Helt siden jeg startet bloggen i 2012, har Morten Ulrichsen vært en sentral skikkelse her. En gjennomgang av bloggen for 2016, viser at Morten har figurert på bloggen i samtlige av årets tolv måneder. Noen måneder har det vært mye, og andre måneder mindre. Og ikke så rent sjelden har hans opptredender vært Bondefrøken-relatert. Ikke så rart egentlig, de to deler jo samme lidenskap for et sunt kosthold og et aktivt liv. Her får dere bli med på en guidet tur gjennom et år med Morten.
I januar imponerte Morten Bondefrøken med utrolige treningøkter.
I februar anbefalte Morten meloner som gave både på morsdag og valentinsdag, som falt sammen i fjor. “Det er jo ikke alle som har meloner fra før av”, var Mortens begrunnelse.
Veldig uvanlig dag for meg i dag. Det vil si, dagen startet helt normalt, sto opp kl. 7, spiste som vanlig en halv banan, gjorde unna fjøsstellet, gikk inn og spiste en porsjon cornflakes med Lerum aprikossyltetøy, sukker og melk fra tanken. Akkurat som jeg gjør hver eneste dag. Så kjørte jeg til Bogen, tok en kopp kaffe sammen med Morten, og han var i det spandable hjørnet, og åpnet en pakke med blåbærsnurrer, riktignok hadde de passert “best før dato”, men likevel var det jo spandabelt. De var så gode at jeg forsynte meg med to. Ettersom jeg skulle en tur til Kolvereid, kjørte jeg innom YX Bogen og fylte diesel, jeg handler jo lokalt, og da jeg skulle kjøre ut fra bensinstasjonen, måtte jeg stoppe for en politibil som overraskende nok kom fra den kanten jeg bor. Der er det svært sjelden politiet beveger seg, det bor omtrent bare en håndfull fredelige pensjonister der. Og kriminaliteten er uhyggelig lav, så jeg syntes det var rart. Politiet svingte inn på plassen til Joker Bogen, og jeg kjørte mot Kolvereid. Synet av en politibil gjør meg veldig lovlydig, så jeg la meg hårfint over 80 km/t på speedometeret. Etter 5-6 km så jeg billys i speilet, og plutselig var bilen helt i “ræva” på meg, blålys ble slått på på, og da var det bare å stoppe. De hadde bestemt seg for å “rutinemessig” foreta en sjekk av meg. Og det var jo selvfølgelig helt i orden for meg. Det var bare promille de hadde lyst til å sjekke, og stor var min overraskelse da blåsetesten viste promille på 0,12, jeg hadde ikke smakt alkohol siden jeg drakk en halv boks juleøl til søndagsmiddagen. Og det var jo under grensa, så det var jo greit, men jeg måtte vente og ta ny test etter en stund, og den viste 0,10, altså svakt nedadgående tendens. Men etter nok en ventetid viste tredje og siste prøve 0,06 i promille, og da ble jeg klarert for å fortsette turen. Jeg insisterte da på at de skulle kjøre først, men nei, de skulle tilbake mot Bogen. Nå lurer jeg bare på hvorfor det for første gang siden vi fikk veiforbindelse i 1969, fikk en tilfeldig politipatrulje på besøk, hvorfor de la seg på hjul og i stor fart hentet meg igjen, og hvorfor i all verden jeg hadde spor av promille i utåndingstesten. Min beste teori var at de hadde kjent meg igjen, og hadde lyst til å komme på bloggen, selv om de uttrykte et “oi” da de tydeligvis kjente meg igjen. Og “promillen” tror jeg ikke hadde noe med Mortens blåbærsnurr å gjøre, det bunnet nok i at de brukte et gammelt utåndingsapparat fra den gangen det var lensmannskontor på Vikna. Og ting som er kalibrert for Viknaværinger, blir selvfølgelig helt feil for vanlige folk. Bare så det er sagt, opplevelsen var ikke ubehagelig, politifolkene var veldig hyggelige, vi hadde en munter tone, og alt i alt var det det en morsom opplevelse. Men dog litt rar…….
Denne hyggelige unge damen avdekket at jeg hadde promille, riktignok svært lav da.
Overraskende å plutselig få en sånn en bak seg, med blålys og gode greier.
Som moteblogger må jeg si at jeg har betydelige innvendinger mot betjentenes bekledning. Den mannlige betjentens 80-tallsjakke er fullstendig utdatert, og den kvinnelige betjentens nye og svært ukledelige allværsjakke, ser mest av alt ut som en 90-tallsjakke minus 90-tallets friske farger. Og de matchet jo ikke hverandre engang, så det var veldig distraherende.
At det ble notert flittig på detektivblokka, synes jeg er veldig betryggende. Første måling antydet promille på 0,12.
Andre måling viste 0,05 på apparatet, men det skal ganges med to, så da var det 0,1, altså nedadgående tendens.
Mens de ventet på å ta ny promilletest av meg, koste de to politifolkene seg med utsikten ved Årsetfjorden.
Under tredje “blowjob” fikk den kvinnelige betjenten kameraet mitt, og adlød min beskjed om å ta bilder, uten protest. Så dette bildet er tatt av dagens nærpoliti.
Siste test viste 0,03, altså 0,06. Med andre ord en halvering på den stunden jeg og politiet holdt hverandre med selskap. Som dere ser står det Vikna på apparatet. Det kan være en grunn til det overraskende utslaget. Apparater kalibrert for viknaværinger, kan jo umulig gi rett resultat for nærøyværinger og bindalinger.
Denne blåbærsnurren som jeg fikk av Morten Ulrichsen umiddelbart før jeg la ut på kjøreturen, var det eneste jeg hadde innabords. Kan den ha gitt utslag på promilletesten? Neppe!
Når man akkurat har lagt bak seg et år, er det ganske vanlig å gjøre et lite tilbakeblikk på året som har gått. Og da ser jeg at jaggu har det vært mange veldig flotte og hyggelige kulturopplevelser for mitt vedkommende. Noen ganger som vanlig publikummer, og noen ganger har jeg fått være med på moroa, blant annet som konferansier. Og felles for nesten alt som jeg har vært med på, det ligger stor grad av frivillig dugnadsinnsats bak nesten alt av kulturliv som foregår rundt om kring i distriktet her, og slik er det nok over det ganske land. Uten frivilligheten og dugnaden lider det meste av kulturliv en stille død. Det er slett ikke lett for meg å plukke fram høydepunkter, det har vært så mye bra å være med på. Jeg har sett mitt eldste barnebarn Ina debutere som ballettdanser på stor scene, noe jeg bivånet med både en og to tårer i øyekroken. Jeg fikk atter en gang oppleve mitt favorittband Hellbillies, og attpåtil møte dem backstage etterpå. Jeg hadde to fantastiske dager sammen med de praktfulle menneskene bak Sommerfesten på Horn. Bygdekinoforestillingene på ungdomshuset vårt, som er hjertebarnet mitt, har aldri før hatt så stor tilstrømning. Men jeg tror likevel at jeg drister meg til å si at de to forestillingene med Kolvereid Storbands juleshow, tar kaka dette året. Fantastisk nivå, fantastisk stemning, og en utrolig stor ære for meg å få lede showet. Men størst av alt er den store og uegennyttige innsatsen så mange ildsjeler og frivillige legger ned for at andre skal få gode opplevelser. Det varmet og gledet veldig, da ungdomslaget Fønix, som jeg har vært medlem i siden jeg var pur ung, fikk Bindal kommunes kulturpris under feiringen av ungdomshusets 25-årsjubileum i september. Veldig viktig at de som står på for for å holde kultur-hjulene i gang, blir satt pris på innimellom.
Kolvereid Storband i aksjon med vokalist Marte Volden på ungdomshuset vårt i april, strålende eksempel på lokalt kulturliv og frivillighet.
Det er også viktig for oss å få store navn til å opptre i distriktene, som f. eks. Hellbillies som jeg var så utrolig heldig å få treffe under Nordlandsbåtregattaen på Terråk i juni. Også dette arrangementet er helt og holdent et dugnadsarrangement.
Fra Sommerfesten på Horn i juli, her ved Jørun Bøgeberg og Jeff Wasserman på scenen. Dette er et dugnads- og spleisekonsept av de sjeldne. Alle jobber gratis, artistene spiller gratis, maten er gratis. Og så kan man være med på å spleise ved å putte litt penger i ei spleisetønne.
Dag to av Sommerfesten består av tur til Ylvingen og Himmelblåkafèen for alle dugnadsarbeidere og artister. Her spiller Anita Bøygard, Jeff Wasserman og festivalsjef i særklasse, Trond Sverre Horn, på kaia utenfor kafèen.
Et av sommerens høydepunkt for meg var turen til Rootsfestivalen i Brønnøysund, der konserten med Anita Bøygard og Trond Horn med band ble det desiderte høydepunktet. Ikke bare spiller og synger de fantastisk, de lokker også fram både latter og tårer hos publikum. Måtte selvfølgelig tigge meg til et bilde etterpå, her blir det fantastiske artistekteparet flankert av min kone og Kristine Kjeldsand. Begge to vil jeg påstå er viktige skikkelser i kulturlivet i vår lille bygd.
Rørvikdagene senere i juli bød på mye frivillig innsats og mange store musikalske opplevelser. CC Cowboys var fantastiske, og det var også fylkesordfører Pål Sæther Eiden enig i. Vi koste oss storligen sammen med et stort publikum.
Ungdomshuset Vonheim er hjertet i bygda hva kultur angår. Her blir to ildsjeler fra byggeperioden for 25 år siden, Johan Teksum og Johan Martin Otervik, hedret med æresmedlemsskap for sin enestående innsats.
Bygdekino har vi en gang i måneden på ungdomshuset, og 2016 har vært et helt uvanlig godt år, her fra kvelden der “Snekker Andersen og Julenissen” trakk et rekordstort publikum.
Jeg fikk også oppleve at mitt eldste barnebarn debuterte på scenen i desember under Namsos Kulturskoles årlige ballettforestilling Nøtteknekkeren. Stort for stolte besteforeldre å oppleve det.
Juleshowet med Kolvereid Storband og 12 av distriktets beste vokalister ble en enestående oppvisning i hva lokalt kulturliv og frivillighet kan prestere når mange gode krefter drar i samme retning. Det var en stor opplevelse å å få lede dette showet.
Den tradisjonelle revyen på ungdomshuset 4. juledag er en av årets desiderte høydepunkter på kulturområdet. Her representert ved vår trofaste lydmann gjennom flere årtier, John Arne Engan.
Juletre har vi hatt så lenge som vi har bodd sammen, og det er 32 år nå. Og lite har forandret seg på juletrefronten på disse 32 årene. Vi finner treet i egen skog, og det er slett ikke bestandig at det akkurat er noe “Disney-tre”. Ikke årets tre heller, det har faktisk to stammer, i likhet med vårt aller første juletre. Og foten det står på, duken under, og lysene er akkurat de samme som for 32 år siden. Mye av pynten også, men der har det jo kommet til noe nytt innimellom. Av og til hører man (røver)historier om folk som kaster alt av juletrepynt når den er brukt en gang, fordi den neppe er trendy nok neste år. Selv om jeg som blogger har naturlige forpliktelser på å holde meg oppdatert på nye trender, kommer det aldri til å skje på juletre-området. Og plastikk-juletre er like sannsynlig i dette huset som at vi skal spise plastikk-ribbe til julemiddag. Husk at treet ikke behøver å være så fint i utgangspunktet, det er akkurat som med kvinner, etter litt pynting blir de aller fleste vakre nok i massevis!
Juletre med to stammer er jo ganske stilig da, og det fine med det, er jo at dette treet ikke hadde blitt til en prima sagstokk om jeg hadde latt det stå.
Denne furukongla fra Halkidiki i det nordlige Hellas, har hengt på juletreet hvert år siden 1986. En eldre gresk taxisjåfør nappet den av en furubusk på kanten av et stup, der han insisterte på å bli fotografert sammen med min kone og meg etter tur. Vi hadde en viss frykt for at han skulle dytte meg utfor stupet, for å få min kone for seg selv. Han var sikkert gift med et gammelt gresk spetakkel, og min kone var ung og blond og pen, hun er forsåvidt fremdeles blond og pen. Sånn sett kunne jeg forstått ham om han hadde kvittet seg med meg, men heldigvis overlevde jeg dette, og det er jeg glad for, det var jo tross alt vår bryllupsreise. Men jeg kan forsikre om at han betraktet min kone som mer enn et transportobjekt!
“Kun en dompap satt og svor, i et julenek som viste seg å være fra i fjor”, heter det i sangen. Dompapen vår sverger ikke, den er sikkert død for den henger jo opp ned. Flagg har vi også på treet, ikke fordi vi vi er spesielt nasjonalistiske, bare for at det er sånn vi bestandig har hatt det.
Juletrefoten og duken er akkurat som det skulle være på 1980-tallet, og det duger også i dag. Pakken som ligger uåpnet, er til en av kattene våre, som ikke har giddet å åpne den ennå.
Helt siden 1980 har jeg nesten hvert eneste år vært med på å lage revy i ungdomslaget vårt. Men i år er jeg nesten ikke med, jeg er bare med så mye at jeg har innsikt i hva som kommer til å bli vist på scenen 4. juledag på ungdomshuset Vonheim. Og jeg tror jeg kan love at det blir ikke dårligere enn det har vært tidligere år, heller tvert i mot. Jeg skal selvfølgelig ikke røpe så mye her, men noen teaserbilder tillater jeg meg. 4. juledag med revy og fest på Vonheim har etterhvert blitt årets desidert beste fest i bygda, og legger mye av grunnlaget for drifta av huset og laget resten av året. Årets revy har fått tittelen “Heilhårningan finner roen”, og jeg kan love at de som kommer og ser årets revy kommer til å få seg mer enn en god latter.
Hvorfor i all verden holder Lars BH på å anlegge fullskjegg mon tro?
John Arne Engan har vært vår stødige og trofaste lydmann lenger enn vanlige folk er i stand til å huske.
Kristine Kjeldsand er etterhvert for veteran å regne, og har en høy stjerne hos publikum. Det tror jeg også årets debutant Martine Øvergård Engan kommer til å få.
Jan Tiller har landsdelens mest omtalte og beskuede bakende. Kommer den til å spille en sentral rolle i årets revy? Den som kommer 4. juledag får svaret!
Revybandet vårt er av ypperste merke, her øves det uten trommis, men han er nok på plass 4. juledag.
I natt, rundt halv 3, har innbruddstyver tatt seg inn i dekklageret hos vårt lokale bilverksted Bogen AS. Der har kjeltringene fylt opp en stor kassebil med vinterdekk. Og foreløpig har har de kommet unna med det. I dag har politiet vært på stedet og drevet både teknisk og taktisk etterforskning, og jeg ser slett ikke bort fra at de har sikret seg spor som kan vise seg å bli nyttig i etterforskningen. Vanligvis er vi spart for slike hendelser i vårt fredelige lille hjørne av verden, men nå har altså kriminelle elementer funnet det for godt å slå til også her. Det liker alle her svært dårlig, ikke minst John Bogen som er mannen som er utsatt for innbrudd og tyveri av et eller annet sted mellom 50 og 100 dekk. Den fulle oversikten har han ikke rukket å skaffe seg enda. Til de som kan gi et tips som fører til oppklaring, lover John belønning. Bilen som ble brukt var en kassebil, trolig uten vinduer i lasterommet, mest sannsynlig blå eller mørk, Caravelle eller lignende.
Vanligvis når politiet stopper i Bogen, er det for å fylle opp kaffekoppen eller kjøpe snop. I dag var det for å etterforske innbrudd og tyveri. Bak politibilen skimtes Namdalsavisas Birger Aarmo, Jeg er nokså tilfreds med å kunne publisere saken før ham.
Politiet i ferd med å avslutte den tekniske sporsikringen.
Verkstedeier John Bogen og lensmann Erik Stovner. Stovners brede smil skyldes ikke at det er begått innbrudd, det er nok heller min lovnad om å komme på bloggen som framkaller smilet.
John Bogen viser det knuste vinduet hvor tyvepakket har tatt ut dekkene. De tomme dekkreolene taler sitt tydelige språk. Her har det blitt lempet ut dekk til bilen var full.
Lensmann Erik Stovner prater her med Torlaug Ulrichsen hos naboen Joker Bogen, for å høre om hun kan ha sett eller hørt noe som kan være nyttig i etterforskningen. Hvis noen synes at Torlaug ser noe skyldbetynget ut, kan jeg forsikre om at hun ikke er mistenkt i saken.
Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne, for det som jeg fikk være med på i går var helt fantastisk. Så da begynner jeg for halvannet år siden, jeg var konferansier under Kolvereiddagene den gangen, og en av dagene sto konsert med Kolvereid storband på programmet. I ettertid innrømmer jeg gjerne at jeg ikke hadde all verdens forventninger til det, men det tok ikke mange minuttene før jeg var frelst. For en trøkk, for en musikalitet, for en spilleglede og for en presisjon. Siden den dagen har jeg vært stor fan, og da spørsmålet om å være konferansier på deres juleshow Kolsto meets Santa, kom allerede i vår, var jeg ikke i tvil om at dette var noe jeg hadde lyst til. For ikke bare skulle Kolvereid storband spille, de hadde håndplukket 12 av distriktets beste vokalister til å synge hvert sitt nummer med storbandet.
Så til gårsdagens eventyr, jeg var med storbandet og vokalistene fra tidlig formiddag og fikk være med på de siste prøvene, lyden ble finpusset, enkelte avanserte partier i musikken ble perfeksjonert, og jeg kan love dere at ingenting ble overlatt til tilfeldighetene. Det sørget produsent og musikalsk leder Øyvind Nordstrand for. Han leder storbandet og deres produksjoner med stø hånd og suveren oversikt. Og resultatet blir deretter. Jeg er både stolt og imponert over at det finnes et storband av dette kaliberet i distriktet vårt. Og like imponert er jeg over vokalistene som opptrådte med storbandet i går. Tolv ulike vokalister med svært forskjellig utgangspunkt både hva erfaring og musikalsk ståsted angår. Alt fra 13-årige Kristin Palec Iversen og en annen tenåring, Hannah Kristoffersen, begge med nokså begrenset erfaring med store sceneshow, og så går de på scenen og synger med storbandet som om de aldri skulle gjort annet. De overbeviste stort, og høstet stor og fortjent applaus fra et entusiastisk publikum. Og de mer erfarne artistene, noen få av dem med erfaring fra storband, overbeviste alle som en. Helt utrolig at det finnes så mye glitrende talent her i ytterdistriktet. Publikum, rundt 700 i tallet, fordelt på to utsolgte hus, har også vært samstemte i sin begeistring. Det viser deres spontane reaksjoner like etter konsertene, og på facebook i etterkant. Dette var en stor opplevelse for alle, både aktører, andre medvirkende og publikum. Og selv er jeg stolt, takknemlig og helt på grensen til å være rørt over tilliten jeg fikk med å være konferansier for for dette utrolige showet. Håper at jeg, i ettertid betraktet, viste meg tilliten verdig, selv om jeg er smertelig klar over at samtlige av de andre aktørene er på et helt annet og høyere nivå.
Bildene i denne bloggposten er i all hovedsak tatt bak scenen, se på det som en “behind the scenes”-reportasje.
Avslutningsnummeret med Kolvereid storband og samtlige 12 vokalister på scenen. Publikum gir stående ovasjoner, vel fortjent.
Fra formiddagens siste finpuss av detaljene i musikken og lyden.
Kapellmester Øyvind Nordstrand har ingen intensjoner om å gi seg før alt sitter som det skal. Han instruerer sitt storband med en fin miks av humor og autoritet, og resultatet taler jo for seg selv.
Her har kapellmester Øyvind Nordstrand en siste brief med Cecilie Johnsen, en av de eminente vokalistene som sørget for at det ble et show av høy kvalitet.
Vokalistene i dyp konsentrasjon før generalprøven, dette er folk som vet hva de holder på med, og som ikke tar lett på oppgaven.
Noen av storbandmusikerne i dyp konsentrasjon før de går på scenen.
I artistgarderoben sikrer Sølvi Vik Brækkan seg en selfie med Eirin Trøbak, Kine Vestvik, Cecilie Johnsen og Kristin Palec Iversen. Alle sammen var et flott syn på scenen, og sangprestasjonene deres var fantastiske.
Storbanddronningen Marte Volden tar siste finish på frisyren til Eirin Trøbak. Begge to er rutinerte storbandvokalister, og det vistes og hørtes!
Adrian Jørgensen klar for å trekke i finstasen før sin opptreden. Og hvilken opptreden ble det ikke for Adrian, ikke helt uventet overbeviste han.
Bindalsjentene Ida Kveinå og Camilla Brevik klar for scenen. Begge overbeviste stort med sine sangprestasjoner, dette er vokalister fra øverste hylle.
Selv trakk jeg også i finstasen før showet, og jeg må bare innrømme at jeg koste meg sammen med de utrolig flotte folkene som medvirket.
Viknaordfører Amund Hellesø var første artist ut i showet. Ikke bare er Amund en utrolig omgjengelig og hyggelig fyr, han er også en glimrende vokalist og enterteiner.
Jeg har for første gang i mitt liv vært på ballettforestilling, og det var ikke hvilken som helst ballett. Kulturskolen i Namsos har lang tradisjon for å sette opp Nøtteknekkeren av Peter Tjajkovskij før jul. Og i år hadde jeg virkelig god grunn til å kjøre de 14 milene til Namsos for å overvære forestillingen. Barnebarnet Ina var for første gang med i forestillingen, og det kunne jeg jo ikke gå glipp av. Og hele forestillingen var kjempeflott, mange flinke dansere, alt fra knøttsmå jenter som sjarmerte fram en tåre i øyekroken, til større jenter som virkelig imponerte med sine ferdigheter. Men så må jeg bare innrømme at aller mest sjarmert ble jeg da Ina og hennes gruppe entret scenen som kinesere. Både Ina og de andre jentene var kjempeflinke, og bestefarhjertet svulmet av stolthet. Bildene jeg har er ikke av beste kvalitet, det er bare mobilbilder. Jeg tenkte ikke på å ta med kamera, men Ina formidlet via sine foreldre at hun regnet med at bestefar kom til å blogge om begivenheten. Og selvfølgelig gjør bestefar det, for bestefar er kjempestolt av og kjempeglad i Ina!
Her gruppen med kinesere som Ina var en del av. Ina står tredje fremst, og hun var kjempeflink.
Jeg måtte bare stjele et bilde fra Namdalsavisa også, her er Ina nummer tre fra venstre.
Snekker Andersen og Julenissen sto på plakaten hos oss på den månedlige Bygdekinokvelden på ungdomshuset Vonheim. Og for en kveld det ble, denne filmen ble så godt besøkt at den knuste publikumsrekorden fra tre år tilbake. Den gangen var det Jul i Flåklypa som ble vist. 180 lyder den nye rekorden vår på nå, og omtrent halvparten av publikummet kom fra Leka. Skolen på Leka har som tradisjon nå å ta turen over Lekafjorden til oss når vi har julefilm i desember. Dette setter vi veldig stor pris på, veldig hyggelige naboer vi har på andre siden av Lekafjorden. Vi har nå lagt bak oss det beste kinoåret hos oss siden vi startet med dette i 1995. Dette på tross av at skolen er borte, befolkningen blir eldre, og vi har ikke akkurat blitt flere heller. Men kinobesøket øker år for år, så det får vi bare ta på kontoen for at folk setter pris på tilbudet.
Slik ser en publikumsrekord ut hos oss, 180 betalende venter i spenning på filmen. Og etterpå var det bare lovord om filmen, store og små likte å se historien som så mange har lest og hørt før, utspinne seg på stort lerret.
Her ankommer en blid og forventningsfull kinomaskinist Jan Ove Brøndbo lokalet.
Og inne på kjøkkenet forbereder man seg på storinnrykk, alle som kommer på kino får tilbud om gratis vaffel og kaffe. Og med sånt storinnrykk som denne gangen, må vi tilkalle ekstra vaffelsteikere. Morten Ulrichsen er god å ha da, han er også nøye med å kvalitetssikre vaflene.
Og Jan Ove må få utstyret inn i lokalet.
Jan Ove har kontorarbeid å gjøre mens filmen spilles. Men han tar seg også tid til å glede seg over tegninger som han får. Denne tegningen har jeg personlig stått for.
Så er kveldens forestillinger over, og som så mange ganger før, stabler hyggelige publikummere sammen stolene. Sånn er det på bygda, mange trekker i samme retning.
Og maskinisten må rigge ned utstyret igjen.
Store smil både hos maskinisten og undertegnede, både for flunkende ny Bygdekinobil og for tidenes kinoår på Vonheim.
I går kveld ble det avviklet hele tre årsmøter i bondelagene i Bindal. Både Åbygda og Horsfjord Bondelag hadde årsmøte, og begge lagene vedtok å slå seg sammen med det andre laget. Dermed kunne Bindal Bondelag se dagens lys, og umiddelbart avholde sitt første årsmøte. Eli Horsberg ble valgt til Bindal Bondelags første leder, hun ble også Horsfjord Bondelags siste leder. Dermed er det belegg for å si at hun er en historisk person. Jeg ser slett ikke bort fra at det blir reist en statue av henne en gang i framtida. At bondelagene fra ytre og indre deler av kommunen slår seg sammen i største fordragelighet, viser vel at bønder er rause og inkluderende. Det samme må vel sies når jeg, som bor på “feil” side av grensa, blir valgt inn i styret.
Bindal Bondelags aller første styre, bak fra venstre Åsmund Myrvang, Raymond Slåttøy og undertegnede. Foran fra venstre Karina Sevaldsen-Bekkavik og leder Eli Horsberg.
Nordland Bondelags organisasjonssjef Geir Jostein Sandmo kastet glans over begivenheten, og forærte dette forkleet til Bindal Bondelags første leder, Eli Horsberg.
Til laget hadde Sandmo med seg ny protokoll i gave, til Elis store glede.
Vi har lange tradisjoner for ribbemåltid på årsmøtene i Horsfjord Bondelag, og den tradisjonen tar vi med oss videre.
Vi har også solid tradisjon for gode historier og stor munterhet på møtene. Her er det muntrasjonsråd og glimrende historieforteller, den replikksterke Geir Horsberg som er i aksjon.
Vigdis Åsaunet og resten av årsmøtet lot seg åpenbart more av Horsbergs fortellerkunst.
Her blir styret i det fusjonerte laget flankert av organisasjonssjef Geir Jostein Sandmo og fylkesleder Bernt Skarstad, et bilde for historiebøkene.
