Som kreftpasient underkastet omfattende behandling ved ST. Olavs Hospital, reiser jeg hyppig mellom mitt hjemsted på Austra, den berømte øya som er delt mellom Nærøysund kommune i Trøndelag og Bindal kommune i Nordland, samt Leka kommune i Trøndelag. Pasientreiser har sett i nåde på meg, og innvilget drosjereise på noen av turene. Sist tirsdag var det heimreise og det startet helt greit. Drosjesjåføren hadde tydeligvis studert Google Maps grundig før turen startet. “det er en oy”? jeg bekreftet at det er en øy. Så kom oppfølgerspørsmålet, “er det ferge eller bro?”. Jeg bekreftet at det var bro, alle har vel hørt om vår kjære livsnerve Bogen Bru? Turen gikk på et merkelig vis framover helt til vi så Bogen bru. Det var da at kveldens første foraktelige snøft og utbrudd kom. “Er det en bro?”, den holdt visst ikke standarden fra der han kom fra. Flere har i ettertid spurt meg om hvor denne sjåføren kom fra. De beste svarene jeg har kunne gitt, er Oslo, for taxiselskapet heter Christiania Taxi, og det peker jo mot OSLO. Sosiolekt og utseende peker heller mot Somalia eller Eritrea, men ikke godt å si. Etterhvert hadde mannen samlet nok mot til å kjøre over brua. Det var da han oppdaget det sjokkerende faktum at ved enden av brua lå det en bensinpumpe og en dieselpumpe. “Hva har de tenkt på, ingen ladestasjon, bare drivstoffpumper”. Det eneste jeg nå ville var å komme meg heim, denne inkompetente sjåføren var såvidt i stand til å holde bilen på vegen. Da han oppdaget at asfalt gikk over til grusveg, fant han tiden inne til å hente fram de virkelig store fornærmelsene. “Ingen ladestasjon, ingen asfalt, bondevei altså”……… Kombinert med at han kom med foraktelige snøft hver gang han så at det lyste i vinduer fra hus som etter noens oppfatning ligger avsides til, var det til slutt jeg som følte avsky for sjåføren jeg hadde fått tildelt. Jeg håper virkelig ikke at jeg treffer ham igjen. Han var et ubehagelig menneske.
Tro, håp og kjærlighet
Ein bukk te ska eg skjøte, så er det farvel og takk. Nei da, så ille er det kanskje ikke, men som svoren Hellbillies-fan faller jeg lett for fristelsen til å sitere en av deres sanger. Hellbillies-katalogen er min Bibel. Jeg har aldri skutt noen bukk. Jeg har skrevet noen blogginnlegg opp gjennom årene og nå skal det i det minste bli ett til. Dette er en julefortelling. Litt annerledes julefortelling. Men det er en fortelling om tro, håp og kjærlighet. Opptakten til jula ble annerledes for meg enn forventet. Det ble mistenkt hjerneslag, og enkelte hvisket om mulig Alzheimer. Begge deler viste seg å være feil.
Den brutale sannhet er at et monster har tatt bolig i hodet mitt. Foreløpig har dette monsteret ikke noe annet navn enn hjernekreft. Hvordan dette skal gå i fortsettelsen bruker jeg foreløpig lite krefter på. Det jeg har vært nødt til å bruke en smule krefter på, er å få drifta på småbruket til å gå sin gang. Med hjelp av heroisk og oppofrende innsats fra familien har det gått noenlunde på skinner. Dyrene er tatt hånd om på aller beste vis. Men det kaoset som oppsto da utgjødslingssystemet både frøs og kollapset var nok ikke mine barn forberedt på. Redningen ble gode kolleger. De har et navn, Jens Karsten og Bendik fra tradisjonsrike Thingstad gård i Gutvik, samt myteomspunne Morten Ulrichsen. De sto på som helter i kulde, søle og dritt – og fikk det hele opp og gå igjen. Hvis ikke det er omsorg, vet ikke jeg hva omsorg er.
Jeg har også fått så mye omsorg, omtanke, vennlighet og praktisk hjelp at jeg aldri noensinne vil ha mulighet til å gjengjelde. Musikkvenner fra Sør-Helgeland tok seg tid midt i travleste juleinnspurten og kom og spilte og sang den vakreste julemusikk jeg kan tenke meg, rundt kjøkkenbordet over et godt måltid. Dyrlege Siv, som slutter hos oss nå, kom med hjemmebakst, gode ord og rause mengder trøst. Frivilligheten i bygda, som står meg så nært, har også vært støttende. Alle skulle fått oppleve Kristines fiolinspill med julemusikk. Merete, min kjære venninne, som dukker opp, går tur med meg og bygger meg opp med samtaler man knapt kunne håpe er mulig å ha.
Jeg får også en jevn strøm av oppmuntringer, trøst og gode ord fra fjern og nær i alle kanaler. Det finnes så mye godhet, kjærlighet og velvilje der ute at det for meg er et mysterium at det finnes så mye urett i verden. Hadde man fordelt alt det gode, så er jeg helt sikker på at urett og nød lett hadde latt seg utrydde. «Finnes her nød og sult, skyldes det svik». Dette tror jeg salige Nordahl Grieg hadde helt rett i.
Den som måtte tro at jeg kommer med dette blogginnlegget uten malurten klar og sleivsparkene rede, tar skammelig feil. Med min bakgrunn som småbruker og et nokså ressursfattig gårdsbruk, jeg har brukt hele livet på matproduksjon, dette er nå under nedtrapping av naturlige årsaker.
Min store bekymring er at de hardt arbeidende praktikerne som utgjør en viktig byggestein i utallige velfungerende bygdesamfunn rundt i vårt kjære land i større og større antall gir opp. De nevnte bygdesamfunn utgjør en fundamental og umistelig verdi for storsamfunnet. Skal vi klare å bevare dette for framtida må matprodusentene få rettferdige vilkår.
Derfor ble det nesten personlig for meg da det på slutten av året ble klart at høyrekreftene i samfunnet fant det opportunt å foreslå å svekke matprodusentenes allerede for svake vilkår. At de gidder å gjøre det akkurat nå. At de gidder å sette et så pinlig stempel på sitt eget ettermæle. At de gidder å avsløre en sånn kunnskapsløshet for verden. Men bevares, vi lever i en fri verden, så de må for all del få lov til å gjøre det.
Dette blir min romjulshilsen til dere. Det er ment som en hyllest til alle som får hjulene til å gå rundt. Særlig i Bygde-Norge. Her vil vi leve og her vil vi bo. Legg til rette for det. Det vil ingen noen sinne angre på.
Akkurat nå kjenner jeg på at de umistelige verdiene på bygda gjør livet mitt godt og virkelig verdt å leve. Midt i en av mine svarteste stunder. Samspillet fungerer, det må vi aldri miste.
Torlaug og Mortens avskjed
Lørdagen ble en helt spesiell dag hos Joker Bogen. Torlaug og Morten inviterte på kaffe og kake for å markere at nå har de gitt fra seg butikken til nye eiere, og selv gått inn i pensjonistenes rekker. Nå blir det Synnøve Dyrhaug og Lasse Holten som skal drive butikken videre, og forvalte arven etter Olav Bartnes og Torlaug og Morten. Mange snakket om at det blir store sko og fylle. Men akkurat som Torlaug og Morten gjorde når de tok over etter Olav, skal de ikke fylle skoene til noen. De skal lage sine egne sko, og fylle dem. Det som teller er at bygda har en butikk som folk ønsker å bruke og trives med. Det har Torlaug og Morten til de grader lyktes med, ved å gjøre ting på sin måte. Nye drivere må gjøre det på sin måte og utvikle butikken i takt med skiftende tider. Det tror jeg de kommer til å lykkes med, grunnmuren og kundebasen er det ihvertfall ingenting å utsette på.
Lørdagen ble som sagt en spesiell dag, svært mange var innom for å få kaffe og kaker. Men først og fremst for å takke Torlaug og Morten for alt de har betydd for både bygda og den enkelte gjennom årene. For Torlaugs vedkommende gjennom 50 år, Morten er nesten nybegynner når han gir seg, med sine 13 år i butikken. Mange var det også som gratulerte og ønsket Synnøve og Lasse lykke til. Det var lett å spore både lettelse og glede over at butikken blir ført videre.
Dagen var ikke uten kulturelle innslag heller. Først dukket Mortens venner fra korpset opp og spilte feiende marsjer til glede ham og Torlaug og alle andre som var der. Litt senere på dagen kom Arne Martin Brun, med et av Olav Bartnes gamle trekkspill. Han fortalte om sin beundring for Olav Bartnes, fra sine ungdomsdager da Olav spilte til dans. Olav var en inspirasjon, og Arne Martin ble også spelleman på trekkspill. Han fortalte at han hadde fått se Olavs gamle spillelister, og at han hadde øvd inn mange av låtene fra repertoiret. Disse spilte han i tur og orden for et til dels rørt og vemodig publikum. Ekstra berørt var nok Torlaug, som var helt sikker på at dette hadde Olav likt godt. Arne Martin Brun kunne fortelle at han hadde fått det trekkspillet som han brukte under konserten. Dette var en gave han satte veldig stor pris på, han var også glad for å få lov til gjennom ord og toner å trekke fram i lyset Olav Bartnes rolle som spellemann gjennom hele sitt liv.
Tante Frida og Stig Millehaugen
Minner fra barndommen kan vekkes på merkeligste vis. I sommer ble minnene om tante Frida vekket av oppstyret rundt Stig Millehaugens rømning. Nå hadde de to egentlig ingenting med hverandre å gjøre, all den tid tante Frida døde før Stig Millehaugen ble født.
Hvem var så tante Frida? Kort fortalt var hun min bestemors yngre søster, født på et småbruk på Kil i Årsetfjorden 7. juni 1904, og fikk navnet Elfrida Røyseth. Jeg vet svært lite om den første delen av livet hennes. Men jeg er helt sikker på at det var en oppvekst i svært enkle kår.
En eller gang etter krigen flyttet tante Frida til Oslo, og fikk jobb på Savoy Hotel som stuepike. Savoy Hotel var nok av de bedre hotellene i hovedstaden på den tiden, sentralt plassert like ved Nationalteateret. Selv om tante Frida bare var stuepike, ble det sett på som en virkelig fin jobb her. Hver sommer kom hun hit på ferie, og da ble hun tatt i mot av min bestemor i stueinngangen på huset. Såvidt jeg husker ble ingen andre gitt en sånn ære. Selv husker jeg at det var litt høytid når tante Frida kom, hun var finere kledd enn kvinnfolkene jeg visste om i bygda, bestandig perlekjede rundt halsen, slank og elegant. Om hun snakket “pent”, husker jeg ikke, men jeg antar det. I den grad jeg hadde begreper om sånt, så jeg nok på henne som litt overklasse.
Men i ettertid betraktet, var hun nok langt fra overklasse. Som sagt var hun stuepike, og mesteparten av tiden hun bodde i Oslo, hadde hun kun en liten hybel til disposisjon. Men som så mange andre, var hun OBOS-medlem, med håp om en dag å få en ordentlig leilighet. Og denne drømmen gikk i oppfyllelse,
sannsynligvis i 1969. Det ble snakket om hos de voksne i familien at tante Frida hadde fått leilighet. Jeg hadde aldri hørt om leilighet, men jeg skjønte jo at det var positivt, “leilig” var jo dialekt for morsomt, og det måtte jo være bra.
Tante Frida fikk altså OBOS-leilighet i en av de tre velkjente høyblokkene på Tveita i Groruddalen. Blokkene har 13 etasjer, og hennes leilighet var i 11. etasje.
Hvor kommer så Stig Millehaugen inn i bildet? Jo, i forbindelse med denne vanekriminelles rømning i sommer, ble det skrevet mye om at han begynte sin kriminelle løpebane i den beryktede Tveita-gjengen. Og for meg har Tveita bestandig vært plassen tante Frida hadde leilighet, så hver gang Tveita-gjengen har vært tema, har tankene gått til tante Frida.
Tante Frida framstår i dag som et lite mysterium. Hvorfor forble hun ugift hele livet? Jeg har hørt antydninger om at hun ikke fikk sin store kjærlighet fra ungdommen, og at hun derfor ikke ville ha noen andre. Jeg vet ikke om det stemmer, men det kan jo være en forklaring. Hva slags liv levde hun i Oslo? Alle som visste noe om det, er forlengst borte, så det kan jeg bare spekulere på.
Tante Frida fikk ikke så mange år i leiligheten på Tveita. I 1971 dro mine besteforeldre på sin første og eneste ferietur, de hadde begge passert 70 år, og hadde fått alderspensjon og dermed råd til en slik uvanlig utskeielse. De tok bussen til Grong, og toget til Oslo for å besøke tante Frida i leiligheten på Tveita, og så sikkert fram til å oppleve hovedstaden for første gang, med tante Frida som guide. To dager etter at de kom fram, fikk tante Frida en stor hjerneblødning, og to dager etter det døde hun på sykehuset. Jeg kan bare forestille meg hvor hjelpeløse de må ha følt seg i den situasjonen. Men jeg vet at det var et par naboer som var til uvurderlig hjelp disse vanskelige dagene. Min bestemor snakket i mange år varmt om en som het Sunnanå, som hadde vært ekstra hjelpsom. Det ble en Oslotur til for mine besteforeldre, det var for å rydde ut av leiligheten til tante Frida. Tante Frida har nå hvilt på Gravvik kirkegård i over 50 år.
Sømliøya
Denne uka kom nyheten om at Sømliøya er til salgs. Nyheten har vakt betydelig engasjement i distriktet. Mange mener det er trist, og håper at nye eiere kan videreføre leirskoletilbudet. Mens andre lurer på hvilken laksebaron eller annen velbemidlet person ser sitt snitt til å sikre seg et eksklusivt feriested.
Jeg har tatt et lite dykk i Sømliøyas historie, hovedsakelig i Bygdeboka for Gravvik, ført i pennen av Kåre Leirvik. Der kommer det fram interessante opplysninger. At Sømliøya var husmannsplass på 1800-tallet er velkjent også i dag. Likeledes at Sømliøy-familien eide og drev det vesle gårdsbruket på Sømliøya før de etablerte seg som bureisere og etterhvert med trevareindustri på Gråmarka, for snart 100 år siden.
Mer ukjent tror jeg det er at Sørlandsdikteren Thomas Peter Krag kjøpte Sømliøya i 1898, med tanke på å bygge sommerhus eller dikterbolig der. Han kom så langt at han anskaffet bygningsmaterialer til formålet, men ei springflo tok med seg mesteparten av materialene. Dermed ble det aldri noe av dikterens planer for Sømliøya.
I dag er vel Tomas Peter Krag nesten glemt, men på 1890-tallet var han en av Norges mest solgte forfattere. Hans bror, dikteren Wilhelm Krag, er nok mer kjent i dag. Forøvrig vrimler det av kunstnere, politikere, akademikere og forretningsfolk i Kragslekta. Blant annet var det en bror av Thomas Peter Krag som oppfant frankeringsmaskinen allerede i 1903.
Etter Krag, var det som nevnt Sømliøy-familien som eide øya fram til Astrid Hunnestad og mannen Severin kjøpte den i 1928. I 1938 ble Sømliøya fraflyttet for godt, etter at Severin døde.
3. juli 1946 kjøpte en Rolf Aas Sømliøya for 4000 kr, angivelig for å bruke den som feriested. Men allerede 5-6 uker senere solgte han den videre til Namdal krets av Norges kristelige ungdomsforbund for 6000 kr. Med andre ord, en betydelig gevinst på kort tid.
Det er nå Sømliøyas historie som mange kjenner den, starter. Jeg har ikke mye førstehånds kunnskap om det som har foregått på Sømliøya som leirsted. Jeg er faktisk en av få i distriktet, som aldri har vært på leir på Sømliøya. Men jeg har jo vært innom der på diverse arrangementer, og rene rekreasjonsturer. Som liten guttunge var jeg også med min far som på vinterstid innimellom var engasjert som snekker under den lange byggeperioden. Leir appellerte aldri til meg. Men utrolig mange har mange minner fra leir på Sømliøya. Og en person vil for alltid være synonymt med Sømliøya, nemlig Søster Mary. Mary Dahl var hennes egentlige navn, men hun ble aldri kalt annet enn Søster Mary her. Hun var diakonisse og oversøster på Namdal sykehus, ugift og dypt religiøs. I tillegg var hun i besittelse av et stort organisasjontalent, og sto bak det meste som skjedde på Sømliøya i flere tiår. Både hva byggearbeider og arrangementer angår. Hun pleide tett omgang med de fleste i nærområdet til Sømliøya, det er vel det vi dag kaller nettverksbygging. Jeg husker Søster Mary som blid og imøtekommende, men samtidig svært bestemt og myndig. Søster Mary var ikke en dame man sa nei til, uten at det var helt påkrevet. Dette kom nok godt med under oppbyggingen av bygningsmassen på øya. Men det var en person som turte å si mot Søster Mary, det var vår nabo og fjerne slektning Jens Aarseth, også kjent som Kokk-Jens. Han likte å terge, lure og narre folk. Dette fins det mange historier om. En av historiene jeg har hørt, og jeg kan ikke gå god for at den er sann, er som følger. En vår kom Søster Mary til Sømliøya for inspisere bygningsarbeidene som hadde foregått siden sist hun var der. Og som vanlig tok hun runden i gårdene i området, også til Jens. Da fikk Jens åpenbart en god ide. Jens hadde et horn i siden til mange, også til en lokal gårdbruker og sagbrukseier. Denne hadde i løpet av vinteren levert en betydelig mengde materialer til Sømliøya. Materialer for flere tusen kroner, et stort beløp rundt 1950. Så Jens kom med følgende oppfordring til Søster Mary: “Nå synes jeg du skal dra til NN og takke ham ordentlig for materialene han har donert til Sømliøya”. Søster Mary, som trodde de skulle betale for leveransene, ble nesten fra seg av begeistring, dro til sagbrukseieren og takket ham så overstrømmende at han ikke fikk seg til å si at han skulle ha betaling for materialene. Som sagt, jeg kan ikke gå god for sannhetsgehalten i historien, men at Jens kunne pønske ut en sånn plan, er ikke noen overraskelse.
Det fortelles også at Jens fornærmet Søster Mary dypt, da han sa at han ikke hadde helse til å legge seg inn på Namdal sykehus. På tross av alt dette, trådde Jens til som kokk på Sømliøya i mange år, blant annet da Søster Mary tok med seg hjelpepleier- og sykepleierelever på leir. Disse leirene var populære hos den yngre mannlige garde i bygda, mange holdt de tilreisende jentene med selskap rundt leirbålet på Øyodden.
Ellers har jeg et søskenbarn som ikke var redd for å si det hun mente. Søster Mary spurte henne en gang om hva hun skulle bli når hun ble stor. Hedning, svarte mitt søskenbarn til de andre tilstedeværende sin forskrekkelse. Men det hører med til historien at Søster Mary tok det med godt humør.
Så er spørsmålet om Sømliøyas videre skjebne. Utviklingen har vel på mange måter vist at at sånne leirsteder er vanskelige drive lenger. Sømliøya er ikke det første sånne stedet som blir solgt og omdisponert til andre formål. Sømliøya holdt på å bli feriested for en bemidlet mann og familie allerede på 1890-tallet, så hvis det skulle skje nå 130 år senere, så er jo ringen på en måte sluttet. Og i dag skal det vel mer til enn ei springflo for å stoppe eventuelle planer for øyperlen innerst i Årsetfjorden.
Gledens dag hos Joker Bogen
Dagen i dag ble en gledens dag for alle som bor i området rundt Joker Bogen. I hvertfall for de som ofte eller mindre ofte får eller sender pakker gjennom Posten. I dag var det nemlig åpning av Austra Posten Pakkeutlevering hos nettopp Joker Bogen. Morten Ulrichsen har lenge jobbet for å få på plass dette tilbudet for sine kunder, men det har blitt stoppet av at Postens systemer ikke taklet at pakker til mottakere innenfor samme postnummer kunne splittes opp på flere utleveringssteder. Nå er nytt system på plass, og denne hindringen dermed ryddet av vegen.
Ondag var Helèn Albertsen, distriktssjef i servicenett Nordland, på plass hos Joker Bogen for å sette staben inn i oppgavene som følger med å være utleveringssted for postpakker. Albertsen sier at så snart det ble klart at det ville bli mulig med flere utleveringssteder innenfor samme postnummer, har hun prioritert høyt at Joker Bogen raskt skulle komme inn i ordningen. Hun sier at hun virkelig har gledet seg til denne dagen. Albertsen har vært smertelig klar over at mange har hatt lang veg for å hente pakker på Bindalseidet og Kolvereid. Hun har stor tro på at dette blir bra både for postkundene og for Joker Bogen, og krysser fingrene for at alt skal gå smertefritt fra første dag, selv om hun ikke utelukker at noen innkjøringsproblemer kan oppstå. Men hun mener at de har forberedt og planlagt oppstarten godt, så hun er ikke veldig bekymret. Og det blir daglige leveranser og henting av pakker i Bogen, bekrefter hun.
En annen som er storfornøyd er Morten Ulrichsen hos Joker Bogen. -Dette har vi prøvd å få til i årevis, og er selvfølgelig fornøyd når vi endelig har tilbudet på plass. Veldig lukurativt er det ikke, men litt betyr det for butikken å få ett tilbud til. Aller viktigst er det for folket i området, at de slipper å kjøre milevis i ens ærend for å hente pakker. Han har selv kjent på kroppen hvor mye tid det går med på å kjøre helt til Kolvereid for å hente pakker. Morten sier videre at han syns dette er så morsomt at han får ekstra motivasjon for å stå på som butikkdriver til de har nye drivere på plass.
Takk for laget, Ytringen
Så lenge jeg kan huske har jeg abbonert på Ytringen, ikke bestandig den mest spennende avisa, for det er jo begrenset hvor mye spennende som skjer i avisas dekningsområde. Men det har bestandig vært et anstendig redaktørstyrt medium. Nå virker det mer som et medium der også de som ikke kan styre seg, får styre seg selv.
I en videoblogg i helga, sender bestyrer for Ytringens Tønsbergkontor, Knut Sandersen, en bredside mot Bindal kommunes administrasjon. Han sier blant annet: « Jeg opplever en kommuneadministrasjon i Bindal som noe av det minst profesjonelle jeg har vært borte i i mitt liv. Denne kommunen her, er så lite framoverlent og interessert i å utvikle seg og bli bedre, og noe av det verste jeg har sett.» Videre sier Sandersen: «Tror det må skiftes ut mye der». Ja det har blitt så ille at Sandersen ikke ser råd for å bo i Bindal, på tross av at han synes det er helt fantastisk å være der, natur og folk er visstnok helt fantastiske. Han forteller også hvorfor han «måtte» flytte, han fikk for sent svar på melding til kommunelege og kommune på når han kunne få sin covid-vaksine. På en effektiv måte gir han i-landsproblemer et ansikt. Lurer for øvrig på hvordan det føles for de to navngitte bindalingene som blir gjenstand for Sandersens omfavnelse, personlig hadde jeg betakket meg.
Så kommer det store cluet. Knut Sandersen har som kommentator i Ytringen bygd seg et image som refser og moralsk fyrtårn i Ytringens nedslagsfelt. Noen av hans kommentarer har vært riktig gode, andre ganger syns jeg han har bommet stygt, som for eksempel da han kritiserte #Bondeopprøret. Men det er jo en kommentators priviligeum.
For et halvt år siden skrev Knut Sandersen kommentaren «Det blåser på kommunetoppene». Der går han i rette med folk som kommer med beskyldninger og uberettiget kritikk og annen styggedom mot kommunale ledere. Og spør retorisk: «Vil vi ha det slik?»
Han avslutter kommentarartikkelen slik:
«Jeg mener bestemt at mediene har et medansvar for hvordan vi har vært med på å utvikle debattklimaene. Vi skal stille kritiske spørsmål til maktpersoner, og vi har et ansvar for å bringe til torgs viktig og riktig informasjon til leserne. Det er spissingen, under dekke av å skulle skape engasjement, av budskapet som uroer meg mer og mer. Det gjør at man skaper sterke frontene som blir unødvendig steile og uforsonlige.
Mange er ikke interessert å komme frem til gode løsninger. Nei, det skal tas, tas, TAS. Vi diskuterer ikke på sosiale medier for å få ny kunnskap og innsikt. Nei, vi diskuterer for å ha rett, og kan jeg korsfeste og drite ut motparten så er dagen reddet. Det er til å bli kvalm av, og er en av hovedgrunnene til at jeg ikke lenger bruker sosiale medier så aktivt som før.
VI trenger å møtes mer ansikt til ansikt. Vise respekt for hverandres synspunkter, og kanskje oppdage at vi kanskje ikke er så forskjellige likevel? De som jobber i kommunen fortjener å bli respektert selv om vi er uenige med dem.
Vanlig høflighet har aldri skadet. Ikke er det for mye forlangt heller.»
Et halvt år er for så vidt lang tid, men at han skulle glemme sitt kloke budskap såpass fort, er en smule oppsiktsvekkende. Jeg kan heller ikke erindre at Ytringen har hatt redaksjonelle saker som har handlet om de påstått kritikkverdige forholdene i Bindals administrasjon, noe jeg vil tro Sandersen har hatt alle muligheter til hvis han ville. Så kan det innvendes at denne famøse videobloggen ligger på hans private facebookside, og at han har ytringsfrihet. For all del, men det forhindrer ikke at avisas omdømme svekkes, og at kommentatorens troverdighet smuldrer bort.
Hvorfor sier jeg nå takk for laget til Ytringen? Er det fordi de har opprettet kontor i Tønsberg? Neida, selvfølgelig er rart, men det kan jeg leve med. Nei, det er fordi jeg ikke gidder å bruke tid og penger på en avis som inneholder pompøse kommentarartikler, med politisk korrekte meninger som jeg vet at kommentatoren ikke mener noe med! Jeg innser at risikoen for å bli kvalm er reell, så derfor blir ikke mitt abbonement på Ytringen fornyet ved neste forfall!
“Eld” med Tove Bøygard, det slår gnister
På selveste julaften dumpet Tove Bøygard siste album ned i postkassen, og først nå er jeg moden for å skrive litt om Bøygards tredje album på fire år. For dette er musikk som må lyttes grundig til, og fordøyes.
På mange måter kan dette ses på som avslutningen på en trilogi, først med Blåe drag i 2017, Jord i 2018, og nå altså Eld. Konseptalbum på hvert sitt vis, men likevel nært beslektet. Tove Bøygard verken kan eller vil skjule sitt sterke engasjement for de mest utsatte i samfunnet eller for sliteren på gølvet. Men nå skal det handle om Eld.
Sangene på Eld spenner vidt, fra skyldfølelse, angst og uro, tilgivelse og kjærlighet, og ikke minst kamp mot likegyldighet. Eller sagt på en annen måte, det handler om livet. Og er det noe Tove Bøygard er god på, så er det livet.
La det være helt klart, når man lytter til dette materialet, blir man aldri et øyeblikk usikker på Tove Bøygards oppriktighet, engasjement og lidenskap. Dette er ekte saker, her mener Bøygard alvor. Tekstene er bunnsolide, fulle av malende og talende bilder, og helt uten tomme klisjèer. Det er i seg selv en prestasjon når det er så ambisiøst som her. Jeg innrømmer glatt at jeg faller lett for elegante og underfundige ord og vendinger. Og det finner man lett på dette albumet. «Eg har krypi lågt, te alt anna enn korset» er et eksempel. «Me er kanskje ikkji så unge, om du rekna uss i år, men rekna du i håp, så er me fødde i går», er linjer som lokker på både smil og ettertanke hos meg. Og alt sammen selvfølgelig framført på den mest poetiske av alle dialekter, halling!
Hvordan man skal plassere Tove Bøygard anno 2020, musikalsk, er ikke helt enkelt. Her er det country, visepop og rock med punkinspirasjon i skjønn forening, og aner jeg ikke en liten touch sigøynermusikk her og der? Og på tross av dette, eller kanskje nettopp på grunn av det, så er albumet helstøpt og henger meget godt sammen. Med seg på albumet har Tove Bøygard sine foretrukne musikere, og de er fra øverste hylle. Basslegenden Jørun Bøgeberg, trommeslager og perkusjonist Eivind Kløverød, og ikke minst multiinstrumentalisten Freddy Holm. Sistnevnte har også produsert plata, en kunstart og et håndverk han atter en gang briljerer i. Og Tove Bøygard synger bedre enn noen gang før, og det sier ikke så lite. Dette blir saker å presentere på store og små scener, når det blir mulig. Om Tove Bøygard er god på plate, så er hun fabelaktig på scenen, her er det bare å glede seg for den som får den muligheten.
Og når det fysiske produktet er så flott og gjennomført, med teksthefte som til og med har ordliste med halling-ord (dog helt unødvendig for en gammel Hellbilliesfan som meg), blir det en enkel jobb å bestemme seg for terningkast. Klokkeklar sekser!
Unik konsertopplevelse
En nesten uvirkelig helg ble det på ungdomshuset Vonheim. Selveste Åge Aleksandersen og Gunnar Pedersen med Trondheimssolistene spilte tilsammen fire konserter for et takknemlig publikum. Det som i utgangspunktet var tenkt å være èn konsert, ble etterhvert til fire konserter. Selvfølgelig utløst av nye coronatiltak som kun tillater 50 publikummere i saler uten fastmonterte seter. Så det var kun 50 som fikk overvære hver konsert.
Det var en nesten uvirkelig opplevelse å sitte i salen som en av 50, og vente på dette stjernelaget. Åge og Gunnar trenger knapt noen presentasjon, og det samme gjelder vel forsåvidt Trondheimssolistene. Men det er vel liten tvil om at disse musikerne holder høyt internasjonalt nivå. Jeg innrømmer gjerne at da Åge, Gunnar og de fem strykerne entret scenen og ga oss en uendelig fin versjon av Dains me dæ, kjente jeg på både gåsehud og tårer i øyekroken. Så fulgte både noen av Åges mest kjente, og noen mer ukjente, sanger som perler på en snor. De ga seg ikke før de de hadde gitt oss 16 sanger. Underveis i konserten fikk Trondheimssolistene skinne alene med en nydelig utgave av Levva Livet, og helt til slutt fikk gitarlyrikeren Gunnar Pedersen sende oss ut i novemberkvelden med en fabelaktig instrumentalversjon av Lapp-Lisas Barnatro. Underveis mellom sangene fortalte Åge om bakgrunnen for sangene, han reflekterte over livet, og ikke minst hadde han og Gunnar Pedersen en munter og ertende tone seg i mellom. Åge var mild og vennlig, mest av alt minnet han om en klok, varm og morsom onkel som ville oss så inderlig vel. Og publikum følte seg både vel og velkommen i hans og de andre artistenes selskap. Og for å si det sånn, det gjorde ingen ting at Åge tok med seg datter Line Sofie til til Bindal. Dette ble en utrolig fin og varmende opplevelse i en på flere måter mørk og tung senhøst. En helt unik konsertopplevelse.
Leder i arrangørlaget UL Fønix, Bjørn Kristian Øvergård, sier at det er litt vanskelig å lande etter en sånn helg. – Arrangementsmessig gikk alt etter planen, sier han. UL Fønix har etterhvert stor rutine og kompetanse på nettopp det å arrangere, så det er ingen overraskelse at dette gikk fint. Øvergård forteller også om svært gode tilbakemeldinger fra både publikum og artister. Og legger til at det var et svært hyggelig samarbeid med de tilreisende artistene. – De var totalt uten nykker, tvert i mot var de kun hyggelige og enkle å forholde seg til. UL Fønix har opp gjennom de siste årene hatt flere artister av nasjonalt format på Vonheims scene. Men Øvergård er usikker på hvordan de skal klare å toppe helgens begivenhet, kanskje en akustisk aften med Bruce Springsteen blir det neste, ler han. Og hvem vet……
Dette spilte Åge, Gunnar og Trondheimssolistene under konserten:
Dains med dæ
Flyg avsted
En vinge i purpur og gull
Tonen
Hold fast
24/12
La Casita
Levva livet – Instrumental med Trondheimssolistene
Bedre enn de fleste
Skin sola
Fremmed fugl
Benken – uutgitt sang som kun er tilgjengelig for konsertpublikum
Trondhjemsnatt
Rio de Janeiro
Lys og varme
Barnatro
Åge himself.
Adrian Jørgensen er nestleder i UL Fønix, og hadde fått oppgaven med å ønske artister og publikum velkommen til Vonheim. Samt briefe publikum på gjeldende smittevernregler.
Hyllest til en hyllest
Det er ikke til å unngå. Dette blir en hyllest av hyllesten til en hyllest. Forvirrende? Kanskje det. Bakgrunnen er at bandet Chicago for 25 år siden ga ut albumet Night & Day, som var deres hyllest til storbandmusikken. Namdal Storband har i den forbindelse ønsket å hylle dette albumet med å spille samtlige låter fra albumet i en storslått konsert med vokalister og solister. Pandemien stakk selvfølgelig kjepper i hjulene for dette prosjektet også, men på søndag var det klart for konsert. Og la meg gjøre det klart med en gang, dette ble en suksess totalt uten forbehold.
Storbandet var for anledningen forsterket med fylkesmusikere og lokale musikere og korister. Og for ikke å snakke om vokalistene Adrian Jørgensen og Atle Pettersen. Og du verden som dette samarbeidet fungerte. Koristene Sandra Dolmen, Helene Øyangen Lindberg og Camilla Brevik, som åpenbart koste seg mellom storband og vokalister, gjorde sine saker utmerket. Torolf Storsul er et funn på Hammondorgel. Og hva skal man si om 12-årige Mikkel Nordstrand, som trakterte en lang rekke perkusjonsinstrumenter gjennom hele konserten? Han imponerte et samlet publikum, det er jeg sikker på. Og for ikke å glemme saxofonisten Anders Bast, dette var spill på høyeste nivå. Og så vokalistene Adrian Jørgensen og Atle Pettersen da. Ikke bare sang de, de gjøglet og underholdt så det holdt, Deres vennskapelige “mobbing” av hverandre framkalte latter og humring gjennom hele konserten, og bidro sterkt til at konserten ble en komplett underholdningspakke. Hvem som var best av de to skal ikke jeg gi meg ut på å bedømme, men som lokalpatriot må jeg si at jeg er mektig imponert over det Adrian Jørgensen leverer. Dette er nok litt på siden av det han holder på med til daglig. Men det skulle man ikke tro, han er også i ferd med å bli en skikkelig crooner. Men for all del, Atle Pettersen sto ikke noe tilbake for Adrian altså. Det ville også vært fryktelig urettferdig om jeg ikke tok med at lys og lyd også var i toppklasse.
Men uansett er det jo Storbandet som er grunnplanken også i dette prosjektet. Noen vil kanskje vite at jeg har fått med det meste av konserter med Namdal Storband de siste 5 årene. Og med fare for å gjenta meg selv, de har aldri vært bedre enn de er nå. Blåserrekkene er så kompakte og samspilte, og kompet er tryggheten selv. Når de trykker til er det som at publikum blir møtt av en massiv vegg av vellyd og spilleglede. Man må være laget av stein for ikke å bli revet med. Det musikalsk leder Øyvind Nordstrand får ut av dette orkesteret er nesten magisk. Mulighet og tid til øving er begrenset, men det er helt åpenbart at tid og ressurser bli utnyttet maksimalt. Nordstrand er heller ikke redd for å dra veksler på ekstern kompetanse for å løfte Storbandets prosjekter. Men det meste av æren må flinke musikere og musikalsk leder ta selv. Jeg tviler egentlig på om det er så mange i distriktet som er klar over hvilken kapasitet musikklivet har i Øyvind Nordstrand.
Kort oppsummert: Chicagokonserten ble en helt enestående opplevelse, BRAVO!
