Å gå på den røde løper er ikke gitt for alle å få til sånn helt uten videre. Og særlig ikke for en bondemann fra Trøndelag. Og under Filmfestivalen i Haugesund ble det jo mye rød løpergåing, det ble en lang og kronglete vei for meg. Først prøvde jeg meg på “pompøs høytidelig gange med over middels høye kneløft”. Fikk da tilbakemelding om at det så dumt ut. Deretter prøvde jeg ut “lett subbende gange med litt lut kroppsholdning”. Heller ikke dette falt i smak. Neste gangart jeg prøvde ut var “småmunter lett hoppende gange med bredt glis om munnen og med armene litt forover”. Dette falt heller ikke i smak. Prøvde også “lett labbende gange med irritert kroppsspråk”, samtidig som jeg prøvde å drive de andre publikummerne foran meg som en kuflokk. Det var da ledelsen i Film & Kino tok affære og satte meg på et undervisningsopplegg. Jeg fikk tildelt Jan Ove Brøndbo fra Bygdekinoen som instruktør. Han har rykte på seg som en svært elegant og uanstrengt rød løpergåer. Vi satte av en time hver formiddag etter frokost til å trene på den røde løper. Og etterhvert klarte han å få meg til å slappe av, og også å få til det avslappede, men samtidig feststemte ganglaget, som kreves når man går den røde løper.Så til slutt klarte jeg å gjennomføre hele distansen på den røde løper uten at alle lo av meg.

Her er smilet for bredt og høyrearmen for langt fra kroppen.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Her begynner det å komme seg, men ideelt sett skulle jeg ha putta ene hånda i bukselommen, og knyttet den andre neven. I bakgrunnen ser dere en vakt som stopper en dame som tenkte å sykle den røde løper, makan, men syklister tror jo de eier både veien og til og med den røde løper.