I dag sprakk nyheten om at jeg har søkt på stillingen som fylkesmann i Trøndelag. Noe som har medført at jeg har fått mye mer oppmerksomhet enn jeg setter pris på. Men jeg tror mine døtre og familien forøvrig er ganske stolte. Jeg har blitt oppringt av presse, jeg har vært med på NRK Trøndelags ettermiddagsending, og selvfølgelig fikk jeg Namdalsavisas Birger Aarmo på døra. Så er spørsmålet naturligvis om jeg har noen mulighet til å få jobben. Og svaret på det er vel egentlig et rungende nei. Men hvor mange levnet Donald Trump en sjanse til å bli president da han lanserte sitt kandidatur? Jeg kunne jo tenkt meg at det var sånne fine retrettstillinger for utslitte bønder, sånn som politikerne har. Men jeg innser at fylkesmannstillingen nok går til Inge Ryan hvis de vil ha den beste, eller til Frank Jensen hvis regjeringen velger å foreta en politisk utnevnelse. Så får jeg slite litt mer på skuldre og albuer. Skulle forresten ikke nevnt det med skuldre og albuer, for da kommer bare Bondefrøken til å foreslå trening…..

Som så ofte før, var ikke Namdalsavisas sensasjonshungrige reporter Birger Aarmo sein med å innfinne seg, da nyheten om mitt kandidatur til fylkesmannsjobben ble kjent.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Adressa skriver at det ikke var noen overraskelser på søkerlisten. Med andre ord hadde de forventet at jeg skulle søke……

Trønderavisa har tatt med bilde av de tre som de mener er favoritter, tror kanskje Frank Jensen er litt snurt….

Hvem trekker det lengste strået av Inge Ryan og meg? Eller kan Morten Ulrichsen komme opp som en “dark horse” på oppløpet?

Som tilhenger av hensynsløs åpenhet, legger jeg ut hele søknadsteksten min, som jeg synes er både offensiv og på samme tid ydmyk. Oppfordrer også de andre søkerne til samme åpenhet.