For tiden har jeg et maskinlag i sving i gårdsskogen min. To mindre felt med norskgran og et større felt med sitkagran skal avvirkes. Feltet med sitkagran er 50 år, og modent for hogst nå. Stor flott gran, men dessverre er det ikke norske kjøpere til dette virket, så det går til eksport. Og dermed lav pris. Hadde det vært norskgran, hadde jeg hatt dobbelt så mye igjen. Jeg har ingen problemer med å fastslå at det var en feilvurdering å plante sitkagran for 50 år siden. Og det er en minst like stor feilvurdering å plante dette amerikanske treslaget her i Norge nå. Men dette skal jeg komme tilbake til senere, da skal jeg hudflette skogbruksbyråkratene som jobber for videre spredning av denne fremmede arten i norsk natur.
Et lite felt med norsk gran er allerede hogd og kjørt fram.
Den tørre sommeren og høsten har gitt ypperlige forhold for skogsdrift, nesten ikke kjøreskader etter de store maskinene når drifta er avsluttet.
Som en naturlig avslutning på vårt jubileumscruise med Lekaferga i går, ble det arrangert fergeløp. Løpet foregikk mens ferga lå til kai i Gutvik, og startfeltet var av det eksklusive slaget. I tillegg til mannskapet om bord, deltok også Morten Ulrichsen og Bjørn Øvergård. Begge er kjent som habile sprintere, og det vil være riktig å si at de var med å prege løpet. Så vidt meg bekjent har det aldri før vært arrangert fergeløp, så dette vil nok gå inn i historien, Og når sambandet skal feire 100-årsjubileum om 50 år, vil nok dette stå sentralt. Jeg er den første til å beklage bildekvaliteten, men lysforholdene på bildekket på Leka, ble for utfordrende for mine begrensede fotokunnskaper.
Her har nesten hele startfeltet kommet på plass, fra venstre; Andrè Øvergård, Tor Martin Holand, Morten Ulrichsen, Bjørn Øvergård og Kirsti Østby.
Her er startfeltet komplettert med skipper Odd Aakvik.
Andrè Øvergård er lynrask ut fra start, mens Kirsti Østby og Odd Aakvik får en noe treg start.
Tendensen ut fra start forsterket seg utover i løpet. Og dette viser med all mulig tydelighet at bilferger også er utmerkede sportsarenaer. Jeg vil anta at dette kan føre til at fergerederiene heretter også kan søke om tippemidler som delfinansiering av nye ferger.
Andrè Øvergård kikker seg til siden og kontrollerer feltet inn til mål, mens hans far tar en sterk andreplass.
Kirsti Østby havner sist, men fullfører i flott stil.
Tor Martin Holand og Kirsti Husby hyller vinneren Andrè Øvergård.
Skipper Odd Aakvik er strålende fornøyd med å ha unngått sisteplassen.
I dag dro jeg på jubileums-cruise med Lekaferga. For kort tid siden feiret vi 50-åtsjubileum for Bogen bru, og i dag feiret vi 50-årsjubileum for fergesambandet Gutvik-Skei, også kjent som Lekasambandet. Den aller første Lekaferga ble satt i drift samtidig som Bogen bru åpnet, og det var en klar sammenheng mellom de to banebrytende begivenhetene. Kommunikasjonene i distriktet ble revolusjonert på 60-tallet. I dag tok altså Morten Ulrichsen, mitt barnebarn Ina og jeg turen over Lekafjorden tur-retur for å markere våre varme gratulasjoner til lekaværingene. Morten er jo lekaværing av fødsel, og husker godt at sambandet ble satt i drift. Han husker at han ofte fikk være med fergegründer Rolf Østby på turene over fjorden. Ikke så sjelden fikk han også styre ferga, det fikk han ikke lov til i dag. Men vi fikk komme opp på brua for å se hvordan ferga styres. Neste bloggpost kommer til å handle om den oppsiktsvekkende avslutningen på vårt jubileumscruise. Jeg kan love at det kommer til å handle om noe som aldri før har skjedd, i hvertfall ikke på dette sambandet!
Denne overbygde ferga fra 2001 går i dag i sambandet Gutvik-Skei.
Både Ina og jeg syntes det var stas å få komme opp på brua under overfarten til Leka.
Skipper Odd Aakvik og to av mannskapet, Andrè Øvergård og Asle Nilsen.
Morten mimret om sin barndoms turer på den aller første Lekaferga, gode minner ser det ut som.
Innseilingen til fergeleiet på Skei, sett fra brua.
På tilbaketuren ble vi påspandert fergekake og kaffe.
Daglig leder for Lekasambandet, Kirsti Østby, er datter av den legendariske fergegründeren Rolf Østby. Hun har levd det meste av sitt liv med fergedrifta som en stor del av sin hverdag.
Morten og Ina koste seg med marsipankake på turen. I bakgrunnen matros Tor Martin Holand og Bjørn Kristian Øvergård. Øvergård er far til en av mannskapet.
Tor Martin Holand viser stolt fram Namdalsavisas oppslag om Lekaferga i dagens utgave.
I dag fikk Morten Ulrichsen besøk av fungerende ordfører i Bindal, Britt Helstad. Formålet med besøket var å overrekke Bindals kommunebordvimpel og pins til Morten, som et symbol på at også Bindal, i likhet med Vikna, støtter vårt arbeid med å legge kommunesenteret i en eventuell storkommune, til Bogen. Etter at høytidelighetene var over, gikk de to umiddelbart i politiske samtaler om framtida både for kommune og butikk. Etter den gode stemningen å dømme, var møtet fruktbart, og begge uttrykte tilfredshet med samtalene. Morten har som kjent stilt som krav at Lekaordfører Per Helge Johansen må bli ordfører i den nye storkommunen. Men han var så godt fornøyd med fungerende Bindalordfører Britt Helstad, at han vil til henne å være ordfører i de tilfellene der Johansen ikke fungerer tilfredsstillende.
Her får rådmann i butikk, Morten Ulrichsen, høytidelig overrakt Bindal kommunes bordvimpel av fungerende ordfører Britt Helstad.
Her blir Morten dekorert med Bindal kommunes kommunevåpen i pinsutgave.
Nå er Bindal og Vikna samlet på Mortens bryst, så storkommuneprosjektet vårt gjør stadig framskritt nå.
Bordvimplene på plass på kaffebordet hos Matkroken Bogen. Bindals vimpel er noe større, men i denne fasen av prosessen vil det være feil av meg å begynne å tolke dette faktum.
Ordfører og rådmann i Bogen, stedet som stadig klarere trer fram som det mest sannsynlige kommunesenteret i en kommunesammenslutning.
Joda, også bønder kan finne på å dra på høstferie. I går ettermiddag reiste kona og jeg på høstferie, såkalt kortreist ferie. Vi tok inn hos Bogen Feriehus, og hadde et fantastisk opphold der til langt utpå formiddagen i dag. For min del ble det bare avbrutt av at jeg var heimom en tur i morges og gjorde fjøs. Kona mi hadde sammenhengende ferieopphold helt til vi dro heim igjen.
Ettersom det bare er 4,6 km å kjøre til Bogen Feriehus, syntes vi det var litt stilig å kjøre hver vår bil.
Lokalbefolkningen var utrolig lett å komme i kontakt med.
I dag er min datter og fotograf 18 år. Det syns jeg at jeg må markere her på bloggen også. Uten henne hadde det aldri blitt noen blogg. Det var en sleivete bemerkning fra meg om at jeg kanskje skulle hatt en rosablogg, som førte til at hun laget bloggen. Og derfra hengte jeg meg etter hvert på, og så tok det etter hvert ganske kraftig av. For det aller meste har Frida vært bak kamera, men i noen tilfeller har hun også figurert foran linsa. Så da vil jeg bare gratulere Frida med dagen også her, og det gjør jeg med noen bilder fra blogghistorien vår. En historie som inneholder mange opplevelser og masse moro.
Her vi sammen med Dagfinn Lyngbø på Operataket i forbindelse med at vi var gjester i Sommeråpent.
Ingrid Gjessing Linhave var mye hyggeligere enn det ser ut som på dette bildet.
Sjelden har jeg opplevd Morten Ulrichsen så glad, stolt og fornøyd som i dag. De gode nyhetene hadde stått i kø for ham, og det han var aller mest fornøyd med var at han endelig fikk reise på ferie. Han reiste til sitt barndomsrike Leka i kveld, og blir borte helt til søndag. De andre gode nyhetene ser dere i bildetekstene.
Morten var superhappy over å kunne tilby nypoteter fra Overhalla. Som offisiell bondevenn er dette viktig for ham.
Morten var også kjempestolt over å kunne ta i bruk den snasne hettegenseren fra Matkroken. Han har hatt den liggende i et år, og nå har han slanket seg så mye at den har blitt passe.
Morten var også kjempeglad for at Vikna-pinsen passet så godt på genseren, men han er mindre fornøyd med at det ikke er flere kommuner som har bidratt med bordvimpel og pins!
Morten var også fornøyd med at det var kommet ny forsyning med “kreppet kraft”, eller slaktepapir som det helst omtales som.
I Namdalsavisa for 4. desember 1999, står det en svært interessant reportasje om busskuret ved Lona bru. Der framkommer det at Kristian Lona i hemmelighet hadde snekret og plassert busskuret på bussholdeplassen. Han hadde sett seg lei på at grendas unger sto ute i all slags vær og ventet på skolebussen. Busskuret kom på plass i november 1999, så det er ikke lenge til det kan feire 15-årsjubileum. Så nå vet både jeg og dere mer om historien til dette busskuret som har betydd så mye for meg de siste årene. Og Kristian Lona ante nok lite om hvor mye dette busskuret skulle komme til å bety i framtida, langt mer enn å skaffe ly for skoleungene på hustrige dager!
Kristian Lona fikk Lørdagsbuketten av Namdalsavisa etter at han fikset busskur til grenda. NA hadde fått mange henvendelser om dette fra fornøyde naboer. Kristian blir omtalt som en god mann for Kongsmoen.
Bilde fra mitt første blogginnlegg om Lona bru og busskuret der.
I år er første året det er krav om at alle storfe skal ut for å få mosjon. Dette er ofte omtalt som beitekravet. Dette har aldri vært noen problemstilling her på gården, det har bestandig vært en selvfølge at dyrene skal ut om sommeren. Det er godt for både folk og fe når kyr og ungdyr kommer ut på grønt gress i mai. Nå har kyrne stått inne noen dager, men de har hatt 4 måneder ute nå. Og de har gått ute både natt og dag, kun vært inne til melking. Men fremdeles har vi noen kviger som går ute. Jeg syns beitende dyr beriker kulturlandskapet, og i stor grad er med og legitimerer landbruket. Derfor syns jeg det er svært uheldig når landbruksminister Sylvi Listhaug signaliserer at hun vil se på beitekravet på nytt. Jeg har en sterk mistanke om at hun synes at dette kravet kommer i vegen for enda større besetninger, for det er vel liten tvil om at beiting/mosjon blir mer utfordrende med økende antall dyr i besetningen. Men en ting er sikkert, jeg hadde aldri holdt på med storfe hvis jeg ikke kunne ha dem ute hele sommeren!
I dag har jeg lyst til å slå et slag for min gode venninne Kristine Enora Kjeldsand. Hun har havnet i en finale, og ikke en hvilken som helst finale. Brønnøysunds avis har en konkurranse som går ut på å vise fram sitt miserable bad, og den som får flest stemmer, får pusset opp badet med avisens og gode sponsorers hjelp. Og Kristines bad har faktisk behov for en oppgradering.
Hvem er så Kristine, jo det skal jeg kort fortelle dere. Kristine er for det første lærer, men her i bygda er hun kjent for så mye annet. Hun er jenta som bestandig stiller på dugnad, hun er den som fyrer opp i skihytta og lager mat og kaffe til skifolket. Hun er sjef for revygruppa som hver 4. juledag forlyster et stort publikum. Hun er den som bestandig har med seg et instrument og underholder i store og små sammenhenger. Kristine trakterer blant annet kontrabass, piano, fiolin, munnharpe og blokkfløyte. Med andre ord er det godt belegg for å kalle Kristine hele bygdas humørspreder. Og vi er mange som unner Kristine et nytt bad. Hvis dere skulle få lyst til å hjelpe oss med å få oppfylt Kristines drøm, sender dere følgende sms: BA BAD 6 til nr. 2399. Og skulle Kristine vinne, lover jeg en flott reportasje fra hennes nye bad. Kanskje blir det dristige bilder også!
Kristine med fiolinen på badet.
Kristines kusine Lisbeth Borgen gikk i bresjen for en støttekonsert i dag.
At Lisbeth er en djevel på trekkspill skal jeg ikke påstå, men innlevelsen er stor.
Selv spiller jeg kontrabass på moderat nivå.
Paraply er greit for å beskytte instrumentet under de heftigste regnbygene i dag.
Kristines bad er i overkant retro vil mange si.
Også taket på badet trenger en ansiktsløftning.
Kusine Lisbeth mener at badet er modent for avskilting.
