Denne vinteren setter Tine søkelyset på dyrevelferd. Ikke nødvendigvis fordi norske kyr har det så ille, men fordi det bestandig går an å gjøre ting enda bedre. Mye er veldig bra i norsk husdyrhold, men det er ingen grunn til å lene seg tilbake og si at alt er såre vel. Det er bakgrunnen for at Tine kjører et opplegg med møter der rådgivere i Tine-systemet møter bønder og andre som har ansvar for husdyr. Møtene er lagt opp for informasjon, diskusjon, dialog og bevisstgjøring. I går deltok jeg på et sånt møte, der rådgivere, tillitsvalgte og vanlige Tine-bønder møttes til kveldsmat og konstruktiv diskusjon om dyrevelferd. Et meget godt møte etter min oppfatning, ikke minst takket være gode innledninger og foredrag, og mange gode innspill og tanker fra engasjerte bønder. Bare det å ta opp og snakke om temaet, fører til høyere bevissthet og oppmerksomhet omkring dyrenes ve og vel. Så dette er både viktig og prisverdig fra Tine.
Tove Bøygard – med hjarte på rette staden
Tove Bøygards nye album Jord, er en fantastisk flott oppfølger av Blåe drag som kom i 2016. Jord ble sluppet på fysisk format høsten 2018, og i morgen er det digital release på dette som på sett og vis kan kalles et konseptalbum. Det handler om jord i vid betydning, om jord under neglene, og om jorda vi lever på.
På første singel fra albumet, Hjarte, spør Tove Bøygard: “Kor vart det tå hjarte?”, i undring over fremmedfrykt og høyreekstremisme, selv hos folk som hun har kjent på en helt annen måte. Vi trenger slett ikke å spørre om hvor Tove Bøygard har hjertet sitt. Hele albumet er sterkt preget av hennes kampvilje for en bedre jord, og sorg over all urett på jorda. Hun legger heller ikke skjul på sin urokkelige tro på kjærligheten, ei heller melankolien over år som har passert. Bøygard har også stor omsorg for, og tro på, de som sitter nederst ved bordet. Det gjenspeiler seg i flere av sporene på dette nydelige albumet, et album som jeg oppfatter også er laget i spenningsfeltet mellom utferdstrang og tilhørighet.
Sangen som kanskje griper meg sterkest, er Småkårstestament. En dypt personlig sang om Tove Bøygards far, om hans slit på et skrint småbruk, og tung jobb på golvet i industrien. Og samtidig en hyllest til småkårsfolket, de som bygde landet, og som ikke hadde drømmer om å oppnå store ting i verden. Om de som gjorde sin plikt før de krevde sin rett.
Tove Bøygard har også gjort sin egen versjon av Wagon Wheel, som et utall artister har spilt inn. Sist hørt i Darius Ruckers monsterhit fra få år tilbake. I Bøygards versjon har det blitt til ” Rokk ved meg”, og få har gjort den bedre. I sin tekst på halling, beskriver hun på glimrende vis kontrasten mellom utferdstrangen og det å være sterkt knyttet jordflekken og plassen du er født.
Musikken kan best beskrives som kvalitetscountry, selv om det neppe er helt presist og dekkende. Musikerne Bøygard omgir seg med er et renheklet kremlag, og selv er Bøygard en sanger og formidler av rang, selvfølgelig på den vakreste av alle dialekter, halling. Og tekstforfatteren Tove Bøygard er det ikke mange som matcher her på berget i dag. Ujålete, klisjèfritt og elegant språk, er det som særpreger hennes tekster.
Jeg skal ikke trille terning, jeg har sett over husets terninger, men ingen hadde mange nok øyne til dette albumet. Jeg fastslår bare at Tove Bøygard har det meste på plass her, og aller mest har hun HJARTE PÅ RETTE STADEN.
B-gjengens julegave
Lørdagskvelden var det duket for B-gjengens, etterhvert, tradisjonelle julekonsert i Bindal. Denne gangen var hallen på Bindalseidet arena for begivenheten. For det ble virkelig en begivenhet. Ikke bare fikk vi B-gjengen i flott form og julestemning. Som før hadde de invitert musikalske venner med på laget, de ga dem rom til å skinne, og det skal jeg love dere at de gjorde. Tre strykere fra Trøndelag symfoniorkester utgjorde sammen med kommunelege og fiolinist Maria Strøm Slyngstad, en strykekvartett som bidro til et lydbilde som gjorde kvelden til en fryd for alle som liker musikalsk vellyd. Og hvem gjør vel ikke det? Konserten besto av et svært variert repertoar fra mange sjangere innenfor julemusikk, og det som i det minste oppfattes som det. Samtlige solister overbeviste, da inkluderer jeg også B-gjengens egen vokalist og frontfigur Dag Christer Brønmo. Han gjør stadig nye sprang som sanger, og har kort og godt blitt en svært solid vokalist. Julie Vikestad Olsen fra Levanger, og jeg antar at hun har solide røtter i Bindal, rørte publikum med sin klokkeklare røst og tilstedeværelse bak mikrofonen. May-Kristin Vikestad Trøan sjarmerer publikum i senk med sitt friske og rocka uttrykk, og jeg kunne fortsatt med superlativene for samtlige av kveldens aktører. Det er likevel to som jeg ikke kan unngå å fremheve spesielt, samme hvor urettferdig det kan oppleves overfor de andre. Camilla Breviks stemme, måte å synge på og tolkning av sangene, er kort og godt fra øverste hylle. Jeg har hørt henne synge duett med både Ronny Bertelsen og Jørn Hoel. Men det hun ga oss på lørdagskvelden var helt enestående. Og så har vi denne Adrian Jørgensen da. Han har etterhvert tatt steget opp på et nivå som det er internasjonal klasse over. Han synger som en gud, og har en scenesjarm som går utenpå det meste. Ingen bør bli overrasket om han snart blir å se og høre i langt større sammenhenger enn B-gjengens julekonsert. Selv om det var stort nok, for et etter lokal målestokk, rekordstort publikum. Det ble aldri ble noe av gullutvinningen i Bindal, men med dette konseptet har B-gjengen SKAPT gull.
Det er jul for swingende
Lørdagen ble for min del en dag i julemusikkens tegn, først med Namdal Storbands svingende juleshow, og senere på kvelden B-gjengens årlige julekonsert. Her skal jeg ta for meg Namdal Storbands juleshow, som gikk av stabelen i det som kveldens konferansier Amund Hellesø omtalte som Nærøysund Kulturhus. Bare for å ha gjort det klart, det er altså snakk om kulturhuset på Kolvereid. B-gjengen kommer jeg tilbake til.
Siden forrige juleshow for to år siden, har storbandet byttet navn fra Kolvereid Storband til Namdal Storband. Det har også vært en del utskiftninger i blåserekkene. Men kompet, og ikke minst kapellmesteren, er de samme. Musikalsk leder Øyvind Nordstrand har siden sist tatt storbandet sitt minst et par hakk opp i nivå. De har nok aldri hørtes så bra ut som de gjorde denne lørdags ettermiddagen. Så samspilte, så presise og tildels virtuose, at det var en fryd å høre på selv for de som ikke har storbandmusikk blant favorittene. Vi fikk høre en rekke klassiske melodier fra storbandlitteraturen, og som i tillegg selvfølgelig går under kategorien julemusikk. Fire vokalister med nokså lav gjennomsnittsalder bidro til å gjøre den musikalske opplevelsen komplett. Ikke til forkleinelse for noen, men Ove Petter Gansmo sin solistprestasjon på sopransax, var i mine øyne kveldens høydepunkt. Det var rett slett helt imponerende. Men naturligvis er en sånn konsert på alle måter et lagarbeid. Og her har laget fungert godt, ikke bare låt bandet som “kuler og krutt”, scenografien var fantastisk flott, lyd og lys satt som et skudd, ja selv publikum var strålende opplagt. Og kulturhuset var utsolgt og vel så det, utrolig hyggelig at også det lokale kulturlivets julekonserter trekker fulle hus.
Desemberlyset
Vi har slett ikke mørketid her på grensa mellom Trøndelag og Nordland, selv om noen påstår det. Dagslyset varer ikke så lenge som på sommeren selvfølgelig, men de timene vi har lys, skifter lyset mer enn på noen annen tid av året, og det er både vakkert og fascinerende. Her er noen bilder jeg har knipset de siste dagene, der jeg prøver å få fram nettopp det. Men som vanlig, virkeligheten overgår bilder med god margin.
Julemesse på Leka
Lørdag var jeg igjen tilbake til det som jeg nesten betrakter som mitt andre hjemland, Leka. Anledningen var julemessa som ble arrangert på Skei Kulturtun/Lekamøya Spiseri. Der stilte lokale produsenter av alskens håndtverk og diverse produkter som relaterer seg til både jul og helårs bruk. Storsalen på Spiseriet var fylt til randen av utstillere, og spesielt tidlig under arrangementet var det trengsel rundt bordene. Salget så også ut til å gå godt. Selv var jeg tiltrodd oppgaven med å hjelpe til med salg av min fotografdatters kalendere og diverse andre fotoprodukter. Alt en aldrende far kan brukes til. I den andre delen av spiseriet gikk praten livlig over kaffekopper, julebakst og juletallerkener. En riktig så trivelig dag på sagaøya ble det, ikke at det kom som som noen som helst overraskelse på meg da.
Ole Hamnes solgte sin og Leif Rune Jensens årvisse utgivelse, Lekakalenderen. Jeg fikk også en lang og hyggelig prat med Ole, om både kyr og fotografering.
Kirsti Østby hadde et stort utvalg av blant annet strikkeprodukter, til meg var hun naturlig nok ivrig på å vise fram kuvottene.
Selv var jeg betrodd oppgaven med å være “assisting sales manager” for Fridas kalendere, kjøleskapsmagneter og julekort.
Mange kikket på de utstilte varene, og mang en handel ble gjort i løpet av dagen.
Mye fint håndtverk var utstilt denne lørdagen.
Søstrene Østby solgte strikkeprodukter, i tillegg produserte de nye produkter underveis.
Mang en handel ble gjort i løpet av noen ettermiddagstimer.
Det gamle ungdomshuset på Skei, har blitt til Lekamøya spiseri.
Overalt var det julepyntet, også på trappa.
På døra til WC står det “Verdens minste galleri”. Jeg ser ikke bort fra at de har sine ord i behold.
Arnfinn Holand sikret seg en kalender med Heilhornan hos oss.
Greta Granås og Bjørn Harald Martinsen er vertskap på Skei Kulturtun/Lekamøya Spiseri. Der driver de med turisme, servering, kulturarrangementer og alt som hører til. Denne lørdagen inviterte de altså til julemesse og servering av julemat. Og de to tok i mot de besøkende på en svært vennlig, hyggelig og uformell måte.
Leka, ikke alt gikk på skinner
Selv om vårt ferieopphold på Leka på mange måter var svært vellykket, må det innrømmes at ikke alt gikk på skinner. Morten og meg ble utsatt for en ornitologisk sammensvergelse, kamuflert som farsdagsfeiring, Torlaug vant Coop-kaffe og Morten gikk i kjelleren. Dessuten hadde jeg satt meg som mål å lage en rikt illustrert reportasje om de påståtte politiske og administrative stridighetene som har vært omtalt i pressen i høst. Men fikk jeg noen til å stå fram og si sin hjertens mening, neida. Anonymt kom det derimot fram friske betraktninger, og enda brakte jeg ikke engang abortsaken på banen. Jeg bruker ikke anonyme ytringer her. Men jeg fikk i hvertfall gjort en meningsmåling om hvorvidt man tror på et politisk skifte på Leka til høsten. Og jeg kan fastslå at det går mot et spennende valg. Befolkningen er delt nøyaktig på midten. 50% tror på gjenvalg for nåværende ordfører, mens 50% tror at opposisjonens kandidat vinner. Undersøkelsen er basert på intervju med to tilfeldige Lekaværinger jeg møtte.
Farsdagen ble feiret på Leka, og gaven fra min bedre halvdel var en foringsautomat for småfugl. Fin den, men jeg er ikke så opptatt av småfugler, kråker er mer min greie. Men jeg smiler tappert.
Morten fikk en fuglekasse av sin bedre halvdel, heller ikke han har noe lidenskapelig forhold til småfugler. Aner vi en ornitologisk sammensvergelse her?
Torlaug vant en pose Coop kaffe i kakelotteriet. Som Jokerkjøpmann syntes hun det var en vanskelig situasjon å havne i.
Fritidsbåtstandarden ble jeg meget skeptisk til.
Det har vært mye snakk om at oppdrettsnæringa må flytte på land. Her har man begynt, uten synlig suksess.
Ikke noe feil med Steinstind, men denne veggen av Sitkagran full av kongler, hører ikke hjemme i dette fantastiske kystlandskapet.
Innsjøene på Leka er så små at de knapt kan brukes til noe som helst.
Ikke uventet gikk Morten helt i kjelleren mot slutten av oppholdet på Leka.
Leka, ditt nærmeste ferieland
I helga dro vi på ferie. Ja ikke sånn å forstå at det er årets eneste ferie, langt i fra. Men det er årets første ferie med mer enn en overnatting. Jeg er heller ikke blant dem som setter store og stygge karbonavtrykk når jeg reiser bort. Så turen gikk også denne gangen til Leka, som er nabokommunen vår. Men når jeg drar dit på ferie, velger jeg å se på Leka som et annet land, det gjør opplevelsen enda mer eksotisk. Naturen er vill og spektakulær, og det kan man også delvis si om befolkningen. Denne bloggposten vil utelukkende fokusere på hyggelige sider ved Leka, det er jo det mest framtredende ved dette landet langt vest i havet. Men i neste bloggpost vil jeg grave dypere, og forsøke å få svar på spørsmålet som mange lurer på etter en del avisoppslag. Hva det spørsmålet er? Jo, for å spissformulere det: Leka, idyllisk øysamfunn, eller Helvetes forgård? Følg med på hva min gravejournalistikk har gitt av resultater.
Skumringstime med utsikt til landemerket Steinstind.
Utsikten i motsatt retning, her ser vi Vikna, vindmøllene skimtes litt til høyre i bildet.
Hos Joker Husby fikk Torlaug utløp for sin svært beskjedne spillegalskap.
Morten benyttet anledningen til å gjøre litt handelsspionasje hos Coop Leka.
I kaffekroken hos Coop, populært kalt “skjermet avdeling”, vant jeg ei farsdagskake i 8. klassens lotteri. Det samme gjorde denne karen, Steinar Andrè Leknes.
Vi førte også politiske samtaler i kaffekroken, ikke minst med Lekas varaordfører Kristin Floa.
I havnestrøket møtte vi Jan Leo Fjeldstad, han kom akkurat tilbake til Leka etter å ha representert Leka i New York Maraton. Noe han gjorde på ypperlig vis.
Ettersom vi ferierte, bevilget vi oss en ettermiddagspils på Vertshuset Herlaug. Der ble vi storøyde vitner til skjenkekontroll. Her kontrollerer agent 771577 fra skjenkekontrollen, at vertshusholder Åsmund Aune skjenker kaffe på reglementert vis. Skjenkingen skal ikke være for rask, men heller ikke for sakte.
Her signerer Åsmund Aune dokumentet som bekrefter at at både kaffeskjenking, og aldersgrensen for servering av pils til meg, var i skjønneste orden.
Etter verstshusbesøket, ble det middag i ordførerresidensen hos Tone og Per-Helge. Desserten besto av Tone Rennemos eventyrlige iskrem. En porsjon av dette er nok til å rettferdiggjøre hele oppholdet på Leka.
Dette må være en av Norges aller mest spektakulære veistubber. Veien er vel nokså ordinær da, men omgivelsene da…..
Forbi raset
Da har jeg for første gang kjørt forbi rasstedet på andre siden av fjorden, for første gang siden raset gikk. Jeg tilhører ikke den store gruppen bilister som har trosset skilt og sperringer, og kjørt før det ble offisielt åpnet. Jeg anstrenger meg jo til det ytterste med å være lovlydig. Men i går passerte jeg altså forbi, ikke bare for å gjøre det, jeg hadde faktisk ærend på andre siden av raset. Og selvfølgelig knipset jeg noen bilder av åstedet.
Øverste del av det grundig renskede rasfeltet, Fjellet består av skifer.
Sånn ser vegen ut når man kommer nordfra.
Mye av fyllinga ligger utafor rekkverket.
Nesten helt slett fjell helt til topps.
Masse bolter holder det lagdelte fjellet på plass nå.
Fra sørlig synsvinkel.
Endelig fikk Skodaen passer lovlig forbi raset.
Endelig fikk jeg se heimplassen min fra Kvernaengan.
Bondefrøkenpåfyll
Det har gått nesten et halvt år siden Morten og jeg har avlagt Bondefrøken, eller Hilde Kyllo, et besøk. Særlig Morten syntes det begynte å bli lenge siden nå, så i dag satte vi kursen mot Høylandet og Kjøglum. Og selv om Morten og Hilde et øyeblikk glemte seg bort og ble litt for opptatt av mobilene sine, ble det en hyggelig ettermiddag rundt kjøkkenbordet. Hilde hadde store planer om å lære oss øvelser som skulle forebygge lårhalsbrudd, vi har kommet i den alderen at vi må tenke på sånt, mente hun. Men vi klarte å finne på så mye rart å prate om, at det ble slett ikke tid til noe besøk i treningsstudioet denne gangen heller. Det er utrolig hva man kan komme seg unna med prat. Men trente gjorde vi likevel, som vanlig i Hildes nærvær klarte vi ikke å unngå å trene lattermusklene. Vi kan ikke helt utelukke at vi kommer på besøk igjen!
Morten og Hilde satte stor pris på å treffes igjen, og surfe litt på nettet sammen.
Jeg måtte bestikke Hilde med en kukalender for å få henne bort fra surfingen.
Så spilte vi inn en reklamevideo for gulrot, som Joker Bogen har på tilbud denne uka.
Vi kan ikke underslå at det viktigste med et sånt besøk er å ta stilige selfies. Men det er ikke så lett som mange tror.
Her ble det litt bedre.
Jo Arne, eller Bonden som Hilde av og til kaller ham, ser på selfiefotograferingen med en smule lattermildhet, blandet med vennlig overbærenhet.
Så snart Morten snur seg bort, skjer dette…..