Fra flere hold har jeg blitt oppfordret til å gjøre min 17. maitale på Leka i år, tilgjengelig. Det gjør jeg herved på denne måten.
Det finnes ikke større ære enn å få holde 17. maitale på Leka. Leka er den fineste plassen på jord, her bor de beste folkene, her har dere den beste ordføreren, det er så lett å puste her, kort sagt, alt er best på Leka. Som dere sikkert skjønner, så har jeg hatt hjelp av Morten Ulrichsen med innledningen. Men fra nå av må jeg selv stå inne for det jeg sier. Jeg er veldig glad for, og ikke så rent lite smigret over å få lov til å holde 17. maitalen her på sagaøya i dag. Leka er ei øy og en kommune som jeg har fått et stadig sterker forhold til i godt voksen alder. Jeg er altså en Austraboer som er veldig glad i Leka. Dette er fjerde året på rad at jeg feirer 17. mai på Leka. Det har naturligvis sammenheng med at jeg dilter i hælene på korpset, der både kjerringa og Morten Ulrichsen spiller. Korpset som nå består av av musikanter fra Nærøy, Bindal og Leka. Fredskorpset blir de spøkefullt kalt. Men det er jo et utmerket eksempel på samarbeid over grensene, folk blir kjent med hverandre, og broer blir bygd. Og jeg får påskudd for å feire 17. mai her sammen med dere.
Resten av talen skal jeg bruke på kommunereformen. Neida, jeg ser ikke bort fra at det kan finnes folk i salen som begynner å bli aldri så lite lei av den reformen. !7. mai skal jo være en dag som samler folk, og det har jo tidvis fulgt en viss splittelse i kjølvatnet av debatten om kommunesammenslåing. Som en lekaværing sa til meg for en stund siden. Han hadde diskutert kommunesammenslåing med kjerringa. De ble så uenige at kjerringa truet med å reversere hele ekteskapet. Jeg må vel legge til at det ble fortalt med et stort glimt i øyet.
Jeg må komme inn på et tema som er aktuelt i disse dager. Nå i mai er det 50 år siden studentopprøret i Paris. Et opprør som i utgangspunktet handlet om protest mot strenge regler for besøk av det motsatte kjønn i studentboligene. Og som videre ble en protest mot autoritære forhold ved universitetene, og etterhvert utviklet seg til opprør mot mangt og meget. Alt fra Vietnamkrigen til tilstivnede samfunnsstrukturer og den offentlige moral. Vi tenker nok ikke over det til vanlig, men vi er og veldig sterkt påvirket av begivenhetene i Paris for 50 år siden. Norge på 60-tallet var på mange måter et samfunn som var veldig gammeldags og preget av tilstivnet moral og normer. Det var ingen kultur for å si i mot autoriteter. Nesten alle som giftet seg, gjorde det fordi de måtte. Uekte barn, eller lausunger, var frem,deles en skam. Homofili var forbudt, i tillegg ble det regnet som en sykdom. Tenk på det, så primitivt var samfunnet, at det var lovforbud mot noe som var en psykiatrisk diagnose. Skjønnlitterære forfattere som skrev erotisk litteratur ble dratt for domstolen, i det heletatt var det god kutyme at det offentlige regulerte folks moral. I dag har vi nesten glemt dette. Nå gifter folk seg når de har lyst, og nå lager de barn når de har lyst. Og ingen vil vel finne på å si at en unge er uekte, eller at det er en lausunge. Homofiles situasjon er totalt forandret, de har nå i stor grad de samme rettighetene som heterofile, og det skulle blott bare mangle!
Jeg må få lov til å komme inn på kommunereformen en gang til. Sist vi hadde en stor kommunereform, i 1964, ble kommunekartet tegnet opp av sentrale myndigheter, og det var lite protester. Man opponerte ganske enkelt ikke mot de som var høyere oppe i hierarkiet. I skarp motsetning til hvordan det er i dag. Også det tror jeg er en arv etter 68, og det som blir kalt 68-generasjonen. En generasjon som på tross av latterliggjøring, og som paradoksalt nok fikk noen autoritære avleggere, har gitt oss et mer åpent, tolerant og fritt samfunn. Det er langt større rom for å være seg selv nå, enn det var i det tiåret som jeg er født i.
Vi tar det for gitt at vi har den friheten og ytringsfriheten vi har i Norge. Sånn er det ikke alle steder i verden. Det finnes land der lokale ledere, som Per Helge, ville blitt kastet i fengsel for sin opposisjon mot sentralmakta. Og journalister som våget å skrive om det, ville risikert å bli skutt. Denne friheten og ytringsfriheten må vi aldri kompromisse om.
Så har vi denne dagen da, 17. mai, Norges grunnlovsdag. Dagen som blir feiret med å gå i tog med så sjarmerende uorden at man bre må elske det. Korpsene som er så inkluderende at du får være med selv om du nesten ikke kan spille, for de har ingen innbytterbenk. Neida, jeg tenkte ikke på Morten Ulrichsen, ok, kanskje litt da. Rare leker som bare foregår akkurat denne dagen. Dagen som er full av tradisjoner og norske flagg. Nå er ikke jeg så redd for å kutte ut noen tradisjoner for å gi plass til nye. Og jeg bli i hvertfall ikke redd om det dukker opp et flagg fra et annet land i toget. Jeg blir ganske oppgitt over at facebook fylles med saklig, men mest usaklig diskusjon om det skal være tillatt med andre enn det norske flagget på 17. mai. Det er vel det som kalles i-landsproblem.
Norge er et mangfoldig land, og Norge er et godt land for de aller fleste av oss. Det er store og små byer, og det er små kommuner og grender spredt utover. Naturlignok er jeg mest glad i de små grendesamfunnene. Jeg er ikke noe bymenneske, jeg synes Kolvereid er alt for stort, og at Bogen er akkurat passe. Og et av de viktigste kvalitetstegnene på de små grendesamfunn, er frivilligheten. Det er utrolig mange som bidrar til at de mange små tannhjulene i samfunnsmaskineriet går rundt. For det er det som det er snakk om, uten lag og foreninger, uten dugnad og frivillighet, vil samfunnet vårt bli mye fattigere. Det ville blitt et samfunn vi ikke ville kjent igjen, og heller ikke likt. Så derfor, gi en klapp på skuldra til de som gjør en ekstra innsats for vårt felles beste. De er gull verdt, og vi blir utrolig fattige uten dem.
Gratulerer med dagen kjære lækkværinger, takk for tilliten, og takk for oppmerksomheten.
Fra årets 17. maitog på Leka.
Sånn tok det seg ut da jeg holdt talen for et stort og vennligsinnet publikum.
