terjeaa

Det slår aldri feil, før jul dukker de opp, alle liksomdebattene om “våre gamle norske tradisjoner”. Skolegudstjenestene er et tema som får folk til å gå fullstendig av skaftet, på begge sider. Folk som aldri tar med seg sine barn i kirka, roper over seg om viktigheten av å holde på tradisjonen, på tross av at den ikke er SÅ gammel. Folk uten egne barn, på steder der det aldri har har vært tradisjon for disse gudstjenestene, er opprørt og triste over at det noen andre steder kanskje ikke blir skolegudstjeneste lenger. “For vi må ikke glemme julens egentlig innhold”, som om noen kan bestemme hvilket innhold julen skal ha for andre. 

Andre igjen går nesten amok i kommentarfeltene når satirenettsteder deler “nyheter” om at marsipangriser blir forbudt i juleavslutninger i skolene, for å ikke krenke muslimene. “Nå er landet overtatt av IS og det som verre er” kan man lese. Slike tullesaker sluker folk rått, og hvis folk hadde tenkt seg om før de spyr edder og galle ut over nettet, så hadde de kanskje også kommet på at i dag fins det knapt barn og ungdom som liker marsipangris. Jeg kunne forsåvidt latt meg opprøre over at dagens unge rynker på nesa av marsipangris, for det elsket jo jeg da jeg var ung. Og for ikke å snakke om fiken, det er jo selve julegodteriet for meg, men prøv å by de unge det, æsj, sier de. Denne fantastiske tørkede frukten fra Midt-Østen er jul for meg. Men jeg må fint finne meg i at den nok er på tur ut.

Sånn er det med alle tradisjoner, noen kommer og noen går, selv våre rotnorske tradisjoner må vike når de ikke lenger oppleves som viktige nok. Og hva er nå egentlig ekte norske tradisjoner? Juletreet kommer fra Tyskland, pepperkakene fra USA, julenissen er en salig blanding av en tyrkisk biskop, Coca-Cola-nissen og den norske fjøsnissen. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og mye som vi går rundt og tror er gamle tradisjoner, er i realiteten ganske nye. Skolegudstjenester er ganske nytt i den store sammenhengen, å tenne lys på gravsteder er også ganske nytt. Mens ingen lenger tar inn halm på stua og sover i den julenatta, for så å lete etter korn dagen etter, noe som ble brukt som tegn på hvordan året skulle bli. Og det er helt forståelig, like forståelig syns jeg det er at fattigmannsbaking er på tur ut. 

Mine juletradisjoner er nok ganske forskjellig fra mange andre sine, jeg klarer ikke å holde meg unna 4.dagsrevyen på ungdomshuset, jeg vil for nesten ingen pris droppe gåturen til Gutvik på 6.dagskvelden, eller lutefisken med øl og akevitt sent på kvelden lille julaften. Men det ville vært veldig rart og innbilsk av meg å forlange at andre skulle legge samme vekt på disse tradisjonene som meg. Akkurat like rart som at noen skulle kreve at jeg gikk i kirken eller gikk rundt juletreet, ting jeg absolutt ikke kan tenke meg å gjøre.

Konklusjonen min er at tradisjoner kommer og går, våre norske tradisjoner er kanskje ikke så veldig norske likevel, og først og fremst, det er opp til den enkelte hvilke tradisjoner man vil holde fast på, hvilke man vil droppe og hvilke man vil skape. Hvis alle kunne droppe syrlige kommentarer om andres julefeiring, og konsentrere seg om sin egen feiring og det innholdet man selv velger, ville både jula og verden blitt litt hyggeligere for alle. Folk som mener at vi som ikke tror på noen Gud, burde avstå både fra julefeiring og juleferie, forstår jeg meg ikke på. Julefeiringen, og til og med ordet jul, er mye eldre enn kristendommen i Norge. Og at jeg har mindre behov for litt fri og masse feiring forstår jeg slett ikke. Og hva jeg feirer er det slett ingen som har noe med! Foran neste julefeiring ønsker jeg meg en mer avslappet og hyggelig debatt om disse spørsmålene, men jeg er stygt redd for at det som jeg trodde var en ekte norsk verdi, toleranse, er på vikende front. Så jeg er ganske sikker på at dette juleønsket ikke blir oppfylt.

Joda, jeg har juletre, men hva det symboliserer og hvorfor jeg har det, er vel strengt talt ingen andres sak. 

Marsipangris og fiken, tradisjonelt julegodteri på vikende front. Marsipan kommer fra Italia og denne fikenen kommer fra Tyrkia. Som så mye annet rundt jula, er det ikke så veldig norskt i utgangspunktet. 

Juletre har vi hatt så lenge som vi har bodd sammen, og det er 32 år nå. Og lite har forandret seg på juletrefronten på disse 32 årene. Vi finner treet i egen skog, og det er slett ikke bestandig at det akkurat er noe “Disney-tre”. Ikke årets tre heller, det har faktisk to stammer, i likhet med vårt aller første juletre. Og foten det står på, duken under, og lysene er akkurat de samme som for 32 år siden. Mye av pynten også, men der har det jo kommet til noe nytt innimellom. Av og til hører man (røver)historier om folk som kaster alt av juletrepynt når den er brukt en gang, fordi den neppe er trendy nok neste år. Selv om jeg som blogger har naturlige forpliktelser på å holde meg oppdatert på nye trender, kommer det aldri til å skje på juletre-området. Og plastikk-juletre er like sannsynlig i dette huset som at vi skal spise plastikk-ribbe til julemiddag. Husk at treet ikke behøver å være så fint i utgangspunktet, det er akkurat som med kvinner, etter litt pynting blir de aller fleste vakre nok i massevis!

Juletre med to stammer er jo ganske stilig da, og det fine med det, er jo at dette treet ikke hadde blitt til en prima sagstokk om jeg hadde latt det stå.

Denne furukongla fra Halkidiki i det nordlige Hellas, har hengt på juletreet hvert år siden 1986. En eldre gresk taxisjåfør nappet den av en furubusk på kanten av et stup, der han insisterte på å bli fotografert sammen med min kone og meg etter tur. Vi hadde en viss frykt for at han skulle dytte meg utfor stupet, for å få min kone for seg selv. Han var sikkert gift med et gammelt gresk spetakkel, og min kone var ung og blond og pen, hun er forsåvidt fremdeles blond og pen. Sånn sett kunne jeg forstått ham om han hadde kvittet seg med meg, men heldigvis overlevde jeg dette, og det er jeg glad for, det var jo tross alt vår bryllupsreise. Men jeg kan forsikre om at han betraktet min kone som mer enn et transportobjekt!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

“Kun en dompap satt og svor, i et julenek som viste seg å være fra i fjor”, heter det i sangen. Dompapen vår sverger ikke, den er sikkert død for den henger jo opp ned. Flagg har vi også på treet, ikke fordi vi vi er spesielt nasjonalistiske, bare for at det er sånn vi bestandig har hatt det.

Juletrefoten og duken er akkurat som det skulle være på 1980-tallet, og det duger også i dag. Pakken som ligger uåpnet, er til en av kattene våre, som ikke har giddet å åpne den ennå.

Og sånn ser treet ut i all sin prakt!

Helt siden 1980 har jeg nesten hvert eneste år vært med på å lage revy i ungdomslaget vårt. Men i år er jeg nesten ikke med, jeg er bare med så mye at jeg har innsikt i hva som kommer til å bli vist på scenen 4. juledag på ungdomshuset Vonheim. Og jeg tror jeg kan love at det blir ikke dårligere enn det har vært tidligere år, heller tvert i mot. Jeg skal selvfølgelig ikke røpe så mye her, men noen teaserbilder tillater jeg meg. 4. juledag med revy og fest på Vonheim har etterhvert blitt årets desidert beste fest i bygda, og legger mye av grunnlaget for drifta av huset og laget resten av året. Årets revy har fått tittelen “Heilhårningan finner roen”, og jeg kan love at de som kommer og ser årets revy kommer til å få seg mer enn en god latter.

Hvorfor i all verden holder Lars BH på å anlegge fullskjegg mon tro?

John Arne Engan har vært vår stødige og trofaste lydmann lenger enn vanlige folk er i stand til å huske.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Bindal forvikling, hva er det for noe, mon tro?

Kristine Kjeldsand er etterhvert for veteran å regne, og har en høy stjerne hos publikum. Det tror jeg også årets debutant Martine Øvergård Engan kommer til å få.

Jan Tiller har landsdelens mest omtalte og beskuede bakende. Kommer den til å spille en sentral rolle i årets revy? Den som kommer 4. juledag får svaret!

Revybandet vårt er av ypperste merke, her øves det uten trommis, men han er nok på plass 4. juledag.

I natt, rundt halv 3, har innbruddstyver tatt seg inn i dekklageret hos vårt lokale bilverksted Bogen AS. Der har kjeltringene fylt opp en stor kassebil med vinterdekk. Og foreløpig har har de kommet unna med det. I dag har politiet vært på stedet og drevet både teknisk og taktisk etterforskning, og jeg ser slett ikke bort fra at de har sikret seg spor som kan vise seg å bli nyttig i etterforskningen. Vanligvis er vi spart for slike hendelser i vårt fredelige lille hjørne av verden, men nå har altså kriminelle elementer funnet det for godt å slå til også her. Det liker alle her svært dårlig, ikke minst John Bogen som er mannen som er utsatt for innbrudd og tyveri av et eller annet sted mellom 50 og 100 dekk. Den fulle oversikten har han ikke rukket å skaffe seg enda. Til de som kan gi et tips som fører til oppklaring, lover John belønning. Bilen som ble brukt var en kassebil, trolig uten vinduer i lasterommet, mest sannsynlig blå eller mørk, Caravelle eller lignende.

Vanligvis når politiet stopper i Bogen, er det for å fylle opp kaffekoppen eller kjøpe snop. I dag var det for å etterforske innbrudd og tyveri. Bak politibilen skimtes Namdalsavisas Birger Aarmo, Jeg er nokså tilfreds med å kunne publisere saken før ham.

Politiet i ferd med å avslutte den tekniske sporsikringen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Verkstedeier John Bogen og lensmann Erik Stovner. Stovners brede smil skyldes ikke at det er begått innbrudd, det er nok heller min lovnad om å komme på bloggen som framkaller smilet.

John Bogen viser det knuste vinduet hvor tyvepakket har tatt ut dekkene. De tomme dekkreolene taler sitt tydelige språk. Her har det blitt lempet ut dekk til bilen var full.

Lensmann Erik Stovner prater her med Torlaug Ulrichsen hos naboen Joker Bogen, for å høre om hun kan ha sett eller hørt noe som kan være nyttig i etterforskningen. Hvis noen synes at Torlaug ser noe skyldbetynget ut, kan jeg forsikre om at hun ikke er mistenkt i saken.

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne, for det som jeg fikk være med på i går var helt fantastisk. Så da begynner jeg for halvannet år siden, jeg var konferansier under Kolvereiddagene den gangen, og en av dagene sto konsert med Kolvereid storband på programmet. I ettertid innrømmer jeg gjerne at jeg ikke hadde all verdens forventninger til det, men det tok ikke mange minuttene før jeg var frelst. For en trøkk, for en musikalitet, for en spilleglede og for en presisjon. Siden den dagen har jeg vært stor fan, og da spørsmålet om å være konferansier på deres juleshow Kolsto meets Santa, kom allerede i vår, var jeg ikke i tvil om at dette var noe jeg hadde lyst til. For ikke bare skulle Kolvereid storband spille, de hadde håndplukket 12 av distriktets beste vokalister til å synge hvert sitt nummer med storbandet. 

Så til gårsdagens eventyr, jeg var med storbandet og vokalistene fra tidlig formiddag og fikk være med på de siste prøvene, lyden ble finpusset, enkelte avanserte partier i musikken ble perfeksjonert, og jeg kan love dere at ingenting ble overlatt til tilfeldighetene. Det sørget produsent og musikalsk leder Øyvind Nordstrand for. Han leder storbandet og deres produksjoner med stø hånd og suveren oversikt. Og resultatet blir deretter. Jeg er både stolt og imponert over at det finnes et storband av dette kaliberet i distriktet vårt. Og like imponert er jeg over vokalistene som opptrådte med storbandet i går. Tolv ulike vokalister med svært forskjellig utgangspunkt både hva erfaring og musikalsk ståsted angår. Alt fra 13-årige Kristin Palec Iversen og en annen tenåring, Hannah Kristoffersen, begge med nokså begrenset erfaring med store sceneshow, og så går de på scenen og synger med storbandet som om de aldri skulle gjort annet. De overbeviste stort, og høstet stor og fortjent applaus fra et entusiastisk publikum. Og de mer erfarne artistene, noen få av dem med erfaring fra storband, overbeviste alle som en. Helt utrolig at det finnes så mye glitrende talent her i ytterdistriktet. Publikum, rundt 700 i tallet, fordelt på to utsolgte hus, har også vært samstemte i sin begeistring. Det viser deres spontane reaksjoner like etter konsertene, og på facebook i etterkant. Dette var en stor opplevelse for alle, både aktører, andre medvirkende og publikum. Og selv er jeg stolt, takknemlig og helt på grensen til å være rørt over tilliten jeg fikk med å være konferansier for for dette utrolige showet. Håper at jeg, i ettertid betraktet, viste meg tilliten verdig, selv om jeg er smertelig klar over at samtlige av de andre aktørene er på et helt annet og høyere nivå.

Bildene i denne bloggposten er i all hovedsak tatt bak scenen, se på det som en “behind the scenes”-reportasje.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Avslutningsnummeret med Kolvereid storband og samtlige 12 vokalister på scenen. Publikum gir stående ovasjoner, vel fortjent.

Fra formiddagens siste finpuss av detaljene i musikken og lyden.

Kapellmester Øyvind Nordstrand har ingen intensjoner om å gi seg før alt sitter som det skal. Han instruerer sitt storband med en fin miks av humor og autoritet, og resultatet taler jo for seg selv.

Her har kapellmester Øyvind Nordstrand en siste brief med Cecilie Johnsen, en av de eminente vokalistene som sørget for at det ble et show av høy kvalitet.

Vokalistene i dyp konsentrasjon før generalprøven, dette er folk som vet hva de holder på med, og som ikke tar lett på oppgaven.

Noen av storbandmusikerne i dyp konsentrasjon før de går på scenen.

I artistgarderoben sikrer Sølvi Vik Brækkan seg en selfie med Eirin Trøbak, Kine Vestvik, Cecilie Johnsen og Kristin Palec Iversen. Alle sammen var et flott syn på scenen, og sangprestasjonene deres var fantastiske.

Storbanddronningen Marte Volden tar siste finish på frisyren til Eirin Trøbak. Begge to er rutinerte storbandvokalister, og det vistes og hørtes!

Adrian Jørgensen klar for å trekke i finstasen før sin opptreden. Og hvilken opptreden ble det ikke for Adrian, ikke helt uventet overbeviste han.

Bindalsjentene Ida Kveinå og Camilla Brevik klar for scenen. Begge overbeviste stort med sine sangprestasjoner, dette er vokalister fra øverste hylle.

Selv trakk jeg også i finstasen før showet, og jeg må bare innrømme at jeg koste meg sammen med de utrolig flotte folkene som medvirket.

Viknaordfører Amund Hellesø var første artist ut i showet. Ikke bare er Amund en utrolig omgjengelig og hyggelig fyr, han er også en glimrende vokalist og enterteiner.

Utrolig hyggelig oppgave å få lede et sånt show.

Jeg har for første gang i mitt liv vært på ballettforestilling, og det var ikke hvilken som helst ballett. Kulturskolen i Namsos har lang tradisjon for å sette opp Nøtteknekkeren av Peter Tjajkovskij før jul. Og i år hadde jeg virkelig god grunn til å kjøre de 14 milene til Namsos for å overvære forestillingen. Barnebarnet Ina var for første gang med i forestillingen, og det kunne jeg jo ikke gå glipp av. Og hele forestillingen var kjempeflott, mange flinke dansere, alt fra knøttsmå jenter som sjarmerte fram en tåre i øyekroken, til større jenter som virkelig imponerte med sine ferdigheter. Men så må jeg bare innrømme at aller mest sjarmert ble jeg da Ina og hennes gruppe entret scenen som kinesere. Både Ina og de andre jentene var kjempeflinke, og bestefarhjertet svulmet av stolthet. Bildene jeg har er ikke av beste kvalitet, det er bare mobilbilder. Jeg tenkte ikke på å ta med kamera, men Ina formidlet via sine foreldre at hun regnet med at bestefar kom til å blogge om begivenheten. Og selvfølgelig gjør bestefar det, for bestefar er kjempestolt av og kjempeglad i Ina!

Her gruppen med kinesere som Ina var en del av. Ina står tredje fremst, og hun var kjempeflink.

Jeg måtte bare stjele et bilde fra Namdalsavisa også, her er Ina nummer tre fra venstre.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Disse små ballerinaene sjarmerte et fullsatt kulturhus.

Sjelden er rotter så søte som dette.

Dansere i klassisk ballettstil.

Hele truppen på scenen i avslutningsnummeret, en sjarmerende og imponerende forestilling var til ende.

Lillesøster Emma hadde pyntet seg ekstra til hun skulle se balletten. Og hun syntes storesøster var veldig flink.

Snekker Andersen og Julenissen sto på plakaten hos oss på den månedlige Bygdekinokvelden på ungdomshuset Vonheim. Og for en kveld det ble, denne filmen ble så godt besøkt at den knuste publikumsrekorden fra tre år tilbake. Den gangen var det Jul i Flåklypa som ble vist. 180 lyder den nye rekorden vår på nå, og omtrent halvparten av publikummet kom fra Leka. Skolen på Leka har som tradisjon nå å ta turen over Lekafjorden til oss når vi har julefilm i desember. Dette setter vi veldig stor pris på, veldig hyggelige naboer vi har på andre siden av Lekafjorden. Vi har nå lagt bak oss det beste kinoåret hos oss siden vi startet med dette i 1995. Dette på tross av at skolen er borte, befolkningen blir eldre, og vi har ikke akkurat blitt flere heller. Men kinobesøket øker år for år, så det får vi bare ta på kontoen for at folk setter pris på tilbudet. 

Slik ser en publikumsrekord ut hos oss, 180 betalende venter i spenning på filmen. Og etterpå var det bare lovord om filmen, store og små likte å se historien som så mange har lest og hørt før, utspinne seg på stort lerret.

Her ankommer en blid og forventningsfull kinomaskinist Jan Ove Brøndbo lokalet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og inne på kjøkkenet forbereder man seg på storinnrykk, alle som kommer på kino får tilbud om gratis vaffel og kaffe. Og med sånt storinnrykk som denne gangen, må vi tilkalle ekstra vaffelsteikere. Morten Ulrichsen er god å ha da, han er også nøye med å kvalitetssikre vaflene.

Og Jan Ove må få utstyret inn i lokalet.

Jan Ove har kontorarbeid å gjøre mens filmen spilles. Men han tar seg også tid til å glede seg over tegninger som han får. Denne tegningen har jeg personlig stått for.

Så er kveldens forestillinger over, og som så mange ganger før, stabler hyggelige publikummere sammen stolene. Sånn er det på bygda, mange trekker i samme retning.

Og maskinisten må rigge ned utstyret igjen.

Store smil både hos maskinisten og undertegnede, både for flunkende ny Bygdekinobil og for tidenes kinoår på Vonheim.

I dag er det på dagen 50 år siden kjøpmannslegenden Olav Bartnes åpnet butikk i Bogen. Dagen ble feiret med lukket valnøtt og kaffe, og for de prisbevisste var det gode tilbud å meske seg med. Mange tok turen innom, de fleste for vanlig handel og for å gratulere med dagen, og ikke minst for å smake på bursdagskaka og slå av en prat i kaffekroken. Kaffekroken har fått navnet Olavshallen. Der ble det mye mimring om den første tiden med butikkdrift, og alle som en har et eller annet hyggelig minne om Olav Bartnes å prate om. Her skal dere få noen bildeglimt fra en ekstra hyggelig dag på butikken. En butikk som en stor kundekrets vet å sette pris på. Butikken har på mange måter blitt hjertet i bygda, det er ikke så mange andre møteplasser igjen. 

Etter våre begreper var det et stort presseoppbud i Bogen i dag. Morten gjorde alt han kunne for å tiltrekke seg oppmerksomheten til Hild Dagslott fra Brønnøysunds avis, og Birger Aarmo fra Namdalsavisa. Og de bet selvfølgelig på agnet.

Rune Gunder Karter, Inger Rothanburg, Pernille Vollan og Unn Heidi Sevaldsen Hamnes koste seg med kaffe og kake og en hyggelig prat i Olavshallen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Sigrun Valen var også innom og smakte på jubileumskaka. Sigrun var faktisk betjening i butikken da den åpnet for 50 år siden.

Børge Lysfjord er veldig glad i kake, og spiste kake overalt i butikken.

Robert og Anne Lise Skjevelnes er faste og trofaste kunder, og satte som så mange andre, pris på å bli påspandert kaffe og marsipankake.

Hildur Hanssen, til høyre på bildet, husker godt at hun var med på åpningen av butikken i 1966, Kristine Kjeldsand derimot, husker ingenting fra åpningen. Hun var langt unna å være påtenkt den gangen, men nå er det mange som tenker på henne.

Morten har mange roller å fylle på butikken, her gjør han sitt beste for å framstå som Bogens egen blomster-Finn.

Kake nummer to klar for servering, dette var kjempegod kake.

Det var ikke bare Morten som fikk pressens oppmerksomhet i dag, her er det Torlaug som blir behørig fotografert av Hild Dagslott. Dog uten at Torlaug måtte finne på alt for store ablegøyer for å fange interessen. Her er det en påtakelig forskjell mellem Torlaug og Morten.

De fleste som var innom i dag, har minner og gode historier om Olav Bartnes, mannen som startet opp butikkdrifta i Bogen. “Hainn Bartnes”, som de fleste omtaler ham som, har forlengst blitt legendarisk. Han hadde god teft da han skjønte at det var en god idè å starte butikk i Bogen da bru og vegforbindelse kom i 1964. 

Førstkommende mandag fyller det som i dag er Joker Bogen, 50 år. Og to av de som til daglig er å finne i butikken i Bogen, har vært med mesteparten av tiden. Torlaug Bartnes Ulrichsen var 8 år da hennes far Olav Bartnes startet opp butikken, og etter at hun var ferdig med videregående skole har hun hatt sitt daglige virke i butikken. Sissel Larsen har vært fast medarbeider siden slutten av 1970-tallet. Så det kan trygt sies at dette er to damer med kolossal erfaring og stor varekunnskap, de vet kort og godt hvordan butikk skal drives. Og kundene vet å sette pris på dem, for ikke bare kan de sitt fag, de vet også hva kundebehandling og service er. Aldri har en kunde blitt møtt med annet enn smil og vennlighet, og de to strekker seg lenger enn de strengt tatt er nødt til, for å komme kundene i møte. Min påstand er at uansett hvor bra en butikk er, er det hvordan betjeningen møter kundene, som er lakmustesten på butikkens kvalitet. Og man kan bestandig føle seg helt trygg på å bli møtt med smil, vennlighet og utmerket service hos Joker Bogen. Mange kunne ha både det ene og andre å lære av Torlaug og Sissel, og også de andre hos Joker Bogen. Det er slett ikke alle steder man har den samme solide grunnmuren av service, vennlighet og yrkesstolthet. For utført på den måten det gjøres i Bogen, kan man virkelig være stolt over sitt yrke!

Torlaug og Sissel, to damer som kundene hos Joker Bogen setter uendelig stor pris på.

Torlaug er et arbeidsjern av de sjeldne, og det å yte god service er selve grunntanken i hennes arbeidsdag.

Sissel sier at den største forandringen i løpet av alle hennes år i butikken, er at tidligere både priset og slo de inn varene manuelt. Da hadde hun de fleste prisene i hodet, Nå husker hun nesten ingen priser lenger, påstår hun.

Et velkjent syn i Bogen, Torlaug mellom velfylte hyller i butikken hun “bestandig” har jobbet i, og som hun nå er daglig leder for.

Sissel i ferd med å hjelpe kunde Solbjørg Ulfsnes med ny voksduk til jul. Joker Bogen har mye bredere vareutvalg enn det som er vanlig for dagligvarebutikker, og dermed større variasjon i arbeidsoppgaver og kompetanse for medarbeiderne.

I flere årtier har Torlaug daglig krysset brua i Bogen for å gå på jobb i butikken, ofte også på søndager. Ikke at det er søndagsåpent, men det er mye arbeid i en butikk som kundene aldri ser.

Morten mener at han må holde Torlaug fast såpass lenge at det går an å få et bilde av henne. Og han har et poeng, hun sitter ikke mye rolig i løpet av en arbeidsdag.

Årets landbrukskalender fra Bondelaget har fått sitater fra bondebloggere for hver uke i året. Og jeg er ikke så rent lite overrasket og stolt over at de har lagt inn opptil flere sitater fra bloggen min. Også min gode venninne Hilde Kyllo med bloggen http://bondefroken.no/ har fått flere sitater i årets kalender. For meg så er dette nesten som å komme på frimerke, og det er jo vanligvis noe man oppnår etter sin død. Selv kan jeg riktignok føle meg litt halvdød noen ganger, men Bondefrøken er så full av liv at selv om hun hadde vært bare halvparten så livlig, så hadde hun likevel vært kjempelivlig. Ble en litt snirklete setning, men dere skjønner hva jeg mener? Og nå har jeg altså fått tilsendt noen ekstra eksemplarer av kalenderen som takk for at de fikk bruke sitatene. Håper at de også har sendt til Bernie Sanders, for de har brukt en Twittermelding fra ham i kalenderen. Ettersom jeg ikke har bruk for så mange kalendere selv, tror jeg nesten jeg får ha en “giveaway” med kalendere.

Koppen og t-skjorta fikk jeg også fra Bondelaget for sitatene.

Jeg kommuniserer ofte digitalt med Hilde Kyllo, alias Bondefrøken, også hun har fått ekstra kalendere. Hun syntes giveaway var en glimrende idè. Og hvis jeg ikke har oppfattet henne feil, kan hun følge med kalenderen. Jeg går ut fra at det kun er for en tidsavgrenset periode, hun er tross alt nokså nygift.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dette sitatet stammer fra et av mine besøk hos Bondefrøken…….

Dette har ingenting med mine besøk hos Bondefrøken å gjøre!

En av disse kan bli din, tar det praktiske på facebooksiden min.