Denne fine septemberdagen bestemte Ina, mitt eldste barnebarn, og jeg oss for å gå til skogs og lete etter kantareller. Utstyrt med ei soddspann og et gammelt pocketkamera la vi i veg. Men kantareller skulle vise seg vanskelig å finne. Vi fant bare noen få medtatte eksemplarer. Men hva gjør vel det, når det var så mye annet, stort og smått og se på. Med barnets øyne kan det aller meste være interessant, og det kan spinnes historier og stilles gode spørsmål om nesten alt. Og Ina hadde et veldig godt blikk for hvordan hun kunne ta fine bilder av bestefar, med bestemors gamle pocketkamera. Og det gjorde slett ingen ting om kantarellfangsten ble dårlig, bestemor hadde jo kjøpt inn sjampinjonger før helga, så det jo sopp til søndagsmiddagen likevel.

Det første som fanget Inas interesse var ei bjørk som vokte rett opp fra en gammel granstubbe.

Et hjerteformet blad syntes Ina var kjempefint.

Når jeg tok bilder av Ina, mente hun at det var helt på sin plass at hun tok bilder av meg også.

“Vess du bestefar sitt der, og så klatra æ oppå der, så bli det et kult bilde”. Og jammen ble det ikke et kult bilde som Ina tok av meg.

Oppå der sto Ina og tok bilde av bestefar.

Selv om det etter hvert ikke ble så nøye om vi fant kantareller, var det litt gøy å finne litt til slutt.

“Æ trur æ såg en rev som gjømt seg under der bestefar”.

Det blir aldri kjedelig på tur sammen med Ina, hun har hele tiden noe å fortelle, eller å spørre om.

“Kan du sette deg under det treet, bestefar?”