Endelig kunne vi avslutte årets vårtorskefiske nå i helga. Morten var ikke villig til å dra garna på land før han hadde fått hyse han kunne si seg fornøyd med. Han er en stor hyse-entusiast, og selv om vi har fått hyse tidligere også, var de ikke av et kaliber han var fornøyd med. Men nå ble det endelig hyse han var fornøyd med. Morten er en stor matentusiast, og da tenker jeg ikke bare på det å spise mat. Han har langt over middels egenskaper på kjøkkenet, og fiskekakene hans holder internasjonal standard. Dessverre får man ikke kjøpt fiskekakene hans på Joker Bogen. Men hvis du har ei hyse, går det jo alltids an å spørre Morten om å lage fiskekaker av den. Jeg garanterer ingen ting altså, bare så det er sagt.
En svært stolt Morten viser fram kvalitetshysa si.
Isen lå rundt garnblåsa vår.
Men det var dog kun lokale isproblemer denne fine aprilmorgenen.
Morten så seg nødt til å banke is mens jeg dro opp garna.
Fangsten brakt på land, og vi sier oss fornøyd med årets fiske.
Her er fangsten sløyd og klar for videre foredling.
Her har Morten foredlet hysene til de lekreste fiskekaker. Og de smakte helt fortreffelig, det er ikke kødd engang.
Onsdag denne uka var det folkemøte nummer to om Austra, i forbindelse med kommunereformen, forøvrig et svært godt besøkt møte. Og temaet var også denne gangen om Austra skal samles innenfor en kommune og et fylke. Eller om øya, som det vitterlig er, fremdeles skal være delt mellom Leka og Nærøy i Nord-Trøndelag, og Bindal i Nordland. Siden forrige folkemøte er det gjennomført en innbyggerundersøkelse som har vist at et overveldende flertall ønsker at Austra samles innenfor en og samme kommune, og flertallet gir uttrykk for at de vil tilhøre Nærøy. Folkemøtet på onsdag viste imidlertid at det nok finnes mange meninger om hva som er den rette vegen for Austra. Og også ulike oppfatninger om hvilke problemer dagens grenser fører til.
Selv har jeg bestandig ment at Austra burde tilhøre en og samme kommune, og det mener jeg forsåvidt fortsatt. Men jeg har også ment at den eneste farbare vegen mot en samling av Austra, har vært en sammenslåing av kommunene Vikna, Nærøy, Leka og Bindal. Dette blir det ikke noe av i denne omgangen. Leka er klokkeklar på at de skal bestå som egen kommune, Bindal satser på et kort som heter blokk-kommune, der de skal være sammen med de andre kommunene på Sør-Helgeland i en, etter sigende, helt ny samarbeidsform. Selv synes jeg det minner mistenkelig om samkommune. Dette er en samarbeidsform som er vedtatt avviklet. Og Brønnøy, som er storebror i denne konstellasjonen, virker mildt sagt svært lunken til prosjektet. Det er helt betimelig å spørre om ikke Bindal har satt pengene på en halt, om ikke død hest. Nærøy driver fortsatt og forhandler med Vikna om sammenslåing, men krangelen om Kolvereid eller Rørvik skal være administrasjonssenter, velter nok dette prosjektet også. Siste forslag, som heller ikke blir avvist av Nærøys ordfører, er å slå seg sammen med Namsos. For å si det kort, situasjonen er uoversiktlig.
Lekas posisjon er avklart, de vil stå alene. Men denne planen kan veltes hvis de mister sine innbyggere på Austra. I Gutvik er det etter sigende stort flertall for å bli overført til Nærøy. Men problemet er at vi ikke vet hvilket Nærøy dette blir. Og blir dette nødvendigvis en lykkelig løsning for Gutvik? Jeg er ikke overbevist. Gutvik har en aldrende befolkning, og vi vet alle at med stigende alder melder behovet for helsetjenester seg. Her skal jeg være personlig. For ikke lenge siden ble et nært familiemedlem syk. Og i den forbindelse kom hjemmesykepleie opp som tema. Og det klare svaret fra Nærøy kommune var at når vi bodde der vi bor, på Austra, kunne vi ikke regne med særlig hyppige besøk av hjemmesykepleien. Jeg bare nevner det som et eksempel på at det ikke er helt enkelt å bo langt fra tjenesteyteren. Hvordan det fungerer med hjemmesykepleie fra Leka i Gutvik vet jeg ingenting om.
Bindal sin posisjon er altså dette blokk-kommuneprosjektet på Sør-Helgeland. Et prosjekt både jeg og mange andre har problemer med helt å skjønne. Og i hvert fall et prosjekt som er høyst usikkert. Bindal har avslått å utrede en sammenslåing med de andre kommunene i Ytre Namdal, ikke alle bindalinger er fornøyd med det valget.
Nærøy holder fortsatt liv i forhandlingene med Vikna om en sammenslåing, men jeg kjenner ingen som tror det blir noe av. Men det går selvfølgelig an at alle tar feil. Når sammenslåing med Namsos og omliggende kommuner i tillegg kommer opp som aktuelt, er det ingen som vet hvilket Nærøy det blir.
På denne brokete bakgrunn syns jeg per i dag det er vanskelig å ha noen klar mening om hvor Austra skal høre til i framtida. Vi må få fasiten før det går an å si noe bestemt om det.
Jeg skal også driste meg til å si litt om det jeg tror er grunnen til at så mange har sagt at de ønsker seg til Nærøy. Både i Gutvik og Horsfjord/Kjella er det nok mange som føler seg stemoderlig behandlet av sin egen kommune. Hele Austra er på mange måter utarmet, og befolkningen er aldrende. Det er svært lite av offentlige tilbud igjen. Barnehagen på Horsfjord er et av ytterst få offentlige tilbud som er igjen. Og mange husker at det nylig var en stri kamp for å få åpen barnehage fem dager i uka. Jeg vet også at mange på Horsfjord er så inderlig lei av den alltid pågående grendestriden mellom Terråk og Bindalseidet. Det er nærmest en terrorbalanse mellom disse stedene, der bevilgninger til den ene plassen, automatisk utløser tilsvarende bevilgninger til det andre stedet i neste omgang. Selv kulturprisutdelingene følger dette mønsteret På tross av at Horsfjord/Kjella har et minst like vitalt kulturliv som resten av kommunen, har prisen aldri havnet i denne delen av kommunen i løpet av de 20-30 årene den har blitt delt ut. Det kan hende at både Leka og Bindal har litt å gå på når det gjelder å få folk på Austra til å føle at de er like viktige som alle andre i sine respektive kommuner. Forøvrig har vel ikke jeg heller så fryktelig varme følelser for min kommune.
Dette ble på ingen måte et utfyllende innlegg, jeg kunne skrevet mye mer om temaet, men dette får holde i denne omgang.Det kan godt hende at jeg tråkker på noen tær med dette innlegget, men det bør gå bra. Jeg har neppe slik tyngde at slike tråkk smerter særlig.
Salen var nesten like full som når det er revy 4. juledag.
Også på parkeringsplassen minnet det om 4. juledag.
Aktørene på scenen underholdt forhåpentligvis ikke så mye som aktørene i revyen 4. juledag. Fra venstre: Varaordfører Tor Arne Aune fra Bindal, Bindalsordfører Britt Helstad, Lekaordfører Per Helge Johansen og Nærøyordfører Steinar Aspli.
Fylkesmann Hild-Marta Solberg i Nordland var nok den fremste notabiliteten på møtet. Uten forkleinelse for ordførere og andre.
Stortingsrepresentant og Austraboer Lisbeth Berg-Hansen var klar på at hun verken ville ha kommunesammenslåing eller grensejustering.
Bordet der representanter fra fylkesmenn og fylkeskommuner. I forgrunnen sitter tidligere Bindalsordfører Petter Bjørnli.
Trond Hiller fra Gutvik var helt klar på at han ønsket Gutvik overført til Nærøy.
Merete Berg-Hansen tok ordet for å påpeke at jeg har blitt en gammel mann. I tillegg var hun bekymret for barnehagens fremtid ved en grensejustering.
Til min kones store overraskelse, tok jeg også ordet under møtet. Først og fremst for å nyansere Merete Berg-Hansens vurderinger av min høye alder. Jeg berørte også såvidt grenseproblematikken på Austra.
Petter Dass verselinje “Ondt ofte lider den fiskermand” passer kanskje ikke så godt på Morten Ulrichsens og mitt vårtorskefiske. Vi lider ikke veldig ondt, men ettersom Morten hevder å være Petter Dass etterkommer syntes jeg det var greit å bruke det som overskrift. Morten og jeg er nå i gang med vårt årlige torskefiske, og denne gangen har vi bevisst valgt å sette garna sånn at ikke fangsten blir så stor i første omgang. Det blir for mye for oss å ta vare på i en gang. Det er imidlertid mulig at vi etterhvert øker på. Vi har jo som ambisjon å fylle opp våre lader med tørrfisk som skal bli lutefisk, klippfisk, torskefilet og lettsaltet torsk. Vi skulle naturligvis ha kommet i gang tidligere, men Morten har hatt en rekke med viktige forretningsreiser i det siste, så anledningen bød seg ikke før nå. Men nå ble det noen små åpninger i Morten kalender, mellom business, musikkopptredener og alt det andre Morten fyller sine travle dager med.
Morten er selvskreven skipper ombord.
Akkurat passe fangst nå før vi har blitt mer rutinerte til å ta oss av fangsten.
Når barnebarna er på besøk, og det samtidig er kalving i fjøset, er det bestandig omfattet med stor interesse. De har vært med på mange kalvinger, men når det er Julie Desember, den eneste STN-kua vår som skal kalve, er det helt ekstraordinært spennende. I går kveld kalva Julie endelig, etter å ha gått solid over termin. Det ble en sen og spennende kveld for Ina(7) og Emma(5). Men det var ikke snakk om å legge seg før kalven var kommet. Og i dag var det en selvfølge at Melvin måtte få ut en tur for lufting og fotografering. Jeg regner med at denne kjæledeggen av en kalv, kommer til å få stor oppmerksomhet ut over våren og sommeren.
Ina synes ikke det er det slag ekkelt med kalving. Hun følger nøye med, og vil gjerne kjenne på det som er. Slim og blod på fingrene gjør ingen ting.
Julie Desember gir her uttrykk for at det ikke er behagelig å føde. Iselin ser medfølende på det som skjer.
I uka som gikk var jeg på to arrangementer med aldeles strålende musikalske opplevelser. Begge forgikk i Bindal, og begge bød på musikk av ypperste kvalitet. Og på begge arrangementene var det et begeistret publikum som ikke etterlot tvil om at de likte det de så og hørte fra scenen. Mandagskvelden var jeg på Terråk museum og hørte på en av landets aller fineste visepopartister, Elin Furubotn, som hadde med seg den eminente musikeren Torbjørn Økland. Disse to ga oss en konsertopplevelse vi sent vil glemme. Helt strålende var det. Og publikum møtte opp, i et antall av tjue, ja 20. For meg er det så lite, at det nesten er litt beklemmende. Setter vi virkelig så lite pris på at flotte, kjente artister legger turen innom våre tross alt nokså beskjedent kjente plasser?
Lørdagskvelden var jeg på Ballroom Night på Vonheim på Horsfjord. Et arrangement i andre enden av skalaen sammenlignet med konserten med Elin Furubotn. Kolvereid Storband fylte scenen med instrumenter og herlige musikere, og de fylte salen med fabelaktig dansemusikk i aller beste storbandtradisjon. Aldri før har jeg vært på dans på lokalet der samtlige låter fra scenen har blitt møtt med heftig applaus. Publikum fikk en fantastisk flott musikalsk opplevelse denne kvelden. Et publikum som talte knappe 40 stykker.
Har det virkelig blitt slik at vi ikke gidder å gå ut og se og høre artister, med unntak de som kommer på sommerens begivenheter som Regattaen, Rørvikdagene og Kolvereiddagene? Eller den ene gangen vi “må komme i julestemning” ved å gå på julekonsert. Disse arrangementene er selvfølgelig viktige på alle måter, men blir det ikke litt stusslig hvis det blir helt stille resten av året? For det kommer det til å bli, hvis trenden jeg har beskrevet, fortsetter. Knappe 60 publikummere tilsammen på forrige ukes to strålende musikkarrangementer i Bindal inspirerer ingen til å fortsette og prøve å arrangere sånne konserter. Jeg vil nesten si det så sterkt at vi av respekt for artistene ikke kan fortsette med det, hvis vi vet at det nesten ikke kommer folk.
Det kan godt være at noen syns jeg er for hard nå. Og litt av hensikten min er vel egentlig å kaste en liten brannfakkel. For egentlig innbiller jeg meg at det er flere som syns at det skjer for lite her, enn de som synes at det skjer for mye. Når de to arrangementene jeg har omtalt her ikke har appell til folk, hva er det som skal til for å lokke folk ut av godstolen? Og dere kan bare glemme det, Bruce Springsteen kommer ikke til Bindal! Kanskje har folk alt for høy standard på godstolene sine? Og bare så det er sagt, jeg tror på ingen måte at dette er et fenomen som bare handler om Bindal.
Elin Furubotn på Terråk Museum på mandagskvelden, hun leverte varene så det holdt. Men 20 i salen, det holder ikke mål i det hele tatt.
Kolvereid Storband skapte begeistring hos det alt for fåtallige publikumet på lørdagskvelden. Jeg tør ikke en gang tenke på hvor mange timers innsats som ligger bak et sånt show.
Ballroom Night på ungdomshuset Vonheim ble en aldeles strålende aften for oss som var så lure at vi tok turen dit i går kveld. Kolvereid Storband holder skyhøyt nivå, og leverte tre fantastiske sett med dansemusikk som vi aldri før har opplevd hos oss. På tross av et alt for lite publikum, var stemningen på topp fra første melodi, som for øvrig var Glenn Millers “In The Mood”. Hvert eneste nummer ble belønnet med stor applaus, det var overhodet ingen tvil om at de frammøtte koste seg. Også fiskesuppa som UL Fønix vartet opp med falt i smak. En særdeles hyggelig aften, men som sagt, hvorfor møter ikke folk opp i store skarer ved en sånn begivenhet som dette vitterlig var.
Disse to ûberkule tenorsaxofonistene, Tom Antonsen og Daniel Zeiss, bidro virkelig til at Ballroom night ble en storartet musikk- og dansekveld for de frammøtte.
Kolvereid Storband er i tillegg til sine overlegne musikalske kvaliteter, et flott skue på scenen.
I bakgrunnen skimter vi Eskil Laukvik bak trommene, foran fra venstre Håvard Avelsgård på barytonsax, og til høre Brynjulf Flasnes på altsax. Alle glimrende musikere.
Marte Volden er Kolvereid Storbands faste samarbeidende vokalist, og bidrar med sin strålende stemmeprakt på mye av storbandets repertoar.
Kan ikke huske sist jeg danset så mye på en fest som i går, man må ha bly i rævva og omfattende lammelser i beina for å klare å sitte i ro når dette storbandet spiller opp til dans.
Robert Skjevelnes er kjent som en rutinert og svært elegant danser, her har han fått med seg sin unge niese Ann Helen Øvergård ut på golvet.
“Merkelig stil han bloggeren har på dansegolvet”, sier Tom Antonsen til sidemann Ove Petter Gansmo.
Marte Volden i knallrød kjole var et flott skue foran det sortkledde storbandet.
I et storband er det ikke så mange som trakterer strengeinstrument, men noen er det da. Gitarist Rolf Anker Pettersen og bassist Torkil Marsdal Hanssen vet utmerket godt hvordan disse instrumentene skal spilles på.
Kapellmester Øyvind Nordstrand er mellom annet kommunikasjonsekspert. Og det vises på måten han kommuniserer med sitt storband, samtidig som han lekende lett og elegant trakterer klaviaturet.
Bjørn Øvergård i billettluka skulle gjerne solgt flere billetter, men var veldig fornøyd med musikk og arrangement forøvrig.
Bjærnhild Bergh, Rønnaug Husby og John Arne Engan fra den fremragende arrangørstaben, øser opp fiskesuppe som var kveldens meny. Forøvrig meget velsmakende.
Lørdagskvelden skjer det store ting på ungdomshuset vårt, Vonheim Sørhorsfjord. Da setter nemlig Kolvereid Storband hverandre i stevne på scenen der, og spiller opp til en real Ballroom night. Kolvereid Storband består av kremen av musikere i distriktet, og har holdt på i litt over to år. De har også innledet samarbeid med Marte Volden, som er en vokalist i stjerneklassen, og hun er selvfølgelig med denne gangen også.
Jeg har hatt gleden av å høre Kolvereid Storband live tidligere, da de spilte konsert for et stort publikum under Kolvereiddagene 2015. Jeg må vel innrømme at jeg ikke hadde de største forventningene før konserten. Jeg tenkte vel at dette var et “musikkorps” hakket over et landsens skolekorps. Så feil går det altså an å ta, jeg hadde ikke hørt lenge på dem før jeg innså at dette var musikk på høyt nivå. I mylderet av flotte artister og underholdere gjennom Kolvereiddagene, står fremdeles konserten med Kolvereid Storband som det klare høydepunktet for meg. Så det er ikke å undres over at jeg storgleder meg til lørdagskvelden.
Lørdagens Ballroom night er et samarbeid mellom Kolvereid Storband og vårt eget framoverlente ungdomslag, UL Fønix. Jeg synes det er stilig at ungdomslaget satser på å prøve nye ting, og denne satsingen er noe jeg bifaller uten forbehold. Og hvis man ikke er stappmett når man ankommer Vonheim, blir det faktisk mulighet for å kjøpe seg fiskesuppe før dansen begynner. Og når dansen begynner, lover jeg å være klar med nypussede dansesko. Ikke at jeg er noen danseløve, heller mer som en hyene å regne i dansesammenheng. Men likevel da. Dette er et utmerket eksempel på samarbeid over alle grenser, det skjer på Austra, og det blir gøy. Og så er dansegolvet nylakkert!
Kolvereid Storband og Marte Volden under siste finpuss før Ballroom Night på Vonheim Sørhorsfjord.
Fra storbandets meget vellykkede konsert under Kolvereiddagene 2015.
Kapellmester Øyvind Nordstrand presenterer her sitt storband. Til høyre står Rolf Pettersen, en legende i ytternamdalsk musikkliv. Han har spilt på scenen på Vonheim mange ganger før, men aldri med et så stort band før.
Tom Antonsen er en velkjent, og bokstavelig talt ruvende skikkelse i distriktets musikk- og kulturliv. I Kolvereid Storband briljerer han på saxofon.
I går stakk Morten Ulrichsen og jeg innom hos vår felles venninne Hilde Kyllo igjen. For de som ikke kjenner Hilde, så er hun en kjent trenings- og kostholds- ekspert. I tillegg er hun blogger (Bondefrøken), bonde og småbarnsmor, men en ting har manglet i livet hennes. Hun har ikke noen ektefelle, men dette har hun planer om å få gjort noe med. Hilde planlegger å gifte seg til sommeren, og det heteste tipset om hvem hun kommer til å gifte seg med er samboer Jo Arne. Såvidt jeg oppfatter det, er det på det nærmeste avgjort allerede. Hilde er en person som liker å tenke utenfor boksen, som det så fint heter i dag. Derfor har hun spurt Morten og meg om vi sammen kan føre henne opp kirkegolvet når hun skal gifte seg. Normalt ville det kanskje vært faren sin oppgave. Men hennes far er nylig pensjonert politimann, og har fått ansvaret for sikkerheten i bryllupet, så han er opptatt med det under seremonien. Morten og jeg har med et lite forbehold takket ja til oppgaven, forbeholdet handler om Mortens noe defekte hofte.
Hilde er henrykt over tanken på å skride oppover kirkegolvet mellom oss, til tonene av Nord-Østerdal spellemannslag som skal spille “Bruremarsj fra Alvdal”. Hilde har halvparten av sine gener derfra.
Da vi kom til gårds i går, hadde Hilde akkurat vært og plukket egg i hønsehuset.
Morten har tidligere markert seg som en varm tilhenger av eggdonasjon, og var ikke tung å be da Hilde ville donere eggene sin til ham.
Vi hadde vært i Overhalla og fylt opp bilen med potetlast, og kvitterte med å donere poteter til Hilde, i bytte mot hennes egg. Hilde ble så begeistret at hun vil servere sånne poteter i bryllupet sitt.
Hilde er svært fotokyndig, dette bildet tok hun av sin trolig tilkommende ektefelle, under vårt besøk.
Ikke bare følte Hilde seg oppløftet av vårt besøk, hun ble faktisk fysisk oppløftet.
Legg spesielt merke til den diskrete og litt hjelpeløse måten både Morten og jeg bruker hendene på under løftet.
For oss som bor langt fra nærmeste post i butikk, er landpostbudet en viktig del av hverdagslogistikken. Vi er rett og slett avhengig av landpostbudet, og vi er svært fornøyde med de utrolig hyggelige og serviceinnstilte menneskene som har denne jobben her. Fram til 1. mars ytet Posten den service at de tok med postpakker som kom til oss som bor langt unna pakkeutleveringspunkt, I vårt tilfelle 4,5 mil. En ordning i hvert fall jeg var veldig fornøyd med. Å kjøre 9 mil ens ærend for å hente en pakke synes jeg er drøyt. Men fra 1. mars bestemte Posten sentralt at dette var en ordning vi ikke lenger kunne få ha. Nå får vi en hentelapp i postkassen, og hvis vi vil ha pakken hjemkjørt, må vi melde fra om dette på nett eller telefon.
21. mars fikk jeg hentelapp i postkassen, og samme dag ba jeg via Postens nettsider om å få pakken hjemkjørt. Jeg fikk raskt svar fra Posten, min henvendelse var tildelt et saksnummer, og ville bli behandlet så snart en saksbehandler var ledig. Dagene gikk, påsken kom og gikk, og tirsdag 29. mars fikk jeg mail fra Posten igjen, da hadde tydeligvis en saksbehandler blitt ledig. Beskjeden var at pakken ble levert dagen etter. Samtidig fikk jeg også en mail med “takk for din bestilling”, der det framgikk at pakken ikke ble levert neste dag, men ytterligere en dag senere, altså i dag. Jeg ringte da kundeservice hos Posten for å få klarhet i hvilken av dagene de forespeilet hjemkjøring, den egentlig ville komme. Etter å ha hørt meg gjennom en eviglang meny, ringte det endelig. Men da var det ingen hos Posten som tok telefonen. Pakken kom i dag, på den femte arbeidsdagen etter at jeg bestilte levering av pakken.
Etter min mening holder dette ikke mål i det hele tatt, og jeg kan heller ikke med min beste vilje forstå hva Posten vil oppnå med dette ekstra byråkratiet og merarbeidet både for dem selv, og for oss som kunder. Jeg vet også at eldre mennesker som ikke har lært seg å bruke internett, og som heller ikke har fått svar hos den såkalte “kundeservice” hos Posten, har måttet vente alt for lenge på f.eks. medisinpakker.
Kjære Posten, syns du dette er god kundeservice? Syns du 5 dager ekstra leveringstid er greit? Og ikke minst kjære Posten, kan du fortelle meg hva du sparer på dette? Eller kanskje er det ikke besparelse som er viktig, du har bare behov for å vise at vi som fremdeles klorer oss fast langt unna dine utleveringspunkt, egentlig bare er hår i suppa di?
Joda, jeg er glad for å ha fått min lenge etterlengtede pakke i posten. Men jeg er både oppgitt, frustrert og forbannet over at jeg måtte vente fem helt unødvendige ekstradager på å få den. Bare fordi noen høyt opp i Postledelsen fikk en fiks ide uten å vite hvordan virkeligheten er.
Posten var raskt ute med å tildele meg et saksnummer, men jeg vil ikke ha et saksnummer, jeg vil ha pakken min.
Så fikk jeg beskjed om at pakken skulle bli levert “i morgen”, altså 30. mars.
Deretter var posten så høflige å “takke for bestillingen”, og informerte om at pakken ble levert den 31. mars.
Påskeaften er en av årets aller heftigste handledager hos Joker Bogen. Det er smekk fullt fra de åpner til de stenger. Og ikke minst er det god stemning, kundene trives så godt i den hyggelige butikken, og med den hyggelige betjeningen, at det gjør ingenting om det er lang kø for å få betale. I dag var det også tilløp til kø for å få handlevogn eller kurv. Men så langt jeg kunne se var det bare blide fjes.
Stuvende fullt på butikken i dag, en herlig blanding av fastboende og påskegjester.
Aldri før har jeg sett kassekøa så lang hos Joker Bogen.
Kari Thorsen og Linda Skogseth havnet langt bak i køa, mer er like blid for det. Linda fant ingen ledig handlevogn, men hun er ikke tapt bak en vogn. Butikkens varetralle fikk gjøre nytten som handlevogn i dag.
Sissel Larsen hadde fri i dag, og opptrådte som hyggelig kunde sammen med Jutta og Nicole Stoepel fra Mainz i Tyskland.
Jutta Stoepel er stor fan av Morten Ulrichsen, og blir henrykt når hun får være med Morten på bilde.
Og til slutt kommer Kari og Linda fram til kassen, fremdeles i strålende humør.
På sånne dager blir parkeringsplassen for liten, og hovedvegen tas i bruk.
