Selv om jeg har vært med i bloggverdenen i over to år nå, får jeg mange ganger følelsen av å være utenfor. Grunnen er at jeg ikke har fått somlet meg til å ta noen skjønnhetsoperasjoner. Har jo skjønt at for å være innafor, må man helst la seg operere. Problemet er bare at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, det er så mye å ta fatt i. Derfor kunne det ha vært fint med råd fra leserne. Hvor skal jeg begynne?
Sophieelise har skjønt det, hun har hele tiden en operasjon under vurdering, til slutt blir hun helt sikkert perfekt.
Burde jeg prøvd barbiedopet tro? Har lest at man blir så syykt brun av det…….
Er bare redd for at kirurgen ville bli motløs av dette synet……
Det er mye snakk om at Norge gror igjen, og det er ikke uten grunn. Norge gror virkelig igjen, og det eneste som kan hindre dette, er flere beitedyr. Derom hersker ingen tvil. Det hjelper ingenting å rydde lauvkratt, hvis ikke nyskuddene blir holdt i sjakk av beitedyr. Også det meste av utmarka mi er temmelig gjengrodd, men jeg har noen mindre felt som jeg har ryddet og tynnet. Og i ettertid har kyr og kviger hatt tilgang til disse feltene, og forskjellen fra tidligere er påtagelig.
Akkurat sånn så det ut før jeg gikk løs med motorsag, og fjernet kanskje 80% av trærne, noe ble til ved, men det meste ble brent på plassen.
Ugjennomtrengelig krattskog har blitt til åpent skogholt med gress og urter i bunnen. Og utmerket ungdyrbeite.
I livet har man mange roller, mange flere roller enn vi til daglig tenker over. En av mine roller er å være bestefar, det har jeg vært i over 5 år nå. Jeg skal ikke ha sagt noe om hvor godt jeg fyller den rollen. Men jeg kan godt si noe om hvor godt jeg liker rollen. I et intervju med Namdalsavisa på fredag sier Åge Aleksandersen at han er en patetisk forelsket bestefar som totalt har avskaffet ordet nei. Og at det er en bra følelse at noen er kompromissløst glad i deg. Og dette kan jeg slutte meg til nærmest uten forbehold. Ingenting kan overskygge gleden over å være bestefar til tre herlige barnebarn. I helga har jeg hatt besøk av mitt eldste barnebarn, Ina på 5 år. Da jeg la henne ned i går kveld, fikk jeg en god klem av henne, og så sa hun: Vi e bestandig så toillåt vi bestefar. Kan nesten ikke tenke meg finere kompliment, og samtidig skjønte jeg at vi har et fellesskap som jeg neppe kan ha med noen andre. Da jeg fikk høre at jeg skulle bli bestefar, i god tid før jeg fylte 50, må jeg innrømme at jeg syntes jeg var i yngste laget til å bli bestefar. Men fra det øyeblikket jeg fikk holde Ina i armene mine, var jeg totalt solgt. Å være bestefar har ikke gjort meg det spor eldre, bare gladere.
Ina oppdager at bestefar står og venter på henne på hurtigbåtkaia.
For en tid tilbake fikk jeg besøk av Trønderavisas journalist Bjørn Sigurd Larsen. Han har bloggere som spesialfelt, derfor ville han lage reportasje om meg. Han anså meg for å være Norges mest avsidesliggende blogger, derfor var jeg interessant. Så i morgen vil det være mulig å se bildene og reportasjen i Trønderavisas helgebilag. Det blir sikkert fine bilder, for kameraet hans var j****g dyrt.
På taket av Balenoen, horer meg til foran kameraet. Alle bloggere som ønsker seg oppmerksomhet, må være litt horete.
Snart 52 år, bonde, på taket av en 16 år gammel Baleno. Sexy, tja…….
Hvis jeg kommer meg opp på trampolinen kan jeg fortsatt være nokså spretten. Fotografen er ikke helt fornøyd, han ville at jeg skulle henge litt lenger i lufta.
Fotoshooten er over, fotografen sier seg fornøyd. Selv er jeg mer usikker.
Må si at jeg ble forskrekket da jeg plutselig oppdaget at politiet kom til gårds i dag. Min første innskytelse var at nå kom de for å sikte meg for å ha gitt dårlige råd i forbindelse med utforkjøringen jeg og Morten ga råd om i blogginnlegget i går. Så rent instinktivt gjemte jeg meg på en plass der de umulig kunne finne meg. Men så viste det seg at det ikke var meg de var ute etter. De var her i forbindelse med etterforskningen av noen nye “naboer” som har vist seg å være tvilsomme ugler i mosen. For å si det sånn så har de ikke hatt helt tørt mel i posen. De har åpenbart ikke hatt råd til å gå til optiker, så dessverre har de ikke klart å se forskjell på mitt og ditt. Så nå blir det nok en offentlig oppgave å utstyre dem med tilstrekkelig gode briller. Men det kunne jo ikke jeg vite i forfjamselsen.
Ikke ofte at Balenoen står side om side med en politibil.
Her i putekassen hadde de aldri funnet meg, men de lette ikke etter meg heller da.
Tør så vidt å kikke fram.
Her reiser de igjen, og jeg kan puste lettet ut. Men jeg må være så ærlig å si at jeg håper at tyvepakket de etterforsker har noe tyngre pust! Sånt er vi ikke vant til her.
Mange har sikkert registrert at det har stormet rundt rådgivningsfirmaet First House den siste tiden. De har viklet seg inn i en suppe (haha, den var jeg heldig med, morsomt å se for seg Bjarne Håkon Hansen viklet inn i en suppe) med Kina, rederiforbundet og Torbjørn Jagland som viktige ingredienser. Byggverket First House vakler nå, forhåpentligvis står dette skitne konseptet for fall. Og til alle som fortviler over at de ikke lenger har noen de kan gå til for å få råd og hjelp til å albue seg fram på bekostning av de som ikke har så stor lommebok som dem selv, det er lysning i sikte. Morten Ulrichsen og undertegnede har bestemt oss for å fiske i rørt vann, og starter opp med rådgivningsbyrå. Dette skjer med umiddelbar virkning. Men til forskjell fra First House, vil vi kjøre en kompromissløs åpenhetslinje. Alle våre kunder og alle våre råd vil bli gjort tilgjengelig for offentligheten. Og best av alt, prisen vil være en bagatell sammenlignet med First House sine priser. I en introduksjonsperiode vil vi holde timeprisen så lavt som 1.500 kr. Og vi gir råd i et hvert spørsmål som både enkeltpersoner, bedrifter og offentlige institusjoner måtte slite med. Vi hadde en diskusjon om vi skulle reservere oss mot å gi råd om pinlige private spørsmål, men over en snaps ble vi enige om at reservasjonsrett ikke passer inn i vårt konsept. Så nå venter vi bare på at rederiforbundet og andre som er rådville, ringer oss og tar kontakt. Vi garanterer at vi ikke vil lide moralsk fallitt og drive med tåkeprat, slik som Hans Geelmuyden påpeker at har skjedd med First House. For å understreke var ydmykhet og beskjedenhet, har vi valgt å kalle vårt byrå Second Cabin.
Det oser tillit og integritet av Second Cabins rådgivere.
Vi kan se hverandre inn i øynene og vite at vi har høye etiske standarder. Vi lar oss ikke kjøpe av Kina.
Forretningsideen ble beseglet med en snaps, reservasjonsrett har ingen plass i vårt konsept.
Nesten med det samme vi hadde startet opp firmaet, skjedde det en utforkjøring rett nedenfor huset til Morten. Vi var straks på pletten med rådgivning. Vårt primære råd var å få bilen på vegen igjen.
Bilføreren hevdet at han bare hadde 20 km/t da uhellet skjedde, og ville ha råd om hva han skulle si hvis han fikk spørsmål om hva uhellet skyldtes. Vi framholdt da at han hadde tre alternativer. 1. En logisk forklaring. 2. En usannsynlig forklaring. 3. En helt utrolig forklaring. Så blir det opp til ham å treffe det rette valget.
Vi legger ikke skjul på at føreren kan stå oppe i en omdømmeutfordring. Dette er han smertelig klar over, derav skjelvingen på hånden. Vi endte opp med at forklaringen på uhellet måtte være lokal isdannelse på tross av at det var +20 grader denne kvelden, altså en kategori 3-forklaring.
Vi gjorde også en overfladisk teknisk kontroll av bilen, her er det mønsterdybden som blir gransket. Men heldigvis for bilføreren var dybden tilfredsstillende både etter myndighetenes og Second Cabins standarder. Vi i Second Cabin har lagt oss på en noe strengere linje enn myndighetene, for å fjerne enhver tvil om vår høye etiske standard.
Facebook flommer for tiden over av diverse utfordringer og stafetter. Hverdagsbilder et av temaene, et annet er å si tre positive ting i ørten dager og utfordre x antall andre til å gjøre det samme. Dette er vel og bra, men på mange måter er det diskriminerende for de som ikke har hverdager. Og tenk på alle negative surpeiser, hvor ekskludert må ikke de føle seg. For å komme bølgen av utfordringer i forkjøpet, skal jeg her si tre positive ting, samt legge ut et knippe hverdagsbilder. Så får jeg håpe at det holder med det. for jeg holder ikke ut å legge ut tre positive ting hver dag i dagevis. Det går tross alt en grense gjennom tilværelsen.
