terjeaa

Da jeg kom til Joker Bogen i formiddag, var det en nokså humørløs Morten Ulrichsen jeg møtte. Saken er at for noen dager siden hadde han besøk av Namdalsavisas unge journalist Lena Erikke Hatland. Morten trodde at hun intervjuet ham i forbindelse med at han hadde blitt utnevnt til “Årets Namdaling”. Og når avisa kom i dag, viste det seg at han bare var en i en lang rekke av “Stolt Namdaling”. Hvordan denne misforståelsen har oppstått er ikke så godt å si. Men Morten vil ikke avvise at han kan ha blitt distrahert av at det var en ung kvinnelig journalist som intervjuet ham denne gangen. Og at han av den grunn ikke har klart å konsentrere seg såpass at han fulgte med på alt som ble sagt. Vanligvis er det Birger Aarmo som dekker Joker Bogen for Namdalsavisa. – Han er det vel ingen som blir distrahert av, sier Morten med et oppgitt sukk. Morten la fram sin sak for de fleste kundene som var innom butikken i dag, med varierende grad av sympati som resultat. Både kunder og ansatte hos Joker Bogen, bør se det som sin oppgave å bygge opp Morten selvbilde den nærmeste tiden.

Morten viser fram det han trodde skulle være utnevnelsen til “Årets Namdaling”, og som viste seg bare å være et portrett i den lange rekken av “Stolt Namdaling”.

Morten deler skuffelsen med sin Torlaug, uten at hun synes så veldig synd på ham.

Morten peker og forklarer skuffelsen, til kunde John Arne Engan, men heller ikke hos ham var det noen merkbar sympati å hente.

Martin Kjølstad derimot, viser forståelse for Mortens skuffelse når han får Mortens forklaring. Morten får en trøstende hånd på skulderen, og et medfølende blikk.

Seriøst? sier Lisbeth Margrethe Borgen, når Morten klager sin nød til henne. Hun spør videre om han føler seg frisk, og tilbyr å ta blodprøve av ham der og da.

Skjermdump av saken som Morten misforstod så inderlig. Egentlig er det jo en fin og velskrevet sak, men det er ingen trøst for Morten, som hadde sett for seg å bli kåret til “Årets Namdaling”.

I disse dager er det mange som sitter klistret foran det som tidligere het fjernsynsapparatene. Anledningen er selvsagt VM i friidrett i London. Som den idrettstypen jeg er, kan jeg ikke sterkt nok få understreket hvor viktig det er å selv drive med idrett, og samtidig få med seg alle andre på sportslige aktiviteter. Det holder ikke bare å sitte å se på sport. Derfor inviterte jeg kyrne med på krets-verdensmesterskap i løping, og flere av dem meldte seg umiddelbart på. Det er ikke noen kvalifiseringskrav i dette mesterskapet, så det faller helt klart innenfor begrepet breddeidrett også. Selv tok jeg som så ofte før, rollen som hare. Stevnet ble ikke sendt på TV, så denne reportasjen er eneste pressedekning av begivenheten.

Startfeltet samler seg og gjør seg klar til start, enkelte er litt urolige på startstreken, men her er det ikke snakk om noen diskvalifikasjoner.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Her har starten gått, og innledningsvis er det mye taktisk løping og posisjonering, selv innehar jeg rollen som hare.

Som vanlig når det er snakk om mesterskap, gikk det ikke i rekordtempo.

Her holder haren på å få nok, mens noen av kyrne innser at slaget er tapt.

Til slutt er det outsideren Ingrid som stikker av med seieren.

På lørdagen var det igjen duket for det tradisjonelle arrangementet “Sommerdag på Bakkely”. Et arrangement som inneholder tubekjøring bak raske båter, bueskyting, gladiatorturnering, grilling og festligheter på kvelden. Men det er nok vannsklia som er det mest spektakulære med denne dagen. I fjor ble dagen arrangert for første gang, med åpning av vannsklia, i år hadde arrangørene Lars Berg-Hansen og Karoline Eide, leid inn profesjonell entrepenør, og fått forlenget sklia langt opp i skogen. Det innbød til fartsfylte nedfarter for de som var så dristige at de startet helt på toppen. Og det var det etterhvert mange som gjorde. Fantastisk moro for deltakerne, og ikke mindre moro for de som så på. Kjempeflott at vi har sånne som Lars og Karoline som inviterer alle som har lyst, til en sånn dag. Hele moroa var helt gratis, det var også kaffen og kakene vi kunne forsyne oss av. Fjorårets kommentatorer, Bjørn Kristian Øvergård og undertegnede, fikk fornyet tillit, og det er jo stort for oss, og tilbakemeldingene gikk ut på at vi klarte oss nesten like bra som i fjor. Jeg hadde oppgaven med å kommentere fra startområdet, så det var begrenset med bilder jeg fikk tatt. Men hva gjør vel det, når den semiprofesjonelle fotografen Lisbeth Margrethe Borgen velvillig har lånt meg mange bilder fra dagen. Alle bildene fra målområdet er hennes verk.

En sømnaværing og en hålling i stor fart og fin stil.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Dagen ble innledet med tubekjøring i godt vær og perfekte forhold.

Omgivelsene er det lite å utsette på.

Så har øyeblikket kommet, sklie-eier Lars Berg-Hansen erklærer at nå skal den sterkt oppgraderte vannsklia tas i bruk.

I starten ble bare den opprinnelige delen av sklia brukt, første deltakere var Lasse Holten og nevøen Gabriel.

Rita Øvergård og Lena Erikke Hatland våget seg litt lenger opp i bakken før de satte utfor.

På sin neste tur fikk de to med seg enda en deltaker i båten, gikk helt til topps i sklia, og oppnådde fabelaktig høy fart.

 Det endte med at de rev med seg store deler av presenningen i oppbremsingsarealet. Ingen kom til skade, men som bildet tydelig viser gikk det hardt utover Lena Erikkes nye dongeribukse.

Marianne og Signar Berg-Hansen, førstnevnte var utnevnt som HMS-ansvarlig, tok det helt ut og startet helt på toppen.

De to endte sin spektakulære ferd ute på gresset, de ser ikke akkurat misfornøyde ut.

Oliver Lundseng var en av dagens mest ivrige deltakere, her blir han intervjuet av kommentator i målområdet, Bjørn Kristian Øvergård.

Adrian Jørgensen tok på seg oppgaven som frontmann for denne ekvipasjen. Kristine Kjeldsand står klar til å kaste seg over Adrian for å gratulere med innsatsen.

Sklie-eier Karoline Eide kom til mål nærmest dekket av Zalo-skum, men ansiktsuttrykket etterlater ingen tvil om at hun likte nedfarten.

Selv nøyde jeg meg med å kommentere begivenheten, er ikke sikker på om denne gamle kroppen hadde tålt påkjenningen med en sånn nedfart.

I gårkveld tok jeg turen over fjorden til Sømna for å gå på kirkekonsert. Det er veldig ulikt meg, men når det er Tove Bøygard med sitt superband som står på plakaten, er det ingen veg utenom. Tove Bøygard er i dobbel forstand en av norsk musikklivs sterke stemmer. Ikke bare har hun en praktfull klokkeklar og sterk sangstemme, hun har også noe på hjertet i sine sanger. Stort engasjement for samfunnets aller svakeste preger mange av hennes tekster. Ganske sikkert som en direkte følge av hennes arbeid blant rusmisbrukere og prostituerte på gata i Oslo gjennom to tiår. Tekstene griper tilhørerne så sterkt, at det er uunngåelig å måtte tenke gjennom synet sitt på både det ene og andre. Hun synger også sterkt personlige sanger med erfaringer fra eget levd liv. Konsertens minste og mest nedpå sang, den vesle visa “Tre”, som handler om hennes ett år eldre søster, er en gripende fortelling om en søster som valgte et helt annerledes liv en det hun selv gjorde. “Eg vart ei grein heilt åleine, du vart ditt eigi tre” tror jeg er en av de aller fineste tekstlinjene jeg vet om. Forøvrig mener jeg at hele denne teksten er et lite mesterverk. Og tekstene til Tove Bøygard er jo jevnt over av høy klasse. Bandet hun har med seg både på hennes siste album, og ut på vegen, et et kapittel for seg selv. Strengemagikeren Freddy Holm, trommeslager Eivind Kløverød og basslegenden Jørun Bøgeberg presterer på et nivå jeg aldri har opplevd før, og som jeg knapt trodde var mulig. Jeg har ikke de rette ordene i mitt begrensede vokabular for å beskrive det, men dette er musikere som har tatt ting et hakk videre, ganske enkelt magisk. Og sammen med Tove Bøygards intense tilstedeværelse og varme formidlingsevne, ble dette er utrolig fin opplevelse. Jeg er sikker på at samtlige som var tilstede på konserten er enige med meg i det, og de er sikkert også enig med meg at de som ikke møtte opp denne kvelden gikk glipp av noe stort! Såvidt jeg registrerte spilte Tove Bøygard og bandet samtlige av sangene på hennes siste album, “Blåe drag”. Men smakfullt nok på en kirkekonsert, droppet hun ett av sporene fra plata, nemlig “Faen faen faen”. Det meste med denne artisten er smakfullt, engasjerende, ofte rørende og tvers gjennom ordentlig!

Tove Bøygard i Sømna kirke.

Her er hele bandet i aksjon, Freddy Holm, Tove Bøygard, Eivind Kløverød og Jørun Bøgeberg.

Freddy Holm og Tove Bøygard i herlig samspill.

Eivind Kløverød bak trommene og Jørun Bøgeberg på bass, gjør ting med instrumentene man knapt tror er mulig. De ganske enkelt briljerer.

Ikke bare briljerer de fire fantastiske musikerne, de er også full av spilleglede og formidabel formidlingsevne.

Tove Bøygard lot ingen slippe unna med det hun hadde på hjertet, og det var det nok heller ingen som ønsket.

Freddy Holm spiller på alt som har strenger, og det han presterer kan best beskrives som magi.

Basslegenden Jørun Bøgeberg er en av norsk musikklivs store gentlemen.

Og så Tove Bøygard da, “førr ei dame”!

Dette Hellbillies-sitatet passer på meg, mener mange i den nære kretsen min. Derfor har jeg kjøpt meg ny Zetor, jeg har aldri kjøpt annet, og kommer nok aldri til å kjøpe noe annet heller, hva traktor angår. Jeg kommer nok aldri til å kjøpe flere Zetorer heller, jeg holder på å bli så gammel at dette er nok siste traktoren jeg kjøper. Hvis jeg ikke husker feil, og det kan j godt hende jeg gjør, min langt framskredne alder tatt i betraktning, så er dette femte Zetoren min. Så jeg har vel byttet traktor forholdsvis ofte vil noen mene. Men for en som aldri har byttet kjerring, må det vel være lov å bytte traktor innimellom. Og hvorfor Zetor, vet jeg at mange lurer på. Ganske enkelt fordi det er en fornuftig traktor for mitt behov, det er svært sjelden det er noe trøbbel med dem, særlig de to siste jeg har hatt, har vært omtrent helt problemfrie. Og når det er sagt, jeg er av den bondetypen som aldri gidder å diskutere om hva som er det beste traktormerket. Livet er alt for kort for den slags debatt.

Ny Zetor kommer til gårds.

Og gammel-Zetoren står og venter på å bli byttet ut. Skjønt gammel, 6 år er den.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Den helrøde Zetoren kjøres av bilen. Både felgene og Trimalasteren er rødlakkert nå.

Og opp på bilen med gammeltraktoren.

Det var selveste sjefen hos Ørjedal Maskin, Kåre Ørjedal som kom med nytraktoren i dag. Dette er tredje Zetoren jeg kjøper hos dem.

Og her forlater gammeltraktoren Årset for siste gang, han fikk nå godvær ihvertfall!

I dag er det på dagen fem år siden Dagsrevyen kom til gårds for å lage reportasje om om den merkelige figuren Terje som skrev rosablogg. En helt surrealistisk opplevelse. Journalist og kameramann kom grytidlig på morgenen og rigget seg til for å filme at jeg slapp inn kyrne fra beite for å melkes. De var med i fjøset og gjorde opptak av omtrent hele fjøsstellet. Det har aldri skjedd før, i hvert fall ikke i Årsetfjorden, at Dagsrevyen har dekket morgenstellet i fjøset. Etterpå ble de med inn og spiste vafler som min eldste datter Marte hadde laget i stand. Kjerringa hadde for anledningen stukket av til Namsos, hun ville ikke for alt i verden bli forbundet med tøyset som jeg holdt på med. Jeg måtte kjøre traktor til butikken for å gjøre innkjøp, det gjør jeg nesten aldri i virkeligheten, men det gjorde seg nok best på TV. Nesten hele dagen tilbrakte de her på gården sammen med oss, og de hadde nok med seg flere timer med opptak, som ble redigert ned til et forholdsvis langt innslag som ble sendt som “Lørdagsgjesten” i Dagsrevyen et par dager senere. En utrolig morsom dag, ikke det minste skummelt. Det var langt skumlere å se det ferdige innslaget når det ble sendt på TV. 

Posering i arbeidsklærne jeg kjøpte av Morten Ulrichsen tidligere på dagen. Eller kjøpte, jeg har faktisk aldri betalt for dem.

Sånn så det ut da Dagsrevyjournalisten ba meg se deilig ut!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Ikke akkurat lommeformat på kamerautstyret.

Ganske munter stemning.

Deiligere blir det neppe……

Gaver til bloggleserne, sponset av Matkroken Bogen, blir signert og behørig dokumentert av Dagsrevyen.

Morten Ulrichsen fikk også noen sekunder i berømmelsens lys, heller ikke han hadde noe særlig i mot det.

Sommeren er festivaltid. Nå er vel ikke jeg noen typisk festivalgjenger, men en og annen konserten får jeg med meg. Og et absolutt must er teltkonserten under Rootsfestivalen i Brønnøysund, når Trond Sverre Horn og Anita Bøygard spiller sin Johnny Cash/June Carter-tribute. Og i år hadde de tatt skrittet helt ut og oversatt tekstene til norsk. Og ikke bare til norsk, men til brønnøydialekt og hallingdialekt. Etter min ringe forstand var dette et svært vellykket grep. De to har hele vegen hatt et suverent grep om denne musikken, men nå har de for alvor gjort det til sitt eget. De to fabelaktige artistene identifiser seg sterkt med Johnny Cash og June Carters kjærlighetshistorie, og det kommer enda tydeligere fram når tekstene er norske. Når man er på en Horn/Bøygard-konsert, er det ikke godt  vite hva som er Cash/Carter og hva som er Horn/Bøygard. Men det er heller ikke så nøye, for det som framføres fra scenen er så ekte, så varmt og tvers gjennom ordentlig, at det gjør noe med deg. Det handler om kjærlighet, glede, smerte og det livet ellers har å by på. Og når de to har et band, Stålfolket, som er så gjennomført profesjonelle og flinke, blir disse konsertene store opplevelser for tilhørerne. Eneste lille minus med konserten var at vokalen var mixet litt lavt, og at en del av publikum nok hadde kost seg med litt for mye festivalpils, men dette blir for bagateller å regne. Dette var enestående, og jeg gleder meg virkelig til Horn/Bøygard har vært i studio og spilt inn denne musikken. Og jeg kan knapt vente på neste mulighet til å høre dem live. Håper ikke at jeg må vente til neste Roots. Det blir i så fall et langt år!

Både Trond og Anita har fantastiske stemmer, og det lyder utrolig vakkert når de synger sammen.

I tillegg til å synge vakkert, utstråler Anita en varme som får en til å glemme at utenfor teltet er det kun 10-12 sure varmegrader.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Når Trond Sverre synger Johnny Cash sin “Hurt” i norsk versjon, med tittelen “Sjå på me no”, er det ikke fritt for at det kommer både en og to tårer i øyekroken.

Trond Sverre har usedvanlig god kontakt med publikum, og gir dem virkelig valuta for pengene.

Gitarist Arne Flatmo, fantastisk sådann, koser seg åpenbart på scenen sammen med Trond Sverre, Anita og resten av Stålfolket.

Bassister er som oftest veldig kule, Freddy Aspmark er intet unntak.

Stig Hollup er en svært begavet og mye benyttet gitarist, og jeg må nesten nevne at hans far er min tremenning!

Teltet var stuvende fullt av et entusiastisk publikum under konserten.

Til stående og langvarig applaus, takket Trond Og Anita og Stålfolket for seg. Fra venstre, Arne Flatmo, Roger Svartvatn, Trond Sverre Horn, Anita Bøygard, Freddy Aspmark og Stig Hollup.

Etter konserten var vi så heldige å få treffe Trond og Anita og fikk både tatt bilder og slått av en prat. 

Mange kom bort og ville hilse på etter konserten, men ingen hadde så stilige sko som Trond Sverre.

Selvfølgelig fikk jeg mast meg til et bilde sammen med Trond og Anita.

Grensene flytter seg stadig. Også hva angår hva som lønner seg å reparere. For en stund siden sluttet vår ett år gamle blekkskriver å fungere. Det var ikke snakk om å reparere den, det var bare å plukke ut en ny skriver som erstatning for den gamle. Ved nærmere ettertanke er det vel kanskje ikke så rart, skriveren kostet jo bare vel tusenlappen. Og veldig greit for meg som forbruker å få ny skriver. i 2015 ble det solgt 235.000 vaskemaskiner i Norge. En av dem kjøpte vi, valget falt på en maskin av merket Grundig, til nokså rimelig pris. 5000 kr betalte vi, og det er jo en rimelig vaskemaskin. Her om dagen ville den ikke sentrifugere og pumpe ut vatnet lenger. Og det er jo en aldri så liten “krise” når man har huset fullt av feriegjester som daglig produserer uante mengder skittentøy. Vi tok kontakt med den lokale forhandleren der maskinen ble kjøpt for halvannet år siden, og fikk beskjed om at et eksternt firma tok seg av reperasjoner på maskinen. De skulle komme hjem til oss å se på den. For å løse den “akutte” situasjonen fikk vi låne maskin hos forhandleren. Så etter noen få dager fikk vi beskjed fra servicefirmaet om at de ikke engang ville se på vaskemaskinen, det var bare å bytte den i en ny. For meg som forbruker er dette helt utmerket, nå har vi helt ny vaskemaskin med ny reklamasjonstid som begynner å løpe fra i dag. Det som undrer meg, er om vi virkelig har kommet så langt at produkter som koster så mye, faktisk er så lite verdt, at det ikke lønner seg å reparere. Jeg kan ingen ting om sånne maskiner, men det skulle ikke forundre meg mye om det kun var en bagatell som feilet vår maskin. Jaja, dette er bare et lite hjertesukk fra en fornøyd, men likevel betenkt forbruker.

Ikke et merke på vaskemaskina fra september 2015, men tydeligvis så lite verdt at den ikke engang er verdig en undersøkelse. Rett på skraphaugen.

Siste reis for “gammelvaskemaskinen”, sammen med lånemaskinen som skal leveres tilbake.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Feriegjest Sigurd hjalp mer enn gjerne til med å pakke ut ny vaskemaskin. AEG denne gangen. Selv om det er kjekt å få ny vaskemaskin når den “gamle” ryker, håper jeg at den vil fungere prikkfritt i mange år.

I dag fikk jeg uventet besøk. Plutselig sto en av mine kolleger i bloggbransjen på døra og ville gi meg et glass med hjemmelaget jordbærsyltetøy. Det var Kenneth Nordahl alias “arbeidskar” som sto foran meg i egen person. Han bor nesten i Oslo, og har tidvis gjort seg bemerket som en mye lest matblogger, så jeg hadde store forventninger til hans jordbærsyltetøy. Og for å gå rett på sak, jordbærsyltetøyet innfridde alle mine forventninger, masse bær, passe konsistens og perfekt sødme. Her er link til hans blogginnlegg om tilblivelsen av syltetøyet.  Syltetøyet ble laget som 85-årsgave til hans bestemor, og da må jeg si at jeg føler meg beæret, selv om det sikkert er dumt for bestemora som ble snytt for et glass syltetøy. 

Kenneth Nordahl er en generøs kar som kommer med jordbærsyltetøy til en fyr han aldri har truffet.

Det visuelle inntrykket er meget tiltalende, fint glass og masse hele biter jordbær.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Nybakt brød og fersk melk rett fra tanken danner en verdig ramme rundt testingen av arbeidskars jordbærsyltetøy.

Sannhetens øyeblikk, smaken er det viktigste uansett hvor lekkert det ser ut.

Og dommen er enstemmig, tilnærmet perfekt syltetøy.

Som kjent for noen, har Morten Ulrichsen og jeg vært sterke og klare stemmer i diskusjonen rundt kommunesammenslåing i distriktet. Vi har ikke vegret oss for å tenke nye tanker, og vi må nok si at mye av debatten har sirklet rundt ganske forutsigbare og konvensjonelle linjer. Dette tar vi nå et knallhardt oppgjør med. Stortingets nylige tvangssammenslåing av Bindal, Leka, Nærøy og Vikna kommuner, framstår som nokså kjedelig og fantasiløs. Og vi er redd for at denne konstellasjonen ikke vil være tilstrekkelig robust. Blant annet blir det kun en flyplass innenfor denne kommunens grenser. Dette er alt for lite til å utløse både bolyst, blilyst og reiselyst. Og fasongen på kommunen er til de grader asymmetrisk og kronglete. Vi har kommet fram til at en kommune som tar utgangspunkt i det opplagte sentrum Bogen, og som danner en helt rund sirkel med Bogen i sentrum, vil være både framtidsrettet, robust og lett gjenkjennelig. Og den vil romme flyplassene både på Rørvik og Brønnøysund. Når man kan gjøre flyreiser med ordinære rutefly innenfor en og samme kommune, vil dette bety enorme muligheter for reiselivet. Mange vegrer seg for å reise ut av egen kommune, nå blir denne sperren mye enklere å komme over for mange. Vi er av den klare oppfatning at hvis man først skal tenke nytt, må man kaste alt av gammelt tankegods over bord, og starte med helt blanke ark. Det er vi ganske gode på på, vi har kommet opp en alder der vi ofte ikke husker hva vi tenkte i går, derfor har vi nå utviklet oss til å bli spesialister på nytenkning. Ikke nødvendigvis fordi vi vil, men fordi vi må! Og hvis noen lurer på hva navnet på den nye kommunen blir, så er svaret på det spørsmålet helt opplagt. STORBOGEN.

Vi holder fast på at Bogen er det opplagte sentrum i en ny kommune.

Med blyant og snor tegner vi her det nye kommunekartet.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Slik ser det nye kommunekartet ut, Det innbefatter Bindal, Leka, Nærøy og det meste av Vikna. I tillegg blir Sømna, det meste av Brønnøy, deler av Namsskogan, Høylandet og Fosnes med. Men vi passer på at ikke E6 blir med, det blir alt for mye trafikkstøy og forurensning etter vår smak.

Et mer naturlig sentrum for en ny, og kjemperobust kommune er ikke mulig å finne.

Her går vi med faste skritt på kjente veier, men vi er på ingen måte redd for å gå nye veier.

Med et klart og visjonært blikk ser vi inn i en lys og helt sirkelrund kommuneframtid.

Morten og min sin felles venninne Hilde Kyllo, blir boende helt på grensen til den nye kommunen. Dette passer forsåvidt godt. Våre respektive koner synes at vi prater så mye om henne, at det er helt på grensen til at vi får lov til å besøke henne.

Min gode venn Trond Sverre Horn fra Brønnøy, havner såvidt utenfor den nye kommunen. Og det er jo like greit, han er ikke så begeistret for store “robuste” kommuner. I tillegg vil han være en opplagt ordfører for Horn kommune.