For de fleste er det nok ukjent at jeg er en lidenskapelig orkidè-elsker. Men jeg har altså opptil flere orkidèer i mitt eie, og jeg steller med dem seint og tidlig. Nå har ryktene begynt å gå om mitt gode lag med disse vakre blomstene. Så i dag dukket Sturla Nordbøe fra Namdalsavisa opp hjemme hos meg. Han ville ha en reportasje om meg og orkidèene mine til en temautgave av avisa. En orkidè-spesial som kommer om ikke lenge. Og jeg stiller gjerne opp på sånt, når man lykkes med noe, vil man jo gjerne vise det fram for verden.
En synlig imponert, ja nesten rørt journalist, drister seg til forsiktig å ta på en av mine favorittorkidèer.
Jeg er sikker på at Sturla Nordbøes bilder blir bedre enn disse bildene.
Er det rart jeg er stolt av orkidèene mine?
For å lykkes med orkidèer, tror jeg det er viktig å snakke med dem. Ikke bare til dem, men med dem. Å være dyretolk har blitt nokså vanlig, selv betrakter jeg meg som orkidètolk. Denne orkidèen forteller meg at den ønsker seg mer lys, og litt mer vann. I tillegg sier den at juleøl ikke var så godt som den hadde håpet på.
Og jeg sier:
Klipp bort det som er dødt (tidligere blomsterstengler), men ikke fjern luftrøttene. La planten stå, og stå, og stå, gjerne lyst, og gjerne med litt vann nå og da, og litt mer innimellom. Tadaaaa! Plutselig en dag kommer det en blomsterstengel, og deretter en mengde vakre blomster. Vann litt ekstra under blomstring.
Så enkelt! Og de som er uenige må gjerne arrestere meg. Men det er slik jeg gjør det, og jeg får blomster 🙂
Enig med deg, Bjørg. Det er slik jeg gjør det, jeg også.
Og Terje, kos deg med juleølet selv. Det smaker mye bedre for deg, enn for orkideen. 🙂