Må si at jeg ble forskrekket da jeg plutselig oppdaget at politiet kom til gårds i dag. Min første innskytelse var at nå kom de for å sikte meg for å ha gitt dårlige råd i forbindelse med utforkjøringen jeg og Morten ga råd om i blogginnlegget i går. Så rent instinktivt gjemte jeg meg på en plass der de umulig kunne finne meg. Men så viste det seg at det ikke var meg de var ute etter. De var her i forbindelse med etterforskningen av noen nye “naboer” som har vist seg å være tvilsomme ugler i mosen. For å si det sånn så har de ikke hatt helt tørt mel i posen. De har åpenbart ikke hatt råd til å gå til optiker, så dessverre har de ikke klart å se forskjell på mitt og ditt. Så nå blir det nok en offentlig oppgave å utstyre dem med tilstrekkelig gode briller. Men det kunne jo ikke jeg vite i forfjamselsen.
Ikke ofte at Balenoen står side om side med en politibil.
Her i putekassen hadde de aldri funnet meg, men de lette ikke etter meg heller da.
Her reiser de igjen, og jeg kan puste lettet ut. Men jeg må være så ærlig å si at jeg håper at tyvepakket de etterforsker har noe tyngre pust! Sånt er vi ikke vant til her.
Mange har sikkert registrert at det har stormet rundt rådgivningsfirmaet First House den siste tiden. De har viklet seg inn i en suppe (haha, den var jeg heldig med, morsomt å se for seg Bjarne Håkon Hansen viklet inn i en suppe) med Kina, rederiforbundet og Torbjørn Jagland som viktige ingredienser. Byggverket First House vakler nå, forhåpentligvis står dette skitne konseptet for fall. Og til alle som fortviler over at de ikke lenger har noen de kan gå til for å få råd og hjelp til å albue seg fram på bekostning av de som ikke har så stor lommebok som dem selv, det er lysning i sikte. Morten Ulrichsen og undertegnede har bestemt oss for å fiske i rørt vann, og starter opp med rådgivningsbyrå. Dette skjer med umiddelbar virkning. Men til forskjell fra First House, vil vi kjøre en kompromissløs åpenhetslinje. Alle våre kunder og alle våre råd vil bli gjort tilgjengelig for offentligheten. Og best av alt, prisen vil være en bagatell sammenlignet med First House sine priser. I en introduksjonsperiode vil vi holde timeprisen så lavt som 1.500 kr. Og vi gir råd i et hvert spørsmål som både enkeltpersoner, bedrifter og offentlige institusjoner måtte slite med. Vi hadde en diskusjon om vi skulle reservere oss mot å gi råd om pinlige private spørsmål, men over en snaps ble vi enige om at reservasjonsrett ikke passer inn i vårt konsept. Så nå venter vi bare på at rederiforbundet og andre som er rådville, ringer oss og tar kontakt. Vi garanterer at vi ikke vil lide moralsk fallitt og drive med tåkeprat, slik som Hans Geelmuyden påpeker at har skjedd med First House. For å understreke var ydmykhet og beskjedenhet, har vi valgt å kalle vårt byrå Second Cabin.
Det oser tillit og integritet av Second Cabins rådgivere.
Vi kan se hverandre inn i øynene og vite at vi har høye etiske standarder. Vi lar oss ikke kjøpe av Kina.
Forretningsideen ble beseglet med en snaps, reservasjonsrett har ingen plass i vårt konsept.
Nesten med det samme vi hadde startet opp firmaet, skjedde det en utforkjøring rett nedenfor huset til Morten. Vi var straks på pletten med rådgivning. Vårt primære råd var å få bilen på vegen igjen.
Bilføreren hevdet at han bare hadde 20 km/t da uhellet skjedde, og ville ha råd om hva han skulle si hvis han fikk spørsmål om hva uhellet skyldtes. Vi framholdt da at han hadde tre alternativer. 1. En logisk forklaring. 2. En usannsynlig forklaring. 3. En helt utrolig forklaring. Så blir det opp til ham å treffe det rette valget.
Vi legger ikke skjul på at føreren kan stå oppe i en omdømmeutfordring. Dette er han smertelig klar over, derav skjelvingen på hånden. Vi endte opp med at forklaringen på uhellet måtte være lokal isdannelse på tross av at det var +20 grader denne kvelden, altså en kategori 3-forklaring.
Vi gjorde også en overfladisk teknisk kontroll av bilen, her er det mønsterdybden som blir gransket. Men heldigvis for bilføreren var dybden tilfredsstillende både etter myndighetenes og Second Cabins standarder. Vi i Second Cabin har lagt oss på en noe strengere linje enn myndighetene, for å fjerne enhver tvil om vår høye etiske standard.
Facebook flommer for tiden over av diverse utfordringer og stafetter. Hverdagsbilder et av temaene, et annet er å si tre positive ting i ørten dager og utfordre x antall andre til å gjøre det samme. Dette er vel og bra, men på mange måter er det diskriminerende for de som ikke har hverdager. Og tenk på alle negative surpeiser, hvor ekskludert må ikke de føle seg. For å komme bølgen av utfordringer i forkjøpet, skal jeg her si tre positive ting, samt legge ut et knippe hverdagsbilder. Så får jeg håpe at det holder med det. for jeg holder ikke ut å legge ut tre positive ting hver dag i dagevis. Det går tross alt en grense gjennom tilværelsen.
I dag var dagen kommet for utslipp av de voksne kyrne, og kvigene som skal kalve i sommer. Mye hopp og sprett, og litt skepsis hos kvigene. Men det hele gikk greit, og kyrne setter jo veldig pris på å komme ut på grønt gress igjen. Hele familien, barn, svigerbarn og barnebarn er hjemme for å være med på gårdens formel 1-dag, vi var faktisk 4 generasjoner med på utslippet i år. For det er ganske så underholdende å se på når våryre kyr slår seg løs. Så nå blir det en annen hverdag i fjøset, om ikke lenge får de gå ute dag og natt. Bare en tur innom fjøset morgen og kveld for å bli melka, og så en slant kraftfor da.
Julie Desember hadde så mye fart i kroppen, at det var vanskelig å få skarpe bilder av henne.
Weng, som denne kviga heter, hadde lyst til å vise oss hvor høye spark hun kan få til.
Nylig avsluttet vi den 20. sesongen med bygdekino på ungdomshuset vårt. Hele denne tiden har Mona, kona mi, og jeg vært med på å arrangere disse kinokveldene på dugnad. Og det har vært en sann glede å få være med på det. Vonheim Sørhorsfjord er nok av de aller minste spillestedene som Bygdekinoen regelmessig besøker med fersk og aktuell film. Jeg anser det som et svært godt og viktig tilbud på små plasser som ikke har noen mulighet til å ha fast kino. Særlig for barn og ungdom i bygda er tilbudet viktig.
Det har også vært stor teknisk utvikling på utstyrssiden i løpet av de 20 årene vi har holdt på. Men det store spranget kom i august 2010, da den digitale kinomaskina ble tatt i bruk. Bygdekinoen ble faktisk digitalisert som en av de første kinoene i Norge, omtrent samtidig med de største byene. Og med digitaliseringen kom også muligheten for 3D-visning. Også på lydsiden har det vært stor utvikling.
Forrige onsdag var altså siste spilledag i denne sesongen, og da ble maskinisten gjennom alle disse årene, Jan Ove Brøndbo, og jeg sittende og mimre og se i statistikker over disse 20 årene. Og vi fant etter hvert ut at vi har hatt kino 360 kvelder, vist rundt 700 filmer, og det har gått med over 10.000 vaffelplater og 10.000 kaffekopper. Og slett ikke alt har blitt fortært av maskinisten (dette har han spesifikt bedt meg om å påpeke), alle som kommer innom får kaffe og vafler, og det er et gratistilbud. Og ikke minst har det gjennom disse årene blitt solgt 14.000 kinobilletter. Med andre ord 14.000 filmopplevelser. Selv har jeg også hatt mange flotte filmopplevelser i løpet av disse årene, og hvis jeg skal trekke fram en film som har gjort spesielt sterkt inntrykk på meg, så må det bli “Den siste samurai” med Tom Cruise i hovedrollen. Men jeg vet at det er andre enn meg som er mye mer filminteressert enn det jeg er. Og som Bygdekinoen betyr mye mer for. Her skal jeg slippe til to av dem.
Førstemann er min egen sønn, Tor Martin, som i disse dager spent går og venter på bedømmelsen av sin masteroppgave i filmvitenskap ved NTNU.
Forsiden av masteroppgaven som Tor Martin nå har levert, både hans bonde- og kinobakgrunn har motivert valget av oppgavetema.
Og dette sier Tor Martin om hva Bygdekinoen har betydd for ham:
I min barndom var ikke film like tilgjengelig som den er i dag. For en filminteressert gutt, var Bygdekinoen et av ukens høydepunkter de ukene det var kino. Hvis denne institusjonen – og den flotte maskinisten – ikke hadde eksistert, ville nok filmgleden aldri nådd det nivået den gjorde. Jeg er evig takknemlig for at jeg i mine formative år fikk tilgang på ny og interessant film. Ellers ville jeg garantert ikke endt opp som filmviter.
Dette er Njål Torgnes Kristensen sammen med maskinist Jan Ove Brøndbo. Njål er den ivrigste kinogjengeren vår i dag, og det har han vært i 10 år. Dette bildet ble tatt på 15-årsdagen hans for en uke siden. Dagen feiret han selvfølgelig med vafler sammen med oss på kinoen, og så Spiderman da. Njål har også sin egen filmblogg, filmuniverse.blogg.no, og drømmer om å bli filmregissør eller filmanmelder. Og dette sier Njål om hva Bygdekinoen betyr for ham:
Det er et bra tilbud, det gjør at vi ikke må kjøre den lange og kjedelige veien til Kolvereid for å være på kino. Har gjort det noen ganger, men det beste er Horsfjord!!! Vafler, og å få prate med maskinisten er jo helt tipp topp. Bygdekinoen betyr mye for meg. Det er ikke så mye artig som skjer i bygda, så det er bra og ha kinoen å glede seg til! Og når jeg ser kinomaskinen, tenker jeg hvor gøy det ville vært å jobbe med den.
Det er lett for meg å konkludere med at Bygdekinoen er en av landets aller fineste kulturinstitusjoner, som i mange tilfeller gir opplevelser og inspirasjon som forandrer livet til folk. Men det som er bekymringsfullt er at tilbudet er under press. Bygdekinoen er en del av Film & Kino, som har fått mye av sine inntekter fra avgift på DVD-salg. I disse strømme- og nedlastningstider, har denne inntekten falt drastisk. Så mitt inderlige håp er at ansvarlige myndigheter tar sitt ansvar på alvor, og sørger for at dette fantastiske tilbudet kan bestå, og gjerne utvides.
Jan Ove sammen med kaffe, vafler og pengeskrin, en situasjon han er ytterst bekvem med. Jan Ove har vært fast maskinist i samtlige 20 år vi har holdt på. Men vi har også hatt fornøyelsen av å bli kjent med flere vikarer, Inge Brøndbo, Svend Urdshals, Jan Morten Havstein, Jan Haugen og Torstein Larsen har vi blitt kjent med, og lært å sette stor pris på.
I 2012 ble Vonheim Sørhorsfjord kåret til Beste Bygdekino, en utmerkelse vi satte stor pris på. Ikke bare hederen, men også stipend som vi brukte på en tur til Den norske filmfestivalen i Haugesund.
I Haugesund tilbrakte vi mye tid sammen med Jan Ove, Svein Sellevold og Gunnar Fors. Alle tre maskinister hos Bygdekinoen, eller kino-Norges frontsoldater som jeg liker å kalle dem. For første og eneste gang i livet gikk vi på rød løper, blant annet på festpremieren på Kon-Tiki.
Lunsj med hele administrasjon i Bygdekinoen, inklusive sjefen sjøl, Arnfinn Inderhaug, sto også på programmet. Og ikke minst var også Film & Kinos legendariske direktør Lene Løken tilstede.
Som dere sikkert forstår, Bygdekinoen betyr mye for oss, den har blitt en del av livet vårt.
I dag var dagen for fotpleie for kyrne på gården. Vi hadde besøk av klauvskjærer Kjell Østrem, som kjapt og effektivt sørget for at kyrne nå har gode og jevne klauver å møte den snart forestående beitesesongen med. Alle kyrne hadde behov for en runde i klauvboksen nå, men heldigvis avslørte ikke dagens runde med pedikyr sykdom eller skader i klauvene. Og alle kyrne oppførte seg eksemplarisk i klauvboksen, kun ei var en smule skeptisk på å gå inn i den. Det er en åpenbar fordel at det er folk som har godt lag med dyr som har sånne jobber. Og det er ingen grunn til å underslå at Kjell har godt lag med både folk og dyr. Så oppsummeringen av dagen blir slik: Kyrne har fått fine klauver, og jeg har fått høre flere historier av ymse kaliber, enn det jeg vanligvis hører i løpet av måneder!
Som bildet viser, tar Iselin fotpleien med stor ro.
Vinkelsliperen er et effektivt redskap når klauvene skal fikses.
Også Julie Desember måtte til pers, hun hadde virkelig behov for litt klauvpleie.
Celine var roligheten selv mens hun sto i boksen.
Nå er du ferdig, sier Kjell til Celine. Og nei, det er ikke snø i ansiktet til kua, det er spon fra klauvene.
Jobben gjort, klauvboksen vaska og klauvskjærer, moromann, poet og livsfilosof Kjell Østrem klar til å kjøre videre til nye oppgaver.
Som jeg har skrevet om her tidligere, har kattene våre ingen betenkeligheter med å la seg sponse. Tvert i mot er de meget begeistret for tørrforet de får fra Zoo Partner i Trondheim. Og jeg må vel innrømme at jeg heller ikke har så mye i mot det. Særlig det faktum at urinveisinfeksjonene de var plaget med, har kommet helt bort, gjør at jeg støtter deres valg om å ta i mot dette kvalitetsforet som de er så begeistret for. Men å få de til å forstå at det følger forpliktelser med å være sponsorobjekt, er ikke like enkelt. Så i kveld ble det tvangsfotografering, noe bildene bærer preg av. Men bildene Frida tok av sin katt Jesper, syns jeg ble riktig fine da.
Dette bildet ligger på forsiden av bloggen, og er klikkbart. Da kommer du rett inn i nettbutikken som bl.a. selger dette katteforet.
Jesper skjønner ikke at han må posere med kattmaten, han vil bare spise den.
Heller ikke Siri skjønner vitsen med fotografering sammen med mat.
Sabrina vil hvert fall ikke være modell, men jeg gir henne intet valg.
Til skattemyndighetene: Jeg regner med at går klart fram at dette er et sponset innlegg, men jeg er ikke sikker på at jeg kommer til å huske at det skal oppgis til beskatning. Og de kattene vi har er forøvrig notoriske skattesnytere.
I dag var dagen for å få kvigene på beite, dette er en av de beste dagene i bondelivet. Litt strevsomt er det, og ganske mye action, men det hører med. Og det er ingen tvil om at dyrene setter pris på å få komme ut igjen og få bite i grønt gress. Og som vanlig må jeg innrømme at dyrene tar seg bedre ut på bildene enn bloggeren. Og om noen dager er det de voksne kyrnes tur til å komme ut på grønt gress.
Etter at jeg la ut blogginnlegget om flybildet jeg hadde forhåndsbetalt, men ikke fikk, løsnet det plutselig. Jeg fikk masse beklagelser og en rekke forklaringer på det som hadde skjedd. Jeg skal ikke komme nærmere inn på det her. Men nå har jeg altså fått bildet, jeg har til og med fått et ekstra bilde, og jeg har fått prisavslag på 1500 kr. Jeg har også fått spørsmål fra firmaet om jeg kunne legge ut på bloggen at de hadde ordnet opp i rotet. Dette gjør jeg nå, og så betrakter jeg saken som ute av verden. Men en ting har jeg lært, forhåndsbetal aldri noe med mindre du er 100% sikker på at det er en god ide!
I dag da jeg holdt på å gjødsle beitet til kvigene, fikk jeg øye på en tjeld som akkurat hadde lagt første egget i sitt enkle reir. Og kom på at det er over 40 år siden jeg har smakt tjeldegg. Som liten guttunge var det fast tradisjon at min bestefar og jeg plukket oss et tjeldegg som vi stekte og delte. Dette barndomsminnet dukket opp da jeg så egget, og ettersom min bestefar lærte meg at tjelden verper et nytt egg hvis man tar ett, fant jeg ut at tiden var inne for å smake igjen. Innrømmer glatt at jeg var en smule skeptisk, men det var det ingen grunn til. Egget smakte nesten som et hønseegg. Så dette var en fin opplevelse, fikk smakt på tjeldegg, og fikk framkalt gode barndomsminner om min bestefar som døde i 1983. Og ble også minnet på at gode opplevelser som plantes i et barnesinn, lever i mange år. De kan være gjemt, men små ting gjør at de dukker opp igjen, og så er plutselig både barndommen og bestefar der igjen. Et lite øyeblikk…….
