Det har gått alt for lang tid siden sist Morten og jeg besøkte vår gode venninne Bondefrøken, eller Hilde Kyllo som vi også kaller henne. Det er ikke lett å få det til å klaffe samtidig for travle karrieremennesker som Hilde og Morten. For meg hadde det passet når som helst, men Morten har liten sans for at jeg besøker Hilde uten at han er med. Derfor blir ventetiden noen ganger veldig lang, men den som venter på noe osv. osv. Bildene under sier mer enn tusen ord, så derfor skal jeg ikke bruke flere ord her og nå.
Det ble et hjertelig gjensyn mellom Morten og Hilde, det er tross alt ett og et halvt år siden de sist møttes. Mitt gjensyn med Hilde ble marginalt mindre hjertelig, noe som kan forklares med at det er to måneder kortere siden vi sist traff hverandre.
Før vi kom så langt som til Hilde, var Morten og fikk fylt opp bilen med poteter hos Hans Olav Ranum i Overhalla.
Her prøver Morten å forklare til Hans Olav Ranum hvordan Hilde ser ut. Potetbonden ser en smule skeptisk ut. Det var på ingen måte “garderobeprat”, alle ser vel at dette foregikk utendørs.
Denne søte gjengen bor i gangen hos Hilde på Kjålgom. Noen av dem søker nytt hjem når de er klare for det.
Størrelse er faktisk viktig, sier Hilde til Morten. Din er veldig søt, fortsetter hun, men alt for liten til å kunne brukes til noe som helst.
Hildes telefon er plus zize, mens Mortens er xs. Det har blitt helt vanlig at voksne sammenligner størrelsen, men ytelsen tenker de lite over.
Mortens telefon har heldigvis ikke blitt hacket, men til Hilde viser han fram sine private bilder.
Hilde stekte rundstykker av grov villspelt mens vi var der, veldig sunne, hevdet hun. Spiser du sånne blir magen borte snart, sier hun til Morten.
Min mage har så bagatellmessig omfang at den ofret ikke Hilde et blikk engang. Derimot forklarte hun meg hvordan man kan vite at disse veldig spesielle rundstykkene er ferdigstekt. Man lytter på dem, hvis de er helt stille, er de perfekt stekt, er de for lite stekt hører man en hvesende lyd, og er de for mye stekt kan man høre en svak brumming.
Noen få ganger krever omstendighetene at jeg besøker regionens desidert største by, Namsos. Og jeg innrømmer glatt at jeg syns det er alt for store forhold for meg der. Jeg hadde aldri i livet klart å finne fram på egen hånd, sannsynligvis hadde jeg rotet meg bort i vrimmelen og gått til grunne i byens undergrunn. Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg garantert trodd at Namsos var Norges, ja kanskje verdens største by. Heldigvis har jeg bestandig med meg reisefølge som kan geleide meg gjennom storbyens uforståelige vrimmel. I går var jeg på en bytur, og bildene under viser med all tydelighet mitt poeng. Byen ER stor, livet i byens gater og butikker ER hektisk og pulserende, og inntrykkene er overveldende for en enkel bonde fra ytterst i Ytter-Namdalen. Eksotisk å oppleve, men utrolig godt å komme heim igjen til en roligere livsrytme.
Trafikkbildet er tildels uoversiktlig, komplekst og svært forvirrende for meg. Glad for at jeg slapp å kjøre selv.
I gamlebyen midt i sentrum er det hektisk handel og stor aktivitet nå i førjulstida.
Namsos sitt sagnomsuste byfjell Klompen. Hvis man tar turen opp ditt nå i førjulstida, kan man få øye på det gigantiske juletreet som står der.
Stort å få gå på Felleskjøpet å handle silfilt til melkeanlegget.
Namsos Storsenter er et kapittel for seg selv, her har vi parkert bilen på taket til et parkeringshus. Her hos oss parkerer vi aldri på taket.
Inni Storsentret har de en butikk som er full av for eksempel kjøpsprit.
Mange klesbutikker er det også inni senteret, og utenfor dem er det plassert komfortable benker der slitne mannfolk kan slappe av mens kona er på shopping.
I gangen i Storsentret har det blitt parkert en uregistrert bil, veldig fin bil altså.
I byens Chinatown bevilget vi oss eksotisk kinamat til middag. Byen vrimler av spisesteder med mat fra alle verdenshjørner. Hvis verden har hjørner da?
Som seg hør og bør når det er kinamat, kinakålen setter en nydelig spiss på måltidet.
Hvor alle bilene i Namsos kommer fra, er langt over min fatteevne.
Utpå ettermiddagen tetner trafikken seg ytterligere til, det er nærmest kaos.
Blant alle som vi melkebøndene er avhengige av for å kunne eksistere, kommer melkebilsjåføren veldig høyt på lista. Hver tredje dag året rundt, enten det er hverdag, helg, 17. mai eller første juledag, kommer han og henter melka og får den levert på meieriet. I disse dager, da været ikke greier å bestemme seg for om det er høst eller vinter, er det en nokså utfordrende jobb. Det er ofte glatt, av og til dårlig brøyta, og slett ikke enkelt å manøvrere seg fram i mor Norges kronglete vegnett. Men melkebilen kommer fram, jeg tror at melkebilsjåførene må være blant landets aller beste sjåfører. I dag morges var det Bjørnar Solvoll som kom hit og hentet melka. Han kom i snødrev, det var nullføre, og det var slett ikke enkelt å gjøre gårdsvegen kjørbar. Men det gikk bra denne gangen også. Bjørnar er også ekstremt fotogen, så da passet det godt å ta noen bilder av ham og bilen. Så får Bjørnar stå som en god representant for Norges melkebilsjåfører, i dette som er ment som en hyllest til alle som utøver dette yrket.
Melkebilen ankom i snødrev og nullføre denne morgenen.
Bjørnar Solvoll er bestandig i godt humør, selv om han ønsker snøen dit peppern gror. -Hvis noen skriver noe fint om snøen på facebook, skroller jeg fort forbi uten å lese ferdig, sier han med et glis.
Tanken er tømt, og slangen kveiles inn på bilen igjen.
Skriften på veggen, kvittering på levert melk.
Så spyles tanken rein for melk.
Oppdraget utført, og Bjørnar er klar for neste gård på ruta si.
Leka har preget nyhetene den siste uka, etter nyheten om at de likevel ikke blir tvangssammenslått med de andre kommunene i regionen. I dag var jeg en liten tur på Leka med kamera og knipset noen bilder fra den unike øya med de stridbare og stolte øyboerne. Jeg lar bildene tale for seg selv, og samtidig oppfordre alle til å besøke Leka. Det er et unikt sted med unike mennesker, og selv om de er stridbare, er de usedvanlig hyggelige. Og det er ingen grunn til bare å besøke Leka på sommeren, lyset på denne årstiden er helt magisk.
Følgetongen om tvangssammenslåing av kommunene Vikna, Nærøy, Leka og Bindal tok en ny, og for mange, overraskende vending i dag. Kristelig Folkeparti har landet på standpunktet at de vil la Leka og Bindal slippe sammenslåing med Nærøy og Vikna. Dermed er det flertall på Stortinget for dette synet. Deres beslutning har skapt jubel hos mange, og fortvilelse hos andre. Hva Leka angår er det ingen som helst tvil om at det store flertallet er svært tilfreds med vendingen saken tok i dag. Hos flertallet i Gutvik, Lekas fastlandsenklave, er nok reaksjonen motsatt. I Bindal er reaksjonene svært delte, og diskusjonen går allerede hett for seg på facebook. Men så langt jeg kan skjønne, er det nok et solid flertall i Bindal som er veldig godt fornøyd med at de får fortsette som egen kommune.
Hvordan kunne denne prosessen gå som det nå ser ut til at den gjør? For det første har det ikke vært noen god prosess fra starten av, man har hatt alt for stort hastverk med å gjennomføre så store og grunnleggende endringer. Frister har vært så knappe for både det ene og andre, at det ikke har vært rom for verken refleksjon eller grundige vurderinger av fordeler og ulemper med de ulike alternativene. Reformen skulle for en hver pris gjennomføres nå, og det ble av mange opplevd som et udemokratisk overgrep da det tidligere i år ble klart at regjeringen med Venstres støtte gikk inn for å tvangssammenslå de fire kommunene. Venstre fikk skylda for beslutningen, og etterhvert har de også tatt “æren” for den. Denne tvangssammenslåingen var visstnok ikke med i regjeringens opprinnelig plan. Dette faktum har falt mange svært tungt for brystet, all den tid Venstre kun har bagatellmessig oppslutning, og om mulig, enda mindre tillit i vårt distrikt. Da med et lite unntak for Vikna. Med andre ord har en stor og grunnleggende reform blitt vedtatt med knappest mulig flertall sentralt, og med veldig dårlig forankring lokalt. Selvsagt er Stortinget i sin fulle rett til å gjøre sånne vedtak, i like stor grad er de nå i sin fulle rett til å gjøre et nytt vedtak når flertallet i nasjonalforsamlingen nå er et annet. Selv om det er litt overraskende at Krf nå støtter å oppheve vedtaket om tvangssammenslåing, bør det ikke komme som et sjokk at en så dårlig forankret omveltning i Ytre Namdal, nå endres. Det som gjenstår å se, er om Stortingsflertallet også gjør det mulig for Bindal og Leka å klare seg på egen hånd. Hvis ikke, er opphevingen av tvangsvedtaket lite verdt.
Hva så med vegen videre? Ja det blir spennende nå, like spennende som ved en gjennomføring av tvangsvedtaket. Her har jeg lyst til å sitere hva Viknapolitiker, høyremann og fylkesordfører Pål Sæther Eiden i Nord-Trøndelag skrev på min facebookside i dag. På tross av at han er skuffet over vendingen saken har tatt, sier han: -“Nå må vi fortsette å være gode naboer, noe vi forsåvidt har erfaring med.” Hvis alle, både de som er skuffet i dag, og de som er glade i dag, kan trekke lærdom av fylkesordførerens rause holdning, vil vi alle tjene på det. Vi må uansett utfall av denne saken, arbeide og samarbeide for at det skal være best mulig å bo i våre lokalsamfunn.
Lekaordfører Per Helge Johansen, her sammen med Trygve Slagsvold Vedum, har av enkelte blitt idioterklært fordi han ikke har villet oppgi sin motstand mot tvangssammenslåingen. Denne dagen ble en gledens dag og en solid oppreisning for ham.
Fra et møte på Vonheim, der Morten Ulrichsen og jeg tok med kommunevåpnene og ble tatt i mot av fylkesmann Inge Ryan.
For oss som bor sentralt i den planlagte storkommunen, har prosessen med kommunereformen vært veldig spennende. Nå kan det se ut som at Morten fortsatt kan krysse grensa mellom Sør-Norge og Nord-Norge når han går på jobb.
For rundt en uke siden fikk jeg et brev i postkassen, og frampå brevet var det et stempel som forkynte at portoen var kontrollert, og at brevet var underfrankert. 11,50 sto det på frimerket, så avsenderen har enten satt på feil frimerke, eller glemt å skrive på en B på konvolutten. Jeg tenkte ærlig talt ikke mer på det, men åpnet naturligvis brevet. Der var det ei regning, og den har jeg rutinemessig lagt inn på forfall i nettbanken. Men så, etter en uke, får jeg et nytt brev i postkassen, denne gangen fra Posten Norge AS. De hadde registrert at min bedrift hadde mottatt en underfrankert sending. Og hvis jeg valgte å beholde sendingen, måtte jeg betale manglende porto, tilleggsporto og ekspedisjonskostnad. Tilsammen hadde manglende porto på skarve 1 krone og 50 øre, vokst til 66 kroner og 50 øre. Fakturaen ville bli frafalt hvis jeg sendte brevet uåpnet til Bring og Postens Kundeservice. Men det går jo ikke, jeg har jo forlengst åpnet brevet. Det kunne de kanskje opplyst om med en gang. Jeg skal selvfølgelig betale de 66 kronene og 50 øre, ved nærmere ettertanke skal jeg betale 67 kroner. Posten går visst ikke så veldig godt, så det kommer sikkert godt med. Det kan jo hende at det skaper forvirring hvis jeg betaler 50 øre for mye, men det får stå sin prøve. Ettersom posten mener at brevet var til min bedrift, jeg er jo selvstendig næringsdrivende, skal jeg legge det i regnskapet, da får jeg igjen momsen i det minste.
Denne nokså morsomme hendelsen har satt meg på en veldig god ide. De fleste av oss har en eller annen som vi ikke liker så veldig godt. For å plage disse, bare litt altså, så kan man sende dem anonyme brev, helt uten plagsomt innhold altså, men med litt for lite porto. Da får mottakeren svi bitte litt, og samtidig bidrar man til at Posten Norge AS får styrket økonomien i en vanskelig tid. Snakk om å slå to fluer i en smekk!
Egentlig syns jeg det hele er ustyrtelig morsomt.
For omtrent en uke siden fikk jeg dette brevet i poskassen. På frimerket står det “Rådyr”, det skulle kanskje stått “rådyrt”.
Det skal posten ha, de lager fine fakturaer. Ekstra morsomt at Posten har sendt brevet til 7970 Kolvereid, mens min postadresse er 7990 Naustbukta.
Vi har sola enda, men det varer ikke lenge nå. Solnedgangen er nesten midt på dagen, men på sånne dager som i dag er den svært så vakker. Her er noen glimt fra dagens solnedgang. Med mine begrensede fotokunnskaper, er det ikke til komme forbi at det var enda vakrere i virkeligheten enn på bildene.
Here we go again, nok en gang står Kolvereid Storband i fokus. Denne helga er de vertskap for Big Band Battle på Kolvereid. Fire andre storband har tatt turen til Kolvereid for workshops, jamming og konserter. I ettermiddag spilte Kolvereid Storband, Levanger Storband, S. Møller Storband, Høylandet Storband og sist men absolutt ikke minst Knut Lauritzen Big Band en tre timer lang konsert for et fullsatt kulturhus på Kolvereid. Og for en oppvisning av musikalitet og spilleglede ble det ikke. Fram til nå har jeg trodd at Kolvereid Storband var verdens beste storband. Nå blir jeg nødt til å nyansere denne oppfatningen en smule, heretter må jeg nøye meg med å si at de er blant verdens beste. Samtlige fem storband var en stor fornøyelse å høre og se på, men uten noen som helst forkleinelse for noen, Knut Lauritzen Big Band var en opplevelse av de sjeldne. De etterlot ingen tvil om at de er et profesjonelt storband, så samspilte, så lekne, med soloer som man både måpte og lo av. Jeg som bare liker musikk, og ikke forstår så mye av det, skal ikke gi meg ut på å forklare nærmere hva som som foregikk på scenen denne ettermiddagen, utover at det var fantastisk gøy, utrolig underholdende og at de tre timene gikk utrolig fort. Min medpublikummer Morten Ulrichsen oppsummerte det på sin sedvanlig enkle måte. -Jeg kunne godt ha sittet her i tre timer til. Og vi fastslår at takket være entusiastene i Kolvereid Storband, har storbandmusikk blitt stort i Ytre Namdal!
Arrangørbandet Kolvereid Storband var først ut i konserten, her ved kapellmester Øyvind Nordstrand og vokalist Marte Volden.
Marte Volden overbeviste som vanlig, denne gangen med “My heart belongs to daddy”. Faktisk fikk jeg hilse på hennes “daddy” før konserten startet, Marte er gjennomført og tenker på alle detaljer!
Kolvereid Storbands fantastiske blåsere, storblåsere mange av dem.
S. Møller storband har siit utspring i Studentersamfunnet i Trondheim, og var nok det storbandet som hadde det mest utradisjonelle repertoaret denne konserten. Svært forfriskende band.
Saksofonsolo hos S. Møller Storband, nydelig!
Kristoffer Lona spiller trompet både i Kolvereid Storband og Høylandet Storband. Sistnevnte ble stiftet for 41 år siden, og Kristoffer har vært med hele tiden. Slå den!
Høylandet Storbands musikalske leder Per Olav Tyldum. På fritiden er han ordfører i Overhalla.
Selve rosinen i dagens fantastiske storbandpølse, Knut Lauritzen Big Band.
Selveste Vigleik Storås trakterer pianoet i Knut Lauritzen Big Band, og for en pianospiller han er.
Knut Lauritzen spiller i saxofonrekka i storbandet sitt, men opptrådte også som klarinettsolist, utrolig musiker.
Da Knut Lauritzen fikk høre at tubaisten Morten Ulrichsen var tilstede på konserten, ville han gjerne ha bilde sammen med ham.
Kolvereid Storbands musikalske leder Øyvind Nordstrand er primus motor for storbandhelga på Kolvereid, og han var så euforisk etter konserten at han like godt bevilget seg et sjokoladekakestykke “on the go”. Vel fortjent!
Tittelen sier mye om hva jeg synes om Kolvereid Storband, og i dag, dagen før de står ansvarlig for Big Band Battle på Kolvereid, er det naturlig å vise bildene fra deres siste store happening. Nemlig konserten med en av landets fremste storbandvokalister på Leka for snart 14 dager siden. Morten Ulrichsen og undertegnede bidro litt under billettslippkonserten hos Joker Bogen i juni. Og det ble vi rikt belønnet for. Vi ble nemlig invitert på middag med Marian Aas Hansen og utvalgte storbandmusikere på Leka brygge kvelden før konserten. Og det ble en utrolig interessant og hyggelig aften. Maten var interessant, og selskapet var hyggelig. Jeg vet ikke om det er rett å si at vi kom under huden på den godeste Marian, men det var jaggu ikke langt unna. De fleste menn må streve ganske mye for å sjarmere damer, men Morten har den evnen at han bare med sitt blotte nærvær oppnår alt som andre må streve for. Min oppgave var i utgangspunktet å gjøre et intervju med Marian Aas Hansen, og det klarte jeg forsåvidt å gjennomføre. Hele 1 -ett- spørsmål klarte jeg å få smettet inn. Og det var om hun hadde gjort mye research på Kolvereid Storband før hun sa ja til å synge med dem. Og det hadde hun faktisk ikke gjort. Hun satset alt på at de holdt sånn noenlunde mål. I etterkant var hun helt overveldet over hvor samspilte, presise og gode de har klart å bli på bare 3 år. Vi er forresten flere som deler den oppfatningen. Marian var ikke snauere enn at hun inviterte seg selv tilbake for mer samarbeid med dette ensemblet som hun åpenbart trivdes ypperlig sammen med. Konserten i Herlaugshallen på søndag ettermiddag ble en veldig hyggelig opplevelse. Marian viste seg som en vokalist og entertainer fra aller øverste hylle, og storbandet var i toppslag. Presisjon og nøyaktig blandet med spilleglede, herlige soloer og et lydbilde aldri før hørt i Herlaugshallen. Bedre kan jeg ikke forklare opplevelsen, som virkelig varmet et stort og entusiastisk publikum.
Morten har veldig godt lag med damer, men innimellom må han holdes litt i ørene.
Marian Aas-Hansen forsyner kapellmester Øyvind Nordstrand med et stykke laks fra mesterkokk Eskil Laukviks kjøkken.
Et nennsomt utvalg av storbandmusikere, en stjernevokalist, en opprømt kjøpmann og en starstruck blogger, utgjorde taffelet denne kvelden.
Potetene som skulle være saltbakte, kollapset under prosessen, og ble forsøkt kontrahert til spiselig potetstappe. Men potetstappa som besto av en del poteter og en del grovsalt pluss litt lettmelk og smør, ble av de fleste omtalt som uspiselig. Marian Aas-Hansen karakteriserte den som interessant, noe hun også gjorde under konserten dagen etter.
Etter middagen ga kokk og trommeslager Eskil Laukvik den tilreisende sangstjernen en grundig innføring i hvordan han tilbereder salt potetstappe. Og Marian Aas-Hansen var lutter øre.
Her forklarer Eskil Laukvik hvordan han pakker saltet rundt potetene, og Marian tror nesten ikke sine egne ører. Kristoffer Lona, Tom Antonsen, Ove Petter Gansmo, Øyvind Nordstrand og Morten Ulrichsen hører også på, men dog med en smule skepsis. Det hører med til historien at Ove Petter Gansmo som hadde blitt tiltrodd å frakte Marian fra Værnes til Leka i sin private bil, somlet så mye undervegs, at de ikke nådde ferga. Løsningen ble å kalle ut Bjørn Åge Leknes med sin sjark, som brakte sangstjernen over Lekafjorden. I følge Marian var det en eksotisk opplevelse som satte en ekstra spiss på oppholdet på Leka.
Munter stemning i sofaen, legg spesielt merke til hvor Aas Hansen plasserer hånda si. Morten og min sine respektive ektefeller oppholdt seg annetsteds denne kvelden.
Kolvereid Storbands eminente kapellmester Øyvind Nordstrand i aksjon under konserten i Herlaugshallen.
Marian Aas Hansen strålte, glitret og sjarmerte sitt publikum i senk under konserten. Hun er en entertainer av sjeldent format.
Kolvereid Storband viste seg fra sin eneste side denne strålende konserten, nemlig sin beste! Samspillet med Aas Hansen satt som et skudd, og publikum fikk en konsertopplevelse de sent eller aldri kommer til å glemme.
På fergeturen umiddelbart etter konserten, fortsatte Marian underholdningen, med særlig fokus på Morten. Han hadde ingenting i mot det.
Jeg finner det helt naturlig å gjøre oppmerksom på at jeg var den eneste som fikk sitte på fanget til Marian på fergeturen!
Da har også vi tatt skrittet inn i den moderne verden på den måten at vi har fått vegnavn- og nummer. Eiendommen vår består av tre forskjellige bruksnummer, og kommunen har gjort jobben sin og tildelt alle tre vegnummer. På det ene bruksnummeret, som jeg kjøpte for en god del år siden, har et skur som tidligere huset rev, fått vegnummer 377. Det er da min plikt å sette opp husnummerskilt, og det har jeg nå forsøkt å følge opp. Jeg er litt usikker på om denne merkingen er i tråd med forskriften, men det skulle nå være klart og tydelig i hvertfall. Men jeg kommer ikke til å sørge for belysning av “skiltet”, selv det heter at det bør være det. Det er ikke strøm på denne adressen, så det blir nok for komplisert og dyrt. Og ettersom revskuret er lite synlig fra hovedvegen, skal det egentlig være merket med henvisningsskilt der. Det tror jeg også jeg kommer til å avvente, men hvis jeg får pålegg om det, må jeg vel bare bite i det sure korset. Uansett bor jeg nå i Årsetvegen, der vegen skrives nettopp vegen, på andre siden av kommunegrensa, i Bindal, heter den samme vegen Årsetveien. Altså en annen stavemåte. Når våre kommuner etter alt å dømme snart blir slått sammen, regner jeg med et realt bikkjeslagsmål om hvilken stavemåte som skal velges, vegen eller veien.
3-tallet nesten ferdig, syns det ble ganske bra jeg.
Det første 7-tallet ble også ganske stilig.
Og vipps, så er det ikke lenger noen tvil om hvor Årsetvegen 377 er hen.
Eiendommen vår består av 3 forskjellige bruksnummer, så da fikk min ektefelle og jeg tre brev hver fra kommunen. med informasjon om de nye vegnummerne.
