Kveldens konsert med Elin Furubotn og Torbjørn Økland på Bindal museum, ble en varmende og fin opplevelse på en mørk og kald oktoberkveld. Furubotn spilte mye fra sitt siste album “Ikkje gå deg vill”, men dro også sine største hits fra tidligere utgivelser, til publikums begeistring. Furubotns tekster handler ofte om de nære ting, hun klarer på mesterlig vis å foredle små hverdagsobservasjoner til viseperler. Lytteren kjenner seg ofte igjen i tekstene, og blir sittende både å humre, og i dyp ettertanke. Elin Furubotn har også taket på fortellerkunsten, og introduserer ofte sangene sine med små historier og anekdoter fra eget og andres liv. Historier som setter sangene i kontekst. Et spesielt kjennetegn med Furubotns sanger, både de muntre, og de mer alvorlige tekstene, er varmen i selve teksten, og ikke minst i framføringen. Melodiene er også veldig gode, iørefallende og mesterlig tilpasset de gode tekstene. Elin Furubotn trakterer gitaren svært godt, men møter sin overmann i turnèmakker Torbjørn Økland. Enten han spiller gitar, mandolin eller trompet, er det med en virtuositet og musikalitet de aller fleste bare kan misunne. Han faller aldri for fristelsen til å overdrive eller tøffe seg. Og det er heller ikke nødvendig for at vi skal skjønne hvilken briljant musiker han er. Hans akkompagnement, og hans soloer er så vare, og utført med en fingerspissfølelse som mange kunne lært mye av. Duoen utfyller hverandre på selvfølgelig vis, det er så åpenbart at de trives sammen på scenen, og klarer på utrolig vis å få publikum til å føle seg vel. Ingen går uberørt fra en Furubotn/Økland-konsert, i kveld tror jeg mange gikk hjem litt gladere, litt klokere og adskillig varmere rundt hjerterøttene enn da de kom. Jeg ser heller ikke bort fra at noen også var litt rørt. For dette var virkelig en fin konsertopplevelse, synd at bare rundt 30 stykker fikk det med seg. Jeg snakket med flere fra publikum etter konserten, og alle ga uttrykk for at de var glade for at de hadde gått på konsert. Superlativene satt løst, for å si det sånn. Publikum kvitterte forøvrig med stående applaus. Skulle jeg nevne et minus, så må det være at vi hadde godt tålt et par låter til.
