelden blir det mulig å oppleve Adrian under Nordlandsbåtregattaen på Terråk. Det anbefales på det sterkeste, Adrian har blitt en artist og scenepersonlighet av betydelig format.

For noen dager siden slapp NRK nyheten om hvilke artister som skal delta i høstens utgave av det svært populære programmet Stjernekamp. Et program som år etter år har blitt omfavnet av en stor seerskare. Seertallene har vært oppsiktsvekkende høye, noe som opplagt skyldes deltakernes høye musikalske og menneskelige kvaliteter. NRK har gjort en flott jobb med castingen, og fått med deltakere som passer konseptet godt. Her er det ikke plass til intriger og urent trav. Det er så befriende deilig med flotte artister som synger i sjangere de er trygge på, men også blir utfordret til å bevege seg ganske langt utenfor sin musikalske komfortsone, samtidig som de backer hverandre opp, og oppfører seg anstendig på alle måter. Hele tiden har det vært en fin miks av etablerte artister, artister på vippen til å slå gjennom for fullt, og unge artister helt i startgropa på en mulig karriere. Og vinnerne har hatt alle disse utgangspunktene. Også årets utvalgte artister har dette spennet, fra veletablerte til ganske ukjente. Akkurat som det skal være. For meg, og sikkert de fleste fra bygda her, ja hele regionen, er det selvfølgelig stor stas at Adrian Jørgensen er en av deltakerne. Så langt er alt vel.

Så får jeg se en kommentarartikkel i VG, ført i pennen av den for meg helt ukjente musikkanmelderen Marius Asp. “Stjernekamp uten stjerner” var tittelen på kommentaren, som stort sett handlet om å snakke ned, for ikke å si rakke ned på årets deltakere og hele konseptet. Han reduserte mange av artistene til “Grand Prix-folket” og klarte til og med å kalle den kjente folkemusikeren Kim Rysstad for Ryssland. Hvorfor ikke slå til med Russland når han først skal demonstrere hvor nedlatende han er. Videre mener han at NRK nå skraper bunnen av artistbassenget, og at konseptet burde omtales som “fremmede mennesker synger karaoke”. Han anerkjenner at Åge Sten Nilsen og Hanne Sørvaag er kjente artister, men han FØLER at de har vært med før, så da så. Forøvrig skal det bli spennende å følge med på om VG sitt anmelderkorps vil følge med på sendingene til høsten, det burde de ikke gjøre når holdningene er så forutinntatt. Det kan da umulig være relevant for Norges største avis å anmelde “fremmede mennesker som synger karaoke”?

Så er spørsmålet om hva som egentlig er en stjerne. Som sagt så er det stor stas for meg at en sambygding og venn er med. Adrian Jørgensen har bygd stein på stein i karrieren, og har stadig utviklet seg som artist, og oppnådd en ikke ubetydelig posisjon med hyppig radiospilling, mange TV-opptredener og konserter og spillejobber over store deler av landet. Om det gjør ham til en stjerne vet jeg ikke. Men jeg vet at måten han opptrer her på hjemmebane, gjør ham til en stor stjerne for oss. Adrian er gutten som tar ansvar for heimbygda si, han er nestleder i ungdomslaget, han stiller opp og synger i begravelser når venner spør ham, han stikker innom for en kaffekopp hos kjentfolk, gammel som ung. Og har på ingen måte fått nykker av sin ikke ubetydelige suksess på musikkfronten. For ikke lenge siden var jeg i et bryllup der han hadde tatt på seg å spille og synge et halvtimes sett. Det gjorde han med glans, men det store var at han annonserte at etter sin lille konsert, skulle han og en kompis spille til dans resten av kvelden. Og gjorde dermed denne kvelden enda mer minnerik og hyggelig enn den allerede var. Og for ikke å snakke om at han hvert eneste år rydder plass i kalenderen sånn at han kan være med i revyorkesteret når ungdomslaget setter opp sin tradisjonelle julerevy. Bare en ekte stjerne gjør sånt. Adrian er vår stjerne, han er manges stjerne, og jeg ser slett ikke bort fra at han snart er hele Norges stjerne. Og det kan utmerket godt skje med med hvem som helst som NRK har “skrapt opp fra bunnen av artistbassenget”. Vi er mange som gleder oss til høstens Stjernekamp!

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

I går rundet vi av vårt 25. år med Bygdekino på ungdomshuset vårt, Vonheim. I alle disse årene årene har Jan Ove Brøndbo vært fast maskinist på denne ruta. Man kan vel trygt si at Jan Ove har blitt godt kjent i Nord-Trøndelag og Sør-Helgeland i løpet av alle disse årene. Ja han har vel holdt på i nærmere 30 år i jobben. Og for svært mange er Jan Ove blitt en kjent og kjær skikkelse som forbindes med film og kino og gode opplevelser på forsamlingshus på små og litt større steder. Han er en av kulturlivets og kino-Norges trofaste fotsoldater, og jeg er sikker på at mange langs kinoruta hans ser på ham som en venn. For Mona, min ektefelle, og meg har han i hvertfall blitt en god venn. Vi har i alle disse årene hatt privilegiet å være lokalt vertskap når Jan Ove kommer på sitt månedlige besøk med fersk kinofilm. Før 2010 var det faktisk to ganger i måneden. Vårt spillested er et av Bygdekinoens minste nå til dags, men et omtrentlig overslag sier at vi har solgt omtrent 16.000 billetter på disse årene. Enkelte år har besøket hos oss vært nesten oppsiktsvekkende godt. Derfor er det litt leit å konstatere at besøket har vært labert de siste månedene, i går kveld var intet unntak. Nå er ikke dette unikt for vårt spillested. Og det kan selvfølgelig ha sammenheng med tilbudet av film, som kanskje ikke har hatt stor nok appell i det siste. Men jeg må også få understreke at det har blitt vist mange riktig gode filmer også i år. Vi har hatt 25 riktig fine og givende år med Bygdekinoen, og det tror også de mange som har gått på kino har hatt. Men en liten advarende pekefinger til slutt, vil man beholde lokale kulturtilbud, så må man også bruke dem. Og Bygdekinoen vil i hvertfall ikke jeg miste, det er en av Norges aller fineste kulturinstitusjoner.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I dag var den store dagen da kyrne endelig fikk komme ut på grønt gress igjen. Litt seinere enn vanlig, men den siste uka har vært så kald og guffen at vi ventet til i dag med å slippe dem ut. Det hele forløp ganske så udramatisk, selv om et par av de yngste kyrne i sin store iver kom i skade for å løpe gjennom gjerdet. Det gikk helt smertefritt å få dem tilbake til de andre. Flokkdyr vil jo helst være sammen med flokken sin. Så nå håper vi på fine forhold for beiting helt til langt utpå høsten. Men vet jo at det sikkert blir perioder med alt for mye nedbør. Og alle som har prøvd det, vet at mye nedbør og beiting på innmark, er krevende med hensyn til opptråkking og gjørmete drivveger. Men det tenker vi ikke så mye på i dag, i dag er vi glade for å ha fått startet sesongen, og ikke mist at det gikk så smertefritt å få dem inn igjen til kvelds.

Jeg har gjort det til en tradisjon å feire 17. mai på flere plasser. I år ble det på hjemmebane på Horsfjord, og på Leka. Sånn har det blitt når man er gift med en evig korpsmusikant. Og jeg må vel innrømme at det nå har blitt så innarbeidet, at det hadde blitt rart å ikke ta turen over Lekafjorden til feiring på sagaøya. Jeg befinner meg meget vel sammen med Lekaværingene, det er hyggelige og gjestfrie mennesker, det har jeg fått erfare gjentatte ganger. Og Leka er jo en naturperle av de helt sjeldne, der folk lever i stor harmoni med hverandre, i hvertfall nesten da. Her kommer en liten bildeserie fra årets 17. maifeiring!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I strålende sol og passe temperatur gikk årets 17. maifeiring av stabelen på Horsfjord. Arrangementet startet som seg hør og bør med tog, der Fønix Skole- og Ungdomskorps ledet an. Korpset låt bedre enn på lenge i år, og skapte skikkelig god 17. maistemning. Tog uten korpsmusikk hadde blitt ganske så stusslig når man først har blitt vant til det. Etter at toget var ferdig, og korpset hastet videre til neste spilling i nabogrenda Gutvik, samlet troppene seg i storsalen på ungdomshuset. Da dagens eminente konferansier tok ordet, regnet de aller fleste med at hun ville annonsere de tradisjonelle innslagene, og det gjorde hun da også etterhvert. Men først kom hun med en kunngjøring som som både rørte og begeistret publikum. Torlaug Bartnes Ulrichsen ble tildelt Folkehelseprisen 2019 for sitt svært lange engasjement i Helselaget og bygdas øvrige foreningsliv. I tillegg kom en lang rekke med gode grunner, ikke minst ble det lagt vekt på den hun er, og måten hun møter og inkluderer sine medmennesker både i jobb og fritid. Hun ble omtalt som en bauta, og det ble gjort helt klart at Helselaget er overbevist om at Torlaug har hatt svært positiv innvirkning på folkehelsa i bygda. Da Merete hadde kunngjort pristildelingen, reiste forsamlingen seg spontant og ga langvarig applaus. Alle gledet seg over at hederskvinnen Torlaug, som aldri fremhever seg selv, ble denne æren til del. Ikke så rent få ble nok også rørt. Torlaug bruker ikke å strø om seg med store ord, men var ikke i tvil om at hun kom til å huske denne 17. maidagen. Hun mente også at mange andre hadde fortjent prisen mer enn henne. Men der tar du altså feil Torlaug!

Feiringen fortsatte etter dette, men da måtte jeg få med meg Torlaug videre til Leka, der våre respektive ektefeller sammen med resten av korpset, hadde dagens tredje spilleoppdrag, og det kommer jeg tilbake til.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Jeg har tidligere skrevet om Merete Berg Hansen og Martin Kjølstads boergeiter og Nofence-systemet som holder geitene innenfor det området eierne ønsker at de skal oppholde se i. I dag fikk Merete og Martin besøk fra Vevelstad kommune. To gårdbrukerektepar tok turen for å lære om Merete og Martins erfaringer med Nofence. Bøndene fra Vevelstad har nylig gått til innkjøp av hver sin flokk med den utrydningstruede geiterasen Norsk kystgeit. Motivet deres er i første rekke å hindre gjengroing, men de mener også at det er en flott bonus å kunne bidra til å bevare en utrydningstruet norsk husdyrrase. Økonomien i prosjektet er de imidlertid mer usikker på.Disse geitene finnes det i dag bare en bestand av i Selje ved Stad, i tillegg til et par små forvillede bestander på et par øyer på Vestlandet. Kun 600 individer finnes det av denne rasen i dag. Vevelstadbøndene satser også på Nofence for å holde geitene på plass på ønsket sted, og ville lære, og utveksle erfaringer med Merete og Martin. Og det fikk de, både Merete og Martin har tilegnet seg store kunnskaper om det virtuelle gjerdesystemet, og de øste velvillig av sin kunnskap. De har i all hovedsak hatt gode erfaringer med Nofence, selv om de også ser at det finnes forbedringspunkter. Noe som også bare skulle mangle all den tid dette er en nokså ny teknologi. Geitene og og deres egenskaper som kulturlandskapspleiere er de strålende fornøyd med. Foreløpig er de fornøyd med den lille flokken geiter de har, og har ingen umiddelbare planer om å utvide geiteholdet. Bøndene fra Vevelstad virket også svært fornøyd etter besøket.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse