terjeaa

I går kveld ble det avviklet hele tre årsmøter i bondelagene i Bindal. Både Åbygda og Horsfjord Bondelag hadde årsmøte, og begge lagene vedtok å slå seg sammen med det andre laget. Dermed kunne Bindal Bondelag se dagens lys, og umiddelbart avholde sitt første årsmøte. Eli Horsberg ble valgt til Bindal Bondelags første leder, hun ble også Horsfjord Bondelags siste leder. Dermed er det belegg for å si at hun er en historisk person. Jeg ser slett ikke bort fra at det blir reist en statue av henne en gang i framtida. At bondelagene fra ytre og indre deler av kommunen slår seg sammen i største fordragelighet, viser vel at bønder er rause og inkluderende. Det samme må vel sies når jeg, som bor på “feil” side av grensa, blir valgt inn i styret. 

Bindal Bondelags aller første styre, bak fra venstre Åsmund Myrvang, Raymond Slåttøy og undertegnede. Foran fra venstre Karina Sevaldsen-Bekkavik og leder Eli Horsberg.

Nordland Bondelags organisasjonssjef Geir Jostein Sandmo kastet glans over begivenheten, og forærte dette forkleet til Bindal Bondelags første leder, Eli Horsberg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Til laget hadde Sandmo med seg ny protokoll i gave, til Elis store glede.

Vi har lange tradisjoner for ribbemåltid på årsmøtene i Horsfjord Bondelag, og den tradisjonen tar vi med oss videre.

Vi har også solid tradisjon for gode historier og stor munterhet på møtene. Her er det muntrasjonsråd og glimrende historieforteller, den replikksterke Geir Horsberg som er i aksjon.

Vigdis Åsaunet og resten av årsmøtet lot seg åpenbart more av Horsbergs fortellerkunst.

Her blir styret i det fusjonerte laget flankert av organisasjonssjef Geir Jostein Sandmo og fylkesleder Bernt Skarstad, et bilde for historiebøkene.

Dere er vel godt kjent med at jeg prøver å henge med, så godt det bare lar seg gjøre, på nye trender. Og denne gangen føler jeg at jeg er tidlig ute. Såvidt jeg har klart å finne ut har ingen norske medier omtalt den nye selfie-trenden “fingermouthing” enda. Se gjerne på dette som nybrottsarbeid her til lands. Saken er den at duckface forlengst er helt ute, den trenden ble avløst av fishgape i fjor. Men nå er også fishgape passè, det er så 2015. Nå er det fingermouthing som gjelder, og det er nokså pinlig hvis vi ikke umiddelbart tar det til oss også her på bjerget. For det er jo unektelig veldig stilig å se på. Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at denne bloggposten kommer som en følge av oppfordringer fra en av mine lesere i Taiwan.

Her lar jeg meg, med ganske stor suksess, inspirere av Kylie Jenner. Ikke helt likt, men dere skjønner hva jeg mener?

Her lar jeg meg, med begrenset suksess, inspirere av en canadisk modell jeg ikke husker navnet på.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne har jeg kommet på helt av meg selv, viktig å ikke bare ape etter internasjonale stjerner, vi må ha vårt eget norske uttrykk også.

I dag fyller vår yngste katt Linus to år. Linus er en liten og spebygd katt, men hvis han hadde kunnet snakke, hadde han nok hevdet at han var blant verdens største katter. Da han kom til oss var han ikke større enn at han lå oppi hånda mi, men han har da vokst siden den gangen. Innimellom har han så stor selvtillit at han sniker seg innpå kyrne og gjør utfall mot dem før han innser at de kanskje er for store for ham. Og andre ganger nøyer han seg med å jakte på fluer. Men han er en veldig snill og god katt, selv om han selv vil velge når det er tid for kos. Deler noen av Fridas blinkskudd av Linus på bursdagen hans.

Her er Linus på fluejakt, denne gangen slapp flua unna. Den flyr sin vei øverst til høyre i bildet.

Hvor ble det av flua?

Okey, det kommer nye sjanser…..

Kenguru-style.

Minner litt om en sibirsk tiger når han kommer gående gjennom snøen.

Jeg blir utsatt for stadig nye utfordringer. I dag var jeg engasjert av Nærøy ungdomsskole til å lære et knippe elever å blogge. I grunnen på tide at skoleverket tar blogging på alvor. For å være helt ærlig er jeg litt usikker på om jeg egner meg særlig godt som pedagog, men en veldig hyggelig dag sammen med disse 9. klassingene ble det i hvert fall. Vi fikk diskutert blogging, og en rekke andre temaer, og vi ble kjent med hverandre. Oppmuntrende var det også at ungdommene var veldig opptatt av å vise fram skolen sin til meg. Jeg fikk full omvisning, og det var ikke vanskelig å forstå at de var stolte over den fine skolen sin. Og ikke nok med det, på tross av at selve bygningen er ny og veldig fin, så var det folkene, både elever, lærere og andre ansatte som ble framhevet som det beste med skolen. Så jeg er overhodet ikke i tvil om at her gjøres det mye godt arbeid som gir grunnlag for god læring. Og det var god stemning og hyggelig atmosfære overalt på skolen denne dagen. Og til dere ni som ville tilbringe en skoledag sammen med meg, har jeg bare en ting og si: You made my day!

Disse ni hyggelige, oppvakte og engasjerte ungdommene tilbrakte jeg en hel skoledag sammen med.

Første stopp på omvisningsrunden var i kantina, der Astrid Fagernes kunne friste med nystekte vafler.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Musikkrommet setter de unge stor pris på, her demonstrerer Hampus Vilhelm Anderson sine trommeferdigheter, noe Kirsti Sæternes ikke er så begeistret for.

Gitarene har fått sitt eget rom.

Til og med det periodiske system blir stilig når det får plass på en glassvegg.

Vi tok også en titt innom klasserommene der det foregikk vanlig undervisning, her er det matte det jobbes med.

Her er klassen “min” i full gang med å starte opp, eller gjenoppfriske sine blogger. Et lite minus var at datamaskinparken på skolen var av det nokså trege slaget.

Nærøy ungdomsskole er ren og fin, mye takket være at besøkende må ta på seg disse kledelige blå sko-overtrekkene, eller bruke innesko.

Rektor Per Andrè Johansen satt i viktige møter hele dagen, og fikk liten anledning til å delta i moroa sammen med oss.

Hvis man skal bli en ekte blogger, er posering ekstremt viktig. Marie Laugen viste seg som et naturtalent.

Her driver vi med poseringsøvelser foran det store speilet i musikkrommet. Sjelden man ser så mye talent samlet på ett bilde.

Selvfølgelig måtte vi ta et offisielt gruppebilde før vi avsluttet dagen, bak fra venstre sitter Emma, meg selv, Signy og Kirsti. I midterste rekke sitter Hampus, Wiktoria og Thea. Foran fra venstre finner vi Maren, Marie og Hanna.

I dag sprakk nyheten om at jeg har søkt på stillingen som fylkesmann i Trøndelag. Noe som har medført at jeg har fått mye mer oppmerksomhet enn jeg setter pris på. Men jeg tror mine døtre og familien forøvrig er ganske stolte. Jeg har blitt oppringt av presse, jeg har vært med på NRK Trøndelags ettermiddagsending, og selvfølgelig fikk jeg Namdalsavisas Birger Aarmo på døra. Så er spørsmålet naturligvis om jeg har noen mulighet til å få jobben. Og svaret på det er vel egentlig et rungende nei. Men hvor mange levnet Donald Trump en sjanse til å bli president da han lanserte sitt kandidatur? Jeg kunne jo tenkt meg at det var sånne fine retrettstillinger for utslitte bønder, sånn som politikerne har. Men jeg innser at fylkesmannstillingen nok går til Inge Ryan hvis de vil ha den beste, eller til Frank Jensen hvis regjeringen velger å foreta en politisk utnevnelse. Så får jeg slite litt mer på skuldre og albuer. Skulle forresten ikke nevnt det med skuldre og albuer, for da kommer bare Bondefrøken til å foreslå trening…..

Som så ofte før, var ikke Namdalsavisas sensasjonshungrige reporter Birger Aarmo sein med å innfinne seg, da nyheten om mitt kandidatur til fylkesmannsjobben ble kjent.

Adressa skriver at det ikke var noen overraskelser på søkerlisten. Med andre ord hadde de forventet at jeg skulle søke……

Trønderavisa har tatt med bilde av de tre som de mener er favoritter, tror kanskje Frank Jensen er litt snurt….

Hvem trekker det lengste strået av Inge Ryan og meg? Eller kan Morten Ulrichsen komme opp som en “dark horse” på oppløpet?

Som tilhenger av hensynsløs åpenhet, legger jeg ut hele søknadsteksten min, som jeg synes er både offensiv og på samme tid ydmyk. Oppfordrer også de andre søkerne til samme åpenhet.
 

For to dager siden fikk vi tvillinger i fjøset. Ikke så veldig uvanlig egentlig, men hos oss er det flere år siden sist. Og forrige gang var begge kalvene dødfødt. Så da jeg kom i fjøset midt på dagen på tirsdagen og fant en knøttliten kalv bak ei ku som skulle kalve midt i november, tenkte jeg ikke på at det kunne være flere på gang. Men etter å ha fått tenkt meg om, syntes jeg at det var litt mistenkelig at kalven var så liten og så tidlig født. Kunne det være en til? Så jeg måtte kjenne etter, og der lå det en kalv til. Var bare å dra den ut, tror det er den letteste kalving jeg har vært med på. Begge kalvene er oksekalver, og selv om de er små, sikkert ikke særlig mer enn 20 kg, så er de veldig vitale og spreke og drikker av hjertens lyst. Og selvfølgelig måtte de ut en tur dagen etter at de ble født for å bli fotografert av min datter. Og mor, Anja, har det bare bra. Etterbyrden kom etter 4-5 timer, helt som normalt. Og det er ingen selvfølge når det er tvillingfødsel.

Gutten til venstre er en time yngre enn han til høyre, han bak er ufattelig mye eldre.

Eldstemann var mye ivrigere på å utforske verden enn yngstemann.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Både spretten og stødig på tross av at han bare er en dag gammel.

Yngstemann ville helst gå helt inntil meg, men Frida fikk da dette bildet av ham.

Stolt bonde med tvillingguttene i fjøsdøra.

I dag lanseres boka “Bygdekinoen i Norge – En reise i utkanten av lerretet”. Forfatteren Sveinung Wålengen og fotografen Marius Nyheim Kristoffersen har fulgt bygdekinomaskinistene på jobb gjennom et helt år, og nå foreligger resultatet mellom to permer. 

Noen vil kanskje vite at jeg har et nært og entusiastisk forhold til Bygdekinoen, så det sier seg nesten selv at jeg er henrykt over at en av Norges fineste kulturinstitusjoner, som jeg mener Bygdekinoen er, har fått sin egen bok. Og jeg skal ikke gjøre noe som helst forsøk på å skjule at jeg er kjempestolt over å ha fått lov til å skrive forordet i boka. Det er en stor ære. 

Boka har blitt en fantastisk flott dokumentasjon om hvordan Bygdekinoen fungerer i dag. Vi får et unikt innblikk i kinomaskinistenes arbeidsdag, og vi blir kjent med hvem disse menneskene er. En kan godt se på boka som en hyllest til Bygdekinomaskinistene, kinobransjens ekte fotsoldater. Boka er rikt illustrert med bilder fra de ytterst forskjellige lokalene som huser Bygdekinoen regelmessig, og fra bygdene som lokalet ligger i. Dessverre klaffet det ikke slik at de to som står bak bokprosjektet, fikk til å være med til vårt kinolokale, Vonheim Sørhorsfjord, da de fulgte vår maskinist Jan Ove Brøndbo på jobb. Men vi er likevel behørig omtalt i boka. Og jeg kan ikke si annet enn at det varmer når jeg kan lese i boka at “Ungdomshuset Vonheim Sørhorsfjord  i Bindal er blitt et helt unikt visningssted”.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg er ingen bokanmelder, jeg er ikke engang noen lesehest, men denne boka syns jeg er en viktig bok, og en god bok. Mange jeg treffer blir faktisk overrasket over at Bygdekinoen eksisterer, bare av den grunn er det viktig med oppmerksomhet rundt den. I disse ulvetider i kultur- og medie- Norge, er det viktig å få fram at kulturtilbud må finnes overalt, også der det ikke er så kommersielt interessant. 

Bygdekinoen er en institusjon som oser av tradisjon, men den er samtidig moderne. Bygdekinoen var blant de aller første kinoene i Norge som i 2011 gikk over til digitalt utstyr. Vår maskinist har i høst tatt i bruk helt nytt digitalt utstyr, noe jeg tolker som et tegn på at det fremdeles blir satset på Bygdekinoen, og det gleder en Bygdekinoentusiast. 

Veldig fornøyd med boka jeg fikk i posten i går.

Mye godt lesestoff og flotte bilder i praktverket om Bygdekinoen.

Det er ikke bestandig vi har så godt oppmøte på filmene som her, men vi har gode publikumstall, så bygdekinoen er viktig for oss.

Disse to staute karene, Jan Ove Brøndbo og Jan Haugen, blir behørig omtalt i boka.

I går gikk den årlige “Handle lokalt”-dagen av stabelen over det ganske land. Rundt 300 distrikts-butikker var med på opplegget. Også Joker Bogen deltok, og markerte dagen med å spandere kaffe og vafler på alle kunder som hadde tid til det. Dette er et opplegg gjennom Merkur-programmet, som har som mål å bevisstgjøre folk på viktigheten av å bruke sine lokale tilbud på handelsfronten. Nå tror jeg ikke at en sånn bevisstgjøring er så viktig i Bogen, folk bruker allerede nærbutikken sin i svært stor grad, ganske enkelt fordi de er veldig fornøyd med både utvalg, atmosfære og ikke minst service. Men en litt ekstra hyggelig handledag ble det.

I Olavshallen ble kundene servert kaffe og vafler. Her er det Jann Aune som hjelper Sverre Bakken med å få rømme på vaflene.

Jevnt med biler på parkeringsplassen i Bogen gjennom hele dagen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Namdalsavisas utskremte medarbeider ble innvilget audiens på Morten Ulrichsens kontor for intervju.

Morten hadde en stri tørn med å forsyne sultne kunder med vafler. – Det er morsomt å gjøre litt ekstra for alle de trofaste og hyggelige kundene innimellom, sier Morten.

Torlaug Ulrichsen var som vanlig allestedsnærværende i butikken. Her har hun akkurat ordnet i brødhyllene.

Jeg syntes nesten jeg måtte handle litt jeg også på en sånn dag, og da falt valget på denne osten fra Tine.

Denne ukens ku er 487 Amalie. Hun er født 21. juli 2014, og er ekte nærøyværing. Hun er datter av oksen 10948 Val, en okse som er født på Val videregående skole som ligger i vår kommune. Amalie har hatt en kalv til nå, en oksekalv som hun fikk tre dager før sin toårsdag nå i sommer. Amalie er ei snill og rolig ku til vanlig. Men jeg har funnet ut at hun nok er kilen på juret, så hvis jeg setter på melkeorganet forsiktig, kan hun finne på å sparke. Hvis jeg derimot setter på litt konsist og “brutalt”, står hun helt rolig. Amalie har en avlsverdi på 11.

Ser i grunnen veldig snill ut.

Som de andre kyrne liker Amalie å få tilgang til litt utmarksbeite.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Poserer villig for fotografen.

Vet ikke hva Amalie sier her, men det er sikkert noe vennlig.

Som blogger er det en selvfølge at jeg holder meg oppdatert på det som skjer av nye ting  og trender i moteverdenen. Det aller hotteste nå om dagen er “underboob”, et fenomen som jeg ikke behøver å forklare, det holder i massevis med bilder. Jeg har nå testet det ut, og jeg overlater til leserne å bedømme graden av velykkethet. Det er svært lenge siden jeg har hatt innlegg i kategorien “Hot or not?”, så da legger jeg det der. Men det kan vel ikke være så mye tvil om at dette er hot, eller?

Lady Gaga og meg med “underboob”. Lady Gaga til venstre.

Her har jeg koblet meg med Kylie Jenner.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nærstudie av min underboob.

Ulempen med denne trenden er at man fort kan havne i nippleslip-fella hvis man ikke tenker seg nøye om.

Her presterer jeg en dobbel nippleslip bare på grunn av ubetenksomhet.

Dagbladets nyhetssak som på forbilledlig vis gjorde meg oppmerksom på at verden går framover og hva trender angår.