De siste par ukene har det kommet fem nye kalver i fjøset hos oss. Først ut var Nelly, og hun var inseminert med 11730 Kjøglum. Kjøglumnavnet var det noe kjent med, for min gode bloggkollega og venninne Hilde Kyllo, alias Bondefrøken, bor på Kjøglum og er gift med en bonde som bærer etternavnet Kjøglum. (Forresten veldig rart å være BondeFRØKEN, når man er gift og dermed uomtvistelig er FRUE.) Etter litt undersøkelser med Kjøglumbonden, ble det klart at 11730 Kjøglum var født hos samdrifta han var med i inntil nylig. Og dermed ser jeg en helt klar forpliktelse til å hedre Bondefrøken med å kalle opp den lille kukalven etter henne. Så da måtte navnet bli Kjålghilde. I dag fikk Kjålghilde bli med ut i nysnøen for en aldri så liten fotoshoot. Og i likhet med hun som hun er oppkalt etter, er hun en riktig så sprek og vilter krabat. Forøvrig er det mer vanlig at kalver er mer viltre enn gifte bondekoner fra Høylandet, men i dette tilfellet er jeg usikker på hvem som er mest sprek og vilter. Bondefrøken har faktisk gjort det til en leveveg å få folk til å utfolde seg med alle slags fysiske aktiviteter.
Akkurat som med Bondefrøken, må Kjålghilde holdes fast for å få tatt bilde sammen med henne.
Vanskelig å unngå fysisk aktivitet når man er sammen med en liten kalv som Kjålghilde, sånn er det også hvis man er sammen med Bondefrøken.
Snodige greier dette, selv om det er helt normalt med snøfall i slutten av mars, så blir man like skuffet og oppgitt hver gang det skjer. For nå vil vi ha vår. Her har vinteren gjort et lite comeback. I den grad vi kan si at vi har hatt vinter i vinter da. Snø har vi hatt minimalt av, og det lille som har kommet har vært flyktige greier. Innimellom har vi også hatt minusgrader, men de har ikke vært mange og særlig langvarige. Jeg frykter heller ikke for at den lille “indian winter” (går det an å si det?) vi opplever nå, skal bli særlig langvarig. For Yr.no lover at det snart skal komme en langvarig periode med regn, og jeg er ikke så sikker på om jeg liker det noe bedre.
Jaggu kom det så mye snø i natt at jeg måtte brøyte gårdsvegen.
I dag kom nyheten om at Islamsk råd har ansatt en kommunikasjonsrådgiver som konsekvent går maskert. Leyla Hasic går med den religiøse hodebekledningen niqab, der faktisk alt utenom øynene er overlatt til fantasien. Selv har jeg tenkt tanken på om jeg skulle satse på en karriere som kommunikasjonsrådgiver når jeg en dag gir meg i bondeyrket. Leyla Hasic sin jobb er blant annet å bygge broer i samfunnet, og lønna kommer fra offentlige midler. Da har jeg tenkt tanken om at i den nye storkommunen som er på trappene her, kunne det vært behov for en kommunikasjonsrådgiver som hadde som oppgave å bygge broer. Det er der jeg kommer inn, og jeg har allerede begynt å forberede meg på oppgaven. Bare sånn i tilfelle det skulle dukke opp noen offentlige midler som kunne brukes til et sånt formål. Og da må jeg jo teste ut både maskert og umaskert kommunikasjon. Eksemplene under her, er selvfølgelig bare tenkt ut i mitt eget hode, og tilhører en mulig framtid. Men likevel føler jeg behov for å kommunisere det!
Leyla Hasic fra Islams råd til venstre, og meg til høyre.
Her kjører jeg en beduin-lookalike-stil, fordelen her er jeg kan kommunisere ethvert budskap uten at noen kan tolke mine følelser ut fra ansiktsuttrykket.
Fremdeles like maskert, men her har stilen en mer ungdommelig look, så dette vil nok ha mer appell til de de unge.
Uten maskering avslører man fort om det er et bra eller dårlig budskap man skal kommunisere. Her ser jeg for meg at jeg er tvunget til å kommunisere at legetjenesten på Leka skal legges ned.
Her derimot, er det et hyggelig budskap jeg skal kommunisere. Jeg ser for meg at jeg her kommuniserer til viknaværingene, at legekontoret på Rørvik styrkes med en lege fra Leka.
Her stiller jeg meg helt uforstående til påstander om at utkantene i den nye sammenslåtte kommunen svekkes for å styrke senteret.
Her kan jeg for eksempel kommunisere at aldri før har Lekaværingene vært friskere enn nå. Aldri før har så få oppsøkt lege.
25. mars er som de fleste vil vite, den store vaffeldagen. Hos Joker Bogen går man aldri glipp av en mulighet til å feire vaffelen. Så i går var det vaffelservering i Joker Bogens gedigne kaffekrok, Olavshallen. Mange benyttet seg av tilbudet, også jeg måtte smake på Mortens fortreffelige vafler. I disse kommunesammenslåingstider, vil både Morten og jeg gjøre det helt klart at Bogen/Horsfjord må få vaffelsenterfunksjonen i den nye sammenslåtte kommunen. Det vil være helt uaktuelt å godta at denne funksjonen skal havne f.eks. på Rørvik, Kolvereid eller Terråk. – Det er her vi har kulturen og tradisjonene, sier Morten bestemt. Det spises nok vafler ellers i distriktet også, men da er det kun som mat. Her har vafler en langt større funksjon og anvendelse, avslutter han.
Å spise vafler i Olavshallen er det nærmeste vi kommer en hellig handling.
Børge Lysfjord er henrykt over å få servert gratis vafler.
Også Arnfinn Anda setter pris på en vaffelplate en lørdags ettermiddag.
Villy Aune, Frank Hanssen og Harry Edvardsen tar for seg av Mortens vafler.
Og Morten serverer kaffe fra morgen til kveld når det er vaffeldag, selvfølgelig går det i Ali kaffe, her skal alle tendenser til gruff kureres.
Men innimellom må Morten også ta seg av businessen, kunden Kristin Horsberg har problemer med å finne ut hvordan hun skal stille klokka når det går mot sommertid. Og Morten er det nærmeste man kommer en urmaker uten å være urmaker. Legg merke til hvor overraskende klok Morten virker med urmakerbrillene på.
Her undersøker Morten uret på sitt kombinerte kontor og verksted, mens kunden forventningsfullt følger med.
Så travel har denne lørdagen vært for Morten, at han ikke har fått tid til å innta sin faste lunsj.
Jeg er den forholdsvis lykkelige eier av en smarttelefon, av merket Samsung, modell Galaxy S5. Jeg er godt fornøyd med den, men samtidig smertelig klar over at jeg er langt i fra å inneha den kompetansen som kreves for å utnytte alle mulighetene den gir. Men av og til oppdager jeg nye muligheter, som oftest ved tilfeldigheter, og ikke på grunn av teknologisk kompetanse. Nylig oppdaget jeg at man kunne sortere bildene i galleriet i forskjellige kategorier. Kategoriene er blant annet Mat, Kjæledyr, Kjøretøy, Blomster osv. Så dette måtte jeg teste ut. Så er det store spørmålet om denne teknologien virker, tja jeg vet ikke helt. Men dere skal selv få bedømme, jeg deler raust ut med bilder fra min “smarttelefon”.
Dette bildet av Morten Ulrichsen havnet i kategorien “Kjæledyr”. Mange synes jo at Morten er en going, men kjæledyr da……
Også dette “fingermouthing”-bildet av meg kom blant kjæledyrbildene. Jeg kjenner flere som vil være helt uenig i den kategoriseringen.
Spekemat og gløggingredienser er jo godsaker, men kjæledyr? Joda, jeg koser meg jo med spekemat, men ikke på samme måte som jeg koser meg med katten……
Men her har programmet truffet blink, valpen i forgrunnen kan godt kalles kjæledyr, litt mer i tvil om eier Lars Berg-Hansen….
Morten Ulrichsens noe uheldige forsøk på å lage kaffe under en ferietur på Leka, finner jeg i kategorien “Mat”. Vel, jeg fikk ikke lyst til å spise dette….
Dette bildet var derimot helt korrekt plassert i matkategorien.
Disse to bildene oppfatter min smarte telefon som kjøretøy. Motorsaga har, i likhet med mange kjøretøy, motor, men kjøretøy? Nei! Og jeg er helt sikker på at min datter ikke syns at hun er et kjøretøy, selv om hun har god framdrift på ski her.
Her bruker jeg ostehøvelen på smør rett fra kjøleskapet, men telefonen mener jeg har tatt bilde av en blomst.
Konklusjon, man kan ikke stole på en telefon, uansett hvor smart den er!
Ikke alle som kommer innom hos Joker Bogen kommer for å handle. Det vil si, de fleste gjør det, men noen unntak er det. I dag fikk Morten besøk av selveste generaldirektøren fra Coop Kolvereid, Marit Dille og hennes underordnede, butikksjef Geir Kongensøy hos Coop Extra på Kolvereid. Dille har nylig tiltrådt sin stilling i en konstituerende status, og hun har satt seg som mål å utvikle og forbedre driften i alle ledd. Derfor søker hun etter kunnskap overalt, også hos konkurrenter. Og Morten er av den rause sorten som villig øser av sin avgrunnsdype brønn av kunnskap. Vel vitende om at ingen klarer å kopiere ham uansett om de har oppskriften eller ikke. Og så vet vi jo alle at det er noe helt annet å drive butikk i en by som Kolvereid enn det er i Bogen. Det som funker i rurale Bogen behøver ikke å funke i urbane Kolvereid.
I Olavhallen øste Morten villig vekk av sin store kunnskap til de kunnskapstørste gjestene fra Coop Kolvereid.
Marit Dille er har nylig tiltrådt som direktør hos Coop Kolvereid, mens Geir Kongensøy er butikksjef hos Coop Extra på Kolvereid.
Når Morten forteller at de har en maskin der kundene kan putte inn tomgods, og få kvittering som de tar med til kassen, tror ikke de to gjestene sine egne ører.
Morten måtte ta med seg de tilreisende ut til panteautomaten for å overbevise dem. Geir Kongensøy ville se hvor det ble av boksene og flaskene, mens Marit Dille var skeptisk til å gå for nært.
Men etterhvert våget også Dille seg nærmere, etter at Morten forsikret om at det var helt trygt.
Morten er kjempestolt over den flotte panteautomaten som han er driftsansvarlig for, Han er selve pantemannen i Bogen. I tillegg har han også ansvaret for papp-pressa, så Morten har nok å henge fingrene i.
Og så er det tid for de to prominente Coop-representantene å reise videre, fulle av inntrykk og ny lærdom om butikkdrift.
Så har de talt, regjeringspartiene Høyre og Frp samt Venstre. Kommunene Vikna, Nærøy, Leka og Bindal slås sammen med tvang. Reaksjonene og meningene om dette er svært delte, alt fra raseri til begeistring. De sterkeste reaksjonene kommer fra Leka og Bindal. Og det er helt forståelig, det er disse to kommunene som ligger lengst fra Rørvik og Kolvereid, ett av disse tettstedene kommer til å få kommunesenterfunksjonen. Selv om jeg har foreslått Bogen som nytt kommunesenter, tror jeg vel innerst inne ikke på det.
Rent umiddelbart ser en slik storkommune ut som en god ide. De fire kommunene utgjør et naturlig arbeidsmarked, og en naturlig handelsregion. Gutviks ønske om å slippe å være Lekas stebarn lenger, blir oppfylt. selv om de nok risikerer å bli noen annens stebarn i stedet. Hele problematikken med grensene på Austra blir borte. At disse grensene har vært et problem, har det vært vanskelig å få aksept for hos de som aldri har kjent problemene på egen kropp. Disse problemene har i hovedsak handlet om å få ha ungene i barnehage og på skole i nærmiljøet, for oss som har bodd på “feil” side av fylkes- og kommunegrensa. Disse problemene er dog av mer akademisk interesse i dag, da Kjella skole forlengst er en saga blott, og det finnes knapt unger på “feil” side av grensa.
Mange bindalinger reagerer kraftig på å bli overført til Trøndelag, de frykter å måtte betale moms på strømmen, de frykter mindre tilskudd til landbruket og jeg har til og med sett at de ikke kan bruke nordlandsbunaden lenger. Og mange andre ting frykter de også. Noe av frykten er nok veldig godt begrunnet, sannsynligvis må de betale moms på strømmen på samme måte som meg som bor 3 km sør for grensa til Bindal. Frykten for lavere tilskudd til landbruket tror jeg er ubegrunnet, sonene for tilskudd følger ikke kommunegrensene, Nærøy er inndelt i to soner, det er forøvrig Bindal også, og Leka ligger høyere på tilskuddssats enn Bindal på noen områder. Og jeg tror aldri at noen vil reagere negativt på at Bindalens kvinner fortsetter å bære sine Nordlandsbunader på 17. mai. Bekymringen for at den unike legedekningen, med sin stabilitet, sin legevakt, og sin usedvanlige kvalitet, kan være truet i en stor kommune, er høyst reell og forståelig. I rettferdighetens navn har Bindal og Leka lyktes i en helt annen grad enn Nærøy og Vikna, med i gi sine innbyggere et legetilbud som innbyggerne har vært tilfreds med. Et godt eksempel på at stort, ikke nødvendigvis er godt i alle sammenhenger. Forøvrig kan det jo hende at bindalingene i den nye situasjonen som har oppstått, finner ut at de kanskje tjener på å stå sammen, den pinlige striden mellom indre og ytre deler av kommunen, ofte kamuflert som politisk strid mellom Arbeiderpartiet og Høyre/Venstre, har vært, og er, både skadelig og skammelig. Men det kan godt være at jeg tar feil også i det spørsmålet.
Leka har jeg størst sympati med. De har nærmest vært lovet å få beholde sin selvstendighet, og det vil være ren utopi å tro på at de vil få beholde alle sine kommunale arbeidsplasser. Disse arbeidsplassene representerer i stor grad det som er av såkalte kompetansearbeidsplasser i øykommunen, og forsvinner de, vil det føre til en nærmest utålelig utarming av Lekasamfunnet. Jeg håper selvfølgelig at jeg tar feil, at både Bindal og Leka kan komme, om ikke styrket, så i hvert fall godt ut av denne prosessen. Men jeg har mine tvil.
Hva Nærøy og Vikna angår, så har det ikke nyheten om tvangssammenslåing frambragt så sterke følelser, flertallet i disse kommunene er nok tilhengere av en sammenslåing, hvis man kan oppnå fordeler på bekostning av den andre parten. Dette er helt sikkert nokså flåsete sagt, men intensjonsavtalen om sammenslåing av de to kommunene inneholdt et punkt om at Nærøys kommunesenter Kolvereid skulle ha sete for ordfører og rådmannsstab. Og dermed ble det flertall for avtalen i Nærøy, og flertall mot avtalen i Vikna under folkeavstemningene i fjor høst. Ingen er i tvil om at det hadde blitt motsatt om Rørvik hadde fått kommunesenterfunksjonen i avtalen som ble lagt fram for innbyggerne i folkeavstemning. Det burde ærlig talt ikke bety all verden hvor rådmann og ordfører har kontor, det er tross alt ikke mer enn 20 minutters kjøring mellom Kolvereid og Rørvik. Men det framstår som ren utopi at det kan oppnås enighet innad i den foreslåtte storkommunen om hvor kommunesenterfunksjonen skal plasseres. Det blir å sammenligne med å fange fire villkatter og sette de i et trangt bur sammen, og samtidig forvente at de skal være venner og bli enige. De ville sannsynligvis sloss til siste bloddråpe og ikke gi seg før en en hadde vunnet og de tre andre lå dødelig såret tilbake. Det vil være en stor unnlatelsessynd av regjering og Storting å ikke bestemme dette også når man først har funnet det formålstjenlig å bruke tvang.
Og nettopp tvang er det stor problemet i denne saken. Riktignok har det vært forespeilet at tvang kunne bli aktuelt i forbindelse med kommunereformen. Riktignok unntaksvis, og i tilfeller der en kommune stengte for at andre kommuner kunne slå seg sammen til en fornuftig enhet. I vår tvangssammenslåing er det ikke tilfelle. Ingen stenger for at andre kan slå seg sammen. Mye tyder på at akkurat dette er noe Venstre har hestehandlet seg fram til. På den måten har de fått revansje for alle nederlagene de har lidt i de lokale prosessene. Men det kan fort vise seg at dette er en Pyrrhosseier, og det skulle egentlig ikke være meg i mot. La det være helt klart, Stortinget har lov og rett til å gjøre slike vedtak, men jeg syns det hadde vært redelig av de tre partiene som står bak denne tvangssammenslåingen, å si klart i fra at i denne omgang oppnådde man de frivillige sammenslåingene som allerede er et faktum. Men at man ikke var fornøyd med det, og så gått til valg med lovnad om å gjennomføre tvang for å få det kommunekartet man mener er best. Så kunne velgerne avsagt dom i september. Dagens kommunestruktur har stort sett vært uforandret siden jeg var to år, Og jeg holder på å bli en eldre herre nå, så det hadde ikke skadet noen som helst å vente et år til. Svært mange oppfatter dette som en ren overkjørsel av lokaldemokratiet, og det har skapt stor usikkerhet om framtida for mange. Det skal man ikke undervurdere, og for egen del kan jeg bare konstatere at jeg har blitt langt mer skeptisk til hele kommunereformen, mye på grunn av det jeg oppfatter som en dårlig og nokså tilfeldig prosess.
Nå er det jo slett ikke sikkert at det blir noe av dette tvangsekteskapet mellom de fire kommunene. Det blir nok vedtatt nå i vår, men Arbeiderpartiet og Senterpartiet har lovet å oppheve alle tvangssammenslåinger hvis de får flertall ved høstens valg. Og det framstår unektelig som mer og mer sannsynlig.
I likhet med Trond Sverre Horn, profilert politiker, artist og klok mann fra Brønnøy, forøvrig også en god venn, uten at det betyr noe i denne sammenhengen, vil jeg minne om det høvdingen Erik Bye en gang sa:
Politikerne må en gang lære, både i Norge og andre steder – at de ikke er våre herrer.
I demokratiene skal de være klar over, hver eneste dag de våkner og hver eneste kveld de går og legger seg, at de er våre tjenere. De er folkets tjenere! De skal stå i giv akt for oss i demokratiet. Det er noen av dem som tror at de er blitt herrer, men der tar de faktisk feil. Der må de en gang lære at de tar feil. Ellers er demokratiet bare dillball!
Jeg har flere ganger skrevet om Valveita her på bloggen. Valveita og Kjærstadvalen ble gravd ut på slutten av 1800-tallet for å bedre mulighetene for båtferdsel i området. Det har vært, og er, en viktig forbindelse mellom Årsetfjorden og Kjella. I nyere tid har det blitt stadig vanskeligere å bruke denne farleden, da gjenslamming har gjort det stadig grunnere. For turistbedriften Bogen Feriehus har dette ført til stadig større problemer, med ødelagte propeller på påhengsmotorene, og turister som ikke har kommet seg ut på sjøen, eller at de ikke har kommet seg på land på fjære sjø. Magnor Dolmen har jobbet med å få en løsning på problemet i et par tiår, og nå har han endelig fått et gjennombrudd i og med at både Nærøy og Bindal kommune har gått inn med økonomisk støtte til et forprosjekt som skal bane veg for en fullstendig rehabilitering av farleden. Også næringsutviklingsselskapet Bindal utvikling støtter prosjektet økonomisk. Magnor Dolmen er svært tilfreds med at både kommunene og Bindal utvikling har uttrykt sterk vilje til å få gjennomført den sårt tiltrengte rehabiliteringen. Både for bedriften Bogen Feriehus, for å ta vare på et viktig kulturminne og for å gjøre småbåttrafikken enklere og tryggere, er dette av største viktighet. I dag gjennomførte Verdalsfirmaet Seascan en grundig undersøkelse av dybde- og grunnforhold i hele det aktuelle området. Veldig flott å se at det endelig skjer noe med dette som har vært forsømt alt for lenge.
Seascan sitt fartøy blir sjøsatt ved Kjærstad i formiddag.
Så har farkosten kommet på vatnet og setter kursen mot Bogen for å klargjøre for scanning av bunnen når sjøen har flødd opp.
En forventningsfull Magnor Dolmen hos Bogen Feriehus tar i mot båten ved turistanleggets brygge.
Noen timer senere er det flo sjø, og scanningen av bunnforholdene er i full gang.
Fine forhold for å gjøre sånt arbeid i dag.
Magnor Dolmen har ventet lenge på at noe skal skje med den gamle farleden.
En smilende Magnor Dolmen er veldig godt tilfreds med at det endelig begynner å skje noe med hensyn til å bedre seilingsforholdene i Valveita og Kjærstadvalen.
Bak denne dramatiske overskriften skjuler det seg et sagn knyttet til gården her. Dette sagnet går i korthet ut på at ei gjeterjente fra gården her, som var ute og gjette dyrene, under et uvær søkte ly i et skjul/gjeterhytte som var satt opp til formålet. Og mens jenta oppholdt inne i skjulet, gikk det et steinras fra det bratte fjellet som ligger rett ovenfor der hytta skal ha stått. Den største steinen i raset la seg i ro akkurat der hytta lå. Dette er bare et sagn, og jeg vet ikke om det er noe hold i det. Det finnes ingen skriftlige nedtegnelser om denne hendelsen, det har bare blitt overlevert muntlig fra generasjon til generasjon. For noen dager siden holdt jeg på med vedhogst like ved denne store steinen, som ligger i nokså flatt terreng, og da kom jeg på dette sagnet som jeg fikk høre som liten. I helga fortalte jeg historien til mitt eldste barnebarn Ina, og hun ble veldig facsinert av sagnet. Så vi måtte ta oss en tur og se på steinen, hun hadde et håp om at vi kunne klare å dytte steinen litt unna, så vi kunne få undersøkt om historien stemte. Nå er det vel ganske vanlig at det finnes sagn og muntlige overleveringer knyttet til de fleste gårder og grender i landet. Jeg kjenner flere sagn knyttet til gården her, noen er åpenbart ikke sanne, mens andre sikkert har rot i virkelige hendelser. Om historien om gjeterjenta er sann eller ikke, er det umulig å vite noe om, men uansett ligger det vel en forpliktelse i å bringe historien videre til nye generasjoner. Sånne sagn er i bunn og grunn kulturminner som det er god grunn til å ta vare på.
Det er en ganske så stor stein som ligger midt ute på en nokså flat slette.
På den ene siden har storsteinen et overheng, nesten som en gapahuk.
Det er morsdag i dag, og da er det jo en viss tradisjon for kake. Her i huset har det som oftest blitt kjøpt en romkake på butikken, til mor. Romkake er favorittkaka til husets mor. Men i år fikk vi besøk av to av våre barnebarn denne helga, så da bestemte Ina og bestefar seg for at vi måtte lage kake selv til bestemor. Så da kjøpte vi inn det vi trengte for å lage ei real romkake. Ina sto for det aller meste selv, bestefar fikk kun ha en rolle som forsiktig veileder. Og alle skjønner vel at vi hadde ei veldig koslig stund på kjøkkenet denne ettermiddagen.
Ina var godt fornøyd med det ferdige resultatet, kaka var ferdig allerede lørdags ettermiddag.
Men først måtte vi piske krem som vi blandet inn i den innkjøpte romkremen.
Lillesøster Emma bidro med prøvesmaking og kvalitetssikring av kremen.
Kakebunnen var litt tørr, så vi fant ut at det var en god ide å fukte den med melk.
Så er kaka fuktet og fylt med romkrem, melisglasuren er på plass og da gjenstår det bare å skrive på hilsen til bestemor. Samt å vente på at morsdagen opprinner.
Og endelig ble det morsdag, og Ina kunne endelig overrekke bestemor kaka hun hadde lagt så mye flid i.
Og for bestemor smakte både kaka og klemmen veldig godt.
