Jeg – en idrettsmann

Når det først har kommet så mye snø som det har nå, er det jo litt fint å bruke den til noe morsomt. Etter to snøfattige vintre der jeg ikke har hatt ski på beina, redebuterte jeg i kveld som skiløper. Forholdene i lysløypa her var helt glimrende, og det var også skiformen min. Ok, det er å overdrive, men jeg overlevde to rolige runder, før jeg utfordret min yngste datter til duell i en avsluttende runde. Hun med nypreparerte skøyteski og karbonstaver, og jeg med fjellski med stålkanter. Og da er det jaggu ikke verst å være bare 15 sekunder bak 17-åringen. Jeg skulle nok ha satset på ski den gangen jeg var i 40-årene, men nå er det nok for sent. Men de som måtte ha trodd at jeg ikke var en sportstype, fikk nok noe å tenke på nå.


I overtrekksdress fra Bjørn Dæhlie, men jeg følte meg mer som Harald Grønningen, der jeg langet ut i lange seige fraspark. Men når jeg ser på bildene så langet jeg nesten ikke ut i det hele tatt.


Her ser det litt bedre ut, ene skituppen er i det minste litt foran den andre.


Dette bildet er bare for å posere for kamera, selv om jeg egentlig ikke liker å gjøre det.


Mine forsøk på å skøyte kan knapt kalles vellykket. Jeg innser at jeg forblir en klassiskspesialist.


Min yngste datter som var med meg i lysløypa, er derimot en skøytespesialist. Hun kan ikke tenke seg å gå klassisk.

    1. Dævven for en spreking! Du imponerer til stadighet 😀
      Det er jo litt tragisk med all denne poseringa for kamera, men hva gjør man ikke for bloggen lissom 🙂 Synd du glemte og legge til en sånn torske-trut, da hadde du nok fått enda flere “likes” xD

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg