Når det først har kommet så mye snø som det har nå, er det jo litt fint å bruke den til noe morsomt. Etter to snøfattige vintre der jeg ikke har hatt ski på beina, redebuterte jeg i kveld som skiløper. Forholdene i lysløypa her var helt glimrende, og det var også skiformen min. Ok, det er å overdrive, men jeg overlevde to rolige runder, før jeg utfordret min yngste datter til duell i en avsluttende runde. Hun med nypreparerte skøyteski og karbonstaver, og jeg med fjellski med stålkanter. Og da er det jaggu ikke verst å være bare 15 sekunder bak 17-åringen. Jeg skulle nok ha satset på ski den gangen jeg var i 40-årene, men nå er det nok for sent. Men de som måtte ha trodd at jeg ikke var en sportstype, fikk nok noe å tenke på nå.

I overtrekksdress fra Bjørn Dæhlie, men jeg følte meg mer som Harald Grønningen, der jeg langet ut i lange seige fraspark. Men når jeg ser på bildene så langet jeg nesten ikke ut i det hele tatt.

Her ser det litt bedre ut, ene skituppen er i det minste litt foran den andre.

Dette bildet er bare for å posere for kamera, selv om jeg egentlig ikke liker å gjøre det.

Mine forsøk på å skøyte kan knapt kalles vellykket. Jeg innser at jeg forblir en klassiskspesialist.

Min yngste datter som var med meg i lysløypa, er derimot en skøytespesialist. Hun kan ikke tenke seg å gå klassisk.