Sommeren er tiden for å gjøre ting som man gjorde forrige sommer, og sommeren før det. Tradisjoner kalles det, nå er ikke jeg noen stor stor tilhenger av å holde tradisjoner i live bare for at det er en tradisjon. Men når tradisjoner oppleves meningsfulle og givende, er det svært verdifullt. For meg har det blitt en sommertradisjon å dra til Brønnøysund på Rootsfestivalen, og da er det eneste obligatoriske å få med seg, konserten til Trond Horn & Anita Bøygard og Stålfolket. De spiller utelukkende musikk som Johnny Cash og June Carter har spilt. Både deres mest kjente klassikere, men også mer ukjente sanger. Men tro endelig ikke at dette er et show der Cash/Carter etterlignes. Selvfølgelig er konserten sterkt preget av Horn/Bøygards store respekt og beundring for sine forbilders musikk og liv. Men år for år gjør de dette stoffet mer og mer til sitt eget. Ikke minst gjennom det dristige, og svært vellykkede grepet de har gjort med å oversette tekstene til norsk. Tekstene, som i første rekke handler om kjærlighet, men også om motgang og humpete levd liv, blir enda nærere og mer personlig når vi får dem servert på klingende halling- og brønnøydialekt. Vi skjønner at dette materialet betyr mye for disse strålende artistene, og at de på mange måter ser sitt eget liv og kjærlighet i Cash/Carters univers. Det ble atter en gang en konsert til å bli revet med av, til å bli varm om hjertet av, til å slå opp latterdøra av, og til å få en tåre i øyekroken av. Ikke alle sangene blir ytt rettferdighet i en sånn setting, til det er festfaktoren for høy hos en del av et festivalstemt publikum, men pytt, det blir bagateller. Men jeg skulle gjerne sett dette nydelige konseptet i kulturhuskonsert-format. Det tror jeg hadde funka, for å bruke et understatement. Til slutt, to ord om bandet Stålfolket, dette kan knapt gjøres bedre!

Trond og Anita legger ikke skjul på sin kjærlighet til verken hverandre, eller til musikken de framfører.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Trond og Anita sammen med sitt bunnsolide band, Stålfolket. Fra venstre Arne Flatmo, Trond Horn, bak trommene skimtes Roger Svartvatn, Anita Bøygard, Freddy Aspmark og Sindre Lefdal Kvam.

Trond Horn under framføringen av “Personal Jesus”, opprinnelig framført av Depeche Mode. Men selvfølgelig er det Johnny Cash sin berømte versjon av sangen som er utgangspunktet for Horns norske oversettelse. Trond Sverre har gitt den tittelen “Min egen herre”. 

Arne Flatmos lyriske og vakre gitarspill var som vanlig med og løftet opplevelsen til uante høyder.

Bassister er ofte de kuleste i musikkverdenen, Freddy Aspmark er nok ikke noe unntak.

Sindre Lefdal Kvam er forholdsvis ny i Stålfolket, men det skulle man ikke tro.

Stappende fullt i det store teltet under teltkonsertene.

Kommentar overflødig!

Spilleglede, kommunikasjon og stor musikalitet, ligger i bunnen som et bunnsolid fundament for denne gjengen.