I dag var jeg nede ved sjøen og fikk øye på restene etter den en gang så stolte skøyta Boas. For over 50 år siden kom en familie fra Lofoten flyttende til nabogården her. Og de kom i denne skøyta, med flyttelass, kyr og alt sitt jordiske gods. Etter en tid ble imidlertid Boas kondemnert. Da ble skøyta kjørt opp i fjæra og sagd sund mellom spantene. Fra mine tidlige barneår husker jeg godt at båten lå der, nokså intakt. Og jeg tilbrakte utallige timer med leik og utforsking om bord. I 1971 sørget en orkan med springflo for at det meste av båten forsvant. Men ennå ligger det litt igjen av den, og vitner om ei helt annen tid. Men det er jo ikke så fryktelig lenge siden heller.
Dette er igjen av “Boasen” i dag.
Skøytas siste hvilested ligger i flotte omgivelser.
Fra en annen vinkel.
En av spantene har ikke villet gi helt opp.
Å bli overflødd 2 ganger i døgnet i over 50 år setter sine spor.
Propell og aksling er lite påvirket av tidens tann.
Endelig fikk jeg tatt i bruk min nye beitepusser som jeg kjøpte tidligere i høst. En Kuhn BKE 210 levert av Eiksenteret i Namsos. Og du verden så morsomt det var å kjøre den over kvigebeitet. Kvigene er tatt heim nå, og det blir jo stående igjen noe vegetasjon som de ikke spiser opp. Og for meg som har hatt en beitepusser fra Kellfri fram til nå, var dette som å komme fra helvete til himmelen. Ikke at jeg på noen måte har religiøse tilbøyeligheter, men som bilde kan jo sammenligningen fungere.
Her har jeg fått pakket beitepusseren ut av plasten og hengt den på traktoren.
Sånn så beitet ut før jeg kjørte over med beitepusseren.
Og etterpå ser det sånn ut, mye penere etter min oppfatning. Og til våren blir det mye jevnere grønt, og bedre beite for kvigene som skal dit i mai. Veldig godt fornøyd med jobben som nyanskaffelsen gjorde.
For tiden har jeg et maskinlag i sving i gårdsskogen min. To mindre felt med norskgran og et større felt med sitkagran skal avvirkes. Feltet med sitkagran er 50 år, og modent for hogst nå. Stor flott gran, men dessverre er det ikke norske kjøpere til dette virket, så det går til eksport. Og dermed lav pris. Hadde det vært norskgran, hadde jeg hatt dobbelt så mye igjen. Jeg har ingen problemer med å fastslå at det var en feilvurdering å plante sitkagran for 50 år siden. Og det er en minst like stor feilvurdering å plante dette amerikanske treslaget her i Norge nå. Men dette skal jeg komme tilbake til senere, da skal jeg hudflette skogbruksbyråkratene som jobber for videre spredning av denne fremmede arten i norsk natur.
Et lite felt med norsk gran er allerede hogd og kjørt fram.
Den tørre sommeren og høsten har gitt ypperlige forhold for skogsdrift, nesten ikke kjøreskader etter de store maskinene når drifta er avsluttet.
Som en naturlig avslutning på vårt jubileumscruise med Lekaferga i går, ble det arrangert fergeløp. Løpet foregikk mens ferga lå til kai i Gutvik, og startfeltet var av det eksklusive slaget. I tillegg til mannskapet om bord, deltok også Morten Ulrichsen og Bjørn Øvergård. Begge er kjent som habile sprintere, og det vil være riktig å si at de var med å prege løpet. Så vidt meg bekjent har det aldri før vært arrangert fergeløp, så dette vil nok gå inn i historien, Og når sambandet skal feire 100-årsjubileum om 50 år, vil nok dette stå sentralt. Jeg er den første til å beklage bildekvaliteten, men lysforholdene på bildekket på Leka, ble for utfordrende for mine begrensede fotokunnskaper.
Her har nesten hele startfeltet kommet på plass, fra venstre; Andrè Øvergård, Tor Martin Holand, Morten Ulrichsen, Bjørn Øvergård og Kirsti Østby.
Her er startfeltet komplettert med skipper Odd Aakvik.
Andrè Øvergård er lynrask ut fra start, mens Kirsti Østby og Odd Aakvik får en noe treg start.
Tendensen ut fra start forsterket seg utover i løpet. Og dette viser med all mulig tydelighet at bilferger også er utmerkede sportsarenaer. Jeg vil anta at dette kan føre til at fergerederiene heretter også kan søke om tippemidler som delfinansiering av nye ferger.
Andrè Øvergård kikker seg til siden og kontrollerer feltet inn til mål, mens hans far tar en sterk andreplass.
Kirsti Østby havner sist, men fullfører i flott stil.
Tor Martin Holand og Kirsti Husby hyller vinneren Andrè Øvergård.
Skipper Odd Aakvik er strålende fornøyd med å ha unngått sisteplassen.
I dag dro jeg på jubileums-cruise med Lekaferga. For kort tid siden feiret vi 50-åtsjubileum for Bogen bru, og i dag feiret vi 50-årsjubileum for fergesambandet Gutvik-Skei, også kjent som Lekasambandet. Den aller første Lekaferga ble satt i drift samtidig som Bogen bru åpnet, og det var en klar sammenheng mellom de to banebrytende begivenhetene. Kommunikasjonene i distriktet ble revolusjonert på 60-tallet. I dag tok altså Morten Ulrichsen, mitt barnebarn Ina og jeg turen over Lekafjorden tur-retur for å markere våre varme gratulasjoner til lekaværingene. Morten er jo lekaværing av fødsel, og husker godt at sambandet ble satt i drift. Han husker at han ofte fikk være med fergegründer Rolf Østby på turene over fjorden. Ikke så sjelden fikk han også styre ferga, det fikk han ikke lov til i dag. Men vi fikk komme opp på brua for å se hvordan ferga styres. Neste bloggpost kommer til å handle om den oppsiktsvekkende avslutningen på vårt jubileumscruise. Jeg kan love at det kommer til å handle om noe som aldri før har skjedd, i hvertfall ikke på dette sambandet!
Denne overbygde ferga fra 2001 går i dag i sambandet Gutvik-Skei.
Både Ina og jeg syntes det var stas å få komme opp på brua under overfarten til Leka.
Skipper Odd Aakvik og to av mannskapet, Andrè Øvergård og Asle Nilsen.
Morten mimret om sin barndoms turer på den aller første Lekaferga, gode minner ser det ut som.
Innseilingen til fergeleiet på Skei, sett fra brua.
På tilbaketuren ble vi påspandert fergekake og kaffe.
Daglig leder for Lekasambandet, Kirsti Østby, er datter av den legendariske fergegründeren Rolf Østby. Hun har levd det meste av sitt liv med fergedrifta som en stor del av sin hverdag.
Morten og Ina koste seg med marsipankake på turen. I bakgrunnen matros Tor Martin Holand og Bjørn Kristian Øvergård. Øvergård er far til en av mannskapet.
Tor Martin Holand viser stolt fram Namdalsavisas oppslag om Lekaferga i dagens utgave.
Joda, også bønder kan finne på å dra på høstferie. I går ettermiddag reiste kona og jeg på høstferie, såkalt kortreist ferie. Vi tok inn hos Bogen Feriehus, og hadde et fantastisk opphold der til langt utpå formiddagen i dag. For min del ble det bare avbrutt av at jeg var heimom en tur i morges og gjorde fjøs. Kona mi hadde sammenhengende ferieopphold helt til vi dro heim igjen.
Ettersom det bare er 4,6 km å kjøre til Bogen Feriehus, syntes vi det var litt stilig å kjøre hver vår bil.
Lokalbefolkningen var utrolig lett å komme i kontakt med.
I dag er min datter og fotograf 18 år. Det syns jeg at jeg må markere her på bloggen også. Uten henne hadde det aldri blitt noen blogg. Det var en sleivete bemerkning fra meg om at jeg kanskje skulle hatt en rosablogg, som førte til at hun laget bloggen. Og derfra hengte jeg meg etter hvert på, og så tok det etter hvert ganske kraftig av. For det aller meste har Frida vært bak kamera, men i noen tilfeller har hun også figurert foran linsa. Så da vil jeg bare gratulere Frida med dagen også her, og det gjør jeg med noen bilder fra blogghistorien vår. En historie som inneholder mange opplevelser og masse moro.
Her vi sammen med Dagfinn Lyngbø på Operataket i forbindelse med at vi var gjester i Sommeråpent.
Ingrid Gjessing Linhave var mye hyggeligere enn det ser ut som på dette bildet.
Frida på tur ut av TV-studio i Bergen, anledningen var Førkveld.
Frida på motorsykkeltur med Morten Ulrichsen, Frida anbefaler alle å sitte i sidevogna.
Selfie som Frida tok av oss før konserten med Adrian Jørgensen ved Lona bru.
I dag har jeg lyst til å slå et slag for min gode venninne Kristine Enora Kjeldsand. Hun har havnet i en finale, og ikke en hvilken som helst finale. Brønnøysunds avis har en konkurranse som går ut på å vise fram sitt miserable bad, og den som får flest stemmer, får pusset opp badet med avisens og gode sponsorers hjelp. Og Kristines bad har faktisk behov for en oppgradering.
Hvem er så Kristine, jo det skal jeg kort fortelle dere. Kristine er for det første lærer, men her i bygda er hun kjent for så mye annet. Hun er jenta som bestandig stiller på dugnad, hun er den som fyrer opp i skihytta og lager mat og kaffe til skifolket. Hun er sjef for revygruppa som hver 4. juledag forlyster et stort publikum. Hun er den som bestandig har med seg et instrument og underholder i store og små sammenhenger. Kristine trakterer blant annet kontrabass, piano, fiolin, munnharpe og blokkfløyte. Med andre ord er det godt belegg for å kalle Kristine hele bygdas humørspreder. Og vi er mange som unner Kristine et nytt bad. Hvis dere skulle få lyst til å hjelpe oss med å få oppfylt Kristines drøm, sender dere følgende sms: BA BAD 6 til nr. 2399. Og skulle Kristine vinne, lover jeg en flott reportasje fra hennes nye bad. Kanskje blir det dristige bilder også!
Det er varslet storm i kveld og natt, men så langt er det bare laber bris her. Tidligere i dag var det litt friskere, men ikke noe uvær å snakke om. Noen heftige regnbyger var det innimellom, men også sol. Og når sola og regnbygene kom samtidig, ble det en veldig fin regnbue. Klarte å fange regnbuen på bilder, og de deler jeg med dere her, samtidig som jeg ønsker god helg til alle som leser dette!
Tidligere i år lanserte Morten Ulrichsen og jeg tanken om legge kommunesenteret i en ny storkommune i distriktet vårt til Bogen. Dette for å hindre en opprivende strid mellom Kolvereid og Rørvik. Morten lanserte seg selv som ny rådmann i en sammenslått kommune. Da som rådmann i butikk, men han satte også som betingelse at Lekaordfører Per Helge Johansen ble ordfører i den nye kommunen. Frem til nå har det vært stille i det offentlige rom om denne ideen. Men nå begynner det å skje ting. Før helga fikk vi besøk av en delegasjon fra Vikna kommune som ville lære mer om Bogen og planene våre. Delegasjonen besto av store deler av Viknas kommuneadministrasjon, men rådmannen manglet. Jeg antar at det var av frykt for å miste jobben til Morten, uten at jeg vet dette sikkert. Delegasjonen fra Vikna var overraskende positive til planene våre, så det er helt tydelig at ting er på gang nå.
Her fra blogginnlegget der vi lanserte planene våre.
Her ønsker Morten og jeg velkommen til Viknas kommuneadministrasjon.
Utenfor Matkroken Bogen ga vi en kort og lettfattelig orientering om planene våre.
Gaver fikk vi også, Vikna kommunes vimpel, samt brosjyrer om Vikna.
Ingen fra delegasjonen ville ha navnet sitt nevnt, saken er fremdeles kontroversiell i øykommunen. Legg merke til at det bestandig er noen som prøver å provosere. Coop-pose utenfor en Matkrokenbutikk en noe drøyt. Men Morten overser det hele.
Og naturligvis ble delegasjonen traktert, kaffe og rosa donuts mente vi var passe servering. Dette er tradisjonsmat fra Bogen.
Delegasjonslederen, som altså vil være anonym, likte både serveringen og planene våre.
Etter å ha lest oss opp på Viknabrosjyrer, har vi bestemt oss for at Vikna får bli med i storkommunen.
