En av de tingene som følger med å være medlem i forskjellige lag og foreninger, er at man kan bli utstyrt med tillitsverv av diverse karakter, Et av de mest populære vervene er kasserer. Og nettopp det vervet har jeg hatt i flere år nå i mitt lokale Bondelag. Det er ikke så veldig vanskelig å få gjenvalg, det eneste som kan hindre gjenvalg er dødsfall, intens blånekting eller underslag. Det første eller siste har ikke tilstøtt meg enda. Men jeg har prøvd å blånekte, men jeg har sannsynligvis ikke vært intens nok. Jeg har nå strevet meg gjennom årets regnskapsføring, jeg har brukt uforholdsmessig mye tid i forhold til regnskapets omfang, og jeg har bestemt meg for å nå et nytt nivå for blånekting. Selv om jeg fikk tallene til å stemme på øret til slutt, vet dog ikke om de strenge revisorene godkjenner resultatet, er det på tide å slippe yngre og forhåpentligvis mer kompetente krefter til!
Noen som kjenner seg igjen, samling av bilag over lang tid, så sortering og lønnlig håp om at alle bilag er tilstede.
Vafler i sentrum ja, dette uttrykket får dobbel betydning når det dreier seg om vaffelservering i Bogen. For det første har vi ikke gitt opp håpet om at Bogen blir det nye kommunesenteret i den nye storkommunen som etter alt å dømme blir en realitet i løpet av få år. For det andre var vafler et sentralt tema i Bogen denne høstlige lørdagen i oktober. Ikke alle hadde tid til vafler og kaffe i Olavshallen, men det er ikke til å stikke under en stol at Morten Ulrichsens vafler fikk bein å gå. Ja, jeg vet at dette er et rart bilde, vafler kan jo ikke få bein da, men det gikk i hvertfall unna av de store stablene som Morten hadde begynt å steike allerede i 6-tiden på lørdagsmorgenen. Nok en vellykket vaffeldag i Bogen er over, men det blir nok nye vaffeldager for de som gikk glipp av det denne gangen.
Arnt Hanssen sier ikke nei til å ta en vaffel sammen med Morten.
Torlaug var mer opptatt av de nye T-skjortene de har fått inn, enn av vafler.
Morten er en ekte vaffelentusiast, men understreker at det passer fest til og helg. Til hverdags sverger han til gulrøtter og annet frukt og grønt.
Arnold Lysfjord og Ellinor Henriksen hadde god tid til både kaffe, vafler og slabberas.
Steinar og David Bogen avsluttet sin høstferie i Bogen med kaffe og vafler i Olavshallen.
Bjørg Tiller elsker vafler, og prøvde med sitt mest forføreriske blikk å smiske seg til en ekstra plate.
Inger Solstad har fisket sild hele høsten, og har knapt spist annet enn sild i lange tider. Derfor ble hun henrykt når hun så at det var vafler i Olavshallen.
Inger var slett ikke tung å be da Morten bød fram sine deilige vafler.
Mortens Jokerkollega Håvard Skeie fra Foldereid var på rundtur i distriktet for å sjekke om alle Jokerbutikkene serverte vafler denne dagen. Han ble ikke skuffet da han kom til Bogen.
Også den alltid travle og hardtarbeidende butikkjomfru Sissel Larsen tok seg tid til en vaffel mellom slagene. Men hun bevilget seg ikke å sette seg ned denne gangen.
Bjørn Morten Tønder syntes også vaffelserveringen overgikk det meste han hadde opplevd på matfronten.
Fantastisk høstvær har gitt gode muligheter for både å få gjort ting, og å nyte natur og omgivelser. I dag fikk jeg kjørt beitepusseren på det siste stykket som kvigene har kost seg med siden mai. Blir seende mye bedre ut når det blir pusset, og bedre beite neste år blir det også. Det blir feil å si at jeg er spesielt glad i høsten, men på sånne dager som i dag, kan man ikke unngå å se hvor utrolig vakker denne årstiden også kan være. Så her er noen bildeglimt fra min dag, denne klare oktoberdagen.
Mye rognebær i år, og det betyr at det blir mye snø, eller lite snø, eller som jeg tror, det betyr ingen ting bortsett fra at det er mye rognebær i år.
Motoren fra skøyta Boas, en 20 hk Levan tror jeg, soler seg i høstsola.
Zetor og Kuhn beitepusser i solnedgang.
De kvigene som enda går ute, fikk overta beitet etter kyrne i dag, her representert ved STN-kviga Lykke. Hun venter kalv i november.
Når kvelden kommer, farges østhimmelen og Heilhornene nærmest rosa i noen minutter.
Denne helga har for meg, og for mange andre vært preget av at det var Sopinfestival på Kolvereid. Det hele startet på fredag da det var Landbruksseminar på Bakkalandet Hotell med foredragsholdere i toppklassen, og uten forkleinelse for noen, foredraget til Tor Jacob Solberg overgikk det meste jeg har hørt til nå. Lørdagen var det klart for selve festivalen, med 30 utstillere som presenterte sine varer og tjenester. Lokalmat, klær, håndtverk og landbruksrelaterte produkter av mange slag, var til beskuelse og til å handle inn. Stor oppmerksomhet fikk moteshowet med Traktorpikenes kolleksjon, og også plagg fra min datter Frida sin Theedora collection ble vist fram av de fantastisk flinke modellene. Alle som gikk på catwalken var unge bondejenter, helt fra svært unge til litt unge. Selv fikk jeg æren av å være konferansier under dette flotte showet, uvant jobb for en halvgammel melkebonde, men du verden så morsomt det var. Og ikke nok med det, senere på kvelden hadde jeg gleden av å være toastmaster under Nærøy Bondelags festmiddag der de markerte sitt 150-årsjubileum. Feststemte bønder og celebre gjester gjorde dette til en stilig, munter og svært hyggelig avslutning på ei real bondehelg på Kolvereid, Norges minste by. Ikke minst var det et flott øyeblikk da fylkesråd Terje Sørvik delte ut Sopin-prisen til Nubdalsenget gård.
Maren Hagan Arnø sammen med barnebarnet Vida, fikk æren av å åpne moteshowet i hvert sitt Traktorpikene-antrekk.
Inger Lise Måøy i Traktorpike-antrekk i fargen blåklokke.
Traktorpikene har antrekk for både store og små damer, her i fargene timotei og trollkrem.
Alle modellene med Traktorpikeantrekk linet opp på catwalken mens den lokale motepressen følger intenst med.
Her er det en av t-skjortene til Frida, fra Theedoras collection som blir presentert.
Hettegenser og t-skjorte fra Theedora for barn, vist fram av to ytterst sjarmerende modeller.
Som konferansier måtte jeg selvfølgelig slå av en prat med Traktorpikene Thrine Heggum og Ine Rossetnes.
Mitt barnebarn Ina koser med Jerseykalven Bente, den er i Kåre Aakres eie, og forøvrig er den oppkalt etter min yngste datter.
Masse folk og god stemning på torget på Kolvereid under Sopinfestivalen.
Min datter Frida sin salgsbod, her er det Arnfinn Holand som sikrer seg kukalender for 2018.
Anita Marø, i bondeskjorte, hadde en finger med i det meste denne helga, her ordner hun hamburgere med lokalprodusert kjøtt fra Nyheim Gård.
Fylkesråd Terje Sørvik delte ut Sopinprisen til glade og overraskede prisvinnere Almut Bungenstock og Michael Buckstadt fra Nubdalsenget Gård.
Anita Marø, leder i Nærøy Bondelag, overrakte blomster til Odd Laukvik for hans arbeid med jubileumsberetning for bondelaget. Forøvrig var oppmøtepremien denne kvelden en tur med Odd Laukvik til Rørvik. Odd er kjent for å være usedvanlig hyggelig å dra på tur med. Det har jeg personlig erfart.
Årets Stortingsvalg er forlengst unnagjort, men konsekvensene av valget er foreløpig høyst usikre. Valget var rekordjevnt mellom de to blokkene, og ble i stor grad avgjort på om partier kom over eller under sperregrensen. Skjønt avgjort, ingen kan vel enda si hva de politiske konsekvensene av valgresultatet blir. For på et eller annet vis ble det bare tapere i dette valget. Så langt jeg kan se, er en av valgets store tapere, Krf og Knut Arild Hareide, de eneste som har styrket sin mulighet til realpolitisk innflytelse. Deres problem er at de ikke virker å ha anelse om hvordan de skal bruke sin vippeposisjon. De vil ha Erna, men ikke Siv. Og de to blir det nok vanskelig å splitte.
Jonas Gahr Støre mistet velgere gjennom hele valgkampen, og Ap havnet på 27,4% av velgerne. Riktig nok ble de største parti, men dette er det nest dårligste resultatet i moderne tid. Valgets store taper.
Erna Solberg og Høyre gikk tilbake 1,8 prosentpoeng, men de borgerlige beholdt Stortingsflertallet. Men nå er hun avhengig av både Krf og Venstre for å sikre flertall i Stortinget. Høyres største tap er denne svekkelsen av maktbasen i Stortinget.
Siv Jensen og Frp gikk tilbake 1,2 prosentpoeng, tilsynelatende en seier i forhold til spådommene om hvordan det kom til å gå med Frp i regjering. Men likevel tilbakegang, og svekket parlamentarisk grunnlag i Stortinget.
Trygve Slagsvold Vedum ble tilsynelatende valgets store vinner med en framgang på 4,8 prosentpoeng. Men det går også an å si at han ble en av valgets tapere, både fordi noen ventet et enda bedre resultat, og at den politiske innflytelsen bare er marginalt forbedret, litt avhengig av hvordan Krf kommer til å opptre.
Audun Lysbakken og SV ble også tilsynelatende en av valgets vinnere med en framgang på 1,9 prosentpoeng. Men ettersom Stortingsflertallet glapp for hans side i politikken, havner han også blant valgets tapere.
Trine Skei Grande og Venstre klarte å karre seg over sperregensen med god hjelp av taktisk stemming av Høyrefolk på Oslos vestkant. Likevel en tilbakegang på 0,9 prosentpoeng, og svekket innflytelse i og med at de ikke lenger alene kan danne flertall med regjeringen. Vurderer angivelig å gå inn i regjeringen nå, så selvbildet er ikke skadet av valgnederlaget.
Knut Arild Hareide og Krf var uhyggelig nær sperregrensen, men de berget såvidt. Både i valgkampen og etter valget virker han rådvill om hvilken side i politikken han havner på. Uansett hva han velger, mister han velgere. Samtidig har han aldri hatt så stor makt som som han har nå, men om han tør å bruke den er et helt annet spørsmål.
Rasmus Hansson og MDG oppnådde en framgang på 0,4 prosentpoeng, og berget sitt ene mandat. Hansson selv røk ut, og når flere målinger antydet at de kunne komme over sperregensen og samtidig havne i vippeposisjon, er også MDG å regne blant valgets tapere, da de knapt kan regne med noen innflytelse på politikken i kommende periode.
Bjørnar Moxnes og Rødt fordoblet oppslutningen, og fikk ett mandat på Stortinget. Som så ofte før ble valgresultatet dårligere enn målingene i forkant, og det ene mandatet gir liten eller ingen innflytelse. Men dog en seier å endelig få Stortingsplass.
Det lille, men veldig sentrale stedet Bogen har lenge vært omfattet av stor interesse fra media. Pressen har en tendens til å trekke mot Bogen hvis de vil ha gode saker å publisere. I dag var det et TV-team fra Trønder-TV som gjorde opptak fra tidlig morgen til langt ut på dagen. Programmet blir sendt senere i høst, så det ville være dårlig gjort av meg å røpe hva det handler om nå. Både Morten Ulrichsen og jeg lot oss noe motvillig overtale til å delta, vi er jo tross alt ikke så veldig begeistret for oppmerksomheten som naturligvis følger i kjølvatnet av et sånt opplegg. Men med litt overtalelse og forsikringer om at vi ikke ville få noen framtredende plass i programmet. John Bogen hos det lokale verkstedet og Arne Sigurd Valen hos vår lokale byggevareforretning ville gjerne ha en mer framtredende plass i programmet. Så det blir spennende å se hva det ferdige programmet kommer til å vise. Uansett kan jeg fastslå at det er et eller annet med Bogen!
Mange lurte på hva dette opptrinnet i Bogen i dag var for noe.
De to fra Trønder-TV forbereder dagens opptak i Bogen.
Ikke noe hverdagslig syn at John Bogen lufter sin Gråtass.
Heller ikke noe vanlig syn at jeg er passasjer i Morten Ulrichsens BSA 1936-modell med sidevogn.
Arne Sigurd Valen var like i nærheten av å kjøre villmann med truck i hele Bogen-området i dag, heller ikke det er noe hverdagslig syn.
Hva som foregår her, vil jeg ikke røpe, men det blir et veldig søtt innslag i TV-programmet.
Inne i verkstedet til John Bogen ble det virkelig action.
Oppe i bakken hos Byggi Valen var det også aktivitet utenom det vanlige i dag.
Under innspilling av TV-programmer er det ikke til å unngå at det blir litt venting. Men i dag gjorde det ingenting, her er det Arne Sigurd Valen, John Bogen og Magnor Dolmen som koser seg i sola mens de venter på neste opptak.
Også Statens vegvesen dukket opp i Bogen i dag, men de kjørte rett forbi. Ved nærmere ettertanke var det kanskje like greit.
Vi klarte også å forsinke postgangen, riktignok bare med noen få sekunder, så vi håper det blir tilgitt.
Oppsiktsvekkende funn i distriktet vil visst ingen ende ta. Det startet med at det ble funnet ei vikingeøks hos Birger Aarmo på Kongsmoen, og fortsatte med at jeg fant et spett som godt kan være 70 år gammelt. Birger Aarmo spådde da at det neste sikkert kom til å bli at Morten Ulrichsen kom til å finne noe fra i dag. Og jeg tror ikke at selvsamme Aarmo hadde trodd at det nesten skulle gå troll i ord. Nå er Mortens funn riktignok litt eldre enn Aarmo spådde, eventuelt forutså. Morten har drevet Jokerbutikken i Bogen i ganske mange år nå, og en skulle forvente at han nå har skaffet seg oversikt over beholdningen av varer på lageret. Men den gang ei, før helga fikk han øye på en gjenstand som lå nesten helt skjult bak andre ting i en reol på lageret. Da han fikk gravd den fram, viste det seg at det var et krafsebrett, norskprodusert av fabrikanten Fiskars. Krafsebrettet var noe støvete, men bortsett fra det var det helt intakt og strøkent. Til og med strekkoden var helt intakt. Funnet er fantastisk, selv om det neppe er automatisk fredet, selv om det nok er over ti år gammelt. Morten var nokså usikker på anvendelsen av et sånt brett, og jeg visste ikke engang at et slikt redskap eksisterte. Jeg fikk bli med Morten da han forsøkte å finne praktisk anvendelse for krafsebrettet, redskapet som han allerede har blitt veldig glad i.
Morten viser stolt fram sitt lagerfunn, som han mener overgår mitt spettfunn, og helt på høyde med vikingøksfunnet på Kongsmoen.
Veldig få arkeologiske funn har strekkoden intakt. Modellen er den klassiske 0960.
Dette funnet trengte ikke konservering, men en runde med støvkluten gjorde godt.
Morten ville først teste ut om det egnet seg til konebæring, og dommen ble: Middels godt egnet.
Morten er stor fan av Ali kaffe, og her ble resultatet: Svært godt egnet.
Morten fastslo raskt at dette ikke er noe fruktfat, men som grønnsaksfat ble også karakteren: Svært godt egnet.
Birgit Hanssen hadde bestilt en kake som hun skulle hente, og hun var enig med Morten i at krafsebrettet fortjente betegnelsen “Svært godt egnet” til å bære kake i. Hun er nok den første i historien som har fått utlevert kake i krafsebrett.
Utenfor butikken forklarer Morten til Snorre Hollup at at skal ta i mot varer med krafsebrettet. Og Snorre lurer, som så mange ganger før, på om Morten er vel bevart.
Her laster Tine-sjåfør Ketil Sørhøy varer opp krafsebrettet til Morten. Men konklusjonen ble, at på tross av at brettet fungerte utmerket, ble effektiviteten for lav. Dermed ble den samlede karakteren: Mindre godt egnet.
For noen dager siden ble jeg oppringt av en journalist fra Nationen, som ville vite hva som var min hjertesak nå i forbindelse med valget. Og det kunne jeg sikkert svart både det ene og andre på. Men akkurat nå er jeg ganske opptatt av bredbåndstilgangen. Vi har i ganske mange år hatt bredbånd via telefonledningen, levert av Telenor. Ikke all verden til hastighet riktignok, men vi har klart oss med det. Men nå vil ikke Telenor lenger levere bredbånd til oss, angivelig fordi utstyret er for gammelt til at det lar seg vedlikeholde. Selv mistenker jeg at vi ikke er lønnsomme nok for telegiganten. Det finnes også radiobredbånd i området, drevet av Nord-Trøndelag E-verk, men de ønsker ikke å ta inn flere kunder, så det går nok sikkert mot slutten på det tilbudet også. Så nå er eneste tilbudet mobilt bredbånd, eller satelittbredbånd. Begge deler er dyrt, og har sterke begrensninger på datamengden. Vi er i ferd med å få et enda større digitalt klasseskille i landet vårt. Jeg har spurt generasjonen som kommer etter meg om de kunne tenke seg å bosette seg på et sted uten skikkelig bredbånd. Og svaret er nokså klart, det kan de ikke! Selv er jeg aktiv internettbruker, og det er jo også det hele samfunnet er lagt opp til nå, det forventes at vi skal gjøre det meste via nettet. Og det syns jeg er helt greit. Men den yngre generasjonen har helt andre medievaner enn oss gamlinger, de ser for eksempel ikke TV-serier lineært på TV. De streamer, og da kommer man ikke langt med datapakkene på mobilt bredbånd. Man kan like eller mislike denne utviklingen, men sånn er det.
Jeg er av den klare oppfatning at tilgang på godt bredbånd uten begrensninger i bruken, er en like viktig infrastruktur som vei og strøm. Det er mange ting i dag som påvirker sentraliseringen av samfunnet. Mangelen på bredbånd i mange bygdesamfunn er en slik åpenbar grunn. Hvis politikerne mener noe med bosetning i hele landet, er de ganske enkelt nødt til å bevilge det som trengs for å gi alle muligheten til å henge med i digitaliseringen av samfunnet. Hvis man skal overlate bredbåndsutbygging bare til de kommersielle aktørene, kommer vi aldri til å få det. Mantraet for noen år siden, var at digitalisering og bredbånd skulle gi like muligheter overalt, og hindre sentralisering, nå er det motsatte i ferd med å skje.
Dette føyer seg inn i rekken av store og små ting som får meg, og mange med meg, til å føle at vi bare er hår i suppa til storsamfunnet. I fjor var det Posten som ikke lenger ville ta med pakker til oss når de kjører landpostbudrutene sine, selv om vi bor 5 mil unna “post i butikk”. Det vil si, hvis vi ringer til Posten i Oslo, kan de ta med pakken to dager senere. Men også det har vi vent oss til. Og vi venner oss sikkert til dyrt og begrenset bredbånd også, men jeg tror ikke at neste generasjon kommer til å gjøre det.
Nationen har spurt folk om deres hjertesak, jeg landet på bredbånd til alle.
At det er kyr med på bildet av meg hos Nationen, skyldes at dette er det eneste arkivbildet de har av meg. Men det er ikke så helt bak mål heller, jeg har etterhvert blitt helt avhengig av internett i forhold til gårdsdrifta også.
Denne ruteren har Telenor i all sin godhet spandert på oss som de kutter bredbåndsforbindelsen til.
For kort tid siden ble det funnet ei øks fra vikingetida på eiendommen til Namdalsavisas villmannsjournalist Birger Aarmo. Funnet blir betegnet som sensasjonelt. Mindre sensasjonelt tror jeg ikke mitt funn av det jeg er ganske sikker på er et spett. I likhet med øksa, har spettet lange tradisjoner i Norge. Faktisk vil jeg si, med klar referanse til dagens verdidebatt, at spettet har en helt spesiell plass i det opprinnelige norske verdigrunnlaget. Dette er en verdi som som er under sterkt press i dag, hvis vi ikke passer på, kan vi risikere å miste spettet som en grunnleggende norsk verdi. Hvor mange innvandrere og asylsøkere er det egentlig som bringer med seg et spett i bagasjen? Om spettet jeg fant i veigrøfta nå, etter at flomvann har vasket det fram, er fra vikingetida, eller om det stammer fra vegarbeid på 50- eller 60-tallet, kan jeg ikke sikkert si. Men i begge tilfeller snakker vi om sentrale historiske epoker i norsk historie. Så jeg fastslår uten videre at dette spettet har stor kulturhistorisk verdi, at det sier noe vesentlig om tilblivelsen av vår norske kultur og sivilisasjon.
Her poserer jeg stolt med spettet som jeg betrakter som mitt hittil største arkeologiske funn.
På Birger Aarmos eiendom på Kongsmoen ble det nylig funnet ei øks fra vikingetida, spettet jeg fant er nok helt på høyde med dette funnet.
Ingen kan beskylde dette spettet for å være framstilt i rustfritt stål.
Her i denne veigrøfta har sommerens store vannmengder skylt vekk jorda som dekket over spettet.
Alt tyder på at spettet er velbrukt.
Tommelen opp for at jeg får besøk av både fylkesarkeologen og Sigmund Alsaker fra Kystmuseet, og gjerne Ørjan Kvaløy også!
Jeg legger meg flat og innrømmer at jeg har falt for fristelsen til å servere fake news på bloggen. Morten Ulrichsen var slett ikke “såra og vonbroten” over å ikke bli utnevnt til “Årets Namdaling”. Tvert i mot var han svært beæret over å få være med i serien om “Stolte Namdalinger”. Han ville nok mer enn gjerne ha tatt i mot en heder som “Årets Namdaling”, selv om han innser at han muligens aldri kommer til å oppnå denne hederen. Ikke at han mener at han ikke hadde fortjent det, men på grunn av at det ikke finnes en sånn utmerkelse. Avslutningsvis må jeg bare be om, og håpe på, at utsendelsen av fake news på bloggen, ikke har ført til varige skader på verken Mortens, bloggens eller min personlige troverdighet eller integritet.
Morten hadde store problemer med å holde seg alvorlig når han skulle demonstrere sin skuffelse over at han kun var “Stolt Namdaling”, og ikke “Årets Namdaling”.
Morten var kjempeglad for oppmerksomheten avisintervjuet ga ham, og i tillegg var han henrykt over den ekstra oppmerksomheten blogginnlegget ga.
Helt umulig for John Arne Engan å holde seg alvorlig når Morten skulle demonstrere sin “skuffelse”.
Også Martin Kjølstad brøt ut i latter, mens Morten nesten klarte å holde maska.
Her er Morten bare nesten dyster og alvorlig når han viser Lisbeth Borgen avissaken om seg selv.
