terjeaa

Onsdagskvelden var det igjen kino på ungdomshuset Vonheim. Og det var en spesiell kinokveld. Vi var så heldige at vi fikk premiere på Børning 2, og ikke nok med det. Film nummer to var Kongens nei. Jeg hadde på forhånd satt meg som mål å få 200 stykker forbi billettluka denne kvelden. Nokså hårete mål, når en tar i betraktning at det ikke bor særlig flere enn det i bygda. Men utrolig nok klarte vi å samle 202 publikummere tilsammen på de to filmene. Det er faktisk rekord gjennom de 22 årene vi har hatt Bygdekino. Faktisk opplever vi stadig økende oppslutning om kinokveldene hver fjerde onsdag. Jeg vet ikke, men jeg tror at vi har det aller hyggeligste kinopublikummet i hele Norges land. Og filmene, joda de falt i smak hos de aller fleste.

Premierepublikummet talte 122 stykker på Børning 2.

Før vi kan slippe folk inn på kino, må salen gjøres klar. Denne gangen fikk jeg god hjelp av mitt barnebarn Ina.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det var Jan Haugen som var kveldens kinomaskinist, og han hadde det travelt i billettluka.

Vår faste maskinist avvikler sin høstferie denne uka, men vi var ikke kvitt ham av den grunn. Han tok like godt med seg familien og kom på kino hos oss. Stolt viser han fram billettene han akkurat har kjøpt.

Når vi har som godt innarbeidet tradisjon å spandere vafler på alle som vil ha, må ekstra krefter settes inn på dager med stort innrykk. Her er Morten Ulrichsen godt i gang.

Og vaflene fikk god avfart, hele 9 liter røre gikk med denne kvelden.

Også Kongens nei fikk et stort publikum hos oss. Men snittalderen var betraktelig høyere enn hos Børning-publikummet.

Det bruker bestandig å bli muntert når Jan Ove Brøndbo og Njål Torgnes Kristensen møtes.

En kinomaskinist i feriemodus, og en i jobbmodus.

Gutvikværingene Tom Antonsen og Jarle Kjærstad i engasjert samtale etter Kongens nei.

Kristine Enora Kjeldsand og John Arne Engan med restbeholdningen av vafler etter endt dyst. De to utgjorde sammen med Morten og undertegnede, arrangørstaben denne kvelden.

Denne ukens ku, 474 Tone, er blant våre yngre kyr. Hun er født 19. juli 2013, og har hatt en kalv så langt, en oksekalv. Tone er ei stor og høyreist ku, hun er nok den høyeste kua vår, hun melker godt, og hun er veldig snill og medgjørlig. Dette har hun nok arvet etter sin far, 10617 Skei. Han er en av de beste oksene Geno har hatt i katalogen, og han har lynne som sin aller beste egenskap. Denne oksen er født på Leka hos Tone Rennemo og Per Helge Johansen. Derfor var det helt naturlig å døpe denne kukalven for Tone da vi endelig lyktes med å få en kukalv etter Skei. Vi fikk mange avkom etter ham, men alle utenom Tone var oksekalver. Tone har en avlsverdi på 15. 

Ikke bare er hun snill, men hun ser snill ut også.

Tone ute i regnet, litt regn plager ikke kyrne nevneverdig.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tone viser gjerne fram hvor lang tunge hun har.

Høstbilde av Tone, i det fine høstværet som råder nå, får kyrne fremdeles noen timer utendørs hver dag.

Her er 10617 Skei, Tones far. Ikke til forkleinelse for noen lekaværinger, men dette er vel den lekaværingen som har satt mest spor etter seg.

Sunn fornuft-plakaten for bloggere sitt 5. punkt lyder sånn:

Fokuser heller på treningsgleden framfor hvor langt du selv løper og hvor mange repetisjoner du tar. Husk at du ikke trenger å skrive om hver eneste gang du selv trener for å dele treningsinspirasjon. Poster du et treningsopplegg, så presiser hvem det er laget for, og hvem det ikke er laget for.

Her må jeg si at jeg kommer godt ut av min egen uhildede granskning av egen blogging. I utgangspunktet regner jeg ikke meg selv som en treningsblogger, men jeg ble ganske overrasket over at jeg faktisk har blogget så mye om min egen trening. Men til min store glede ser jeg at jeg ikke har skrevet særlig mye om hvor langt jeg løper eller hvor mange repetisjoner jeg tar. Heldigvis har jeg ikke gått i fella og postet noe treningsopplegg. For sikkerhets skyld må jeg understreke at all trening som jeg legger ut, kun passer for meg, og i noen sjeldne tilfeller Morten Ulrichsen. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Som blogger er det helt naturlig at mye av treningen jeg får, består i å gå den røde løper.

Trampolinehopping er en flott treningsform, men jeg må understreke at dette ikke passer for Morten Ulrichsen.

Staurgang er vanlig treningsform hos bønder, og passer bare for bønder, ikke kjøpmenn, aksjemeglere og sykepleiere etc.

Å stå på hendene er fin trening, men passer bare for de som er myke nok.

Motbakkeløp passer for alle, men pass på at bakken ikke er for bratt og lang, ellers går det kraftig utover treningsgleden.

En gang var jeg så godt trent at jeg deltok med startnummer på brystet, her blir jeg intervjuet av Hallgeir Martin Lundemo. Han er så godt trent at han løper terrengløp i flere døgn. Det passer bare for ham.

Her trener Morten Ulrichsen og jeg på løping med høye kneløft. Det passer for alle med pene knær.

Lange gåturer med innlagt akevitt-skåling passer for alle som liker akevitt. Men vær obs på 20-års aldersgrense på akevitt. Og det er lett å ha fokus på treningsgleden her.

Langrenn passer best for astmatikere.

Denne ukens ku er 447 Dagmar. Hun ble født 27. desember, altså 3. juledag, i 2011. Akkurat da herjet ekstremværet Dagmar, vi var strømløse, så hun ble født i lyset av ei lommelykt. Navnet kunne da ikke bli annet enn Dagmar. Det kan virke som at navnet, og omstendighetene rundt hennes fødsel, har preget henne litt. Dagmar er ikke noen koseku, kos er noe hun helt klart vil ha seg frabedt. Hun har et litt skarpt gemytt, noe som gir seg utslag i at hun sjefer litt med de andre kyrne. Men hun er grei å melke, så hennes litt strie vesen har ingen praktiske konsekvenser i det daglige. Dagmar har hatt tre kalver, to oksekalver og en kukalv. Hun venter ny kalv i mars. Hun melker litt under snittet av kyrne våre. Hennes sterkeste egenskap er at hun har god fruktbarhet, hun er inseminert bare en gang for hver drektighet. Dagmar er datter av 11065 Kråbøl, en okse, som i likhet med Dagmar, er kollet.

Man kan i grunnen se at Dagmar har et litt skarpt gemytt.

Selv om hun ser ganske brysk ut, er hun på ingen måte aggressiv mot folk når hun er ute. Hvis det hadde vært tilfelle, hadde hun nok ikke vært en del av flokken særlig lenge.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Noen ganger ser hun da nokså godlynt ut også.

Dagmar setter like stor pris på utelivet som de andre kyrne våre.

Leka er alvorlig truet, ikke av fraflytting, ikke av kommunereformen, men derimot av det nordamerikanske treslaget sitkagran. Overalt på øya er det plantet ut, for det meste små grupper, av dette treslaget. Jeg antar at det har blitt plantet i beste mening i et forsøk på å få drivverdig skog i framtida. Men særlig de små feltene på yttersida av øya vil aldri kunne bli av økonomisk betydning. Det blir mest kvist av det. Og det som er skremmende å se, er at den er i ferd med å spre seg, både i nærheten av de plantede eksemplarene, men også lenger unna. Overalt ser man små sitkagraner som er i ferd med å vokse opp. Dette er en alvorlig trussel mot det unike og åpne landskapet som som både turister og lokalbefolkning er så begeistret over. Et landskap som vil være totalt forandret, og ikke minst forringet, om 20 eller 40 år hvis det ikke blir gjort drastiske tiltak mot denne, i mange sammenhenger, ondartede innvandreren. 

Jeg både tror og håper at turisme vil bli det som Lekasamfunnet i større og større grad skal leve av i framtida. Det er overhodet ikke tvil om at potensialet er stort, nettopp på grunn av Lekas unike landskap og geologi.  Det vokser også treslag på øya som er nokså uvanlige, og som for botanisk interesserte er en attraksjon i seg selv. Selv fant jeg fagerrogn, bergasal og krossved som vokste side om side. Det finner man ikke mange steder så langt mot nord. Derimot er jeg sikker på at turistene ikke vil være særlig begeistret over å komme til ei øy der sitkagrana har tatt over, stengt for mye av utsikten, og gjort turterrenget til et ugjennomtrengelig helvete. Gjengroing med løvskog er ille nok, men gjengroing med sitkagran er mange ganger verre! Spørsmålet man må stille seg selv på Leka er: Er vi villig til å ofre det unike landskapet til fordel for den minimale verdiskapningen sitkagrana representerer, eller skal vi sette inn effektive tiltak for i det minste å holde den i sjakk?

Her vil snart den ville fjellsida være gjemt bak en ugjennomtrengelig vegg av kvistrik sitkagran.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Sitkagrana formerer seg villig på Leka også. De litt større trærne er fulle av kongler, og ved siden av de plantede eksemplarene vokser etterkommerne opp.

Overalt på Leka ser man små og store blågrønne flekker i landskapet, etter min mening fremmedelementer i det flotte åpne kystlandskapet. De står der og fungerer som frøbanker som fører til stadig nye trær av dette fremmede treslaget.

Overalt går man seg på små sitkagraner som er i rask vekst, tildels langt unna morplantene. Det er ikke lenger spørsmål om den kommer til å spre seg, den sprer seg allerede i nokså stort omfang.

Den ser ganske uskyldig ut der den står, den lille sitkagrana. Men om 20 år vil den være 10 meter høy, med lange kvister med sylkvasse nåler. Og den vil da produsere flust med frø som igjen vil spire rundt mortreet. Og Steinstind vil ikke lenger være synlig fra denne vinkelen.

Leka har dette nokså uvanlige treslaget som kommuneblomst, nemlig fagerrogn.

Dette er bergasal, heller intet vanlig syn så langt mot nord.

Krossved på Leka, dette er helt på grensen av dens nordlige utbredelse.

I dag hadde Morten Ulrichsen og jeg planlagt en dag som skulle toppe det meste vi har opplevd denne høsten. Morten skulle hente nypoteter i Overhalla, han skulle kjøpe treskruer i Namsos, og han hadde først og fremst gledet seg til å treffe Bondefrøken igjen. Han hadde ikke truffet henne siden juni, og det begynte å bli lenge siden, syntes han. Vi la trøstig i veg i Mortens varebil, vi stoppet som vanlig ved Lona bru og drakk kaffe, og fortsatte til Namsos der han fikk kjøpt sine etterlengtede treskruer. Og ettersom vi ikke hadde med våre koner, tok vi oss råd til lunsj på kinarestauranten. Men mens vi satt der, tikket det inn en melding fra Bondefrøken. Hun hadde glemt at hun hadde en viktig avtale, og måtte derfor avlyse avtalen med oss. Det er et understatement å si at Morten ble skuffet, selv tok jeg det ikke så tungt, det er ikke så lenge siden jeg både var på fest med henne, og overnattet i et av uthusene på gården hennes. Det ble min oppgave å muntre opp Morten, og prøve å få ham bort fra tanken om at det sikkert var noen som var yngre, sprekere og sterkere som ble prioritert av Bondefrøken. Så det gikk da på et vis, vi fikk ombord potetlasten, og da vi kom til Coop Kongsmoen svingte vi inn der. Og da kom humøret tilbake også hos Morten. Så det hele endte godt også denne gangen. Og vi har på ingen måte gitt opp å få treffe Bondeføken igjen. Oppfordrer alle til å ta turen til Joker Bogen og hamstre poteter, sånn at det snart blir ny potettur på Morten.

Her var alt bare fryd og gammen, Morten nyter sin kaffe ved busskuret på Lona, som så mange ganger før.

Morten var så oppløftet ved tanken på å møte Bondefrøken, at han ga seg til å pusse vekk fugleskitt og vegstøv fra rekkverket.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Han gjorde også rent i bilen, i tilfelle Bondefrøken skulle se inn i bilen.

Her har Morten akkurat fått den nedslående beskjeden om at Bondefrøken ikke kunne ta i mot oss i dag.

Dette var det nærmeste vi kom Bondefrøken, trist og grått på Kjøglum i dag.

Morten glemte helt sitt labre humør da vi kom til Coop Kongsmoen, for der var jo damene både blide og gjestfrie. Vi fikk både mat og drikke, og følte oss virkelig velkommen.

Og Morten glemte alt han har lært om sunt kosthold av Bondefrøken, så han kjøpte seg to poser potetgull. Fordi jeg fortjener det, som han sa.

Og vel framme i Bogen igjen, var Morten den gode gamle da han lystig trillet inn poteter i butikken sin. 

Det er ikke bare folket på Leka som har etterlatt seg et sterkt inntrykk i sjela etter høstferien vår i helga. Landskapet på Leka er ganske enkelt helt spektakulært. Det er ikke for ingenting at øya er kåret til Norges geologiske nasjonalmonument. De røde oppsprukne fjellene på yttersida består av serpentinitt og olivin, og er helt unik i europeisk sammenheng. Det er veldig mange turmål på Leka, vi prioriterte denne gangen å gå til Lekamøya og Jutulan. Turen til Lekamøya går i lite utfordrende terreng, mens det er litt mer krevende terreng opp til Jutulan. Det er heller ikke merket sti opp dit. Men det er en spektakulær opplevelse som jeg varmt anbefaler. Bildene kan på ingen måte gi et riktig inntrykk av det ville og storslagne terrenget. Jeg anbefaler alle å dra til Leka og se med egne øyne, det vil du ikke angre på.

Fantastiske fjellformasjoner i området som kalles Jutulan.

På tur opp til Jutulan gikk vi over denne rullesteinsfjæra, men det er nok svært lenge siden havet vasket over disse steinene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Lenger opp i terrenget ser en dimensjonene på denne utgamle rullesteinsfjæra.

Målet for turen, de fantastiske fjellformasjonene Jutulan.

Morten Ulrichsen glir fint inn i terrenget som jutul.

Denne fjellsiden kan minne om en katedral.

Lekamøya, velkjent landemerke og sagnskikkelse.

Morten ved siden av Lekamøya, bare for å vise hvor liten Morten egentlig er.

Selv prøvde jeg å bestige Lekamøya, men fikk skarp beskjed av min langt bedre halvdel om at jeg var kommet i en alder der jeg ikke kunne bestige noen som helst møy!

Det er også mye flott å se uten å bevege seg langt fra vegen. Her ser dere “munken” midt i bildet.

Utrolige farger på fjellet på yttersida av Leka, man får følelsen av å være i en annen verdensdel.

Landemerket Steinstind sett fra Steinssjøen.

Bildet taler for seg selv, utrolig flott landskap.

I år valgte vi å legge vår høstferie til den eksotiske øya Leka. Vi dro litt lenger denne gangen enn det vi vanligvis bruker på våre høst- og vinterferier. Leka ligger et kvarter med bil og tjue minutter med ferge unna vår bopel. Leka har utrolig mye spennende å by på, så jeg har bestemt meg for å dele opp min rapport fra sagaøya i tre deler, møte med lokalbefolkningen, geologi og botanikk. Jeg begynner med det morsomste, lokalbefolkningen. De viste seg å være utrolig gjestrfie og hyggelige. Det hjalp naturligvis på at jeg hadde med Morten Ulrichsen som døråpner. Lekaværinger som har levd en stund, husker nok Morten fra den tiden han trådte sine barnetresko på øya. La meg først som sist fastslå, selv om det sikkert stemmer at lekaværingene er et eget folkeslag, så er de langt over snittet gjestfrie og hyggelige. Det er overhodet ikke forbundet med noen fare å ta kontakt med lokalbefolkningen om du skulle være så lur å ta turen til Leka.

Naturligvis måtte vi avlegge ordfører Per Helge Johansen og førstedame Tone Rennemo en offisiell visitt. 

Det endte opp på ordførerens terasse der vi ble traktert med kaffe og førstedamens hjemmelagede ripssorbèt og vaniljeis med ekte eksklusiv vanilje. Ufattelig velsmakende servering til de politiske samtalene.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Morten lot seg ikke be to ganger da han ble tilbudt å prøvesitte ordførerens nye traktor.

Vi avla også turistanlegget Leka brygge et besøk. Der ble vi tatt i mot av en strålende opplagt vertinne Gro Sørli som serverte oss kaffe og hjemmebakt eplekake. Vi fikk full omvisning på det flotte anlegget i Frøviksundet.

Morten fortalte Gro Sørli noen helt usannsynlige historier fra sin oppvekst på Leka, og det ser ut som at hun moret seg over det.

Vi tok også turen innom den lokale Jokerbutikken for litt etterforsyning av proviant.

En fryd å handle når betjeningen er så sprudlende opplagt som i dette tilfellet.

Vi var også innom Ole Hamnes for å hilse på de vakre STN-kyrne hans. Også Morten som er kjøpmann, syntes det var fine og trivelige dyr.

Middag kjøpte vi på Vertshuset Herlaug. Vi fikk god mat og drikke og utmerket service hos Ruth Aune som var velvilligheten selv.

På turen tilbake over Lekafjorden ble jeg invitert opp på broa på nødløsningsferga Ramtind. Skipper er Martin Hamlandsø. Til høyre Tor Martin Holand som lenge har følt et spesielt ansvar for å stille opp på bilder når det er et kamera i nærheten. Også her ble jeg påspandert kaffe.

I går kveld feiret ungdomslaget og bygda at det er 25 år siden vi tok i bruk ungdomshuset Vonheim på Sør-Horsfjord. Og hvilken jubelkveld ble det ikke for vårt 123 år gamle UL Fønix. Gjestene, med ordfører Britt Helstad i spissen, ble møtt av en strålende opplagt leder Bjørn Øvergård som tok i mot med velkomstdrink i foajèen. Så var det klart for festmiddag, elggryte tilberedt av lagets superkokk Heidi Vollan. Servering og gjennomføring av arrangementet sørget våre gode naboer fra Gutvik for. Men det var først da ordfører Britt Helstad fikk ordet mot slutten av middagen at det virkelig tok av. Hun holdt en flott tale der hun hedret ungdomshuset, ungdomslaget og bygda. Og talen hennes kulminerte med at hun gjorde kjent at Bindal kommunes kulturpris for 2016 var tildelt UL Fønix. En kunngjøring som ble mottatt med stående applaus fra samtlige tilstedeværende. Ekstra stor stas var det at dette er første gang kulturprisen havner i denne delen av Bindal. Men ikke nok med det, litt senere på kvelden ble Johan Martin Otervik og Johan Teksum utnevnt til æresmedlemmer i laget, for sin lange innsats i ungdomslaget, og i særdeleshet for sin enestående dugnadsinnsats under byggingen av ungdomshuset. Begge to noterte seg for mer enn tusen timer gratisarbeid under byggeperioden. Hederen som ble de to til del, er i høyeste grad velfortjent.

En lettere beveget og glad leder i UL Fønix, Bjørn Kristian Øvergård, tar i mot kulturprisen fra ordfører Britt Helstad.

Kvelden ble innledet med festmiddag, her konstaterer Bjørn Øvergård at elggryta fra Heidi Vollans hånd, som vanlig var helt perfekt.

Det ugifte paret Ann-Helen Øvergård og John-Arne Engan tilhører den harde kjerne i ungdomslaget. Også de var svært tilfreds med serveringen.

Så var det altså duket for kulturpris. Her takker Bjørn Øvergård, på vegne av UL Fønix, for prisen.

Etter middagen var det selvfølgelig kaffe, kaker og dessert. Utrolig vanskelig å velge her, selv prioriterte jeg marsipankake og sviskegrøt.

Etter desserten, var det klart for en ny dessert. Her er Bjørn Øvergård i ferd med å kunngjøre at Johan Teksum og Johan Martin Otervik utnevnes til æresmedlemmer i UL Fønix. Selv var jeg toastmaster på festen, og fikk derfor gleden av å delta under utnevnelsen.

Ansiktsutrykkene til de to æresmedlemmene er ikke til å ta feil av, De ble både overrasket og glad over utnevnelsen.

Her får de to ungdomslagsveteranene synlige bevis på sin nye status, til stor applaus fra salen.

Musikken på festen ble besørget av våre egne gutter i Our Generation. Fra venstre: Superbassist Jonas Andre Engan, hypergitarist Edgar Hermanstad Dahl(for anledningen flybåren fra Tromsø), mestertrommeslager Andre Øvergård og selveste Adrian Jørgensen. Helt til høyre står gitarist og vokalist Dag Christer Brønmo fra Bindalseidet, som for anledningen forsterket bandet. Han har spilt utallige ganger på Vonheim, så det var ytterst passende at han deltok denne kvelden.

Ut i de små timer ble det servert pølser til nattmat. Lisbeth Borgen har så fine og avanserte vaner, at hun foretrekker pølsene rødvinsmarinert.

417 Iselin er en av de eldste kyrne våre. Hun ble født 13. mars 2010, og har hatt 4 kalver, 3 oksekalver og 1 kukalv. Iselin er den største kua som vi har, og på tross av at hun har avlsverdi på kun -7, nokså lav melkeindeks og veldig lav proteinindeks, så yter hun godt. Hun er blant de av kyrne våre som melker best, og proteininnholdet i melka er godt over snittet. En minus hun har, er at det har vært litt vanskelig å få kalv i henne. Selv om bildene vier ei ku som er både spretten og livlig, er Iselin ei svært rolig og trygg ku som det er veldig enkelt å omgås. Snill og rolig ku, er en beskrivelse som passer godt på henne. Iselin er datter av 10839 Lindvik, en okse som har -18 i avlsverdi, noe som er veldig dårlig. 

Fra utslippsdagen i vår, Iselin viser med all tydelighet at hun setter umåtelig stor pris på å få komme ut på grønt gress.

Et bilde av Iselin prydet forsiden på landbrukstidsskriftet Norsk Landbruk i sommer. Det syntes både min fotografdatter og jeg var veldig morsomt.

Selv om Iselin veier over 600 kg, ser det ut som om hun er nesten vektløs her.

Ingen tvil om at hun liker seg ute i det fri.

Sol og regn i pelsen på en gang. Iselin og de andre kyrne bryr seg ikke om at det regner litt. Men hvis det blir for mye regn kombinert med mye vind, søker de ly i skogkanten. Eller så gir de uttrykk for at de vil inn i fjøset. Men det skal ganske mye til.