Er Heilhornet, eller rettere sagt de tre fjellene Heilhornet, Kula og Lisshornet de vakreste fjellene i fedrelandet? Et sånt spørsmål vil selvfølgelig ikke ha noe fasitsvar. Men jeg er nok ikke alene om å mene at dette er fjell som kommer høyt på listen over vakre, flotte og spektakulære fjell. Radiomannen og forfatteren Leif B. Lillegård omtalte dem i sin tid som de første nordnorske fjellene, i samisk tradisjon er det hellige fjell, og for alle oss som bor rundt dem, er det selve kulissen for våre liv. Selv blir jeg aldri lei av å se på dem, og selv om jeg på ingen måte er noen fotograf, knipser jeg stadig bilder av dem. Her har jeg samlet noen av bildene jeg er rimelig godt fornøyd med.
En dag tidlig i desember dukket dette fenomenet opp, det varte bare noen få minutter, men heldigvis rakk jeg å få foreviget det.
En ettermiddag i februar med fullmåne over Hornan.
Den siste tiden har regnet øst ned over oss. Det er så oppbløtt overalt at en må være forsiktig med hvor man går. Men som den positive mannen jeg er, velger jeg ikke å fokusere på det. Neida, jeg fokuserer heller på de flotte og stilige fossene som virkelig kommer til sin rett når vannføringen blir som nå. Så selv på en real gråværsdag som i dag, er det flotte naturopplevelser som ligger og venter på deg, selv på en biltur til Namsos.
Brudesløret i Kolbotnet er et kjent landemerke mellom Foldereid og Årsandøya.
Snodige greier dette, selv om det er helt normalt med snøfall i slutten av mars, så blir man like skuffet og oppgitt hver gang det skjer. For nå vil vi ha vår. Her har vinteren gjort et lite comeback. I den grad vi kan si at vi har hatt vinter i vinter da. Snø har vi hatt minimalt av, og det lille som har kommet har vært flyktige greier. Innimellom har vi også hatt minusgrader, men de har ikke vært mange og særlig langvarige. Jeg frykter heller ikke for at den lille “indian winter” (går det an å si det?) vi opplever nå, skal bli særlig langvarig. For Yr.no lover at det snart skal komme en langvarig periode med regn, og jeg er ikke så sikker på om jeg liker det noe bedre.
Jaggu kom det så mye snø i natt at jeg måtte brøyte gårdsvegen.
Jeg er den forholdsvis lykkelige eier av en smarttelefon, av merket Samsung, modell Galaxy S5. Jeg er godt fornøyd med den, men samtidig smertelig klar over at jeg er langt i fra å inneha den kompetansen som kreves for å utnytte alle mulighetene den gir. Men av og til oppdager jeg nye muligheter, som oftest ved tilfeldigheter, og ikke på grunn av teknologisk kompetanse. Nylig oppdaget jeg at man kunne sortere bildene i galleriet i forskjellige kategorier. Kategoriene er blant annet Mat, Kjæledyr, Kjøretøy, Blomster osv. Så dette måtte jeg teste ut. Så er det store spørmålet om denne teknologien virker, tja jeg vet ikke helt. Men dere skal selv få bedømme, jeg deler raust ut med bilder fra min “smarttelefon”.
Dette bildet av Morten Ulrichsen havnet i kategorien “Kjæledyr”. Mange synes jo at Morten er en going, men kjæledyr da……
Også dette “fingermouthing”-bildet av meg kom blant kjæledyrbildene. Jeg kjenner flere som vil være helt uenig i den kategoriseringen.
Spekemat og gløggingredienser er jo godsaker, men kjæledyr? Joda, jeg koser meg jo med spekemat, men ikke på samme måte som jeg koser meg med katten……
Men her har programmet truffet blink, valpen i forgrunnen kan godt kalles kjæledyr, litt mer i tvil om eier Lars Berg-Hansen….
Morten Ulrichsens noe uheldige forsøk på å lage kaffe under en ferietur på Leka, finner jeg i kategorien “Mat”. Vel, jeg fikk ikke lyst til å spise dette….
Dette bildet var derimot helt korrekt plassert i matkategorien.
Disse to bildene oppfatter min smarte telefon som kjøretøy. Motorsaga har, i likhet med mange kjøretøy, motor, men kjøretøy? Nei! Og jeg er helt sikker på at min datter ikke syns at hun er et kjøretøy, selv om hun har god framdrift på ski her.
Her bruker jeg ostehøvelen på smør rett fra kjøleskapet, men telefonen mener jeg har tatt bilde av en blomst.
Konklusjon, man kan ikke stole på en telefon, uansett hvor smart den er!
Jeg har flere ganger skrevet om Valveita her på bloggen. Valveita og Kjærstadvalen ble gravd ut på slutten av 1800-tallet for å bedre mulighetene for båtferdsel i området. Det har vært, og er, en viktig forbindelse mellom Årsetfjorden og Kjella. I nyere tid har det blitt stadig vanskeligere å bruke denne farleden, da gjenslamming har gjort det stadig grunnere. For turistbedriften Bogen Feriehus har dette ført til stadig større problemer, med ødelagte propeller på påhengsmotorene, og turister som ikke har kommet seg ut på sjøen, eller at de ikke har kommet seg på land på fjære sjø. Magnor Dolmen har jobbet med å få en løsning på problemet i et par tiår, og nå har han endelig fått et gjennombrudd i og med at både Nærøy og Bindal kommune har gått inn med økonomisk støtte til et forprosjekt som skal bane veg for en fullstendig rehabilitering av farleden. Også næringsutviklingsselskapet Bindal utvikling støtter prosjektet økonomisk. Magnor Dolmen er svært tilfreds med at både kommunene og Bindal utvikling har uttrykt sterk vilje til å få gjennomført den sårt tiltrengte rehabiliteringen. Både for bedriften Bogen Feriehus, for å ta vare på et viktig kulturminne og for å gjøre småbåttrafikken enklere og tryggere, er dette av største viktighet. I dag gjennomførte Verdalsfirmaet Seascan en grundig undersøkelse av dybde- og grunnforhold i hele det aktuelle området. Veldig flott å se at det endelig skjer noe med dette som har vært forsømt alt for lenge.
Seascan sitt fartøy blir sjøsatt ved Kjærstad i formiddag.
Så har farkosten kommet på vatnet og setter kursen mot Bogen for å klargjøre for scanning av bunnen når sjøen har flødd opp.
En forventningsfull Magnor Dolmen hos Bogen Feriehus tar i mot båten ved turistanleggets brygge.
Noen timer senere er det flo sjø, og scanningen av bunnforholdene er i full gang.
Fine forhold for å gjøre sånt arbeid i dag.
Magnor Dolmen har ventet lenge på at noe skal skje med den gamle farleden.
En smilende Magnor Dolmen er veldig godt tilfreds med at det endelig begynner å skje noe med hensyn til å bedre seilingsforholdene i Valveita og Kjærstadvalen.
Bak denne dramatiske overskriften skjuler det seg et sagn knyttet til gården her. Dette sagnet går i korthet ut på at ei gjeterjente fra gården her, som var ute og gjette dyrene, under et uvær søkte ly i et skjul/gjeterhytte som var satt opp til formålet. Og mens jenta oppholdt inne i skjulet, gikk det et steinras fra det bratte fjellet som ligger rett ovenfor der hytta skal ha stått. Den største steinen i raset la seg i ro akkurat der hytta lå. Dette er bare et sagn, og jeg vet ikke om det er noe hold i det. Det finnes ingen skriftlige nedtegnelser om denne hendelsen, det har bare blitt overlevert muntlig fra generasjon til generasjon. For noen dager siden holdt jeg på med vedhogst like ved denne store steinen, som ligger i nokså flatt terreng, og da kom jeg på dette sagnet som jeg fikk høre som liten. I helga fortalte jeg historien til mitt eldste barnebarn Ina, og hun ble veldig facsinert av sagnet. Så vi måtte ta oss en tur og se på steinen, hun hadde et håp om at vi kunne klare å dytte steinen litt unna, så vi kunne få undersøkt om historien stemte. Nå er det vel ganske vanlig at det finnes sagn og muntlige overleveringer knyttet til de fleste gårder og grender i landet. Jeg kjenner flere sagn knyttet til gården her, noen er åpenbart ikke sanne, mens andre sikkert har rot i virkelige hendelser. Om historien om gjeterjenta er sann eller ikke, er det umulig å vite noe om, men uansett ligger det vel en forpliktelse i å bringe historien videre til nye generasjoner. Sånne sagn er i bunn og grunn kulturminner som det er god grunn til å ta vare på.
Det er en ganske så stor stein som ligger midt ute på en nokså flat slette.
På den ene siden har storsteinen et overheng, nesten som en gapahuk.
Det er morsdag i dag, og da er det jo en viss tradisjon for kake. Her i huset har det som oftest blitt kjøpt en romkake på butikken, til mor. Romkake er favorittkaka til husets mor. Men i år fikk vi besøk av to av våre barnebarn denne helga, så da bestemte Ina og bestefar seg for at vi måtte lage kake selv til bestemor. Så da kjøpte vi inn det vi trengte for å lage ei real romkake. Ina sto for det aller meste selv, bestefar fikk kun ha en rolle som forsiktig veileder. Og alle skjønner vel at vi hadde ei veldig koslig stund på kjøkkenet denne ettermiddagen.
Ina var godt fornøyd med det ferdige resultatet, kaka var ferdig allerede lørdags ettermiddag.
Men først måtte vi piske krem som vi blandet inn i den innkjøpte romkremen.
Lillesøster Emma bidro med prøvesmaking og kvalitetssikring av kremen.
Kakebunnen var litt tørr, så vi fant ut at det var en god ide å fukte den med melk.
Så er kaka fuktet og fylt med romkrem, melisglasuren er på plass og da gjenstår det bare å skrive på hilsen til bestemor. Samt å vente på at morsdagen opprinner.
Og endelig ble det morsdag, og Ina kunne endelig overrekke bestemor kaka hun hadde lagt så mye flid i.
Og for bestemor smakte både kaka og klemmen veldig godt.
Fiskeri har vært en en viktig næringsveg i distriktet her i uminnelige tider. Det har vært både heltidsfiskere, og fiske i kombinasjon med gårdsdrift og andre næringer. Men det har stadig minket på antallet fiskere, og snittalderen på fiskerne har etterhvert blitt nokså høy. Dette har i sin tur ført til lavere leveranser til de to fiskemottakene på Austra, i Gutvik og på Nord-Horsfjord. Skal disse mottakene bestå i framtida, er det helt avgjørende at kvantumet som føres i land der, er av et omfang som sikrer lønnsomhet. Ingen kan drive fiskemottak kun på idealistisk grunnlag. Derfor er det nå satt i gang et prosjekt gjennom Bindal utvikling, som har som mål å øke rekrutteringen til fiskeryrket både på kort og lang sikt. I dag var det et “kick-off”-arrangement på Ungdomshuset Vonheim der en rekke aktører fra fiskerinæring og utdanning i fiskerisektoren, var til stede og fortalte om mulighetene i dette yrket. De som fikk høre om disse mulighetene var i første rekke ungdomsskoleelever fra de to skolene i Bindal, men også andre, bl.a. en rekke fiskere var til stede. Det kom veldig klart fram at fiskeryrket byr på store muligheter, både i form av gode inntektsmuligheter og en spennende arbeidshverdag. Selv synes jeg det var spennende å få være med på arrangementet, selv om jeg kun fisker til eget bruk. Jeg får vel også legge til, at jeg som 9. generasjon som driver gården her, nok er den første som ikke har fiske som en del av næringsgrunnlaget. Så er det bare å krysse fingrene for at prosjektet lykkes, og at fiskemottakene overlever. Uten fiskemottak i distriktet blir det vanskelig, for ikke å si umulig. å drive heimfiske.
Ordfører i Bindal, og leder for prosjektets styringsgruppe, Britt Helstad, ønsket velkommen til arrangementet.
Lærer Einar Dekkerhus ved fangst og fiske-linja på Ytre Namdal videregående skole på Rørvik, hadde tatt med seg to av sine elever for å fortelle om utdanningstilbudet sitt.
Sunniva Nicolaisen og Øyvind Pettersen fra Rørvik Fisk, fortalte om bedriften og mulighetene som ligger i fisk og fiskeri. Det er deres firma som tar i mot all fisken som blir levert hos fiskemottakene i Gutvik og Nord-Horsfjord. Sunniva Nicolaisen hadde forøvrig en imponerende og engasjerende formidlingsevne.
Martin Kjølstad starter snart opp som fisker igjen, han fortalte forsamlingen om seg selv og sine planer. Martin er en kul fyr som prater godt, og som utvilsomt kan bli et forbilde for andre unge som kan tenke seg et liv som fisker.
Elever fra restaurant og matfag ved Ytre Namdal videregående skole sto for oppdekking og servering av lunsj under arrangementet.
Bjørn Harald Martinsen og Greta Granås fra Lekamøya Spiseri, sto for lunsjen, de serverte en “tapastallerken” med forskjellige retter, alt sammen fra havet selvfølgelig.
Det mest eksotiske vi fikk servert, var nok tare-shot, som her blir tappet opp i små shotglass.
Lunsjen min i forgrunnen, et deilig måltid som jeg inntok sammen med folk som er mye dypere engasjert i fiskerinæringa enn det jeg er.
Fiskerveteranene Arne Bakken og Steinar Tørriseng var både glade og overrasket over initiativet for å rekruttere flere fiskere. De satte stor pris på dagens arrangement.
Gjengen som besørget dagens lunsj, fikk velfortjent applaus etter endt dyst.
Dette har vært en gråværsdag nittini prosent av tiden, men selv på gråværsdager kan det komme lysglimt. Og da gjelder det å ta vare på de glimtene så godt en kan. Det har jeg prøvd etter fattig evne. Jeg er ingen fotograf, men jeg knipser noen bilder når jeg ser noe fint. Og de ytterst få minuttene sola stakk gjennom skylaget i dag måtte jeg prøve å fange. Det var nok finere i virkeligheten, men dette er det jeg klarte å få til. Lyset kan være nesten magisk også på denne tiden av året.
I morgen er det première på dokumentarfilmen om Marcus & Martinus over hele Scandinavia, også på vårt ungdomshus Vonheim, der Bygdekinoen kommer og viser filmen. Svært mange har minner og opplevelser med Marcus & Martinus de siste 4-5 årene. Også jeg har et sånt minne. Høsten 2012 var jeg så heldig å få være med i et underholdningsprogram på NRK1 som het “De ukjente”. Opplegget gikk i korthet ut på at to kjendislag skulle prøve å finne ut hvilket yrke seks ukjente deltagere hadde, gjennom praktiske prøver og intervjuer. Det ene kjendislaget besto av Asgeir Borgemoen og Mona Halvorsen, og det andre laget var Marcus & Martinus. Dette var snaue to måneder etter at de hadde vunnet Mgp junior med “Som to dråper vann”. Selv hadde jeg ikke sett programmet, så jeg hadde minimal kjennskap til de to guttene på det tidspunktet. Selve innspillingen av programmet tok to timer, og omtrent halve tida var pauser. Og jeg tar nok ikke for kraftig i når jeg sier at de to guttene sørget for underholdning i mer enn 90% av tida. De sang, showet og danset til den store gullmedalje, og fikk også med seg programleder Nadia Hasnoui ut i riktig så heftig dans. De hadde også noen riktig fornøyelige ordvekslinger med Asgeir Borgemoen, bedre kjent som “Sjefen over alle sjefer”. Borgemoen hadde heller ikke noe særlig kjennskap til Marcus & Martinus før innspillingen, men det fikk han den kvelden. I en pause utbrøt han: “Fy søren dere er sjarmerende”, hvorpå den ene av tvillingene svarte: “Takk, du e kji så værst sjøl heller”. Vi seks ukjente deltagerne ble i hvertfall fort enige om at dette ikke var det siste vi så og hørte til Marcus & Martinus, en lite dristig spådom, og vi fikk helt rett! Etter innspillingen var det litt mingling og fotografering, men Marcus & Martinus var nok helt utslitt etter to intense timer foran kamera, så jeg har dessverre veldig lite bilder av dem, har faktisk bare bilde av Marcus, i det minste tror jeg det er ham. Dette er et veldig hyggelig minne å se tilbake på, det er noe av det morsomste jeg har vært med på.
Jeg var den heldige deltakeren som ble plukket ut av Marcus & Martinus til intervju, de ville prøve å finne ut om jeg kunne være rørlegger, mens de heller valgte ut den riktige rørleggeren Linn Johnson Helstad til praktisk rørleggerarbeid. Det tror jeg var gunstig for meg….
Dette bildet av Marcus var det eneste jeg fikk knipset av de to etter programmet.
Marcus & Martinus var lag B i programmet.
Asgeir Borgemoen og Mona Halvorsen var morsomme hyggelige mennesker som mer enn gjerne stilte opp til fotografering sammen med oss ukjente.
Alle seks ukjente klar for innspilling etter to dager med forberedelser på Marienlyst. Fra venstre melkebonde Terje, taxisjåfør Torkil, barista Kari, tryllekunstner som jeg ikke husker navnet på, rørlegger Linn og maskinfører Øystein.
Programleder Nadia Hasnoui ser litt streng ut her under forberedelsene, men jeg kan forsikre om at hun er verdens hyggeligste menneske.
Taxisjåføren Torkil Thorsteinsen med bilen som ble rullet inn i studio under programmet. Den samme taxien tok vi på tur ut på byen etter at vi var ferdige hos NRK.
Alle deltakerne i programmet, minus Marcus & Martinus, samlet på ett brett etter at innspillingen var ferdig.
