Da jeg for ikke lenge siden stoppet opp ved busskuret ved Lona bru, kunne jeg ikke unngå å legge merke til det nye rekkverket som har kommet der. Det er sikkert fornuftig, Kongsmofloden flyter tross alt forbi like nedenfor. Men det som bekymrer er at busskuret åpenbart har vært flyttet på i forbindelse med arbeidet. Og det er ikke til å legge skjul på at å flytte sånne klenodier ikke er uten risiko. Blant annet ble en planlagt flytting av vikingskipene på Bygdøy skrinlagt på grunn av faren for at de ikke ville tåle en flytting. Spørsmålet er om det har vært gjort sånne vurderinger før man flyttet på busskuret ved Lona. Jeg vil oppfordre Riksantikvaren, Statens Vegvesen og andre ansvarlige myndigheter til å vise ansvar. Dette signalbygget må reddes før det er for sent.
Siden sist har det kommet nytt rekkverk ved busskuret ved Lona bru.
Jeg kan nå avsløre formålet med reisen til Stamsund, vi ville nemlig finne ut av et hardnakket rykte om at det ligger en Matkrokenbutikk der. Og ikke langt fra hurtigrutekaia fant vi butikken. Dermed slapp vi å spekulere mer på det. Vi hadde også gjort litt etterretningsarbeid på forhånd, og funnet ut at det var en åpen pub i havna der. Men på tross av at både en tilreisende fotograf, og bestyrerinnen på fiskarheimen, hevdet at puben skulle være åpen, forble den stengt under hele vårt opphold der på lørdagskvelden. Men kaffen, vaflene og riskremen på fiskarheimen var meget velsmakende, så vi led ingen nød. Og Morten visste som vanlig råd når det røyner på. Jeg får vel også legge til at på sørgående hurtigrute Finnmarken, var ikke puben stengt!
Reisens store mål, vi fant Matkrokenbutikken i Stamsund. Riktignok var den stengt når vi kom, men bare å ha sett den med egne øyne var nok for oss.
Etter å sett Matkrokenbutikken, satte vi kursen for puben på brygga, her skulle det drikkes øl.
Dette blogginnlegget handler kun om innseilingen til Stamsund. En av de vakreste opplevelser jeg noensinne har hatt. Naturen, Tore Ljøkjels musikk, været, lyset, ja alt var perfekt. Jeg legger dette ut i erkjennelsen av at hverken ord eller bilder kan beskrive opplevelsen på en god måte. Men er det noe jeg kan anbefale, så er det å være med nordgående hurtigrute inn til Stamsund.
Norges Bondelag kjører i disse dager en kampanje der de utnevner bondevenner i lokallagenes områder. Og i dag ble Morten Ulrichsen og undertegnede utnevnt til bondevenner av Horsfjord Bondelag. Æren ble oss til del under en høytidelig seremoni ved Matkroken Bogen. Det er i grunnen litt beklemmende å skrive så mye mer om det, annet enn at vi føler oss beæret.
Her har Morten Ulrichsen fått på seg forkleet som betyr at han nå er offisiell bondevenn. Mona Øvergård og Eli Horsberg fra Horsfjord Bondelag sto for utnevnelsen.
Offisielt bilde, Morten med potetsekk fra Ranum gartneri. Dette er Mortens favorittvare i butikken, og også en favoritt hos mange av kundene. Så dette er en norsk råvare Morten har vært flink til å fronte.
Her er en liten fotoshoot med de to yngste kalvene i fjøset, de er nokså jevngamle. Aurora, den røde kukalven er ca 2 uker gammel, og den hvite oksekalven av STN-rasen ble født nå i helga. Aurora er den største kukalven jeg kan komme på at vi har fått. 67 kilo veide hun da hun ble født. Den hvite STN-kalven veier nok ikke mer enn halvparten, det på tross av at han ble født 14 dager etter termin. Men begge er friske og spreke kalver.
Aurora heter hun, og er en frisk og fin kukalv, og ikke minst er hun stor.
Her er Julie Desembers nye kalv, fotografen har ikke klart å bestemme seg for navn enda. Men at STN-kalver er søte, er det ingen tvil om.
Bodø hadde vi store forventninger til, Nordlands hovedstad hadde vi hørt mye bra om. Norges mest vindfulle by skal det visstnok være, men det merket vi ikke noe til, regn derimot, var det plenty av. På tross av regnet beveget vi oss helt opp til glasshuset. Egentlig var det ganske dristig av oss, for vi kunne jo slett ikke være sikre på at vi fant tilbake til hurtigrutekaia. Men heldigvis gikk også det greit, selv om Bodø byr på langt større forhold enn Bogen. Der orienterer vi oss lett uten så mye som å tenke oss om.
For en NRK-entusiast som meg, var det stort å få se bygget til NRK Nordland.
I Bodø har Senterpartiet og Unge Høyre gått sammen om å drive hud- og fotsalong.
Både Morten og jeg ble stappmette av den nydelige maten.
Utenfor tairestauranten traff vi sambygdingen Karstein Horn. Han er flyger i Widerøe, og var i Bodø i anledning selskapets 80-årsjubileum.
Morten har lenge gledet seg til å se Glasshuset i Bodø. Han hadde også lyst til å prøve å kaste stein i glasshus, for det hadde han hørt så mye om. Men heldigvis fikk jeg ham fra det. I stedet fikk jeg forklart ham hva som menes med uttrykket, og da ble alt greit for Morten også.
Vi hadde hørt at glasshuset var flere kilometer langt, men det var det ikke, bare noen hundre meter tror jeg. Men fint med tak over gata en regnværsdag.
På tur tilbake til hurtigruten i regnværet, med Stamsund som neste anløp.
Nå har vi gjennomført den lenge planlagte reisen til Stamsund i Lofoten, og sitter igjen med masse inntrykk fra en fantastisk reise med Hurtigruten. Turen startet på Rørvik fredagskvelden, og da Trollfjord gled inn mot kai hørte vi fantastisk vakker saksofonmusikk. Vi var sikre på at det var musikk på boks, men til vår store glede og overraskelse var det en ekte saksofonist som sto på øverste dekk og spilte for reisende, og folk på kaia. Det var sopransaksofonisten Tore Ljøkjel som spilte ved alle anløp på turen. Vi valgte å kalle denne ekspedisjonen “Med frakk til Stamsund”, noe både Morten og jeg var svært tilfreds med i starten. Men for Morten ble det for mye etter hvert. Vi så nok så velkledde og velstående ut, at vi stadig fikk tilbud om å bytte til suite, spørsmål om vi ville ha champagne osv. Så Morten gikk etter hvert over til allværsjakke, mens jeg fullførte reisen i frakk. Dette til tross for at Morten er kjøpmann, og nok må sies å tilhøre et høyere sosialt lag enn jeg gjør. Vi sitter igjen med så mange inntrykk og bilder etter reisen, at jeg må fordele det over flere innlegg.
Nordgående og sørgående hurtigrute ligger til kai samtidig i Rørvik, her er Nordlys på sør og Trollfjord på nord.
Lørdagen opprant med regn og tåke, her like før Ørnes.
Tore Ljøkjel spilte også ved anløp Ørnes, og gjorde at selv regn og tåke ble vakkert.
Småbåthavn og fergeleie i Ørnes.
Vi benyttet selvfølgelig anledningen til å slå av en prat med Tore Ljøkjel, han var en veldig hyggelig og imøtekommende fyr. Han fortalte at ved anløp Nesna grytidlig på lørdagsmorgenen hadde en bakfull nesnaværing ringt Hurtigruten og bedt om å få slutt på musikken. Ikke alle som verdsetter vakker musikk.
En tankefull Morten ser utover Ørnes havn.
Og dette er det han ser på.
Denne karen satte øyensynlig pris på Tore Ljøkjels saksofonmusikk.
Jeg holder nå på å forberede meg på en reise som for meg har et større omfang enn jeg er vant til. Jeg skal nemlig ta hurtigruten fra Rørvik til Stamsund og tilbake igjen i løpet av helga. Og det som gjør dette ekstra spennende er at Morten Ulrichsen blir med på turen. Vi tenker å gjøre strandhugg i alle havner der Hurtigruten har anløp, og det er ikke umulig at det kommer reportasjer fra disse havnene på bloggen etter hvert. Hvis det er noen som har tips om ting jeg bør ta bilde av, så er det bare å melde fra. Og om det er noen som vil bli tatt bilde av, så er det bare å møte opp. Men fram til avreise i morgen kveld, blir det fullt opp med å forberede reisen. Forberedelsene har for øvrig allerede pågått en stund.
Det er de to nyeste hurtigruteskipene, Trollfjord og Finnmarken vi seiler med.
Man må ha med seg nok drikke på en sånn tur, her ferdigblandet saft.
Vi planlegger å reise i frakk, men etter råd fra min svigerfar, som har reist mye med hurtigruten, kommer vi også til å iføre oss benklær.
Morten reiser aldri noen steder uten tubaen sin.
Morten har også skaffet fine svipptursekker som vi kan bruke når vi går i land.
Denne strømpebuksa blir ikke med på turen. Også etter råd fra min reisevante svigerfar. Han kan mye mer om hva som passer seg og ikke, enn det jeg gjør.
Da har gårdens kjæledegge Marius Sarius Katarius flyttet fra oss. Og det er nok det beste, i hvertfall for Marius. Han er i skrivende stund snart framme i Malm, der han skal begynne i fast stilling som førsteelsker og avlsokse i ei STN-besetning der. Jeg har fortalt ham om de lekre damene som venter på ham der, det var nok grunnen til at han sprang rett inn på dyrebilen. Uten så mye som et sekunds nøling.
Før Marius reiste fikk han en pose boller som et siste måltid her på gården. Fra nå av blir det andre boller på han.
Marius koser seg med en siste bolle før han reiser.
En fornøyd livdyrbilsjåfør Morten Flågan kan konstatere at dette var en grei kar å få inn på bilen. Morten Flågan er også en usedvanlig grei kar, som har godt lag med dyrene. Han har kjørt livdyr rundt i Nord-Trøndelag en årrekke. Og det har han tenkt å gjøre så lenge det er dyr å kjøre. Med andre ord trives han med jobben, og jeg tar vel ikke for hardt i når jeg sier at det gjør også hans to- og firbente oppdragsgivere.
Et par signaturer og en hyggelig prat må til før ferden kan gå videre.
Joda, det var aprilsnarr, det blir ikke noe minipol på Matkroken Bogen. I hvertfall ikke i nærmeste framtid. Så alle som fryktet at strikkegarnet måtte vike plassen i hyllene, kan ta det helt med ro. Og til leserne av bloggen, dere behøver ikke å frykte at det skal bli mer tull og tøys i framtida. Fra nå av er det tilbake til den sedvanlige seriøse blogginga.
Ingen skal beskylde oss for å være sure i hvertfall.
Morten ler seg nesten skakk ved tanken på hva Torlaug vil si når hun får vite at strikkegarnet skal ut av hyllene.
