Lørdagen hadde jeg den store ære, og udelte glede av å være konferansier på Sommerfesten på Horn. Og for en dag det ble. Sommerfesten er en strålende musikkfestival med kvalitetsartister fra begynnelse til slutt. Og alle stiller opp gratis, bygdefolket jobber gratis, de spanderer mat og de innlosjerer artistene i sine hjem. Et eneste stort spleiselag er det. Å få lov til å være en del av dette er så utrolig morsomt, at jeg skal ikke engang prøve å beskrive det. Festivalsjef Trond Sverre Horn og hans kone og høyre hånd Anita Bøygard, er vertskap i særklasse. Selv var jeg tett på både artister, publikum og dugnadsgjeng, og kan melde om utelukkende gode tilbakemeldinger. Dette er et unikt arrangement, som viser at det er fullt mulig å få til store ting på bygda også. Litt bilder fikk jeg også tatt i løpet av dagen, men jeg må understreke at bildeutvalget ikke er til forkleinelse for de som ikke kom med her. All ære til Nordbygda ungdomslag og hele bygda Horn, her har dere skapt noe av stor og uvurderlig verdi.
Stort for meg å få backstagebilde med Bøygard. Tove og Anita Bøygard er fantastiske jenter med fantastisk musikk.
Selv om det er to år siden sist at Bøygard spilte sammen, var det lett å se at kjemien var til stede i fullt monn på scenen.
Jonas Strandgård, eminent svensk gitarist, sanger og låtskriver. I tillegg er han en utrolig hyggelig fyr.
Gjænklang, lokalt band som spiller kjente låter på svært sjarmerende vis. Stor spilleglede, men uten de store ambisjonene om rikdom og berømmelse.
Anita Bøygard og Trond Horn under deres June Carter/Johnny Cash-tribute. Dette gjør de så overbevisende, og med så stor personlig innlevelse, at jeg er sikker på at det var flere enn meg som måtte tørke en tåre. Bak Trond skimter vi deres treårige sønn som helt uautorisert inntok trommesettet, og høstet en av dagens heftigste applauser for sitt engasjerte trommespill.
Jørun Bøgeberg og Jeff Wasserman, musikere fra øverste hylle. Wassermann er mannen bak Dance With a Strangers store hit Everybody needs a friend. Selv om dette er store navn, var de helt blottet for nykker, svært hyggelige og vennlige karer.
Johan Piribauer fra svensk Lappland ga oss en uforglemmelig opplevelse med sin folkrock, framført på engasjert og overbevisende måte. Jeg undres virkelig på hvorfor denne sympatiske rockeren ikke er like berømt som for eksempel Ulf Lundell.
Mathea fra Brønnøy har helt opplagt en strålende artistframtid foran seg.
Masse hyggelige publikummere traff jeg også.
Engla & Banditta satte nesten fyr på festivalteltet med sitt fyrverkeri av et musikalsk show.
